Fra Baal HaSulams artikkel «The Arvut (Gjensidig Garanti)» (tekst fra artikkel er i fet skrift):

Du vil tydelig se at utgivelsen av Toraen til et menneske måtte utsettes til de kom ut av Egypt, som betyr at en lar egoet gå og bestemmer seg for ikke lengre å være knyttet til det.

Føst da vil de bli en egen nasjon. Nå er personen rede til å forbinde seg med alle sine venner for å utvikle seg over egoet.

Da ble alle deres behov tatt hånd om av dem selv, uten avhengighet av andre. Gruppen ønsker å etablere seg på en måte der kun giveregenskapen vil dvele blant vennene for å skape og stabilisere denne kraften for å kunne være i stand til å sjenke til skaperen.

Dette kvalifiserte dem til å motta den øvre Arvut (gjensidig garanti), og da mottok de Tora. Med dette kvalifiserte de seg til en forbindelse kalt «gjensidig garanti» som stabiliseres og viser seg for dem fra lyset som endrer kalt «Torah.»

Det viser seg at selv etter mottakelsen av Tora, hvis en håndfull fra Israel svikter og vender tilbake til den urene egen-kjærlighet… Betyr dette at vi ikke snakker om den endelige suksessen siden de kan vende tilbake til og falle fra den gjensidige garantien… Uten omtanke for vennene vil de samme behov som finnes hos de få, vanskeliggjøre for Israel evnen til å sørge for seg selv. Dette er fordi de få ikke vil føle omsorg for dem i det hele tatt. Hvis hvert medlem i gruppen ikke investerer alle sine krefter og legger dette til i den gjensidige garantien, til den generelle gjensidige forbindelsen, eller forlater veien helt, er hans krefter fraværende og på grunn av slike mennekser siger alle ned.

Oppfyllelsen av Mitzvaet (budet) å elske sin venn vil bli forhindret fra hele Israel. Beholderen kalles gjensidig garanti, og lyset, den følelsen som fyller den kalles «Kjærlighet.»

Derfor tilbakeholder disse opprørerne alle som overholder Tora, i den urene egen-kjærligheten. Vokterene av Tora er de som konstant bekymrer seg over forbindelsen og derfor tiltrekker lyset som endrer, så deres forbindelser vil passe med lyset og vokse i intensitet mot en sterkere forbindelse til skaperen. Slike mennesker holder konstant tora og mitzvot (budene), som betyr korreksjoner og forbindelser som stadig blir sterkere og mer kompliserte.

… For de vil ikke være i stand til å engasjere seg i mitzva (budet), «Elsk dine venner som deg selv,» og fullføre sin kjærlighet mot andre uten deres hjelp. Det er nødvendig å konstant styrke den gjensididge garantien, forbindelsen mellom dem, for det er der lyset til kjærligheten blir avdekket i en stadig økende intensitet.

Som et resultat er hele Israel ansvarlig for hverandre, både på den positive og den negative siden. «Israel» som er lengselen etter Yashar-El direkte mot skaperen, er kun mulig under gjensidig garanti. Så uten gjensidig garanti finnes ikke Israel, som betyr at de ikke kalles Israel hvis det ikke finnes gjensidig garanti mellom dem.

«Israel» og «gjensidig garanti» er synonymer som symboliserer den spirituelle beholderen der lyset blir avdekket.

På den positive siden, hvis de holder Arvut helt til alle påtar seg omsorg for å tilfredsstille sine venners behov. En må ha den generelle beholderen i tankene, for å ha gjensidig garanti (ansvar) på alle kanter i et helt integrert system.

De kan fullt og helt overholde TORA OG MITZVOT. De legger fortløpende til de korreksjonene som blir avdekket for dem. Korrupsjon blir selvfølgelig avdekket for dem på samme måte som med Israels barn i ørkenen. Her er Tora viktig, dette betyr studier og instruksjoner som viser dem hvordan de skal rette opp korrupsjoner som blir avdekket etter eksilet fra Egypt. Ved å heve seg over sitt «Egypt» begynner barna av Israel å stabilisere nasjonen Israel, ved å tiltrekke lyset kalt Tora, ved å være konstant på vakt og rede til å lære hvordan det gjøres. Denne handlingen, denne prosessen er «Nasjonen Israel,» som avanserer direkte mot skaperen.

De kan fullt og helt overholde TORA OG MITZVOT som betyr å tilfredsstille skaperen. Dette er målet og grunnen til alt arbeidet. Her befinner det seg kun to stadier – enten gjensidig garanti eller selv-kjærlighet, det finnes ingen mellomstadier.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Toraen - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: «The Arvut (Gjensidig ansvar)»: Og da hele nasjonen enstemmig ble enige og sa: «Vi skal utføre og vi skal høre», tok alle Israels medlemmer på seg ansvar for at ingen av nasjonens medlemmer skal mangle noe. Kun da var de verdige mottakelsen av Torah og ikke tidligere.

Korrigeringen av den generelle beholderen kreves av oss, ønskene som nå føler seg isolerte, fremmede og i motsetning til hverandre. Før avanserte lyset dem til forbindelse og samhold. Men nå, grunnet knusingen, adskiller det dem og fører dem til motsigelse, krangel, vold osv. Vi har behov for at lyset kommer og korrigerer og forbinder disse ønskene.

Vi vet ikke hvordan vi skal korrigere dem, hvordan vi kan sette den knuste beholderens deler sammen, for vi vet ikke på forhånd hvordan beholderen skal være og alt vi antar er bare en formodning. Så hva skal vi gjøre? Poenget er at vi ikke korrigerer noe som helst på egenhånd. Vi spør, krever og påkaller den øvre for at han skal utføre korrigeringen.

Et menneske kan overhode ikke korrigere seg selv. Hver gang stiger vi til et høyere nivå, men er et lite barn smartere enn moren? Derfor ledsages hver opptur av en forespørsel – og som svar utfører den øvre det nødvendige arbeidet og flytter oss til neste tilstand.

Forespørselen er vår andel og arbeidet er den øvres andel. Derfor kalles det «Guds arbeid». Det er han som arbeider. Mitt arbeide er å anmode.

Dersom vi hele tiden passer på å fordele arbeidet, sparer vi masse energi og unngår å bli forvirret. Vi må forsikre oss om at det er det vi gjør og ikke glemme det. Vi vil jo helst arbeide på egenhånd. Men den egentlige handlingen fra vår side, er å forberede oss for hans arbeid. Vi må anstrenge oss, for deretter å oppdage hvor hjelpeløse vi er. Baal HaSulam sier: «Man er aldri mer lykkelig i sitt arbeid enn når man fortviles over egne krefter». Man må innse at det bare er skaperen, den øvre kraften, som er istand til å korrigere en. Slik er det hele tiden.

Det er ingen tilfeldighet at oppdraget vårt synes så komplisert: Å bli «som èn mann i ett hjerte», å fullstendig forène oss, hvordan er det mulig? Det er illusjoner som bare kan føre til kriser og skuffelse og til et enda større sammenbrudd enn det vi feks opplevde i Sovjet Unionen. Slik går det når man anvender feil middel og feil program. Den kabbalistiske metoden, derimot, utruster oss med en naturlig plan, anført av naturen selv: Livet ditt behøver ikke å være dårlig, du må bare innse at du er i en dårlig tilstand. Det er tilstrekkelig for at du kan kreve endring og motta den nye tilstanden.

Så vårt arbeid er enkelt. Dersom vi alle samler oss og arbeider i henhold til loven om gjensidig ansvar, blir oppdraget mye lettere. Vi oppdager det onde – og samtidig oppdager vi det gode, det vil si kilden og endringsmiddelet. Spenningen mellom disse to polene fører oss mot korrigering; vi fremkaller lyset som endrer og det utfører arbeidet. Denne ordningen gjentas gang på gang.

Det virkelige livet, den virkelige oppturen, vil vise seg i folks varige nærhet, i felles sirkler, i diskusjoner, i inntrykk, i oppstemthet og i gjensidig hjelp. Derfor oppdager vi flere mangler hos oss, sammenlignet med det generelle samholdets korrigerte tilstand. Vi vil oppdage effektiviteten som finnes i tilstanden av gjensidig påvirkning og giverkraft og vil aktivere den øvre kraften som utfører hele arbeidet. Det sies: «Han som skaper fred i himmelen, skal skape fred over oss». Slik er handlingenes rekkefølge.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/5/12, «The Arvut (Gjensidig Ansvar)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Dersom målet mitt er forbindelse, ser jeg alt i verden som fragmenter av knusingen som har trukket seg bort fra meg bare for at jeg skal bli istand til å samle dem og sette dem sammen igjen. Partiklene må ikke være identiske for å kunne forbindes. De må, tvert imot, være ulike.

Dersom det finnes et pluss på det ene stedet og et minus på det andre, om der er mer her og mindre der, finnes en forbindelse mellom delene. En som er stor kan gi til en som er liten og en liten kan motta fra den store. Hvis begge to er fullstendig like, hva kan de gi hverandre, hvordan kan de oppnå kontakt?

Det er likheten som fører til løsrivelse! Så hvordan kan vi oppnå generell likhet? Her begynner vi å forstå at konseptet av likhet ikke referer til egenskaper, tanker, ønsker, eller like handlinger, men heller uttrykkes i oppnåelse av målet. Det er for målet vi forbinder oss og i henhold til det, er vi alle like.

Vi vil aldri oppnå likhet, om vi ikke forbinder oss med skaperen og har ham som vårt mål. Følgelig begynner jeg å samle krefter, for å finne ut hva forbindelsesmetoden dreier seg om, å se etter måter jeg kan forbinde meg med andre; jeg utforsker alt som skjer i verden som en mulighet jeg får hvert eneste øyeblikk for å heve meg over egoet mitt – over kreftene av splittelse – for å oppnå generell forbindelse.

Bare når skaperen er blant oss og er målet for vår forbindelse, kan vi forbinde oss som likeverdige. Derfor sies det at betingelsen av: «Israel, Torah og skaperen er èn», er avgjørende for korrigeringens riktige retning.

Ved å ønske forbindelse og å oppnå full likhet, samtidig som den enkelte beholder sin særegenhet og sine egenskaper, forbinder vi oss som èn enhet. Da må skaperen, det øvre lyset, gi liv til denne enheten ifølge loven om likhet i form.

Mange ønsker forbindes i èn spirituell enhet, i ett Partzuf, under èn Masach (skjerm), for å skape en generell hengivenhet med det ene lyset. Da skjer en Zivug de Haka`a (paring ved angrep) i hodet til Partzuf og en formasjon som kalles «sjel» (Neshama) blir dannet. Samtidig beholder alle de individuelle partiklene sin særegenhet i sine tanker og ønsker – og de fungerer som organer i èn kropp, der alle utfører sine oppgaver og forbinder seg med andre for å oppnå det generelle målet, spirituelt liv. Dette livet er likhet og hengivenhet med lyset.

Her aktiveres formelen for «Kjærligheten dekker over alle synder». Syndene forblir. Ulikhetene mellom oss holdes ved like. Og på det grunnlaget dømmer og forsvarer alle seg selv. Selvfølgelig anklager man andre, siden «en dømmer ifølge sin egen ufullkommenhet». Men gjennom forbindelse forstår vi at alle ulikhetene mellom oss faktisk hjelper oss å oppnå en sterkere kontakt oss imellom, dersom vi oppfyller forbindelsen på et høyere nivå ved å heve oss over alle ulikhetene mellom oss.

Dersom vi bare sletter ulikhetene mellom oss, har vi ikke noe grunnlag for forbindelse – vi har ingenting å gi hverandre. Alle har behov for å kunne gi til andre, ved å fremstå som et «minus» i forhold til et «pluss» – og å motta som minus fra pluss.

Det betyr at vi er alle ulike! Men om vi gjør det under èn «paraply av kjærlighet», kommer alle ut som like. Når en baby smiler til moren, er hun rede til å gi ham hele verden. Det sies at «kjærligheten dekker over alle synder» – og om vi har kjærlighet, knytter den oss sammen i ett nettverk. Da forbinder vi oss over alle ulikhetene – med èn hensikt – og oppnår den.

Dette er metoden lyset forberedte for oss gjennom mange innledende handlinger. Lyset skapte et ønske og bearbeider det ved å senke det og la det gå gjennom alle faser, ved å knuse det og skape virkelighetene av BYA i hellighet og i urenhet og det «første mennesket» Adam, som også er knust.

Kun nå, i denne nye tidsalderen for hele menneskeheten, begynner vi korrigeringen av virkeligheten – slik at vi, istedet for en fryktelig og fryktinngydende verden, som avdekker sin sykdom og korrupsjon daglig – vil kunne se Ein Sofs (uendelighetens) virkelighet foran oss.

Fra leksjonen 25/5/12, Writings of Rabash

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Gruppens sentrum er det punktet der vi frigjøres fra alle knusingens fragmenter og kun ønsker å konsentrere oss om våre gnister og knytte dem sammen med hverandre. Og jo mer vi forsøker å forène gnistene, jo høyere stiger vi på den spirituelle stigen.

Grunnet denne innsatsen avdekker vi en ny dybde av ønsket i oss og et større lys blir avdekket i gnistenes samhold. Forbindelsen av gnister er «Reshimo de Itlabshut» og dybden av ønsket som vi ønsker å forbinde oss over, er «Reshimo de Aviut» – og slik begynner vi å forbinde oss i vårt første felles spirituelle «Partzuf» der vi vil fornemme èn sjel.

For første gang fornemmer vi oss selv i den helhetlige virkeligheten der vi alle er forbundet med hverandre og inni den vil vi fornemme spirituelt liv – èn for alle. Som man sier: «Det finnes ingen annen enn skaperen», èn for alle: èn tanke, ett lys, et forènt system. Vi vil føle at vi lever innenfor den øvre kraften.

Da kommer vi til å gjenkjenne det mer og mer, skjelne flere trekk i det, ulike holdninger mot oss i forhold til størrelsen av Partzuf. Men det aller første punktet vi må starte fra, er samholdspunktet vårt, som kalles gruppens sentrum. Det består av to elementer: Det første er å overvinne vår egoisme, Reshimo de Aviut og det andre er vårt ønske om å forène oss gjennom gnistene våre, som avgjør Reshimo de Itlabshut.

Dersom jeg innsetter dem riktig i forhold til hverandre, kalles det tro over fornuft. Alt samles til èn virkelighet, til en eneste tilstand. Tro er de sammenknyttede gnistene og kunnskap er styrken av det egoistiske ønsket, som vi ønsker å bygge vår forbindelse over.

Det betyr ingenting om vi ikke klarer å nå det ønskede og forbinde oss i gruppens sentrum. Hovedsaken er hvor mye innsats vi har gjort for det. Den vellykkede tilstanden avhenger av innsatsgraden.

Vi lykkes aldri direkte gjennom våre handlinger, men tiltrekker bare lyset over oss, slik at skaperen fullfører arbeidet for oss! «En fange kan tross alt ikke frigjøre seg selv fra fengselet»; alt skjer takket være hjelp ovenfra , gjennom bønnen og bønnesvaret.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/12, «Talk about the Workshop»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Internett, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot», artikkel 141: «Nå forstår dere betydningen av ordene, «Oppgi meg og hold min lov». De tolket det som; «Jeg skulle ønske de hadde forlatt meg og beholdt min Torah – for lyset i den korrigerer dem.»

Det finnes en forbindelse mellom deg og skaperen, lyset, som er ditt korrupte mottakerønske. Dersom du korrigerer det, vil du fornemme det samme resultatet som kalles lys, eller skaper – som betyr «kom og se» (Boreh på hebraisk) i det samme materiet. Skaperen avdekker seg i det korrigerte ønsket ditt i henhold til korrigeringsgraden.

I sin helhet kalles metoden der du gradvis korrigerer ønsket ditt for å kunne fornemme, forstå og avdekke skaperen, for «Torah». Ved hjelp av den påkaller du en spesiell kraft, giverkraften, som er utenfor deg og som korrigerer ønsket ditt. I den grad du ber om det, endrer denne kraften ønsket det er iført og du fornemmer lyset, skaperen, den opphøyde tilstanden din.

Dette er den eneste måten du kan avansere. Om du ikke ber om korrigering og vender deg til «skaperen» som du har formgitt, er arbeidet ditt forgjeves – for det er ikke tilpasset virkeligheten.

Spørsmål: Hva menes med «hold min lov«?

Svar: Det vil si at alle dine handlinger må kun være rettet mot korrigeringen av den fordervede beholderen ifølge prinsippet; «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten, jeg skapte Torah som et smakstilskudd for den».

Arbeider du riktig med korrigeringen av ønsket, begynner det å ta skaperens form. Da begynner du å forstå, å erkjenne og å holde fast ved ham. Du har «materie» som har tatt en ny form, formen av giveregenskap og kjærlighet. Slik oppnår du gjennom ønskets materie hengivenhet med skaperens form.

Spørsmål: Dersom vi snakker om at vi må finne punktet i gruppens sentrum, hvordan relaterer dette til «hold min lov»?

Svar: Det er der, i gruppens sentrum, du korrigerer din onde tilbøyelighet. Det er der og kun der du oppdager skaperen, dine avanserte spirituelle tilstander. Det finnes ikke noe annet sted der ønskets onde «materie» kan avdekkes, enn i gruppens sentrum – som må avdekkes som et fjell av hat, som Sinaifjellet.

Så ved å forplikte oss til gjensidig ansvar, til alliansen og til gjensidig hjelp, begynner vi å oppdage lyset som endrer. Dette kalles også «mottakelsen av Torah»: Vi mottar den når vi føler at vi ikke klarer å korrigere vår forbindelse, men ikke stikker av fra problemet. Da mottar vi Torah og korrigerer adskiltheten – og da avdekkes skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/5/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg avansere mot påvirkning og giveregenskap hvis ambisjonen min er egoistisk, for min nytelses skyld og stammer fra denne virkeligheten?

Svar: Det skal du ikke bekymre deg over. Du har alt du trenger for spirituell framgang: en gruppe der du realiserer ønsket ditt for det spirituelle, der lyset (skaperen) avdekkes. Hva mer trenger du? Du har et system som hjelper deg å vokse, som en omsorgsfull familie.

Du får støtte fra den store verdensgruppen vår, fra massevis av venner. Dessuten støtter hele verden deg generelt sett, ved at den daglig viser sin ynkelige tilstand. Disse forutsetningene er så fordelaktige at vi har virkelig ingen grunn til å klage. Det er nesten litt irriterende. Er vi virkelig så maktesløse at vi må vises klart og tydelig ødeleggelsen i den egoistiske virkeligheten for å overbevises om at det ikke finnes noen annen løsning enn dette? Dette viser til vår fullstendige sløvhet og manglende evne til å motstå våre ønsker om nytelse; så stakkarslige og små er det vi er.

I Baal HaSulams tid red verden på en høy bølge, der de jaktet etter nytelse og rikdom og strebet etter å utvikle vitenskap og ny teknologi, mens nå føler verden bare skuffelse. Det er som om vi med hensikt får støtte på veien.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/5/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg korrigerer ikke meg selv, men heller min innlemmelse i andre. Det finnes ingenting å korrigere i meg selv, bortsett fra forbindelsen min med andre.

Hvem er «de andre»? Her må vi forstå at det «jeget» jeg var i går, ikke er det «jeget» jeg er i dag. Jeg må klargjøre forholdet mitt mellom meg og andre ifølge de ulike tilstandene jeg befinner meg i. Hver eneste dag begynner vi på et rent ark og korrigeringene er alltid i henhold til den gjensidige forbindelsen mellom de ulike Partzufim.

Det sies at kjærlighet mellom menneaker er rettet mot kjærlighet for skaperen. Kjærlighet for vennene er den samme beholderen og den samme holdningen der jeg uttrykker min påvirkning overfor ham. Skaperen er tross alt den generelle loven og egenskapen som jeg oppdager i den gjensidige forbindelsen mellom oss alle.

Det finnes ingenting bortsett fra den generelle beholderen. I holdningen min overfor vennene, i ånden og hjertet, skaper jeg skaperen. Inntil da, eksisterer han faktisk ikke.

Spørsmål: Vi har en øvelse i gruppen: Alle må tenke på alle de andre og være opptatt av dem i tankene. Vi minner hverandre om å tenke på det og tilføyer; «med skaperens hjelp». Fører dette oss til ekte kjærlighet?

Svar: Ja, hvis dere med det mener at alt kun har eksistensgrunnlag ved hjelp av lyset som endrer, da skaper dere virkelig de nødvendige betingelsene for oppfyllelse.

Kjærligheten har ingen grenser. Den sprer seg til Ein Sof (uendeligheten) og videre. Vi definerer den forskjellig hver gang – når vi trèr utfra våre nåværende ønsker og intensjoner. Denne øvelsen er effektiv mot glemsomhet: Èn venn påminner en annen venn om tre betingelser: jeg, ham og den øvre kraften – lyset som endrer. Lyset som endrer fører oss, med andre ord, tilbake til hverandre. Når lyset først har fått opphold i forbindelsen mellom oss og «sammensveiser» oss påny, oppfylles den nødvendige betingelsen for at korrigeringen skal dvele mellom oss igjen. Dette kalles i kabbalistisk språk en Mitzva (et bud).

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kjærlighet, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan forholder du deg til rakettangrepene i Sør-Israel?

Svar: Under operasjonen «Peace for the Galilee» var min lærer Rabash veldig bekymret over situasjonen. Han lyttet til nyhetene hver time – og da han ble spurt om hvorfor han gjorde det, svarte han at han bekymret seg over sine barn.

Dette er et eksempel for oss – vi må også bekymre oss på en slik måte. Vi må føle at alle mennesker i verden er uadskillelige deler av oss. Da vil vi bekymre oss over dem som vi bekymrer oss over oss selv, over at vi er i skjul og ikke føler ènhet med verden inni oss.

Vi må ikke nære ønske om noens død, selv ikke for våre værste fiender. Vi ønsker at de må bli korrigert – og generelt sett ønsker vi bare det gode for alle – og spesielt for innbyggerne som befinner seg midt i skuddlinjen. Selvfølgelig kan vi ikke tillate at noen tar våre liv. Derfor har Torah en regel: I selvforsvar er det bedre å drepe, før man selv blir drept. Men det er bare når dette virkelig er nødvendig og du ikke har noe annet valg. I en slik situasjon kommer døden som en korrigering. Er du imidlertid istand til å korrigere mennesket under denne reinkarnasjonen, da gjør du det.

I tillegg må vi huske på våre venner i Sør-Israel. Sammen med dem gjennomgår vi prosessen av vår egen og verdens korrigering. Vi må være med dem i tanke og sjel.

Før leksjonen ser jeg på nyhetene, for å vite hva som har skjedd i timene før. Alle må vi være oppdatert om dette. Vårt håp er at alt dette må inkluderes i korreksjonens rammeverk. Hvis vi anstrenger oss for å jobbe raskere, vil tilstandene som kommer til oss på lidelsens vei ombyttes til torahs vei. Da vil alt ordne seg på best mulig måte og vi vil oppleve liv uten grenser i hele verden. Vi er istand til å innlede det – og det finnes ingen tvil om at lyset kan utføre det.

Det er godt at vennene våre deltar i leksjonen fra bomberommene. Rabash og jeg gjorde det samme under Golfkrigen.

Generelt sett støtter vi våpenhvile. Vi støtter å avslutte alle konflikter i verden. Vi støtter all våpennedrustning og menneskets korrigering. Dette er gjensidig garanti. Siden vi mot vår vilje er blitt garantister for hverandre i et system som knytter oss sammen, er det på tide å åpne øynene og gjøre ord om til handling. Det finnes ikke noe annet valg: Vi må føle at vi er hverandres garantister.

Når den gjensidige, indre forbindelsen viser seg for oss, inntrer vi imidlertid en sjokktilstand. Det viser seg at alt er meg: mine foreldre, mine barn, mine venner, fullstendig fremmede og de jeg avskyr. Det er en så enorm variasjon av så mange forbindelser – og de er alle sammen meg – ett Partzuf, de 10 Sefirot.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/3/12, «Introduction to TES»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Israel, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På kongressen i ørkenen ønsket vi å fylles av nok energi til å gjøre oss istand til å knytte oss sammen. Jeg tror vi faktisk klarte det?

Svar: Jeg synes kongressen var spesiell, for vi oppnådde et visst nivå av standhaftighet og Reshimo (erindringen) av det har vi med oss, hele gruppen og hver og èn av oss individuelt.

Det som skjer i spiritualiteten forsvinner ikke – og denne Reshimo symboliserer den spirituelle beholderen mellom oss. Alle føler det i en eller annen utstrekning – noen mer, andre mindre – men denne beholderen finnes allerede. Den er allerede født! Men på en slik måte at vi må gjøre litt mer innsats for å klarlegge den, avdekke den og fornemme den mer og mer klart.

Vi må forholde oss til denne beholderen som vi forholder oss til Shechina (guddommeligheten), stedet for skaperens avdekkelse. Jo mer vi knytter oss sammen, jo mer tilfredsstiller vi ham. Takket være forbindelsen vår, forbindelsen av ønskene våre, tilfredsstiller vi skaperen. Da begynner vi å fornemme lyset i ønskene våre og følgelig fornemmer vi vår spirituelle framgang og skaperens avdekkelse for skapningene.

Vi må bli mer følsomme, mer oppmerksomme og behandle den generelle fornemmelsen som fødtes inni oss på en mer hårfin måte.

Ingen av oss bør stanse opp for et øyeblikk på noe sted. Alt kommer an på endring av intensjonene og ikke antall handlinger. Det vil si at det avhenger av holdningen vår mot forbindelsen og samholdet vi har oppnådd.

Vi har oppnådd samhold og skapt en beholder. Spørsmålet vi nå stiller oss er: «Hva gjør vi nå med den?» Det er det aller viktigste: en kvalitativ endring av vårt arbeide med den. Dette er klarleggingen, vår søken etter en permanent løsning.

Dette må dere selv finne ut. Hvis jeg forteller dere det, ville det være det samme som å stjele arbeidet fra dere. Det ville være som å gi et barn en boks med lego, for deretter å dytte ham bort og selv begynne å montere legoklossene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/3/12, Shamati #35

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies: «Menneskets hjerte rommer mange tanker, men skaperens redning kommer i et øyeblikk». Alle våre krav kan forsvares, men bør reduseres til kun ett: Vi må avdekke skaperen, for uten det har vi ingen sjanse til å forstå, fornemme, ha framgang, eller å lykkes. Dette betyr at vi kan ikke forbli slik vi er nå, uten å forstå noe og uten å oppnå noe, men vi klarer ikke å bevege oss ut fra denne tilstanden.

Denne desperate, håpløse situasjonen er den beste. Den er akkurat slik den burde være. Den viser oss at beholderen virkelig trenger behandling. Men det må avdekkes som resultat av klargjøring av problemene og intensjonene, at «det finnes ingen annen enn ham» fra starten av – at alt jeg har å gjøre er å avdekke skaperen. Hvorfor må jeg det? Fordi det er skapelsens mål – og ved det tilfredsstiller jeg ham.

Avdekkelsen av skaperen kan bare finne sted i vår felles beholder, i et felles ønske. Vi danner dette felles ønsket fra punktene i hjertet, som vi forbinder ved å heve oss over oss selv. Alt bortsett fra punktene i hjertet er vår dyriskhet og vi senker det nedover. Slik klargjør vi konstruksjonen for vår felles sjel. Det er slik det må være.

Avdekkelsen av skaperen skjer utilsiktet, i stor forvirring – og det er bra. Vi må bare holde fast ved tanken, intensjonen, søkingen og legge det til gleden over «dette arbeidet som vi, av alle mennesker, er blitt tildelt». Kanskje du drømmer om å være et helt annet sted, om å sitte hjemme foran tv i godstolen og se på en serie, eller noe slikt. Men bare tenk på hvor unik du er. Av alle milliardvis av mennesker som finnes i verden, for å hjelpe dem, for å avdekke ham, for å bistå vennene og å finne fred og glede fordi du gjør det.

Nå har jeg vel forvirret deg enda mer…

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #2, 23/2/12

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →