Spørsmål: Hva betyr selvannulering? Hva vil det si, å annulere seg overfor vennene?

Svar: Det vil si at jeg står til tjeneste for vennene mine: La dem avdekke skaperen fullstendig, mens jeg kun bistår dem. De kommer ikke til å vite om det. På samme måten betyr det ingenting for en mor om barnet hennes er oppmerksom på hennes tilsyn og omsorg. Hun er ganske enkelt hengiven mot det uten noe forbehold. Slik ønsker jeg å bistå alle vennene til å realisere sine håp, så de og skaperen kan glede hverandre gjennom det.

Og hva med meg? Jeg forblir en skjult faktor. Akkurat som skaperen, som skjuler seg bak alle scenene i denne verden, ønsker også jeg å føre hele menneskeheten mot hans godhet på skjult vis.

Men vær forsiktig: Mye stolthet ligger i denne tilnærmelsen!

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, “Introduction to TES”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken fremgang forventer du fra kongressen?

Svar: Jeg forventer at menneskets første form danner seg i oss, at skaperen viser seg i samholdet vårt. Men la dette bli en klar fremvisning, ikke noe tåkete – der alle bare fornemmer begynnelsen på en ny tilstand, slik det opplevdes på kongressen i ørkenen og selv før det.

Det må realiseres praktisk, så vi fornemmer bevegelsen inni oss, ånden som dveler i oss og lysets ulike handlinger.

Når lyset ikke beveger seg, kan vi ikke føle det og da har vi ikke livets pust. Det må finnes Ruach (ånd, vind) og forandring, men ikke et nivå av Nefesh som forblir ubevegelig. Nå trenger vi Ruach; de små endringene innenfor den gir oss følelsen av liv.

Vi er tross alt skapningene. Vi fornemmer bare endring fra den ene tilstanden til den andre og gjennom denne kontrasten undersøker og forstår vi hver egenskap. Oppfattelsen vår fungerer basert på kontrast. Den er avhengig av bevegelse, slik at den ène er ulik den andre. La oss derfor håpe at vi får føle livets pust. Det er den som føder skapningen – og ikke Nefesh.

Nefesh er som en dråpe av sæd som kommer fra faren. Men når den begynner å vokse har den behov for sin egen eksistens. Finnes det en ny bevegelse i den bortsett fra den innledende sæddråpen, er det allerede et nytt liv, en ny kropp. Det tilhører fosteret – og ikke faren. Dette er  de reelle endringer vi venter skal skje med oss – og bare de fornemmes som liv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, “Introduction to Tes”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kongressen starter allerede! Hvilken stemning bør det være rundt den, mens vi foretar de siste forberedelsene?

Svar: Alt vi trenger er følelsen av samhørighet – og ingenting annet. Utfra eksempelet til det spirituelle fosteret kan vi se at det er omringet av massevis av materie – og det eneste som mangler er formen, som vi tar fra lyset, fra skaperen. Jo mer vi ønsker skaperens form i mottakerønsket – i henhold til det vil vi bli kalt “mennesker” (Bnei Adam).

Ønsket om å ta skaperens form kalles “bønn“. Og det virkeliggjøres gjennom forbindelsen mellom oss, når alle ønsker å knytte seg sammen for å utfylle hverandre for å ta menneskelig form!

Og da blir det klart at ingen er overflødig og ingen mangler. Knytter vi riktig sammen alt vi har fått ovenfra, fullfører vi oppdraget vårt og oppnår den menneskelige formen. Vi har nå alle forutsetninger til å oppnå dette og jeg håper virkelig at vi ikke går glipp av denne anledningen vi har fått.

Alle må annulere seg overfor vennene. Da blir selv begynnerstudenten som en baby blant alle de andre. Han forstyrrer dem ikke og kommer inn sammen med alle. Man kaster ikke småbarn ut, vi tar dem med oss! Annulerer du deg overfor andre, forplikter du dem til å ta vare på deg.

Fra leksjonen i Baal HaSulams bok, “Talmud Eser HaSefirot”, 21/3/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den forestående europeiske kongressen er et stort håp for forbindelse og for at vi vil bli istand til å fornemme avdekkelsen av skaperen i forbindelsen mellom oss, avdekkelsen av den spirituelle virkeligheten. Først vil lyset som endrer, som driver oss, forbinde oss – og vi vil føle hengivenhet mellom oss som vi oppnår for å tilfredsstille skaperen. Ifølge likheten i form vil den da avdekkes for oss og vi vil føle at “Israel (de som lenges etter Torah), Torah (lyset som endrer) og skaperen er èn.”

Vi lenges etter forèningen av alle sjelene til èn sjel som er fyllt med det øvre lyset, å føle det, å oppdage det, å leve i det, allerførst vi – for vi nærer allerede ønske om det – og deretter hjelpe hele verden til å oppnå det. Alt som skjer i vår verden – all lidelse, kriser og problemer – er til syvende og sist ikke noe annet enn krefter som påskynder menneskehetens utvikling mot denne perfekte tilstanden.

Når vi lenges etter denne perfekte tilstanden ønsker vi derfor å oppnå to mål: kjærlighet for skaperen og kjærlighet for menneskeheten. Vi ønsker å gi av all godheten vi får gjennom vårt arbeide og vår oppnåelse både til menneskeheten og skaperen. Vi befinner oss tross alt i midten, midt imellom dem, som midtre tredjedel av Tifferet som ikke har noen ting og ikke ønsker noe for sin egen skyld – Hafetz Hessed. Vi har bare glede av å glede menneskeheten – og gjennom det, gjennom hele den generelle sjelen – til skaperen.

Det er denne beholderen vi må forberede. Det er denne tilstanden vi må nå. Derfor ønsker vi å tilnærme oss dette når vi leser Zohar. La oss ha dette i tankene!

Forestiller vi oss den neste tilstanden vi ønsker å oppnå, så er det allerede en bønn. Tross alt vet jeg ikke hvor skaperen er, hvordan jeg kan komme med en forespørsel til ham, løfte MAN, hvem det går gjennom, hva denne MAN faktisk er, eller hvilke ønsker den består av. Slik fungerer det i dette livet: Når vi ønsker oss noe, forestiller vi oss at vi allerede har fått det og lenges etter det innbilte bildet der vi befinner oss i den ønskede tilstanden.

Det sies at om du ønsker å bli slank, bør du ikke gå på diett, ikke høre på allslags råd, ikke ta slankepiller eller trene osv – for ingenting hjelper. Du må bare konstant tenke at du allerede er slank. Da vil du ikke føle sult lengre og du vil virkelig begynne å ta av.

Slik er det – og slik er det med alt: Du må forestille deg at du allerede befinner deg i den fremtidige tilstanden – og da rykker du virkelig framover mot den. Lengselen som er rettet mot målet vil føre deg dit.

Slik er det også med oss. Så la oss forestille oss at vi allerede befinner oss i den gode tilstanden. Vi behøver ikke å vekke noen mangel, problemer eller bekymringer, men bare lenges etter denne hele tilstanden – og prøve så hardt vi kan å hjelpe oss selv til virkelig å nå den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Intensjon, Kongresser, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Vi innser ikke at vi blir holdt som slaver av egoismen vår. Den hersker over oss og forteller oss hva vi må gjøre. Og vi føler ikke en gang at vi handler i henhold til dens befaling, for vi er knyttet sammen med den i så stor grad at dens ønske blir våre ønsker og vi smelter sammen til ett. Slik utfører vi alt det egoet  begjærer og ser på det som om det er våre liv og våre egne ønsker det gjelder.

Men det er et eksempel på det motsatte nivået vi må nå ved å forène oss med skaperen, ved å knytte oss til ham i så stor grad at vi ikke lenger føler forskjell på hans ønsker og våre ønsker. Det vi gjør nå er å oppfylle alle egoismens fantasier med stor hengivenhet. Den viser oss veien, sier når vi må trekke pusten og oppføre oss på en eller annen måte.

Jeg føler det på samme måten når jeg forèner meg med skaperen ved å heve meg over mine nåværende ønsker og oppfyller hans ønsker, uten å nøle, uten å kalkulere, for å bli korrigert. Og naturligvis motstrider jeg mine ønsker og personlige kalkulasjoner ved å gjøre en stor innsats for å nå en slik korrigering. Men mitt mål er å nå samme nivå av samhold med skaperen som jeg foreløpig har i forening med mottakerønsket mitt, der jeg ikke føler forskjell på det og meg selv.

Og når jeg er istand til å løsrive meg fra det egoistiske ønsket mitt, begynner jeg å føle at det er min fiende og at det skader meg. Noen ganger kan jeg være glad i noen og vi er gode venner, men så viser det seg at denne personen misbruker meg og skader meg. Det tar tid før jeg klarer å løsrive meg fra ham og før visse ting angående ham klargjøres for meg. Bare da er jeg istand til å trekke meg bort fra ham, å innse at jeg er nødt til å forlate ham og å begynne å avsky ham.

Slik begynner hele verden å lære at egoet vårt er vår fiende. Enhver innser det i den utstrekning han bearbeider det. Som resultat begynner vi å innse behov for forandring, for vi føler oss fortapt i kappløpet mot egoismen. Det er et stort fremskritt, for vi adskilles fra vår natur, fra vår innledende egenskap som tvinger oss til bare å bry oss om oss selv – og vi begynner kritisk å analysere det.

Det betyr at man adskilles fra ens onde tilbøyelighet og begynner å lytte og søke etter hva man nå bør gjøre. Da finner man Torah, en kur for korrigering av egoisme. Man trenger en kraft som er istand til å forandre holdningen en har til det egoistiske ønsket sitt og som gir en mulighet til å skille seg fullstendig fra det og ikke lengre behøver å kalkulere hva som er verdt å skaffe seg til enhver tid.

Denne overgangen kalles Lo Lishma. Man befinner seg fortsatt innenfor ønsket om nytelse, men begynner å forestille seg at det er mer behagelig å arbeide over det, at fortjenesten er større ved å gjøre det. Derfor arbeider man allerede over sitt ønske om nytelse og tar ikke lengre imot ordre fra det. Men resultatet av handlingene og arbeidet er framdeles innenfor egoisme, for ellers har man ikke drivstoff til å utføre dem.

I denne fasen gjennomgår man ulike tilstander, fra å arbeide for å få nytelse i sitt ønske om tilfredsstillelse for å ha energi og drivstoff til å fortsette arbeidet. Men i virkeligheten ønsker man å befinne seg i giveregenskapen. Da ber man lyset som endrer om å gi en styrke til å kalkulere på ønsket om nytelse, ikke med egoistiske interesser, men bare utav håpløshet fordi man er en maskin som trenger drivstoff.

I virkeligheten ville man foretrukket å bli værende i giveregenskapen, men ikke for sin egen tilfredsstillelses skyld. Man innser at det finnes ingen annen vei og at man må betale for å få litt frihet mens man ennå befinner seg i mesterens, det egoistiske ønskets makt. Slik arbeider man til man blir fullstendig adskillt fra den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/3/12, Shamati #20

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg korrigerer ikke meg selv, men heller min innlemmelse i andre. Det finnes ingenting å korrigere i meg selv, bortsett fra forbindelsen min med andre.

Hvem er “de andre”? Her må vi forstå at det “jeget” jeg var i går, ikke er det “jeget” jeg er i dag. Jeg må klargjøre forholdet mitt mellom meg og andre ifølge de ulike tilstandene jeg befinner meg i. Hver eneste dag begynner vi på et rent ark og korrigeringene er alltid i henhold til den gjensidige forbindelsen mellom de ulike Partzufim.

Det sies at kjærlighet mellom menneaker er rettet mot kjærlighet for skaperen. Kjærlighet for vennene er den samme beholderen og den samme holdningen der jeg uttrykker min påvirkning overfor ham. Skaperen er tross alt den generelle loven og egenskapen som jeg oppdager i den gjensidige forbindelsen mellom oss alle.

Det finnes ingenting bortsett fra den generelle beholderen. I holdningen min overfor vennene, i ånden og hjertet, skaper jeg skaperen. Inntil da, eksisterer han faktisk ikke.

Spørsmål: Vi har en øvelse i gruppen: Alle må tenke på alle de andre og være opptatt av dem i tankene. Vi minner hverandre om å tenke på det og tilføyer; “med skaperens hjelp”. Fører dette oss til ekte kjærlighet?

Svar: Ja, hvis dere med det mener at alt kun har eksistensgrunnlag ved hjelp av lyset som endrer, da skaper dere virkelig de nødvendige betingelsene for oppfyllelse.

Kjærligheten har ingen grenser. Den sprer seg til Ein Sof (uendeligheten) og videre. Vi definerer den forskjellig hver gang – når vi trèr utfra våre nåværende ønsker og intensjoner. Denne øvelsen er effektiv mot glemsomhet: Èn venn påminner en annen venn om tre betingelser: jeg, ham og den øvre kraften – lyset som endrer. Lyset som endrer fører oss, med andre ord, tilbake til hverandre. Når lyset først har fått opphold i forbindelsen mellom oss og “sammensveiser” oss påny, oppfylles den nødvendige betingelsen for at korrigeringen skal dvele mellom oss igjen. Dette kalles i kabbalistisk språk en Mitzva (et bud).

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kjærlighet, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan forholder du deg til rakettangrepene i Sør-Israel?

Svar: Under operasjonen “Peace for the Galilee” var min lærer Rabash veldig bekymret over situasjonen. Han lyttet til nyhetene hver time – og da han ble spurt om hvorfor han gjorde det, svarte han at han bekymret seg over sine barn.

Dette er et eksempel for oss – vi må også bekymre oss på en slik måte. Vi må føle at alle mennesker i verden er uadskillelige deler av oss. Da vil vi bekymre oss over dem som vi bekymrer oss over oss selv, over at vi er i skjul og ikke føler ènhet med verden inni oss.

Vi må ikke nære ønske om noens død, selv ikke for våre værste fiender. Vi ønsker at de må bli korrigert – og generelt sett ønsker vi bare det gode for alle – og spesielt for innbyggerne som befinner seg midt i skuddlinjen. Selvfølgelig kan vi ikke tillate at noen tar våre liv. Derfor har Torah en regel: I selvforsvar er det bedre å drepe, før man selv blir drept. Men det er bare når dette virkelig er nødvendig og du ikke har noe annet valg. I en slik situasjon kommer døden som en korrigering. Er du imidlertid istand til å korrigere mennesket under denne reinkarnasjonen, da gjør du det.

I tillegg må vi huske på våre venner i Sør-Israel. Sammen med dem gjennomgår vi prosessen av vår egen og verdens korrigering. Vi må være med dem i tanke og sjel.

Før leksjonen ser jeg på nyhetene, for å vite hva som har skjedd i timene før. Alle må vi være oppdatert om dette. Vårt håp er at alt dette må inkluderes i korreksjonens rammeverk. Hvis vi anstrenger oss for å jobbe raskere, vil tilstandene som kommer til oss på lidelsens vei ombyttes til torahs vei. Da vil alt ordne seg på best mulig måte og vi vil oppleve liv uten grenser i hele verden. Vi er istand til å innlede det – og det finnes ingen tvil om at lyset kan utføre det.

Det er godt at vennene våre deltar i leksjonen fra bomberommene. Rabash og jeg gjorde det samme under Golfkrigen.

Generelt sett støtter vi våpenhvile. Vi støtter å avslutte alle konflikter i verden. Vi støtter all våpennedrustning og menneskets korrigering. Dette er gjensidig garanti. Siden vi mot vår vilje er blitt garantister for hverandre i et system som knytter oss sammen, er det på tide å åpne øynene og gjøre ord om til handling. Det finnes ikke noe annet valg: Vi må føle at vi er hverandres garantister.

Når den gjensidige, indre forbindelsen viser seg for oss, inntrer vi imidlertid en sjokktilstand. Det viser seg at alt er meg: mine foreldre, mine barn, mine venner, fullstendig fremmede og de jeg avskyr. Det er en så enorm variasjon av så mange forbindelser – og de er alle sammen meg – ett Partzuf, de 10 Sefirot.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/3/12, “Introduction to TES”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Israel, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Selv når vi begynner å høre hva som blir sagt om ulike former for påvirkning (giveregenskap) vi behøver å oppnå, er det ennå stor forskjell på hvilken giveregenskap vi ønsker å ha glede av. Dernest er det viktig hvilken type påvirkning vi ønsker for å kunne tilfredsstille – her skjer også en forandring. Vi begynner faktisk å innse at det finnes egoistisk giveregenskap.

Og det er dette vi finner ut i gruppen. Vi nyter å komme sammen, vi blir i godt humør og det gir oss inspirasjon – så hvorfor skulle vi ikke knytte oss sammen? Dessuten tror vi at det hjelper oss i den spirituelle framgangen. Men la oss nå tenke litt; hva er det vi rykker framover mot? Det er nytelse, selv om det synes å være for giveregenskapens skyld! Er dette allerede spirituell nytelse, eller er det ennå ikke riktig det?

I begge tilfeller gjør vi en innsats og lyset påvirker oss og klargjør ønskene våre. Som resultat av det, begynner vi bedre å forstå de ulike formene for mottakelse og giveregenskap – med hvilke hensyn de utføres – til vi omsider begynner å oppfatte nye smaksopplevelser, noe som kun skjer med hjelp av lyset som endrer, bare med gruppearbeid.

Nå klarer man å skjelne mellom “sterke krydderblandinger” og selve “maten”. På den ene siden trenger man sine mottakerønsker, som “krydder”. Men samtidig er det ikke de man føler glede av, man føler glede av “maten” – som “krydderet” får smaken fram i – nivået av ens giveregenskap. Det ene er et påbygg til det andre.

Og man trenger ikke mye pepper, salt eller sennep for å trekke fram smaken i maten, selv om man heller ikke klarer seg uten. Det er det samme som skjer med vår innsats for å tilføre vår egen motivasjon til lysets arbeid. Det trengs ikke så mye, det kreves ingen stor innsats av oss. Men denne innsatsen er nødvendig – og den hjelper oss å “finne”.

Derfor er det nødvendig at vi evaluerer hver tilstand vi gjennomgår: Er våre tilstander virkelig spirituelle og står de for spirituell framgang? Eller er de muligens supplement med en motsatt smak; pepper, salt og sennep – og ikke smaken av lyset og giveregenskap? Disse supplementene hjelper oss å utskille formen av giveregenskap, lyset som kommer til oss, i bakgrunnen – formen som forventes av oss ovenfra.

Men dette arbeidet er veldig viktig. Det er nødvendig for forberedelsen av spirituelle beholdere. Vårt arbeid består av å gjøre en innsats som fører til et “funn”, som skrevet står: “Jeg arbeidet og fant!” Dette er hovedprinsippet i spirituell framgang.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/3/12, Shamati #117

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor er gruppen i purims begivenheter, i historien om Haman og Amalek?

Svar: Du finner din Mordechai, din Amalak og alle som forhindrer deg fra å forbinde deg med gruppen for å tilfredsstille skaperen – i gruppen.

Først av alt må du finne retningen mot nord for å finne ut om du besitter selve den indre holdningen du må bearbeide for å tilfredsstille skaperen? Har du oppdaget dette punktet inni deg, det svakeste og mest følsomme ønsket? Har du det?

Det er ikke så galt om du ikke har det, for det vil komme. Det vil vise seg gjennom lyset som endrer og du vil omsider begynne å føle at du på en eller annen måte angår skaperen. Og mer enn noe annet må vi finne den motivasjonen i oss som avgjør hovedretningen – og det kan bare gjøres med gruppens hjelp.

Av den grunn må alle våre samlinger med vennene og alt vi gjør i gruppen ha som mål å iallefall nærme seg å glede skaperen. Når dette ikke er målet, er vi ikke noe mer enn “en samling av dårer”.

Slik er det fordi samholdet i en gruppe ennå ikke har noen betydning. Når ulike grupper, som militæret eller et fotballag trener, gjennomgår de faktisk spesiell psykologisk trening som forbereder en til å gi sitt liv for gruppen. En begynner å føle at gruppen står over en selv. Da handler en utfra en enkel beregning, en sammenligner seg selv med gruppen og ser at den har høyere verdi. Dermed er en rede til å bøte med livet.

Dette er falsk altruisme som gjør et menneske istand til å ofre seg selv fordi man har utviklet en ny skala av prioritering som avgjør hva man anser som mer eller mindre viktig. Men det har ingenting å gjøre med giveregenskap; det er bare resultatet av psykologisk manipulasjon.

Dette er en farlig snare, for mange tror at de besitter giveregenskap mens de i virkeligheten deltar i en samling med hyklere – en gruppe som innpoder verdien for påvirkning (giveregenskap) i gruppen. Egentlig er dette en enda større form for egoisme, fordi det er et allment gruppe-ego som driver dere framover. Det står høyere enn mennesket, men fører ikke i retning skaperen. Og dette er feilen mange mennesker gjør. Alle religioner utviklet seg som resultat av denne type feil som ble gjort en eller annen gang i starten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Uansett hvor mye en anstrenger seg og hvor mye gransking og handlinger en foretar, finnes det uendelige muligheter å feile dersom en ikke holder seg til den autentiske kilden som viderefører lyset til seg.

Man er ikke engang klar over at man har gjort feil. Uansett nivå blir man som “en mann som har gått seg vill i marken”, eller “et vandrende esel på marken” (ønsket om å ta imot nytelse). Det er viktig å ha ærbødighet for lysets kildes makt. Bare med dets hjelp kan vi skjelne vår tilstand, avgjøre retningen og styre videre.

Det er lyset som arrangerer og vender alt dette for oss, mens vi ikke engang vet på hvilket nivå vi befinner oss. I den spirituelle virkeligheten beveger vi oss alltid fra tilstand til tilstand uten noen forståelse av hvor vi nå befinner oss. Slik er det fordi vi hele tiden hever oss fra ønsket om å ta imot til ønsket om å påvirke. Vi endrer vår intensjon og derfor vet vi aldri hva som ligger foran oss, selv i det minste skritt vi tar.

Framgang på dette viset er mulig bare med tro over fornuft. Bare lyset fanger deg, dersom du tar tak i det og oppfyller alle betingelsene du har fått. Dette er essensen i alt vårt arbeid (heve MAN, bønn), der vi forbereder alle betingelsene, alle våre ønsker og muligheter – for etterpå å overlate alt til det øvre lyset med full tillit til at han vil gjøre alt.

Det kreves mye arbeid av oss. Men til sist er alt lysets arbeid, derfor kalles det skaperens arbeid.

Derfor må vi ha så stor respekt for Zohar. Allikevel vil det aldri være nok, for et menneske er ikke istand til å verdsette denne øvre utstrålingen som kalles Zohar. Men førsøk å sette pris på hvert ord, som om det var en dose med medisin, enda en dråpe infusjon som skjenker deg helbredende livskraft.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash, “Purim”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →