Baal HaSulam, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot«, Artikkel 141: «Jeg finnes ikke noen andre steder enn i Torah. Hold derfor Torah og søk meg der. Da vil lyset i den endre deg og du vil finne meg.» Som skrevet står: «De som søker meg, skal finne meg.»

Det er dette vi forsøker å gjøre, prøver å forene oss som èn mann i ett hjerte og å oppnå gjensidig garanti og «elsk din neste som deg selv», ved å vise vår klarhet for en slik forening under studiet. Og så, i hvert øyeblikk, innser vi hvordan vi ikke er istand til det og atter prøver vi, på tross av alt, å tenke på samhold og kontakt.

Vi håper at studiet vårt og kontakten vil hjelpe oss å avdekke skaperen, for å glede ham. Det blir til en bønn under studiet, en korreksjonshandling og det fører oss nærmere målet. Hvis vennene prøver å forene seg riktig, å heve punktene i hjertet over egoet, å befri dem fra egoets kontroll og forbinde dem, noe som skjer under leksjonen – som beskriver slike tilstander, da tiltrekker vi lyset som endrer. Og det er faktisk vår utøvelse.

Der vil alltid være forstyrrelser, mer og mer. Derfor må vi styrke hverandre akkurat da, når fortvilelsen vokser og store hindringer kommer til syne på veien; man føler seg hjelpesløs og vet ikke hva man skal gjøre, man ønsker å gi opp, man blir trett og snubler, sovner, eller tvert imot; man blir sint og orker ikke å utstå denne tilstanden. Men akkurat disse tilstandene er mest fordelaktige for å jobbe bittelitt mer, en smule mer anstrengelse og ved det tiltrekker vi oss lyset.

Den som ikke fortviler og gir opp, er den som lykkes. Her hjelper hverken kunnskap eller makt, bare tålmodighet. Ta tiden til hjelp.

«Tid» symboliserer utallige innsatser et menneske utfører hvert eneste øyeblikk, selv de aller minste. Disse innsatsene samler seg opp, sammenkobles og fører til slutt til en løsning.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Knusingen var påkrevd. Uten den ville vi bare blitt hengende i samme tilstand, mellom egoisme og altruisme, hverken her eller der. Og når man er opphengt i samme situasjon, er man ikke istand til å endre noe. For å gå, er man nødt til å kontinuerlig bevege beina, så den ene er langt foran den andre; det må finnes et skille mellom to tilstander. I det tilfellet forflytter vi oss fra tilstanden vi oppfattet som uønsket, til noe som er bedre.

Jeg forflytter meg, med andre ord, fra en dårlig tilstand til en god tilstand. Det kan sammenlignes med å gå: foten som var foran, er nå bak – mens jeg forflytter den andre foten forover for å ta et skritt videre. Deretter tar jeg enda et skritt og enda ett; føttene roterer og etterlater bak seg den som var foran.

Jeg setter ikke andre fot ved siden av den første, som en tilføyelse til samme tilstand; jeg fortsetter å forflytte den lengre forover. Samme regel gjelder i den spirituelle virkeligheten. Jeg må vende det negative til pluss. Nedtur promoterer derfor alltid opptur.

Jeg har alltid tre situasjoner: midten, den forrige og den fremtidige.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/13, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må hele tiden sørge for å ha godt humør. Ikke fordi du nettop hørte noe morsomt eller fordi du har drukket, men for at du fikk berettige skaperen i alt som skjer, i enhver tilstand, i hvert øyeblikk, uansett hvilke spørsmål som skulle dukke opp i hodet eller hjertet ditt. Da er du i godt humør.

Du berettiger skaperen for å ha skapt en herlig verden. Og jo mer avansert du ser det, eksaminerer du virkeligheten i større dybde. Du ser visdommen og velviljen til det øvre forsynet mer og berettiger skaperen og du bedømmer verden på saklig grunnlag. Slik blir du en velvillig, aktiv del av den felles sjelen i verden.

Den som har et «surt fjes», derimot, fordømmer det øvre forsynet med hensyn til seg selv og spesielt med hensyn til resten av verden. Ved det trekker man ikke bare seg selv ned til bunnen, men hele verden og velter vektskålen mot seg selv og hele verden.

Dette er årsaken til all ondskap i verden, til all lidelse. Tross alt er det bare Israels nasjon, de som lenges etter skaperen (Yashar-El) (direkte til skaperen), som er istand til å forandre noe. Det er kun de som har ansvar for å berettige skaperens forsyn i beholderne til hele verden. Gjør de ikke det, vil de være de første til å lide. Straffen begynner med de rettferdige, for det er deres ansvar at verden er i en slik forfatning.

Så vi må innse at dette er et lukket system og alt avhenger av ønskene som er en del av den felles beholderen som skaperen har skapt; de må korrigere alt og forsvare det og få hele verden i perfekt tilstand. De må hjelpe de ønskene som ikke kan korrigere seg selv til å korrigeres og sørge for at de får lys i livet, til alt endelig blir korrigert.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/13, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vår fremgang de siste 2000 årene i eksil, var av en annen karakter. Nasjonen Israel tapte gradvis det spirituelle nivået av Galgalta ve Eynaim (GE) som de hadde, ble mer og mer blandet med «verdens nasjoner» og gikk ned på det fysiske nivået. Kabbalah kaller dette «generasjonenes nedstigning». Vi omtaler nedstigning langs trinnene i vår virkelighet, fra en tilstand med en viss klar opplysning fra det spirituelle – ned til selve bunnen, hvor det er mørkt.

Dette er naturens lover: alt avhenger av forholdet mellom det øvre lyset og Reshimot (spirituelle gener) nedenfor. I dag, når nedstigningen er avsluttet og oppstigningen er foran oss, bestemmer vi disse forholdene når vi endrer koeffisienten i formelen; m.a.o, når vi setter inn forbindelsesleddet, målet av likheten i form, mellom Reshimot og lyset.

Under eksil kunne vi ikke gjøre det; derfor skjedde alt til sin tid. Det er ingen tilfeldighet at kabbalistene kjente til og skrev om tiden da denne perioden måtte ende. Reshimot sank lavere og lavere, dypere og dypere inn i det egoistiske ønsket og det ble «grovere» til omfanget av «hjertets kvaler«.

Men i dag er nedstigningen over og vi ser det i forhold til verden omkring oss: Alle livets områder er på randen av konkurs. Familien, undervisning, kultur, økonomi og religion – alt er i dag gjennomsyret av utøylet og akutt egoisme.

Så vi gjennomgikk 2000 år med veldig hardt arbeid. Verden avanserte og Israel sank ned fra sitt spirituelle nivå og her, når verden kollapser under motgang fra krisen, står de «ansikt til ansikt». Den riktige forbindelsen, den riktige kombinasjonen mellom «verdens nasjoner» og Israel er dannet. Og nå er det mulig å begynne oppstigningen. Den nåværende tilstanden er ønskelig og svært produktiv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/1/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Israel, Krise, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken tilstand befinner man seg i på nedturens laveste nivå og hva bør man da gjøre? Hva gjør vi feil?

Svar: Dersom jeg faller til bunnen, til det laveste kritiske punktet, på nedturen, kan jeg ikke gjøre noen ting. Det er som om jeg er nøytralisert av alt lyset som påvirker meg.

Lyset påvirker meg gjennom alle utviklinsfasene mine (det omsluttende lyset 1) og under dets innflytelse kommer nedturen. Dets innvirkning fører til at jeg begynner å synke, ved at det tilføyer et korrupt ønske hos meg. Til sist befinner jeg meg på det laveste punktet, der jeg ikke kan gjøre noe. Det finnes ingen midler jeg kan klatre opp med; jeg er totalt under egoets innflytelse.

Men i samme øyeblikk jeg begynner å heve meg, iallefall litt, takket være den nye tilstanden og tilstanden jeg befant meg i, er jeg allerede nødt til å foreta meg noe uavhengig. Jeg stiger til den første tilstanden med hjelp av gruppen. Men takket være tilstanden jeg steg til, må jeg nå begynne å gjøre noe selv: å fremsette MAN, en bønn, en forespørsel,å anstrenge meg. Jeg må selv tiltrekke lyset, så det kan begynne sin innflytelse i henhold til min innbydelse og og ikke gjennom andre.

Jeg klarer ikke å våkne og trekke meg opp fra det laveste punktet uavhengig og uten hjelp: «En fange kan ikke fri seg selv fra fengsel.» Men i det øyeblikket jeg reiser meg litt, med hjelp av vennene, kan jeg allerede fortsette selv. Jeg er ikke lengre en fange med lenker! Jeg har en venn på utsiden som hjelper meg å komme ut fra dette hullet.

Men etter at jeg har fått hjelp til å reise meg litt, er jeg for lat og anstrenger meg ikke. Dersom jeg ikke straks vender meg mot lyset som endrer, men lar det bero og stiger bare ved å følge strømmen, med hjelp av omgivelsen, da tiltrekker jeg ikke ny spirituell energi over meg selv.

Jeg er nødt til å begynne å arbeide med meg selv i samme øyeblikk jeg får muligheten til det. Hvis ikke, vil skaperen hjelpe meg opp fra hullet èn, eller to ganger – og deretter la meg være, siden jeg ikke foretar meg noe selv. Han sender meg hjelp; gjennom gruppen, gjennom vennene, på ulike måter – men hvis jeg selv ikke reagerer tilstrekkelig på det, lar han meg være.

Han må legge til  ondskap og lidelse nede der jeg falt, forskjellige fysiske problemer, for at jeg skal kunne innse at jeg ikke har noe valg og må reise meg. Jeg innser at det svarer seg å anstrenge meg litt og avansere, av de mest nedrige, fysiske årsakene. Jeg vil forsøke å rømme fra det fysiske til det spirituelle, fordi jeg ikke har det godt i livet.

Hvis dette er tilfellet, stiger jeg ikke ved å tiltrekke meg lyset som endrer, men ved ordinær dyrisk lidelse.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er kriteriet for å evaluere riktig forberedelse for kongressen?

Svar: Hovedkriteriet er at jeg føler omgivelsen, det samfunnet vi gradvis skaper, så jeg føler jeg er inni det ved at jeg trer ut fra meg selv. Det viktigste er at jeg alltid forsøker å være i den tilstanden.

Personlig føler jeg det når jeg arbeider med gruppene, gir leksjoner og seminarer og når jeg skriver bloggen, ser for meg mine lesere og prøver å være med dem. Gradvis skaper dette en følelse der «Jeg» blir til «Vi».

Spørsmål: På en kongress føler vi slik konsentrasjon, fordi hele verden befinner seg i èn og samme handling. Hvordan kan vi skape dette feltet i hverdagen?

Svar: Kongress er kongress. Men selve arbeidet utføres ikke under begivenheten. Det utføres mellom kongresser – når man kan sjekke seg selv og fornemme hvor man befinner seg, i hvilken tilstand man er, med hvilke tanker man legger seg og står opp osv. Den første tanken du har når du våkner, er spesielt viktig. Den sier mye om hva du tenkte på mens du sov, hvor du var. 

Vi kan oppnå mye gjennom disse konkrete undersøkelsene og målene. Kongresser er ment kun for å gi oss drivstoff, for å la oss få gjennombrudd. Men realiseringen foregår faktisk mellom kongressene.

Fra den virtuelle leksjonen, 30/12/12

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi leser så mye fra forskjellige kabbalistiske kilder, vi ser oss selv og verden i forskjellige potensielle situasjoner, og det ser ut til at korreksjon er en svært kompleks og vanskelig ting som praktisk talt er umulig.

Det er slik det ser ut helt til en person forstår at alt han trenger å gjøre er å sjekke etter og identifisere korrupsjonen så mye han klarer for å spørre etter deres korrkesjon. Vi trenger ikke tenke på hvordan det vil bli korrigert siden dette er noe vi aldri kan forstå, heller ikke forestille oss hvilket nivå som vil komme istedenfor det korrupte. Vi trenger bare å ville å korrigere hvert eneste nivå.

Vårt problem er bare i hva vi mener med begrepet korreksjon. Anta jeg har en bil og jeg ser forskjellige feil på den: den har flatt dekk, et problem med stempelet eller en annen del. Min anmodning burde ikke handle om å fikse bilen, men om å bruke den. Da vil jeg oppdage at den er fikset.

Vi må korrigere vår intensjon og ikke handlingen. Dette er hva vi glemmer, fordi vi ønsker å se det korrigerte nivået. Men ting kan korrigeres kun i henhold til hvordan vi kan og ønsker å bruke det riktig, i riktig retning, i de riktige handlingene. Ellers befinner bilen seg på kanten av en klippe og jeg må si hvilken retning jeg ønsker å kjøre den. Den vil forbli i ustand hvis jeg ikke velger den riktige retningen, fordi vi ”hever oss i hellighet og ikke synker i hellighet.” Dette er den eneste måten!

Det er veldig viktig å vite dette: Vi korrigerer ikke handlingen men intensjonen. Dette er et helt annet nivå av oppfatning; det er som om jeg velger forskjellige briller for å se på livet, i det deriverte. Hvis dette er hvordan jeg begynner å se på ting, er ikke korrigeringen i seg selv vanskelig lenger. Det er ikke et problem i det hele tatt, da det ikke er mitt ansvar. Jeg må kun velge hvordan å  bruke riktig hva som blir korrigert. Det sies: ”Gjør dine begjær til Hans begjær”; hvis min intensjon i å bruke denne delen av begjæret er helt identisk med skaperens intensjon, blir den korrigert umiddelbart, Lyset fullfører alt.

Til en viss grad er dette litt rart. Se på det på denne måten og det vil hjelpe deg å skille mellom handling og intensjon, siden dette er en feil som konstant drar oss til handling og konstant tar oss til et nivå som er helt irrelevant for oss, til et ”legemelig” nivå, og ikke til det ”menneskelig” nivå. Det ”menneskelige” nivået er lik skaperen, og hvis det er likt, da er verten og jeg ved bordet og bordet er den eneste grunnen for å kobles mot hverandre. Det viktigste er intensjonen, forholdet mellom oss, og ikke alle delikatessene på bordet.

Så ikke se på verden som noe vanskelig å korrigere. Tvert imot er sensitivitet i å identifisere hva som trenger å bli korrigert, som må korrigeres på min del, er det som er hele problemet.

Fra den 2^de delen av den Daily Kabbalah Lesson 01/01/13, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I artikkelen «The Peace» blir det sagt: «Butikken er åpen og butikkeieren selger på kreditt. Boken er åpen og hånden skriver. Alle som ønsker å låne kan komme og låne. Og samlerne kommer fast tilbake, dag for dag og samler fra et menneske bevisst og ubevisst.» Hva er kreditten?

Svar: Og hva er mottakelse? Hva får du i butikken? Stjeler du det, ved ikke å vite det?

Hele livet ditt, alle tankene dine, alt som kontinuerlig passerer gjennom deg, får du fra butikken – fra det første atomet, til den absolutt siste store oppnåelsen. Du er skapt på en viss måte, med særskilte fysiske, interne, psykologiske, spirituelle, mentale egenskaper, slik at du forvandler deg selv. Du har fått denne kunnskapen og betingelsene. Du befinner deg på et sted med forvandling. Før deg selv nærmere likhet med skaperen. Slik betaler du for det du mottar.

Ellers gjør man det ufrivillig, under konstant, gjentatt motstand og lidelse. Men lidelsen betaler ikke for noe. Man innser bare at man er nødt til å betale; man er nødt til å forandre seg. Det kan ta ytterligere 100 år.

Du har muligheten til å begynne å forandre deg nå og rettferdiggjøre eksistensen din, som er hva du får fra butikken. Betalingen utføres i henhold til våre overkommelige handlinger, rettet mot å bli som skaperen – som er måten jeg forvandler virkeligheten til likhet med ham. Jeg endrer ikke bare holdningen jeg har til alt, men også undervisning, oppdragelse, disseminasjon, hele verden – men først og fremst meg selv.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 9/12/12, Leksjon 6

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «The Wisdom of Kabbalah and Philosophy»: Det overnevnte ligner mye på en fabel våre vismenn forteller: Asmodeus (djevelen) kjørte Kong Salomo fire hundre parsa (et lengdemål) fra Jerusalem og forlot ham uten penger og støtte til livets opphold. Så satte han seg på Kong Salomos trone, mens kongen tigget ved dørene. Hvert sted han kom sa han: «Jeg er Predikeren!» – men ingen trodde ham. Slik gikk han fra by til by og erklærte: «Jeg er Salomo!»… Kong Salomo kunne ikke  demonstrere sin kunnskap overfor de lærde på sitt sted i eksil og måtte komme til Jerusalem, setet for Sanhedrin – som studerte og kjente Kong Salomo og avla vitnemål for dybden av hans kunnskap.

Slik er det med læren om kabbalah: den krever store vise menn som ransaker sine hjerter for å studere læren i tyve, tredve år. Kun da vil de være istand til å avlegge vitnemål for den.

I dag er alt helt annerledes. For det første, har vi nå Baal HaSulams bøker som er tilpasset vår generasjon. Dette påskynder prosessen enormt. Baal HaSulam forberedte den vitenskapelige delen for oss, kunnskapen – og Rabash forberedte den praktiske delen. Slik er trinnene våre langs den spirituelle veien blitt mye hurtigere. Det tar fremdeles flere år – men ikke tiår.

Menneskets generelle tilstand spiller dessuten en viktig rolle. Tidligere var ikke kabbalister avhengige av den eksterne utviklingsrytmen; de utførte sitt arbeid og la ned et «rør» slik at læren om kabbalah kunne flyte i en paralell kanal. De trengte ikke å avdekke den for sin generasjon. Vi, derimot, lever i oppfyllelsens æra, som betyr at vi må oppfylle den generelle oppstigningen og er derfor avhengige av hele verden. I den grad den utvikler seg, får vi også noe å holde oss til og nye avdekkelser og avansement.

Det betyr at vi må forberede oss selv til å stå til tjeneste for verden. Jeg kjenner dette fra min egen utvikling: Jeg måtte «tygge» på disse tingene, repetere dem, gå inn i dem, selv om jeg ikke trenger dem for min egen fremgang. Se for deg at en som ble forsker også må læres opp til å være forskolelærer og lærer i barneskolen.

Dette er faktisk hva dagens generasjon krever og det blir ikke tatt noen andre hensyn til mennesker enn plassen deres i det generelle systemet. Der er ingen vits i å oppdra noen alene. Selv de store kabbalistene ble oppdratt kun for å utføre arbeidet de måtte gjøre på et visst punkt i den generelle prosessen, slik at resultatene kunne tjene andre.

I dag er vi alle avhengige av verdens fremgang. Derfor kan vi, for eksempel, bli stående på et visst nivå til den tar neste skritt. Positiv forandring vil bare komme i henhold til rytmen av de generelle globale endringene. Men det betyr ikke at vi nå kan sette oss ned og vente og si; «Vi har gjort nok. Nå kan vi vente på dem.» Nei, arbeidet vårt er gjensidig; korreksjonene våre «tømmes» inn i alle andre folkeslag og det er deres avansement som hjelper oss.

La oss håpe at 2013 vil bli et godt år for oss. Vi må gjøre både intern og ekstern innsats for å nå de fjerneste stedene, inkludert land som befinner seg i seriøs krise og selve eksistensen deres står i fare, som Hellas eller Spania. Vi må finne og ta ibruk alle mulige hjelpemidler for å disseminere læren om kabbalah overalt. Dette vil seriøst påskynde den eksterne utviklingen og gjøre oss istand til å utvikle oss internt.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 27/12/12, «The Wisdom Of Kabbalah and Philosophy»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Ønsket om å motta som vi befinner oss i nå, er ille. Det er bra om vi ønsker å nyte livet, og det hjelper oss så mye det kan. Men det blir ille og grusomt hvis et ønske om å sjenke fremkalles i oss, og det lar oss ikke følge skaperen til det øvre nivå. Ønsket om å motta plasserer en Machsom (barriere) mellom det øvre og oss, som ikke tillater oss å passere.

Punktet, gnisten av giverønsket lengter sterkt etter å følge skaperen. Jo mer ønsket om å motta dominerer det, jo mer lengter det etter skaperen. Jo mer dominansen av egoet blir avslørt, desto sterkere sliter dette punktet med det. Så dens intensjon for skaperen vokser og samtidig vokser også sorgen og smerten fra manglende evne til å følge skaperen. Dens følelse av eksil blir større og mer bitter.

Spenningen, trykket og lengselen vokser og dermed blir beholderen dannet. Beholderen for å oppnå dette øvre nivå blir ikke formet av ønsket om å motta som har snudd til et ønske om å gi, men er avledet av det. Det er et resultat av innsats og lidelser, av kampen mellom gnisten til givergleden i en person, og hans ønske om å motta.

Gnisten kjemper for å følge skaperen, men kan ikke gjøre det da ønsket om å motta holder den ved føttene, og ikke lar den bryte fri. Så vil dens anstrengelser (som ønsket om å motta er ansvarlig for, da den holder punktet i hjertet i sin hånd), bli til en beholder der enhet på det neste nivå blir avslørt.

Dette betyr at ønsket om å motta i seg selv ikke blir til denne beholderen, den vil alltid forbli begrenset, men vi jobber over den, ved å bygge vår beholder over den, med byggesteinene fra våre anstrengelser.

Fra den 1^st del av den Daily Kabbalah Lesson 12/25/12, “The Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spiritualitet - Inga kommentarer →