Vi kan prate om tall og om ting som er målbare. Vi kan prate om lysets innflytelse som en form for kraft, om informative gener, om mengde, om ting som kan måles uten noen som helst forbindelse til ønsket – til beholderen.

Alle må klatre opp alle trinnene på den spirituelle stigen, men hver og èn opplever dem utfra sitt personlige punkt i hjertet og derfor er det bare mulig å måle noens inntrykk utfra en generell vurdering som relaterer til alle. Den personlige fornemmelsen er noe man ikke kan videreformidle til andre. Det er umulig å sette ord på hvor hvitt det hvite er, hvor svart det svarte er, hvor mørkt mørket er, eller hvor søtt, bittert, salt, varmt, fuktig eller kaldt noe er.

Et inntrykk er personlig og kan ikke måles. Gjenstander kan veies, hvor mange kilo de veier, hvilke informative gener noen har, eller hvor stor styrke lyset har. Men siden ulike mennesker har ulike ønsker, ulike grunnstoff, er det umulig å videreformidle et inntrykk – selv om det kan måles internt. Derfor kan to mennesker som opplever samme situasjon, påvirkes av det forskjellig – hver på sin måte.

Det må vi regne med og vi kan heller ikke korrigere det, før vi oppnår å bli universalt inkludert i hverandre. Når alle inkluderes i alle, som “èn mann i ett hjerte”, når alle ønskene og tankene blir sammenflettet, kommer Rav Pealim Mekabtziel`s lys og smelter alt sammen til ett helhetlig system.

Vi vet ikke hvordan det kommer til å bli, men kanskje vi da kommer til å begynne å føle hva andre føler… Inntil da er det en umulighet. Bare ved kvantifiserbar vurdering kan vi på et vis estimere hva andre opplever. Men i mellomtiden kan vi ikke fornemme det.

Fra forberedelse til leksjonen, 13/2/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

 Spørsmål: Har vi fri vilje angående samhørighet?

Svar: Vår frie vilje er i ønsket om å knytte oss sammen. Når vi oppfyller denne frie viljen kommer lyset og forener oss. Ønsket oppfylles når dere finner samhold.

Dette må vi ha klarhet i: Vår jobb består av å be om det – men vi utfører ikke selve samhørigheten. Uansett hva vi gjør, enten vi danser av glede – eller er i dype tanker, forbereder vi oss for lysets påvirkning. Vi forbereder mangelen, beholderen som skal ta imot gavene, for livet som kommer ovenfra. En bør være som et lite barn som har problemer med å utføre en viss handling og avventer at en voksen vil gjøre det.

Det er dette vi mangler i forespørselen vår. Vi forventer ikke hjelp. Forventningen må bli mer synlig.

I “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”, paragraf 17, sier Baal HaSulam: “Derfor forplikter studenten seg, i forkant av studiet, til å styrke seg i troen på skaperen og i hans ledelse i belønning og straff”. Hva vil det si “å forplikte seg”? Det vil si at han hele tiden “engasjerer seg” og sørger konstant for sin halvdel – og da kommer den andre halvdelen fra det øvre lyset.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi begynner å studere kabbala, fatter vi ikke hvilket behov vi har for menneskeheten. Ifølge kabbala finnes krefter som opererer over vår virkelighet og de skildrer den virkeligheten vi oppfatter. Det er derfor vi ønsker å fly avgårde inn i det ukjente, til skaperen og hans spirituelle system.

Følgelig oppfatter også hver og èn studiet personlig, på egen bekostning – og føler ikke noe behov for samhold med andre. Det er med denne første, snevre oppfattelsen alle vi egoister starter på reisen vår.

Først etter flere år, under påvirkning fra det omsluttende lyset, innser jeg at jeg må knytte meg sammen med venner for å avdekke lyset i det gjensidige samholdet hos dem. Når jeg er opptatt med meg selv, har lyset en omvendt effekt: Det viser hvor feil jeg tar. Slik skjønner jeg at jeg må knytte meg sammen med gruppen. I dens indre vil jeg finne den øvre virkeligheten.

Dette er en stor bevissthetsendring. Man begynner å skjønne at den spirituelle virkeligheten virkelig eksisterer; den eksisterer i forbindelsen mellom mennesker – på et sted med fullstendig antiegoistisk likestilling.

Da oppstår et problem: Hvordan overbeviser du deg selv, hvordan tilnærmer du deg den passende egenskapen? Dette må bli så betydningsfullt at alt annet vil synes uvesentlig. Herfra er hele mitt fokus på gruppen, på å knytte meg sammen med den. Det er mitt eneste mål, for jeg er avhengig av den. Dette er andre fase.

Deretter kommer den tredje fasen til syne – og den viser seg å være enda vanskeligere å forstå, for nå skjønner du at du må delta i massedisseminasjon. “Når ble dette en del av det? Er ikke målet vårt å oppnå skaperen? Først ville jeg gjøre det alene, deretter innså jeg at jeg behøver en gruppe. Men når ble det bestemt at jeg må ta meg av alle andre? En milliard kinesere, en milliard hinduer, en halv milliard europeere, afrikanere… hva har de med saken å gjøre? Hvem skal ta seg av hvem – og hvorfor må jeg gjøre det?”

Her er vår forklaring at du, gruppen og hele menneskeheten må forbindes for å oppnå likhet med skaperen. Og igjen får jeg det ikke til å stemme; “vennene mine og verdensgruppene har ett og samme mål, det har ikke de andre”.

Det er sant. Det står jo skrevet: “Israel, Torah og skaperen er èn”. Jeg er “Israel”. Gruppen er “Torah”, lyset som endrer. Og sammen går vi til skaperen.

De resterende 99%, derimot, befinner seg under. De trakter etter fysisk tilfredsstillelse. Så hvorfor trenger vi dem?

Som svar på det, må vi om og om igjen forklare at vi er overgangsforbindelsen for dem. Derfor må vi bli “et kongedømme av prester”; vi må lære hele menneskeheten om gjensidig ansvar og helhetlig samhold. Slik vil vi forbinde massene til oss, som AHP til Galgalta ve Einayim (GE) og vi vil samle alle menneskene sammen med skaperen til de ti Sefirot.

Det er veldig vanskelig å forklare dette til vennene i gruppen. Gruppen er stedet der handlingene tar plass. Den er kilden bak alt og stedet vi avdekker alt. Sirkelen sluttes der; AHP, vi, skaperen – alt er innenfor – alt ender opp i gruppen, i èn enkel beholder, sammenvevd av samholdet til punktene i hjertene våre. Èn del kommer nedenfra – og èn del kommer ovenfra.

Gruppene våre hverken forstår, eller ønsker å gjøre helomvending og bli budbringere av gjensidig garanti til massene. Det er ikke lett å si seg enig i noe så motsatt og å se hvordan så ulike ting knyttes sammen til èn. Men det vil gradvis falle på plass og ordne seg.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/2/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Jeg bruker ofte Landaus matematiske struktur av to siffer som eksempel: 1 og 0, (skaperen og det skapte vesenet, lyset og beholderen). Men hvordan oppnår disse to kontakt?

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi omtaler lyset, sikter vi til forekomsten som tar plass i ønsket. Det betyr at jeg ønsker å være god mot noen uten noen baktanke om personlig gagn. Jo mer jeg gransker meg selv ser jeg at det ikke er lysten på selvtilfredsstillelse som driver meg. Dette er lyset: Det er som om en ånd er kommet over meg – og jeg ønsker å påvirke, å gi, å elske andre og bare ønske dem velvære – for slik gleder jeg skaperen.

Når jeg arbeider i en gruppe, påkaller jeg lyset som endrer. I “kroppen” min, i ønsket mitt, danner det fenomenet som kalles lyset. Da påvirker det omsluttende lyset – Ohr Makif – ønsket, så det kan fornemme forekomsten av lyset internt.

Spørsmål: Hvor kommer Ohr Makif fra?

Svar: Det kommer fra et høyere nivå. Jeg kan ikke motta det inni meg, derfor “omslutter” det meg og forbereder ønsket mitt, beholderen min, for å trè inn i det senere. Dette lyset er også inni meg, men jeg føler det ikke ennå. Det er som om det betjenes fra en avstand: Noe modnes i meg, men jeg fornemmer det indirekte, i henhold til resultatene.

Uansett befinner alt seg inni et menneske: alle lysene og alle virkelighetene, inkludert Ein Sof – uendelighetens virkelighet.

Spørsmål: Er jeg nødt til å arbeide i en gruppe for å kunne føle det?

Svar: Du må følge kabbalistenes råd, det vi kaller “vise menns tro” – og utføre deres anbefalinger. Du ledes til gruppen ovenfra og begynner å arbeide i den, selv uten å stille noen spørsmål. Bare senere opptrer spørsmålet om fri vilje – når du forstår hva som skjer, men kommer ingen vei – og innser: “Aha, det er det jeg må gjøre! Jeg må elske vennene…”

Du nærmer deg gjensidig arbeid og fra en “studiesirkel” blir dere en helhet, oppnår ett hjerte og èn tanke, gjør en stor felles innsats og handler overfor hverandre for å fremkalle en mangel hos vennene og heve skaperens storhet i deres øyne.

Da oppdager folk “marken skaperen har velsignet”. De vandrer ikke rundt i marken som Jacobs sønner. De oppnår Josefs kraft, som fører dem sammen og tar dem gjennom Egyptens land til Israels land. Dette er hele vårt arbeide og det er her vår frie vilje begynner.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/2/12, “Introduction to the Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er lettsindighet i det indre arbeidet?

Svar: Lettsindighet er et veldig omfattende begrep: Det omfatter alt fra det at jeg avslutter mitt arbeid fullstendig til en tilstand der jeg går fra en mer nyttig aktivitet til en mindre nyttig aktivitet, en som er kjekkere, enklere og som passer meg bedre.

Lettsindighet kan vise seg som det at man gjør ting som fullstendig er i motsetning til målet, når det gjelder mindre overganger eller til og med det å tillate seg selv litt “frihet” når det gjelder tanker, analyser og ønsker.

Hvor kommer uttrykket “lettsidighet” fra? Et “tungt hode” betyr at mennesket hele tiden dømmer seg selv, analyserer og er full av tanker. Et lett sinn betyr at han frigjør hodet sitt fra skikkelig aktivitet, og da blir det fylt med ulike verdiløse, fremmede tanker.

Det kan til og med være noe som ikke er i motsetning til skaperen på noen som helst måte, der mennesket rett og slett tillater at hodet hans fylles med tanker som gjelder denne fysiske verden.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 12/02/2012, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi påtvinger oss naturen i et forsøk på å “korrigere” den, som vårt intellekt befaler oss, vil ingenting godt komme utav det. Faktisk vet vi ikke hva det er som vil føre til skade, eller til forbedring – og hva sluttresultatet blir. Èn ting er sikkert: Verden er fullstendig avhengig av menneskets korrigering – og mennesket må korrigere seg selv. Gjør han ikke det, vil han se verden like korrupt som den er for øyeblikket. Men istedet for å korrigere seg selv, begynner han å korrigere verden og gjør alt mye verre!

På utsiden, i den uorganiske, organiske og animalske naturen finnes ingenting å korrigere! Det må forbli som det er; det eneste vi kan endre er mennesket, internt. La oss ikke evaluere hva som er skadelig og hva som er bra. Hvis jeg må ta imot et slag for å omdannes på reisen, godtar jeg disse problemene som hjelp. Det er, tross alt, bare mennesket som er skyldig. Var det ikke for deg, ville hele naturen vært i balanse. Men for at du skal kunne utvikle deg går den i ubalanse og du begynner å føle det på kroppen.

All naturen omkring deg er dine eksterne ønsker som du ennå ikke er istand til å korrigere. Kabbala refererer til disse utvortes nivåene som “dekke” og “hus” (“Levush” og “Eichal”). Dersom du ikke ønsker å bearbeide dem, vil de plage deg. Og om du bestemmer deg for å korrigere dem direkte, uten å rehabilitere dine indre ønsker, ved å utrydde fluer eller andre arter – med håp om å forbedre verden på den måten – vil det bare fordoble katastrofen på begge nivå, på det fysiske og det spirituelle.

Prøver du å korrigere utsiden, som ikke var ment å korrigeres, vil du ikke bare fortsette å lide internt – men også eksternt. Alt som finnes i verden, uansett hvor skadelig det er, er planlagt og eksistensberettiget. Ønsker du å reparere den, værsågod, reparer deg selv!

Før annen verdenskrig advarte Baal HaSulam om den forestående katastrofen. Han tryglet folk om å korrigere seg, men ingen hørte på. Og alle som ble igjen i Polen endte opp i nazistenes konsentrasjonsleirer. Men selv i dag hører vi ikke på advarselen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/12/10, The Peace

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må gå gjennom mye besvær for endelig å nå “kongen av Egypts død”. Og deretter kommer “mange dager” der vi er nødt til å utføre mange handlinger for å avdekke den riktige etterspørselen inni oss. Å simpelthen “rope utfra uviljen til å arbeide”, er ikke det samme som å “sukke over arbeidet”.

Om vi ikke har noen glede av arbeidet, bør vi gradvis finne ut betydningen av “kongen av Egypts død”. Hvem er det vi arbeider for – og hvorfor? Gradvis begynner vi å skjelne det, til vi innser at det finnes en annen konge og at vi må forlate Egypt for å kunne bli skaperens arbeidere, det vil si, å arbeide med giveregenskap.

Men hvordan skal jeg klare å utføre det, når alt her i Egypt er så enkelt? Jeg er laget på en slik måte at jeg føler glede i samme øyeblikket jeg utfører en viss handling, eller anstrenger meg for å tenke. Gevinsten kommer øyeblikkelig inni ønsket mitt. Selv om det i utgangspunktet syntes som om jeg lengtet etter å gi, var hensikten som lå bak det “for å motta”. Jeg gir, men det er dette jeg får glede av når jeg identiserer meg med mitt egoistiske ønske.

Når kongen av Egypt dør, er dette imidlertid stor hjelp ovenfra. Det gjør oss istand til å løsrive oss fra ham. Han er virkelig død nå; jeg er kvitt ham. Det var ikke det jeg ønsket, men han forlot meg. Mitt ego er løsrevet fra ham.

Og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre; jeg har ingen å arbeide for lengre. Jeg gråter i stillhet. jeg hadde så mye glede av ham – og nå er jeg etterlatt uten glede i livet. Hvordan finner jeg glede? I hvilket ønske, tanke, eller hensikt vil jeg finne det? Jeg begynner å lete.

Jeg pleide å arbeide, å gi for å få – men nå må jeg se meg om etter noe annet. Og uunngåelig, gjennom slag, vil jeg oppnå påvirkningskraft for å gi. Da tenker jeg: om jeg ikke har noen beholdere som gleder meg, kan jeg kanskje få det av noen andre.

Så jeg iakttar en annen: Han gleder seg, mens jeg mangler vitalitet. Derfor misunner jeg ham og ønsker å være sammen med ham, for å ta del i gleden hans. Kanskje jeg på den måten kan oppnå litt tilfredsstillelse. Slik begynner vi å se på omgivelsene våre. Jeg finner ikke lengre noen glede alene når jeg arbeider i mitt “Egypt”, slik jeg gjorde tidligere.

Om jeg imidlertid påvirker omgivelsen og gir dem glede, kan jeg glede meg sammen med dem – selv om hensikten min ved å være sammen med dem er for på den måten å få noe – så kalles det allikevel å gi til omgivelsen. Derfor er dette allerede Lo Lishma (ikke for hennes navns skyld). Jeg påvirker dem og ønsker dem det gode, siden jeg ønsker å identifisere meg med dem og være sammen med dem – for å finne godhet i dem. Dette er allerede en avansert tilstand.

Der er ulike faser av å nærme seg utgangen fra Egypt. Noen innser allerede at handlingene deres gagner egoismen og kommer fram til Lishma. Andre innser det foreløpig ikke og handler bare utfra jakten på nytelse. Men uansett så rykker vi framover.

Jeg har allerede retningen: Jeg innser at jeg må gå sammen med gruppen som forlater Egypt. Jeg finner ingen glede i det enkle livet. Men går jeg sammen med dem så vil jeg der – i samholdet oss imellom – finne gleden og avdekke mitt unike spirituelle liv. Det er allerede et skritt mot redning: det finnes et mål bak løsrivelsen fra egoismen. Egypt er jo død – og det er nok. Om en føler at en må påvirke gruppen med giveregenskap og avdekke den allmenne kraften i dem som kalles skaperen, om en ønsker å inkluderes i den for selv å oppnå noe, så er dette allerede Lo Lishma (en egoistisk lengsel etter spiritualitet).

Det finnes ulike former og nivåer i hver og èn, til ulik tid. Men det gir oss allerede retningen, til kampen er ferdig. Takket være de ti plagene klarer man å løsrive seg fra Egypt for godt og føle Egyptens liv som mørke.

Den siste plagen er drapet av den førstefødte, som viser oss at vi ikke får noe utav denne situasjonen, ingenting kan “fødes” i den. Da blir man fullstendig klar over at denne tilstanden ikke kan føre til noe resultat. Når alle førstefødte i Egypt dør, er man villig til å flykte.

Alle disse tilstandene Torah beskriver foregår i våre mottakerønsker. Slag etter slag, plage etter plage. Enten seirer Farao, eller skaperen seirer og “Moses” ser hvordan alt dette foregår inni ham og verdien av det han gir til mottakerønsket og påvirkningsønsket. Det er til han innser situasjonens håpløshet og mørke og ikke har noe annet valg enn å fly gjennom dette mørket mot påvirkningskraften og giveregenskapen – bare for å se lys i tunellen. Og slik flykter han fra Egypt. Det er dette som bør skje for en som er villig til å tilslutte seg samfunnet, selv om man kommer for å finne næring og egoistisk tilfredsstillelse: Dette er allerede Lo Lishma.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati # 159

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan oppnår man balanse mellom de fysiske ønskene og ønsket om skaperen?

Svar: Jeg har et punkt i hjertet, og ut i fra dette punktet studerer jeg alt som skjer. For det første føler jeg kroppen min. Jeg kan til og med se på den ut i fra dette punktet i hjertet; jeg kan studere dens organer og deler. Fra dette punktet i hjertet kan jeg studere min egen kropp og systemene som styrer den innenfra.

Skaperen ga meg denne kroppslige følelsen; dette er systemet som er nærmest meg. Jeg tilhører likevel ikke dette systemet, for jeg bare studerer det ut i fra det indre punktet i hjertet, der mitt indre “jeg” befinner seg.

I tillegg til kroppen min har jeg også mennesker som befinner seg i nærheten av meg, slik som for eksempel familien min. Det finnes også en mer omfattende innflytelse, slik som hele naturen. Dette er ting som påvirker punktet i hjertet mitt, punktet som prøver å analysere og identifisere seg selv: “Hvem er jeg?”

Ut i fra punktet til mitt “jeg” (Aleph-Nun-Yod) må jeg gå videre til punktet “nei” (Aleph-Nun-Yod) som er over meg selv. På den ene siden ønsker jeg å ta over verden, ødelegge mine fiender og kontrollere alle. Det er mitt egoistiske punkt som ønsker dette.

Jeg jobber likevel med å underkaste meg slik at jeg kan leve ut i fra dette punktet og begynne å føle den øvre kraften som finnes utenfor meg.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 7/2/2012, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Læren om kabbala handler kun om indre arbeid, korrigering av sjelen, avdekkelse av skaperen til skapningen og alle forestillingene i historiene utgjør ulike ønsker vi ser virkeligheten gjennom. Ønsket om å gi kalles Israel (Yashar- El, direkte til skaperen). “Israel i landsforvisning” er ønsket om å gi der intensjonen er til ens egen nytte. “Verdens nasjoner” er det egoistiske mottakerønsket.

Når ønsket “Israel” er i landsforvisning, er intensjonen bak egoistisk – dvs det blir til en intensjon om å motta for ens egen skyld. Derfor kan Israel i landsforvisning oppnå mye større gagn enn “egypterne”, de vanlige mottakerønskene. Derfor sies det at etterat Israels sønner dro ned til Egypt, hadde de mye avkom, ble rike, la på seg, ble betydningsfulle og hadde rikelig med løk, hvitløk, kjøtt og fisk.

Med andre ord fikk alle ønskene den oppfyllelsen de ønsket. Deres arbeide bestod jo av å gi for å motta: de anvendte påvirkningskraften for egoistisk gagn. På den måten hadde de selvfølgelig mer suksess enn “verdens nasjoner”. Som skrevet står, nasjonen Israel blandet seg med de andre nasjonene, lærte deres skikker og opplevde mer suksess fordi de visste hvordan man anvender påvirkning selv for å motta.

Derfor er det veldig vanskelig å forlate egoet; det krever spesielt arbeid. En særegen kraft kreves for å trekke ut det egoistiske giverønsket fra Egypt, dette ønsket som er så fordelaktig for Farao som ikke oppnår det samme fra sitt eget folk: det naturlige egoistiske mottakerønsket.

Israel, på den andre siden, arbeider for sin egen nytte og bruker den spirituelle kraften for å oppfylle sine fysiske ønsker. Egoismen ønsker ikke å miste dem; de blir det viktigste hjelpemiddelet for dens tilfredsstillelse, som ikke kan oppnås på annen måte. Ikke noe annet kan sørge for så stor tilfredsstillelse.

Hvordan kan Israels ønsker skille seg fra egoet? De må gjennomgå to korreksjoner siden de arbeider med å påvirke med intensjon om å motta, ikke bare Egypterne (ønsket om å motta), men heller ønsket om å gi, som de lærte av dem og derfor falt enda lavere enn Egypt. Egypt har ikke altenativet å anvende påvirkningskraft for egoistisk tilfredsstillelse.

Alt starter i samme øyeblikk den egyptiske kongen dør og de ønskene som arbeidet med å gi for sin egen nytte ikke lengre følte de ble tilfredsstillt. Det finnes ikke lengre noen grunn til å arbeide – kongen vår døde og forsvant! Det vil si at jeg ikke lengre føler hvorfor jeg studerer og arbeider. Jeg kan ikke lengre se noen gevinst. Og da “ropte Israel ut fra arbeidet”.

Først var vi klar over hva målet for arbeidet var; vi arbeidet hardt og mottok egoistisk fortjeneste. Vi var egoets trofaste slaver og hadde ingen andre ønsker enn det. Og nå begynner plutselig hardt arbeide uten klarheten av hvorfor vi gjør det. Vi føler ikke den egoistiske påvirkningens mål: dette er hjelp som kommer til oss ovenfra. Utviklingen kommer til et stadie der vi ikke lengre er i stand til å glede oss over det. Vi roper ut i fortvilelse og begynner deretter å lete.

For hvis det ikke finnes noen nytelse, så er “dette livet verre enn døden”. Det finnes ikke noe liv, ingen følelse av tilfredsstillelse. Og når det ikke finnes glede, foretrekker man å ta sitt eget liv i stedet for å føle en slik tomhet. Slik begynner utgangen fra Egypt – og den varer “mange dager”.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati #159

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →