Spørsmål: Hva betyr “halvdelen av halvdelen” når det gjelder det arbeidet som vi må utføre?

Svar: Mennesket må forberede sin “halvdel”, og skaperen fullfører den andre halvdelen. Hvordan skal du gjøre det når du ikke en gang klarer å forberede ønsket ditt uten han?

Å forberede min halvdel betyr at jeg må forsøke å finne mangelen og den riktige måten å jobbe på. Jeg har ikke noe av dette. Jeg må lete etter den riktige mangelen i stedet for den svarte, falske boblen som jeg befinner meg i der jeg ser for meg dette falske livet som tross alt ikke finnes og som jeg senere vil se tilbake på som en drøm.

Hvordan kan jeg ønske og forsøke å våkne opp fra denne dype søvnen, og føle en lyst for det helt av meg selv? Dette er jo det eneste jeg trenger! Uten denne lysten vil jeg ikke være i stand til å ta imot den øvre virkeligheten som blir avdekket når denne drømmen tar slutt, fordi jeg må utvikle en mangel for den.

Mennesker med en stor og velutviklet egoisme studerer kabbala for å oppnå den øvre virkeligheten. Det er ikke opplyste, “spirituelle” mennesker som nøyer seg med å meditere som kommer her. Menneskene som kommer til oss ønsker å få og å vinne stort, å oppdage den spirituelle virkeligheten. Dette er avhengig av om mennesket klarer å høre det han blir fortalt, og om han tåler alle betingelsene.

To naturlige, spirituelle lover styrer dette, og du kan ikke endre dem til fordel for din egoisme. Vi blir fortalt at vi må gjøre “halvdelen av halvdelen”, men dette betyr ikke at det gis fritak her. Mennesket må utføre sin halvdel, og deretter vil han bli i stand til å ta imot den andre halvdelen ovenfra. Den andre halvdelen vil endre han, og gjøre han om til noe som er helt annerledes.

Når han er hundre prosent klar for å endre seg, betyr det at han har utført sin halvdel av arbeidet. Da vil hundre prosent av dette arbeidet utføres ovenfra; dette er den halvdelen som skaperen er ansvarlig for.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 16/01/2012, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi forstår ikke betydningen av å nyte giveregenskapen. Skapelsens mål er å glede skapningene. Og de vil glede seg: spørsmålet er bare hvordan?

Vi forstår ikke at det ønsket vi fornemmer i dag er fremmed og fjernt for oss. Å nyte giveregenskap vil ikke si at vi gleder oss over det den andre nyter. Det ville bare ha vært en gunstig ordning for oss begge.

Og om det gleder meg at han har det godt selv om jeg har det dårlig, men jeg overmanner meg selv – som når foreldre ofrer alt for sine barn – så er dette heller ikke å betrakte som giveregenskap. Vi kan knapt forestille oss ønskene som dukker opp i den spirituelle virkeligheten. Det er bare mulig å komme opp med noen tilnærmede eksempler, som fysiske grener i forhold til røttene.

Vi må derfor forsøke å forestille oss så godt vi kan hvor spesiell denne ideen er, helt adskilt fra det vi kjenner og med behov for en psykologisk omveltning. Hele virkeligheten speilvendes i vår bevissthet – og vi ser noe helt nytt.

En indre innsats kreves – og løsrivelse fra den gamle omgivelsen. Vi må ønske å unnslippe vår nåværende tilstand og stupe inn i Rødehavet (Yam Sof –Endens Hav), miste hodet, forlate alt vi har – og stå tilbake fullstendig naken og forsvarsløs – og godta alt, uansett hva det er, så lenge det kommer ovenfra.

Slik må vi forberede oss på kongressen i Arava. Dersom vi er i stand til å holde fast ved den tilstanden, vil vi lykkes i å oppnå et gjennombrudd – i dette mørket, til vannet i Rødehavet – og vi vil overvinne alt – uansett hva som avdekkes.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi be om giverkraft (ønske om å påvirke), dersom vår natur er ønsket om å motta – som bare er interessert i tilfredsstillelse?

Svar: Det er akkurat dette arbeidet vårt består av. Vi må forstå at tilfredsstillelsen alltid finnes og at den aldri forandres. Den blir ikke formidlet til oss som en handling fra skaperens side. Alt finnes allerede inni meg og jeg må bare finne passende ønsker for å avdekke tilfredsstillelsen.

Tilfredsstillelsen er giverkraft (påvirkningskraft). Skaperen ønsker å skjenke oss påvirkningskraften så vi kan bli fyllt av den, akkurat som ham.

Skaperen skapte mottakerønsket “fra fravær”, men det er bare ett gram ønske . Bortsett fra dette ene grammet finnes ikke noe ytterligere mottakerønske. Alt annet utvikles inni det under påvirkning av lyset, giverkraften. Så når skapningen fornemmer tilfredsstillelsen i den siste, fjerde, utviklingsfasen, fylles den med skaperens holdning overfor seg. Da begrenser den seg, fordi den føler skam…

Skapningen fylles ikke med mer enn ett gram inni mottakerønsket. Det er fordi det i mottakerønsket finnes kun ett gram. Alt annet i det tilføres takket være giveregenskapen.

Giveregenskapen vender mottakerønsket, som bare ønsker å tilfredsstille seg selv, til et ønske om å tilfredsstille andre. Denne giveregenskapen er den eneste tilføyelsen til “eksistens fra fravær”. Så alt avhenger av det og veies opp mot påvirkningskraften i forhold til skaperen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi best tilfredsstille skaperen; ved å ta imot hans kjærlighet og gi den tilbake til ham – eller ved å videreføre den til andre?

Svar: Spirituell kjærlighet føles ikke som den fysiske. Selvfølgelig, for å bruke et språk som er forståelig, tilfredsstiller vi skaperen ved å få folk til å nærme seg ham. Ordene, derimot, er misledende.

Bare når vi har oppnått Binas egenskaper får vi forståelse for hva det dreier seg om. Uten lyset fra Hassadim kan vi ikke en gang snakke om kjærlighet, siden våre tanker er basert utfra våre egne ønsker og ikke den andres ønsker. Hvor kommer kjærligheten fra?

Kjærlighet er når den andres ønske åpner seg som mitt eget, når jeg ønsker det den andre ønsker – og til og med ønsker det mer enn jeg ville ønsket det for min egen del. Avstanden mellom oss fordobler lidelsen min, forårsaket av den andres manglende tilfredsstillelse – og jeg ønsker bare mer å tilfredsstille ønsket hans. Avstanden blir en forsterker for empatien min.

Denne holdningen opptrer av seg selv, automatisk. Det er slik jeg tenker, slik jeg oppfatter ønsker. Og dette er redningen, underet. Men inntil det skjer, hvilken kjærlighet snakker vi om? Om jeg elsker, bryr jeg meg om den andres ønsker over min egen avvisning og motsigelse. Egoismen avdekkes for meg og jeg arbeider i midtlinjen – det er betydningen av kjærlighet.

Sjelen min befinner seg jo utenfor meg selv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/1/12, Introduction to TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si for deg at du er Baal HaSulams disippel?

Svar: Jeg førsøker å være hans disippel ved stadig å granske arbeidet hans for å finne nye ting og å sikte meg inn mot målet mer nøyaktig for hver gang. Gårsdagens sannhet kan vise seg å være fullstendig feil i mine øyne, til den blir helt motsatt den forrige.

I tillegg til det, virkeliggjør vi Baal HaSulams ord også på det fysiske nivå, i den utstrekning vi forstår hans arbeide “The Nation”, “The Last Generation”, med flere. Vi danner også arbeidet i gruppen ifølge Baal HaSulam og Rabash.

Vi holder oss hele tiden til bøkene deres og prøver å sørge for at deres veiledning gir oss retning i livet. Det er det som menes med å fortsette i fotsporene. Og det gjelder ikke bare meg, men alle som er samlet her: vi må alle være Baal Ha Sulams disipler og tillate at han leder oss til samhold med skaperen.

Vi må hele tiden sjekke vår beredskap, innstille retningen og virkeliggjøre det med hjelp av bøker, gruppen, læreren og lyset som endrer, inntil vi når samhold. Og det aller viktigste er kritisk analyse.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/1/12, Introduction to TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spirituell lærer - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Freedom”:  Oppnåelse av tilfredsstillelse forårsaker ingen sorg. Avståelse grunnet fortvilelse er fyllt med smerte og sorg og kan derfor kalles “delvis død”.

Når vi hever oss til et nytt ønske, til et nytt nivå av oppvåkning, føler vi en voksende fortvilelse som ender opp i døden. Vi dør ikke fysisk sett, noe som allikevel forventes at vi gjør – poenget er at ånden vår slukkes.

På det levende nivået dør ånden samtidig med kroppen. Men så lenge kroppen lever, kan vi finne en kilde som gjør oss i stand til å heve oss på ny hver gang – en ny oppvåkning. Der fornemmer vi liv og livskraft i så stor utstrekning at vi løsrives fra fysisk eksistens og dens avhengighet av kroppen – og begynner å leve i en oppvåkning uavhengig av det fysiske. Det blir til to forskjellige ting for oss, som skrevet står: “i dette livet skal du se virkeligheten din”.

Slik oppnås nye beholdere, ønsker, å føle livet med. Det begynner når man er nede: når man ikke føler noe liv i giverbeholderne, ser man seg selv som død. Da endrer man årsaken, oppvåkningsbeholderen, fra mottakelse til giverkraft – påvirkningskraft – og kvitter seg med den spirituelle og fysiske “dødsengelen”.

Spirituelt beveger man seg mot påvirkningsbeholderne, giverkraften, som ikke hører til i vår virkelighet. De dør ikke når den biologiske kroppen dør. De føler ikke lengre forbindelsen med den når tiden for nedbrytelse og tilbakevending til grunnmaterialene den ble dannet av kommer, slik det alltid skjer. Men på samme tid oppnår man oppvåkning i giverbeholderne der man fornemmer liv og livskraft. Man kan alltid tilføre noe til disse beholderne.

Livet måles ikke i ens nåværende mangel, eller ønske, men snarere  i et tillegg til ønsket, ved en hastighetsøkning som konstant faktor. Vi skulle alltid oppføre oss som “en kroket gammel mann” som leter etter noe han har mistet. Vi må alltid passe på at vi ikke mister lengselen etter målet. Når vi utfører arbeidet slik, er vi unge i sjelen. Ellers utvikler vi oss til “barn som er blitt gamle” og pensjonerer seg uten å ha modnet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/1/12, “The Freedom”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Freedom”: Når han oppnår skapelsens mål og skaperen tar imot nytelse fra han, vil menneskets essens som er kledd inn i hans tilfredshet kunne ta imot fullstendig evighet, akkurat som han, siden dette er hans vilje. Slik har han blitt belønnet med frihet fra dødsengelen.

Baal HaSulam knytter begrepet frihet til oppfattelsen av virkeligheten. Vi lever i en verden full av krefter. Det finnes ingen materie; den fremstår for oss kun gjennom påvirkning av ulike krefter som stabiliserer denne følelsen for oss.

Jeg opplever den uorganiske, organiske, animalske og menneskelige naturen i alle sine former og på ulike måter. Disse fire kategoriene som fyller mitt følelsesområde er krefter som avdekkes i mitt ønske og som tiltrekker seg, som på en skjerm, bildet av den tredimensjonale, varierte verden.

Dette skjer fordi mitt ønske om å ta imot deler den generelle giverkraften, også kalt lyset, inn i mange typer og nivåer av interne reaksjoner. I det store og det hele skaper dette bildet av den verden der jeg føler og ser alle disse handlingene.

Fra starten av ble jeg derfor gitt en følelse som jeg ikke trengte forberedelser for å oppnå. Jeg har allerede et ønske om å ta imot, og inni det føler jeg verden. I tillegg til dette ser jeg store prosesser innenfor den uorganiske, organiske og animalske naturen, og også mellom disse nivåene. Det handler faktisk om vår indre virkelighet, men vi henter navnene til objektene og fenomenene i den fra det laveste nivået i henhold til prinsippet om grenene og roten.

Jo høyere jeg løftes, jo nærmere kommer jeg lyset gjennom lagene som finnes i mitt ønske. På det laveste nivået ser jeg et bilde av denne verden. Deretter løfter jeg meg til det neste nivået, til ønskene som er nærmere lyset, og disse kreftene står foran meg i form av Partzufim, virkeligheter, og Sefirot. Deretter ser jeg sammenhengen mellom grenen og roten i alt, og i henhold til dette kaller jeg formene som jeg føler for ønsker og forholdet mellom kreftene for lignende navn fra vår verden. Slik blir grenenes språk formet.

Gjennom å løfte seg til det spirituelle nivået, endrer ønskene mine seg. Det er med andre ord slik at jeg endrer meg, og slik løftes jeg til nivået som tilsvarer denne endringen og oppnår likhet med skaperen. Selv om dette kun er det første av de 125 stegene (1/125), eksisterer jeg allerede på dette nivået.  På det neste nivået eksisterer jeg allerede på nivået 2/125. Det betyr at jeg tar på meg en form som ikke forsvinner. Alt er rettet mot giverkraften, akkurat som lyset. Jeg henger fast i det. Jeg er den samme beholderen som den fyller. Slik befinner jeg meg allerede i evigheten, i skaperen. Jeg har tatt steget inn på hans område gjennom mine ønsker, og dette er et løft til det levende nivået, flukten fra “dødsengelen”.

Det er samtidig slik at det ikke forstyrrer meg at mitt første nivå befinner seg i min oppfattelse hele tiden, helt fram til løftene tar slutt. Jeg må løftes til dette punktet og bli værende der, for når jeg korrigerer mine ønsker er det fra dette nivået jeg må begynne løftet hver eneste gang. Jeg kan ikke bare løftes fra det nåværende spirituelle nivået til det neste. Jeg må falle og akseptere enda et tillegg til det korrupte ønsket, og deretter løftes til det samme ønsket på et høyere nivå.

Alle de korrupte ønskene utvikler seg fra det laveste nivået. Siden kreftene i filteret av mine ønsker også viser bildet av denne verden, må dette bildet derfor hele tiden stå foran meg. Gjennom å føle det kan jeg løftes videre oppover stigen, fra det ene nivået til det andre, helt til Ein Sof.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 12/01/2012, “The Freedom”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel - Inga kommentarer →

Spørsmål: Itillegg til den gode atmosfæren vi opplever iløpet av gruppedynamikk og gjensidig påvirkning mellom mennesker, oppstår ulike former for følelsesmessig agitasjon som hat og forskjellige konflikter…

Svar: Jeg tror at slike ting vil oppstå mer og mer. For å kunne komme til enighet og balanse med naturen og med hverandre, har vi behov for en stadig voksende egoisme – til den grad at vi kan trenge inn til de dype lagene av vår gjensidige samhørighet med naturen. Ved å heve oss over det og knytte oss sammen over en så stor motstand, oppnår vi større nytelse, sterkere utstråling av energi og en mer betydningsfull avdekkelse av naturens indre deler.

I vårt samspill med hverandre, spiller egoet rollen som den som setter seg på bakbena, den elektriske motstandskraften som oppstår mellom oss. Jo større motstanden er, jo mer energi produserer vi.

Derfor bør avdekkelsen av egoismen bli større for hver gang og motstanden bør bli sterkere og mer levende. Når vi hever oss over dem, gjennomborer vi naturens mest betydningsfulle dypsindighet. Det er med dette verktøyet vi vil føle den underliggende naturen, på grunn av et stadig større hat som kommer til syne, manglende harmoni og misforståelser mellom oss, som river oss fra hverandre på ethvert nivå og ved enhver anledning.

Dersom vi på trass av alt dette knytter oss sammen, blir samholdet vårt over motstanden selve verktøyet som lar oss oppnå harmoni med naturen. Vår harmoni vil være basert på vår helhetlige samhørighet med naturen, mens dybden av vårt samhold med den, vår forståelse av den, vil avhenge av beseiringen av motstandskraften som oppstår mellom oss.

Fra en samtale om helhetlig undervisning, 12/12/11

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva bør jeg forholde meg til under lesingen av Zohar, gruppen, skaperen, eller Rabbi Shimon?

Svar: Det finnes ingen Rabbi Shimon, ingen skaper, ingen gruppe, ikke noe lys – ingenting. Alt som finnes er et indre inntrykk av et menneske som er delt inn i slike betegnelser.

Jeg vet ikke hva som eksisterer utenfor meg selv. Alt jeg vet er at det finnes noe som kalles “jeg” – og jeg vet ikke hva det innebærer. Dette “jeget” er påvirket av noe – og jeg vet heller ikke hva det er som påvirker det.

Jeg befinner meg derfor i en viss tilstand som jeg kaller “min realitet”. Nå må jeg utforske denne realiteten: Hvem er jeg og hva er det jeg fornemmer? Det er dette læren om kabbala beskriver: hvordan man avdekker denne tilstanden.

Her begynner vi. Det kalles “å forstå meningen med livet”. Vi mener ikke det livet vi lever på jorden i noen tiår, men å oppnå selve virkelighetens vesen der jeg og det jeg fornemmer nemlig er tilstedeværelsen i min første virkeliggjøring av “jeg” og “fornemmelse”.

Læren om kabbala i sin helhet, har til hensikt å la mennesket avdekke sin sanne realitet – det som skjer med deg når du begynner å få følelsen av hva det er, hva den innbilte virkeligheten du ser har å by på – og rent generelt – hele virkeligheten, liv og død, gode og dårlige inntrykk.

Hvorfor inntreffer alt dette? For at du skal begynne å forme deg selv: hvem du er, hva du føler, hvordan osv – til du begynner å oppdage stabilitetspunktet der du blir istand til å iaktta og begynne å organisere hele virkeligheten. Det er dette læren om kabbala handler om.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/1/11, The Zohar

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr “skjebne i belønning og straff”?

Svar: I livet står vi hele tiden overfor belønning og straff. Hele tiden må jeg kreve korreksjon. Krever jeg den riktig, blir jeg belønnet. Krever jeg den på feil måte, blir jeg korrigert.

Belønningen består av at jeg får sterkere ønsker (større mangel) – og ved deres hjelp kan jeg sikte mer presist på målet. Jeg blir mer følsom, mer oppmerksom og får en klarere forestilling om hva “skaperen” er.

Denne forståelsen får jeg ved at jeg danner meg selv – over meg selv – på ny, i overensstemmelse med ham. Slik lærer jeg hvordan jeg er anlagt. Da blir jeg mer lik ham. Dette er min belønning – å påvirke mer – å gi mer. Straffen er å se at jeg ikke klarte det.

Men også dette blir en del av korreksjonen – og da blir straffen til min belønning. Det betyr jo ingenting om jeg får en positiv eller negativ reaksjon. Hovedsaken er at det gjør meg istand til å se avviket mitt og korrigere det.

Jeg godtar avvikene som gode og gunstige, enten de er positive eller negative, frastøtende eller tiltrekkende. Jeg vet ikke hvilke flere mangler jeg må avdekke nå. All den ondskapen som jeg må oppdage er skjult inni meg. Når den viser seg, mottar jeg den som belønning. Selv om jeg har en dårlig følelse, hever jeg meg over den.

Alt jeg får fra lyset som endrer, uansett hvordan det føles, oppfatter jeg som en stor belønning. Det er retningen min. Men for å kunne gjøre det, trenger jeg støtte fra omgivelsen – så jeg hele tiden ser meg selv som en del av systemet. Bare der er jeg i stand til å endre meg for å gå inn i det.

Ta som eksempel at jeg må bli en del av vennene i et rom som er kjegleformet. Mens jeg prøver å tilpasse meg formen, får jeg gradvis mer informasjon om hva jeg mangler og må gjøre mer presist for å passe inn.

Så selv om hver avdekkelse kan føles negativ, blir problemene og forvirringen til velsignelse for meg. Det sies at læren i Torah er motsatt huseierens lære, fordi disse avdekkelsene gjør deg lykkelig.

Vi må gå over en veldig “smal bro”. Den som velger å gå videre i det spirituelle, anser både positive og negative følelser som belønning. Hovedsaken er å korrigere innstillingen.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/12, “Study of the Ten Sefirot”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →