Spørsmål: Vi ser at mennesket er et rovdyr. Hele meningen med menneskets liv er å sluke sin neste, og å oppnå sitt eget mål. Om vi oppnår gjensidig garanti og jordens befolkning øker til 20 eller 25 milliarder mennesker, hvordan vil dette være mulig?

Svar: Hva er problemet med tyve milliarder mennesker? Se for deg at de alle er dine slektninger, og at du føler deg som én helhet sammen med dem. Det plager deg ikke i det hele tatt at de er sammen med deg. Det er heller motsatt, du endrer din holdning til dem: Du føler det mer og mer behagelig jo nærmere deg de kommer.

Spørsmål: Hva vil skje om det ikke lenger finnes noen grenser?

Svar: Hvert eneste menneske avgrenser seg selv. Se for deg en mor som har tyve milliarder barn. Plager dette antallet henne om hun har alt de trenger? Hun lever i den uendelige virkeligheten, det vil si i virkeligheten til det fullstendige lyset, med tilfredsstillelse, fullkommenhet og overflod.

Det er selvfølgelig vanskelig å se for seg hvordan mennesket vil endre seg. Om du er sammen med din elskede, og du virkelig elsker han uten noen som helst kalkulasjon, vil du ønske å være med han hele tiden. Du vil alltid ha et ønske om å være ved sammen med han, og å være så tett inntil han som mulig.

Hva vil da være problemet om man har tyve milliarder mennesker som man elsker på samme måte? Du vil ikke føle at det er tyve milliarder mennesker. Du vil føle at de alle er sammen med deg. Denne tilstanden er den mest ønskede og den mest behagelige.

I virkeligheten deler du dem ikke opp i tyve milliarder, men det er kun ett deg. Dette kalles helhet.

Vårt hinder er et psykologisk problem. Vi kan ikke se for oss hvordan dette skal kunne skje. Vi tenker oss at vi lever i kropper, men når vi oppnår gjensidig garanti vil vi i stedet for kroppene føle hvert enkelt menneskes indre potensial.

Fra leksjon 2 under Berlin-kongressen 28/01/2011

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Kjærlighet, Kongresser, Kropp og sjel, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Må vi stå imot egoismen vår, eller bør vi heller jobbe med den?

Svar: Jeg står imot egoismen min når jeg ser på den på avstand, mens jeg identifiserer meg med skaperen. Jeg anerkjenner at dette er min natur, men at det likevel vil bli skaperens natur så snart jeg har korrigert den, siden egoisme er hans stempel.

Det er derfor egoismen omtales som ”hjelp mot deg selv”: Dens form er motsatt av den formen som jeg behøver, men den hjelper meg siden jeg ikke har noe annet.

På grunn av dette mangler jeg for øyeblikket lyset som kan hjelpe meg med å fylle de egoistiske ”tennene” i stempelet med de rette egenskapene, og jeg oppnår samhold, skaperens form.

Vår egoisme inneholder alle de motsatte formene siden de ble skapt mens de var atskilt fra sin perfekte verden, og befant seg i vår virkelighet.

Disse formene passer oppi hverandre, akkurat som russiske dukker. Vi må komme til en fullstendig, ren form i motsatt rekkefølge, med hjelp av lyset.

Det er derfor vi står ovenfor egoismen og forstår at vi har alt utenom det øvre lyset. Jeg må derfor vekke det øvre lysets innflytelse på mitt ønske om den framtidige samholdstilstanden, mitt ønske om den korrigerte formen (Reshimo).

Å grunn av dette sier vi ”vi skal gjøre og vi skal høre” fra begynnelsen av; vi er med andre ord klare for samhold så snart vi mottar ønsket fra gruppen.

Fra leksjon 15/10/10, ”Arvut”

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr indre samhold mellom venner?

Svar: Indre samhold finner sted mellom spirituelle gnister. Hver og en av oss har vårt eget egoistiske ”jeg”, og i tillegg finnes det en spirituell gnist, ”punktet i hjertet”. Om den ene er ”blå” og den andre ”grønn”, vil begge ha et punkt i hjertet og alle punktene har den samme ”rødfargen”.  Det er disse ”røde” punktene vi må knytte sammen.

Om vi forener punktene i hjertene våre, blir knytepunktet mellom dem sett på som en spirituell beholder (ikke punktene i seg selv, men sammenbindingen deres). I den grad den enkelte underkaster seg andre, vil det være kjærlighet mellom oss, i stedet for hat. Gjennom forskjellen mellom hat og kjærlighet kan vi måle sjelens opphøyelse, dens størrelse i den spirituelle beholderen.

Alt arbeid oppstår inni en person når han kun klarer å se den spirituelle gnisten i andre og lengter etter å knytte seg til dem. Etterpå begynner vi å se på utsiden hvordan dette gjenspeiler ens holdning til gruppen, den felles oppnåelsen og omsorgen for andre. Ut i fra den interne innsatsen utvikler utsiden seg, og blir til en praktisk handling.

Om jeg klarer å knytte sammen disse spirituelle gnistene, vil kroppene begynne å oppføre seg annerledes i henhold til gnistene. Alt er opp til oss, og la oss håpe at vi vil innse alvoret i dette under kongressen.

Jeg er sikker på at vi vil forstå disse prinsippene. Mennesker kommer tross alt til Sinaifjellet uten kunnskap og forståelse. Først må vi likevel komme oss dit!

 Fra Morgenleksjonen 28. oktober 2010, ”The Acting Mind”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Noen ganger føler han seg trøtt, at han trenger hvile og at dette ikke er noe som passer for han. Selv om han på forhånd visste at disse tilstandene ville komme, glemmer han likevel hva han må gjøre. Alle artiklene omtaler dette. De forklarer den indre kampen, prøvelsene og hvordan den skikkede blir løftet der den onde faller. En person når på denne måten en tilstand der han virkelig blir gitt frihet til å velge.

Dette krever mange heldige omstendigheter, der man med heldige omstendigheter mener at han er i stand til å bygge opp et forhold til omgivelsene, gruppen, læreren og kabbalabøkene som ikke lar han gi opp. Han tar på seg ulike plikter, og deltar i alle aktivitetene i gruppen for at denne vanen skal gå i blodet på han. Dette hindrer han i å forlate disse handlingene, siden det vil føre til at de som er rundt han vil se ned på han.

Om han forstår hvor svak hans egen natur er og bygger opp disse båndene, vil han være i stand til å holde seg fast og bli værende. Det er akkurat som når sjømenn på dekk tjorer seg fast til båten med rep, slik at bølgene ikke kan skylle dem over bord og ut i det åpne havet. De vet at de ikke har styrken til å holde seg fast når sjøen er tøff, og derfor binder de seg fast i forbindingsrepene.

Du kan ikke gjøre prosessen med å knytte deg fast når du allerede er blitt skylt over bord. Alt forberedes på forhånd. Sjømenn forstår at de ikke har styrken til å overvinne den enorme kraften i en stormfull sjø som kaster dem rundt i alle retninger.

Det er på denne måten mennesket også må forberede seg, og gruppen må gi garantier for støtte slik at han ikke vil miste retningen selv under de mest stormfulle forholdene. Han må også bruke alle sine egenskaper, som stolthet, det felles egoet og alle slags kalkulasjoner, for å være sikker på at han ikke vil komme ut av kurs og at han vil nå målet.

Fra første del av Morgenleksjonen 8. juli 2010, Writings of Rabash ”And the Children Racketed Withing Her”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid - Inga kommentarer →