Spørsmål: For ikke så lenge siden deltok jeg på et møte med representanter fra ulike orientalske trosretninger. Alle sammen var veldig gode og omsorgsfulle overfor hverandre. Hva er forskjellen på deres oppførsel og adferden i den helhetlige globale opplæringen som vi snakker om?

Svar: For det første er ikke adferden deres et resultat av at naturen driver dem som følge av nødvendighet. Jeg er fullstendig likegyldig til de ulike metodene, min egen inkludert (om den kan kalles min). Jeg forholder meg simpelthen til verden, dens bevegelse og evolusjon, som en tekniker og innser at det er umulig å gjøre noe.

Jeg er ikke noen tilhenger av en spesifikk idè. Jeg prøver ikke å oppfinne noe oppdiktet og konstruert, et slags herlig kongerike. Jeg innser at vi befinner oss her som en nødvendig del av utviklingen og derfor er denne veien den beste for oss og leder oss mot det rette målet. Det er det første.

For det andre har jeg ingen idealistiske idèer. Jeg tilføyer egoisme til vår utvikling, uten å undertrykke, forminske eller skjule den. Den går ingen steder; istedet fortsetter den bare å utvikle seg enda mer.

Faktisk så stenger vi nå egoismen mellom oss, den får ikke utvikle seg. Vi føler ikke hvor mye vi i virkeligheten hater hverandre, hvor motsatte vi er hverandre, hvordan hver og èn av oss i virkeligheten ønsker å rasere alle andre og bli igjen helt alene, eller å la de andre stå igjen som ydmyke utførere av alle ens ønsker.

Den helhetlige opplæring og undervisningsmetoden involverer bruk av alle interne og eksterne naturlige og menneskelige ressurser. Den baserer seg ikke på undertrykkelse av noe og derfor fungerer den for alle mennesker.

Alle andre metoder er basert på undertrykkelse av egoismen, der man unnlater å bruke den. Allikevel fortsetter den å springe fram og vise seg, for den fortsetter sin utvikling i oss, fra hvert sekund, fra den ene generasjonen til den andre – og det er ingenting vi kan gjøre for å forhindre det.

Videre er alle disse metodene ment for et begrenset antall mennesker. Ifølge studier har mellom seks og ti prosent av verdens befolkning naturlige altruistiske tilbøyeligheter. De gir av seg selv, de lever i harmoni, de maler blomster osv. Vi kjenner til dette fenomenet. Denne skjebnen deles av veldig få mennesker og andre har store problemer med å forstå dem: “Flott, fortsett å besøke sykehus, fortsett å hjelpe de syke og de eldre. Dere skader ingen. Det dere gjør er flott. Dere er gode mennesker, men ikke forsøk å dra oss med dere”.

Her er det helt andre saker som gjelder: Naturen tvinger egoister til å bli altruister, ved hjelp av den samme egoismen. Vi gir, med andre ord, egoismen hele vår natur – alle våre egenskaper – og den realiseres mest mulig.

Fra “Leksjoner om en ny verden” #7, 14/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når unge mennesker, en mann og en kvinne, lager planer for framtiden, drømmer de om hvordan de kommer til å leve. Kan ektefeller diskutere det ideelle bildet av en helhetlig familie i en helhetlig utdanningsgruppe, slik at alle kan bidra med sitt syn på dette?

Svar: Dette er nyttig allerede i dag. Når man skaper et bilde av en ideell familie, må vi forstå vår egoistiske natur og ha en fullstendig objektiv holdning ovenfor den. Om jeg på en objektiv måte kan åpne meg opp for gruppen, å “dissekere” meg foran den, og gruppen i tillegg kan forklare meg ut fra sitt synspunkt hvem jeg er og ellers, gjennom å forstå hverandres synspunkter, vaner og motivasjon, alt som er gitt til oss fra naturens side og som ligger i oss, da vil vi forsøke å løfte oss over det og over i et fullstendig nytt system basert på gjensidige forhold.

Vi vil ikke lenger forsøke å ødelegge hverandre fordi vi skaper noe gjensidig: det som er komfortabelt og godt for oss. Alle våre indre, negative impulser vil som en følge av dette automatisk endre seg til samhold over dette.

Vi begynner å se at om denne egoismen som vi har ikke fantes, ville vi ikke ha vært i stand til å komme i kontakt med hverandre. Takket være det faktum at vi bygger denne felles superstrukturen over den, blir egoismen faktisk vår partner, vår venn og hjelper, den handler tilsynelatende imot oss mens den i virkeligheten viser oss at nettopp gjennom motstand mot den, ved å vrenge innsiden utover gjennom vårt gjensidige forhold, skaper vi en ny familie, et nytt antiegoistisk samfunn.

Egoismen spiller en avgjørende rolle i dette samfunnet, for uten den ville vi ikke være i stand til å oppnå noe som helst. Det er dette naturen er bygget opp på, det er bevisst skapt som en del av oss. Hva skiller et menneske fra et dyr? Det er nettopp det faktum at gjennom år etter år, generasjon etter generasjon, vokser egoismen inni mennesket. Ved å bruke egoismen, bortsett fra i den motsatte mening, skaper vi en gjensidighet mellom oss; i stedet for å vekke avsky i oss, kommer vi nærmere hverandre, i stedet for avvisning og hat, oppstår kjærligheten. Alt er omfattet av dette.

Fra “Samtale om helhetlig utdannelse” #6, 14/12/11

Kategori: Ekteskap, Helhetlig utdannelse, Kjærlighet, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Antyder begrepet “egoisme” et spesielt ønske, eller virkeliggjørelsen av dette ønsket? Dersom jeg, for eksempel, ønsker å ta noe fra noen – innebærer det at jeg har et ønske. Jeg kan bearbeide det. Saken er en helt annen om jeg faktisk tar det fra ham.

Svar: Vi snakker ikke om handlingen, men om den faktiske intensjonen. Når du ønsker å ta noe fra noen, å virkeliggjøre noe på andres bekostning og nyte det for din egen skyld, ved at du forårsaker å skade andre – så er dette egoisme. Det å ganske enkelt nyte noe er ikke egoisme.

Egoisme er når våre handlinger rettes mot å tilfredsstille oss selv og skade andre ved å gjøre det; uansett om det gjelder mennesker eller naturen.

Alle handlingene vi utfører er, praktisk talt, egoistiske. De virkeliggjøres enten i likevekt med naturen, samfunnet og mennesker – eller imot dem, siden vi ikke lever alene i et vakum, men i omgivelsen som omslutter oss.

Jeg må alltid ha en vennlig holdning overfor andre i tankene mine. Dette kommer hovedsakelig fra oppdragelsen. Hele holdningen min mot den levende, den organiske og den uorganiske virkeligheten, holdningen min mot naturen og hele universet blir helt annerledes, velvillig og barmhjertig.

Vi begynner å oppfatte og forstå krefter og lag som tidligere var skjult for oss i naturen og i rommet rundt oss. Vi avdekker naturens form og mønster, dens indre betydning, planen, der vi eksisterer og utvikler oss mot vår vilje. Da når vi nivået der vi virkeligjør vår egen deltakelse, vår skjebne og vårt mål.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #7, 14/12/11

Kategori: Egoisme, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Ifølge den helhetlige undervisningsmetoden bør en ikke vises dårlige eksempler. I psykologien er ting litt annerledes: Man snakker om sin motgang og begynner å evaluere hva man gjør galt. Man kommer hovedsakelig i kontakt med ens onde, dårlige side og forsøker å korrigere den.

Svar: Vår tilnærmingsmåte er helt annerledes: Det onde eksisterer ikke! Det finnes ingen ondskap i verden! Selv om hele naturen for oss synes å være ond, er det bare fordi vi bruker den uriktig. Om vi bruker den på en annen måte, vil den være fullstendig god. Vi kan også bruke egoismen for det gode og ikke det onde.

Når jeg begynner å motarbeide egoismen min, når jeg begynner å evaluere og arbeide med den som et verktøy med framgangen min over den – da blir den startlinjen, retningslinjen jeg anvender for å måle framgangen min og hvor mye jeg forandrer meg.

Jeg anser egoismen min som en negativ egenskap jeg har fått for å ikle den en fullstendig motsatt intensjon og bare bruke den for å gi, elske og oppnå samhold. Da vil egoismen kontinuerlig være til hjelp for meg; den vil stadig dytte og egge meg, trekke meg bort – og jeg må hele tiden motveie den ved å finne måter jeg kan heve meg over den. På den måter blir den min hjelp “mot meg selv”.

Vi vet at et oppfølgings- eller utviklingssystem består av to motsatte krefter. Og disse gjensidig motsatte kreftene oppnår best mulig resultat, felles denominator, ved å balansere hverandre.

Derfor må egoismen min balanseres ved ønske om å heve meg over den, der jeg støtter meg til omgivelsen, får hjelp fra min neste, mine venner, hele samfunnet, for å heve meg over den. Disse to systemene – samfunnet, omgivelsen på den ene siden og egoismen min på den andre siden – hjelper meg. Det virker som om jeg står mellom dem og hever meg på denne måten.

Til sist undersøker jeg egoismen min, avdekker hvilke egenskaper i den som kan hjelpe meg å vokse over den og bruke den for å påvirke med giveregenskap, til å rykke framover med, til å glede og hjelpe andre med. Da blir den til en kraft, en masse, et grunnstoff som jeg arbeider med. Jeg ødelegger den ikke på noen måte! Den fortsetter sin utvikling i meg – og jeg hilser alle nyansene i dens utvikling velkommen.

Det moderne mennesket tar imot den med sorg: “Er det meg igjen? Hva har jeg gjort?!” Men det er ikke meg. Det er naturen som avdekker seg for meg på denne måten – en enorm egoistisk natur som avdekker seg spesielt i oss på en slik måte, så vi kan fortsette å knytte oss sammen over den.

Derfor er egoismen en motor som presser oss framover. Vi trenger alle dens former og manifestasjoner, selv de mest fryktelige, for å kunne ikle dem vakre klær.

Det avskyelige forblir på innsiden – og la det forbli der. Men når vi tar et helt annet og motsatt skall på den, skaper vi en disharmoni, en motpol, i alle våre egenskaper som hjelper oss å øke egoismens styrke og bruke den for andres skyld på en måte som skaper en fullstendig annerledes struktur kalt “Man”.

For første gang i historien når vi nå en tilstand der vi vil være istand til å heve oss over vårt fysiske eksistens nivå (for den fysiske kroppens skyld) til et nivå der vi skaper en helt annerledes spirituell struktur: en allmenn virtuell menneskehet der alle er knyttet sammen og gjensidig fullender hverandre. Og denne ene, helhetlige mekanismen, den såkalte Adam, som er prototypen på det allmenne mennesket i verden, gir oss muligheten til å oppnå alle naturens krefter, all dens dybde og ta dem i bruk øyeblikkelig.

Så vi ødelegger ikke og nøytraliserer ikke egoismen på noen måte. Tvert imot gleder vi oss over alle dens negative manifestasjoner, som en billedhogger som kommer over et bra grunnstoff til sitt kunstverk. Selvfølgelig står han overfor mye arbeid for å forme det slik han vil. Men han er glad for å ha fått tak i dette grunnstoffet.

Slik er det med oss også. Avdekkelsen av egoismen er det nye grunnstoffet jeg kan arbeide med. Og vi behøver bare å endre måten vi arbeider med grunnstoffet på – og ikke selve grunnstoffet. I stedet for å gjøre noe på andres bekostning, må vi gjøre det for de andres skyld.

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Verden behandler oss mer brutalt, mer iherdig, seriøst og strengere for hver eneste dag som går. Menneskene føler nå, frivillig eller ufrivillig, at noe må skje eller at noe allerede er i ferd med å skje. De religiøse tilskriver dette til en høyere kraft, mens de sekulære skylder på naturen. Uansett er vi under sterkt press, og vi blir tvunget til å bli oppmerksomme og til å begynne å handle.

Kabbala lærer oss at det finnes en metode for å forbedre og øke hastigheten på vår utvikling. For å klare dette må vi forstå hva som er i ferd med å skje, og studere prosessen som en helhet. Hvert eneste øyeblikk må vi velge hvordan vi vil fortsette å utvikle oss. Det handler ikke om rett eller galt, men heller om vår framgang er i samsvar med naturens program. Jo nærmere vi befinner oss dette programmet, jo fortere utvikler vi oss. Alt er avhengig av vår forståelse, evnen til å oppfatte og oppnåelse av og enighet med algoritmen som naturen krever fra oss.

Hvordan vet vi dette? I dag kan vi komme til denne konklusjonen ut i fra vår egen erfaring.

Forskere, psykologer og filosofer uttaler i fellesskap, igjen og igjen, at vi utvikler oss gjennom to krefter: det gode og det onde. Det gode fører til godhet og det onde til ondskap. Det finnes ikke tvil om dette, siden hver og en av oss er i stand til å tolke godhet og ondskap.

Påvirkningen fra en god kraft føles spesielt sterk opp gjennom barndommen, når vi blir vist omsorg for, elsket og beskyttet mens vi vokser opp. Naturen (eller skaperen) lokker fram en god holdning og kjærlighet mot barn hos foreldrene, den nærmeste familien og selv i de litt fjernere omgivelsene. Det har ingen betydning om barnet ikke oppfører seg bra eller ødelegger ting. Han blir unnskyldt for å gjøre ting der en voksen aldri ville blitt tilgitt på samme måte. Alle skjemmer bort barn, og de bruker deres gode holdning.

Så snart barna vokser opp, vil denne snille og ettergivende holdningen stoppe brått. Fra nå av blir man en som må ta vare på seg selv og andre, man begynner å ”skylde” andre noe, og blir holdt ansvarlig for sine handlinger. Kort sagt: krav erstatter kjærlighet.

Hvorfor skjer dette? Vi stiller ikke spørsmål når det gjelder barndommen, men hvorfor er naturen så krevende mot de voksne? Hvorfor slutter den å være like snill som den var tidligere? Hvorfor begynner den å vise oss en negativ holdning?

Det er avgjørende å forstå at det ikke har noe med negativitet å gjøre, men heller om å oppmuntre oss til å utvikle oss. Om vi utvikler oss på riktig måte, vil vi i stedet for å føle negative påvirkninger heller føle velvilje. Slik må vi forstå at hele naturen, livet og verden behandler oss i henhold til vår likhet med verden. Om verden behandler oss på en problematisk måte, betyr det at problemet har sin rot i vår egen ukorrigerte og ubalanserte holdning mot verden. Når vi tilpasser oss verden, begynner vi på nytt å evaluere kreftene som vi tidligere anså som gode og dårlige.

Hvorfor føler vi ikke den negative kraften som driver vår selvkorrigering framover? Om vi knytter oss opp til denne kraften på nytt, vil livet igjen være som i barndommen vår, når hver dag kom med en lovnad om noe godt.

Alt er avhengig av hvor forberedt vi er og vår oppdragelse. Om vi fra barnsben av ble oppdratt på en riktig måte og trent til å sikre at vi som voksne ville modnes med forståelsen av hvordan vi på en korrekt måte kunne forholde oss til omgivelsene for å få positive tilbakemeldinger, og hvordan vi på riktig måte kunne forholde oss til naturen, samfunnet, familien og oss selv, ville livene våre fortsette på en perfekt måte, uten problemer.

Vi får derimot ikke riktig veiledning i vår barndom når det gjelder vårt voksne liv. Det er lett å snakke om disse problemene ved då bruke kabbalistenes ord, men hva kan vi gjøre når vi ikke kjenner til læren om kabbala? Kan vi finne nøyaktige retningslinger gjennom å høre på naturens hint? Kan vi skape den riktige holdningen til alt som omgir ss? Menneskeheten står ovenfor et problem der man må finne en måte å unngå lidelser på, og prøve å oppdage hvordan man kan forholde seg til livet for å oppleve minst mulig bekymringer. Selv nå forsetter vi å lide, og vi vil lide enda mer fordi vi ennå ikke har funnet svaret på dette spørsmålet.

Motsetningen mellom hva vi ønsker og hva vi faktisk har i virkeligheten presser voksne til å lete enda mer. Opp igjennom historien har vi utviklet flere tilnærmingsmåter til dette problemet som et resultat av denne motsetningen. Baal HaSulam skriver om disse i sin artikkel ”The Peace”, der han legger vekt på at om vi ærlig og oppriktig studerer naturen, menneskeheten og livet, vil vi komme til det samme resultatet som læren om kabbala lærer oss.

Det viktigste er å ikke blir bestukket av våre egoisme, men heller at vi løfter oss over den til et objektivt mål der vi ikke er avhengig av våre allerede eksisterende følelser, tilbøyeligheter og ideer. Om vi klarer å løfte oss over oss selv som uavhengige forskere, vil vi avdekke data som finnes innen kabbala.

Det er dette læren gjør. Den løfter mennesket opp til et nivå der man kan ta en titt på virkeligheten uten prismet til egoet. Om vi klarer å ta bort disse ”linsene” til egoismen, vil vi enkelt oppnå læren om kabbala. I henhold til Baal HaSulams artikkel, ”The Peace”, er dette en vitenskapelig tilnærmingsmetode med en eksperimentell, erfaringsbasert og praktisk basis som fungerer for alle uten unntak, og som tillater hver og en av oss å oppdage behovet for å gi til vår neste.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 11/11/2011, ”The Peace”

Kategori: Barn, Den daglige kabbalaleksjonen, Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om et menneske utvikler seg i feil retning, for eksempel ved at man misbruker alkohol, tilsier regelen at han enten bryter sammen eller ødelegger seg selv, eller at en slags indre endring finner sted. I hovedsak er det slik at hele menneskeheten er i ferd med å utvikle seg i feil retning i disse dager. Vår oppgave innen den helhetlige utdannelsen er å gi mennesket et verktøy som kan forhindre at det ødelegger seg selv, at livet går i tusen knas. Kan et vendepunkt oppstå midt i prosessen og ikke bare helt til slutt?

Svar: Et av menneskets egenskaper er empati. Om vi viser noen som er i ferd med å utvikle seg i negativ retning (for eksempel gjennom stoffmisbruk) et annet menneske der livet henger i en tynn tråd nettopp på grunn av stoffmisbruk, tror jeg dette vil ha stor innvirkning på han, uansett om han ønsker å slutte eller ikke.

Om vi tar mennesker med til sykehusets kreftavdeling, vil de der kunne se hva røyking gjør med mennesker. Jeg røyker selv, ikke så mye etter min mening, men jeg gjør det likevel. Jeg vet med meg selv at om jeg hadde opplevd slike steder da jeg var yngre, ville det ha hatt stor innvirkning på meg. Om jeg befant meg i omgivelser som ser ned på røyking og som uttrykker en negativ holdning til røykere, ville jeg på en naturlig måte hatt en følelse som ville tvinge meg til å forstå uvanen som ligger i denne handlingen.

Det er derfor alt er avhenging av i hvilken grad jeg klarer å ta opp i meg min manglende egenskap fra omgivelsene, en manglende forståelse for ondskapen som jeg trenger for å kunne befri meg fra overgangsfasen, der jeg fremdeles tar imot nytelse og ennå ikke har ødelagt meg selv helt.

For å oppnå dette trenger jeg seriøse omgivelser, et samfunn, en gruppe eller en klasse som jeg kan studere i. Vi vet at om den allmenne meningen blant en gruppe med mennesker følger en bestemt trend eller streber mot spesielle prinsipper, vil alle ufrivillig bli tvunget til å følge dette. Flokkens instinkt er medfødt hos menneskene fordi mennesket vurderer seg selv kun i forhold til andre. Man kan ikke tillate seg å være bedre eller verre enn de andre. Det som betyr noe for menneskene er hvor viktige de er sett fra samfunnets side, men det har ikke noe å si for dem om denne viktigheten er positiv eller negativ. Om vi derfor skaper en bestemt sosial standard, vil alle mennesker bli presset til å adlyde den – det er slik vi er skapt.

Fra “Talk on Integral Education” #5, 13/12/2011

Kategori: Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Iløpet av titusener av år har vi, fram til nå, utviklet oss ifølge skjebnen – og har oppnådd svært lite. Psykologi, vitenskapen som omhandler mennesket, vår natur og innerste virkelighet, er bare omtrent et hundre år. Før psykologiens eksistens så vi ikke nødvendigheten av å studere vår adferd. Vi utviklet oss tilfeldig, som dyr. Kun nå føler vi behov for kunnskap om mennesker, samfunn, omgivelse, hvordan vi kan danne dem og organisere våre liv riktig.

Selve konseptet “liv utenfor kroppen” høres ut som mystisisme, men har ingenting med det å gjøre. Det betyr å utvikle evnen til å se seg selv fra utsiden; å se verden gjennom en annens øyne. Ved å gjøre det, oppnår vi evne til å forstå hverandre. Og akkurat det er viktig for oss å kunne.

Det er omtrent umulig for menn å se verden gjennom en kvinnes øyne. Men nesten alle lever i en familie og innser betydningen av å skape en. Ellers vil vi dø ut, som dinosaurene. Vi er forpliktet til å sette barn til verden og å oppdra dem. Det er viktig å forstå det motsatte kjønns psykologi og ikke bare vite hvordan å leve riktig – men også å nyte livet.

Når vi inkluderes i hverandre, finner vi virkelighetens andre halvpart. Slik er vi skapt. Og det kalles “et liv utenfor kroppen”, der vi oppnår en ekstra oppfatning fra utsiden. Inntil nå utviklet jeg meg egoistisk inni min egen kropp og prøvde å tilfredsstille ønskene mine så mye som mulig og å ta minst mulig hensyn til den andres kunnskap, mening og syn. Krisen som nå sprer seg i hele verden, tvinger meg til å bli en del av den andre, å godta hans syn, hans mening, hans indre virkelighet. Da går jeg tilsynelatende ut av meg selv og blir en del av andre mennesker. Slik oppnår jeg mangelen, ønskene og tankene til hele menneskeheten – alle mulighetene – som om jeg forlater min egen kropp og oppnår evne til å fornemme hele virkeligheten.

Den gamle tidsalderen viker for den nye; en totalt annerledes oppfatning av virkeligheten. Nå har jeg mulighet til å se og fornemme virkeligheten. Ikke inni min egen snevre oppfatning, men gjennom en felles fornemmelse og forståelse som tilhører hele menneskeheten.

Dersom jeg kommer nærmere alle andre mennesker og lever i et samfunn som representerer et mangfold av ulikheter, oppnår jeg evne til å se livet i hele spekteret av fornemmelser og oppfatninger – istedet for bare i min egen individuelle. Nå omfatter jeg alle menneskene – og verdensbildet mitt blir meget rikere.

Fra KabTV`s “A New Life”, Episode #3, 29/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppfattelse, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan du være så sikker på at helhetlig undervisning vil få folk til å knytte seg sammen på riktig måte? Det virker temmelig urealistisk.

Svar: Jeg handler ut fra èn forutsetning: naturen vil tvinge oss til det. Og med vår innsats vil vi virkeliggjøre det før store tap inntreffer. Vi ønsker mennesker vel og at de må nå målet naturen presenterer for oss på en behagelig måte. Vi må nå målet, ikke under press fra naturen, ikke grunnet påvirkning av enorme økologiske problemer, verdenskrig osv, men med få tap – og kanskje til og med uten lidelse. Det avhenger av hvor stor forståelse vi har for at vi ikke har noe annet valg.

Jeg har tro på at denne ideen vil seire (om jeg kan bruke slike store ord), fordi den har utgangspunkt i naturen – ikke i mennesker. Og uansett kommer naturen til å tvinge oss til å gjennomføre det. Derfor bør vi bruke vår forstand til å gjøre de evolusjonelle kreftene mer behagelige – og på den måten lettere nå naturens mål. Det er tross alt lettere å foreta en myk landing på en ny helhetlig plattform av harmoni. Jeg håper det er det som vil skje.

Fra en samtale om helhetlig undervisning #4, 13/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Oppdragelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Peace”:” Håpet om fred er uten håp… Det er en nødvendighet at det alltid vil finnes en stor minoritet i samfunnet som ikke er fornøyd med betingelsene som tilbys… Denne minoriteten vil derfor alltid være en klar og villig drivkraft for nye kverulanter og nye fredsmeglere som alltid kommer etterpå.”

På det menneskelige nivået ser vi at selv en henvendelse basert på de beste hensikter og intensjoner, ikke lar oss oppnå sannhet og fred. Det vil alltid finnes kverulanter som forstyrrer prosessen.

Hva kan vi gjøre? Ingenting. Menneskeheten og den menneskelige natur ble med hensikt skapt slik at de ikke kan leve sammen i fordragelighet. Vi kan bare akseptere det fakta at det ikke er i vår makt og ingenting mer enn det.

Hvor mye blodsutgydelse og lidelse må vi ha før vi innser at vi ikke er i stand til å oppnå de minimalt riktige forbindelsene med hverandre? Naturen avdekkes mer og mer for oss som global og helhetlig, forent i gjensidig avhengighet – og den “lille plassen” vi kan fortsette å eksistere på den gamle egoistiske måten krymper gradvis inn.De nye lovene nærmer seg med stormskritt.

Som en erstatning for det vi ikke klarer å oppnå gjennom samhold, anvender samfunnet ulike veldedighetssorganisasjoner, men vi kommer snart til å merke at denne “bistanden” faktisk leder til ødeleggelse. Baal HaSulam sier at ødeleggelsen praktisk talt kommer fra fredsmeglerne.

Det finnes bare èn løsning på problemet: å undervise folk til å leve sammen i gjensidig ansvar. Da vil menneskeheten føle at det finnes noe håndfast og sikkert å holde seg til. Det oppnår vi ved å danne den riktige omgivelsen. I tillegg til undervisning og oppnåelse av kunnskap, bør spesielle aktiviteter der omgivelsen påvirker folk anvendes. Begynner vi å grunnlegge en slik omgivelse, avdekkes de interne kreftene som behøves for å danne den – gjennom oss. Ellers finnes det ikke noe håp om fred.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/10/11, “The Peace”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Helhetlig utdannelse, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det moderne mennesket har samlet ihop en mengde begrensninger: Vi ble forhindret i å uttrykke våre følelser, de ble trivialisert osv. Derfor reagerer vi negativt på nye ting. Kampen inni oss foregår i utgangspunktet mellom vår interesse og vår frykt for noe nytt. Hvordan kan vi beholde noens interesse på tross av frykten og motstanden?

Svar: Når vi omtaler et menneske, hans fysiologi, psykologi, sosiologi, familieforhold osv, må vi gjøre det objektivt, abstrakt og ikke i henhold til ham selv. Bare slik kan vi i ettertid ta i bruk eksempler: Vi har her en mann, en kvinne og barn; dette er mennesket som det framstår, det reagerer på seg selv på en viss måte, det er basert på visse inntrykk av syn, oppfattelser osv. Vi begynner, med andre ord, omtalen av et abstrakt objekt og fører gradvis objektet til selve mennesket. På den måten tror jeg vi unngår å støte på problemer.

Faktisk er det moderne mennesket uvitende om dette. Vi skjuler vår natur, er flaue over oss selv, forlegne overfor andre. Vi er redde for å vise svakhet, for vi tror at andre vil utnytte seg av den. Jeg må stå sterk som en mur bak de uforanderlige meningene mine, enda jeg absolutt ikke har dem i det hele tatt.

Når vi gradvis avdekker hva mennesket, samfunnet og naturen er i sin globale og generelle form, blir vi sakte men sikkert vant til at vi er slik vi er skapt: Det er ikke meg – og alt inni meg fungerer uavhengig av meg.

Hva nøyaktig er dette “Jeg”? Jeg er bare den som kan utforske hva det er naturen har skapt inni meg.

Som leger ikke er forlegne overfor hverandre, eller pasientene sine, eller som psykologer kan uttrykke egne eller andres følelser uten forlegenhet, fordi virkeligheten er objektiv – og vi derfor er som vi er. På samme vis overfører vi den tilstanden til å angå mennesket.

Alt må baseres ut fra det faktum at neste nivå av vår utvikling er fullstendig integrering av alle i alt, der alle naturens deler blir innlemmet i mennesket – og mennesket i dem – og mennesker innlemmes i hverandre og vi sammen med naturen representerer en organisk helhet.

Når det forholder seg slik, trenger jeg ikke å skjule noe, være flau over noe, eller prøve å gjemme meg for noen. Til sist må jeg nå en tilstand der jeg, tvert imot, blir forpliktet til å avdekke meg selv og være forbundet med alle.

Det kan sammenlignes med et spedbarn i morens armer: det er ingen viktig personlighet. Allikevel konsentrerer hun all sin oppmerksomhet på barnet. Og i følge naturen finnes det ingen grenser eller filtere mellom dem; her finnes, tvert imot, en fullstendig forbindelse – et samhold. Som resultat av vår helhetlige utdannelse og undervisning, må vi også komme til en slik samhørighet i framtiden.

Derfor må undervisningen vår, strukturen og sammenkoblingen av kurser (der ett kurs starter, et annet avsluttes, mens noen går parallelt med hverandre), må bygges opp nøyaktig slik: langs tidens akse. Kursene må støtte hverandre, være sammenhengende, eller overlappe hverandre, så folk gradvis utvikler en riktig holdning til seg selv, til andre studenter i gruppen og til hele verden.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 13/12/11

Kategori: Barn, Helhetlig utdannelse, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →