Læren om kabbala handler kun om indre arbeid, korrigering av sjelen, avdekkelse av skaperen til skapningen og alle forestillingene i historiene utgjør ulike ønsker vi ser virkeligheten gjennom. Ønsket om å gi kalles Israel (Yashar- El, direkte til skaperen). “Israel i landsforvisning” er ønsket om å gi der intensjonen er til ens egen nytte. “Verdens nasjoner” er det egoistiske mottakerønsket.
Når ønsket “Israel” er i landsforvisning, er intensjonen bak egoistisk – dvs det blir til en intensjon om å motta for ens egen skyld. Derfor kan Israel i landsforvisning oppnå mye større gagn enn “egypterne”, de vanlige mottakerønskene. Derfor sies det at etterat Israels sønner dro ned til Egypt, hadde de mye avkom, ble rike, la på seg, ble betydningsfulle og hadde rikelig med løk, hvitløk, kjøtt og fisk.
Med andre ord fikk alle ønskene den oppfyllelsen de ønsket. Deres arbeide bestod jo av å gi for å motta: de anvendte påvirkningskraften for egoistisk gagn. På den måten hadde de selvfølgelig mer suksess enn “verdens nasjoner”. Som skrevet står, nasjonen Israel blandet seg med de andre nasjonene, lærte deres skikker og opplevde mer suksess fordi de visste hvordan man anvender påvirkning selv for å motta.
Derfor er det veldig vanskelig å forlate egoet; det krever spesielt arbeid. En særegen kraft kreves for å trekke ut det egoistiske giverønsket fra Egypt, dette ønsket som er så fordelaktig for Farao som ikke oppnår det samme fra sitt eget folk: det naturlige egoistiske mottakerønsket.
Israel, på den andre siden, arbeider for sin egen nytte og bruker den spirituelle kraften for å oppfylle sine fysiske ønsker. Egoismen ønsker ikke å miste dem; de blir det viktigste hjelpemiddelet for dens tilfredsstillelse, som ikke kan oppnås på annen måte. Ikke noe annet kan sørge for så stor tilfredsstillelse.
Hvordan kan Israels ønsker skille seg fra egoet? De må gjennomgå to korreksjoner siden de arbeider med å påvirke med intensjon om å motta, ikke bare Egypterne (ønsket om å motta), men heller ønsket om å gi, som de lærte av dem og derfor falt enda lavere enn Egypt. Egypt har ikke altenativet å anvende påvirkningskraft for egoistisk tilfredsstillelse.
Alt starter i samme øyeblikk den egyptiske kongen dør og de ønskene som arbeidet med å gi for sin egen nytte ikke lengre følte de ble tilfredsstillt. Det finnes ikke lengre noen grunn til å arbeide – kongen vår døde og forsvant! Det vil si at jeg ikke lengre føler hvorfor jeg studerer og arbeider. Jeg kan ikke lengre se noen gevinst. Og da “ropte Israel ut fra arbeidet”.
Først var vi klar over hva målet for arbeidet var; vi arbeidet hardt og mottok egoistisk fortjeneste. Vi var egoets trofaste slaver og hadde ingen andre ønsker enn det. Og nå begynner plutselig hardt arbeide uten klarheten av hvorfor vi gjør det. Vi føler ikke den egoistiske påvirkningens mål: dette er hjelp som kommer til oss ovenfra. Utviklingen kommer til et stadie der vi ikke lengre er i stand til å glede oss over det. Vi roper ut i fortvilelse og begynner deretter å lete.
For hvis det ikke finnes noen nytelse, så er “dette livet verre enn døden”. Det finnes ikke noe liv, ingen følelse av tilfredsstillelse. Og når det ikke finnes glede, foretrekker man å ta sitt eget liv i stedet for å føle en slik tomhet. Slik begynner utgangen fra Egypt – og den varer “mange dager”.
Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati #159
Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →
Spørsmål:
Når jeg føler likegyldighet overfor vennene og ikke blir foruroliget av noe, er det tegn på at jeg ikke er begynt å forstå hat – og iallefall ikke kjærlighet. Dersom jeg allerede føler meg frastøtt fra dem, skinner det øvre lyset på meg og påvirker meg for å vise meg min ondskap, mitt ego.
Spørsmål: