Vi er ennå ikke istand til å gi hverandre en konstant styrke av gjensidig garanti. Noen ganger trèr vi inn i en slik tilstand, for deretter å trè ut fra den. Vi må prøve å minimalisere utgangstilstandene, de øyeblikkene vi får det travelt med å tenke på oss selv og drukner oss selv i ønsker om nytelse. Prøv å komme deg ut fra denne tilstanden raskt og finn støtte som kan hjelpe deg til å heve deg over tanken på deg selv.

Å ta vare på seg selv, synes for oss å være fornuftig og berettiget. Vi føler oss usikre på hvordan vi skal få dekket våre behov. Men over den følelsen, bør der være en trygghetskraft som kalles troens kraft, giverkraften.

Kanskje man befinner seg i meget farlige og skremmende situasjoner. Det skal man ikke overse og male rosenrødt. Istedet må man kreve dekningstyrken over dem, fra seg selv, fra gruppen og fra skaperen, slik at det blir et hulrom som må dekkes med behov og det som er utenfor behov – og man danner dette dekket, skjermen, over følelsen av mangel og tomhet.

Det må man prøve å gjøre så raskt som mulig, i de situasjonene, i de øyeblikkene i livet, der styrken av gjensidig garanti og beskyttelse forsvinner. I slike stunder kan vi vise vårt engasjement til målet.

Vi står ikke ansvarlige for stunder med nedturer og du trenger ikke å beklage deg over at du falt og mistet tillit og tro til gjensidig garanti og giverkraft. Skaperen danner nye hulrom i oss – for ikke ett øyeblikk er likt et annet.

Vi må være takknemlige for at vi nå, over følelsen av usikkerhet, kan bygge en enda sterkere forbindelse og påvirkning for å styrke disse konseptene – så de blir til sterke forsvarsfilter for oss. Den endelige korreksjonen er å fylle alle nedturene, alle hulrommene som åpner seg grunnet realiseringen av større egoisme, med styrken av gjensidig garanti og tillit som har utspring i giverkraft og hengivenhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/9/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den måten alle skapninger forholder seg til meg, kalles skaperen?  Hvor avdekker jeg ham? I mitt forhold til dem.

Når avdekker jeg ham? Når jeg forholder meg til dem med kjærlighet og giverglede.

Hva finner jeg ut om dem? – At de er uatskillelige komponenter av meg selv, som jeg har nytte av og som jeg trenger. Det finnes ingen i verden som ønsker å skade meg, eller vil være min fiende.

Det vil si at jeg avdekker at alle skapninger står i forhold til meg, enten i giverglede, eller for givergledens skyld, som kalles; «Gjør ikke mot andre det som er avskyelig for deg», eller i mottakelse for givergledens skyld, som er det samme som at man elsker andre som man elsker seg selv. Dette er realiseringen av skaperens holdning mot meg, som om han generaliserer alle disse holdningene på sine høyeste nivå.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/8/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvem refererer Baal HaSulam til, når han skriver om de som er «vise i hjertet»?

Svar: «Vis i hjertet», er en som leter etter måter å åpne hjertet sitt for en høyere kunnskap (Kunnskap/Visdom – Hochma), en kunnskap om samhold, der vi forbinder oss sammen med andre.

Vi ønsker å forbinde hjertene våre, å koble sammen ønskene våre – og fra alle hjertene og sluttsummen av alle ønskene, velger vi kun de som er rede for kobling. Ved å skape en forbindelse mellom disse ønskene, danner vi et felles nettverk som alle ønsker å begynne å opptre innenfor.

Når vi befinner oss innenfor dette nettverket, glemmer vi hvilke ønsker kommer fra hvem, fordi dette nå er vårt felles system. Der inne begynner vi å fornemme Hochmas lys og kalles derfor vise i hjertet. Vi avdekker nemlig Hochmas lys (visdom) innenfor forbindelsen av hjertene våre.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/9/12, Panim Meirot UMasbirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Egoisme kalles «hjelp mot meg», for om jeg forestiller den i motsetning til meg selv – da er den virkelig til hjelp. Men om jeg allierer meg med den, er den selvsagt en fiende. Alt avhenger av hvordan vi plasserer oss selv i forhold til egoisme.

Hvordan skal jeg klare å huske at egoisme kun er til hjelp når jeg ikke identifiserer meg med den, men ser den i motsetning til meg?

Det kan bare oppnås gjennom omgivelsen. Et menneske vil aldri klare å holde fast ved en slik tilstand. Vi vil alltid identifisere oss med egoet og falle ned i det, om ikke gruppen – lik en magnet – hever oss over egoismen. Det finnes to krefter: fra toppen – gruppens kraft og fra bunnen – egoismens kraft.

Hvis gruppen kan trekke «jeget» mitt ut av egoismen og holde den på utsiden, da vil jeg fornemme egoismen som motsatt meg. Klarer den ikke å heve meg, vil jeg hele tiden falle tilbake til egoismen og ikke en gang være istand til å huske på å se den utenfor meg selv.

Det er derfor bare gruppen som kan sørge for dette, ved hjelp av dens holdning, ved gjensidig garanti.

Fra Kharkov Kongressen, «Uniting to Ascend«, 17/8/12, Seminar 2

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kongresser, Samhold, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi hadde en veldig sterk kongress, med høy kvalitet, i Kharkov og gjorde et stort skritt forover. Det har fått alle gruppene våre rundt om i verden til å avansere. Vi følte universal deltakelse: Alle var sammen med oss, fra hele verden. Alle var koblet sammen. La oss håpe at dette vil føre oss til et høyere, sterkere og mer internt kontaktnivå, sammenlignet med det forrige nivået.

Det er klart at all denne suksessen ikke hadde vært mulig uten alt forarbeid og selvoppofrelse alle gjorde for å oppnå skapelsesmålet. Jeg tror vi har klart å fornemme det og virkeliggjøre det bedre. Jeg er takknemlig til alle deltakerne og er veldig stolt av dere. Jeg sikter til alle som organiserte og deltok på kongressen og følte hvor viktig dette skrittet forover var for oss. Jeg er glad for at alt gikk slik det gikk.

La oss håpe at vi fra nå av kommer til å fortsette å gå dypere inn i kontakten vår og at vi innenfor den vil avdekke hvordan alt avgjøres av vår bønn til skaperen. Selv om jeg nå henvender meg til dere, må vi fortsatt takke skaperen for at han leder oss, ledsager oss og avanserer oss mot seg, for at vi har en høyere energi som leder oss og for å ha gjort oss verdige framgangen.

Det viktigste jeg ønsket å formidle dere på denne kongressen er følelsen av at når dere befinner dere i en gruppe som diskuterer, lytter og danser innenfor konseptet av en «gruppe», da holder det dere oppe. Men i samme øyeblikk dere forlater dette konseptet, selv om dere fortsatt fysisk befinner dere i gruppen, vil dere umiddelbart henfalle i tanker.

Dere trengte å føle denne oppturen hver gang dere er sammen med vennene, som påvirker dere og dominerer hjertet og sinnet deres – og en nedtur, når dere av en eller annen grunn bryter forbindelsen med dem.

Vi trengte å få følelsen av hvor nødvendig det er å konstant være under innflytelse av omgivelsen. Ellers går du straks tilbake til animal tilstand. Jeg er bare menneskelig når gruppen styrer meg.

Disse to nivåene trengte å klargjøres for alle og hele timetabellen på kongressen førte mot dette målet. Om vi klarte å realisere det litt, må vi nå begynne å forsterke det: å forstå hvor ekstremt betydelig omgivelsens påvirkning er, som Baal HaSulam snakker om. Her ligger hele min frie vilje: i å styrke denne omgivelsen på alle måter jeg kan, ved å øke sårbarheten min.

Omgivelsen må bli sterkere og ha større innflytelse over meg. Vårt gjensidige ansvar må gjelde her: mitt, i forhold til holdningen min overfor dem – og deres, i forhold til deres holdning overfor meg – og alltid holde meg over de fysiske beregningene mine. Det vil føre oss til ydmykhet og sjelelig hengivenhet – tilstandene som fører til oppnåelse av målet.

Utdrag fra en samtale under et måltid, etter Kongressen i Kharkov, 20/08/12

Kategori: Fri vilje, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

«Massen» av ønsket vårt er «støv» – og det forandrer seg ikke. Det eneste som forandres, er forbindelsen mellom disse «støvpartiklene». Først må vi oppfatte oss selv som ikke bare et mottakerønske. Det er fordi dette ønsket tar 613 ulike, spesielle former – og i hver av dem ønsker vi bare å tilfredsstille oss selv.

Det er temmelig klart: Alle ønsker å nyte noe og slik skiller man seg ut og knuser kornet av ønsket sitt i 613 partikler av selvtilfredsstillelse. Det er selvfølgelig umulig å telle dette sifferet. Vi anvender oss bare av det som en talemåte.

Da begynner vi å arbeide med forbindelsen vår med andre mennesker. «Smulene» forblir faktisk livløse, som man sier: «Fra støv kom du og til støv skal du vende tilbake». Det som teller er den spesielle forbindelsen mellom partiklene, som gir dem liv.

Forskere forstår dem ikke og er ikke istand til å danne liv av uorganisk natur. De forsøker med elektrisk utladning osv, men mennesker kan ikke gjøre slikt. Dette er ikke alkymi. Det er mye mer sammensatt, fordi den øvre energien her må avdekkes i en faktisk livsform. Det er noe et menneske bare kan gjøre ved å fremkalle lyset som endrer. For å endre uorganisk natur til organisk nivå og organisk nivå til animalsk nivå, osv, vil man hver gang trenge en andel av lyset som endrer.

Derfor er det at, gjennom forbindelsen mellom oss, våre mørke partikler oppdager liv i denne forbindelsen. De forblir i mottakerønsket til den uorganiske naturen, men den gjensidige forbindelsen de skaper mellom seg, den gjensidige garantien, den gjensidige påvirkningen, nettverket de med lysets hjelp ønsker å danne, endrer det til det organiske nivået og i det flyter livsenergien som kommer fra livets kilde, fra skaperen. Fra det organiske nivået, tar de så mer sammensatte former av animalske og kommunitative nivå i naturen.

Vi må forstå den grunnleggende konstruksjonen, systemets innerste natur: Partiklene forblir de samme ønskene som skaptes som eksistens fra fravær – og forbindelsen mellom dem er eksistens fra eksistens.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/7/12, «Introduction to the Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan forbindelsen vår bli grunnlaget for å avdekke de spirituelle nivåene?

Svar: Hvert eneste nivå er en virkelighet du fornemmer. En virkelighet sammenvevd av forbindelsen mellom alle sjeler. Den første forbindelsen, som kom fra virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten), ble gradvis reduseret, til den knustes og frakoblet seg fullstendig fra vår verden. Fra dette punket begynner oppstigningen i de samme kontaktnivåene – og det er det eneste vi behøver å avdekke.

Sjelenes «masse» er ønsket om å motta og forbindelsen mellom dem er systemet vi lærer om. De ti Sefirot, de spirituelle Partzufim, er alle essensen av ulike metoder av samspill mellom sjelene.

I sin helhet, dannes sådan et fullstendig legeme idèt vi stiger til Malchut i Ein Sof og alle forbindelsene er 100% påvirkning i giveregenskap, uten noen hindringer og mangler. Da forsvinner all motstand i overgangen mellom oss og kontakten oppnås øyeblikkelig med uendelig hastighet. Dette er tilstanden av Ein Sof.

Hengivenheten indikerer kun èn ting: at det jeg har i et visst øyeblikk, har du også – og motsatt. Overførselen er ubegrenset. Den begrenses ikke av tid, eller egoets motstand. «Motstanderen» blant oss forsvinner og ønskene våre samarbeider fritt i hele sin utstrekning.

Spørsmål: Hvordan kan vi uttrykke dette på seminarene?

Svar: Hengivenheten vår på seminarene er en anstrengelse. Vi har et så sterkt ønske om å knytte oss sammen, så mye som vi kan forestille oss, til hver og èn mister følelsen av selvet – og vi vil føle ett ønske, èn tanke, èn helhet. Med disse innsatsene, fra samholdspunktet, prøver vi å finne løsningen på spørsmålet læreren stillte oss. Løsningen finnes innenfor forbindelsen.

Under seminaret higer vi etter å finne svaret gjennom samholdet. Hver gang vi leter etter en løsning, ønsker vi å tilegne oss den gjennom samholdet – uten å bruke logikk. Vi har ingen planer om å utforske kabbalistenes tekster rasjonelt.

Har vi ikke forbindelse, er det ingen vits i å sitte i en sirkel. Hva behøver vi det for? For en intellektuell samtale, eller en vitenskapelig debatt? Nei, oppdraget er kun gitt for å skape en ny egenskap. Ved å fornemme den samlede egenskapen, finner dere løsningen.

Hensikten med seminaret er å skape en samlet beholder som tilhører en høyere egenskap. Vi prøver med all vår makt å nå det, men finnes ingen løsning, betyr det at vi ikke har lykkes.

Det er ingen vits i å referere til forbindelsen mens vi ennå befinner oss midt i prosedyren. Det er nødt til å være målet fra begynnelsen av. Er vi istand til å komme på seminar for å forbinde oss – og finne det neste nivået, eller i det minste å finne løsningen på spørmålet som leder oss dit, i denne forbindelsen?

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/7/12, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Samhold, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I mitt gjensidige samspill med andre, er det viktig at jeg skjønner at den positive energien er på utsiden og den negative energien er inni meg.  Det skrevne ord; «menneskets hjerte er ondt fra ungdommen av», er ingen tilfeldighet.

Problematikken er hvordan vi oppfatter oss selv og virkeligheten. Som en selvfølge forestiller vi oss verden som korrupt og oss selv som korrigerte. Vi tar vare på oss selv, tenker over hva som er bra for oss og anser alt fra pespektivet av hva som mest gagner oss. Det eneste jeg er konstant opptatt av, er hvordan jeg kan føle meg bedre.

Denne indikatoren, det indre programmet som hele tiden  er aktivt inni oss, er egoet. Det får meg til å fokusere alle tankene og ønskene mine i èn retning: å bruke verden for egen vinning.

Hvis jeg forestiller meg at maskinvaren min er startlinjen, mulighetene mine, egenskapene og potensialet av tankene og ønskene mine som ligger i den, da er egoet programvaren min. Denne programvaren av selvrealisering ble installert i meg.

Egenskapene mine er hverken gode eller dårlige, men den egoistiske programvaren som driver meg tvinger meg til å bruke dem for egen vinning. Samtidig gjør jeg det på andres bekostning, fordi jeg da føler meg bedre enn de som omgir meg. Dette er egoet vårt, den onde tilbøyeligheten. Selve tilbøyeligheten er «maskinen» og ondskapen er programvaren, tilføyelsen.

Nå må jeg endre denne programvaren fra ond til god. Tilbøyeligheten forblir den samme. Det jeg forandrer er anvendelsesmetoden. Jeg ser at den endeløse jakten etter egen vinning, til syvende og sist bare skader meg. Den onde tilbøyeligheten er ikke bra for meg. Men når jeg, med hjelp fra omgivelsen, begynner å endre den til en god holdning overfor andre, gjør den meg faktisk godt.

Hvordan foregår det? Hvorfor får jeg en god følelse når jeg behandler andre godt og hvorfor føler jeg meg dårlig når jeg sårer andre? Det er fordi jeg på denne måten nærmer meg sannheten og begynner å føle at jeg og de andre er samme ting.

Det er som en mor som «smelter» sammen med barnet sitt. Det fører oss så tett sammen at vi føler oss som en ènhet og smelter sammen til et nytt uatskillelig system av gjensidig forbindelse, der vi ikke lengre skiller mellom hva som skjer med oss selv og hva som skjer med andre.

Da blir hele menneskeheten èn familie. Kanskje ikke med det samme, men det er en begynnelse – og allerede nå forstår vi denne innfallsvinkelen, som er fullstendig basert på psykologi.

Fra en «Samtale om helhetlig undervisning», 11/7/12

Kategori: Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis en person forstår arbeidets natur vil han begynne å behandle sine omgivelser annerledes, fordi han ser han ikke har noen egne ønsker, alt kommer fra skaperen og  derfor kan han ikke betraktes som en skapning.

Han vil først kalles en skapning når han vender seg mot miljøet og mottar ønsker fra det. Da vil disse ønskene bli tilskrevet ham.

Han må bøye hodet og forstå at kun ønsket som han mottar fra omgivelsene blir kalt Shechina, som er stedet for avdekkelse av skaperen, som kalles Shochen (dveler). Derfor er inkludering i gruppen  helt obligatorisk for spirituell utvikling.

Det sies at kjærlighet for venner er påkrevd: «Elsk din neste, som deg selv.» I denne forbindelsen mellom alle, som kalles kjærlighet, avdekker en person den spirituelle virkeligheten, skaperen.

Faktisk velger jeg ikke mine venner, mitt valg kommer senere.  I begynnelsen fører skaperen meg til en gruppe. Her har jeg ikke noe valg. Mitt valg kommer senere når jeg oppnår virkelig kontakt med dem og må svare på spørsmålet: Hvorfor trenger jeg dette og hva ønsker jeg å motta fra dem?

Slik avanserer jeg, ved hver gang å velge venner, fordi jeg må anse dem alle som betydelige, selv om de for meg virker mer og mer ubetydelige og tomme. Det vil si at nå velger jeg akkurat de vennene skaperen gir meg for at jeg skal utvikle meg spirituelt.

På denne måten avanserer jeg fremover og danner selv, et nytt ønske. Dette ønsket som jeg mottar  fra omgivelsenene, der jeg ønsker å bli lik skaperen, for å avdekke giverkraften,  kalles et menneske.

Alle er forpliktet til å vise kjærlighet til gruppen fordi vi må støtte hverandre. Det kalles gjensidig garanti. Alle garanterer for hverandre, så alle vil ha nok styrke til å avdekke kraften til giverglede og oppnå likhet med skaperen. Det er derfor jeg har ansvar for alle, jeg underskrev deres garanti. Deres spiritualitet er i mine hender, så vel som min spiritualitet er i deres hender.

Hvis en av oss borer et hull i vår felles båt vil vi alle drukne i vårt eget ego, våre egoistiske intensjoner, og vil ikke være i stand til å avdekke skaperen.

Derfor er det at  jo større fremrykning vi gjør for å avdekke skaperen, dess strengere og mer krevende blir forholdenen. Vi må forstå at vi står overfor lysets og ønskets naturlover og det finnes ingen kompromisser eller konsesjoner. Alt blir gjort i henhold til lovene i forholdet mellom disse to kreftene.

Fra første del av Daglig Kabbalah Leksjon 05/07/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva mer kan gjøres, siden jeg utfører alle mulige handlinger som å studere, integrere meg i gruppen, delta i formidling osv… Men allikevel ser jeg at jeg er fortsatt fanget av min stolthet og har ikke tatt noen andre hensyn, jeg har rett og slett blokkert meg selv.

Svar: Du må be dine venner om hjelp til å støtte deg, be for deg. «Bønn for flere» er en bønn for andre.

En person kan ikke be for seg selv da det vil bli en egoistisk forespørsel. Selv om du overbeviser deg selv om at du ønsker giverglede- egenskapen, vil det uansett bli egoistisk fordi du ønsker den for deg selv.

Når jeg er i gruppen ønsker jeg kun èn ting: å garantere for alle. Jeg er deres garantist så de vil oppnå alle sine ønsker! På denne måten er vi alle gjensidige garantister for hverandre.

Hvis ikke vil vi ikke matche egenskapen til det øvre feltet. Vi befinner oss der som ladde partikler i et magnetisk felt som separerer oss istedenfor å trekke oss nærmere hverandre. Fordi vi ønsker å dra nytte av dette for oss selv, blir vi frastøtt.

Hvordan kan vi oppnå likhet med det? For dette trenger vi en forbindelse med venner, først da vil jeg ha likheter med dette feltet. Det er her de eksakte fysiske lover fungerer, som beskrevet i studiet av de ti Sefirot, det finnes ikke noe mystikk her.

Fra den første delen av Den Daglige Kabbalah Leksjonen 6/21/12, Shamati #30

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →