Spørsmål: Hvordan finner man den rette balansen mellom indre arbeid og disseminasjon? Hvordan unngå for store avvik til den ene eller andre siden?

Svar: Ens personlige framgang avhenger av hvor mye en sørger for at alle nærmer seg samholdspunktet og forblir der, samlet, til enhver tid.

Hver og èn av oss trer ut av det – og kommer tilbake – gjentatte ganger. Til syvende og sist arbeider vi alle i forhold til det. Fra det punktet, vår felles “baby”, danner vi sjelen vår og begynner å sanse og oppfatte oss selv inni den. Det er vår viktigste oppgave, vårt indre arbeide.

Vårt ytre arbeide rettes mot disseminasjon. Klarer vi ikke å tiltrekke store folkemengder til oss, opplever vi ingen framgang, men blir værende i vårt ego. Vår bevegelse oppover avhenger med andre ord av vår utvidelse.

Fra den virtuelle leksjonen, 11/12/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Samholdspunktet vi opplevde på kongressen føltes som et kraftig støt av lykke, frihet og optimisme. Noe helt fremmed for vår virkelighet. Det var, bokstavelig talt, som en annen verden. Og egoet mitt løp mot den med stor glede. Allikevel sier du at egoet vårt bør motsette seg dette?

Svar: Du trenger ikke å bekymre deg for egoet ditt. Det vil komme og prøve å trekke deg “etter ørene” bort fra denne tilstanden. Og du må igjen og igjen strebe etter den. Det er akkurat egoet ditt som nå kommer til å begynne å fjerne deg fra samholdspunktet. Du blir nødt til å aktualisere det og rekonstruere det inni deg hele tiden.

Denne rekonstruksjonen er nødvendig. Ikke fordi det er moro, men fordi vennene dine er bak den. Du må gradvis finne ny motivasjon for det du gjør for å støtte vennene – for uten deg vil de ikke være i stand til å finne punktet.

Fra den virtuelle leksjonen, 11/12/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva får vi ut av å lese boken Zohar, hvis vi foreløpig ikke forstår noe av det vi leser?

Svar: Kraften som ligger i boken Zohar avhenger ikke av hvor mye vi forstår. Det som har betydning er hvilket nivå den som skrev boken var på, hvor sterk intensjonen hans om at et spesielt lys ville skinne på den som leser boken var, og i hvilken grad vi klarer å benytte oss av dette lyset. Det har ingenting med forståelsen av boken å gjøre. Du trenger ikke forstå noe i det hele tatt.

Hvis jeg skal fra A til B, velger jeg å reise på beste og mest tilgjengelige måte. Jeg kan reise med  tog, fly, bil eller en kamel. Det spiller ingen rolle. Hovedsaken er at jeg synes at transportmiddelet er bra og komfortabelt.

Zohar er det beste, mest bekveme, mest effektive og det kraftigeste verktøyet for dem som ønsker å komme noen vei. Jeg får forklart hvordan jeg skal bruke den. Jeg vet jo for eksempel heller ikke hvordan en flymotor fungerer, istedet bare kjøper jeg en billett og setter meg på flyet.

Det er på samme måte med dette. Ikke før jeg er underveis på reisen og til slutt når endemålet, begynner jeg å forstå hva som foregår. Jeg vet for eksempel ikke hvordan det er i New York hvis jeg flyr dit for første gang. Jeg vet ikke engang hvor det er. Jeg vet ingenting! Jeg har bare hørt om stedet, men jeg vet ingenting om det. Jeg benytter meg av et transportmiddel som tar meg frem. Jeg stoler på de menneskene som allerede har vært der og som vet hvordan de skal bruke transportmiddelet. Jeg går ombord, kommer frem til reisemålet og først da forstår jeg hva New York er.

Prinsippet er det samme, det er ingen forskjell. Til og med i vår verden, når det kommer til fysiske ting, opptrer vi på samme måte. Så hvorfor tror du det er annerledes med det åndelige?

Den daglige kabbalaleksjonen 14/12-2011 The Zohar 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbalastudier, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

De tingene som vi ser i denne verden, som for eksempel samfunnet, omgivelsene og menneskeheten, er speilbilder på vår uendelige tilstand som vi enn så lenge ser gjennom et filter med egoistiske øyne. Det er slik vi ser den uendelige virkeligheten der vi allerede eksisterer.

Om mennesket begynner å knytte seg opp til skapelsesmålet, ønsker å oppnå skaperen og bli som han når det gjelder egenskaper, må han ta del i et samfunn og bruke det for å utvikle seg. Mitt mål om å oppnå skaperen, identifisere meg med han og knytte meg opp til han, bestemmer hele min holdning til samfunnet, mine venner og meg selv.

Dette har sammenheng med den delen av menneskeheten som har “punktet i hjertet”. For det første forplikter dette punktet en til å oppnå skaperen, og man kommer til gruppen på grunn av dette. Da lærer mennesket seg at for å kunne oppnå skaperen, må han knytte seg sammen med andre fordi det er slik vi utvikler vårt ønske om å gi. Vi vil avdekke skaperen gjennom ønsket om å gi, som vi vil oppnå gjennom gjensidig utvikling av hverandre.

Det finnes også en del til i samfunnet, de nittini prosentene, der punktet i hjertet ikke har våknet opp ennå, og de føler ikke behovet for å oppnå skaperen. De streber ikke mot han. Livets problemer er det eneste som driver dem, og disse problemene må samsvare med vår utvikling. De er konsekvensen av mangelen på samhold mellom mennesker.

De vil føle behovet for å knytte seg sammen til en stor og vidtfavnende menneskehet, ikke bare en gruppe. De trenger bare å vite den rette måten å knytte seg sammen på til et ensartet, samlet samfunn som kun har som mål å oppnå stabilitet, sikkerhet og fysisk tilfredshet.

Fordi disse to gruppene eksisterer sammen, den ene inni den andre, vil den første gruppen (som streber mot skaperen og har knyttet seg sammen på grunn av spirituelle problemer og behov, ikke på grunn av problemer i det fysiske livet) utstråle sine verdier til den større gruppen, og gjør at den tenker at det finnes viktigere mål enn bare dette livet. Det er mer å vinne.

Da vil den andre gruppen, de nittini prosentene, plutselig begynne å føle et høyere mål og et behov for å oppnå det. Slik avanserer den. Til slutt vil disse to gruppene begynne å komme nærmere hverandre. Selv om de har ulike mål, vil den andre gruppen, menneskeheten, plutselig oppdage en mulighet til å oppnå et evig, helt og perfekt liv som til og med er høyere enn det tidligere materielle idealet. Da vil de akseptere dette nye ønsket.

Til slutt vil alle derfor oppnå samhold og komme tilbake til ett helhetlig system slik det var i begynnelsen av skapelsen.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 12/12/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon - Inga kommentarer →

Noen tror at de ved å laste ned leksjonene våre, ved å lese bloggen min og ved å utveksle e-post, deltar i den generelle framgangen. Faktisk så er ingen utøvende deltakelse involvert her.

Jo mer du sprer budskapet vårt i verden – jo mer framgang vil du oppleve. Det må du ikke glemme. Dersom du ikke er involvert i disseminasjon, står du på stedet hvil, du får ingen framgang. Du må ta et oppgjør med handlingene dine, ved dagens slutt; har du gjort noe, eller ikke? Bare konkrete handlinger kan måles. Forvent ikke at andre skal gjøre dem for deg.

Å være medlem i Bnei Baruch vil si å spre læren om kabbalas, eller Arvuts (gjensidig garantis) budskap, å utføre virkelig arbeide og å kunne rapportere innsatsen. Bare å laste ned en leksjon har ingen verdi.

På kongressen oppnådde vi samholdets punkt. Det oppnådde vi fordi hele verden krever at vi gjør det. Spørsmålet er om vi er rede til å lystre dette kravet? Kan vi lede dem videre og gi dem korreksjonens og samhørighetens metode? Framgang vil kun oppleves om vi oppfyller denne oppgaven.

Skapelsens mål er at hele verden opplever framgang – og ikke bare vi. Vi er den generelle framgangens middel. Dersom middelet fullfører oppdraget er det greit – det rykker da framover med alle andre. Om det ikke gjør det, finnes andre midler. Vi har ingen garanti.

Se på grupper som ikke disseminerer, eller rettere sagt, hva som er igjen av dem. Hvordan kan du ha framgang uten å følge rådene til kabbalister som har oppnådd skapelsens lover? Dette er ikke bare min lunefulle idè, det står skrevet i kildene.

Vær derfor oppmerksom på at du ligger etter i spredningen din, i forhold til verdens framgang – og fremdeles leter du etter unnskyldninger. Men det finnes ingen unnskyldning. Vi snakker om konkrete handlinger som ikke har noe som helst å gjøre med ens personlige nåværende tilstand av oppturer og nedturer.

Ikke vent på initiativ fra hovedgruppen. Dette er metoden, dersom du ønsker framgang.

Inntil nå hadde vi mulighet til å rykke framover, men vi har ingen garanti for det i framtiden. Vi opplever framgang kun takket være spredning. Det er vår garanti. På slutten av hver dag må vi derfor spørre oss selv: hva har jeg gjort for verden i dag? Verden trenger det – og skaperen har klargjort alt på denne måten: læren om kabbala ble avdekket for meg, bare for at jeg skal spre den til andre, på èn eller annen måte. Jeg er tilretteleggeren, mellomleddet. Ellers vil ingen ting skje.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/12/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er samholdets punkt, som vi oppnådde på kongressen? Kan du beskrive det mer detaljert? Hvor befinner det seg i forhold til Machsom (barrieren som skiller oss fra det spirituelle)? Hvordan fornemmes det? Hvordan kan man vite at man føler det? Hvordan kan man bestemme seg for å holde fast ved det?

Svar: Dette punktet befinner seg i selve Machsom. Det er samhørigheten mellom hele verdensgruppen vår – som består av tusenvis av mennesker som ønsker å være knyttet sammen og forsøker å oppnå kontakt med hverandre gjennom alle mulige forbindelsesformer. Målet for kontakten vår er å nå en gjensidig påvirkning som kalles “gjensidig garanti”.

Vi er rede til å støtte hverandre, å ha omtanke for hverandre og å ivareta det felles Kli`et mellom oss. Det vil si at vi er rede til å styrke hverandre og ønsker at alle må vekkes. Her finnes ingen konkurranse, eller rivalisering, der jeg ønsker å bli sterkere på andres bekostning og ikke ha omtanke for dem. Tvert imot, ønsker jeg at alle må bli sterkere og at mine venner, som i dette tilfellet blir som mine barn, først får fornemme resultatet av innsatsen min.

Når det gjelder gruppen, er jeg nødt til å fornemme meg selv i følgende tilstander:

1. Jeg tar vare på dem, som om de skulle være de nederste, slik en mor tar vare på sine barn – eller skaperen tar vare på  skapningen.

2. Jeg forholder meg til dem som de mektige og anser dem som de mektigste menneske i vår generasjon. Jeg er rede til å stå til tjeneste for demog  gjøre alt for dem, for å motta styrke og målets betydning fra dem.

3. Jeg ønsker å være deres venn, deres likemann, hverken høyere eller lavere – og for oss alle til å knytte oss sammen i èn “omfavnelse”.

I denne “omfavnelsen” oppnår vi en sammensmelting av ønskene våre. Fra disse tre relasjonene til hverandre oppnår hver og èn av oss – og alle samlet – ett ønske, èn tanke og ønsker at skaperen må fylle oss.

Men her oppdager vi at vi ikke er tilstrekkelig sammenknyttet. Det gjenstår ennå noe som vi må knytte sammen. Da forlanger vi at lyset som endrer må forenes og fylle oss. Det er dette arbeidet vårt består av.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/12/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Under leksjonen sa du at det viktigste for dine studenter nå er å utvikle denne følelsen som nå er født mellom dem (det felles ønsket om den gjensidige giverkraften) som allerede eksisterer uavhengig av oss, for seg selv, akkurat som et nyfødt barn som er atskilt fra sin mor. Hva må våre neste handlinger være?

Svar: Nå trenger vi bare å strebe etter å utvikle det nyfødte ønsket ved å bruke egoismen som har oppstått inni oss. Vi må legge den til vår felles samhørighet og slik styrke den, akkurat som en atlet som blir sterkere ved å benytte motstanden som finnes i hans sportsutstyr.

Spørsmål: Samholdet blir realisert gjennom den mannlige delen av vår verdensgruppe. På hvilken måte tar den kvinnelige siden del i dette?

Svar: Den kvinnelige siden støtter mennene i dette, forplikter, styrker og forsikrer dem. Den er også aktivt engasjert i å spre ideen om gjensidig garanti, den helhetlige samhørigheten som eksisterer i hele menneskeheten for 99 % av befolkningen, det vil si publikum generelt.

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Tidligere var det slik at det kun var de som ønsket å forstå meningen med livet og hensikten med det hele som kom til kabbala. De lurte på hvorfor vi blir født, hvorfor vi dør, og hvorfor vi må gjennomgå så mange vanskeligheter i livet.

Mennesket ønsker å få greie på dette, og selv om man er velstående materielt sett, vil han fortsatt bære med seg disse spørsmålene fordi de kommer fra det kommuniserende nivået, ikke det animalske. Mennesket er ikke som en hund; om man plasserer det på et femstjerners hotell vil han fremdeles ikke føle at han har det bra og vil likevel ønske seg noe mer for sjelen.

Dette ser vi helt tydelig i Europa. Før krisen brøt ut hadde de rikeste og mest utviklede landene de høyeste selvmordsstatistikkene. Nå som disse landene opplever en krise, vil selvmordstallene reduseres. Menneskene vil igjen begynne å sette pris på livet og nye ønsker vil vekkes. Selv et lite ønske om forbedring vil gi menneskene en følelse av liv.

Uansett hvilket velstandsnivå mennesket befinner seg på, opplever man alltid smaker gjennom kontraster. Menneskene liker å minnes tidligere lidelser da de sultet, og hvilken smak de opplevde av et gammelt stykke brød fordi smaken er avhengig av mangelen.

I dag er kabbala for alle, ikke bare for de som ønsker å oppnå en opphøyet visdom, men for alle som faktisk ønsker seg et bedre liv. Krisen har spredt seg over hele verden. Ondskapen har blitt global, ikke lokal eller nasjonal slik den var i tidligere generasjoner. På grunn av dette søker menneskene årsaken til denne ondskapen.

Tidligere generasjoner led også mye, men dette var lidelser på de uorganiske, organiske og animalske (kroppslige) nivåene. Dagens problemer er verdensomfattende og påvirker alle, derfor tvinger den menneskene til å lete etter svar. Det er derfor mennesker kommer til kabbala for å forbedre sin situasjon. Her blir de møtt med en forklaring som kort oppsummert kan sies i én setning: Du kan kun nyte det å gi, kun gjennom kjærlighet for andre!

Mennesket ønsker å nyte tusenvis av ulike ting i denne verden, men får følgende beskjed: Beklager, men festen er over, og du vil ikke kunne nyte det. Faktum er at nytelsen før dette kun ble brukt som et agn, for å vekke deg for å kunne øke ditt ønske. For å få dette til ble du gitt underholdning, biler, reiser og ulike andre fristelser slik at du skulle ønske å nyte mer og mer.

Nå er alt dette over. Du vil ikke få en anledning til å nyte mer. Krisen vil frata deg alle materielle nyanskaffelser, og det vil ikke være noe igjen. På den andre siden slutter en helt å føle noen som helst nytelse. Selv om du er i stand til å betale og nyte alt som er mulig, vil du ikke føle at det smaker noe.

Dette er utviklingsnivået som vi nærmer oss nå uten å være klar over det, og til slutt viser det seg at vi ikke er i stand til å nyte. Dette er det egentlige problemet i verden! Alt finnes i overflod, og vi er i stand til å oppnå en så god materiell framtid at alle vil kunne få alt de trenger: hus, ferier, god mat og så videre. Det er likevel slik at menneskene ikke vil finne glede i et slikt liv.

Vi nærmer oss en tilstand der nytelsen kun kan være felles og global. Det gjensidige samholdet mellom oss som nå blir avdekket gjelder ikke penger, men nytelse! Jeg vil ikke være i stand til å ta imot nytelse før jeg klarer å tilfredsstille deg.

Likevel hater jeg deg og er klar for å rive deg i fillebiter! Hvordan kan det ha seg at jeg skal tilfredsstille deg før jeg tilfredsstiller meg selv? Betyr det at jeg må elske deg først? Det er rett og slett helt forferdelig! Uten det kan jeg likevel ikke nyte livet eller føle, selv bare litt, at jeg har noe mer enn et hundeliv. En hunds liv er et liv der jeg kun tilfredsstiller mitt eget ønske, men ikke føler noen nytelse. Jeg har alt jeg trenger hele tiden, men likevel føles det som om jeg ikke har noe som helst.

Disse tilstandene blir avdekket for oss fordi det menneskelige nivået av ønsker blir avdekket inni oss, og det er høyere enn de uorganiske, organiske og animalske nivåene. Slik kan det ha seg at vi har alt vi ønsker oss i den materielle virkeligheten, og likevel føler at døden er bedre enn dette livet.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/11/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Krise - Inga kommentarer →

Rabash, Brev 8: Så snart jeg oppnår den givende egenskapen, vil gnister av  kjærlighet umiddelbart begynne å skinne inni meg.

Først oppnår vi giverkraften, lyset Hassadim (barmhjertighet), og deretter kler kjærlighetens lys, lyset Hochma (visdom), seg inn i det.

Hjertet begynner å lengte etter å knytte seg sammen med vennene mine, og det virker for meg som om øynene mine kan se vennene, ørene mine kan høre deres stemmer, hendene knytter seg sammen, føttene danser i en sirkel av kjærlighet og glede sammen med dem, og jeg går utover mine fysiske grenser. Jeg glemmer den store avstanden mellom mine venner og meg selv, og mil på mil med utstrekt land skal ikke stå imellom oss. 

Det er som om vennene mine står rett inni hjertet mitt og ser alt som skjer der, og jeg skammer meg over mine smålige handlinger mot vennene mine. Deretter trer jeg ganske enkelt ut av de fysiske beholderne, og det virker for meg som om det ikke finnes en virkelighet i verden bortsett fra vennene mine og meg. Selv “jeg”-et er til og med utslettet og er smeltet sammen med og blandet inn i mine venner, helt til jeg står og erklærer at det ikke finnes noen virkelighet i verden – bare vennene. 

Rabash skriver dette fra en spirituell oppnåelse. Det er nøyaktig slik vi kan oppnå spirituell virkelighet: Det finnes ikke noe i det som kommer fra vår nåværende forståelse – bare vennene våre. I tillegg refererer det ikke til ansiktene som befinner seg foran øynene mine i dag, men til en spesiell indre kraft som jeg finner i vennene mine, en unik gnist som de alle har fått ovenfra. Disse gnistene er venner av mine gnister. Vi knytter dem sammen til en gruppe.

Rabash, Brev 40: Når man begynner å føle kjærlighet for sin venn, vil glede og nytelse umiddelbart begynne å vekkes i han… Hans venns kjærlighet for han er nytt for han…

Han avdekker plutselig dette, og før visste han ikke dette, trodde ikke på det, var ikke klar for å akseptere det. Vårt problem handler ikke så mye om kjærlighet for vår venn, men å føle kjærligheten fra han. Vi motsetter oss også denne kjærligheten fordi den pålegger oss visse forpliktelser. Når jeg avdekker en ny følelse som en venn har for meg, kan jeg likevel ikke lenger ignorere den. Slik begynner min venn å “kjøpe” meg, og knytte meg til seg.

…han visste alltid at han var den eneste som var bekymret for om han selv hadde det bra. I det øyeblikket han oppdager at hans venn bryr seg om han, vekker dette derfor uendelig glede hos han, og han klarer ikke lenger å bry seg om seg selv…

Han kan ikke lenger fortsette å ta vare på sine behov slik som før. Det står skrevet i artikkelen “Arvut (Gjensidig garanti)” at når jeg er sikker, vil jeg føle at andre elsker meg, og jeg vil ikke lenger bekymre meg for meg selv uten forbehold.

Dette er ikke bare en tilleggsstyrke som tillater meg å gjøre nye kalkulasjoner og å slutte å tenke på meg selv. I det øyeblikket jeg føler hvor mye mine venner elsker meg, vil jeg totalt avvise egenkjærligheten. Det virker som om jeg glemmer meg selv; jeg slutter å se meg selv. Kjærlighet som kommer fra utsiden, fra vennene mine, overvinner meg og bærer meg ut av mine egne begrensinger – til dem.

…og han kan ikke lenger bry seg om seg selv siden mennesket kan slite kun der det føler en nytelse. Siden han begynner å føle nytelse i det å bry seg om sine venner, kan han naturlig nok ikke tenke på seg selv.

Dette er uunngåelig: Om jeg ønsker å hjelpe min venn til å ikke bry seg om seg selv, må jeg vise han at jeg tar vare på alle hans behov. Slik vil han “pr definisjon” avvise seg selv. På denne måten tar jeg han ut av hans egoisme.

Instruksjoner eller tradisjonell undervisning vil ikke hjelpe her. Mennesket må få oppleve kjærlighet; dette vil skille han helt fra sine egne behov.

Kan kjærlighet vekke et ønske i mennesket om å avvise sin egen virkelighet? Det står skrevet: “Kjærlighet knuser vanen”. Kjærlighet adlyder ikke sinnet. Først når det er en slik kjærlighet mellom vennene, vil alle leve i en virkelighet som bare er god, uten bekymringer for seg selv. Mennesket føler hvordan han oppnår den givende egenskapen, og deretter, i henhold til loven om likhet i form, knytter han seg til evig tid sammen med den øvre, den perfekte giveren…

Dette viser til den sterkeste kraften i naturen, det å jobbe med kjærlighet i to retninger. Det er kun mulig å kontrollere vårt liv fra to sider og forplikte mennesket til å elske ved å vise han kjærlighet på en bestemt måte, selv uten en motsatt kraft av press og undertrykkelse.

Kjærligheten kommer til oss fra skaperen på samme måte, men det er som om han leder oss langs den spirituelle veien med to “tømmer”: lidelse og nytelse. De kommer begge fra kjærlighet. Om jeg ønsker å hjelpe noen, kan dette derfor kun skje ved å forsterke min kjærlighet. På denne måten forplikter jeg mennesket til alt som er pålagt.

Det er derfor det står skrevet: “Kjøp deg en venn”. Man sier “kjøp” i betydningen at man alltid skal gi han kjærlighet, og at du da vil se hvordan han blir knyttet til deg. Du “oppnår” han, dere blir lenket til hverandre, og du avler det samme svaret i han. Til slutt vil hver og én av oss bli inkludert i alle de andre.

Når alle vennene blir inkludert i hverandre, vil hver og én av dem få en hel beholder av uendelighet, en fullstendig sjel. På denne måten oppnår vi ikke bare vår individuelle rot, men også hele Malchut i den uendelige virkeligheten med alle lysene fra NRNHY, den sterkeste kraften i hele virkeligheten.

Fra leksjon 8, Verdens Arvut-kongress 8/12/2011

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi nærmer oss siste runde før kongressen. Hvordan skal vi klare å holde på intensjonen?

Svar: For det første er det ikke slik at vi skilles ad; vi er alle sammen. Fra i dag av må vi forberede oss maksimalt på samhørighet; vi må la samholdet løfte seg og leve i det nå. I motsetning til en forelesing på skolen, begynner ikke kongressen når klokken ringer. Den svever allerede over oss, og alle våre venner over hele verden føler det allerede. Vi må forberede oss mer og mer. Vi må gjøre en innsats for å oppnå samhold, og hver eneste dag må være en oppnåelse for oss akkurat som i Arava-ørkenen.

Det vil selvsagt også komme nedturer. Vi har aldri hatt en vellykket første dag under kongresser. Selv etter følelsesutbruddene under det kulturelle programmet, ønsket ikke folk å komme tilbake neste morgen. Dette er bra. Det kan ikke være annerledes.

La oss derfor håpe på at vi i løpet av de neste dagene vil gå gjennom alle nødvendige forberedelser, også forstyrrelsene, avvisningene og bitterheten slik at de tre kongressdagene vil fylle oss med inspirasjon og samhold. La oss ikke kaste bort tiden, vi har alle de nødvendige verktøyene for å unngå dette. Denne gangen har vi gjort enorme forberedelser, spesielt internt.

Nøkkelen er tillit. La hvert eneste menneske holde sin venn oppe – ellers vil det felles Kliet splittes i flere deler. Ta tak i hverandre, og ikke gi slipp.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 2/12/2011, “The Peace”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →