Vi trenger påvirkning av lyset som endrer for at vi skal bli til ett ønske, èn beholder. Hvordan kan vi fremkalle dette lyset, så det skinner på oss? Kabbalister har beskrevet de nødvendige handlingskjedene. Det har ingen betydning om disse handlingene står i direkte forbindelse med oss. Det som er viktig er at vi vekker lyset. Vi vekker det ved våre intensjoner, “den ene, enestående enheten” som finnes.

Jeg fornemmer ingen ting når jeg leser boken Zohar. Det som beskrives der er skjult for meg. Å prøve å forestille seg bilder, er det samme som å skape avguder. Alt jeg vet er dette: den “ene” jeg streber etter korrigerer de knuste beholderne, ønskene som er adskilt av egoisme. Jeg vil at den skal korrigere denne adskillelsen. Dette tenker jeg på, lenges mot og forlanger.

Det bekymrer meg ikke at jeg ikke forstår Zohar. Det står skrevet at “det er ikke de vise som lærer”. Dette kalles “å studere Torah”. Torah er tross alt korreksjonsmetoden (som skrevet står: “jeg skapte den onde tilbøyeligheten – og jeg skapte Torah som et krydder”). Vi oppnår den ikke med forstanden. Jeg korrigerer egoismen min og knytter meg sammen med andre, ved kraften av den “ene”. I denne samlingen av ønsker oppdager jeg den nye helhetlige virkeligheten, den høyere virkeligheten.

Dette vet vi fra erfaringen hver og en av oss har, etter å ha studert kabbala i mange år. Intellektet hjelper oss ikke. En intern endring forekommer – og da begynner jeg å forstå, å fornemme og å knytte disse begrepene sammen.

For å fremkalle påvirningen til den ene som vil knytte meg sammen med hele virkeligheten, trenger jeg bare å lese om hans handlinger. Samtidig retter jeg meg mot hensikten av lesingen, påvirkningen av lyset som endrer: det fører meg tilbake til tilstanden av den ene, der det kommer fra. Det er dette som er det viktige.

Jeg tilføyer gruppen til dette (til fornemmelsen). Jeg tilføyer meg selv, hele verden og alt jeg oppfatter i min virkelighet. Alt må knyttes sammen til begrepet av “den ene, enestående enheten”.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 27/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbalastudier, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Når vi prøver å få kontakt, begynner vi å føle at vi mangler en form for hjelp ovenfra. Vi klarer ikke å gjøre det selv. Vi oppnår ikke kontakt og klarer heller ikke å synkronisere bevegelsene våre, men dette gir oss visshet om den ene som kan gjøre det for oss. Det er bare den høyere kraften!

Og da ser vi behovet for den høyere og stedet der han må virke i oss. Det skjer alltid slik i den spirituelle virkeligheten: jeg arbeider, gir mer og mer innsats og oppdager til slutt et “minus”. Og fra dette minuset oppdager jeg “plusset” som muligens har det jeg mangler.

Jeg avdekker alltid en mangel, en beholder, et ønske – og i motsetning til det avdekker jeg kraften, lyset, som kan utføre det jeg ikke klarte. Uansett hvor mye jeg strevde, fikk jeg det ikke til. Jeg kommer til den slutningen at jeg ikke er i stand til å utføre det. Men på samme tid ser jeg hvem som kan.

Derfor begynner alltid bevegelsene våre i negativ retning og forårsaker oss til å bli skuffet, slitne og sinte. Fra all vår livserfaring forstår vi ikke hvorfor det er slik. I vår egoisme er vi vant til at det fungerer annerledes: den som gir en innsats vinner, opplever framgang og blir belønnet.

Om den spirituelle virkeligheten sies det: “Jeg arbeidet og fant” – ikke at jeg “seiret”, “fortjente”, eller “stjal”. Det vil si at jeg oppnådde det ikke ved egen kraft, der jeg begynner en handling og fullfører den.

Her fungerer det annerledes. Takket være innsatsen min, når jeg en viss grense der ingen ting fungerer. Jeg blir fortvilet, gir opp, ønsker ikke lengre noen ting og føler enorm skuffelse. Og bare da, hvis jeg beveger meg en millimeter forover, finner jeg ut at det finnes en kraft som kan utføre dette!

Og denne kraften skjuler seg bevisst, til jeg når en forfatning av fullstendig fortvilelse. Baal HaSulam skriver i sitt brev: “Det finnes ikke et mer lykkelig øyeblikk i noens liv, enn når man når grensen til sin egen styrke og ser at man ikke lykkes” – for bare da kan man løfte opp en bønn og rope ut. Man vet hvem man må henvende seg til – og bare da vil det åpenbares for en.

Videre vet man at det ikke finnes noen annen utvei: man må rope ut. I virkeligheten er dette ropet alt som kreves.

Fra andre del av Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kjærlighet, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Du har sikkert hørt om den gangen Ari sa til sine studenter: “Dersom vi drar opp til Jerusalem i dag, vil vi være i stand til å fullføre korreksjonen (Gmar Tikkun). La oss møtes om en time og dra opp dit. La oss fortsette på denne kursen.

Da studentene begynte å samles etter en time, unnskyldte den ene seg med at han ikke kunne bli med på grunn av noe som kom opp, en annen oppgav nok en unnskyldning. Èn skyldte på at kona ikke ville la ham dra, en annen kunne ikke dra på grunn av barna, eller sykdom, eller andre ting. Ergo kom de ikke til tilstanden av Gmar Tikkun.

Det er ubegripelig for oss at slike avledelser kunne stanse Aris studenter i å oppnå den opphøyde tilstanden av Gmar Tikkun.  Men vi forstår heller ikke hindringene et menneske blir gitt ovenfra for at det skal komme nærmere korreksjon.

Vi er verken de sterkeste, eller de mest spesielle. Faktisk er vi den svakeste av alle generasjonene før oss. Men vi lever i en meget spesiell tid – og denne tiden krever enorm korreksjon – som vi har muligheten til å utføre! Selv om vi ikke fortjener det. Selv om vi ikke er sterke nok. Og selv om vi egentlig ikke forstår hva det er vi gjør, så forbinder den øvre kraften oss og skyver oss framover.

Vi må ikke glemme hva det er vi skal utføre. Vi må gjøre en skikkelig innsats! Og da vil skaperen fullføre jobben for oss.

Fra første leksjon, Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det finnes ingen “høyere virkelighet”; den høyere virkeligheten er samholdet oss i mellom. Hvis vi klarer å føle en slik forening, vil vi fornemme den høyere virkeligheten i dens indre. Den eksisterer ikke et eller annet sted utenfor oss. Den spirituelle virkeligheten har ikke eksistensgrunnlag i seg selv. Det er vi som skaper den og former den.

Vi har det rene øvre lyset – og vi har et punkt som står midt i lyset. Punktet er delt opp i mange deler. Dersom vi forener dette punktet til en helhet og knytter alle delene sammen, blir det likedan som lyset. I følge loven om likhet i form, blir det en stor beholder (Kli) for lyset.

Det viser seg da at dette svarte punktet som var inni uendelighetens lys forvandles til en enorm beholder som omfatter og inneholder hele lyset. Knyttes ikke delene sammen, finnes ingen beholder. Der er ingenting bortsett fra det svarte punktet. “Eksistens fra eksistens” er lyset. “Eksistens fra fravær”, derimot, er et lite ønske som ennå ikke fornemmes – og ikke eksisterer som skapningen.

Fra første leksjon, Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “Matan Torah (The Giving of the Torah)“, forkortet versjon: Hvorfor skapte ikke skaperen et menneske med all den fullkommenhet det behøver for å være ham hengiven? Årsaken er at vi må fortjene framgang gjennom egen innsats.

Skaperen ga oss muligheten til selv å fortjene storhet. Vi gjør en innsats, for å komme til ham uten skamfølelse.

Hvorfor skapte han skamfølelsen og belastet oss med å anvende vår egen innsats? Hvorfor skjulte han seg for oss? Alt dette ble gjort for å gi oss mulighet til å få innsikt i det generelle systemet. Og det får man bare dersom man går fra en ukorrigert tilstand til en som er korrigert. Man forstår fullkommenhet, når man har sett det motsatte. Derfor adskilte skaperen oss og ga oss muligheten til å korrigere oss selv og gjenskape et fullkomment system. Ved å gjøre det, vil vi forstå naturen i sin helhet – som er skaperen.

Det finnes ingen annen mulighet. Bare slik kan vi oppnå innsikt i skapelsen, i all dens dybde. Alle handlingene og forfatningene vi går gjennom på denne veien er nødvendige. Det er takket være dem – og korreksjonen vi får av dem – at vi tar inn i oss selv alle beholderne og lysene – og slik blir fullkomne som skaperen. Det finnes ingen annen måte å oppnå den tilstanden.

Hvorfor ble vi allikevel ikke skapt fullkomne i utgangspunktet? Er ikke skaperen allmektig? Her må vi innse at å skape noe på sitt eget nivå, i samme forfatning som ham selv, ville ikke blitt ansett som allmakt. Det ville være som om han ikke skapte noe i det hele tatt. For at han virkelig skal skape noe, må skapningen være i motsetning til ham. Og da har vi ikke noe annet valg enn å oppnå likhet med ham fra vår motsetning.

“Skapningen” er en som innehar egenskaper som står i motsetning skaperens, men allikevel er hengiven ham på grunn av sin korreksjon. Derfor må skapningen gå gjennom alle forfatningene langs veien på en slik måte, å avdekke hele avgrunnen som er mellom ham selv og skaperen. For ved å gjøre det heves skapningen til hans nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/11/11, “Matan Torah (The Giving of the Torah)“

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mange gnister er samlet her, hver av oss bærer en stor gnist – så la oss prøve å knytte dem sammen! Lyset venter på å knytte oss sammen til èn enkel sjel, èn Kli.

Så snart vi oppnår det første nivå av forening mellom oss, det letteste og svakeste, det aller første trinnet på den spirituelle stigen mellom her og uendelighetens virkelighet, da vil vi være i stand til å avdekke lyset, skaperens tilstedeværelse mellom oss.

Vi håper det vil skje! Alt avhenger av vår innsats. Vårt mål her er å heve oss over våre fysiske kropper, over alle våre personlige tanker og ønsker – og begynne å eksistere sammen over dem, i ett ønske og èn tanke! Vi må hele tiden prøve å frigjøre oss fra følelsen av vår egen kropp og heller bare fornemme den høyere virkeligheten der vi alle er knyttet sammen.

Den spirituelle virkeligheten er forening og samhold. Den kjennsgjerningen at så mange ulike mennesker er samlet her, kan faktisk føre til at vi oppnår et vellykket samhold raskere.

Vi er veldig glade for at så mange venner ankom fra utlandet, bare for èn dag. De viser hvor betydningsfull og spesiell denne begivenheten er for dem. Nå må vi satse. Der er tross alt millioner av mennesker der ute som er knyttet sammen med oss og ser på oss.

Vi er hovedgruppen. Lyset vi tiltrekker spres over alt og når alle. Føl betydningen av dette oppdraget, intensiteten i dette øyeblikket. Det finnes ingen forstyrrelse fra utsiden og ingen verden utenfor; det er bare oss – knyttet sammen til ett hjerte og èn tanke – for å avdekke den øvre kraften mellom oss.

Fra første leksjon, Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Brev nr. 13: Dere må tro at det finnes rikelig med gnister av giveregenskap (påvirkning) hos hver eneste venn, og om vi samler dem alle på et sted, i broderlig forèning, kjærlighet og vennskap, vil det selvfølgelig være tilstrekkelig til å nå et betydningsfullt spirituelt nivå nå og for livet.

Alt som ble skapt i virkeligheten, var èn sjel. Delene, gnistene, til denne ene sjelen våkner opp fra generasjon til generasjon og oppnår korreksjon. Alle generasjonene som har fullført sin korreksjon forenes i den siste generasjonen, som begynner med oss.

Vår generasjon er spesiell. Innenfor den skal alle tidligere generasjoner forbindes: fra Adam HaRishon, gjennom Abraham og Rabbi Shimon, Ari og Baal HaSulam som utførte mektige korreksjoner i èn sjel og har forberedt dens betydningsfulle, spesielle og enkleste deler for oss. Men bortsett fra det, må vi knytte til oss alle fremtidige beholdere, eller ønsker (Kilim), som fullfører korreksjonen.

Inni oss selv forbinder vi de som er bak oss, våre forfedre, og de som er foran oss, våre sønner – alle sammen. Vi har nådd situasjonen der verden begynner å kreve korreksjon; sjeler begynner å våkne. Og selv om folk ikke forstår det, er det heller ikke nødvendig. De tilhører en del av den felles sjelen som oppnår korreksjon ubevisst, takket være forbindelsen med oss.

Vår plikt og vår oppgave er å forene oss og knytte til oss alle de hellige påvirkningsgnistene som korrigerte dette systemet før oss – og fullføre korreksjonen.

Dette er en usedvanlig tid; vi fornemmer at det er en spesiell tilstand. Og vi ser hvordan skaperen hjelper oss; at han gjør det mulig for oss å forene oss og rense oss selv, slik at det vi ønsker så høyt blir virkeliggjort.

Fra leksjon 1, Arvutkongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Israel, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra læren om kabbala vet vi at det eneste som kan forandre noe, er det korrigerende lyset. Det er det som understøtter våre liv, gir levevilkår til alt og utfører alle endringene. I overensstemmelse med lysets egenskaper er ønsket og hele skapelsesveien fra begynnelse til slutt innprentet i lysets natur: hvordan man endrer materiet, ønsket om å motta, slik at det oppnår likhet i form med selve lyset.

Vi legger materiet i skaperens (lysets) hender og vi kan vekke og forsterke hans påvirkning på oss. Ved å gjøre det, fremskynder vi utviklingen vår. Når vi selv fremskynder utviklingen vår, ved å ønske den og ved å avdekke dette ønsket mer, påvirker lyset hendelsesforløpet mer og utfører en mer meningsfull handling i det. Da føler vi framgangen som noe godt og ønskelig. For vår del bidrar vi da til det som kalles “å påskynde tiden” (Achishena)  til utviklingsforløpet som foregår “i sin egen tid (hastighet)” (Beito), ved at vi lenges mot det stedet og den formen som lyset ønsker å bringe oss til.

Hvordan vet vi dette? Det er takket være at vi forsøker å se oss selv som knyttet sammen, som èn mann med ett hjerte, slik at alle våre ønsker smeltes sammen til ett. I den utstrekningen vi prøver å vekke våre hjerter til samhold og å utføre handlinger så de kan knyttes sammen til ett hjerte, uten noen forskjell mellom dem, i den utstrekningen vekker vi lyset som vil påvirke dette samholdet, til vårt arbeid for samhold, med større styrke enn det gjør i det vanlige utviklingsførløpet som kalles “i sin egen tid”. På den måten påskynder vi tiden (hastigheten).

For å vekke lysets påvirkning på ønsket, må vi selv forestille oss at vi prøver å knytte hjertene sammen og etablere lysets form, den gjensidige giveregenskapen. Vi må forestille oss dette i så stor grad at hver og en av oss taper sin egen eksistensfølelse og alle sammen oppnår en ènhet som inkluderer alle i seg; gruppen, sjelen, dannet av de individuelle hjertene. Da vil lyset skjenke (påvirke) oss og fullføre handlingen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 14/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På leksjonene tiltrekker vi lyset sammen. Når vi disseminerer arbeider vi innenfor rammen av å underordne oss hverandre. Hvordan bøyer jeg hodet for vennene i løpet av dagen?

Svar: Jeg bøyer ikke hodet for en ekstern skikkelse av en venn, navnet, egenskapene eller karakteren hans. Jeg bøyer hodet for konseptet gruppen, som består av hele realiteten: virkeligheter, beholdere og lyset. Jeg ønsker å være der, inkludert, i selvfornektelse, uten å føle mitt selv.

Det er ikke bare en venn i sin fysiske framtoning. Jeg ser bare etter en spirituell modell – jeg ønsker å heve meg over tankene og ønskene mine. Dersom jeg fornekter meg selv, vil kroppen min, opphavet mitt, alt jeg har, bli rettet mot å oppfylle ønskene til det felles hjertet og tankene til det felles hodet. Det er slik selvfornektelse virker.

Før kongressen er jeg, for eksempel forberedt til å gjøre alt for at den skal bli vellykket. Jeg tilbakeviser all kritikk og har ingen kalkulasjoner uansett hvor jeg blir bedt om å gå, eller hvor mye arbeid er involvert. Når jeg ser, hører, eller føler at jeg kan være til hjelp, så gjør jeg det. Dersom jeg nøler, om det bare er for et øyeblikk, er det ikke bra. Det betyr at jeg ikke bøyde hodet for vennene mine.

Fra tredje leksjon, Arvutkongressen i Israel, 11/11/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi står på terskelen til en veldig betydningsfull begivenhet: Vi kommer til å rykke framover med stormskritt. Vi har alle vilkårene for det.

Det er virkelig et unikt stadie vi har mottat ovenfra. Det er ikke en begivenhet som er planlagt, organisert og nøye gjennomtenkt over lang tid – og så plutselig kommer den. Heller er det en “vekkelse nedenfra” (Itaruta de-Letata) og en “vekkelse ovenfra” (Itaruta de-Leila), der en mulighet kommer ovenfra og hovedsaken er å  “kjenne sin besøkelsestid”!

Derfor skjedde alt spontant og det er godt at våre venner rundt om i verden forstår det. Jeg føler virkelig at det er nåde som viser seg for oss fra oven, slik at vi både på kongressen i desember og i ettertid skal være forberedt til å oppfylle oppgaven som er pålagt oss for å korrigere verden. Derfor åpnes slike muligheter for oss.

Vi er veldig opprømte. Dere spurte hvordan vi kan oppeholde entusiasmen. Den kommer fra alle vennene som slutter seg til oss her; vi blir alle fulle av entusiasme. Og når dere begynner å oppfange alle dråpene av nåde som drypper ovenfra, kommer opprømtheten til å vokse.

Fra dette stadiet er vi nødt til å få stor styrke, slik at vi blir rede til verdens korrigering. Det kommende året er et ytterst avgjørende og skjebnesvangert år. La oss håpe at vi sammen kan lede verden bort fra egoets dype avgrunn som den befinner seg i og heve den til Binas nivå. Da vil vi også fortjene å rykke framover.

Blant oss er det venner som har vært sammen med oss i mange år. De oppeholder det samme håpet. Det er fordi de venter på den allmenne oppvåkningen, den felles virkeliggjørelsen. Det er som et barnløst par som hele tiden oppeholder håpet om å få barn. Nå er vi i en situasjon som vi endelig er i stand til å fullføre!

Jeg er trygg på at denne kongressen blir vellykket og at vi kommer til å føle stor entusiasme. Det viktigste er å bære det videre til den store kongressen i desember og oppnå en sterk samholdsånd der. Samholdet avhenger av oss – og det som samholdet fylles med avhenger av skaperen.

La oss håpe at vi vil nå en så stor styrke, et så stort press av samhold mellom oss, at lyset virkelig vil avdekkes for oss, iallefall i sin første grad. Da blir vi i stand til å opplyse hele verden, det som kalles “å være et lys for nasjonene”, til alle de som ennå ikke forstår og fornemmer mye av det. De kommer da nærmere og føler tiltrekning til det. Samtidig utfører vi skaperens befaling og knytter oss sammen med ham. Til livet (Lechaim)!

Fra talen under måltidet før kongressen i Aravaørkenen, 18/11/11

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Israel, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →