Fakta er at under konstant utvikling ble vi skjøvet forover av egoet. Vi ville alltid ha noe nytt og jaget alltid etter noe. Men i dag har egoet flatet helt ut; den har nådd sin maks og det som er mer viktig, blitt global. Egoet har trukket seg inn i sitt eget skjell.

Som et resultat har vi lukket oss ned for hverandre og er totalt avhengige av hverandre. Vi har skapt et lukket analogt system mellom oss der alle er så avhengige av hverandre at gjennom en kjede av fire bekjente, er hver og en av oss forbundet med alle mennesker i hele verden. En annen ting er at i dag trenger vi ikke engang å krige. Det holder med å kutte av et speiellt land fra det gjensidige samarbeidet med andre land, og landet vil kollapse, det klarer ikke eksistere på egen hånd.

Dette har aldri vært tilfelle før. Et land kunne isolere seg og være uavhengig. Det kunne overleve på egen hånd og hadde nok ressurser til å produsere energi, mat og alt hva befolkningen trengte, og det fantes ingen spesiell problemer.

Men i dag kan vi ikke gjøre noe som helst om vi ikke er koblet mot mange andre land. Vi må kjøpe, selge og bytte varer, for å kunne motta, sende osv. Vi har blitt globale, og vi har blitt et lukket system. Dette ville ikke være et problem, hvis vi sammtidig forandret oss selv.

Vi har forblitt de samme individuelle egoistene mens hele verden har blitt global og lukket. Derfor dette avviket mellom to systemer.

På den ene siden finnes det et diskret system der hver og en av oss vil leve alene: Jeg trenger ikke en familie Jeg trenger ikke barn. Jeg trenger ingen. Jeg vil være uavhengig og ikke avhengig av noen. Dette er hvordan egoet vårt snakker i dag. På den andre siden viser naturen oss det motsatte: Du er totalt avhengig av alle. Du kan ikke eksistere for deg selv. Du må være i forbindelse med alle, ikke bare deg selv, men ditt samfunn, din stat og hele verden.

Dette er motsetningen mellom de to systemene: det generelle systemet vi befinner oss i, vårt personlige, individuelle interne system. Dette er krisen siden disse to systemen ikke kan jobbe sammen Dette er hva vi føler.

Så hvordan kan disse problemene løses?

Fra Vilnius konvensjonen 3/22/12, Innledende Leksjon

Kategori: Evolusjon, Kongresser, Krise - Inga kommentarer →

Når vi ser oss selv, kan vi se at vi er bortskjemte. Ikke har vi et veldig godt liv. Våre kvaliteter egenskaper, vaner og karaktertrekk er heller ikke veldig behagelige. Ikke er vi fornøyde med hverandre, ei heller veldig fornøyde med oss selv.

Denne situasjonen kan sammenlignes med et umodent eple på treet, liten, rynkete, surt og med en ubehagelig lukt. Men gradvis, vokser det og modnes.

De som ikke vet, vil ikke se fordelen av hele denne prosessen. Hvorfor absorberer  en verdiløs frukt  mineraler, vitaminer, vann og oksygen?

Det er kun helt på slutten at eplet plutselig får farge, utstråler en behagelig aroma og frister slik med sitt saftige fyll. Etter at eplet har modnet, ser det helt motsatt ut enn da det var i modnings prosessen.

Så kanskje vi også utvikler oss på en tilsvarende måte? Kanskje vi rett og slett ikke kan se det, fordi vi ender våre liv uten å vente på «modenhet» når hver og en av oss vil bli klok, vidunderlig, og edel, med andre ord, en god person.

Kanskje vi i motsetning til et eple eller et dyr, utvikler oss fra generasjon til generasjon. Hver generasjon er høyere og mer progressiv enn den forrige. Dette betyr at det er umulig å risse denne prosessen inn i rammen av et bestemt liv.

Tydeligvis likner all vår utvikling gjennom tusener av år på livet til en person som utvikler seg stadig mer og mer. Det ser ut som om vi til slutt vil komme til en herlig, modnet tilstand.

Angivelig, beveger vår utvikling seg i henhold til en slik ordning. Som ordtaket sier. Ikke vis en dåre uferdig arbeid.» Siden en vis/smart person er forskjellig fra en tosk fordi han ser den «nyfødte» og vet på forhånd hvordan slutten vil bli, på den måten kan han rettferdiggjøre prosessen vi går igjennom.

Men vi kan ikke se slutten, det er derfor det er så vanskelig for oss å rettferdiggjøre vår tilstand i dag. Det er helt klart at vår vei er full av sorg og vansker. Vi går fremover bare gjennom uheldige slag, problemer eller personlige feil.

Fra Kab TVs «A New Life” Episode 10:01.08.12

Kategori: Evolusjon, Felles sjel, Helhetlig utdannelse, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Alle korreksjoner skjer i henhold til prinsippet «fra det enkleste til det vanskeligste». Dette er logisk: Først korrigerer lyset de reneste beholderne, de som befinner seg nærmest lyset, og ved hjelp av dem beveger det seg videre til de mer urene og mer kompliserte beholderne.

Hver eneste beholder har fem kategorier, eller ti Sefirot – med andre ord strukturen til HaVaYaH. Denne strukturen deles inn i fem nivåer i henhold til Aviut (tykkheten) til beholderen: fra nivå null til nivå fire.

Beholderen ble knust på en spesiell måte: Jo høyere oppe nivåene befant seg, jo lengre ned falt de, mens de lavere delene ikke måtte gjennomgå like mange endringer. Nå bestemmer den motsatte rekkefølgen av lysene og beholderne veien mot korreksjonen. Beholderne blir korrigerte gjennom lyset, som finner tilbake til kilden eller det omsluttende lyset (Ohr Makif). Det aktiveres i henhold til den stabile og uforanderlige loven om likhet i egenskaper.

Beholderne korrigeres gjennom ett og ett skritt om gangen. Beholderne som selv vekkes til korreksjon – «lette» beholdere som består av giverkraft – har ikke behov for et spesielt system. De trenger ikke spesielle instruksjoner; de blir på en naturlig måte tiltrukket av samhold, det som hele korreksjonen er bygget på. Disse beholderne på nivå null og nivå én av Aviut kalles «forfedrene».

Beholderne på det andre og tredje nivået av Aviut krever en mer metodisk korreksjon når det gjelder arbeidet med spirituell oppnåelse. De kalles «sønner».

Til slutt har vi beholderne på det fjerde nivået av Aviut, de som ikke kan korrigeres ennå, og de kalles «verdens nasjoner».

Som Baal HaSulam skriver trengte forfedrene en «foreløpig godkjenning fra hele nasjonen». Deres sjeler var verken urene eller adskilte dem imellom, og derfor var det nok for dem å forstå behovet for samhold uten at de måtte gjøre vanskelig arbeid med selvkorrigering ved hjelp av lyset.

Sønnene har mer urene beholdere, og de jobber med egoismen. De fikk metoden som kalles «Toraen», som tillater dem å korrigere seg selv – først i beholderne med giverkraften («førti års vandring i ørkenen»), og deretter i beholderne der de tar imot («landet Israel»). Da de mestret «landet Israel», ble de knust to ganger, og de falt fra nivået til det første og det andre tempelet. De hadde med andre ord skapt beholdere med en altruistisk intensjon, men de var ikke i stand til å holde på dem.

Deretter blandet sønnene seg med verdens nasjoner som ikke deltok i denne prosessen.

I dag er tiden kommet for en felles korreksjon. På grunn av dette kalles alle som vekkes for å bli løftet for «Israel» på grunn av sin streben mot skaperen (Yashar-El). Tidligere refererte forfedrene til seg selv som «Israel», siden de kom fra Babylon og rømte til landet Kanaan – de løftet seg med andre ord fra det egoistiske nivået til det givende nivået. Deretter falt de ned til Egypts tilstand og igjen løftet de seg til giverkraften, passerte Sinaifjellet og fortsatte med korreksjonene i ørkenen og i landet Israel.

Etter den endelige knusningen forsvant begrepet Israel, siden det var ingen som hadde en intensjon om å gi bortsett fra enkelte kabbalister som fantes i hver eneste generasjon – de siste øyene i et hav av egoisme.

I våre dager vil alle mennesker som vekkes for å bli korrigert bli kalt for «Israel» – i henhold til ønsket som skaperen har tent i han, hans framtidige rolle. Det som nå står igjen tilhører kategorien til «verdens nasjoner». For øyeblikket er det slik at de verken ønsker eller er i stand til å høre meldingen om samhørighet. Etter tusener av år med sammenblanding, er alle stort sett i stand til å løfte seg spirituelt.

Kort sagt er det slik prosessen ser ut. Først var menneskeheten i en felles tilstand, «Babylon», og deretter delte denne tilstanden seg i to deler: «Israel» og «verdens nasjoner». Deretter falt Israel ned til Egypt derifra, og det betyr at det oppnådde den onde tilbøyeligheten. Fire hundre år senere klarte det å løfte seg til nivået til Toraen, å bygge et tempel på det nivået der man gjennomfører sin egen, endelige korreksjon. Deretter fant en knusning sted, og Israels sønner falt ned til et eksil som varte i to tusen år. Mot slutten av denne perioden vil alle komme til en felles, endelig korreksjon.

Vår enkle nedtelling begynner ved det første korreksjonspunktet når de falne egenskapene til Bina er knyttet sammen og blandet med Malchuts egenskaper: Alle som vekkes er klare for den spirituelle veien. Korreksjonen skjer i henhold til prinsippet «fra det enkleste til det vanskeligste» – men ikke ved hjelp av Toraen, som var metoden for de tidligere generasjonene, men ved hjelp av læren om kabbala, som er i stand til å lede lyset til oss. Vi finner så tilbake til kilden (Ohr Makif), til den endelige korreksjonen. Det er derfor dette blir avdekket i våre dager.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 22/11/2011, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Felles sjel, Gjensidig garanti - Inga kommentarer →

Kjærligheten som avdekkes for oss i læren om kabbala er et naturprinsipp. Vi må se på det som den fundamentale kraften. Uten den ville ingen livsform kunne oppstå.

To gjenstander eksisterer kun i egenskap av gjensidig påvirkning, gjensidig medfølelse, balansen mellom dem i forhold til likhet i form og gjensidig tiltrekning. Selv på det uorganiske nivået eksisterer motsatte deler – protoner og elektroner – sammen i et system som kalles et atom, en molekylie osv.

Når de knyttes videre sammen, begynner de å arbeide sammen på det organiske nivået – med fotosyntese og andre mekanismer de har iboende i seg. En utveksling av substanser og systemer tilslutter seg – og mellom dem oppstår en gjensidig kalkulasjon med hensyn til de andres interesser. De har tross alt ikke noe eksistensgrunnlag uten to krefter: tiltrekning og frastøtelse, mottakelse og påvirkning (giveregenskap).

Videre, på det animale (levende) nivået, eksisterer ikke disse systemene av mottakelse og påvirkning sammen innenfor en enhet. Her befinner de seg mellom ulike kropper som må forene seg og knytte seg sammen for å produsere etterkommere. De er avhengige av hverandre, hjelper hverandre – og livet fortsetter i egenskap av det.

Selv om det foreløpig skjer instinktivt, som følge av naturens gang, ser vi allerede hvordan to motsatte krefter påvirker hverandre i balanse. I sin helhet er hele komplekset av det uorganiske, organiske og levende nivået i naturen fullstendig i balanse og alle delene er avhengige av hverandre.

Mennesket, derimot, er veldig forskjellig fra disse systemene. Tiltrekningskraften, mottakeregenskapen er sterkt dominerende og blir til en ond egenskap som ikke er i balanse med godhetens egenskap. Dette skiller mennesket fra det animale nivået. Det viser seg nøyaktig i den onde egenskapen innprentet i oss, som ønsker å forbruke mer og mer, å tilegne seg og å herske. Som resultat blir vi sterkere enn naturen, selv om dette i virkeligheten er en smålig fordel.

Naturen er tross alt vis – og de to motsatte kreftene i den er balanserte. For å forårsake generell framgang aktiveres disse kreftene, den ene etter den andre, for å utvikle dem og samtidig ivareta den generelle balansen. Mennesket, derimot, tårner over det animale nivået, over balansen – som et spir – og hever seg eksponientelt høyere og høyere.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/12/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

På hvert nytt utviklingsnivå får jeg en ny «innsprøytning» og ser etter redning for hjelpesløsheten. Motgang renser meg, ydmyker det egoistiske ønsket mitt og fører meg til godhet, som er den riktige avgjørelsen og handlingen. Men alt skjer under et styrtregn av motgang og lidelse.

På den annen side kan jeg ta i bruk alternative hjelpemidler (krefter og situasjoner) som lar meg gjennomgå korrigeringsprosessen uten å avvente problemer. Forskjellen ligger i bevisstheten og besluttsomheten mot skaperen.

Enten kan jeg krype opp motbakkene til de når som helst vekker et nytt ønske i meg, eller jeg kan sette i gang et behov om selv å rykke framover. Jeg søker etter tiltrekningskraft og sjarm i min lengsel etter skaperen og giverkraften.

La denne tiltrekningskraften drive meg forover med større styrke enn presset jeg føler bakfra. Jeg vil selv være den som avgjør hastigheten på utviklingen min ved å bevege meg raskere enn det som ble bestemt i skapelsesplanen som ansporer meg. Det sies at slik er jeg en «som vekker daggryet, daggryet vekker ikke meg».

På dette punktet kommer vi til det eneste frie valget som står til vår rådighet. Det dreier seg om ekstra krefter til å rykke framover med, bortsett fra lyset og beholderen. Hvor kan jeg finne dem?

Det synes klart at uten alternative krefter ville ikke mitt autentiske «jeg» ha noe eksistensgrunnlag. Jeg ville fortsatt være et lite dyr som bare utvikles som resultat av motgang fra naturens side.

Det er på den måten vi alle har utviklet oss fram til nå. Av en eller annen grunn tror vi at bare de uorganiske, de organiske og de animale nivåene i naturen er underlagt naturlovenes utvikling, mens mennesket utvikler seg uavhengig av dem. Men hvorfor skulle det være tilfellet? Fortsetter ikke evolusjonen?

Er det virkelig slik at med èn gang en apekatt utviklet seg til et menneske, ble den utelukket fra naturlovene? Er det mulig at vi drives forover bare ved vår egen intelligens? Nei. Vi er intelligente, men vi er fortsatt underlagt naturlovene; vi strider ikke mot dem. Vår høyt elskede intelligens utgjør en uunnværlig del av naturen.

Moderne vitenskap oppdager underet av utviklingens tilpasningsevne og forklarer interaksjonen mellom ulike skapninger som insekter, fugler, fisk osv. Imidlertid tilskriver vi alt til instinkter, på samme tid som vi skryter av vårt eget intellekt. I virkeligheten uttrykker hjernen vår bare instinktene på en enda mer instinktiv måte. Og som resultat ødelegger vi oss selv enda mer. Dyr er beskyttet av forsvarsmekanismer, mens vi er uten «sikkerhetsinnretninger» og «går oss vill».

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, «Matan Torah (The Giving of the Torah)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi snakker om å sette læren om kabbala ut i live, må vi ta hensyn til at vår nåværende Gilgul (livssyklus) er langt fra den første. Vi har gått gjennom mange sykluser, og ingen vet nøyaktig hvor mange hver av oss har. Dette vil avdekkes senere i utviklingen, men det er ærlig talt ikke særlig nyttig å se tilbake på våre tidligere inkarnasjoner siden alle var på de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene av utviklingen av ønsket om å nyte.

Ut i fra dette fortsatte vi vår utvikling. Først levde vi på det uorganiske nivået, og deretter på det organiske der vi opplevde virkeligheten slik som planter gjør. Videre utviklet hver og en av oss seg til det bevegelige nivået, og oppfattet virkeligheten på samme måte som dyrene.

Slik har vi gjennomgått flere livssykluser helt til vi, slik det står skrevet i ARIs Livets tre og Baal HaSulams Studiet av de ti Sefirot, del 3, fra det bevegelige nivået, gjennom apestadiet (et mellomnivå mellom dyr og menneske), helt til vi til slutt har kommet til det menneskelige nivået i denne virkeligheten. Menneskene er også en dyrisk art, men vi er mye mer utviklet enn dyrene.

På det kommuniserende nivået i denne virkeligheten, har vi også gjennomgått mange livstider før vi oppnådde vår nåværende tilstand. I dag, i denne reinkarnasjonen, utfører vi en spesiell type arbeid for å kunne løfte oss til et helt nytt nivå og få oppleve en ny, spirituell virkelighet.

Ved hver eneste overgang, fra nivå til nivå og fra tilstand til tilstand, er det mellomstadier. Akkurat som ARI beskriver, mellom de uorganiske og organiske nivåene, er det koraller som kombinerer de uorganiske og organiske egenskapene. Mellom det organiske og det bevegelige nivået er det også en mellomskapning, et lite dyr som kalles ”hunden av området”, som lever i jorden og henter næring av den akkurat som en plante, men der kroppen handler som et dyr. Mellom dyr og menneske finnes apen, et pattedyr med elementære menneskelige karakteristikker.

For øyeblikket befinner vi oss i en overgang fra menneske i denne virkeligheten, som lever akkurat som alle de andre syv milliarder menneskene, og noe spirituelt. Vi vet ikke helt hva dette ”spirituelle” betyr, men vi er midt imellom.

I disse overgangene som vi har gjennomgått gjennom nivåene fra uorganisk til organisk, fra organisk til bevegelig, og fra bevegelig til kommuniserende (mennesket), har vi vært ubevisste på hva som har skjedd med oss og lever akkurat som alle mennesker i denne virkeligheten. Først nå må vi ta overgangen bevisst, og fullt og helt ta del i dette. Det er vi som bestemmer om det vil skje eller ikke, og hvordan. Det er kun vår vilje som kan få det til å skje.

Denne utviklingen er opp til oss. Overgangen er enestående og ulik alt annet fordi det er vi selv som utvikler mennesket i oss, et menneske som er som skaperen.

Derfor blir læren om kabbala for første gang i historien, i løpet av hele vår utvikling, avdekket for oss. Den er ment å følge oss som en instruksjonsmanual: det viktigste direktivet, en lovkode, en vitenskap, som vi vil kunne fullføre denne overgangen ved hjelp av. Om vi ikke oppklarer dette for oss selv, ikke ønsker det eller studerer det, vil vi ikke klare å gjøre dette.

Det er derfor vi kalles ”Jøder” (”Ivrim”, fra det hebraiske ordet ”Laavor”, å krysse grensen) siden vi krysser over fra den menneskelig tilstanden i denne virkeligheten til det menneskelige spirituelle nivået, akkurat som Adam HaRishon, den første mannen. For tusener av år siden ble han knust i mange deler, og nå må vi samle han sammen på nytt, både hans mannlige og kvinnelige del.

Alt dette må bli implementert i vårt felles arbeid. Vi har alle de nødvendige verktøyene for det, men det er opp til oss å fullføre det hele, å lære hva vi mangler for å kunne bli dette mennesket og realisere det.

Fra Leksjon 2, Kongress i Aravaørkenen 31/12/10

Kategori: Egoisme, Evolusjon, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →