Som Baal HaSulam sier i sin artikkel «600 000 Souls«, finnes faktisk kun èn sjel, ett ønske, Malchut i Ein Sof (uendelighet). Lyset som trenger inn via skaperen er stemplet i mottakerønsket og dette gir det dets forskjellige egenskaper, men i en motsatt form. Da må mottakerønsket heve seg over sin form, som er motsatt lyset og ligne det. Motsattheten vedblir; faktisk skaper den en slik intensitet, en slik kontakt, at ønsket blir istand til å trenge inn i lyset, å erobre det og absorbere det. Nå finnes det rom for det.

Så det finnes kun ett ønske og om det opptrer i ulike ord, er det fordi vi oppnår det stykkevis og ikke engang i stykker, men i bittesmå smuler av selvrealisering.

Det er som et holografisk bilde, der alle dets komponenter inkluderer alt som er i det (M), men i mindre skala (m). Alle detaljene er tatt vare på, men de mister den innledende nøyaktigheten. De første ti Sefirot er her, men klarheten er forskjellig.

Spørsmålet er: Hvis det kun finnes èn sjel, hvorfor er vi så ulike hverandre? Hvis det er tilfellet, må alt være mye enklere – den samme sjelen blir mindre og linjene blir «tåkete».

Men det er ikke det som skjer – det virker annerledes for alle, siden alle har roten til sin egen sjel. Vi oppnår, med andre ord, den ene felles sjelen i ulike «vinkler», ved vår gjensidige innlemmelse i alle.

Det er fordi punktet i hjertet faktisk befinner seg over mottakerønsket, i andre. Det er den spirituelle roten til den individuelle sjelen, mens ønsket ikke har noen verdi i seg selv. «De andre», derimot, er det samme konseptet for alle. Det er Adam HaRishon (første mennesket). Derfor oppnår vi alle det samme, men fra ulike perspektiver, til de kobler. Dette gjøres slik at vi kan hjelpe hverandre med å oppnå giveregenskapen.

Nå tilskriver jeg sjelen min til mottakerønsket, som faktisk ikke eksisterer. Min sjel befinner seg i andre og jeg er nødt til å arbeide utenfor ønsket, utenfor meg selv, «på utsiden av huden min», ved å oppnå evne til å gi, giverbeholdere. Jeg tar ønsket til andre og mottar MAN  (en forespørsel om korreksjon) fra dem og sørger for at de får det de ønsker. Slik utvikler jeg sjelen min, tilbøyeligheten min, lengselen utover…

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/1/13, «600 000 Souls»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

På den ene siden finnes mange sjeler og hver av dem er splittet i flere deler. Men kan spiritualitet splittes i flere deler? Vi vet at der er èn hel realitet og ingenting annet. Selv når vi er forvirret og ser dens separerte deler, er det i virkeligheten èn helhet, siden kun èn tilstand ble skapt i begynnelsen, èn sjel.

Den kalles sjelen til Adam HaRishon (det første mennesket), Malchut av Ein Sof (uendelighet). Etter forberedelsen oppdager vi denne realiteten bak Partzufim og «verdenene» mye klarere. Det handler om et ønske som er hengivent til skaperen. På rotnivået av hengivelse kalles det Malchut av Ein Sof og på hengivelsens fjerde nivå kalles det sjelen til Adam HaRishon. Alt dreier seg om hvordan vi ser dette ønsket på et visst punkt av utviklingen vår.

Så kun verdenen Ein Sof ble skapt, eller sjelen til Adam HaRishon – og ingenting annet. Denne sjelen i alle mennesker kalles «Israel», som betyr Yashar–El (direkte til skaperen), som har oppnådd spiritualitet. Og dette er helt i alle, siden spiritualitet ikke splittes i seksjoner og biter, slik vi ser det i den fysiske virkeligheten. Kun mangelen på korreksjon forhindrer meg fra å se det reelle bildet, men uansett er jeg inni det, i begynnelsesstadiet av èn sjel som ble forberedt for oss å avdekke.

Men kabbalister sier at der er 600 000 sjeler som er oppdelt i «gnister». Så hva står denne konstruksjonen for, et «geneologisk tre»? Det er det deformerte bildet av virkeligheten som er splittet av styrken til det korrupte ønsket hos hver av oss. Først atskiller dette ønsket og forhindrer fullstendig lyset fra å slippe inn, ettersom det er helt motsatt det. Deretter, ved korrigeringens styrke, begynner ønsket å motta intensjonen av for giveregenskapens skyld. Det blir, med andre ord, foredlet. Til den graden det har denne intensjonen, lyser den felles sjelen i det. Det vil si at ønsket gradvis oppdager sin virkelige tilstand. Først føler det at det er en del av den generelle sjelen og til slutt oppdager det at det er det samme som denne sjelen. Da oppdager det at det er Adam HaRishon.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/1/13, «600 000 Souls»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «600 000 Souls» (600 000 Sjeler): Det sies at det finnes 600 000 sjeler og at hver sjel oppdeles i flere gnister. Vi er nødt til å forstå hvordan det er mulig for det spirituelle å splittes, siden opprinnelig kun èn sjel ble skapt, sjelen til Adam HaRishon.

Den spirituelle virkeligheten er lik et holografisk bilde, der hver del inkluderer hele bildet, men i forminsket form. Det er som å se noe på avstand, eller like ved – det er forskjellen mellom delen og helheten.

Dette betyr at selv om den felles sjelen synes å være oppdelt i mange deler, i mange mennesker, så er den èn og eksisterer i alle, men i ulike «dimensjoner».

Spørsmålet er hvofor de ulike dimensjonene skaper så ulike oppfattelser hos ulike mennesker.

Faktisk er du og jeg èn og den samme. Vi ser simpelthen på èn sjel fra forskjellige avstander. Det spirituelle bildet er i realiteten ikke splittet; det bare synes nærmere, eller lengre borte fra oss.

Dersom jeg, for eksempel, ser virkeligheten til Assiya, ser jeg faktisk virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten), men i dimensjonene av virkeligheten til Assiya. Forskjellen ligger kun i hvilken grad jeg kan skjelne virkeligheten til Ein Sof i mine beholdere, i mine nåværende ønsker.

På samme måte, hvis syv milliard mennesker lever på jorden, er det fordi den felles sjelen i våre øyne er oppdelt slik i dag. I hver av dem finnes en gnist av den sjelen, men i seg selv er den èn. Gnistene er skjult, til tiden er inne. De er nedgravd i vårt ego og synes mer som svarte prikker. De er sjelens bakside, dens foster, som er «kledt» i mottakerønsket som en dag våkner opp.

I dag er omtrent en million mennesker forbundet til denne oppvåkningen, på ett eller annet vis. I tidligere generasjoner var det ofte bare noen få som samlet seg. Slik er virkelighetens struktur – og slik må den være. Alle vender tilbake til den generelle sirkelen i henhold til roten på ens individuelle sjel, til vi forenes og sletter alle ulikhetene mellom oss.

Alle cellene i en kropp er tross alt like viktige – akkurat lik en uoppdelbar holografisk struktur. Hver del er likeverdig til helheten, for uten den ville helheten forsvinne.

Men på vei til korrigeringens avslutning er alt formet som en pyramide; alle følger «hyrden»; det er rekkefølgen på sjelenes korrigering. Slik var det også hos det jødiske folk da de befant seg på de spirituelle nivåene: de hadde en Konge, de hadde en Høyesteprest, de hadde Sanhedrin…

I dag er det litt annerledes: Vår giverkraft flyter inni det generelle nettverket av forbindelser som er spredt i èn sjel og påskynder verdens utvikling, mens den foreløpig ikke vet noe om det. Senere, når nye vanskeligheter og problemer dukker opp, når forvirringen vokser, vil mennesker søke etter og forstå at hverken religion eller politikk er istand til å hjelpe dem.

Menneskeheten vil stå overfor faren av generell utslettelse og vil rope etter hjelp. Da vil folk høre kabbalistenes budskap. Men dette blir vanskelige situasjoner og vi er nødt til å være forberedte på dem. Vi kan tross alt mildgjøre disse øyeblikkene, slik at de kun vil vise seg i et øyeblikk, som splittelsen av Rødehavet og vil øyeblikkelig bli løst.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, «600 000 Souls»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Kabbala disseminasjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hjertet er midtpunktet. Det er ingen tilfeldighet at vi assosierer menneskelig begjær og lidenskap med hjertet. Vi sier, «fra mitt hjertes dyp», eller «hjertet mitt blør», eller «hjertet mitt bobler av glede», eller «følg hjertet ditt». Hjertet kan være «vennligsinnet», «ømt», «dalende», «knust», osv. Hjertet indikerer livets essens, både når det gjelder det fysiske og det spirituelle. Vi bruker selvfølgelig dette ordet symbolsk. Hjertet i seg selv er et fysisk organ. Det kan implanteres og/eller erstattes, selv med menneskelige inngrep. I all sin vesentlighet, er hjertet en «pumpe».

Men det er vanskelig å overvurdere hvor viktig dette organet er, siden det symboliserer naturens hovedakt – som er å motta og å gi. Hjertet «samler» blod fra hele kroppen, for å videreføre det til alle de andre organene ved å tilføre press. Slik sørger det for næring for alle kroppsdelene og renser dem for gift.

Hjertet arbeider selvfølgelig ikke alene. Det kan ikke bare pumpe blod gjennom hele kroppen, uten hjelp fra blodårene – som samarbeider med hjertet og presser blodet videre til hver eneste celle i organismen. Hjertet fungerer ikke fordi det er så sterkt, men setter snarere rytmen og fremkaller kroppens opprinnelige impuls. Da begynner sammensatte mekanismer i blodomløpet (som ennå ikke er ferdig utforsket av moderne vitenskap) å arbeide sammen med hjertet. Derfor er ikke hjertet bare en kroppslig «pumpe». Det koordinerer også andre systemer.

Sammensatte problemstillinger assosieres med hjertets funksjon, siden «mottaket og tildelingen» er nødt til å være velbalansert. Kroppens helse avhenger av harmonien mellom disse to tilstandene, som muliggjør evalueringen av et menneskes fysiske og spirituelle (interne) helsetilstand. Når et system av mottak og tildeling er velbalansert (slik det er avpasset i hjertet), vil den ene gjensidig og harmonisk påvirke de andre og opprettholde korrekte forhold med omgivelsen sin. Vi mottar og gir (på samme vis som hjertet) og sørger slik for et sunt medmenneskelig samarbeid.

Vi er alle, med andre ord, forbundet med hverandre på mellommenneskelig nivå gjennom «hjertene» våre, som vil si, gjennom våre egenskaper. Ideelt sett, må vi bruke våre egenskaper for å nå ett mål, som er å opprettholde harmoniske forhold med andre mennesker, å fordele og å motta alt som trengs.

Samtidig behøver ikke hjertet mer enn minimal energi for å fungere normalt. Det konsumerer ikke blodet som strømmer gjennom det. Det mottar heller ingenting spesielt; det simpelthen fungerer. «Tilfredsstillelsen» det får (om vi kan anvende dette ordet i en slik sammenheng), er det fakta at det tjener hele kroppen og øser energi inn i den.

Dette er et godt eksempel på mental/spirituell helse med adferd i overensstemmelse med prinsippene «Gjør ikke mot andre det du selv misliker» og «Elsk din neste som deg selv». En må anse behovene til ens omgivelse som sine egne og sørge for andre med alt som står i ens makt, for å tilfredsstille deres eksterne behov. Akkurat slik er det hjertet fungerer.

Aktuell forskning fastslår at vi er nært gjensidig sammenkoblet på mange ulike måter, som ikke utelukker våre sjelers samhold. Så vi kan si at systemene vi tilhører, påvirker hverandre gjensidig. Som resultat gjenspeiles det på hjertet, når vi har et nervesammenbrudd, eller er ved dårlig mot. Hjertet er veldig følsomt overfor humørsvingninger; hjertet kan bli «sykt», ikke bare som resultat av en fysisk sykdom. Det er ingen tilfeldighet at vi legger hånden over hjertet, når vi gjennomgår en kritisk situasjon. Nervesystemet påvirker øyeblikkelig hjertet og tvinger det til å reagere.

Vår forståelse av hva som foregår i de øvre systemene av våre egoistiske forhold, begynner herfra. Inntil videre anvender vi «hjertene» våre utelukkende for egennyttig mottak, uten noe tegn på å gi, som vil si at vi bruker hjertet helt feil – siden alt det trenger er harmoni. I tillegg påvirker vi det fysiske hjertet fra nivået av våre ønsker og korrupte forhold.

Til nå, har vi ikke involvert oss i integrerende forbindelser i det globale samfunnet; det forklarer hvorfor innvirkningen av disse mekanismene ble så svake. En nær forbindelse mellom oss alle, kom til syne i midten av det forrige århundredet. Allikevel fortsetter vi med vår egoistiske adferd, istedet for å fremdyrke kontakten vår. Som resultat, påvirkes våre fysiske hjerter av feilaktige, egoistiske vekselspill. Det er ikke rart at hjerte og karsykdommer er blitt så utbredt i våre dager.

Det er ikke vanskelig å helbrede hjertet, siden det ikke er et veldig komplisert organ. Alt vi gjør er å «reparere» det, ved å bruke forskjellige symptomatiske remedier og i mellomtiden fortsetter statistikken å vise en deprimerende trend. Dette skjer fordi vi ikke har begynt å korrigere våre mellommenneskelige forhold. Kun ved å konstruere rett mekanisme av mottak og tildeling på menneskelig nivå, det høyeste nivået, kun gjennom å «pumpe» systemet med rette og likeverdige forhold som formidler fred og harmoni, kan vi forandre våre fysiske systemer – og først og fremst hjerte- og karsystemet.

Jeg vil legge til at hjertets form, lukkekammerne, måten det arbeider på og relaterte systemer, er i overensstemmelse med vår spirituelle struktur. Vi tar, imidlertid, ikke hensyn til helheten av vår organisme, men behandler heller synlige symptomer og ikke den reelle årsaken til sykdommen.

Selv leger er enige om at «alt kommer fra hodet» og «hodet over alt» er våre forhold, tanker og ønsker. I det spirituelle er «hjertet» våre ønskers kjerne, så mye stammer fra de spirituelle egenskapene til et individ.

Den eneste helbredelsen for hjertet, er faktisk kjærlighet. Det sies at «Kjærlighet dekker over alle lovbrudd». Med andre ord, dersom ens hjerte arbeider utelukkende for fordeling og prøver å tilfredsstille eksterne behov, vil det si at «en arbeider med kjærlighet», enten for sin egen del, eller for sin nestes. Denne type arbeid vil, uten tvil, resultere i en fullstendig helbredelse. Så istedet for «institutter for hjerteforskning», ville jeg ha åpnet «institutter for kjærlighet». Det vil være den beste forebyggende metoden, noensinne.

Fra en «Samtale om det nye livet», 10/10/12

Kategori: Felles sjel, Integrerende oppdragelse, Kjærlighet, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvem refererer Baal HaSulam til, når han skriver om de som er «vise i hjertet»?

Svar: «Vis i hjertet», er en som leter etter måter å åpne hjertet sitt for en høyere kunnskap (Kunnskap/Visdom – Hochma), en kunnskap om samhold, der vi forbinder oss sammen med andre.

Vi ønsker å forbinde hjertene våre, å koble sammen ønskene våre – og fra alle hjertene og sluttsummen av alle ønskene, velger vi kun de som er rede for kobling. Ved å skape en forbindelse mellom disse ønskene, danner vi et felles nettverk som alle ønsker å begynne å opptre innenfor.

Når vi befinner oss innenfor dette nettverket, glemmer vi hvilke ønsker kommer fra hvem, fordi dette nå er vårt felles system. Der inne begynner vi å fornemme Hochmas lys og kalles derfor vise i hjertet. Vi avdekker nemlig Hochmas lys (visdom) innenfor forbindelsen av hjertene våre.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/9/12, Panim Meirot UMasbirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er de manges bønn? Er det når vi har ett behov, eller når jeg ikke har en eneste tanke for meg selv, men kun tenker på gruppens ønsker, på verden?

Svar: De manges bønn er når dere klarer å knytte sammen alle skapningers ønsker i forespørselen og løfte dem til skaperen, for å gi ham en mulighet til å avdekkes som resultat av dette i sin glede.

Spørsmål: Hvordan oppnår jeg dette?

Svar: Du forsøker å fornemme dem, å gå ut fra deg selv og begynne å fornemme dem. Da opptar du deres ønsker inni deg selv. Du behøver faktisk ikke å dekke hele verden og fornemme absolutt alle. Det vil komme i etterkant, fordi du på denne måten vil oppfatte dette eneste ønsket. Lyset vil påvirke deg og vise deg det, slik at følelsene dine blir vekket. Inntil da, forsøker du, så mye du kan.

Dette er tidskrevende arbeid, siden forberedelsesprosessen tar lengst tid og er mest vanskelig, fordi vi arbeider i mørke. Men da vil alle nivåene ha sine egne spesielle innganger og utganger, interne prosesser, analyser og synteser av alt jeg gjør, realiserer og fornemmer fra andre.

Denne inkluderingen av alles ønsker inn til meg selv, er det som kalles giveregenskap: når jeg begynner å fornemme andres ønsker som mine egne. Ønskene er det samme som motivasjon for skaperen. Og om den ikke er der, gjør det ingenting. Når jeg begynner å forbinde meg med andre, først i gruppen, begynner jeg å fornemme innenfor gruppen at de higer mot skaperen, selv om de ikke skjønner det og ikke vet det. Jeg begynner å skjelne og fornemme dette ønsket overalt: i mennesker, dyr og planter. Livsønsket er tross alt også en lengsel etter skaperen, etter lyset.

Fra Kharkov Kongressen, «Ascending to Unite», 18/8/12, Leksjon 5

Kategori: Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er viktig å klarlegge nøyaktig hvordan vi kan endre mottakerønsket vårt, under påvirkning fra lyset, så vi ikke sløser bort kreftene våre forgjeves. Alt vi kan gjøre er å øke takten på utviklingen vår, ved å bruke omgivelsen som et forstørrelsesglass som fører lysets påvirkning nærmere oss. Det er faktisk det eneste vi kan og må gjøre.

Ved å begynne å arbeide i en gruppe, lærer vi å fokusere dette teleskopet: Vi samler sammen alle strålene fra lyset som endrer, så de går nøyaktig gjennom gruppens sentrum og fokuserer nøyaktig på mottakerønsket vårt. Da vil mottakerønsket endres av lyset som endrer.

Vi ønsker å lære hvordan dette gjøres; hvordan lyset som går gjennom forstørrelsesglasset forsterkes, fokuseres og blir mer intenst – og legger seg på mottakerønsket og lar det gjennomgå fire faser. Da vil vi se hvordan endringer begynner å ta plass i mottakerønsket og hvordan det blir motsatt til hva det var i utgangspunktet. Et menneske begynner å leve, ikke innenfor seg selv, men hever seg over ønsket sitt, over begrensningen og Masach (skjermen) – mot det tilbakevendende lyset, mot det å gi, istedet for å ta imot – og når på den måten korrigering.

Dette arbeidet med å påskynde utviklingen av ønsket vårt, med lyset som endrer, gjør oss faktisk istand til å forstå og å tilegne oss hele systemet. Selv om det bare er akselering av en prosess, er det i den vi oppdager alle midlene og alle detaljene av skapelsen og dens utviklingsprosess. Dette er fordi vi må rettlede gruppen annerledes ved hver fase.

Så fokuseringen gjennom forstørrelsesglasset endres hele tiden og blir motsatt av hva det var før, avhengig av de nye eksterne og interne betingelsene. Vi forandrer uavbrutt gruppens innflytelse på oss. Og vi endrer den med hensyn til lyset, med hensyn til skaperen. Til sist danner vi et nytt system inni oss, over mottakerønsket vårt. Gruppen blir min virkelighet. Istedet for et lite ønskepunkt, får jeg en hel verden, det enorme systemet av virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten).

Takket være det ønsket vi har, begynner vi å tilegne oss dette systemet som kalles «gruppen», et uendelig system i sin begrensede form og slik får vi verktøyet som hever oss over mottakerønsket.

Hele nivået av giveregenskap kalles «selvoppofrelse». Det betyr at man helt og fullt har frakoblet seg fra mottakerønsket sitt, man «ofrer seg selv». Selvfølgelig utføres hele korrigeringen av lyset. Vi må bare tilpasse oss og fokusere dets innflytelse på oss gjennom omgivelsen og forbinde de tre komponentene som gjennom siktet på en pistol, så de alle befinner seg i èn direkte linje.

Da vil vi ikke lengre betvile at vi må komme nærmere lysets vesen. Derfor forestiller vi oss at samfunnet er slik og ønsker at lyset må påvirke oss gjennom det. Til sist blir alle disse komponentene til èn helhet.

Kjærlighetens nivå avdekkes etter selvoppofrelsesnivået. Da vil man forstå betydningen av skapelsens mål: «å gagne sine skapninger».

Vi stiger gradvis, ved å opprettholde en viss tilstand. Takket være det, får vi litt mer forståelse av skaperens intensjon overfor skapelsen. Slik avanserer vi: Først kommer beholdernes korrigering, utført av lyset som endrer og deretter tilegner vi oss skapelsestanken.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/7/12, Shamati #219

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Østens folk, som f.eks. kineserne, påstår at de allerede kjenner sannheten, uten at det faktisk er sannheten. Hva kan gjøres med det?

Svar: Det sies: «Visdom blant nasjonene – tro.» Poenget er at alle kulturer og religioner omtaler vår egoistiske virkelighet og forsøker å introdusere en metode for å hjelpe oss å unngå lidelse i livet – vårt ego – og som vil sørge for en løsning på de nåværende problemene og håp for det neste livet, selv om dette ikke uttrykkes så mye i den kinesiske kulturen. Men religioner og andre kulturer har utviklet enestående metoder, ved å anvende kabbalistiske idèer.

På den ene eller andre måten dreier det seg om egoistiske metoder, om hvordan vi lever og håper på et bedre liv nå og etter døden. Ingenting av dette handler om å endre den menneskelige naturen. Ingen metoder etterlyser og setter som sitt mål å elske andre som seg selv. Det er dette som gjør kabbala ulik andre metoder og det er den eneste metoden som taler om å endre mennesket ved å anvende den øvre kraften og forklarer hvordan man gjør det. Alle andre middel er innestengt av vårt ego – og anvendelse av dem er som å dra deg selv opp etter håret fra en myr.

Hver metode er dessuten egnet for folket den ble laget for. Jeg antar at det er umulig å forstå Confucius hvis du ikke er kineser. Læren hans er veldig dyp, men andre folkeslag ser på den som noe overfladisk, siden den ikke egner seg for deres natur og karakter.

Det er ingen tilfeldighet at der er sytti røtter for sytti folkeslag. Hver nasjon har sin egen spirituelle rot, som i vår virkelighet føder sitt avtrykk. Det er roten til alle ulikheter, inkludert den kulturelle. Man ser at opera er for italienere og man kan knapt tenke på spanjoler uten tyrfekting. Spesielt innenfor filosofien merkes det. Det er umulig å forstå Dante, om man isolerer ham fra kulturen og tidsepoken han var en del av.

Vi bare later som om vi forstår historiens mesterverker. Kan jeg virkelig lære japansk filosofi uten å være japaner? Jeg vil bare ikke være istand til å føle og gå i dybden av den. Jeg kan bare studere og oppfatte de tørre bokstavene. Ikke dens ånd.

Jeg kan ikke forstå Confucius, fordi jeg internt ikke er konstruert som ham. Jeg kan heller ikke forstå de innfødte amerikanske indianerne. Jeg kan besøke dem og imitere dem eksternt, men jeg kan ikke forbinde studiene med sjelen min.

I beste fall kan jeg føle et annet folkeslag. Men jeg kan ikke være del av roten deres. Derfor er vår virkelighet så full av tøv. Vi har kastrert oss selv og nektet oss det interne fyllet fra rike kulturer og dype filosofiske forståelser, ved å bare la det eksterne bli igjen.

De sytti røttene opprettholdes til Gmar Tikkun (korrigeringens avslutning). Kun da vil de forsvinne inn i den generelle Keter. Derfor har vi ingen gjensidig penetrering og forståelse, bare tørre doktorat avhandlinger. Vi finner ikke et gram av sannhet i dem.

Også moderne kinesere ser på Confucius fra en viss avstand. De forstår ham heller ikke i dybden. Men de kan fortsatt på en måte se seg selv i forbindelse med ham og forbinde seg med roten sin. Ingen andre er istand til det.

Vi er nødt til å forbinde oss i gjensidig kjærlighet over alle våre røtter, uten å blande dem. Kilden til de sytti røttene er  Zeir Anpin, men selv ikke der blandes de. De forbinder seg ved hjelp av Masach (skjermen). I det spirituelle overholdes alle ulikhetene. De til og med vokser mens de går oppover, siden egenskapene våre blir mer kraftfulle. I førstningen er vi nær hverandre og man merker knapt noen forskjell. Senere splitter de spirituelle nivåene seg som en kjegle, siden «den som er større enn sin venn har større ønsker». Vi forbinder oss gjensidig over det, over alle detaljene vi oppfatter.

Du spør hvordan vi gjør det? Når jeg setter dine ønsker over mine og du setter mitt ønske over ditt, begynner jeg å fatte læren til Confucius – og du begynner å fatte læren til Moses. Men for å gjøre det, trenger vi en Masach – og først må vi arbeide sammen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/7/12, «The Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Har verden en mulighet til å nå korrigering iløpet av de 228 årene som gjenstår av de 6000 årene vi ble tildelt – og hvordan vil vi fornemme det?

Svar: Ingen vet sikkert hvor mye tid gjenstår før Gmar Tikkun (korrigeringens avslutning). Profetene omtalte dette mye i skjulte hentydninger. Det viser at heller ikke de visste når det ville inntreffe, siden det relateres til vår frie vilje. Baal HaSulam trodde at Gmar Tikkun ville skje i morgen, om ikke i dag, siden alt er gjort klart for det ovenfra!

Vi tror også at det vil skje snart. Vi baserer vår tro på det som skjer i verden i dag, selv om ingen vet noe med sikkerhet. Det sies at korrigeringen kommer til å ta 6000 år, noe som tilsier at det er 228 år igjen. Men er det virkelig  denne tidsperioden vi har for å nå Gmar Tikkun, på en god måte eller på en dårlig måte?

På en god måte kan vi nå korrigeringen i morgen, eller selv i dag. Det finnes ingen begrensning her. Ønsker vi å bli korrigert, vil ønskene våre umiddelbart påkalle innflytelsen av det øvre feltet over oss. Ingen spesiell ordning fra skaperens side er nødvendig. Vårt ønske er tilstrekkelig for å fremkalle det. Vi kontrollerer selv tilstandene vi befinner oss i.

Vi vet ikke når det vil skje, men når vi nærmer oss Gmar Tikkun – etter avdekkelsen av den øvre virkeligheten, som kalles en spirituell fødsel – fornemmer vi fortsatt denne virkeligheten i alle de 125 gradene av spirituell oppstigning. I samme øyeblikk som vi når generell korrigering og alle er korrigert, oppstår en kontakt mellom alle beholderne, mellom alle de individuelle spirituelle ønskene – og da forsvinner vår virkelighet, siden der er èn generell beholder for alle mottakerønskene.

Når dens siste partikkel beveger seg mot påvirkning og giveregenskap, gjenstår ikke ett eneste ønske som ikke er korrigert og eksisterer for å gi. Fornemmelsen av denne virkeligheten, som kun eksisterer innenfor det egoistiske ønsket uten noen Masach (skjerm) vil derfor forsvinne! Og kun den øvre virkeligheten gjenstår!

Siden alle ønskene er forbundet, forènes alle virkelighetene og blir til èn generell øvre virkelighet – på nivået av Ein Sof (uendeligheten). Så ved å oppnå Gmar Tikkun med hele verden, vil fornemmelsen din av denne virkeligheten opphøre. Du trenger den ikke lengre! Du vil heller ikke lengre ha noen beholder for å oppfatte den med, siden du har korrigert det siste egoistiske ønsket ditt. Da vil denne realiteten forsvinne fra fornemmelsen din.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/6/12, Shamati #30

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Fri vilje, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra Baal HaSulams artikkel «The Arvut (Gjensidig Garanti)» (tekst fra artikkel er i fet skrift):

Du vil tydelig se at utgivelsen av Toraen til et menneske måtte utsettes til de kom ut av Egypt, som betyr at en lar egoet gå og bestemmer seg for ikke lengre å være knyttet til det.

Føst da vil de bli en egen nasjon. Nå er personen rede til å forbinde seg med alle sine venner for å utvikle seg over egoet.

Da ble alle deres behov tatt hånd om av dem selv, uten avhengighet av andre. Gruppen ønsker å etablere seg på en måte der kun giveregenskapen vil dvele blant vennene for å skape og stabilisere denne kraften for å kunne være i stand til å sjenke til skaperen.

Dette kvalifiserte dem til å motta den øvre Arvut (gjensidig garanti), og da mottok de Tora. Med dette kvalifiserte de seg til en forbindelse kalt «gjensidig garanti» som stabiliseres og viser seg for dem fra lyset som endrer kalt «Torah.»

Det viser seg at selv etter mottakelsen av Tora, hvis en håndfull fra Israel svikter og vender tilbake til den urene egen-kjærlighet… Betyr dette at vi ikke snakker om den endelige suksessen siden de kan vende tilbake til og falle fra den gjensidige garantien… Uten omtanke for vennene vil de samme behov som finnes hos de få, vanskeliggjøre for Israel evnen til å sørge for seg selv. Dette er fordi de få ikke vil føle omsorg for dem i det hele tatt. Hvis hvert medlem i gruppen ikke investerer alle sine krefter og legger dette til i den gjensidige garantien, til den generelle gjensidige forbindelsen, eller forlater veien helt, er hans krefter fraværende og på grunn av slike mennekser siger alle ned.

Oppfyllelsen av Mitzvaet (budet) å elske sin venn vil bli forhindret fra hele Israel. Beholderen kalles gjensidig garanti, og lyset, den følelsen som fyller den kalles «Kjærlighet.»

Derfor tilbakeholder disse opprørerne alle som overholder Tora, i den urene egen-kjærligheten. Vokterene av Tora er de som konstant bekymrer seg over forbindelsen og derfor tiltrekker lyset som endrer, så deres forbindelser vil passe med lyset og vokse i intensitet mot en sterkere forbindelse til skaperen. Slike mennesker holder konstant tora og mitzvot (budene), som betyr korreksjoner og forbindelser som stadig blir sterkere og mer kompliserte.

… For de vil ikke være i stand til å engasjere seg i mitzva (budet), «Elsk dine venner som deg selv,» og fullføre sin kjærlighet mot andre uten deres hjelp. Det er nødvendig å konstant styrke den gjensididge garantien, forbindelsen mellom dem, for det er der lyset til kjærligheten blir avdekket i en stadig økende intensitet.

Som et resultat er hele Israel ansvarlig for hverandre, både på den positive og den negative siden. «Israel» som er lengselen etter Yashar-El direkte mot skaperen, er kun mulig under gjensidig garanti. Så uten gjensidig garanti finnes ikke Israel, som betyr at de ikke kalles Israel hvis det ikke finnes gjensidig garanti mellom dem.

«Israel» og «gjensidig garanti» er synonymer som symboliserer den spirituelle beholderen der lyset blir avdekket.

På den positive siden, hvis de holder Arvut helt til alle påtar seg omsorg for å tilfredsstille sine venners behov. En må ha den generelle beholderen i tankene, for å ha gjensidig garanti (ansvar) på alle kanter i et helt integrert system.

De kan fullt og helt overholde TORA OG MITZVOT. De legger fortløpende til de korreksjonene som blir avdekket for dem. Korrupsjon blir selvfølgelig avdekket for dem på samme måte som med Israels barn i ørkenen. Her er Tora viktig, dette betyr studier og instruksjoner som viser dem hvordan de skal rette opp korrupsjoner som blir avdekket etter eksilet fra Egypt. Ved å heve seg over sitt «Egypt» begynner barna av Israel å stabilisere nasjonen Israel, ved å tiltrekke lyset kalt Tora, ved å være konstant på vakt og rede til å lære hvordan det gjøres. Denne handlingen, denne prosessen er «Nasjonen Israel,» som avanserer direkte mot skaperen.

De kan fullt og helt overholde TORA OG MITZVOT som betyr å tilfredsstille skaperen. Dette er målet og grunnen til alt arbeidet. Her befinner det seg kun to stadier – enten gjensidig garanti eller selv-kjærlighet, det finnes ingen mellomstadier.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Toraen - Inga kommentarer →