Vi kan omtale oss selv og framgangen vår på samme måte som vi forestiller oss det fra et perspektiv ovenfra, fra virkelighetens kilde. Vi avdekker arbeidet vårt nedenfra, men dets hensikt kommer ovenfra.

Hva var skapelsens mål? Det blir sagt at den øvres ønske er å skape en skapning like fullkommen som han selv er. I alle våre handlinger og intensjoner, når vi undersøker hva som skjer med oss, bør vi derfor alltid huske at hensikten bak alt er å avdekke skaperen.

Uansett hva jeg føler, tenker, grubler over eller trakter etter, så er det riktig; slik foregår analysen. Men hva er det jeg avdekker på veien? Mitt eget jeg? Nei, jeg avdekker meg selv som motsatt skaperen. Det vil si at jeg faktisk avdekker ham.

Fra læren om kabbala vet vi at i uendelighetens virkelighet finnes ingen mangel på noe, bortsett fra gjenkjennelse av giveren. Skapningen, som kalles Malchut i uendelighetens virkelighet, må forstå, fornemme og oppnå ham.

Derfor er denne omgangen i skapelsen nødvendig: nedturen til vår virkelighet og oppturen tilbake til Malchut i uendeligheten, som vi må utføre. Denne tilbaketuren fra bunnen og opp har som eneste hensikt å oppnå giveren.

Vi oppnår ham ifølge likheten i form: Jo mer vi ligner ham, jo mer forstår og fornemmer vi ham – og jo mer nærmer vi oss ham. Sluttresultatet er i den innledende tanken, derfor må vi først og fremst etablere intensjonen; det vil si, hva ønsker jeg gjennom alle mine handlinger å oppnå? Gjort er gjort, men hvorfor trenger jeg det?

Men selv før jeg klargjør intensjonen, trenger jeg den innledende tanken i intensjonens opphav – siden hensikten er å avdekke giveren, skaperen. Dette er målet vårt.

Jeg avdekker tanker, intensjoner, ønsker og holdninger i meg. Men i bunn og grunn er det ham jeg søker i disse handlingene. “Hvordan skal jeg gjøre det? Hva tenker jeg? Hva ønsker jeg? Hva er min innvirkning på andre vesener og gjenstander?” Forut for hver innsikt forbereder jeg en riktig holdning: Hensikten bak alt jeg gjør er å avdekke skaperen.

Her må jeg trekke fram noen referanser:

– Uansett hvem jeg er, så har han forberedt det for meg;

– Uansett hva jeg tror hvert eneste sekund, så gir han meg;

– Uansett hva som skjer med meg i denne analysen, så skjer det ifølge hans vilje;

– Uansett min reaksjon til mine følelser, så gir han meg også dette.

Det finnes bare èn tanke og èn erklæring jeg alltid må ha: “Alt som skjer med meg kommer fra skaperen”. Den første artikkelen i Shamati omtaler dette: “Det finnes ingen andre enn ham”.

Når jeg nå klargjør intensjonene mine – enten de er for mottakelsens skyld, eller for giveregenskapens skyld – så kommer de uten tvil fra skaperen. Det som er viktig for meg i denne analysen er å avdekke ham, å klargjøre hvem han er.

Gjennom alle disse innsiktene formes virkelighetens mosaikk inni meg. Vennene mine, virkeligheten rundt meg, dens begivenheter og omstendigheter, de vil alle smelte sammen til ett bilde av skaperen. I den grad det kommer til syne innvendig, adskilte deler sammenføyes; alle skapninger, hele denne virkeligheten og alle virkelighetene samlet i èn struktur, der dens indre form kalles “skaperen”. I sin helhet representerer denne strukturen Malchut i uendelighetens virkelighet, eller med andre ord; beholderen, ønsket. Dette er nøyaktig hans form, hans struktur, samspillet mellom alle delene hans; ønskene, tankene og intensjonene som tar giverens form.

Skaperen selv, Atzmuto, har ingen form. Men vi foretar en uendelig analyse i oss selv og skaper gradvis den formen som er lik hans. Slik kan han avdekkes. På samme måte lager vi innretninger for å kunne oppdage bølger som er ukjente for oss, slik at vi kan kopiere og reprodusere dem. Det gjør oss istand til å oppdage dem og studere deres natur.

Den indre granskingen hjelper oss til å skape et “sted” å avdekke skaperen. Ellers vil han fortsatt være skjult for oss. Derfor sies det at skaperen ønsker å dvele blant de lavere, det vil si å vise seg for dem. Av den grunn skapte han uendelighetens virkelighet og vårt arbeid består av å avdekke ham med vår innsats.

Så avdekkelsen av skaperen er resultat av vår indre gransking. Han viser seg ikke – her behøves vår innsats og utøvelse. Vi gjør våre innsatser, vi både ønsker det og ikke. Mottakerkreftene og giverkreftene støter sammen inni oss og slik forbereder vi kontinuerlig et sted for hans avdekkelse.

Til slutt blir dette stedet “fleksibelt” nok til at vi oppdager små “bølger” i det, skaperens form i ønskets materie. Jo mykere vi gjør materialet vårt, jo mer avdekkes skaperen i det. Selv er han skjult, men materiet begynner å anta hans form. Det er dette alle klarleggingene våre består av: Med deres hjelp forbereder vi ønsket vårt til å motta hans avtrykk, hans avdekkelse.

I alle våre handlinger er det derfor viktig å huske at vi, hele verden og alt annet eksisterer bare for at vi skal kunne avdekke skaperen. Det er ikke et diskusjonstema, men rene fakta som kommer fra skapelseskildene. Legger jeg grunnlaget for mine handlinger, tanker eller intensjoner med dette i sinn, om jeg i utgangspunktet tar den kursen, om jeg sikter mot avdekkelse av skaperen fordi det er hans ønske, da sikter jeg mot uendeligheten, mot nøyaktig det målet. Og alt jeg gjør etterpå blir lagret sammen med innsatsene vi må fylle.

Alt det andre vil skje uansett. Kun èn ting avhenger av oss: å rette all vår innsats mot avdekkelse av skaperen.

Senere vil følgende spørsmål komme opp: Hva forestiller denne avdekkelsen? Hvordan virkeliggjør vi den? Hvilke handlinger vil være mest effektive? Hvem avhenger det av, meg, andre, eller samspillet oss imellom? I sin helhet omtaler vi metoden kabbalistene beskriver for oss, der de forklarer hvilke handlinger er mest gunstige for avdekkelse av skaperen.

I dag står hele menneskeheten på startlinjen til denne virkeliggjørelsen. Evolusjonen har nådd konklusjonen; verden har allerede realisert den materialistiske progressens potensiale. Vi har ingenting å se etter på andre planeter og ingenting å uttrekke fra jorden; vi har utprøvd alt på dens overflate og vi ser at våre liv er begrenset og fører til en blindvei.

Dette er begynnelsen på skaperens avdekkelse for all skapning. Dette hinderet er årsaken til at mennesker begynner å stille spørsmålet: “Hvorfor lever vi? Hva er hensikten med livet?”

Herfra lærer vi at hensikten med livet er å avdekke skaperen, eller mer nøyaktig; å forberede oss på hans avdekkelse. Det oppnår vi gjennom å forène oss og slik å mykgjøre mottakerønsket vårt så det blir altruistisk og begynner å anta ulike former for giveregenskap. Skaperen er jo giveregenskapen – og om vi etablerer en slik forbindelse med hverandre, hjelper vi ham å vise seg for oss – vi forbereder jordsmunnet for det, materiet som blir istand til å anta hans egenskaper, hans eksponering.

Slik utvikler vi oss selv til nøyaktig likhet i form med ham.

Fra Arava kongressen, 23/2/12, Leksjon#2

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi innser ikke at vi blir holdt som slaver av egoismen vår. Den hersker over oss og forteller oss hva vi må gjøre. Og vi føler ikke en gang at vi handler i henhold til dens befaling, for vi er knyttet sammen med den i så stor grad at dens ønske blir våre ønsker og vi smelter sammen til ett. Slik utfører vi alt det egoet  begjærer og ser på det som om det er våre liv og våre egne ønsker det gjelder.

Men det er et eksempel på det motsatte nivået vi må nå ved å forène oss med skaperen, ved å knytte oss til ham i så stor grad at vi ikke lenger føler forskjell på hans ønsker og våre ønsker. Det vi gjør nå er å oppfylle alle egoismens fantasier med stor hengivenhet. Den viser oss veien, sier når vi må trekke pusten og oppføre oss på en eller annen måte.

Jeg føler det på samme måten når jeg forèner meg med skaperen ved å heve meg over mine nåværende ønsker og oppfyller hans ønsker, uten å nøle, uten å kalkulere, for å bli korrigert. Og naturligvis motstrider jeg mine ønsker og personlige kalkulasjoner ved å gjøre en stor innsats for å nå en slik korrigering. Men mitt mål er å nå samme nivå av samhold med skaperen som jeg foreløpig har i forening med mottakerønsket mitt, der jeg ikke føler forskjell på det og meg selv.

Og når jeg er istand til å løsrive meg fra det egoistiske ønsket mitt, begynner jeg å føle at det er min fiende og at det skader meg. Noen ganger kan jeg være glad i noen og vi er gode venner, men så viser det seg at denne personen misbruker meg og skader meg. Det tar tid før jeg klarer å løsrive meg fra ham og før visse ting angående ham klargjøres for meg. Bare da er jeg istand til å trekke meg bort fra ham, å innse at jeg er nødt til å forlate ham og å begynne å avsky ham.

Slik begynner hele verden å lære at egoet vårt er vår fiende. Enhver innser det i den utstrekning han bearbeider det. Som resultat begynner vi å innse behov for forandring, for vi føler oss fortapt i kappløpet mot egoismen. Det er et stort fremskritt, for vi adskilles fra vår natur, fra vår innledende egenskap som tvinger oss til bare å bry oss om oss selv – og vi begynner kritisk å analysere det.

Det betyr at man adskilles fra ens onde tilbøyelighet og begynner å lytte og søke etter hva man nå bør gjøre. Da finner man Torah, en kur for korrigering av egoisme. Man trenger en kraft som er istand til å forandre holdningen en har til det egoistiske ønsket sitt og som gir en mulighet til å skille seg fullstendig fra det og ikke lengre behøver å kalkulere hva som er verdt å skaffe seg til enhver tid.

Denne overgangen kalles Lo Lishma. Man befinner seg fortsatt innenfor ønsket om nytelse, men begynner å forestille seg at det er mer behagelig å arbeide over det, at fortjenesten er større ved å gjøre det. Derfor arbeider man allerede over sitt ønske om nytelse og tar ikke lengre imot ordre fra det. Men resultatet av handlingene og arbeidet er framdeles innenfor egoisme, for ellers har man ikke drivstoff til å utføre dem.

I denne fasen gjennomgår man ulike tilstander, fra å arbeide for å få nytelse i sitt ønske om tilfredsstillelse for å ha energi og drivstoff til å fortsette arbeidet. Men i virkeligheten ønsker man å befinne seg i giveregenskapen. Da ber man lyset som endrer om å gi en styrke til å kalkulere på ønsket om nytelse, ikke med egoistiske interesser, men bare utav håpløshet fordi man er en maskin som trenger drivstoff.

I virkeligheten ville man foretrukket å bli værende i giveregenskapen, men ikke for sin egen tilfredsstillelses skyld. Man innser at det finnes ingen annen vei og at man må betale for å få litt frihet mens man ennå befinner seg i mesterens, det egoistiske ønskets makt. Slik arbeider man til man blir fullstendig adskillt fra den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/3/12, Shamati #20

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan forholder du deg til rakettangrepene i Sør-Israel?

Svar: Under operasjonen “Peace for the Galilee” var min lærer Rabash veldig bekymret over situasjonen. Han lyttet til nyhetene hver time – og da han ble spurt om hvorfor han gjorde det, svarte han at han bekymret seg over sine barn.

Dette er et eksempel for oss – vi må også bekymre oss på en slik måte. Vi må føle at alle mennesker i verden er uadskillelige deler av oss. Da vil vi bekymre oss over dem som vi bekymrer oss over oss selv, over at vi er i skjul og ikke føler ènhet med verden inni oss.

Vi må ikke nære ønske om noens død, selv ikke for våre værste fiender. Vi ønsker at de må bli korrigert – og generelt sett ønsker vi bare det gode for alle – og spesielt for innbyggerne som befinner seg midt i skuddlinjen. Selvfølgelig kan vi ikke tillate at noen tar våre liv. Derfor har Torah en regel: I selvforsvar er det bedre å drepe, før man selv blir drept. Men det er bare når dette virkelig er nødvendig og du ikke har noe annet valg. I en slik situasjon kommer døden som en korrigering. Er du imidlertid istand til å korrigere mennesket under denne reinkarnasjonen, da gjør du det.

I tillegg må vi huske på våre venner i Sør-Israel. Sammen med dem gjennomgår vi prosessen av vår egen og verdens korrigering. Vi må være med dem i tanke og sjel.

Før leksjonen ser jeg på nyhetene, for å vite hva som har skjedd i timene før. Alle må vi være oppdatert om dette. Vårt håp er at alt dette må inkluderes i korreksjonens rammeverk. Hvis vi anstrenger oss for å jobbe raskere, vil tilstandene som kommer til oss på lidelsens vei ombyttes til torahs vei. Da vil alt ordne seg på best mulig måte og vi vil oppleve liv uten grenser i hele verden. Vi er istand til å innlede det – og det finnes ingen tvil om at lyset kan utføre det.

Det er godt at vennene våre deltar i leksjonen fra bomberommene. Rabash og jeg gjorde det samme under Golfkrigen.

Generelt sett støtter vi våpenhvile. Vi støtter å avslutte alle konflikter i verden. Vi støtter all våpennedrustning og menneskets korrigering. Dette er gjensidig garanti. Siden vi mot vår vilje er blitt garantister for hverandre i et system som knytter oss sammen, er det på tide å åpne øynene og gjøre ord om til handling. Det finnes ikke noe annet valg: Vi må føle at vi er hverandres garantister.

Når den gjensidige, indre forbindelsen viser seg for oss, inntrer vi imidlertid en sjokktilstand. Det viser seg at alt er meg: mine foreldre, mine barn, mine venner, fullstendig fremmede og de jeg avskyr. Det er en så enorm variasjon av så mange forbindelser – og de er alle sammen meg – ett Partzuf, de 10 Sefirot.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/3/12, “Introduction to TES”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Israel, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Selv når vi begynner å høre hva som blir sagt om ulike former for påvirkning (giveregenskap) vi behøver å oppnå, er det ennå stor forskjell på hvilken giveregenskap vi ønsker å ha glede av. Dernest er det viktig hvilken type påvirkning vi ønsker for å kunne tilfredsstille – her skjer også en forandring. Vi begynner faktisk å innse at det finnes egoistisk giveregenskap.

Og det er dette vi finner ut i gruppen. Vi nyter å komme sammen, vi blir i godt humør og det gir oss inspirasjon – så hvorfor skulle vi ikke knytte oss sammen? Dessuten tror vi at det hjelper oss i den spirituelle framgangen. Men la oss nå tenke litt; hva er det vi rykker framover mot? Det er nytelse, selv om det synes å være for giveregenskapens skyld! Er dette allerede spirituell nytelse, eller er det ennå ikke riktig det?

I begge tilfeller gjør vi en innsats og lyset påvirker oss og klargjør ønskene våre. Som resultat av det, begynner vi bedre å forstå de ulike formene for mottakelse og giveregenskap – med hvilke hensyn de utføres – til vi omsider begynner å oppfatte nye smaksopplevelser, noe som kun skjer med hjelp av lyset som endrer, bare med gruppearbeid.

Nå klarer man å skjelne mellom “sterke krydderblandinger” og selve “maten”. På den ene siden trenger man sine mottakerønsker, som “krydder”. Men samtidig er det ikke de man føler glede av, man føler glede av “maten” – som “krydderet” får smaken fram i – nivået av ens giveregenskap. Det ene er et påbygg til det andre.

Og man trenger ikke mye pepper, salt eller sennep for å trekke fram smaken i maten, selv om man heller ikke klarer seg uten. Det er det samme som skjer med vår innsats for å tilføre vår egen motivasjon til lysets arbeid. Det trengs ikke så mye, det kreves ingen stor innsats av oss. Men denne innsatsen er nødvendig – og den hjelper oss å “finne”.

Derfor er det nødvendig at vi evaluerer hver tilstand vi gjennomgår: Er våre tilstander virkelig spirituelle og står de for spirituell framgang? Eller er de muligens supplement med en motsatt smak; pepper, salt og sennep – og ikke smaken av lyset og giveregenskap? Disse supplementene hjelper oss å utskille formen av giveregenskap, lyset som kommer til oss, i bakgrunnen – formen som forventes av oss ovenfra.

Men dette arbeidet er veldig viktig. Det er nødvendig for forberedelsen av spirituelle beholdere. Vårt arbeid består av å gjøre en innsats som fører til et “funn”, som skrevet står: “Jeg arbeidet og fant!” Dette er hovedprinsippet i spirituell framgang.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/3/12, Shamati #117

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor er gruppen i purims begivenheter, i historien om Haman og Amalek?

Svar: Du finner din Mordechai, din Amalak og alle som forhindrer deg fra å forbinde deg med gruppen for å tilfredsstille skaperen – i gruppen.

Først av alt må du finne retningen mot nord for å finne ut om du besitter selve den indre holdningen du må bearbeide for å tilfredsstille skaperen? Har du oppdaget dette punktet inni deg, det svakeste og mest følsomme ønsket? Har du det?

Det er ikke så galt om du ikke har det, for det vil komme. Det vil vise seg gjennom lyset som endrer og du vil omsider begynne å føle at du på en eller annen måte angår skaperen. Og mer enn noe annet må vi finne den motivasjonen i oss som avgjør hovedretningen – og det kan bare gjøres med gruppens hjelp.

Av den grunn må alle våre samlinger med vennene og alt vi gjør i gruppen ha som mål å iallefall nærme seg å glede skaperen. Når dette ikke er målet, er vi ikke noe mer enn “en samling av dårer”.

Slik er det fordi samholdet i en gruppe ennå ikke har noen betydning. Når ulike grupper, som militæret eller et fotballag trener, gjennomgår de faktisk spesiell psykologisk trening som forbereder en til å gi sitt liv for gruppen. En begynner å føle at gruppen står over en selv. Da handler en utfra en enkel beregning, en sammenligner seg selv med gruppen og ser at den har høyere verdi. Dermed er en rede til å bøte med livet.

Dette er falsk altruisme som gjør et menneske istand til å ofre seg selv fordi man har utviklet en ny skala av prioritering som avgjør hva man anser som mer eller mindre viktig. Men det har ingenting å gjøre med giveregenskap; det er bare resultatet av psykologisk manipulasjon.

Dette er en farlig snare, for mange tror at de besitter giveregenskap mens de i virkeligheten deltar i en samling med hyklere – en gruppe som innpoder verdien for påvirkning (giveregenskap) i gruppen. Egentlig er dette en enda større form for egoisme, fordi det er et allment gruppe-ego som driver dere framover. Det står høyere enn mennesket, men fører ikke i retning skaperen. Og dette er feilen mange mennesker gjør. Alle religioner utviklet seg som resultat av denne type feil som ble gjort en eller annen gang i starten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Uansett hvor mye en anstrenger seg og hvor mye gransking og handlinger en foretar, finnes det uendelige muligheter å feile dersom en ikke holder seg til den autentiske kilden som viderefører lyset til seg.

Man er ikke engang klar over at man har gjort feil. Uansett nivå blir man som “en mann som har gått seg vill i marken”, eller “et vandrende esel på marken” (ønsket om å ta imot nytelse). Det er viktig å ha ærbødighet for lysets kildes makt. Bare med dets hjelp kan vi skjelne vår tilstand, avgjøre retningen og styre videre.

Det er lyset som arrangerer og vender alt dette for oss, mens vi ikke engang vet på hvilket nivå vi befinner oss. I den spirituelle virkeligheten beveger vi oss alltid fra tilstand til tilstand uten noen forståelse av hvor vi nå befinner oss. Slik er det fordi vi hele tiden hever oss fra ønsket om å ta imot til ønsket om å påvirke. Vi endrer vår intensjon og derfor vet vi aldri hva som ligger foran oss, selv i det minste skritt vi tar.

Framgang på dette viset er mulig bare med tro over fornuft. Bare lyset fanger deg, dersom du tar tak i det og oppfyller alle betingelsene du har fått. Dette er essensen i alt vårt arbeid (heve MAN, bønn), der vi forbereder alle betingelsene, alle våre ønsker og muligheter – for etterpå å overlate alt til det øvre lyset med full tillit til at han vil gjøre alt.

Det kreves mye arbeid av oss. Men til sist er alt lysets arbeid, derfor kalles det skaperens arbeid.

Derfor må vi ha så stor respekt for Zohar. Allikevel vil det aldri være nok, for et menneske er ikke istand til å verdsette denne øvre utstrålingen som kalles Zohar. Men førsøk å sette pris på hvert ord, som om det var en dose med medisin, enda en dråpe infusjon som skjenker deg helbredende livskraft.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash, “Purim”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg ser på den spirituelle veien som et halvfullt glass. Det halvfulle er kjærlighet – og det halvtomme er hat. Burde vi ikke alle se på det halvfulle glasset og inspireres av innholdet, for å kvitte oss med mye misbehag og rykke framover?

Svar: Først og fremst må vi la oss inspireres av det skaperen gjør med oss. I virkeligheten fikk vi enorm kreditt uten å ha gjort oss fortjent til det. Vi fikk stor framgang og alle muligheter og forutsetninger. Det mest viktige var at skaperen gav oss ønske og ambisjon om å rykke framover.

Skaperen forlater oss ikke, uansett hva som skjer. Dere kan ikke forestille dere hvor grundig han arbeider med oss, selv når vi ikke ønsker det! Det er skaperen som forminsker vårt ønske om spiritualitet – for deretter å forsterke det igjen. Som resultat opplever vi håpløshet. Vi skriker og blir litt sinte på ham. Etterpå elsker vi ham igjen – og er rede for kontakt. Slik leker skaperen med oss. Foreløpig gjør vi ingenting selv. Vi må se hans mesterverk i alt og iallefall være litt takknemlige.

Fra Arava Arvut Kongressen, 24/2/12, Leksjon #4

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi spre budskap om enighet til verden omkring oss, om der ikke er enighet i det kabbalistiske samfunnet?

Svar: På en måte har du rett. Men samtidig  er det absolutt nødvendig at vi gjør noe. Det er derfor naturen har gitt oss denne muligheten. Skaperen presser oss med overlegg mot denne undervisningsprosessen.

Dette ser vi for eksempel i en familie, når to unge mennesker gifter seg. De har foreløpig ikke så mye kunnskap. Men etterhvert som de får barn og blir foreldre, får de gradvis mer ansvar forårsaket av behov og andre omstendigheter. Slik modnes de og blir voksne. Når man ikke har barn, forblir man et barn.

Derfor modnes også vi ved å sirkulere materiet vårt til verden omkring oss. Uten dette, vil det ikke skje. Dette er den eneste grunnen til at vi har fått disseminasjonsarbeide. Det påvirker vår modning.

Læren om kabbala sier at når vi ikke disseminerer, forblir vi i en liten tilstand (Katnut). Men når vi disseminerer, passerer lyset gjennom oss til andre og vi oppnår en stor tilstand (Gadlut), Hocma`s lys – kunnskapens lys. Derfor, uansett hvilken tilstand vi befinner oss i, er det bare èn ting for oss å gjøre; vi må disseminere.

Fra søndags virtuelle leksjonsserie, 12/2/12

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På kongressen i ørkenen ønsket vi å fylles av nok energi til å gjøre oss istand til å knytte oss sammen. Jeg tror vi faktisk klarte det?

Svar: Jeg synes kongressen var spesiell, for vi oppnådde et visst nivå av standhaftighet og Reshimo (erindringen) av det har vi med oss, hele gruppen og hver og èn av oss individuelt.

Det som skjer i spiritualiteten forsvinner ikke – og denne Reshimo symboliserer den spirituelle beholderen mellom oss. Alle føler det i en eller annen utstrekning – noen mer, andre mindre – men denne beholderen finnes allerede. Den er allerede født! Men på en slik måte at vi må gjøre litt mer innsats for å klarlegge den, avdekke den og fornemme den mer og mer klart.

Vi må forholde oss til denne beholderen som vi forholder oss til Shechina (guddommeligheten), stedet for skaperens avdekkelse. Jo mer vi knytter oss sammen, jo mer tilfredsstiller vi ham. Takket være forbindelsen vår, forbindelsen av ønskene våre, tilfredsstiller vi skaperen. Da begynner vi å fornemme lyset i ønskene våre og følgelig fornemmer vi vår spirituelle framgang og skaperens avdekkelse for skapningene.

Vi må bli mer følsomme, mer oppmerksomme og behandle den generelle fornemmelsen som fødtes inni oss på en mer hårfin måte.

Ingen av oss bør stanse opp for et øyeblikk på noe sted. Alt kommer an på endring av intensjonene og ikke antall handlinger. Det vil si at det avhenger av holdningen vår mot forbindelsen og samholdet vi har oppnådd.

Vi har oppnådd samhold og skapt en beholder. Spørsmålet vi nå stiller oss er: “Hva gjør vi nå med den?” Det er det aller viktigste: en kvalitativ endring av vårt arbeide med den. Dette er klarleggingen, vår søken etter en permanent løsning.

Dette må dere selv finne ut. Hvis jeg forteller dere det, ville det være det samme som å stjele arbeidet fra dere. Det ville være som å gi et barn en boks med lego, for deretter å dytte ham bort og selv begynne å montere legoklossene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/3/12, Shamati #35

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies: “Menneskets hjerte rommer mange tanker, men skaperens redning kommer i et øyeblikk”. Alle våre krav kan forsvares, men bør reduseres til kun ett: Vi må avdekke skaperen, for uten det har vi ingen sjanse til å forstå, fornemme, ha framgang, eller å lykkes. Dette betyr at vi kan ikke forbli slik vi er nå, uten å forstå noe og uten å oppnå noe, men vi klarer ikke å bevege oss ut fra denne tilstanden.

Denne desperate, håpløse situasjonen er den beste. Den er akkurat slik den burde være. Den viser oss at beholderen virkelig trenger behandling. Men det må avdekkes som resultat av klargjøring av problemene og intensjonene, at “det finnes ingen annen enn ham” fra starten av – at alt jeg har å gjøre er å avdekke skaperen. Hvorfor må jeg det? Fordi det er skapelsens mål – og ved det tilfredsstiller jeg ham.

Avdekkelsen av skaperen kan bare finne sted i vår felles beholder, i et felles ønske. Vi danner dette felles ønsket fra punktene i hjertet, som vi forbinder ved å heve oss over oss selv. Alt bortsett fra punktene i hjertet er vår dyriskhet og vi senker det nedover. Slik klargjør vi konstruksjonen for vår felles sjel. Det er slik det må være.

Avdekkelsen av skaperen skjer utilsiktet, i stor forvirring – og det er bra. Vi må bare holde fast ved tanken, intensjonen, søkingen og legge det til gleden over “dette arbeidet som vi, av alle mennesker, er blitt tildelt”. Kanskje du drømmer om å være et helt annet sted, om å sitte hjemme foran tv i godstolen og se på en serie, eller noe slikt. Men bare tenk på hvor unik du er. Av alle milliardvis av mennesker som finnes i verden, for å hjelpe dem, for å avdekke ham, for å bistå vennene og å finne fred og glede fordi du gjør det.

Nå har jeg vel forvirret deg enda mer…

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #2, 23/2/12

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →