Når man nærmer seg avdekkelsen av skaperen, føler man at man står på Sinaiberget. På den ene siden har man fortsatt sitt onde ønske i behold. Men samtidig innser man at for å oppnå målet og avdekke skaperen, må man forberede ønsket sitt til å motta giveregenskapen – som er et avtrykk av ham. Mennesket (Adam) betyr jo «lik» (Domeh) skaperen.

Sammen forbereder vi da ønsket vårt til å motta ulike former for giveregenskap, slik at det kan ta imot avtrykket. Det er skjenkingen av Torah, som skrevet står: «Dere står alle i dag…» Ikke èn – men alle. For det er i vårt samlede fellesskap vi skal fremkalle skaperen.

Hovedsakelig behøver vi bare en enkel ting for å forberede ønskets materie. Men denne handlingen er ikke en del av vår virkelighet og er derfor ikke lett for oss å gjennomføre. Den kalles gjensidig innlemmelse. Vi må alle gjensidig innlemmes i hverandre, forbinde oss med hverandre gjennom våre ønsker – og ingenting annet. Da vil vi, akkurat som før knusingen, nå «stedet» der det øvre lyset kan komme inn og utføre sitt avtrykk.

Derfor er det uvesentlig hva vi gjør, så lenge vi følger retningen av å knytte oss sammen for å fremkalle skaperen, som skrevet står: «Israel, Torah og skaperen er èn». «Israel» er mennesket. «Torah» er lysets kraft som forèner oss til å elske vår neste som oss selv. Og «skaperen» er roten, som gir oss sitt avtrykk når vi forèner oss.

Slik står jeg på den ene siden av gruppen – og skaperen på den andre. Dersom han og jeg klarer å møtes i gruppen, tar avdekkelsen sted der.

Slik er det vi går videre. Alt vårt arbeid forbereder oss til dette. Det er dette som skjer med oss, om vi alle holder sammen.

Fra Arava Arvut kongressen, 23/2/12, Leksjon #2

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skapningen er kraften av vårt felles ønske om nytelse – som står som en motpart til påvirkningskraften (giveregenskapen). Dette er to motsatte krefter, som «pluss» og «minus», nord- og sørpolen på en magnet. Hele universet er et resultat av vekselvirkningen mellom disse to kreftene.

Og om disse to kreftene knytter seg sammen for å utføre arbeidet, å motta energi, er resultatet de uorganiske, organiske og levende nivåene til vår oppfatning der de skaper virkeligheten som kalles vår verden.

Men om vi, som et resultat av vår utvikling, begynner å føle trang til å ta i bruk disse kreftene – ikke med mottakerkraften som overstyrer påvirkningskraften, men prioriterer giveregenskapen over mottakelsen fordi mulighetene da blir grenseløse – da vil vår utvikling heve oss til påvirkningsnivået og vi begynner å fornemme det høyere systemet, den øvre virkeligheten.

Men istedet ser vi ennå bildet av denne virkeligheten. Vi føler styrken til den egoistiske kraften og istedet for krefter forestiller vi oss den fysiske virkeligheten. Det egoistiske ønsket maler et bilde for oss av en uorganisk, organisk og levende natur, som vi kaller denne verden. Ut fra alt dette, er det vanskelig for oss å forestille oss en spirituell virkelighet.

De som har erfart en slik realisering, forklarer at det ikke er nødvendig å avvente at en naturlig utvikling inntrer der alle omsider oppnår det ; alle nytelsesønskets forskjellige deler. Vi kan påskynde utviklingen og nå den ønskede tilstanden iløpet av dager, måneder, eller år. Som det sies: «Du skal oppleve din verden i dette livet».

Alt avhenger av hvordan vi forsøker å oppnå samhold. Vi må ikke forsøke å oppnå samhold for å samle en større, felles kraft – men for å oppnå kraften som befinner seg over oss.

Vi knytter oss altså ikke sammen for å tilføre kreftene til alle deltakerne, slik man ser i idrettslag eller i militære grupper. I vår forbindelse ønsker vi å få fram en ny egenskap som ingen av oss har – og som kalles giveregenskap.

Klarer vi å få fram denne egenskapen mellom oss, ikke inni alle, men i vår lengsel mot andre, som kalles det tilbakevendende lyset, Hassadim, da vil vi oppdage kraften som er rettet mot oss. Denne kraften kaller vi skaperen. Inni Hassadim`s lys trer Hochma`s lys fram; i påvirkningskraften som kommer fra oss, oppdager vi den høyere påvirkningskraften.

Alt avhenger dermed av hvor hardt vi prøver å trè ut fra oss selv og heve oss til nivået der vi påvirker og gir til andre. Du må ikke narre deg selv til å tro at vi er istand til å trè ut fra oss selv, forbinde oss med andre for å gi og få fram den øvre kraften i vår lengsel etter å trè ut fra oss selv. Det er umulig, for vi er ikke i besittelse av slike evner og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke trekke noe ut fra meg selv som jeg ikke har. Jeg eier ikke påvirkningskraft!

Og hva er det jeg har inni meg? Det er den helt motsatte egenskapen, en konsekvens av knusingen, som skaptes i min rot før jeg ble skapt med dette som mål. Alt var for å avdekke denne kontrasten i meg, for at jeg skal kreve den ekte giveregenskapen. Jeg må kreve dette fra den øvre kraften, for det er bare den som kan omvende min egoistiske kraft, egoet mitt, til påvirkning og kjærlighet.

Så hatet blir til kjærlighet. Men det viktigste er at jeg gjennom dette arbeidet etablerer kontakt med den korrigerende kraften – med skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/2/12, «The Arvut» (Gjensidig garanti)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal Ha Sulam, «The Peace»: Alt som finnes i virkeligheten, det gode og det onde og selv det mest skadelige i denne verden er eksistensberettiget og bør ikke utryddes og ødelegges. Vi må bare reparere det og forbedre det, for enhver iakttakelse av skapelsesarbeidet kan lære oss om storheten og fullkommenheten til den som skapte og aktiverer det.

Menneskeheten begynner gradvis, gjennom alle sine utviklingsfaser, å forstå dette. Tidligere ønsket vi å korrigere verden. Vi trodde vi forstod alt og at vi kunne gjøre den bedre. Nå er vi ikke så skråsikre lengre. Vi begynner til og med å innse at man kan ikke leke med naturen.

Vi må forstå at naturen er perfekt. Dette systemet kom ovenfra og om vi ønsker å føle oss vel i det, må vi se oss selv som en del innenfor naturen og ikke som noe som står over den. Vi er bare en liten integrert del av den, følsomme og svake, takket være vår store mottagelighetsevne. Derfor svarer det seg å studere naturen for å finne ut hvordan vi best mulig kan oppnå balanse med den.

Det aller viktigste er å innse at vi befinner oss i en perfekt, evig og korrigert verden! Ser vi noe annet, er det bare fordi vi ser det gjennom ukorrigerte egenskaper, som man sier: «Alle dømmer etter sin egen mangel».

Kun dette riktige synspunktet på verden kan danne korrigerte forbindelser  i oss mot omgivelsen og oss selv. Det vil gjøre oss istand til å leve godt og trygt, med håp om en god framtid.

Prisen vi betalte for å nå denne slutningen har vært tusenvis av år med lidelse og gjentatte nederlag, til vi endelig ble smartere og innså at det er slik det er.

Nå begynner mennesket endelig å forstå hva kabbalistene skrev om for tre-fire tusen år tilbake.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 21/12/10, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi begynner å studere kabbala, fatter vi ikke hvilket behov vi har for menneskeheten. Ifølge kabbala finnes krefter som opererer over vår virkelighet og de skildrer den virkeligheten vi oppfatter. Det er derfor vi ønsker å fly avgårde inn i det ukjente, til skaperen og hans spirituelle system.

Følgelig oppfatter også hver og èn studiet personlig, på egen bekostning – og føler ikke noe behov for samhold med andre. Det er med denne første, snevre oppfattelsen alle vi egoister starter på reisen vår.

Først etter flere år, under påvirkning fra det omsluttende lyset, innser jeg at jeg må knytte meg sammen med venner for å avdekke lyset i det gjensidige samholdet hos dem. Når jeg er opptatt med meg selv, har lyset en omvendt effekt: Det viser hvor feil jeg tar. Slik skjønner jeg at jeg må knytte meg sammen med gruppen. I dens indre vil jeg finne den øvre virkeligheten.

Dette er en stor bevissthetsendring. Man begynner å skjønne at den spirituelle virkeligheten virkelig eksisterer; den eksisterer i forbindelsen mellom mennesker – på et sted med fullstendig antiegoistisk likestilling.

Da oppstår et problem: Hvordan overbeviser du deg selv, hvordan tilnærmer du deg den passende egenskapen? Dette må bli så betydningsfullt at alt annet vil synes uvesentlig. Herfra er hele mitt fokus på gruppen, på å knytte meg sammen med den. Det er mitt eneste mål, for jeg er avhengig av den. Dette er andre fase.

Deretter kommer den tredje fasen til syne – og den viser seg å være enda vanskeligere å forstå, for nå skjønner du at du må delta i massedisseminasjon. «Når ble dette en del av det? Er ikke målet vårt å oppnå skaperen? Først ville jeg gjøre det alene, deretter innså jeg at jeg behøver en gruppe. Men når ble det bestemt at jeg må ta meg av alle andre? En milliard kinesere, en milliard hinduer, en halv milliard europeere, afrikanere… hva har de med saken å gjøre? Hvem skal ta seg av hvem – og hvorfor må jeg gjøre det?»

Her er vår forklaring at du, gruppen og hele menneskeheten må forbindes for å oppnå likhet med skaperen. Og igjen får jeg det ikke til å stemme; «vennene mine og verdensgruppene har ett og samme mål, det har ikke de andre».

Det er sant. Det står jo skrevet: «Israel, Torah og skaperen er èn». Jeg er «Israel». Gruppen er «Torah», lyset som endrer. Og sammen går vi til skaperen.

De resterende 99%, derimot, befinner seg under. De trakter etter fysisk tilfredsstillelse. Så hvorfor trenger vi dem?

Som svar på det, må vi om og om igjen forklare at vi er overgangsforbindelsen for dem. Derfor må vi bli «et kongedømme av prester»; vi må lære hele menneskeheten om gjensidig ansvar og helhetlig samhold. Slik vil vi forbinde massene til oss, som AHP til Galgalta ve Einayim (GE) og vi vil samle alle menneskene sammen med skaperen til de ti Sefirot.

Det er veldig vanskelig å forklare dette til vennene i gruppen. Gruppen er stedet der handlingene tar plass. Den er kilden bak alt og stedet vi avdekker alt. Sirkelen sluttes der; AHP, vi, skaperen – alt er innenfor – alt ender opp i gruppen, i èn enkel beholder, sammenvevd av samholdet til punktene i hjertene våre. Èn del kommer nedenfra – og èn del kommer ovenfra.

Gruppene våre hverken forstår, eller ønsker å gjøre helomvending og bli budbringere av gjensidig garanti til massene. Det er ikke lett å si seg enig i noe så motsatt og å se hvordan så ulike ting knyttes sammen til èn. Men det vil gradvis falle på plass og ordne seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi befinner oss nå før kongressen i ørkenen og i begynnelsen av en verdensomfattende innsats i disseminasjon. Hvordan bør vi forme vår bønn til skaperen akkurat nå, for å bli bønnhørt?

Svar: På kongressen i ørkenen må vi føle den første graden av samholdet vårt og inni det må ambisjonen vår om å gi til skaperen komme til syne, slik at skjenkingen til ham vil klargjøre det fakta at vi bare gjennom samhold oss imellom kan ha en større innflytelse på ham.

I dag anser vi behovet for å forbinde oss med venner og sjansen til å oppnå forbindelse med skaperen gjennom samholdet med vennene som to ulike ting. Vi oppfatter samholdet med vennene som boklærdom, som om det er en lære for gode barn, mens samhold med skaperen er noe alle er enige om.

Vi forbinder derimot ikke de to betingelsene: Den ene er en beholder, den andre er lyset som fyller beholderen. Forbindelsen mellom oss er beholderen og lyset som viser seg i den er skaperen. La oss håpe at vi iløpet av kongressen vil forstå hvor umulig det er å adskille disse to betingelsene.

Denne innsikten vil prege oss og sørge for at vi rykker framover på riktig måte. Vi har nemlig ikke fullført arbeidet vårt. Vi gjør en innsats, men hver gang blir den redusert til halvparten eller til en fjerdedel. Men å gjøre en innsats til hele målet, selv om det bare dreier seg om et gram, er bedre enn en halvhjertet innsats målt i kilogram eller tonn.

For om du ikke har alle de 10 Sefirot foran deg kan du arbeide – og hyle og skrike – men alt er på feil plass! Det er som det sies om regnet i den ubebodde ørkenen, som går til spille. Hvilken nytte gjør regnet, når den treffer sanden? Om bare 10% av det regnet tilkom åkeren din, ville det sørge for at du fikk levebrød!

Det er det samme som skjer med oss. Vi roper ut til skaperen, men vi gjør det ikke gjennom samholdet vårt – derfor blir vi ikke bønnhørt. Med alt vårt arbeid og alle våre skrik og hyl kunne vi allerede ha befunnet oss i uendelighetens virkelighet – men vi roper ikke på riktig måte. Vi må finstemme oss selv forat våre bønner skal bli bønnhørt.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/2/12, «Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når jeg føler likegyldighet overfor vennene og ikke blir foruroliget av noe, er det tegn på at jeg ikke er begynt å forstå hat – og iallefall ikke kjærlighet. Dersom jeg allerede føler meg frastøtt fra dem, skinner det øvre lyset på meg og påvirker meg for å vise meg min ondskap, mitt ego.

Ikke alle er rede til et slikt arbeid. Muligens kan noen få en god følelse gjennom å forbinde seg med andre; det er behagelig. Det er interessant å dra ned til ørkenen sammen med alle, med alle omfavnelsene – og en fornemmer ingen form for hat. Hat kan kun avdekkes av lyset som endrer.

Overrasker det deg at dette er måten det endrer deg på? Jo, dette er veien som fører til ham.

Det er viktig at du ikke fortviler over å ha oppdaget hat som frastøter deg. Ikke begynn å skrike, «Hvor er framgangen min? Hva slags belønning er dette for all anstrengelsen min?»

For om du fortsetter, på tross av alt, om du ønsker å forbinde deg med vennene – for det finnes ikke annet valg for deg – og kabbalistene råder deg til å gjøre det – om du annullerer deg selv, vil du innse at det bare gjennom samhold er mulig å oppnå giverkraft og avdekkelse av skaperen. Men du skjønner at du selv ikke klarer å forbinde deg – og da forstår du at forbindelse er mulig bare med hjelp fra det omsluttende lyset.

Hatet mot vennene har også sitt utspring fra lyset, men det oppstår uten at vi ber om det. Det er ondskapens framvisning. For å korrigere den må vi med hensikt forbinde oss med den øvre kraften og be om at den viser seg, så vi kan få muligheten til å forbinde oss med andre.

Der er mange oppturer og nedturer, skuffelser og en lang periode av hjelpeløshet på denne veien, der du ikke klarer å annullere deg selv eller å snu og ta en annen vei. Slik tappes vi for energi med vilje, til lyset ovenfra omsider kommer til vår redning og vi begynner å verdsette vennene. Også her er det på sin plass å granske og se om du setter pris på dem uten noen spesiell grunn – eller om det er fordi du verdsetter skaperen at du også verdsetter dem.

Israel, torah og skaperen må alltid forènes til èn. Da leder det deg i riktig retning. Israel (du) er full av hat; torah (det øvre lyset) endrer deg og hjelper deg å bygge kjærlighet over hatet. Og i midtlinjen, der du forbinder riktig mellom høyre og venstre, avdekker du skaperen og alt forenes til èn.

Dette er målet for vårt arbeid.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan gir jeg en gave til noen jeg har virtuell kontakt med?

Svar: Gir vi materielle gaver til vennene når vi treffer dem fysisk? En ekte gave befinner seg i hjertet. Når vi virkelig har gaver å dele med vennene, vil de føle det. En som gir en gave kalles den øvre – og en som mottar den kalles den nedre. Og de kalles venner når mottakeren føler gavens giver og tar imot den med kjærlighet og glede – for han forstår at den er et uttrykk for vennens kjærlighet overfor ham og at han gjengjelder kjærligheten ved å ta imot gaven.

En gave er bare ren taktikk. Derfor har det ingen betydning hvem som er giveren og hvem tar imot; de er begge likeverdige. Klarer vi å danne en slik forbindelse mellom oss, vil vi kunne føle hverandre som en mor som føler barnet sitt på avstand. Kjærligheten er jo mye sterkere enn avstanden.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 29/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan ser en spirituell gruppe ut?

Svar: På utsiden finnes ingen spesielle tegn. Alle ser ut som vanlige mennesker. På innsiden finnes alt vi leser om i kabbalatekstene. Du ser de samme ansiktene, men du vil behandle dem annerledes.

Du føler den indre nettverksforbindelsen mellom dere. Det er dette som danner stedet der den spirituelle virkeligheten avdekkes. Det er som når du har fått en lommelykt. Du skrur den på – og i lys av den begynner du å skjelne steiner, trær, dyr og mennesker; en hel verden.

Den skinnende lommelykten er holdningen din mot de andre, det gjensidige ansvaret du føler overfor dem. I det gjensidige ansvaret som stammer fra deg begynner du å oppdage det øvre systemet og å se hva som finnes der, rett foran deg, der er trær, dyr og mennesker som du ikke så tidligere.

Men alle de uorganiske gjenstandene, plantene, dyrene og menneskene er ikke fysiske – som i vår virkelighet. De er spirituelle. Dette er bildet som avdekkes for deg. Det er de samme kjente ansiktene, men du oppdager den indre forbindelsen mellom dem.

For mange år siden så jeg en film om et diamanttyveri. Ranerne anvendte en spesiell spray som gjorde dem istand til å se laserstrålene som aktiverer alarmen når noen forsøker å gå gjennom rommet.

Det er som om du sprayer en spesiell spray rundt deg, som en sky av følelsesmessig holdning, av fordeling, en følelse av samhold og gjensidig ansvar. I den oppdager du laserstrålene som forbinder oss med hverandre og ser hvordan de krysser og knytter alle sammen med hverandre.

Du oppdager denne forbindelsen og ser hvordan det opererer og styrer alt. Du ser hva det virkelig er som motiverer alle.

Nå ser du at alle beveger seg, men skjønner ikke hvilke krefter det er som beveger dem. Da begynner du plutselig å fornemme, både fysisk og internt, hvordan en hånd opptrer og beveger marionetten fra den ene siden til den andre. Det er avdekkelsen av styret og  det øvre forsynet.

Følgelig lærer du å tilpasse deg systemet til denne skjebnen, akkurat som en god hest tilpasser bevegelsene i følge rytterens ønsker.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/12, Shamati #174

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er kreativitet avhengig av riktig kontakt med omgivelsen?

Svar: Makt og kreativitet avhenger av hvor mye man er i stand til å gjenkjenne progressive utviklingsformer langs veien og å oppdage måter å heve seg opp mot dem.

Som et lite barn, ser man hele tiden etter nye former for å oppdage virkeligheten. Ikke denne kjedelige virkeligheten – men den skjulte mystiske virkeligheten.

I et barns øyne ser alt mystisk ut og det leter etter nye muligheter for å utforske virkeligheten mer og mer. For ham er verden inndelt i det som er synlig – og det som er skjult. Han ser èn ting – og en annen ting legger han ikke merke til, han hører noe – mens noe annet går inn det ene øret og rett ut av det andre. Noen ganger oppfatter han bare etpar ord av det som ble sagt, noen ganger er han fokusert på noe – og legger ikke merke til noen ting annet. Han forsøker hele tiden å finne det som er skjult.

Det er akkurat dette vi mangler. Vi sørger for at barna får leker, spill og alle nødvendige hjelpemidler og må selv ta vare på oss selv. Vårt hjelpemiddel er omgivelsen. Takket være den rykker vi framover. Omgivelsen må være forbildet på neste nivå, for meg. Jeg er ikke enig i det jeg ser, men jeg er innlemmet i gruppen og forplikter alle vennene til å ta nye, mer utviklede former. Det er dette arbeidet vårt består av.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 10/1/12, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Alle korreksjoner skjer i henhold til prinsippet «fra det enkleste til det vanskeligste». Dette er logisk: Først korrigerer lyset de reneste beholderne, de som befinner seg nærmest lyset, og ved hjelp av dem beveger det seg videre til de mer urene og mer kompliserte beholderne.

Hver eneste beholder har fem kategorier, eller ti Sefirot – med andre ord strukturen til HaVaYaH. Denne strukturen deles inn i fem nivåer i henhold til Aviut (tykkheten) til beholderen: fra nivå null til nivå fire.

Beholderen ble knust på en spesiell måte: Jo høyere oppe nivåene befant seg, jo lengre ned falt de, mens de lavere delene ikke måtte gjennomgå like mange endringer. Nå bestemmer den motsatte rekkefølgen av lysene og beholderne veien mot korreksjonen. Beholderne blir korrigerte gjennom lyset, som finner tilbake til kilden eller det omsluttende lyset (Ohr Makif). Det aktiveres i henhold til den stabile og uforanderlige loven om likhet i egenskaper.

Beholderne korrigeres gjennom ett og ett skritt om gangen. Beholderne som selv vekkes til korreksjon – «lette» beholdere som består av giverkraft – har ikke behov for et spesielt system. De trenger ikke spesielle instruksjoner; de blir på en naturlig måte tiltrukket av samhold, det som hele korreksjonen er bygget på. Disse beholderne på nivå null og nivå én av Aviut kalles «forfedrene».

Beholderne på det andre og tredje nivået av Aviut krever en mer metodisk korreksjon når det gjelder arbeidet med spirituell oppnåelse. De kalles «sønner».

Til slutt har vi beholderne på det fjerde nivået av Aviut, de som ikke kan korrigeres ennå, og de kalles «verdens nasjoner».

Som Baal HaSulam skriver trengte forfedrene en «foreløpig godkjenning fra hele nasjonen». Deres sjeler var verken urene eller adskilte dem imellom, og derfor var det nok for dem å forstå behovet for samhold uten at de måtte gjøre vanskelig arbeid med selvkorrigering ved hjelp av lyset.

Sønnene har mer urene beholdere, og de jobber med egoismen. De fikk metoden som kalles «Toraen», som tillater dem å korrigere seg selv – først i beholderne med giverkraften («førti års vandring i ørkenen»), og deretter i beholderne der de tar imot («landet Israel»). Da de mestret «landet Israel», ble de knust to ganger, og de falt fra nivået til det første og det andre tempelet. De hadde med andre ord skapt beholdere med en altruistisk intensjon, men de var ikke i stand til å holde på dem.

Deretter blandet sønnene seg med verdens nasjoner som ikke deltok i denne prosessen.

I dag er tiden kommet for en felles korreksjon. På grunn av dette kalles alle som vekkes for å bli løftet for «Israel» på grunn av sin streben mot skaperen (Yashar-El). Tidligere refererte forfedrene til seg selv som «Israel», siden de kom fra Babylon og rømte til landet Kanaan – de løftet seg med andre ord fra det egoistiske nivået til det givende nivået. Deretter falt de ned til Egypts tilstand og igjen løftet de seg til giverkraften, passerte Sinaifjellet og fortsatte med korreksjonene i ørkenen og i landet Israel.

Etter den endelige knusningen forsvant begrepet Israel, siden det var ingen som hadde en intensjon om å gi bortsett fra enkelte kabbalister som fantes i hver eneste generasjon – de siste øyene i et hav av egoisme.

I våre dager vil alle mennesker som vekkes for å bli korrigert bli kalt for «Israel» – i henhold til ønsket som skaperen har tent i han, hans framtidige rolle. Det som nå står igjen tilhører kategorien til «verdens nasjoner». For øyeblikket er det slik at de verken ønsker eller er i stand til å høre meldingen om samhørighet. Etter tusener av år med sammenblanding, er alle stort sett i stand til å løfte seg spirituelt.

Kort sagt er det slik prosessen ser ut. Først var menneskeheten i en felles tilstand, «Babylon», og deretter delte denne tilstanden seg i to deler: «Israel» og «verdens nasjoner». Deretter falt Israel ned til Egypt derifra, og det betyr at det oppnådde den onde tilbøyeligheten. Fire hundre år senere klarte det å løfte seg til nivået til Toraen, å bygge et tempel på det nivået der man gjennomfører sin egen, endelige korreksjon. Deretter fant en knusning sted, og Israels sønner falt ned til et eksil som varte i to tusen år. Mot slutten av denne perioden vil alle komme til en felles, endelig korreksjon.

Vår enkle nedtelling begynner ved det første korreksjonspunktet når de falne egenskapene til Bina er knyttet sammen og blandet med Malchuts egenskaper: Alle som vekkes er klare for den spirituelle veien. Korreksjonen skjer i henhold til prinsippet «fra det enkleste til det vanskeligste» – men ikke ved hjelp av Toraen, som var metoden for de tidligere generasjonene, men ved hjelp av læren om kabbala, som er i stand til å lede lyset til oss. Vi finner så tilbake til kilden (Ohr Makif), til den endelige korreksjonen. Det er derfor dette blir avdekket i våre dager.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 22/11/2011, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Felles sjel, Gjensidig garanti - Inga kommentarer →