Shamati, Artikkel 159: “Det vil si at når Israel befinner seg under en viss nasjons herredømme, kontrolleres de av den nasjonen og kan ikke trekke seg tilbake fra dens maktområde. Derfor hadde de fått nok av dette arbeidet og kunne ikke frigjøres fra det.

Så hva gjorde skaperen? “Egyptens konge døde.” Det vil si, de mistet samfunnsstraffen fra ham. Derfor kunne de ikke lengre arbeide…

Er det positivt at Farao døde? Han førte, tross alt, Israels barn nærmere hellighet ved å tvinge dem til å oppfylle to innsikter i seg selv. På den ene siden hadde de grytene fulle av mat, men samtidig var de slaver.

Når vi ikke tenker på det spirituelle, føler vi ikke trelldommen – og vi glemmer at vi er slaver. Du arbeider for egoet ditt og gjør det godt. Trelldommen begynner når du, på tross av de fulle kjøttgrytene: føler at du mangler spiritualitet fordi du ikke oppnår kontakt og kjærlighet – muligheten til å slippe fri fra ditt ego.

Trelldommen fornemmes bare når du har to innsikter: På det materialistiske nivået er alt i skjønneste orden, men på det spirituelle nivået er der ingenting – og vil heller aldri bli noe. Da kalles det “trelldom”. Substansens herredømme over ånden. Skaperen hører oss bare når vi har kontakt med hverandre og begynner å skille det legemlige fra det spirituelle og skjønner at vi må lete etter det spirituelle punktet i forbindelsen med hverandre.

Derfor kalles vi “Israels barn” og “brødre som sitter sammen” – de som føler seg som slaver i Egypt og ikke makter å oppnå kontakt. I begynnelsen virket det som om alt var mulig – og alt var bare fryd og gammen. Så oppstod problemene. Vi ser dette i ulike grupper. Det er andre fase av trelldommen i Egypt, der Israels barn stønner i det harde arbeidet. De får ingen kontakt. Men istedet for å flykte, fortsetter de å jobbe med å oppnå den.

Forlater man ikke gruppen av den grunnen, men fortsetter å bearbeide dette ene punktet og prøver å oppnå forbindelse, vil man til slutt fortviles og rope ut i avmakt. Når vi er forbundet, får vi en beholder der vi oppdager skaperen. Men vi klarer ikke selv å skape den, for et menneske kan ikke selv oppnå spirituelle handlinger.

Da stønner vi i arbeidet, for da skjønner vi at vi trenger hjelp fra den øvre kraften. Bare det kan korrigere og forbinde oss. Dette stønnet er allerede en redning, den store avdekkelsen av: “Det finnes ingen annen enn ham” – og at kun han kan forbinde oss. Vi har oppnådd ønsket om samhold i arbeidet vårt, når vi innser at det er det eneste vi trenger – uten noen som helst form for fristende materialistiske betingelser.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/4/12, Shamati #159

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det er veldig vanskelig å beskrive hva spiritualitet er fordi det handler om følelser. Hvis et menneske deler disse følelsene, vil han forstå hva som blir beskrevet. Men hvis han ikke er på samme nivå eller føler hva forfatteren skriver om, vil han ikke skjønne noen ting.

All vår jobb tar plass i “Egypt” som er i eksil, der vi enda ikke føler skaperen, den øvre kraften som kan hjelpe oss å heve oss over over vårt ønske om å motta, egoet.  Dette er tiden for valg og det er også den beste tiden fordi det er her vi lærer hvordan å motarbeide våre ønsker.

Jeg må konstant se for meg at jeg allered er på nivået av giverglede i den spirituelle virkeligheten, i hellighet, jeg skaper ingen splittelser eller barrierer i veien for det øvre Lys som fyller hele virkeligheten. Jeg annulerer min personlighet, mitt egoistiske «selv», så selv om jeg føler forskjellige tilstander som går igjennom meg og på-kaller forskjellige reaksjoner i mitt ego, må jeg prøve å være i en tilstand av ren giverglede.

Det er som om jeg allerede eksisterer i den åndelige verden. Jeg er fordypet i et hav av Lys ved å være nøyakting tilsvarende Lyset. Dette er fordi alt som fakstisk separerer meg ifra lyset er mitt ønske om å motta, mitt ego, som kan sammenlignes med en boks som ikke slipper lyset igjennom. Jeg lager hindringer for meg selv: jeg er den eneste som skiller meg ut med dette egoet i Lyset, bortsett fra meg er alt korrekt og klart.

Det er bare jeg som kan se at virkeligheten er forvrengt, at jeg er korrupt og at skaperen er ond og behandler meg dårlig. I tillegg ser det ut for meg som om det finnes en annen autoritet foruten skaperen.

Alt vårt arbeid er å forestille oss den riktige tilstanden, slik det faktisk er, og ikke hva som er avbildet i vårt ego. Det finnes ingenting bortsett fra skaperen, men egoet mitt forteller meg at det finnes mange forkjellige krefter som tar avgjørelser i tillegg til meg selv.

Det virker for meg som om jeg føler og tar egne avgjørsler, men selv dette er ikke sant. Skaperen er den som sender meg alle disse følelsene så at basert på inntrykkene jeg mottar fra Ham, hvert sekund, vil jeg være i stand til å utføre arbeidet og annulere meg selv, mine tanker, som jeg tilsynelatende tenker og føler uavhengig, at jeg mottar noe fra sammfunnet, gruppen og hele den eksterne verden. Istedenfor må jeg forestille meg at jeg er under total kontroll av det øvre Lys som fyller hele virkeligheten.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Brev nr 12: Det er tåpelig å tro at skaperen forpliktes til å velsigne akkurat der handlingen foretas. Tvert imot befinner handlingen seg vanligvis på et sted – og velsignelsen på et annet sted; på et sted man ikke gjør noe – enten fordi man ikke vet hvordan, eller ikke er istand til å utføre noe der.

Vi gjør en innsats på et sted – og resultatet viser seg et annet sted – og slik skjønner vi ikke hvor det er blitt av alt arbeidet vårt. Faktisk vet vi ikke hva slags arbeide det er vi gjør. Er handlingene våre bra eller dårlige? Er de målrettet, eller ikke? Hvem er det som utfører dem: vi, eller skaperen? Vi skjønner ikke noen ting av dette, for vi befinner oss i en veldig forvirret tilstand.

Hvorfor er vi i skjul? Vi vet ikke nøyaktig hva vi må gjøre med det, vi vet ikke om vi handler riktig, eller ei… Hvordan har det seg at denne tåken, denne forvirringen, mangelen på forståelse og orientering, eller mangel på ansvar kan bære frukt ifølge prinsippet av “Jeg arbeidet og jeg fant”? Hvorfor kalles dette anstrengelse? Ville det ikke ha vært bedre å bli fortalt i skrevne ord nøyaktig hva det er vi må gjøre?

Nei, slik gjøres det ikke. Selv om vi er uenige i denne tilnærmingsmåten, blir den beskrevet utallige steder i kabbalistiske skrifter, i tusenvis av sitater.

Arbeidet vårt har ingen sammenheng med resultatet – og det er veldig vanskelig å godta at det er slik det er. Jeg må oppføre meg som en marionette, som en galning. Jeg blir tilbudt en løgn: å klemme vennene når jeg ikke har noe ønske om det, å prate om kjærlighet når jeg ikke har noen følelser for det… Kort sagt, blir jeg bedt om å gjøre ting jeg ikke forstår.

Denne dualismen er nødvendig, slik at vi kan heve oss fra denne virkeligheten til den spirituelle. Den spirituelle virkeligheten står i motsetning til denne virkeligheten. Den er ukjent og uoppfattelig. Gjennom disse uforståelige handlingene oppnår vi derfor beholdere som kan lede oss til dette stedet vi ennå ikke har nådd.

Så vi trenger instruksjoner ovenfra for å fullføre disse handlingene. Vi ønsker å trè inn i den dimensjonen som ikke på noen måte passer sammen med våre egenskaper. Faktisk er det ingenting som tiltrekker oss i den retningen. Vi må handle “automatisk”. Kabbalister sier – og vi utfører.

Når man innser at man ikke har noe annet valg – dersom man ønsker å heves til et høyere nivå – da er man klar over at dette er et totalt forskjellig nivå og at det ikke dreier seg om kvantitative tilføyelser i det hele tatt. Jeg vil hverken bli smartere, eller forstå mer og jeg kommer ikke til å oppnå flere verdslige velsignelser. Jeg handler basert på antagelse av at denne virkeligheten er oppbrukt og ferdig. Det finnes ingenting mer jeg kan tilføye her.

Jeg gjør meg rede til å tilføye meg selv noe annet: et spirituelt nivå. Derfor må jeg utstyres med beholderne, lysene, innsikt og Reshimot (informative gener) – med alt det som har tilhørighet i den spirituelle virkeligheten.

Fra Arava Kongressen, 25/2/12, Leksjon 7

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle hindringene stammer fra den forente kraften som vi kaller Naturen. Hvorfor trenger vi disse hindringene? La oss si jeg innser at denne kraften har dratt vekk bakken under mine føtter, at den har misvist meg og tvunget meg til å glemme målet, søken, fordi den har påført meg smerte, bekymringer og ubehagelige følelser, og dette fikk meg til å føle meg redd for noe og bekymre meg for noe. Jeg er tross alt bare et menneske, det er veldig enkelt å slå meg ut. Hva kommer etter dette? Hva trenger vi alt dette til?

Vi trenger dette så vi vil føle at vi ikke kan klare oss uten denne kraften, uten dens personlige hjelp til alle og enhver: at uten vår appell til det vi kaller det øvre Lys, det omsluttende lyset. kan vi ikke avansere. Å oppnå dette nivået er vårt neste trinn i utviklingen. Når jeg skjønner at alt som skjer er utført av kun denne ene kraften, og at den gjør det med vilje så vi vil trenge dens hjelp, mens jeg ikke kan gjøre noe på egenhånd, er dette alleredet begynnelsen av en direkte samhandling med denne kraften. Dette er et veldig viktig og seriøst nivå som ikke kan bli oppnådd uten støtte fra omgivelsene.

Vi har snakket om det faktum at en person ikke har noe fri vilje i denne verden. Han er totalt styrt av sine gener, hormoner og andre ting. Det finnes mennesker som kan forutse andre menneskers fremtid. Det er virkelig slik, bortsett fra en ting; fri vilje blir faktisk uttrykt gjennom selv- utvikling rettet mot søken etter denne kraften, for veien mot dette, kontakten med dette, for så å kreve at den hjerlper oss er viktigst. Dette er faktisk hva den vil: hjelpe oss hvis vi ber om det.

Hvorfor en slik enorm, perfekt og evig kraft som omfatter hele naturen, ikke begrenset av våre kroppslige rammer av tid og sted, som er ubegrenset i sine evner og handlinger, hvorfor har den behov for våre forespørsler og spørsmål og forventninger om at den skal gjøre noe med oss, siden vi selv ikke kan gjøre det. Hvorfor trenger den slike handlinger fra vår side, våre svake forsøk?

Det er nødvendig så vi kan utvikle et nytt ønske i oss som ikke finnes i naturen: et ønske om å være i kontakt med den, oppnå den og jobbe sammen med den. Til den grad dette ønsket utvikler seg i oss, tar denne kraften kontakt med oss og avdekkes i dette ønsket. Det er da jeg kan føle denne store altomfattende kraften.

Fra denne anerkjennelsen, fra denne følelsen begynner vi å forstå alt: hvem vi er, hvor vi er, for hvilken grunn vi er, til hvilket formål og hva som skjer med oss. Det er derfor jeg burde ønske åpenbaringen av denne kraften i meg. Jeg må utvikle dette ønsket i meg, av meg selv, ellers vil jeg ikke være uavhengig. Hvis det gir meg dette ønsket, vil jeg ikke være fri. Og hvis så, hva er poenget i å skape alt dette?

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I dag oppdager forskere at vi er alle sammenkoblet, at talløse tråder som vi ikke engang visste eksisterte, strekker seg mellom oss. Hvordan ser en Kabbalist dette? Kan det være at at hele denne enorme floken beveger seg foran hans øyne?

Svar: I virkeligheten er alt veldig enkelt. Jo mer vi avanserer jo enklere er det. Mennesket er enkelt og lyset er enkelt, mens de utallige kalkulasjonene dukker opp fordi egoet utvikler seg til å bli et giverønske.

Jo mer en person utvikler seg, jo mer naturlig oppfatter han bildet av verden. Vane blir til hans andre natur. På samme måte du ser din familie og mennesker du elsker: blir det ditt liv, din natur og du bruker ikke lenger krefter på forhold til de du elsker og de du ikke kjenner. Du kjenner hver og en av dem og skjønner alle forbindelsene.

Akkurat nå ser dette ut som et problem for deg fordi det krever innsats. Men når giverønsket regjerer i deg, vil problemene forsvinne. Det finnes ikke noe enklere enn å kjenne den spirituelle virkeligheten eller å leve i den.

«Er dette i det hele tatt mulig? Hvordan kan vi ta vare på alt, kontrollere bevegelsen på alle atomer og alle verdener?»

Du trenger ikke kontrollere noe som helst siden alt blir avslørt inni deg, som ditt eget system.  Det er derfor hver påfølgende grad vil bli enda friere fra press, fra nødvendigheten av å forstå hva som skjer. For med hvert trinn, vil alt bli klarere.

Fra fjerde del av den daglige Kabbalah Leksjon 3/29/2012, “Introduksjon til TES”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Den viktigste artikkelen i den kabbalistiske metoden er: “There is None else besides Him” (Det finnes ingen annen enn ham). Denne artikkelen finjusterer punktet i hjertene våre, vår higen etter å avdekke naturen – dens høyeste og mest uendelige, perfekte harmoni – helhetlig og verdensomspennende, der alt er gjensidig sammenkoblet og representerer ett felles, fullstendig bilde.

Typisk nok, i vår verden kan vi ikke fatte alt i vår individuelle egoisme. Vi inndeler naturen i en lang rekkefølge av vitenskaper (det finnes 184 vitenskaper). Dette eksisterer ikke i naturen. Vi klarer ganske enkelt ikke å lære alt på èn gang. Vi inndeler naturen i “biter” og studerer biologi, zoologi, geologi, astronomi osv – generelt – et stort antall vitenskaper.

Vår individualitet, vår egoisme, er veldig snever – så den obserberer kun noe konkret, men klarer ikke å oppfatte naturen som en holistisk helhet. Derfor er vi ikke istand til å fornemme hele bildet og den helhetlige kraften på egoistisk måte, gjennom våre fysiske sanser. Vi føler det ikke, vi tar det ikke inn med våre følelsesorganer.

For å kunne gjøre det, må vi utvikle en ny sans – som selvfølgelig vil inkludere alle de tidligere – men i tillegg har muligheten til å erfare absolutt alt med èn gang og på samme tid – som en helhet. Det er slik vi må balansere oss. Så istedet for å se til venstre, høyre, opp, ned, nøyaktig ifølge koordinatorene som dirigerer vår egoisme mot et bestemt fenomen – må vi, tvert imot, forsøke å fjerne hele fokuset, hele egoismen – og prøve å se naturen slik den er. Dette er justeringens vesen.

Det finnes en gruppe og en spesiell metode for oss. Når vi finjusterer oss slik, begynner vi plutselig å føle at vi – ved å fjerne det egoistiske fokuset fra verden – begynner å se på den helt enkelt, åpent, uten noe ønske om å ta noe fra den. Vi lar ikke kroppen, de fem sansene, forståelsen og vår begrensede oppfattelsesevne overfor alt som eksisterer i naturen stanse oss. Da begynner vi virkelig å fornemme at vi er omsluttet av en enorm kraft – generell, evig og perfekt, som kalles naturen, eller skaperen.

Det har ingenting med religioner, trosretninger og mystisisme å gjøre. Dette er bare en metode som hjelper et individ til å heve seg over sin snevre holdning til virkeligheten – og til å se på den uten å la seg begrense av tid, rom og bevegelse, det vil si; den viser oss hvordan vi kan gå hinsides vårt vesens kjente terreng uten at kroppen begrenser oss.

For å oppnå dette prøver vi å organisere oss i grupper, der den gjensidige hjelpen mellom vennene gir oss mulighet til å trè utfra oss selv og begynne å føle noe utenfor kroppen, som om vi ikke befinner oss inni kroppen. Og når vi begynner å fornemme oss selv som ikke i kroppen, får vi en idè om hva det vil si å leve utenfor kroppen.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg forstår ikke hvordan et spirituelt Partzuf  kalkulerer i hvilken grad det kan motta for å kunne gi, hver gang det oppdager en ny tilstand der det aldri tidligere har vært.

Svar: Det spirituelle Partzuf gjennomgår kontinuerlig nye faser. Som det sies: “De blir som nye for deg.” Men det kan utføre nye handlinger basert på det som var før. Takket være hva? Takket være at det ber den øvre om å utføre denne handlingen!

Også i vår virkelighet blir alle handlingene utført av den øvre, men du reflekterer ikke over det og tror at du gjør alt selv! Men alt blir gjort av det øvre lyset og du gjør en dobbel feiltakelse, som kalles dobbelt skjul.

Du gjør faktisk ingenting selv. Alt blir gjort takket være skaperens velvilje – og vi styrer ikke våre handlinger, våre avgjørelser og våre beregninger. Kanskje du har tvil og er usikker på hvordan du vil oppføre deg i den spirituelle virkeligheten, siden du er vant til å føle at du har kontrollen i denne virkeligheten og at alt avhenger av deg. Men til og med her, hverken gjør eller avgjør du noe selv.

Det bare synes som om du gjør det; alt du fornemmer, avgjør og utfører er konstruert. Det er en hånd inni deg, som i en marionette – som konstant beveger deg, så slapp av!

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Våre krav er berettiget: Vi gjentar det samme gang på gang, når vi forsøker å forène oss. “Når kommer det til å ende? Når får vi det vi ønsker oss?” Svaret er enkelt: Når vi ikke lenger kommer til å ønske det.

Rabash, “Shlavey HaSulam (Steps of the Ladder)” 1989, Artikkel 12, “A Blessing and a Curse (En velsignelse og en forbannelse)”: En må forstå at hver begynnelse på vårt arbeid kalles “dag” og ens bønn om at skaperen må føre èn nærmere arbeidet, kalles “dag”.

Takket være våre bønner og ønsker og de gjensidige forbindelsene vi danner mellom skaperen og oss, klargjør og foredler vi ønsket vårt – til vi blir istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. “En bønn” er hjertets arbeide: finpussing, renselse, forberedelse. Når vi ber, krever og roper, blir vår bønn til en forbindelse med skaperen som har gått gjennom gruppen og blitt til “de manges bønn”. Dette er eneste måten å nå ham.

Når vi arrangerer alt riktig, finpusser, klargjør og forbereder vi konstant våre mottakerbeholdere for å kunne fornemme spiritualitet i dem. Langs veien krever vi: “Gi meg!”, men gradvis begynner vi å finsøke våre ønsker og krav, retter dem mot giveregenskap, mot forèning med vennene, mot å skjelne formen for generell giveregenskap, skaperen, i dette samholdet, som avdekkes i prinsippet “kom og se”.

Slik når sinn og følelser i våre beholdere gradvis de riktige parameterne og gjør oss istand til å fornemme den spirituelle virkeligheten. Den eksisterer her og nå – og vi befinner oss i den – men vi føler det ikke…

Derfor er bønn en prosess der vi forbereder våre beholdere for mottakelse.

Fra Kongressen i Arava, 25/2/12, Leksjon 7

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr selvannulering? Hva vil det si, å annulere seg overfor vennene?

Svar: Det vil si at jeg står til tjeneste for vennene mine: La dem avdekke skaperen fullstendig, mens jeg kun bistår dem. De kommer ikke til å vite om det. På samme måten betyr det ingenting for en mor om barnet hennes er oppmerksom på hennes tilsyn og omsorg. Hun er ganske enkelt hengiven mot det uten noe forbehold. Slik ønsker jeg å bistå alle vennene til å realisere sine håp, så de og skaperen kan glede hverandre gjennom det.

Og hva med meg? Jeg forblir en skjult faktor. Akkurat som skaperen, som skjuler seg bak alle scenene i denne verden, ønsker også jeg å føre hele menneskeheten mot hans godhet på skjult vis.

Men vær forsiktig: Mye stolthet ligger i denne tilnærmelsen!

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, “Introduction to TES”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken fremgang forventer du fra kongressen?

Svar: Jeg forventer at menneskets første form danner seg i oss, at skaperen viser seg i samholdet vårt. Men la dette bli en klar fremvisning, ikke noe tåkete – der alle bare fornemmer begynnelsen på en ny tilstand, slik det opplevdes på kongressen i ørkenen og selv før det.

Det må realiseres praktisk, så vi fornemmer bevegelsen inni oss, ånden som dveler i oss og lysets ulike handlinger.

Når lyset ikke beveger seg, kan vi ikke føle det og da har vi ikke livets pust. Det må finnes Ruach (ånd, vind) og forandring, men ikke et nivå av Nefesh som forblir ubevegelig. Nå trenger vi Ruach; de små endringene innenfor den gir oss følelsen av liv.

Vi er tross alt skapningene. Vi fornemmer bare endring fra den ene tilstanden til den andre og gjennom denne kontrasten undersøker og forstår vi hver egenskap. Oppfattelsen vår fungerer basert på kontrast. Den er avhengig av bevegelse, slik at den ène er ulik den andre. La oss derfor håpe at vi får føle livets pust. Det er den som føder skapningen – og ikke Nefesh.

Nefesh er som en dråpe av sæd som kommer fra faren. Men når den begynner å vokse har den behov for sin egen eksistens. Finnes det en ny bevegelse i den bortsett fra den innledende sæddråpen, er det allerede et nytt liv, en ny kropp. Det tilhører fosteret – og ikke faren. Dette er  de reelle endringer vi venter skal skje med oss – og bare de fornemmes som liv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, “Introduction to Tes”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →