Baal HaSulam, «One Commandment”: ”…ved å venne seg til å hjelpe folk, gir en fordeler til de andre og ikke til seg selv. Dermed blir man gradvis funnet verdig til å overholde Mitzvot ovenfor skaperen med den betingelsen som kreves – å gjøre godt for skaperen og ikke seg selv.»

Jeg verken forstår, følger eller oppfatter dette prinsippet. Hvis jeg trenger å jobbe og knytte meg sammen med resten av menneskeheten, er dette klart for meg. Vi er her sammen; gapet mellom meg og de andre dukket bare opp på grunn av knusningen, og jeg føler meg selv som atskilt fra dem. Deretter må jeg overvinne og korrigere denne kraften fra knusningen og oppnå samhold med dem.

Men hva med skaperen? Kanskje finnes han ett eller annet sted på utsiden slik at jeg kan nå han gjennom menneskeheten? Eller kanskje jeg gjennom å oppnå samhørighet med de andre i gruppen, oppdager at han er inni oss, blant oss, og fyller opp hele dette rommet?

Likevel er det vanskelig for meg å bane vei, lede meg selv mot gruppen for skaperens skyld. Hva betyr dette? Dette er et vagt krav. Jeg skjønner meg på forhold til andre mennesker, men hvordan kan jeg bygge opp et forhold til noen i tillegg til dette? Vårt problem er at vi ikke kan forestille oss det riktige bildet, og derfor vil vi forbli forvirret i lang tid.

”Skaperen” er egenskapen som består av den absolutte, uendelige og perfekte giverkraften. Samholdet mellom meg og gruppen er beholderen for å motta den givende egenskapen. Vi ønsker å oppnå kjærlighet og enhet mellom oss slik at verden kan bli  helhetlig. Dette må imidlertid gjøres for skaperens skyld, noe som betyr at den givende egenskapen vil knytte seg til oss, for å bo og regjere inni oss.

Dermed er det forbudt å tilskrive skaperen noen som helst form for individualitet eller bilde. Dette er ”tilbedelse av idoler” eller bokstavelig talt ”fremmed arbeid” fordi det fører oss bort fra veien, i en helt annen retning. Skaperen, Boreh, betyr «kom (Bo) og se (Reh)». Hvis du kommer inn i gruppen og oppnår samhold, vil du i kraft av vennene dine avsløre den givende egenskapen som blir kalt ”skaperen.”

Det er derfor det står skrevet: ”Israel, Toraen og Skaperen er én” der «Israel» er meg sammen med vennene (eller menneskeheten) og Skaperen. Vennene og jeg blir med andre ord til sammen kalt ”Malchut” eller ”Shechina”, og jeg avdekker Zeir Anpin som blir uttrykt inne i Malchut i henhold til enheten som blir oppnådd innenfor den.

Derav kommer betydningen av formelen ”Å tjene mennesker for å tilfredsstille Skaperen”. Ikke under noen omstendigheter bør du tenke deg noen eller noe som en endelig mottaker av din innsats. Skaperen er verken en person eller et fenomen, men egenskapen som blir avdekket inni oss. Å skape en slik mottaker for deg selv betyr at man engasjerer seg i avgudsdyrkelse, å skape et idol. Hvis vi alltid forholder oss til denne regelen, vil vi ikke få problemer.

Vi ønsker tross alt til slutt å bygge det systemet som omfavner alle beholdere og alt lys. Dette er Malchut fra den uendelige virkeligheten, hvor vi alle befinner oss i enhet og samhold, hvor lyset er avdekket i beholderne. Det er der vi kom ifra, den første tilstanden. I den andre tilstanden korrigerer vi våre holdninger og ikke noe mer, for så å komme til den tredje tilstanden der vi blir bevisst på og forstår den virkeligheten som vi har eksistert i helt fra begynnelsen av.

Det finnes ikke noe bilde utenfor oss, som vi burde jobbe for og som vi bør gå til. Våre intensjoner og kalkulasjoner er på en skjematisk måte bygget opp etter denne rekkefølgen: først skaper vi en beholder, deretter, i den grad den evner å oppnå samhørighet i henhold til loven om likhet i form, avslører vi skaperen i denne beholderen i henhold til prinsippet ”kom og se.” Derfor avslører vi Malchut – ønsket som forblir uforandret.

Fra andre del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/08/11, «One Commandment»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Samhold, Toraen - Inga kommentarer →

Vår oppgave er å løfte opp alle gnistene som er igjen etter knusingen. Nå ser de fremmede ut for oss, som om de ikke tilhører oss. Men vi må velge dem, samle dem alle sammen og heve samlingen av alle sjelene, eller gnistene, til Malchut i Atziluts virkelighet. Vi forener dem alle med oss selv, siden «hvert menneske er en liten verden».

Grunnet en slik samhørighet mellom venner, verden og alle strømninger og hendelser, forenes vi alle og løfter Adam HaRishon, det første mennesket, til en eneste giverkraft for skaperens skyld, slik det var før syndefallet. Da blir en mektig MAN, bønn, dannet, som er slutthandlingen i «Zivug Rav Palim UMikabtziel» (universell oppnåelse) som fører til den endelige korreksjonen.

Vi må bare samle alle våre handlinger og tanker, og granske oss selv med den hensikt å vende oss mot ham med en bønn. Hele denne prosedyren skjer inni oss, selv om vi verken føler eller forstår det nå. Dette er vårt nivå til vi trer inn i den spirituelle virkeligheten og begynner å løfte MAN bevisst, med innsikt, og føler disse spirituelle handlingene og gjør kalkulasjoner.

I den spirituelle virkeligheten anvender man allerede et filter og er engasjert i praktisk kabbala, der man arbeider aktivt med ønsket om å ta imot, filteret og gnistene. Man vet akkurat hva det er man belyser, til hvilket nivå man ønsker å heve seg, hvilke typer lys som påvirker en og hvilken form av ønsket man setter i kraft. Talmud Eser Sefirot blir en reell referansebok for ham.

Vi tror kanskje at vårt nåværende nivå er fullstendig uvesentlig sammenlignet med dette nivået. Det er imidlertid langt fra sannheten! Faktisk er de forberedelsesnivåene som passerer ubevisst de aller viktigste. Det er som et barn som vokser hurtigst i de tidligste stadiene i livet. Hos spedbarn foregår det visse endringer hver eneste dag. Deretter begynner man å forandre seg fra måned til måned, senere år for år, til han helt slutter å vokse.

Dette gjelder i stor grad oss også, for mens vi arbeider ubevisst, går vi gjennom de største tilstandene av forandring: vi er bare ikke i stand til å gjenkjenne dem. Derfor må vi på tross av alt ha fokus på viktigheten av vår tilstand og innse den enorme nytten som finnes i hver tanke, handling og ord som er rettet mot målet – og spesielt de som utføres for studiets, foreningens og dissemineringens skyld. Følgelig vil vi oppnå en bevisst bønn.

En bønn, forespørsel, eller et ønske er vår eneste handling. Alt annet blir gjort av lyset. Og om vi ønsker å oppnå giverkraften slik at «gjesten» kan gi til «verten» – trenger vi bare å ønske det! Hvor vidt vi er dyktige eller ei har ingenting å si; det viktigste er at våre handlinger utrettes på en skikkelig måte.

Derfor står det skrevet at et menneske ikke har annet arbeid enn bønn. All styrke og oppfyllelse kommer ovenfra, mens alle krav og forespørsler kommer nedenfra.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen 24/8/11,  “Shamati“

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Intensjon - Inga kommentarer →

Våre knuste sjeler befinner seg i virkelighetene til BYA (Beria, Yetzira, Assiya), og når vi knytter oss sammen, rykker vi inn i Atziluts virkelighet, som betyr «i hans hus» (Etzlo). Dersom vi kommer dit «nedenfra og opp», ved egne krefter, oppnår vi vår endelige korrigering. På den måten korrigerer vi knusingen som foregikk i Nekudims virkelighet.

Om vi imidlertid ikke er i stand til å knytte oss sammen til én sjel, befinner vi oss i et annet rike, som skaperen, Zeir Anpin i Atziluts virkelighet sa, » Jeg kan ikke oppholde meg på samme sted som et arrogant menneske.» Vi er det «arrogante mennesket» og befinner oss under grensen til Atziluts virkelighet (Parsa), i virkelighetene til BYA som er «adskilt fra helligdom.»

Men virkelighetene til BYA er også et spirituelt nivå der mennesket føler seg adskilt og fjernt fra skaperen. Man har til en viss grad innsikt, kunnskap og en følelse av ens ukorrigerte, spirituelle nivå. Når man på den andre siden står på startlinjen av denne utviklingsveien, befinner man seg lavere, for ikke å nevne de som bare lever et vanlig liv i denne virkeligheten og ikke en gang har begynt å bevege seg mot giverkraften, det vil si; de som på ingen måte har en tilknytning til den spirituelle stigen ennå.

Allikevel, i den utstrekning vi er i stand til å tiltrekke oss lyset som endrer med vårt gjensidige arbeid, gjør det oss i stand til å knytte oss til Malchut i Atziluts virkelighet, nedenfra og opp. Og om vi bestreber oss for å tilhøre Malchut, bringer vi slik hennes adskilte organer tilbake og limer dem sammen igjen.

Malchut i Atziluts virkelighet er bare et punkt, mens alle sjelene befinner seg under Parsa. Og om vi ønsker og ber om å tilhøre giverkraften, samholdet, den gjensidige garantien og kjærlighet for vår neste, tiltrekker vi korrigeringens lys over oss og heves til Malchut i Atziluts virkelighet – samlingen av alle sjelene.

Derfra begynner vi arbeidet med å oppnå likhet med Zeir Anpin i Atziluts virkelighet, skaperen. Og sammenkoblingen mellom Zeir Anpin og Malchut hever oss enda høyere, til den endelige korrigeringens nivå.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/8/11, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Samhold, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Et menneske kan ikke eksistere uavhengig av samfunnet. Vi er med hensikt laget på en måte som forplikter oss til å leve blant andre mennesker. Dette er en følge av knusingen av den felles sjelen til mange sjeler.

For å avdekke skaperen, må vi avdekke den ødelagte forbindelsen mellom oss og korrigere den. Ved å oppnå hans handlinger, oppnår vi slik hans fullkommenhet. Derfor er vi laget slik at ingen av oss er i stand til å leve i fullstendig isolasjon, for ellers ville vi falle ned på dyrenes nivå. Når man har utviklet seg til det kommunikative nivået, må man leve som et menneske. Det vil si; å utnytte alle de andre og også bidra med sitt til alles fordel.

Utviklingen av menneskeheten bør sees på som utviklingen av forbindelser oss imellom og vår avhengighet av hverandre. Først fantes det bare familier. Deretter utviklet store familiesamfunn seg, etterfulgt av stammer, landsbyer, byer og nasjoner. For noen hundre år siden begynte man med en aktiv internasjonal handel mellom mange land.

Det var grunnen til at utviklede nasjoner reiste ut for å erobre og oppdage nye land; de følte en mangel på tilknytning. Det egoistiske ønsket skyver oss alltid mot samhold og utveksling.

Slik utviklet vi økonomien, som er et speilbilde av vår indre lengsel etter en tilknytning til hverandre. Derfor er hele økonomien bygget på vår egoisme, på ønsket om nytelse som føler at det må seire på bekostning av alle andre: Jeg gir til deg, du gir til meg osv. Den ene var bonde, den andre håndverker – og forbindelsen dem imellom ble lønnsom for begge.

Det er klart at det er umulig å stanse den evolusjonære utviklingen og gå tilbake til å produsere alt selv, å opprettholde en naturlig husholdning, slik folk gjorde i gamle dager. Slik bygger vi opp de ulike formene for tilknytning mellom oss. Alt dette er i samsvar med vår egoistiske karakter, som utviklet seg over mange årtusen og gjennom mange generasjoner, helt fram til vår tid – og vi innser plutselig at denne forbindelsen ikke lenger er så enkel som vi trodde den var, da vi betraktet alt gjennom vårt ego! Nå avdekkes en ny forbindelse – og den er gjensidig og universell. Slik avdekkes den fra naturens side.

Vi utviklet tilknytningene oss imellom slik vi ønsket å gjøre det, på en måte som syntes å tjene oss best gjennom etablering av lønnsomme forbindelser oss imellom. Vi utviklet dem gjennom vårt frie ønske, etterfulgt av krav fra vår egoisme. Dette var begynnelsen på politikk, samfunn, økonomi, familie, utdanning og alle andre vitale systemer.

Men plutselig avdekkes en ny form for forbindelse. Den er annerledes og motstrider alt jeg har gjort til nå! Derfor dukker problemene opp – og kriser bryter ut.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 17/8/11, “The Nation”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Historie, Krise, Økonomi, Samfunn, Utvikling - Inga kommentarer →

Nøkkelen i det totale bildet er å forstå at vi lever i én tilstand. Når punktet i hjertet vekkes i oss, presser det oss til å avdekke den sanne virkeligheten som fullt og helt er avhengig er anstrengelsene til det aktuelle mennesket, og ingenting annet.

Hele virkeligheten eksisterer allerede i sin fullstendige perfeksjon og skjønnhet. Vi er likevel ikke i stand til å oppnå oppfattelsen av den sanne virkeligheten uten å avdekke ondskapen, lidelsene og sorgene.

Da rettferdiggjør mennesket på en naturlig måte alle tilstandene langs veien når det gjelder utviklingsprosessen av hans ønsker. Han forstår at all lidelsen som hver eneste del av hans sjel opplever er nødvendig for å avdekke den sanne tilstanden som var perfekt helt fra begynnelsen av. Han så disse ønskene som atskilte, knuste, fjerne og som lidelse fordi dette var den eneste måten han kunne forstå denne enorme torturen på. Han kunne bare oppnå denne lidelsen på grunn av at den ble delt opp i mange deler som han så på som ukjente.

Gradvis, ved hjelp av lyset som korrigerer hans holdning i henhold til dem, avdekker mennesket at dette er hans egne deler, og i samme grad oppnår han muligheten til å rettferdiggjøre alt verden har gått gjennom opp gjennom historien.

Det er slik han samler all lidelsen inni seg, oppi denne enorme beholderen, ønsket, og slik klarer han å håndtere det. Dette er en stor kombinasjon av lidelse fra alle sjelene opp gjennom tidene, samlet i én beholder med kjærlighet for dem og i samhørighet med dem. Da oppnår han tilstanden der man «sørger for Jerusalem», som er hele den knuste Malchut. Når han avdekker den, oppdager han også dens gleder.

Ut i fra dette blir det klart at knusningen var nødvendig for å hjelpe oss til å avdekke lidelsen i hele denne enorme sjelen mens vi var motsatte av dens perfeksjon. Det er derfor et menneske rettferdiggjør alle disse handlingene: knusningen og hele korreksjonsprosessen, og ser at dette er stor barmhjertighet og forstår skaperens absolutte kjærlighet for han.

Om det ikke var for knusningen, ville han ikke være i stand til å tåle et så tomt Kli (ønske) – motsatt av dets fantastiske giverkraft! På grunn av dette er knusningen som vi befinner oss i pr i dag en gledelig mulighet til å oppnå absolutt ønske, absolutt angst og sorg for Jerusalem for at man til slutt skal kjenne dens glede.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 9/8/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: I den materielle verden vet vi hvordan vi kan måle hastigheter, men hvordan kan vi gjøre det samme når det gjelder vår spirituelle utvikling? Hva kan hjelpe oss her?

Svar: Du måler hastigheten ved å evaluere din tilknytning til gruppen, og du har ikke noe annet. Det er derfor én felles sjel ble knust til mange sjeler – slik at du kunne ha verktøy for å endre deg, et sted å jobbe og gjøre en innsats, slik at du kunne vurdere hvor langt unna eller hvor nært du befinner deg i forhold til dem – ikke bare til menneskene, men til deres ønsker om å avdekke spiritualitet, skaperen. Du sjekker om du befinner deg blant disse ønskene, sammen med dem, slik at innenfor den riktige samhørigheten, i den gjensidige garantien mellom dere, vil du avdekke skaperen.

Derfor må du vurdere din spirituelle tilstand kun med hensyn til disse ønskene til dine venner – hvor nær den øvre virkeligheten du befinner deg sammen med dem.

Spørsmål: Hvor er hastigheten i dette? Hvordan kan vi måle den?

Svar: Fra den ene dagen til den neste, fra ett minutt til et annet, evaluerer du denne samhørigheten. Det finnes en avstand mellom deg og de andre, og du vurderer om denne avstanden blir større eller ikke, hvordan, med en jevn hastighet eller med økt hastighet. Gjennom akselerering vil farten øke hvert eneste øyeblikk.

Fra del to av Morgenleksjonen 22/07/2011, The Zohar

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi forsetter å jobbe med vårt indre samhold og forholdet oss imellom, vil vi også elske hverandre mer i den eksterne virkeligheten?

Svar: Ja, og det gjelder ikke bare oss, men hele verden. Dette er tross alt bare ett system. Om vi på vårt nivå (som er høyere enn det resten av verden befinner seg på), prøver å trekke våre spirituelle deler tettere sammen mot samhørighet, vil vi ved å gjøre dette også lede de materielle delene, det vil si menneskene, til å oppnå samhold seg imellom.

Det finnes faktisk ingen mennesker, og det finnes ingen samhold eller brudd mellom dem. Dette er de samme sjelene, bare det at de ser på seg selv og forholdet dem imellom fra en vinkel som kalles ”denne verden”. Alt du ser er de samme sjelene i det samme nettverket, bare at de oppfatter seg selv og nettverket dem imellom som vår fantasiverden.

Derfor streber vi mot å bygge opp dette samholdet, å holde oss innenfor dette systemet sammen med dem, bare på et høyere bevissthetsnivå og med en større forståelse, og dette vil naturligvis påvirke alle andre.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: I det siste har vi følt at verdens Kli jobber innenfor ett eneste ønske. En gang rådet Rabash deg til å gjøre et angrep fra denne tilstanden. Hva er det egentlig vi angriper?

Svar: Oss selv, våre hjerter, vår latskap, vår stolthet, våre tidligere vaner. Jeg må løfte meg over alle disse kalkulasjonene.

Det viktigste er å oppløse seg selv blant venner, å bevisst presse seg selv inn i gruppen. Jeg ønsker å være der hele tiden. Jeg ønsker å gi slipp på mitt personlige sinn og mine følelser, og å oppnå sinnet og følelsene til alle vennene. Det er som om jeg mister meg selv i dem gjennom mitt eget ønske.

Dette betyr at vi oppnår beholderen til den gjensidige garantien.

Fra del fem av Morgenleksjonen 6/7/11, Matan Torah

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Samhold, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skal vi alle, det vil si hele verdensgruppen, tenke på når vi er samlet til Samholdsdagen? Hvordan kan vi knytte oss sammen?

Svar: Hvert eneste menneske må gå dypt inn i seg selv, og der vil han føle kjeden som knytter han til andre, det indre nettverket som eksisterer mellom oss. Mennesket kan likevel enten befinne seg i denne verden eller ikke siden dette er et nettverk av ønsker, mellom sjeler, og ikke fysiske kropper.

Baal HaSulam og alle de store kabbalistene fra det forrige årtusen befinner seg her, i dette samholdet. De er alle sammen med oss, knyttet sammen i vårt felles nettverk. Det finnes millioner av oss i dag, men egentlig finnes det mange flere siden alle disse sjelene som har eksistert gjennom hele historien er med oss, og dette utgjør flere hundre millioner sjeler. Alle utgjør til sammen en enorm spirituell kraft.

Om vi ønsker å knytte oss sammen i dette nettverket, vil vi naturligvis ikke bare påvirke hverandre og bli en del av dette nettverket slik at alle mennesker kan oppnå det for sin egen spirituelle utvikling, men vi påvirker også samtidig alle menneskene i verden som er knyttet opp til dette nettverket ufrivillig, uten å føle det. Vi vil begynne å vekke dem.

La oss derfor begynne med å bli enige oss imellom om at vi ønsker å føle vår felles samhørighet.

Fra leksjon under Samholdsdagen 26/06/2011

Kategori: Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Omtaler boken Zohar én felles sjel eller mange enkeltsjeler?

Svar: Zohar omtaler sjelen til ett menneske. Det er fordi virkeligheten ikke består av annet enn én mann, én sjel, én skapning, Malchut – det har ingen betydning hva du kaller det.

Om det for oss virker som om det finnes mange mennesker, mange ønsker som er atskilte og fremmede, så kommer alt dette av at vi mangler den riktige oppfattelsen av virkeligheten.

Fra del to av Morgenleksjonen 15/05/2011, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →