Dersom målet mitt er forbindelse, ser jeg alt i verden som fragmenter av knusingen som har trukket seg bort fra meg bare for at jeg skal bli istand til å samle dem og sette dem sammen igjen. Partiklene må ikke være identiske for å kunne forbindes. De må, tvert imot, være ulike.

Dersom det finnes et pluss på det ene stedet og et minus på det andre, om der er mer her og mindre der, finnes en forbindelse mellom delene. En som er stor kan gi til en som er liten og en liten kan motta fra den store. Hvis begge to er fullstendig like, hva kan de gi hverandre, hvordan kan de oppnå kontakt?

Det er likheten som fører til løsrivelse! Så hvordan kan vi oppnå generell likhet? Her begynner vi å forstå at konseptet av likhet ikke referer til egenskaper, tanker, ønsker, eller like handlinger, men heller uttrykkes i oppnåelse av målet. Det er for målet vi forbinder oss og i henhold til det, er vi alle like.

Vi vil aldri oppnå likhet, om vi ikke forbinder oss med skaperen og har ham som vårt mål. Følgelig begynner jeg å samle krefter, for å finne ut hva forbindelsesmetoden dreier seg om, å se etter måter jeg kan forbinde meg med andre; jeg utforsker alt som skjer i verden som en mulighet jeg får hvert eneste øyeblikk for å heve meg over egoet mitt – over kreftene av splittelse – for å oppnå generell forbindelse.

Bare når skaperen er blant oss og er målet for vår forbindelse, kan vi forbinde oss som likeverdige. Derfor sies det at betingelsen av: «Israel, Torah og skaperen er èn», er avgjørende for korrigeringens riktige retning.

Ved å ønske forbindelse og å oppnå full likhet, samtidig som den enkelte beholder sin særegenhet og sine egenskaper, forbinder vi oss som èn enhet. Da må skaperen, det øvre lyset, gi liv til denne enheten ifølge loven om likhet i form.

Mange ønsker forbindes i èn spirituell enhet, i ett Partzuf, under èn Masach (skjerm), for å skape en generell hengivenhet med det ene lyset. Da skjer en Zivug de Haka`a (paring ved angrep) i hodet til Partzuf og en formasjon som kalles «sjel» (Neshama) blir dannet. Samtidig beholder alle de individuelle partiklene sin særegenhet i sine tanker og ønsker – og de fungerer som organer i èn kropp, der alle utfører sine oppgaver og forbinder seg med andre for å oppnå det generelle målet, spirituelt liv. Dette livet er likhet og hengivenhet med lyset.

Her aktiveres formelen for «Kjærligheten dekker over alle synder». Syndene forblir. Ulikhetene mellom oss holdes ved like. Og på det grunnlaget dømmer og forsvarer alle seg selv. Selvfølgelig anklager man andre, siden «en dømmer ifølge sin egen ufullkommenhet». Men gjennom forbindelse forstår vi at alle ulikhetene mellom oss faktisk hjelper oss å oppnå en sterkere kontakt oss imellom, dersom vi oppfyller forbindelsen på et høyere nivå ved å heve oss over alle ulikhetene mellom oss.

Dersom vi bare sletter ulikhetene mellom oss, har vi ikke noe grunnlag for forbindelse – vi har ingenting å gi hverandre. Alle har behov for å kunne gi til andre, ved å fremstå som et «minus» i forhold til et «pluss» – og å motta som minus fra pluss.

Det betyr at vi er alle ulike! Men om vi gjør det under èn «paraply av kjærlighet», kommer alle ut som like. Når en baby smiler til moren, er hun rede til å gi ham hele verden. Det sies at «kjærligheten dekker over alle synder» – og om vi har kjærlighet, knytter den oss sammen i ett nettverk. Da forbinder vi oss over alle ulikhetene – med èn hensikt – og oppnår den.

Dette er metoden lyset forberedte for oss gjennom mange innledende handlinger. Lyset skapte et ønske og bearbeider det ved å senke det og la det gå gjennom alle faser, ved å knuse det og skape virkelighetene av BYA i hellighet og i urenhet og det «første mennesket» Adam, som også er knust.

Kun nå, i denne nye tidsalderen for hele menneskeheten, begynner vi korrigeringen av virkeligheten – slik at vi, istedet for en fryktelig og fryktinngydende verden, som avdekker sin sykdom og korrupsjon daglig – vil kunne se Ein Sofs (uendelighetens) virkelighet foran oss.

Fra leksjonen 25/5/12, Writings of Rabash

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: «6oo,000 Souls» (600,000 sjeler): «I virkeligheten eksisterer det ikke mer enn èn eneste sjel, som er oppdelt av menneskets egoisme til 600,000 deler og et mangfold gnister.»

Det eneste som ble skapt var èn forent sjel – og ingenting annet. Kun den eksisterer – og vi befinner oss alltid inni den. Og dersom det for oss virker som om det ikke er slik, er det fordi vi er ufullkomne. For meg oppdeles den generelle beholderen til meg «selv» og «andre», istedet for å vise seg for meg som en integrert helhet der det bare finnes «vi». Og alt mitt arbeide oppsummeres i å korrigere oppfattelsen min.

Inntil nå befant jeg meg i en virkelighet der alle delene syntes å være usammenhengende og uten sammenkobling. Slik er jeg skapt på innsiden. Det var slik jeg så på den eksterne virkeligheten og det fikk meg til å ha et avslappet forhold til den. Nå tar derimot virkeligheten på utsiden en annen form: det viser seg at de uorganiske, organiske og levende nivåene av naturen er gjensidig sammenknyttet. Det er kanskje ikke så viktig for meg, men økologi er viktig siden mine ubevisste handlinger forårsaker ubehagelige endringer i naturlige prosesser.

Men det aller viktigste er at det menneskelige samfunnet i seg selv blir èn enkel «mekanisme» for meg. Med andre ord uttrykker virkeligheten seg nå som en eneste sjel, en eneste beholder, mens jeg ikke ønsker å gjenkjenne dette samholdet. Jeg ser at jeg ufrivillig trèr inn i verden, at virkeligheten bokstavelig talt «dytter» meg dit selv om det er mot min vilje. Jeg ønsker fortsatt å være egoistisk, men virkeligheten til den eneste sjelen viser seg for meg.

Derfor avspeiles bildet av den knuste virkeligheten for meg i det «bulkete speilet» til den ufullkomne menneskelige bevisstheten. Jo raskere vi skjønner dette og korrigerer oppfattelsen vår, jo raskere vil vi oppnå framgang.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/5/12, «600,000 Souls»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Gruppens sentrum er det punktet der vi frigjøres fra alle knusingens fragmenter og kun ønsker å konsentrere oss om våre gnister og knytte dem sammen med hverandre. Og jo mer vi forsøker å forène gnistene, jo høyere stiger vi på den spirituelle stigen.

Grunnet denne innsatsen avdekker vi en ny dybde av ønsket i oss og et større lys blir avdekket i gnistenes samhold. Forbindelsen av gnister er «Reshimo de Itlabshut» og dybden av ønsket som vi ønsker å forbinde oss over, er «Reshimo de Aviut» – og slik begynner vi å forbinde oss i vårt første felles spirituelle «Partzuf» der vi vil fornemme èn sjel.

For første gang fornemmer vi oss selv i den helhetlige virkeligheten der vi alle er forbundet med hverandre og inni den vil vi fornemme spirituelt liv – èn for alle. Som man sier: «Det finnes ingen annen enn skaperen», èn for alle: èn tanke, ett lys, et forènt system. Vi vil føle at vi lever innenfor den øvre kraften.

Da kommer vi til å gjenkjenne det mer og mer, skjelne flere trekk i det, ulike holdninger mot oss i forhold til størrelsen av Partzuf. Men det aller første punktet vi må starte fra, er samholdspunktet vårt, som kalles gruppens sentrum. Det består av to elementer: Det første er å overvinne vår egoisme, Reshimo de Aviut og det andre er vårt ønske om å forène oss gjennom gnistene våre, som avgjør Reshimo de Itlabshut.

Dersom jeg innsetter dem riktig i forhold til hverandre, kalles det tro over fornuft. Alt samles til èn virkelighet, til en eneste tilstand. Tro er de sammenknyttede gnistene og kunnskap er styrken av det egoistiske ønsket, som vi ønsker å bygge vår forbindelse over.

Det betyr ingenting om vi ikke klarer å nå det ønskede og forbinde oss i gruppens sentrum. Hovedsaken er hvor mye innsats vi har gjort for det. Den vellykkede tilstanden avhenger av innsatsgraden.

Vi lykkes aldri direkte gjennom våre handlinger, men tiltrekker bare lyset over oss, slik at skaperen fullfører arbeidet for oss! «En fange kan tross alt ikke frigjøre seg selv fra fengselet»; alt skjer takket være hjelp ovenfra , gjennom bønnen og bønnesvaret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/12, «Talk about the Workshop»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Internett, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den forestående europeiske kongressen er et stort håp for forbindelse og for at vi vil bli istand til å fornemme avdekkelsen av skaperen i forbindelsen mellom oss, avdekkelsen av den spirituelle virkeligheten. Først vil lyset som endrer, som driver oss, forbinde oss – og vi vil føle hengivenhet mellom oss som vi oppnår for å tilfredsstille skaperen. Ifølge likheten i form vil den da avdekkes for oss og vi vil føle at «Israel (de som lenges etter Torah), Torah (lyset som endrer) og skaperen er èn.»

Vi lenges etter forèningen av alle sjelene til èn sjel som er fyllt med det øvre lyset, å føle det, å oppdage det, å leve i det, allerførst vi – for vi nærer allerede ønske om det – og deretter hjelpe hele verden til å oppnå det. Alt som skjer i vår verden – all lidelse, kriser og problemer – er til syvende og sist ikke noe annet enn krefter som påskynder menneskehetens utvikling mot denne perfekte tilstanden.

Når vi lenges etter denne perfekte tilstanden ønsker vi derfor å oppnå to mål: kjærlighet for skaperen og kjærlighet for menneskeheten. Vi ønsker å gi av all godheten vi får gjennom vårt arbeide og vår oppnåelse både til menneskeheten og skaperen. Vi befinner oss tross alt i midten, midt imellom dem, som midtre tredjedel av Tifferet som ikke har noen ting og ikke ønsker noe for sin egen skyld – Hafetz Hessed. Vi har bare glede av å glede menneskeheten – og gjennom det, gjennom hele den generelle sjelen – til skaperen.

Det er denne beholderen vi må forberede. Det er denne tilstanden vi må nå. Derfor ønsker vi å tilnærme oss dette når vi leser Zohar. La oss ha dette i tankene!

Forestiller vi oss den neste tilstanden vi ønsker å oppnå, så er det allerede en bønn. Tross alt vet jeg ikke hvor skaperen er, hvordan jeg kan komme med en forespørsel til ham, løfte MAN, hvem det går gjennom, hva denne MAN faktisk er, eller hvilke ønsker den består av. Slik fungerer det i dette livet: Når vi ønsker oss noe, forestiller vi oss at vi allerede har fått det og lenges etter det innbilte bildet der vi befinner oss i den ønskede tilstanden.

Det sies at om du ønsker å bli slank, bør du ikke gå på diett, ikke høre på allslags råd, ikke ta slankepiller eller trene osv – for ingenting hjelper. Du må bare konstant tenke at du allerede er slank. Da vil du ikke føle sult lengre og du vil virkelig begynne å ta av.

Slik er det – og slik er det med alt: Du må forestille deg at du allerede befinner deg i den fremtidige tilstanden – og da rykker du virkelig framover mot den. Lengselen som er rettet mot målet vil føre deg dit.

Slik er det også med oss. Så la oss forestille oss at vi allerede befinner oss i den gode tilstanden. Vi behøver ikke å vekke noen mangel, problemer eller bekymringer, men bare lenges etter denne hele tilstanden – og prøve så hardt vi kan å hjelpe oss selv til virkelig å nå den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/12, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Intensjon, Kongresser, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På kongressen i ørkenen ønsket vi å fylles av nok energi til å gjøre oss istand til å knytte oss sammen. Jeg tror vi faktisk klarte det?

Svar: Jeg synes kongressen var spesiell, for vi oppnådde et visst nivå av standhaftighet og Reshimo (erindringen) av det har vi med oss, hele gruppen og hver og èn av oss individuelt.

Det som skjer i spiritualiteten forsvinner ikke – og denne Reshimo symboliserer den spirituelle beholderen mellom oss. Alle føler det i en eller annen utstrekning – noen mer, andre mindre – men denne beholderen finnes allerede. Den er allerede født! Men på en slik måte at vi må gjøre litt mer innsats for å klarlegge den, avdekke den og fornemme den mer og mer klart.

Vi må forholde oss til denne beholderen som vi forholder oss til Shechina (guddommeligheten), stedet for skaperens avdekkelse. Jo mer vi knytter oss sammen, jo mer tilfredsstiller vi ham. Takket være forbindelsen vår, forbindelsen av ønskene våre, tilfredsstiller vi skaperen. Da begynner vi å fornemme lyset i ønskene våre og følgelig fornemmer vi vår spirituelle framgang og skaperens avdekkelse for skapningene.

Vi må bli mer følsomme, mer oppmerksomme og behandle den generelle fornemmelsen som fødtes inni oss på en mer hårfin måte.

Ingen av oss bør stanse opp for et øyeblikk på noe sted. Alt kommer an på endring av intensjonene og ikke antall handlinger. Det vil si at det avhenger av holdningen vår mot forbindelsen og samholdet vi har oppnådd.

Vi har oppnådd samhold og skapt en beholder. Spørsmålet vi nå stiller oss er: «Hva gjør vi nå med den?» Det er det aller viktigste: en kvalitativ endring av vårt arbeide med den. Dette er klarleggingen, vår søken etter en permanent løsning.

Dette må dere selv finne ut. Hvis jeg forteller dere det, ville det være det samme som å stjele arbeidet fra dere. Det ville være som å gi et barn en boks med lego, for deretter å dytte ham bort og selv begynne å montere legoklossene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/3/12, Shamati #35

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies: «Menneskets hjerte rommer mange tanker, men skaperens redning kommer i et øyeblikk». Alle våre krav kan forsvares, men bør reduseres til kun ett: Vi må avdekke skaperen, for uten det har vi ingen sjanse til å forstå, fornemme, ha framgang, eller å lykkes. Dette betyr at vi kan ikke forbli slik vi er nå, uten å forstå noe og uten å oppnå noe, men vi klarer ikke å bevege oss ut fra denne tilstanden.

Denne desperate, håpløse situasjonen er den beste. Den er akkurat slik den burde være. Den viser oss at beholderen virkelig trenger behandling. Men det må avdekkes som resultat av klargjøring av problemene og intensjonene, at «det finnes ingen annen enn ham» fra starten av – at alt jeg har å gjøre er å avdekke skaperen. Hvorfor må jeg det? Fordi det er skapelsens mål – og ved det tilfredsstiller jeg ham.

Avdekkelsen av skaperen kan bare finne sted i vår felles beholder, i et felles ønske. Vi danner dette felles ønsket fra punktene i hjertet, som vi forbinder ved å heve oss over oss selv. Alt bortsett fra punktene i hjertet er vår dyriskhet og vi senker det nedover. Slik klargjør vi konstruksjonen for vår felles sjel. Det er slik det må være.

Avdekkelsen av skaperen skjer utilsiktet, i stor forvirring – og det er bra. Vi må bare holde fast ved tanken, intensjonen, søkingen og legge det til gleden over «dette arbeidet som vi, av alle mennesker, er blitt tildelt». Kanskje du drømmer om å være et helt annet sted, om å sitte hjemme foran tv i godstolen og se på en serie, eller noe slikt. Men bare tenk på hvor unik du er. Av alle milliardvis av mennesker som finnes i verden, for å hjelpe dem, for å avdekke ham, for å bistå vennene og å finne fred og glede fordi du gjør det.

Nå har jeg vel forvirret deg enda mer…

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #2, 23/2/12

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når du er innlemmet i en felles handling føler du noen ganger at du er forènet med vennene dine selv i tankene dine. Men i siste øyeblikk føler du at noe mangler, en innsats innenfor innsatsen, den siste dråpen. Hvordan kan vi få tak i den siste dråpen for å oppnå det samlede ropet, slik at vi blir istand til å åpne hjertene våre èn gang for alle?

Svar:Den siste dråpen er akkurat fødselsøyeblikket, øyeblikket for utgangen fra Egypt – og det er det aller vanskeligste. Du er rede til å gå hele veien. Da ser du en vegg foran deg, noe uoverkommelig. Og plutselig har du endeløse ynnskyldninger. Den onde tilbøyeligheten din sier: «Du må fremdeles gjøre ditt og datt, du har ennå ikke studert ferdig hele Studiet av de Ti Sefirot, du kjenner ennå ikke alle artiklene i Shamati, der finnes så mye du må gjøre først», og så videre.

Det samme inntrer i forhold til vennene. Når du faktisk når det punktet der du klarer å avbryte egoet og forbinde deg, når du kommer til smeltningspunktet mellom deg og vennene – da klarer du ikke å gjøre det. Å komme i lodd betyr at den siste dråpen med lim faller på forbindelsen mellom deg og vennene og limer dere sammen til ett eneste kroppsvev. Det klarer du ikke å gjøre – og i siste øyeblikk bremser du opp.

Det eneste som kan hjelpe nå er en felles innsats. Derfor nytter det ikke med en individuell bønn. Bønnen må være «de manges bønn», der du ber for vennene og ikke for deg selv, der hele gruppen – eller mesteparten av den – ber samlet. Du, derimot, forteller oss om en induviduell innsats. Du kan fortsette å snakke om en individuell innsats i tusen år, uten at noe kommer til å skje med deg. Denne retningen er velkjent – men den er feil – for du er ikke opptatt av forbindelsen med vennene.

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #3, 24/2/12

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Kropp og sjel, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når man nærmer seg avdekkelsen av skaperen, føler man at man står på Sinaiberget. På den ene siden har man fortsatt sitt onde ønske i behold. Men samtidig innser man at for å oppnå målet og avdekke skaperen, må man forberede ønsket sitt til å motta giveregenskapen – som er et avtrykk av ham. Mennesket (Adam) betyr jo «lik» (Domeh) skaperen.

Sammen forbereder vi da ønsket vårt til å motta ulike former for giveregenskap, slik at det kan ta imot avtrykket. Det er skjenkingen av Torah, som skrevet står: «Dere står alle i dag…» Ikke èn – men alle. For det er i vårt samlede fellesskap vi skal fremkalle skaperen.

Hovedsakelig behøver vi bare en enkel ting for å forberede ønskets materie. Men denne handlingen er ikke en del av vår virkelighet og er derfor ikke lett for oss å gjennomføre. Den kalles gjensidig innlemmelse. Vi må alle gjensidig innlemmes i hverandre, forbinde oss med hverandre gjennom våre ønsker – og ingenting annet. Da vil vi, akkurat som før knusingen, nå «stedet» der det øvre lyset kan komme inn og utføre sitt avtrykk.

Derfor er det uvesentlig hva vi gjør, så lenge vi følger retningen av å knytte oss sammen for å fremkalle skaperen, som skrevet står: «Israel, Torah og skaperen er èn». «Israel» er mennesket. «Torah» er lysets kraft som forèner oss til å elske vår neste som oss selv. Og «skaperen» er roten, som gir oss sitt avtrykk når vi forèner oss.

Slik står jeg på den ene siden av gruppen – og skaperen på den andre. Dersom han og jeg klarer å møtes i gruppen, tar avdekkelsen sted der.

Slik er det vi går videre. Alt vårt arbeid forbereder oss til dette. Det er dette som skjer med oss, om vi alle holder sammen.

Fra Arava Arvut kongressen, 23/2/12, Leksjon #2

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mitt håp er at vi på den siste kongressen fikk forståelse av hvor nødvendig det er å knytte sammen systemet, som «èn mann – med ett hjerte», for å avdekke skaperen i det. Fra nå av må vi se hele virkeligheten gjennom gruppens prisme, som den mest korrigerte konstruksjonen som befinner seg i denne virkeligheten. Alle dens feil og særegenheter er nødvendige for å avdekke det øvre programmet og målet, som «lysets fortrinn over mørket».

Vår oppgave fra dette øyeblikket og videre, er å styrke denne oppfattelsen og anstrenge oss for å forbli i den. Gjennom gruppen, dette sambandssystemet som har fått stor betydning for oss, kan vi identifisere oss som deler av den. Ingen av oss besitter lengre noe personlig: Vi er alle likeverdige medlemmer av det allmenne systemet. Korreksjonen av hele verden, med alle dens deler, avhenger ene og alene av det interne samholdet i hele systemet.

Studie og disseminasjon er kun faktorer som bidrar til å styrke det interne samholdet. Gradvis kommer vi til å forstå ting som ennå føles fjerne og skjulte for oss. Da vil vi se betydningen av hele virkeligheten og hvorfor vi må avdekke den slik, ved å gjennomgå følelsen av adskilthet og samhold. Vi må utvide fornemmelsen av dette samholdet, enda mer internt, til høyere dimensjoner: i vår oppfattelse av skaperen.

Vi har oppnådd mye på denne kongressen. Nå må vi verdsette det og være redde for å miste det. Vi må hele tiden styrke og forsterke denne fornemmelsen og klargjøre den for oss alle sammen, noen i større, noen i mindre grad.

Denne fornemmelsen kan vokse og endre seg i løpet av de neste dagene, avhengig av hvor mye vi står samlet i forhold til hele virkeligheten og verdsetter følelsen av samhold vi oppnådde og fikk innsikt i følelse og intellekt og forståelse av at det kun er slik vi må se på alt. Alt som skjer i verden er bare en ytre manifestasjon på mangelen på samhold, eller oppnåelsen av det.

Vi må ta i bruk alle mulighetene vi får og anvende alle de korrupte og korrigerte tilstandene, for hver gang å granske forbindelsen mellom oss grundigere – og gjennom den; den øvre kraften som er målet for det hele.

Vi står overfor vårt daglige og spesielle arbeid. Med det rykker vi framover. Vår virkelighet består ikke av kongresser på rekke og rad. Den består av daglig innsats for å forholde oss til hele arbeidet som en manifestasjon av vår segmenterte oppfatning. Alt avhenger av hvor mye vi ønsker å samle sammen virkelighetens adskilte deler for å se, fornemme og oppfatte at de kommer sammen for å danne en enkel og fullstendig verdensmosaikk.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen av at skaperen elsker den som knuser sitt hjerte for å nå kongens «slott»? Hvem er det som knuser hjertet mitt – og hvorfor? Hva er det en foretar seg når dette skjer?

Svar: Dette handler selvfølgelig ikke om hjertet som en «motor» som fungerer som en pumpe. Hjertet vi omtaler er vårt egoistiske ønske. Alle de egoistiske ønskene omtales som «hjertet».

Å «knuse» hjertet vil si at vi oppnår det punktet der vi èn gang befant oss som et enkelt, forent bilde av Malchut og ble smadret til tallrike deler. Min følelse av isolasjon fra alle de andre kalles mitt «knuste hjerte».

Dette er tilstanden vi må realisere. Derfra begynner vi vår korreksjon. Hvordan? Skaperen kalles «den som helbreder knuste hjerter». Skaperen er lyset, giveregenskapen, som forbinder hjertene våre og knytter dem sammen. Slik opplives de. Han gjenoppretter dem – og slik blir disse hjertene til èn beholder, til ett ønske.

Fra leksjonen på Samholdsdagen, «Å oppnå et ønske om å gi», 29/1/12

Kategori: Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →