Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at «synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt». Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fornemmes tid, av en kabbalist som befinner seg i den spirituelle virkeligheten?

Svar: Tid eksisterer ikke for kabbalister. Selv for et ordinært menneske er tid en betinget oppfatning. Tid er en følelse i det egoistiske ønsket, som trekker tidens akse fra ett punkt i virkeligheten til Ein Sof (uendelighet).

Jo fjernere du befinner deg fra virkeligheten til Ein Sof, jo fjernere er du fra tidens null-punkt. Jo mer du synker ned i mottakerønsket, jo lavere går du nedover på virkelighetstigen – og dess mer strekker du ut tiden. Det vil si at antall handlinger du må utføre for å nå punktet av Ein Sof, stabiliserer konseptet av tid for deg.

I din nåværende status gjør du ikke slike beregninger om antall handlinger du utfører. Det er utydelig og skjult for deg, siden beholderen og lyset ikke fungerer i deg i overensstemmelse med ønsket ditt. Når forløpet ikke er i overensstemmelse med ønsket ditt, er det skjult for deg.

Men når du selv begynner å styre det, vil du forstå hva du gjør og da vil du styre tiden. Derfor sies det: «Israel står over stjernene og stjernebildet», over konseptet om tid i sin higen etter Yashar-El (direkte til skaperen).

Men føreløpig har du ikke denne statusen. Du befinner deg under egoets herredømme og da er det ikke du som bestemmer over tiden, men tiden som avgjør skjebnen din. Derfor virker det noen ganger som om dagen flyr, som et øyeblikk – og andre ganger drøyer hvert minutt så lenge at man nesten ikke orker å vente på at det skal ta slutt.

Dette føles spesielt under studiet. Legg merke til at du noen ganger under studiet av The Study of the Ten Sefirot (studiet av de ti Sefirot) sovner i begynnelsen av et ord, for å våkne opp når ordet ender – og det synes som en evighet. Alt du ville var å sove. Det vil si at tiden har så stor betydning for deg, at det er viktig bare å koble av og hvile, selv et minutt.

Minimalavstanden vi overholder på veien er utstrakt til å være lang på grunn av egoet ditt og i forhold til hvor mye du nyter det. Det er som Faust sa: «Stopp opp, Øyeblikk! Du er så skjønn!»

Et stort, sterkt ego stanser faktisk tiden, akkurat som Farao ønsket, så selv den fysiske kroppen kan vare evig – og dermed ble han balsamert.

Så med mindre vi begynner å kontrollere ønsket vårt, vil tiden kontrollere oss, enten med å sette farten ned, eller opp. For å kunne heve oss over tid, er vi nødt til å kontrollere mottakerønsket. Tid, bevegelse og rom er de tre parameterne som realiserer mottakerønsket for oss og som det kontrollerer oss med.

Fra en Samtale om indre arbeid, 30/9/12

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Korrigeringen av knuste ønsker skjer skritt for skritt, takket være handlinger fra Den Øvre Moren (Ima Ilaa), Bina i Atziluts virkelighet. Et enormt kompleks system opererer der og det sørger for at innflytelsen til slutt når frem til sjelene. Bak alt dette, opererer Hochmas lys, kledt i lys fra Bina, som korrigerer ønsker, de oppdelte sjelene.

Når vi ber, får kontakt med lyset i AB-SAG, som er lys av Hochma kledt i lys fra Bina, forherliger vi dets skjønnhet (skjønnhet = «Shufra» på arameisk). Derfor har vi en tradisjon med å blåse i et spesielt horn som kalles Shofar, under feiringen av Det Nye Året.

Ved å gjøre det, priser og erklærer vi skaperens ledelse, det vil si overlegenheten til den energien som kontrollerer og leder oss; lyset av Hochma kledt i lyset fra Bina, som kalles nydelig. Hocmas lys (kunnskap, skjønnhet) manifesteres i oss i følge graden vi asprirerer å oppnå giveregenskap (Bina). Dette anses som menneskets begynnelse (Adam), den som streber etter å bli lik (Domeh) skaperen.

Dette forklarer hvorfor en Shofar symboliserer et Nytt År: den forherliger overmakten til den øvre kraften; det er vår forespørsel om at lyset fra AB-SAG må komme, for å korrigere oss, fylle oss og løfte oss med korrigeringens stige til den øvre kongen. Alle korrigeringene vi forventer skal ta plass i Det Nye Året, samles på èn dag som kalles «årets hode» (Rosh Hashanah), siden den allerede potensielt inneholder tendensen vi ønker å implementere i året som kommer.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/9/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi forstå hindringene riktig og bruke dem for å styrke forbindelsen vår – og holde fast ved denne tilstanden – på tross av dem?

Svar: Vi må overvinne hindringene. Vi vil, uten tvil, møte vanskeligheter og hindringer. Det kommer an på hvordan man ser på dem. Er du rede for dem på forhånd og skjønner at du ved å heve deg over dem, faktisk vokser, da skaper du dem ikke med hensikt, men aksepterer dem forberedt – og forbereder gruppen, omgivelsen, for dem på forhånd.

Jeg husker da jeg forberedte meg på en operasjon. De kunne ikke love positive resultater, men jeg gikk inn til operasjonen med indre fred, som om jeg studerte meg selv utenfra. Det er veldig interessant. Alt kommer an på hvordan du forbereder deg på hindringene. Til syvende og sist gir de deg en opptur – og uten dem, ville vi ikke være istand til å vokse.

Hva er en hindring? Det er den samme egoistiske energien som konstant presser meg forover. Og her bestemmer skaperen seg for å bistå deg. Han tar tilbake egoet og du står igjen – uten energi. Nå finnes det ingenting å gjøre, ikke noe sted å henvende seg, ingenting lokker; det finnes ikke motivasjon for noen ting. Det ville være bra om det var mulig å gå og legge seg og sove, uten å våkne mer. Men nei, det er heller ikke noe alternativ.

Det er en fornemmelse av fullstendig hjelpeløshet – og ikke bare hjelpeløshet – men fullstendig manglende begjær, indre tomhet. Og det blir gitt deg kun for at du skal fylle tomrommet med altruisme – og ikke egoisme. Styrken som motiverer deg forover, er med hensikt tatt fra deg – på den måten har du mottatt en gave.

Nå må gruppen gi deg en dytt forover, iallefall bittelitt – og da vil du gjøre det. Dette betyr at du på forhånd må arbeide med gruppen, å bistå, å investere i den – som i en bank – og da, når du ikke har noen styrke, kan du ta fra den og avansere.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Macsom er et psykisk punkt. Før det, arbeider jeg kun for min egen vinning og etter det, for å tilfredsstille skaperen, eller nesten min – noen utenfor meg. Dette er det vi må oppnå.

Denne grensen, dette nivået, kalles Machsom. Denne grensen som adskiller vår virkelighet fra den spirituelle, er simpelthen psykisk. Når jeg har omsorg for meg selv, selv om jeg samtidig aspirerer mot skaperen, mot det spirituelle, men ennå tenker på meg selv, er statusen min under Machsom og kalles «Lo Lishma». Og hvis jeg oppnår å bare ha omtanke for skaperens fornøyelse, slik at all nytelse ikke lengre er for min egen del, da er jeg, mine ønsker og intensjoner, over Machsom og min nye status kalles «Lishma».

Machsom er et psykisk punkt jeg er nødt til å krysse. Da vil jeg befinne meg i den spirituelle virkeligheten, i intensjonen om å påvirke og å gi. Etterpå, når jeg har passert Machsom, må jeg heve flere og flere av ønskene og intensjonene mine over Machsom.

Du kan også si det slik: Sammen med egoet som vokser i meg, sammen med alle de voksende fornøyelsene, hever jeg punktet for mitt Machsom høyere; mens den onde tilbøyeligheten realiserer seg, skritt for skritt, med utgangspunkt i ønsket om tilfredsstillelse, hever jeg punktet for Machsom opp til Ein Sof, til alle ønskene mine virkelig vil være i giverglede.

Det har ingenting å si hvordan du ordlegger deg: å heve intensjoner over Machsom, eller å heve betingelsene for Machsom til Ein Sof; det som er viktig er at jeg arbeider for å korrigere intensjonen for å bruke de voksende ønskene, ikke for meg selv, men for andre/skaperen

Kategori: Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Verden opplever i dag et stadig økende behov for kontakt. På den ene siden realiserer den integrerende forbindelsen seg, mens på den andre, uttrykkes vår manglende tilpasningsevne seg i form av en krise.

For å kunne hjelpe mennesker som har et brennende ønske om spirituell utvikling, for kontakt og samhold, vil vi i dette samholdet, ved å ligne naturen, bli istand til å realisere den øvre energien som styrer det, å fornemme, å se og lære å mestre systemet som kontrollerer oss – den såkalte øvre virkeligheten. Derfor samles vi og ønsker gradvis å tilpasse oss i likevekt med dette systemet, med naturen. En slik skritt-for-skritt innfartsvinkel kalles nivåene av spirituell oppstigning, en spirituell likhet.

Dette er seriøst kompliserte nivåer, siden vi er nødt til å beseire dem og motstå vårt ego. Ved å motstå det, lærer vi å kjenne og å tilegne oss systemet.

Akkurat som alle systemer i vår virkelighet opereres av to motvirkende krefter (pluss og minus, sammentrekning og utvidelse, osv), finnes det mellom dem en mekanisk, elektrisk, pneumatisk, eller annen form for mekanisme – og det er disse to kreftene som står bak utviklingen og bevegelsen i denne mekanismen, finnes det to konstant motvirkende krefter i våre kropper. I sin helhet, kan de reduseres til absorberingskrefter, absorbering og utskillelse. Vi eksisterer på grunnlag av disse to kreftene. De mer eller mindre nøytraliserer hverandre, eller opererer vekselvis på nivåene i naturen – bortsett fra ett eneste interesant tilfelle: mennesket.

Mennesket befinner seg kun under påvirkning av ett virkemiddel: den egoistiske energien som kontrollerer og styrer det og gjør hva det vil med det. Det finnes ikke noen kraft i motsetning til egoet vårt – og det er dette som er problemet. Derfor er vi ikke i likevekt. Vi er ikke smarte. Vi gjør ikke det vi vil. Konstant gjør vi det egoet vårt tvinger oss til å gjøre, selv om det kan skade oss.

Se på hva som skjer i verden i dag! Vi sager ned grenen vi sitter på. Vi forurenser luften vi puster inn, hugger ned skoger, forvandler enorme områder til tørr ørken, forårsaker smelting av isfjell og katastrofale endringer i klimaet, slik at det snart blir umulig å eksistere på denne kloden. Farten på denne krisen akselerer truende og det finnes ikke noe vi kan gjøre.

Hvorfor gjør naturen dette? Det er  for å vise oss i hvor stor utstrekning vi styres av denne ene egoistiske kraften og hvor mye vi mangler den andre kraften som står i motsetning til den, for i det minste å oppnå balanse. Selv om vi hadde vært fullstendig motsatte den egoistiske kraften, selv om vi hadde vært absolutte altruister, kunne vi heller ikke ha eksistert. Der må være en balansekraft mellom disse to kreftene, loven om likevekt, loven om riktig veksling.

Så vi behøver det andre virkemiddelet – og vi har det ikke. Men det finnes på nivåene av uorganisk, organisk og animalsk natur. Det er instinkt!

Instinktet får dyr til å utføre visse handlinger og til å la være å utføre andre. Det får dem til å beherske seg, så de ikke tar dårlige avgjørelser. Når en løve oppdager en løve som er sterkere enn seg selv, vil den trekke seg tilbake. Det finnes en tydelig ordensrang, styrkeprøvelse og tilbaketrekning. Det vil si, det finnes en begrensningskraft i henhold til naturen og ulike fenomen, uansett hvilke. Dyr oppfører seg i følge prinsipp av ordinært dyre-ego som balanseres av et beskyttende instinkt.

Det har ikke vi. Vi mangler det, men er nødt til å tilegne oss det. Hvis ikke, vil vi befinne oss i en situasjon der eksistensen vår trues!

Læren om kabbala virkeliggjøres i vår tid, for at vi, på et vis, skal kunne tilegne oss det andre virkemiddelet som får oss til å beherske oss og få egoet i likevekt. Det er motsatt egoet. Det kalles altruisme, giveregenskap, kjærlighet.

Om vi kan oppdage denne energien i naturen og på et vis ta det opp i oss og begynne å gjensidig balansere de to kreftene, kan vi være sikre på at vår eksistens blir trygg, behagelig, god og fornøyelig. Hvis ikke, blir vår fremtidige utvikling katastrofal. Vi ser hvor fortapte vi er i egoet, dag for dag og det vil begynne å fortære oss mens vi ennå er i live og etterlate oss uten håp om å overleve.

Derfor har vi kongresser. Vi gjør det for å tilegne oss virkemiddelet som er motsatt egoismen, for å prøve å balansere de to motsatte kreftene i oss og å oppnå midtpunktet, der vi kan være frie – med fri vilje, frihet til å velge – slik at vi kan styre oss selv og avansere. Dette er hva vi ønsker å oppnå.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg best mulig holde fast ved det spirituelle arbeidet i dagliglivet (på gata, offentlig transport, osv)?

Svar: Jeg prøver å se alt gjennom systemet av forbindelse, gjennom systemet av gjensidig fullstendighet. Jeg lurer på om jeg, gjennom alt som tar plass foran meg, vil se det gjensidige samarbeidet mellom to motsatte krefter som viser meg ulike bilder.

Hvis jeg befinner meg i en sirkel på et seminar og der er ni venner foran meg, som både er partnere og konkurrenter på et vis, ifølge hvem som gir best svar og hvem svarer mindre nøyaktig, hvordan vi kan utfylle hverandre, hvordan vi kan spille på lag for å finne riktig svar. Her finnes så mye nærhet og motsetning.

Hvorfor kan jeg ikke se en identisk partner i alle som vekker følelser hos meg på gata? Det spiller ingen rolle om det er for, eller mot. Det viktige er hvordan jeg reagerer på dem. Kan jeg reagere på en fremmed, som jeg ville ha gjort om det var noen som står meg veldig nær? Egoet mitt lar meg ikke gjøre det. Hvis jeg kunne sett ham på en annen måte, ville jeg ha sett et svært nært og kjært menneske – og jeg ville straks ha endret holdningen min overfor ham.

Vi må bruke dette, ved å slå på start-knappen til mottakelse og giverglede og konstant klarlegge forbindelsen vår med andre. Da blir du mer fleksibel og får en mykere holdning til livet og virkeligheten.

Men i sin helhet ønsker du selvfølgelig å se styrelsen gjennom denne holdningen, som presenterer hele bildet for deg og viser deg det, så du ser realisering av skaperen, for at du bak dette bildet skal se styrelsen.

Fra en virtuell leksjon om innføring i kabbala, 23/9/12

Kategori: Indre arbeid, Samfunn, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter at en er vekket for det spirituelle, avhenger resten av ens oppstigning på mangelen. Det er det eneste man blir bedt om – å ha mangelen, som kalles bønn, MAN.

Dette er kun mulig når man er takknemlig for å ha mottatt en slik lengsel. Da øker man selv målets viktighet; viktigheten av neste nivå. I tillegg er dette mulig om man, over alt dette, også utvikler enda en mangel i seg; å ikke stige for sin egen skyld – men for å fornøye skaperen. Det er som det berømte eksempelet om gjesten som ønsker å glede verten.

Da forbereder man seg til å motta hjelp ovenfra, slik at ens ønske blir riktig. Selv om man ikke skjønner i hvor stor grad regnskapet vårt faktisk er egoistisk, har det ingen betydning. I mellomtiden er dette nok. Senere vil man se at regnskapet ikke er plettfritt. Derfor kalles forberedelsestiden Lo Lishma (ikke for hennes skyld).

Det er et naturlig, egoistisk regnskap og det er umulig å hoppe over egoet vårt på èn gang. Det åpner seg gradvis, slik at vi kan gjøre en innsats og motarbeide det – mot ting vi liker, mot våre vaner og i den grad vi er villige til å trampe ned stoltheten vår for å forbinde oss med andre.

Alt dette er ikke lett. Men om vi konstant er oppmerksomme på det, da avanserer vi. Problemet vårt er at alle prøver å unngå det og gjemme seg i sitt lille hjørne, å gjemme seg bak studiet, bak ønsket om å forstå det skrevne ord – som ikke har noen ting å gjøre med spirituell avansering og indre korreksjon. Man fyller hodet med tørre fakta og neglisjerer arbeidet i hjertet.

Arbeidet i hjertet er å motarbeide hjertet, for å forvandle «steinhjertet» til «kjøtthjertet». Men vi glemmer hvor vi må anstrenge oss mest. Alle finner en behagelig flekk og tror de har funnet veien. På den måten daler man selv fra Lo Lishma, siden Lo Lishma er når jeg på tross av mitt ego, allikevel anstrenger meg for å heve meg over det.

Hvor er det daglige arbeidet for å forbinde meg med andre, å trampe på meg selv, å annullere mitt «selv», å akseptere viktigheten av meningen til gruppen, å bli en trell for oppdraget? Kan jeg utforske meg selv og se hvilken tilstand jeg befinner meg i? Dette kalles Lo Lishma.

Alt arbeid Moses utførte i Egypt, er eksempel på arbeid i Lo Lishma. Han ønsker å frigjøre seg fra trelldommen, men er redd – for han innser at han befinner seg under herredømmet til Farao, som er hans eget ego – og han vet ikke hvordan han kan kommunisere med ham. Det når en stand der skaperen selv tar hånd om ham og fører ham til Farao og bistår ham i alt han gjør.

Skaperen selv kjemper mot Farao. Han sier: «Kom til Farao!» Men i mellomtiden er vi redde. Vi vet at egoet kontrollerer oss totalt og hvor svake vi er når vi konfronterer det. Vi befinner oss i et konstant dilemma: På den ene siden er vi rede for det – og på den andre siden er vi ikke. Om vi bare kunne be skaperen om å gå foran oss, bare å gjemme oss bak ham og stå foran Farao på den måten. Men faktisk har vi ingen ønsker om å gå – og vi har hverken mot til å henvende oss til egoet vårt, eller til våre egne egenskaper, som kalles «Israels nasjon».

Men ved å befinne oss i et system som forbinder oss med Farao, skaperen og nasjonen, må vi klarlegge alle disse forbindelsene. Vi kan ikke gjemme oss bak en teori, eller et arbeid, som bare er et hjelpemiddel. Det er veldig viktig å klargjøre hva Lo Lishma betyr.

Når man trèr inn i en tilstand av Lo Lishma (ikke for hennes skyld), blir tingene klarere og mer avgjørende. Vi kan ikke si at det blir lettere, men av erfaring blir man rik. I mellomtiden, derimot, under forberedelsestiden, flykter man inn i et hjørne og er klar til å bli der til ens siste dag. Det er et stort problem, om ikke gruppen sporer og leder en. Man må føle at man står lavere enn dem, for å kunne høre hva de sier.

Følelsen av hjelpeløshet, på den ene siden – og behovet for å avansere, på den andre siden – er en tilstand som kalles Yomim Norai`im (dagene med ærefrykt). Man befinner seg i en tilstand av angst, siden man ikke er redd for å ikke være istand til å oppfylle skaperens ønske, for ikke å klare å la ham avdekkes for alle skapningene, for ikke å være istand til å ofre seg selv for sammenløpet av skaperen til skapningene.

Alt dette vekker frykt i oss. Vi ønsker virkelig å fullføre dette trinnet i praksis, slik at det kan kalles begynnelsen på Et Nytt År for oss.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 14/9/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kabbalister tilskriver misunnelse som en av egenskapene som bistår oss i å trè ut fra denne virkeligheten og inn i den spirituelle virkeligheten. Men hvorfor skal jeg misunne andre? Vi er jo alle sammen spesielle og alle følger sin egen bane. Hvorfor skal en annens unikum gjøre meg sjalu og gi meg styrke på veien?

Svar: Jeg vekker målbevisst misunnelsen, begjæret og ønsket om respekt, i meg. Dette handler ikke bare om et vanlig menneske som misunner andres suksess og jakter etter respekt. I denne virkeligheten misunner vi all slags tull og ønsker oss mange fjollete ting. Jeg tar, tvert imot, kun det som er livsnødvendig og ignorerer alt annet. Når jeg har dekket de grunnleggende behovene, danner jeg meg for spirituelt arbeid og innenfor dette rammeverket tar jeg i bruk hjelpemidler som misunnelse.

Ellers har jeg ingenting å avansere med. Misunnelse, begjær og respekt er de tre innfartsvinklene – og hva har jeg å arbeide med, hvis jeg ikke har dem i meg? Det er disse tre egenskapene som kan ta meg ut fra denne virkeligheten; det er som å trè ut fra BYAs virkelighet og inn i virkeligheten til Atzilut.

Så om jeg ønsker å arbeide spirituelt, ser jeg på andres arbeid og annullerer meg overfor dem. Da ser jeg på dem som vår generasjons mest fantastiske: de har avansert mye mer enn meg, de har oppnådd korreksjonens avslutning og jeg misunner dem. Har jeg ikke misunnelse, eier jeg ikke krefter og klarer ikke å bevege meg. Egoet mitt gir meg krefter til å avansere. Riktig framgang med riktig intensjon, som er det samme som form iført materie, blir gitt meg av lyset – mens selve materiet som jeg hever meg over, er mitt eget ego.

Spørsmål: Men hvordan kan jeg skjerme den riktige intensjonen fra misunnelsen?

Svar: Intensjonen dannes i henhold til misunnelsen, begjæret og ønsket om respekt. Du vender misunnelsen til misunnelse for skaperen, ønsket om respekt – til respekt for skaperen og begjæret for en drivkraft – til å hengi deg til ham. Hva ellers har du å korrigere? Hva er det du bygger? Et luftslott i skyene?

Spørsmål: Men allikevel, misunnelsen brenner meg opp…

Svar: Nei, du tillater deg bare å vekke misunnelse, begjær og ønske om respekt, etter begrensningen, når det ikke lengre er for deg selv, men for å forstå og bestemme «arbeidsplassen». Alt må være under kontroll. Er det ikke det, må du ikke en gang begynne.

Kort og godt; prøv det. Ikke vær redd for å begynne å misunne. Begynn å bearbeide det. Du er heldig hvis du misunner vennene; det er bra. Vi har ikke andre krefter å avansere med. Om jeg var alene, uten noen omgivelse, ville jeg vært som et dyr. Men når samfunnet hele tiden sporer meg og stimulerer meg ved å vise meg at vennene har det som jeg mangler, hjelper det meg til å avansere. Alt jeg trenger er en spesiell omgivelse som sørger for å gi meg gode eksempler, som jeg misunner.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/9/12, «Peace in The World»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: La oss si at vi diskuterer et visst integrert system i en gruppe for integrert utdanning. Jeg kan ikke dy meg, jeg ønsker å forklare hvordan jeg ser det, men andre ønsker også å uttrykke seg på samme tid. Hva skal jeg gjøre i forhold til mitt ønske? Bør jeg holde meg og la den andre personen snakke?

 Svar: Måten du uttrykker deg på spiller liten rolle her, fordi du begynner overgangen til følelses- feltet. Når du begynner å jobbe med dem på nivået av integrert intern sammensettning, vil du se at dine følelser og tanker legger seg sammen med andres. Plutselig begynner andre å uttrykke dine tanker og følelser, til det punktet der du egentlig ikke trenger å snakke Det viser seg at når du inkluderer deg selv på denne måten i alle andre, begynner du å påvirke dem.

Dere kan nå et nivå der dere vil begynne å føle og oppfatte hverandre uten ord, uten hjelp fra kroppen, siden dere vil oppfatte å føle som om dere er på innsiden av det systemet dere har skapt mellom dere. Dere trenger ikke noen fysisk eller verbal kommunikasjon. Dere vil oppfatte og føle at dere er sammen, i et system, hvor det ikke finnes noe behov for å gå ned gjennom kroppene våre for å diskutere ting på det fysiske nivået gjennom verbal kommunikasjon.

Med andre ord vil vi føle så sterkt at vi er sammen i et ønske og oppmerksomme på det, at vi ikke føler noe behov for kommunikasjon gjennom våre kropper. Det er på akkurat samme måte en mor føler sitt barn, den måten vi føler mennesker som er oss kjære, selv etter deres bevegelser, eller vi rett og slett føler hva som kjer med dem.

Fra et foredrag om Integral oppdragelse 3/2/12

Kategori: Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Samhold - Inga kommentarer →