Spørsmål: Når du er innlemmet i en felles handling føler du noen ganger at du er forènet med vennene dine selv i tankene dine. Men i siste øyeblikk føler du at noe mangler, en innsats innenfor innsatsen, den siste dråpen. Hvordan kan vi få tak i den siste dråpen for å oppnå det samlede ropet, slik at vi blir istand til å åpne hjertene våre èn gang for alle?

Svar:Den siste dråpen er akkurat fødselsøyeblikket, øyeblikket for utgangen fra Egypt – og det er det aller vanskeligste. Du er rede til å gå hele veien. Da ser du en vegg foran deg, noe uoverkommelig. Og plutselig har du endeløse ynnskyldninger. Den onde tilbøyeligheten din sier: “Du må fremdeles gjøre ditt og datt, du har ennå ikke studert ferdig hele Studiet av de Ti Sefirot, du kjenner ennå ikke alle artiklene i Shamati, der finnes så mye du må gjøre først”, og så videre.

Det samme inntrer i forhold til vennene. Når du faktisk når det punktet der du klarer å avbryte egoet og forbinde deg, når du kommer til smeltningspunktet mellom deg og vennene – da klarer du ikke å gjøre det. Å komme i lodd betyr at den siste dråpen med lim faller på forbindelsen mellom deg og vennene og limer dere sammen til ett eneste kroppsvev. Det klarer du ikke å gjøre – og i siste øyeblikk bremser du opp.

Det eneste som kan hjelpe nå er en felles innsats. Derfor nytter det ikke med en individuell bønn. Bønnen må være “de manges bønn”, der du ber for vennene og ikke for deg selv, der hele gruppen – eller mesteparten av den – ber samlet. Du, derimot, forteller oss om en induviduell innsats. Du kan fortsette å snakke om en individuell innsats i tusen år, uten at noe kommer til å skje med deg. Denne retningen er velkjent – men den er feil – for du er ikke opptatt av forbindelsen med vennene.

Fra Arava Arvut Kongressen, Leksjon #3, 24/2/12

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Bønn, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Kropp og sjel, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når man nærmer seg avdekkelsen av skaperen, føler man at man står på Sinaiberget. På den ene siden har man fortsatt sitt onde ønske i behold. Men samtidig innser man at for å oppnå målet og avdekke skaperen, må man forberede ønsket sitt til å motta giveregenskapen – som er et avtrykk av ham. Mennesket (Adam) betyr jo “lik” (Domeh) skaperen.

Sammen forbereder vi da ønsket vårt til å motta ulike former for giveregenskap, slik at det kan ta imot avtrykket. Det er skjenkingen av Torah, som skrevet står: “Dere står alle i dag…” Ikke èn – men alle. For det er i vårt samlede fellesskap vi skal fremkalle skaperen.

Hovedsakelig behøver vi bare en enkel ting for å forberede ønskets materie. Men denne handlingen er ikke en del av vår virkelighet og er derfor ikke lett for oss å gjennomføre. Den kalles gjensidig innlemmelse. Vi må alle gjensidig innlemmes i hverandre, forbinde oss med hverandre gjennom våre ønsker – og ingenting annet. Da vil vi, akkurat som før knusingen, nå “stedet” der det øvre lyset kan komme inn og utføre sitt avtrykk.

Derfor er det uvesentlig hva vi gjør, så lenge vi følger retningen av å knytte oss sammen for å fremkalle skaperen, som skrevet står: “Israel, Torah og skaperen er èn”. “Israel” er mennesket. “Torah” er lysets kraft som forèner oss til å elske vår neste som oss selv. Og “skaperen” er roten, som gir oss sitt avtrykk når vi forèner oss.

Slik står jeg på den ene siden av gruppen – og skaperen på den andre. Dersom han og jeg klarer å møtes i gruppen, tar avdekkelsen sted der.

Slik er det vi går videre. Alt vårt arbeid forbereder oss til dette. Det er dette som skjer med oss, om vi alle holder sammen.

Fra Arava Arvut kongressen, 23/2/12, Leksjon #2

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I henhold til fornuften vår (“med fornuft”), verdsetter vi ikke venner. Vi både ignorerer og misliker dem. Med tro over fornuft er vi imidlertid nødt til å akseptere samfunnets opinion; at det svarer seg å anse dem som betydelige – for å bli inspirert av dem. Slik tvinger jeg den fysiske kroppen til å smile og delta i leken, men jeg har ennå ingen fornemmelse av det. Er det dette som kalles “tro over fornuft”?

Svar: Om du hater vennene – og ennå har et stykke å gå før du begynner å føle kjærlighet for dem – så kalles ikke dette tro over fornuft. Det er det samme som når noen gir meg en kulinarisk matrett som er ukjent for meg og jeg ikke liker den første gang. Jeg fatter ikke en gang hvordan folk kan spise noe slikt. Men om jeg prøver å spise denne retten hver dag, vil den etter en måned ha blitt til det deiligste jeg kan tenke meg.

Det er som om noen skulle ha sagt til meg: “Du må sjekke over fornuften din hvor herlig dette er. Prøv èn gang – og enda èn – og du vil få smak for det og bli overbevist. Til slutt kommer du selv til å be om å få det.” Det er imidlertid ikke den slags tro over fornuft kabbala omtaler. En slik tro verdsetter vi ikke i det hele tatt. Ved simpelthen å følge mine venners råd, handler jeg som resten av menneskeheten; all reklame er basert på det prinsippet – der de overtaler deg til å akseptere, med tro over fornuft, at du virkelig trenger den og den tingen og må kjøpe den.

Dette er ikke tro over fornuft. Det er simpelthen bare tilvenning av nye ting som ennå er ukjente. Det kommer nærmere, vi begynner å bli glad i det; vi utvikler smak for det.

I tro over fornuft i forhold til lyset, derimot, ønsker jeg at det må være så oppløftet som mulig i mine øyne. Det må være høyere enn alle mine tvil. Samtidig ønsker jeg at alle tvil vedblir i sin fulle høyde. Følelsen og fornuften strir imot, men jeg ønsker å bli lik det i større omfang enn samsvaret med det. Det betyr at jeg forbinder meg med et høyere lys.

La oss si at det finnes en veldig klok mann. Jo mindre jeg forstår ham, men ganske enkelt innser at han er veldig klok og tar avgjørelser på en helt annen måte enn min fornuft tilsier, jo mer imponerer han meg. Det vil si at vi bør utvikle vår tro over fornuft i henhold til formen det tar i vårt materie, i henhold til lyset, skaperen – og holde oss til det.

Skaperen tar plutselig form i meg og sier: “La oss gi hverandre en klem, som søsken!” I samme øyeblikk jeg er klar til å gi ham en klem, må jeg heve ham høyere enn meg. Jeg må opphøye ham enda mer. Ellers vil dette være det samme som å motta med fornuft, å motta for min egen skyld, knusing.

Fornemmer du grensen her? Det må alltid være over fornuften min. Over ønsket mitt. Og i den formen blir jeg klar til å forbinde meg med ham.

Forskjellen på hvordan jeg fornemmer ham inni meg, forènes med ham, har kontakt med ham – og hvordan jeg hever ham over meg selv – denne forskjellen er det filteret som skaper. Og da, selv om jeg mottar fra ham – så mottar jeg for giveregenskapens skyld. Han viser seg hver gang og opptrer som om han er som meg, mens jeg kontinuerlig ønsker å se ham som høyere enn meg selv og opphøyer ham mer og mer. Slik beskytter jeg meg selv og sørger for alltid å ha et filter.

Tro over fornuft beskytter meg fra å motta for min egen skyld. Dette kan man prate om i en evighet – og samtidig finnes det ikke noe mer enn dette. Du må forènes med all skapning, fra Adam HaRishon, som èn mann med ett hjerte – og skaperen må kontinuerlig vedbli på toppen av fjellet for deg.

Hvis min hensikt er å komme fram til dette inni meg, å forènes med alle i likeverd, kalles det med fornuft. Men når hensikten min er å beholde dette over meg selv, er det over fornuften. Det viktige her er tilbøyeligheten min, ambisjonen min om at skaperen skal være over meg. Jeg forbinder meg ikke bare med ham på stipulerte jevnbyrdige betingelser, som to likeverdige venner. Jeg beholder ham alltid høyere.

Derfor ønsker jeg at der alltid må finnes noe som jeg ikke helt forstår eller kan fornemme. Det vil bety at ambisjonene mine blir høyere og høyere. Så lenge vi har spørsmål og tvil, er det takket være dem vi utvikler oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forfatterne av Zohar oppnådde spirituelle nivå og beskriver dem for oss. De arrangerer dem på en måte som fører til at strømmen av lysets innvirkning fra beskrivelsen av våre tilstander vil være til mest mulig gagn og hjelpe oss til å realisere tilstanden vi til enhver tid befinner oss i.

De befinner seg i systemet vi kaller uendeligheten. Det er et korrigert og fungerende system. Men det er skjult for oss og vi vet ikke hvor vi befinner oss. Vi er akkurat som spedbarn som er uvitende om sin tilstand, sin virkelighet, hvem som ivaretar dem og hvordan. Det er som om alt de får er ferdiggjort – men de vet ikke hvor det kommer fra. De har sin egen virkelighet som de føler og lever i.

Også vi er ennå adskilt fra den faktiske virkeligheten. Vi befinner oss i en slags tåke, i skjul, som i en drøm. Hvis vi til en viss grad klarer å forestille oss den spirituelle tilstanden, uansett om den er nøyaktig eller ei – og forsøker å være i den – vil vi fra den tilstanden påkalle lyset som endrer.

Men det er ikke nok bare å forestille seg en slags spirituell tilstand, selv om det er et mer autentisk syn: der menneskeheten er knyttet sammen – med ønske om å gi og påvirke hverandre, i gjensidig garanti og ansvar, i ulike korrigerte forbindelsesformer – og til og med med ønske om å oppnå den altomfattende giveregenskapen som er skaperen. Det er ikke nok. For alle beskrivelsene vi prøver å forestille oss er ingenting mer enn ren innbilning, akkurat som våre verdslige fantasier.

For å kunne realisere disse forestillingene, slik at de blir mer realistiske og fornuftige, trenger vi en kraft som påvirker den innbilte forestillingen av det øvre nivået og vende fantasien til den virkelige spirituelle virkeligheten; en kraft som realiserer den i praksis. Denne kraften kalles “lyset som endrer”.

Derfor er det vi leser boken Zohar. Ved å lese Zohar påkaller vi lyset som endrer til å komme over oss med mest styrke og gunst. Hva vi leser er uvesentlig. Det vesentlige er hvor mye vi ønsker å være i den følelsen, i den intensjonen, i den tilstanden, som Zohars forfattere som beskriver den for oss med ord som er uforståelige for oss. Men når vi ønsker å være i samme sirkel som dem fungerer det, det påvirker oss. Slik finner vi styrke til å utvikle oss.

I vår verden får et barn som gjør en innsats styrke til å utvikle seg fra naturen, slik systemet har gjort det istand for oss. Den samme loven gjelder alle – enten det er en liten valp, eller et lite menneskebarn. De er begge små dyr.

I den spirituelle virkeligheten derimot, avhenger alt av intensjonen. Her må vi anstrenge oss for å tiltrekke oss lyset som endrer. Dette kalles “å ta del i Torah”. Vi begynner å lese Zohar av vår frie vilje, med hjelp fra vennene, gruppen – og med mye indre arbeid og forberedelse – med ønske om å tiltrekke oss lyset som endrer fra den.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 27/2/12, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Mitt håp er at vi på den siste kongressen fikk forståelse av hvor nødvendig det er å knytte sammen systemet, som “èn mann – med ett hjerte”, for å avdekke skaperen i det. Fra nå av må vi se hele virkeligheten gjennom gruppens prisme, som den mest korrigerte konstruksjonen som befinner seg i denne virkeligheten. Alle dens feil og særegenheter er nødvendige for å avdekke det øvre programmet og målet, som “lysets fortrinn over mørket”.

Vår oppgave fra dette øyeblikket og videre, er å styrke denne oppfattelsen og anstrenge oss for å forbli i den. Gjennom gruppen, dette sambandssystemet som har fått stor betydning for oss, kan vi identifisere oss som deler av den. Ingen av oss besitter lengre noe personlig: Vi er alle likeverdige medlemmer av det allmenne systemet. Korreksjonen av hele verden, med alle dens deler, avhenger ene og alene av det interne samholdet i hele systemet.

Studie og disseminasjon er kun faktorer som bidrar til å styrke det interne samholdet. Gradvis kommer vi til å forstå ting som ennå føles fjerne og skjulte for oss. Da vil vi se betydningen av hele virkeligheten og hvorfor vi må avdekke den slik, ved å gjennomgå følelsen av adskilthet og samhold. Vi må utvide fornemmelsen av dette samholdet, enda mer internt, til høyere dimensjoner: i vår oppfattelse av skaperen.

Vi har oppnådd mye på denne kongressen. Nå må vi verdsette det og være redde for å miste det. Vi må hele tiden styrke og forsterke denne fornemmelsen og klargjøre den for oss alle sammen, noen i større, noen i mindre grad.

Denne fornemmelsen kan vokse og endre seg i løpet av de neste dagene, avhengig av hvor mye vi står samlet i forhold til hele virkeligheten og verdsetter følelsen av samhold vi oppnådde og fikk innsikt i følelse og intellekt og forståelse av at det kun er slik vi må se på alt. Alt som skjer i verden er bare en ytre manifestasjon på mangelen på samhold, eller oppnåelsen av det.

Vi må ta i bruk alle mulighetene vi får og anvende alle de korrupte og korrigerte tilstandene, for hver gang å granske forbindelsen mellom oss grundigere – og gjennom den; den øvre kraften som er målet for det hele.

Vi står overfor vårt daglige og spesielle arbeid. Med det rykker vi framover. Vår virkelighet består ikke av kongresser på rekke og rad. Den består av daglig innsats for å forholde oss til hele arbeidet som en manifestasjon av vår segmenterte oppfatning. Alt avhenger av hvor mye vi ønsker å samle sammen virkelighetens adskilte deler for å se, fornemme og oppfatte at de kommer sammen for å danne en enkel og fullstendig verdensmosaikk.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er betydningen av at skaperen elsker den som knuser sitt hjerte for å nå kongens “slott”? Hvem er det som knuser hjertet mitt – og hvorfor? Hva er det en foretar seg når dette skjer?

Svar: Dette handler selvfølgelig ikke om hjertet som en “motor” som fungerer som en pumpe. Hjertet vi omtaler er vårt egoistiske ønske. Alle de egoistiske ønskene omtales som “hjertet”.

Å “knuse” hjertet vil si at vi oppnår det punktet der vi èn gang befant oss som et enkelt, forent bilde av Malchut og ble smadret til tallrike deler. Min følelse av isolasjon fra alle de andre kalles mitt “knuste hjerte”.

Dette er tilstanden vi må realisere. Derfra begynner vi vår korreksjon. Hvordan? Skaperen kalles “den som helbreder knuste hjerter”. Skaperen er lyset, giveregenskapen, som forbinder hjertene våre og knytter dem sammen. Slik opplives de. Han gjenoppretter dem – og slik blir disse hjertene til èn beholder, til ett ønske.

Fra leksjonen på Samholdsdagen, “Å oppnå et ønske om å gi”, 29/1/12

Kategori: Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skapningen er kraften av vårt felles ønske om nytelse – som står som en motpart til påvirkningskraften (giveregenskapen). Dette er to motsatte krefter, som “pluss” og “minus”, nord- og sørpolen på en magnet. Hele universet er et resultat av vekselvirkningen mellom disse to kreftene.

Og om disse to kreftene knytter seg sammen for å utføre arbeidet, å motta energi, er resultatet de uorganiske, organiske og levende nivåene til vår oppfatning der de skaper virkeligheten som kalles vår verden.

Men om vi, som et resultat av vår utvikling, begynner å føle trang til å ta i bruk disse kreftene – ikke med mottakerkraften som overstyrer påvirkningskraften, men prioriterer giveregenskapen over mottakelsen fordi mulighetene da blir grenseløse – da vil vår utvikling heve oss til påvirkningsnivået og vi begynner å fornemme det høyere systemet, den øvre virkeligheten.

Men istedet ser vi ennå bildet av denne virkeligheten. Vi føler styrken til den egoistiske kraften og istedet for krefter forestiller vi oss den fysiske virkeligheten. Det egoistiske ønsket maler et bilde for oss av en uorganisk, organisk og levende natur, som vi kaller denne verden. Ut fra alt dette, er det vanskelig for oss å forestille oss en spirituell virkelighet.

De som har erfart en slik realisering, forklarer at det ikke er nødvendig å avvente at en naturlig utvikling inntrer der alle omsider oppnår det ; alle nytelsesønskets forskjellige deler. Vi kan påskynde utviklingen og nå den ønskede tilstanden iløpet av dager, måneder, eller år. Som det sies: “Du skal oppleve din verden i dette livet”.

Alt avhenger av hvordan vi forsøker å oppnå samhold. Vi må ikke forsøke å oppnå samhold for å samle en større, felles kraft – men for å oppnå kraften som befinner seg over oss.

Vi knytter oss altså ikke sammen for å tilføre kreftene til alle deltakerne, slik man ser i idrettslag eller i militære grupper. I vår forbindelse ønsker vi å få fram en ny egenskap som ingen av oss har – og som kalles giveregenskap.

Klarer vi å få fram denne egenskapen mellom oss, ikke inni alle, men i vår lengsel mot andre, som kalles det tilbakevendende lyset, Hassadim, da vil vi oppdage kraften som er rettet mot oss. Denne kraften kaller vi skaperen. Inni Hassadim`s lys trer Hochma`s lys fram; i påvirkningskraften som kommer fra oss, oppdager vi den høyere påvirkningskraften.

Alt avhenger dermed av hvor hardt vi prøver å trè ut fra oss selv og heve oss til nivået der vi påvirker og gir til andre. Du må ikke narre deg selv til å tro at vi er istand til å trè ut fra oss selv, forbinde oss med andre for å gi og få fram den øvre kraften i vår lengsel etter å trè ut fra oss selv. Det er umulig, for vi er ikke i besittelse av slike evner og uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke trekke noe ut fra meg selv som jeg ikke har. Jeg eier ikke påvirkningskraft!

Og hva er det jeg har inni meg? Det er den helt motsatte egenskapen, en konsekvens av knusingen, som skaptes i min rot før jeg ble skapt med dette som mål. Alt var for å avdekke denne kontrasten i meg, for at jeg skal kreve den ekte giveregenskapen. Jeg må kreve dette fra den øvre kraften, for det er bare den som kan omvende min egoistiske kraft, egoet mitt, til påvirkning og kjærlighet.

Så hatet blir til kjærlighet. Men det viktigste er at jeg gjennom dette arbeidet etablerer kontakt med den korrigerende kraften – med skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/2/12, “The Arvut” (Gjensidig garanti)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, Shlavey Hasulam (Stigens trinn), “They Helped Everyone His Friend”: Det er snarere en annen som er istand til å hjelpe noen, når en ser at ens venn føler seg nedfor. Det står skrevet: “En kan ikke frigjøre seg selv fra fangenskap”. Det er snarere ens venn som kan løfte en opp.

Det vil si at det er vennen som løfter en opp fra nedturen til en tilstand der en fylles av oppstemthet og energi. Da begynner en påny å samle styrke og tillit i liv og rikdom og en gjør det som om målet nå er nært forestående.

Rabash, Brev 34: Det er som når man ankommer ens venns festlige begivenhet. Man har ikke seg selv i tankene – om man er i godt humør, eller ei – man tar del i vennens glede. Man skjærer ikke grimaser, men viser et lykkelig ansikt.

Man må sørge for at vennene allerede føler samhold. Og om du danner en sirkel, om du søker kontakt med gruppen, om du ønsker å befinne deg inni den – da finner du glede og krefter, både negativt og positivt. Alt vil innfinne seg for deg med nødvendig styrke og i riktig mengde, for at du skal få avdekke skaperen i samholdet med vennene.

Samhørighet med vennene er en absolutt påkrevd betingelse for å motta hjelp. Men det er ikke riktig å anta at det er vennene som må oppsøke meg. Først (a): henvender jeg meg til dem, deretter (b): får jeg styrke fra dem.                                                                                                                              a – innbefatning i gruppen;                                                                                                                                               b – motta styrke.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, “Advice for the Arava Convention

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, Shlavey Hasulam (Stigens trinn), “Judges and Guards”: Det sies: “Dere skal plassere dommere og voktere ved alle deres porter”. Den som ønsker å begynne arbeidet for skaperen går gjennom to faser:

1. Teori. Først legger han en plan: Hva han bør gjøre og ikke bør gjøre. Dette er klargjøringen av godt og ondt og denne teoretiske delen kalles en “dommer” som forteller ham hva han må gjøre.

                                    2. Deretter må han praktisere teorien. Dette kalles allerede en “vokter”.

Dette er ikke et èndagsarbeide. Han må anstrenge seg i arbeidet daglig. Derfor anvendes flertallsformen: “dommere og voktere”.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, “Advice for the Arava Convention”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: “En tale for fullførelsen av The Zohar” Samtidig som en ser hvordan omgivelsen krenker ens arbeide og ikke verdsetter ens storhet som seg hør og bør, kan en ikke overvinne omgivelsen. Derfor kan en ikke oppnå storhet og ringeakter arbeidet, som de gjør. Nå kan du forstå verset, “Kongens ære er i folkemassen”, siden det er to betingelser for at gruppen kan være en måleenhet for storhet:

          1.          Omfanget av omgivelsens anerkjennelse.

          2.          Omgivelsens størrelse.

Alt avhenger av forbindelsen med gruppen. Fra den henter vi styrken for kontakt og der vokser kraften vår til vi når skaperen som er i omgivelsens sentrum.

Dersom en ikke forbinder seg med gruppen, har en ikke noen å hente styrke fra og finner derfor ikke den øvre kraften i sentrum.

Forbindelsen vår er sammensatt av mange detaljer: positive og tilsynelatende negative. De kommer fra ulike nivåer av Aviut, dvs grovheten, “tykkelsen” til ønsket.  Alene kan man ikke bearbeide ens Aviut. Til det behøver man stimuli fra omgivelsen, som behov, hindringer og problemer. Etter å ha overvunnet dem vender man seg på ny til vennene, for det er ikke mulig å rykke framover uten nok negativitet.

Så her er det mye å jobbe med – og alt finnes i samfunnet. Bare der kan en gradvis oppnå ønskets tykkelse og renhet. Til slutt fyller ens anstrengelser måleglasset tilstrekkelig – og en oppdager skaperen innenfor samholdet med vennene.

Ser vi ikke skaperen blant vennene, er det et tegn på at vi ennå ikke har knyttet oss sammen med dem. Forstår vi ikke at det er akkurat der skaperen viser seg, betyr det at vi ennå er langt borte fra samhold. Vi må i det minste tro de vise menn som sa at skaperen avdekkes i vår samhørighet – i dens sentrum. På veien dit må ønsket oppnå stor tykkelse, gjennomgå mange skuffelser og på samme tid overvinne hindringer og foredle seg selv.

Begge ting er nødvendige. Mister du ikke håpet, kan du raskt oppdage skaperen, som i utgangen fra Egypt.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, “Advice for the Arava Convention”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →