Når vi ser oss selv, kan vi se at vi er bortskjemte. Ikke har vi et veldig godt liv. Våre kvaliteter egenskaper, vaner og karaktertrekk er heller ikke veldig behagelige. Ikke er vi fornøyde med hverandre, ei heller veldig fornøyde med oss selv.

Denne situasjonen kan sammenlignes med et umodent eple på treet, liten, rynkete, surt og med en ubehagelig lukt. Men gradvis, vokser det og modnes.

De som ikke vet, vil ikke se fordelen av hele denne prosessen. Hvorfor absorberer  en verdiløs frukt  mineraler, vitaminer, vann og oksygen?

Det er kun helt på slutten at eplet plutselig får farge, utstråler en behagelig aroma og frister slik med sitt saftige fyll. Etter at eplet har modnet, ser det helt motsatt ut enn da det var i modnings prosessen.

Så kanskje vi også utvikler oss på en tilsvarende måte? Kanskje vi rett og slett ikke kan se det, fordi vi ender våre liv uten å vente på «modenhet» når hver og en av oss vil bli klok, vidunderlig, og edel, med andre ord, en god person.

Kanskje vi i motsetning til et eple eller et dyr, utvikler oss fra generasjon til generasjon. Hver generasjon er høyere og mer progressiv enn den forrige. Dette betyr at det er umulig å risse denne prosessen inn i rammen av et bestemt liv.

Tydeligvis likner all vår utvikling gjennom tusener av år på livet til en person som utvikler seg stadig mer og mer. Det ser ut som om vi til slutt vil komme til en herlig, modnet tilstand.

Angivelig, beveger vår utvikling seg i henhold til en slik ordning. Som ordtaket sier. Ikke vis en dåre uferdig arbeid.» Siden en vis/smart person er forskjellig fra en tosk fordi han ser den «nyfødte» og vet på forhånd hvordan slutten vil bli, på den måten kan han rettferdiggjøre prosessen vi går igjennom.

Men vi kan ikke se slutten, det er derfor det er så vanskelig for oss å rettferdiggjøre vår tilstand i dag. Det er helt klart at vår vei er full av sorg og vansker. Vi går fremover bare gjennom uheldige slag, problemer eller personlige feil.

Fra Kab TVs «A New Life” Episode 10:01.08.12

Kategori: Evolusjon, Felles sjel, Helhetlig utdannelse, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Vi kan prate om tall og om ting som er målbare. Vi kan prate om lysets innflytelse som en form for kraft, om informative gener, om mengde, om ting som kan måles uten noen som helst forbindelse til ønsket – til beholderen.

Alle må klatre opp alle trinnene på den spirituelle stigen, men hver og èn opplever dem utfra sitt personlige punkt i hjertet og derfor er det bare mulig å måle noens inntrykk utfra en generell vurdering som relaterer til alle. Den personlige fornemmelsen er noe man ikke kan videreformidle til andre. Det er umulig å sette ord på hvor hvitt det hvite er, hvor svart det svarte er, hvor mørkt mørket er, eller hvor søtt, bittert, salt, varmt, fuktig eller kaldt noe er.

Et inntrykk er personlig og kan ikke måles. Gjenstander kan veies, hvor mange kilo de veier, hvilke informative gener noen har, eller hvor stor styrke lyset har. Men siden ulike mennesker har ulike ønsker, ulike grunnstoff, er det umulig å videreformidle et inntrykk – selv om det kan måles internt. Derfor kan to mennesker som opplever samme situasjon, påvirkes av det forskjellig – hver på sin måte.

Det må vi regne med og vi kan heller ikke korrigere det, før vi oppnår å bli universalt inkludert i hverandre. Når alle inkluderes i alle, som «èn mann i ett hjerte», når alle ønskene og tankene blir sammenflettet, kommer Rav Pealim Mekabtziel`s lys og smelter alt sammen til ett helhetlig system.

Vi vet ikke hvordan det kommer til å bli, men kanskje vi da kommer til å begynne å føle hva andre føler… Inntil da er det en umulighet. Bare ved kvantifiserbar vurdering kan vi på et vis estimere hva andre opplever. Men i mellomtiden kan vi ikke fornemme det.

Fra forberedelse til leksjonen, 13/2/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er ikke enkelt å forstå at det aller viktigste for oss er mangel og at dag og natt – godt og vondt – måles i forhold til den.

Mangelen er en god ting. Den kalles «dag». Har du ingen mangel, betegnes det som «natt». Du må hele tiden granske deg selv. Det er helt motsatt det vi er vant til, for det passer ikke følelsene i mottakerønsket vårt. Det hører hjemme i givertendensen hos oss, i det hellige.

Forestill deg at du står foran kongen og ønsker å glede ham. Du ønsker å påvirke ham. men hvordan kan du påvirke ham og hva kan du glede ham med som kan betraktes som vår påvirkning? -Vi må finne ut hva som gleder ham.

Alle disse handlingene som gleder skaperen kalles Mitzvot. Det er bare mulig å utføre dem med hjelp av lyset som endrer, som kalles Torah. Alle Mitzvot er i forbindelsen mellom skapningene. Derfor er «Elsk din neste som deg selv» en stor regel ifølge Torah. Det kalles korreksjon av det generelle ønsket ved hjelp av Torah, fordi lyset i den endrer. Blant alle handlingene vi utfører for å knytte oss sammen, dannes da en mektig giveregenskap; den ene forente sjelen.

Lengselen etter dette kalles dag og handlingene som utføres for å oppnå samhold kalles Mitzvot. Den generelle egenskapen vi avdekker kalles giveregenskap – påvirkningskraft – eller Masach, det tilbakevendende lyset som avdekker husvertens glede og selve husverten. Det direkte lyset avdekkes i det tilbakevendende lyset i henhold til likhet i form. Slik rykker vi framover.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/1/12, Shamati #175

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig på Zohar leksjonene å bruke det samme samholdspunktet vi oppnådde på kongressen i desember?

Svar: Samholdspunktet vi da oppnådde er allerede borte, det har skjult seg og er utslettet fra vår fornemmelse. Og det bør ikke bedrøve oss. Vi bør ikke forsøke å holde fast ved det med makt. Det eneste vi trenger er å ta varmen og entusiasmen fra den spirituelle oppløftelsen, for at det kan gi oss den grunnleggende tryggheten vi behøver. Vi kan ikke henge i løse luften.

Det er på tide å tenke på et nytt samholdspunkt. Forbindelse betyr ikke å gi klemmer og holde hverandres hender. Samhold bestemmes av hvor mye jeg er istand til å frakople meg fra meg selv. Ingenting fra meg selv er nødvendig i forbindelsen med andre; i så fall ville det ikke være noen form for forbindelse. Jeg er ikke istand til å knytte meg sammen med andre. Det er kun «anti-meg» som må ta del i forbindelsen, der jeg endrer meg selv til det motsatte av det jeg har i tankene og følelsene – fra alt det jeg kan og vet.

Først og fremst trenger jeg å annulere mitt «jeg». Da får lyset som endrer bearbeide meg og jeg knytter det som blir igjen sammen med tilstandene mine venner har dannet. Dersom vi finner punktene inni hjertene våre, inni egoet, oppdager vi da sammen samholdet mellom oss – med hjelp av lyset som endrer – som snur dem fra helligdommens bakside til helligdommens ansikt. Denne forbindelsen, når vi knytter oss sammen, er verdig tilslutningen med de rettferdige – med de høye sjelene.

Vi oppdager forbindelsen med dem og er klar til å betro oss selv til dem, så de kan ta vare på oss. Det skjer fordi vi nå har kontakt med dem. Tidligere fantes ingen kontakt. De snakket simpelthen bare til oss fra et sted langt borte. Da får vi se hvordan Zohars forfattere, Rabash og Baal HaSulam tar seg av oss og løfter oss.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/1/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan ser en spirituell gruppe ut?

Svar: På utsiden finnes ingen spesielle tegn. Alle ser ut som vanlige mennesker. På innsiden finnes alt vi leser om i kabbalatekstene. Du ser de samme ansiktene, men du vil behandle dem annerledes.

Du føler den indre nettverksforbindelsen mellom dere. Det er dette som danner stedet der den spirituelle virkeligheten avdekkes. Det er som når du har fått en lommelykt. Du skrur den på – og i lys av den begynner du å skjelne steiner, trær, dyr og mennesker; en hel verden.

Den skinnende lommelykten er holdningen din mot de andre, det gjensidige ansvaret du føler overfor dem. I det gjensidige ansvaret som stammer fra deg begynner du å oppdage det øvre systemet og å se hva som finnes der, rett foran deg, der er trær, dyr og mennesker som du ikke så tidligere.

Men alle de uorganiske gjenstandene, plantene, dyrene og menneskene er ikke fysiske – som i vår virkelighet. De er spirituelle. Dette er bildet som avdekkes for deg. Det er de samme kjente ansiktene, men du oppdager den indre forbindelsen mellom dem.

For mange år siden så jeg en film om et diamanttyveri. Ranerne anvendte en spesiell spray som gjorde dem istand til å se laserstrålene som aktiverer alarmen når noen forsøker å gå gjennom rommet.

Det er som om du sprayer en spesiell spray rundt deg, som en sky av følelsesmessig holdning, av fordeling, en følelse av samhold og gjensidig ansvar. I den oppdager du laserstrålene som forbinder oss med hverandre og ser hvordan de krysser og knytter alle sammen med hverandre.

Du oppdager denne forbindelsen og ser hvordan det opererer og styrer alt. Du ser hva det virkelig er som motiverer alle.

Nå ser du at alle beveger seg, men skjønner ikke hvilke krefter det er som beveger dem. Da begynner du plutselig å fornemme, både fysisk og internt, hvordan en hånd opptrer og beveger marionetten fra den ene siden til den andre. Det er avdekkelsen av styret og  det øvre forsynet.

Følgelig lærer du å tilpasse deg systemet til denne skjebnen, akkurat som en god hest tilpasser bevegelsene i følge rytterens ønsker.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/12, Shamati #174

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar lang tid før en finner ut nøyaktig hva ens arbeide består av. Man begynner å studere fordi man leter etter meningen med livet, etter en egoistisk tilfredsstillelse. Den innledende intensjonen varer lenge, til man begynner å høre at det er absolutt forbudt, med betydningen «umulig» å tilfredsstille disse egoistiske ønskene. Så hva gjør man?

De sier at den eneste måten å oppnå nytelse er når man er lik skaperen. Ønsker du å glede deg? Lær av ham hvordan du kan nyte giveregenskapen. Det er ikke en påvirkningskraft slik du forestiller deg den. Det er ikke å gi for å oppnå personlig egoistisk tilfredsstillelse. Virkelig giveregenskap gleder skaperen. Dette er det eneste du kan nyte.

Med andre ord finnes det her en dobbel uenighet. Vi må endre både ønskene og intensjonene – stedet der nytelsen fornemmes. Når noen kommer fram til disse nye ønskene, som man ikke forstår i det hele tatt, blir man møtt med: Her er du, gled deg. Det er fullstendig ulikt hvordan en nå i ens egoistiske forfatning forestiller seg det. Man må forandre oppfattelsen av det flere ganger.

Når man gjennomgår dette, kan man bare holde fast ved gruppen, omgivelsen. For hver gang man rykker litt forover, føler man seg bare enda mer som et lite barn. Man føler seg mer forvirret og at man mister mer krefter. Det er så ulikt de ordinære måtene man oppnår framgang – der man får mer, forstår mer og føler mer. Her føler man at man ikke takler en slik «framgang», som synes å gå i motsatt retning.

Man forstår ikke hvordan det er mulig å arbeide og føle en voksende tomhet og mangel på forståelse, simpelthen døden, en tilstand av hjelpesløshet uten noe lys i enden av tunellen; mørkt som i graven, Rødehavet (endens hav – Yam Sof på hebraisk). Kan alt det kalles framgang?

Man føler seg helt fortapt. Men om man på trass av alt dette fortsetter, vil man begynne å innse at uten å gjennomgå disse forfatningene er det umulig å nå de virkelige ønskene – som er å motta for å kunne gi. Ingenting er igjen av den tidligere tilstanden, ikke følelsen, ikke forståelsen, ikke den tidligere tilnærmelsen, ikke intensjonen eller målet for ordinær framgang. Alt synes så fullstendig nytt og annerledes enn det man tidligere har erfart, at det bare er umulig å se det fra lang avstand.

Det eneste som hjelper her er å støtte vedkommede, å innlemme en i aktiviteter, studier, gruppearbeid og disseminasjon, så han gradvis utvikler seg og vokser – som et barn som leker og samtidig vokser. Da vil han gradvis, skritt for skritt, rykke framover mot en tilstand der han kan bære den spirituelle ideen.

Han begynner å innse at det finnes mange spirituelle og mystiske metoder i denne verden. Men her har han funnet en metode som fører fram til en ny virkelighet ved at man endrer sin oppfattelse. Og bare da vil han forstå hva det var som skjedde med ham.

Det er umulig å forklare dette til alle og enhver. Derfor sies det: «Tusen mennesker går inn i et rom, men bare èn kommer ut igjen for å undervise». For når et menneskes sjel er rede til å oppnå sannheten – koste hva det koste vil – mister han ikke kursen.

Er man virkelig rede for det, kan omgivelsen hjelpe en å komme raskt gjennom disse fasene – og å oppnå sannhetens virkelighet i dette livet!

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle korreksjoner skjer i henhold til prinsippet «fra det enkleste til det vanskeligste». Dette er logisk: Først korrigerer lyset de reneste beholderne, de som befinner seg nærmest lyset, og ved hjelp av dem beveger det seg videre til de mer urene og mer kompliserte beholderne.

Hver eneste beholder har fem kategorier, eller ti Sefirot – med andre ord strukturen til HaVaYaH. Denne strukturen deles inn i fem nivåer i henhold til Aviut (tykkheten) til beholderen: fra nivå null til nivå fire.

Beholderen ble knust på en spesiell måte: Jo høyere oppe nivåene befant seg, jo lengre ned falt de, mens de lavere delene ikke måtte gjennomgå like mange endringer. Nå bestemmer den motsatte rekkefølgen av lysene og beholderne veien mot korreksjonen. Beholderne blir korrigerte gjennom lyset, som finner tilbake til kilden eller det omsluttende lyset (Ohr Makif). Det aktiveres i henhold til den stabile og uforanderlige loven om likhet i egenskaper.

Beholderne korrigeres gjennom ett og ett skritt om gangen. Beholderne som selv vekkes til korreksjon – «lette» beholdere som består av giverkraft – har ikke behov for et spesielt system. De trenger ikke spesielle instruksjoner; de blir på en naturlig måte tiltrukket av samhold, det som hele korreksjonen er bygget på. Disse beholderne på nivå null og nivå én av Aviut kalles «forfedrene».

Beholderne på det andre og tredje nivået av Aviut krever en mer metodisk korreksjon når det gjelder arbeidet med spirituell oppnåelse. De kalles «sønner».

Til slutt har vi beholderne på det fjerde nivået av Aviut, de som ikke kan korrigeres ennå, og de kalles «verdens nasjoner».

Som Baal HaSulam skriver trengte forfedrene en «foreløpig godkjenning fra hele nasjonen». Deres sjeler var verken urene eller adskilte dem imellom, og derfor var det nok for dem å forstå behovet for samhold uten at de måtte gjøre vanskelig arbeid med selvkorrigering ved hjelp av lyset.

Sønnene har mer urene beholdere, og de jobber med egoismen. De fikk metoden som kalles «Toraen», som tillater dem å korrigere seg selv – først i beholderne med giverkraften («førti års vandring i ørkenen»), og deretter i beholderne der de tar imot («landet Israel»). Da de mestret «landet Israel», ble de knust to ganger, og de falt fra nivået til det første og det andre tempelet. De hadde med andre ord skapt beholdere med en altruistisk intensjon, men de var ikke i stand til å holde på dem.

Deretter blandet sønnene seg med verdens nasjoner som ikke deltok i denne prosessen.

I dag er tiden kommet for en felles korreksjon. På grunn av dette kalles alle som vekkes for å bli løftet for «Israel» på grunn av sin streben mot skaperen (Yashar-El). Tidligere refererte forfedrene til seg selv som «Israel», siden de kom fra Babylon og rømte til landet Kanaan – de løftet seg med andre ord fra det egoistiske nivået til det givende nivået. Deretter falt de ned til Egypts tilstand og igjen løftet de seg til giverkraften, passerte Sinaifjellet og fortsatte med korreksjonene i ørkenen og i landet Israel.

Etter den endelige knusningen forsvant begrepet Israel, siden det var ingen som hadde en intensjon om å gi bortsett fra enkelte kabbalister som fantes i hver eneste generasjon – de siste øyene i et hav av egoisme.

I våre dager vil alle mennesker som vekkes for å bli korrigert bli kalt for «Israel» – i henhold til ønsket som skaperen har tent i han, hans framtidige rolle. Det som nå står igjen tilhører kategorien til «verdens nasjoner». For øyeblikket er det slik at de verken ønsker eller er i stand til å høre meldingen om samhørighet. Etter tusener av år med sammenblanding, er alle stort sett i stand til å løfte seg spirituelt.

Kort sagt er det slik prosessen ser ut. Først var menneskeheten i en felles tilstand, «Babylon», og deretter delte denne tilstanden seg i to deler: «Israel» og «verdens nasjoner». Deretter falt Israel ned til Egypt derifra, og det betyr at det oppnådde den onde tilbøyeligheten. Fire hundre år senere klarte det å løfte seg til nivået til Toraen, å bygge et tempel på det nivået der man gjennomfører sin egen, endelige korreksjon. Deretter fant en knusning sted, og Israels sønner falt ned til et eksil som varte i to tusen år. Mot slutten av denne perioden vil alle komme til en felles, endelig korreksjon.

Vår enkle nedtelling begynner ved det første korreksjonspunktet når de falne egenskapene til Bina er knyttet sammen og blandet med Malchuts egenskaper: Alle som vekkes er klare for den spirituelle veien. Korreksjonen skjer i henhold til prinsippet «fra det enkleste til det vanskeligste» – men ikke ved hjelp av Toraen, som var metoden for de tidligere generasjonene, men ved hjelp av læren om kabbala, som er i stand til å lede lyset til oss. Vi finner så tilbake til kilden (Ohr Makif), til den endelige korreksjonen. Det er derfor dette blir avdekket i våre dager.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 22/11/2011, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Felles sjel, Gjensidig garanti - Inga kommentarer →

Fra læren om kabbala vet vi at det eneste som kan forandre noe, er det korrigerende lyset. Det er det som understøtter våre liv, gir levevilkår til alt og utfører alle endringene. I overensstemmelse med lysets egenskaper er ønsket og hele skapelsesveien fra begynnelse til slutt innprentet i lysets natur: hvordan man endrer materiet, ønsket om å motta, slik at det oppnår likhet i form med selve lyset.

Vi legger materiet i skaperens (lysets) hender og vi kan vekke og forsterke hans påvirkning på oss. Ved å gjøre det, fremskynder vi utviklingen vår. Når vi selv fremskynder utviklingen vår, ved å ønske den og ved å avdekke dette ønsket mer, påvirker lyset hendelsesforløpet mer og utfører en mer meningsfull handling i det. Da føler vi framgangen som noe godt og ønskelig. For vår del bidrar vi da til det som kalles «å påskynde tiden» (Achishena)  til utviklingsforløpet som foregår «i sin egen tid (hastighet)» (Beito), ved at vi lenges mot det stedet og den formen som lyset ønsker å bringe oss til.

Hvordan vet vi dette? Det er takket være at vi forsøker å se oss selv som knyttet sammen, som èn mann med ett hjerte, slik at alle våre ønsker smeltes sammen til ett. I den utstrekningen vi prøver å vekke våre hjerter til samhold og å utføre handlinger så de kan knyttes sammen til ett hjerte, uten noen forskjell mellom dem, i den utstrekningen vekker vi lyset som vil påvirke dette samholdet, til vårt arbeid for samhold, med større styrke enn det gjør i det vanlige utviklingsførløpet som kalles «i sin egen tid». På den måten påskynder vi tiden (hastigheten).

For å vekke lysets påvirkning på ønsket, må vi selv forestille oss at vi prøver å knytte hjertene sammen og etablere lysets form, den gjensidige giveregenskapen. Vi må forestille oss dette i så stor grad at hver og en av oss taper sin egen eksistensfølelse og alle sammen oppnår en ènhet som inkluderer alle i seg; gruppen, sjelen, dannet av de individuelle hjertene. Da vil lyset skjenke (påvirke) oss og fullføre handlingen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Dersom det ikke finnes adskillelse, hva er det da Boken Zohar beskriver om hvordan en sjel korrigerer seg selv?

Svar: Boken Zohar forteller oss hvordan vi kan knytte oss sammen og bli èn sjel. Ingen ting annet er av betydning. Vi har en fullkommen tilstand; èn sjel – og vi har en mangelfull tilstand; der sjelen er knust. Vi må tilbake til den fullkomne tilstanden.

I all vesentlighet eksisterer knusingen bare i vår bevissthet. Når vi oppdager hva som er ødelagt, vil vi se at alt er korrigert. Jeg må bare korrigere oppfattelsen min, synet mitt. Derfor kalles denne læren «læren om kabbala» («kabbala» betyr «mottakelse» på hebraisk) – læren om hvordan man mottar og oppfatter virkeligheten. Det er det hele! Virkeligheten er fullkommen, det oppstod ingen knusing – alt er med hensyn til den som mottar og oppnår det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen 14/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I dag er det 99% av befolkningen som ikke føler et behov for spirituell utvikling. Vil de også måtte oppnå avdekkingen av ondskapen etter hvert og be om korreksjon?

Svar: Ja, det er en nødvendighet for alle. Verdens korreksjon avhenger av den kjensgjerning at hvert menneske oppnår innsikt, forståelse og avdekning i henhold til det spesifikke målet han er tildelt. Takket være inkluderingen i de andre, kommer han da til å motta 100%.

Fra leksjonen 9/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Felles sjel, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →