Spørsmål: Hvor viktig er forberedelsen til kongressen for vår spirituelle framgang?

Svar: Forberedelsen til det neste nivået er avgjørende for alt! Det ser vi fra begynnelsen, ved Sinaiberget, da folk fikk spørsmålet: “Er dere klar for den endelige korreksjonen?” Å knytte seg sammen og bli som èn mann med ett hjerte, betyr endelig korreksjon, Gmar Tikkun. Er du klar for det, må styrken av ønsket ditt nå 600 000.

Alle burde si: “Jeg ønsker å knytte meg sammen med andre for å korrigere ondskapen i meg og omvende den til godhet, til samholdsstyrke, til jeg når en fullkommen tilstand.” I den fullkomne tilstanden bør styrken av ønsket mitt vokse 600 000 ganger.

Det har ingenting å si hvor mange mennesker som er tilstedeværende der: to, to tusen eller 600 000. Selv om syv milliard mennesker samles for å knytte seg sammen, vil styrken av hvert menneskes ønske bli sett på som” 600 000″.

Vi mottar lyset som endrer, bare dersom vi sier oss villige til å bli som èn mann med ett hjerte. Derfor må vi forberede oss, slik at vi ankommer kongressen med dette ønsket. Jeg må være rede til å delta med andre og tiltrekke meg lyset som vil påvirke meg i så stor grad at det knytter meg sammen med andre. Når lyset utfører denne koblingen, vil det endres fra det omsluttende lyset til det indre lyset – som vil avdekkes inni oss. Slik vil vi oppnå spirituell virkeliggjørelse.

Det blir åpenbaringen av lysets handling, som kalles det indre lyset, samtidig med åpenbaringen av lysets kilde, som vil si åpenbaring av skaperen. Når lyset avdekkes slik, vil det fremkalle ulike fornemmelser hos meg. Da vil jeg forstå betydningen av de høyre og venstre linjene, Hassadim (nåde) og Hochma (kunnskap), min nåværende situasjon og nivå, så vel som hele framgangsmåten.

Hver avdekking inneholder hele framgangsmåten fra begynnelse til slutt, som et holografisk bilde. Den inneholder til og med uendelighetens virkelighet til en viss grad. Så helt fra første nivå oppdager jeg alt. Herfra forstår jeg allerede hvor jeg er – og jeg kan fornemme det. Selv om det bare er begynnelsen, er jeg allerede på vei.

Alt avhenger av forberedelsen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/11/11, “The Love for the Creator and Love for the Created Beings”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Det står skrevet at vi må lenges etter å kjenne det vi studerer. Å kjenne er å forbinde – å knytte sammen, som skrevet står: “Og Adam kjente sin hustru Eva”. Vi ønsker å oppdage og å opprette forbindelse med kreftene og tilstandene Zohar omtaler. Vi ønsker å befinne oss i dem.

Vi vet ikke hva de er i seg selv, men vi ønsker å oppdage oss selv inni dem – for de er viderekomne tilstander av vårt samhold, av dannelsen av vårt allmenne Kli (beholder, eller ønske).

Ut fra ønsket om å knyttes til disse kreftene og tilstandene, i henhold til vår felles lengsel, oppdager vi lyset som endrer. Det kommer nærmere oss i samsvar med vår lengsel etter det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Zohar, kapittel “Pekudei (Accounts)”, artikkel 525: Dette er de seksvingede serafene, som helliger sin mester tre ganger daglig. De behandler de rettferdige omhyggelig, på et hårs bredde og står klar til å straffe – i denne verden og i den neste – de som krenker mannen som har lært dem alle torahs anliggender og ikke viser ham respekt…

Når vi begynner å rykke framover fra denne virkeligheten til de spirituelle samholdsnivåene, får våre forbindelser navn enten fra den gode eller den onde siden. Jeg enten elsker – eller jeg hater. Og  det finnes tusenvis av navn som stammer fra min kjærlighet, eller mitt hat: engler, serafer, demoner og ånder. De kommer fra venstre eller fra høyre side, enten fra hat eller fra kjærlighet og fra forbindelsen mellom dem.

Alt i alt omtales to krefter. Det finnes jo ikke noe annet enn mottakerkraften og giverkraften. Det er bare i vår virkelighet de har fått enkle navn i språkform. I den spirituelle virkeligheten, derimot, har de nøyaktige navn som beskriver handlingen de utfører, kreftene og grovheten (Aviut) av ønsket de aktiviserer og i henhold til resultatet de oppnår.

Men alt i alt er det de to formene av våre forbindelser som omtales her, tiltrekning og avvisning, samhold og adskillelse. Og mellom dem har vi vår frie vilje, vårt arbeid og vår streben for å anvende disse to kreftene til å forsterke vår spirituelle Kli (beholder) – til alle kreftene i knusingen avdekker samholdet mellom oss som er 620 ganger større enn det var før knusingen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Det finnes et ønske om å motta – og et ønske om å gi. Hele skapelsen er bare en motsetning av to ting. Ønsket om å gi styrer ønsket om å motta for at det skal kunne identifisere seg selv og bli tilsvarende ønsket om å gi. Dette er det innledende programmet til ønsket om å gi.

Godhetens vesen, i følge læren om kabbala, er velvilje (å gjøre godt). I henhold til skaperens fullkommenhet, har han en plan om forbedring for skapelsen. Og det finnes bare èn vei mot fullkommenhet: skapningen må kunne fornemme skaperens tilstand. Han skapte skapningen motsatt seg selv, adskilt fra seg selv – og han veileder skapningen gjennom en rekke sekvensielle tilstander der skapningen oppnår skaperens kunnskap og fornemmer hva skaperen har i seg.

Men det er ikke tilstrekkelig bare å forstå og fornemme. Skapningen oppnår selv skaperens vesen, inkludert  alt det som finnes i skapelsen og dens ledelse. Giverkraften kalles “lys” – og mottakerkraften kalles “en beholder”. Likhet i deres egenskaper kalles “en intensjon  om å gi”, eller et “filter” (eller en skjerm). Takket være den altruistiske intensjonen og handlingens vesen, blir ønsket om å motta til ønsket om å gi. Når det mottar for å kunne tilfredsstille noen, utfører det faktisk en giverhandling ved å anvende mottakelsen som et middel: det er den eneste måten det kan oppnå kontakt og gi noe til noen.

Hvordan kan vi delta i denne prosessen? Hvordan kan vi oppnå mer forståelse? Hvordan kan vi nå skaperens nivå? Hvordan kan vi fornemme handlingene hans? Kort og godt; hvordan kan vi bli som ham? Det er jo målet vårt: å bli som ham.

Vi forstår ennå ikke hva det vil si “å gi skaperen nytelse”. “Likhet med skaperen” ligger nærmere vår nåværende egoistiske forståelse. Å være lik ham betyr å gi, å forstå giveregenskapen, å ta ansvar, å styre skapelsen… Det er alt som finnes.

Å være lik ham, vil faktisk si at man forstår hele programmet og hele handlingsforløpet fra begynnelse til slutt – fra utgangspunktet av. For å oppnå en slik forståelse, må alt plukkes fra hverandre og deretter settes sammen igjen. På den måten avdekker vi kløften mellom skaperen og skapningen, sammen med forbindelsen som fører dem til likhet. Slik knyttes lys og mørke, pluss og minus, positiv og negativ sammen på alle nivå.

I løpet av utviklingen vår, oppnår beholderen ulike former – mens den hele tiden er under påvirkning fra lyset – til “vi når målet” og oppnår fullstendig likehet med skaperens egenskaper. Men beholderen er nødt til å gå gjennom disse endringsnivåene med full forståelse og enighet, ved å ønske dem og til og med utføre selvstendige handlinger.

Vi må derfor innse at vi er motsatte skaperen, ønske å forandre oss og bli som ham, forstå programmet som kan endre oss, sette det i kraft ved våre ønsker og selv utføre hele rekkefølgen av sekvensielle handlinger med oss selv – og samtidig på alle skapelsesnivåene under oss: det uorganiske, det organiske og det levende.

Denne opprykkingen fra det knuste til korreksjon, må vi forstå med fullstendig, personlig deltagelse. I følge forandringene som er påkrevd for øyeblikket, må vi sette vårt sinn og vårt hjerte inn – så vi inkluderes i det allmenne programmet og utfører handlingene for å påkalle og lede kreftene.

Bare på denne måten oppnår vi likhet i form med skaperen og blir lik ham i styrke, forståelse og i alt annet. Det er vår utviklings høyeste nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, “Matan Torah” (The Giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kommer jeg overèns med konseptet at min venn belønnes for mitt arbeid?

Svar: Dersom handlingen min er for giveregenskapens skyld, arbeider jeg og finner nytelse i det.  Da ønsker jeg å videreføre tilfredsstillelsen til andre.

Men det er underfundig, for når jeg føler jeg belønnes for arbeidet mitt så berører det meg ikke. Det er som å si til et lite barn: ” Du får ti dollar for å sette sammen disse byggeklossene”. Han forstår ikke hva ti dollar er, men han liker å leke med byggeklosser! Derfor er de ti dollarne, som du ser på som verdifulle, ingen belønning for ham.

Vi ser at når jeg får mer nytelse enn belønning for arbeidet mitt, blir arbeidet den virkelige belønningen og den tidligere belønningen blir uten betydning. Jeg erstatter, med andre ord, èn belønning med en annen. Er det dette vi hentyder når det gjelder spirituelt arbeid?

Vi hentyder en belønning jeg virkelig ønsker. Arbeidet mitt er ikke noen nytelse for meg, det er faktisk hardt arbeid. Allikevel beseirer jeg meg selv – med hjelp av lysets kraft som jeg har mottatt – slik at jeg uansett foretrekker å arbeide og å videreføre belønningen til andre. Overvinner jeg ikke dette, kommer jeg bare til å erstatte èn egoistisk nytelse med en annen.

Jeg er enten en budbringer som løper for å levere et brev, eller en atlèt som løper for nytelse. Ser du forskjellen? Hovedsaken er at motstanden, den motsatte kraften, ikke forsvinner – men snarere øker. Når vi anvender den øker vi styrken på giveregenskapen vår og avdekker lyset.

NRNHY er giverkraftens lys som særlig avdekkes over beseiringens handling. Ellers avdekkes den ingen steder. Det er som elektisitet, som manifesteres gjennom motstand – og vi får strøm fra den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/11/11, Writings og Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må alltid strebe etter fullkommenhet! Kun når vi uavbrutt beveger oss langs den høyre linjen, utvikler vi oss. Dette uttrykkes ved glede. Vi må alltid forestille oss gode tilstander: utviklingsfasene, oppturer, begeistring, ærefrykt, skaperens storhet og betydningen av målet.

Alt vårt arbeid og all vår befatning må rettes mot det, så egoet ikke får oss til å fortvile. Det er veldig viktig.

Noen ganger synes det som om vi drukner i selvkritikk og graver oss ned i oss selv med smerte og i fullt alvor. Man kan anse det som tegn på et viktig menneske som arbeider med seg selv. Men slik arbeider du ikke med deg selv. Du ledes bare av egoismen din.

Å være seriøs vil ikke si at du går rundt med en trist mine. Det betyr at du har stor følsomhet. At du hele tiden kjenner til betydningen av målet. Du bør heve deg selv til forbildet av målet du ønsker å oppnå, slik du forestiller deg at det skal være. Da holdes du i konstant lengsel og ærefrykt for å oppnå giveregenskap overfor skaperen for å tilfredsstille ham som en du elsker.

Det sies: “Du skal ikke ha andre guder”. Kan du forestille deg en situasjon der bare skaperen står foran deg som et uforanderlig mål? Da må du innta en holdning mot ham og prøve å forstå hvordan, i hvilken tilstand og under hvilken omstendighet du kan gi til ham. Det skjer bare når du er sammen med vennene, når du lenges etter å være sammen med dem. Vi har, med andre ord, et felles ønske, ett mål, der alle knytter seg sammen og tiltrekkes mot ham for å glede ham. Vi har ingenting annet å gi ham!

Å forestille seg situasjonen og å leve med denne lengselen er forhåndsstadiet der man begynner den riktige bevegelsen mot målet. Det er dette som kalles den høyre linjen.

Når den venstre linjen viser seg på motsatt side, forstår vi at den ble gitt oss for at vi skal kunne opphøye den høyre enda mer – til vi oppnår faktisk giveregenskap. Det klarer vi bare om den venstre linjen vokser – og vi kan heve oss over den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/11/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det står skrevet at Rabbi Shimons studenter, innen de skrev boken Zohar, følte et enormt hat mot hverandre, sydende som en flamme. Så begynte de å arbeide med boken Zohar; å studere fellesskapet seg i mellom. Det vil si at de begynte å danne et samhold med hverandre som var basert på hat. Med inspirasjon og enorm overvinningskraft klarte de så å avdekke kjærlighetens flamme i stedet for hatets flamme, som skrevet står: “En hvit flamme på grunnlag av en svart flamme”.

Derfor beskrev de det de avdekket, forholdene mellom dem, å avdekke kjærlighet over hat. Faktisk er dette Torah og Zohars innerste natur.

Klarer vi noen gang å avdekke slike samband, kommer vi til å forstå hva det var de skrev om i Zohar. Inntil da, la oss prøve å lenges mot å kunne knytte oss sammen. Som resultat kommer vi til å føle enda større avvisning. Basert på det, forsøker vi igjen å oppnå samhold – og avdekker en enda større avvisning. Da føler vi slike “innganger” og “utganger” hver gang, som beskrevet: “Fra Zion (Zion kommer fra ordet Yetzia, utgang) skal Torah komme fram” – spesielt fra utgangene. Det er slik vi rykker framover.

Derfor, når vi leser Zohar, la oss kun tenke på tilstander av splittelse og samhold. Ingenting annet finnes. Zohars forfattere skriver om disse tilstandene og om kontrasten mellom dem – kun på det spirituelle nivået, der virkelig hat vekkes – og ekte kjærlighet hersker.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 3/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi oppfylle gruppens første fase på den kommende kongressen?

Svar: Vi må først komme til forståelse av at det bare er takket være samholdet vårt, gjensidig garanti (som også er navnet på kongressen), vi vekker lyset. Lyset virker i oss fordi det tiltrekkes av ønsket vårt. Vi ønsker at det skal komme og endre oss. Derfor stiller vi oss under påvirkningen fra det, så det kan utføre hva det ønsker med oss.

Hele verden vil følge etter. For ved hjelp av ønsket vårt – mangelen vår – og materialene vi utgir, knytter vi dem til oss og viderefører den samme påvirkningen fra lyset også til dem. Når vi prøver å vekke lyset og å ta imot det, passerer det gjennom oss til hele verden gjennom det samme “røret” som vi er koblet til. Da ser vi hvor gunstig vår gjensidige giveregenskap er.

Gruppen trenger ikke å være stor for å kunne videreføre påvirkningen av lyset som endrer til verden. Selvfølgelig er det ønskelig at den er stor. Men det som er viktig er at den vekker lyset – og at lyset er sterkest mulig. Er gruppen fyllt av lyset, kommer det til å “strømme” ut fra gruppen til resten av verden.

Vi er jo selv fyllt av lyset takket være ønskene – mangelen – vi oppfatter fra verden, som om det skulle vært vårt eget ønske om å motta – vår AHP. Vi mottar lyset for at vi skal kunne eksistere og fortsette å utvikle korreksjonsmetoden. Alt det andre vil strømme videre ut til verden.

Slik oppnår gruppen tilstanden av storhet (Gadlut) i spiritualitet. Gruppen behøver ikke å være stor. Vi må ikke være flere millioner. Det dreier seg om mye mindre enn èn prosent av menneskeheten. Jeg har ikke kjennskap til det nøyaktige antallet. Det som er viktig, er å vekke lyset. For å gjøre det, er gruppens kvalitet mye viktigere.

På kongressen må vi fokusere på kvaliteten. På samholdet mellom oss. Da vil vi rykke framover.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

For å kunne oppnå det spirituelle målet, ledes vi til et særskilt sted med spesielle bøker og en spesiell omgivelse. Det er fordi meningen med livet kun kan oppnås når et menneske overskrider sine grenser.

Vi må altså oppdage kreftene, mulighetene og sinnsstemningene som finnes hinsides grensene i våre liv – hinsides universets grenser. Disse egenskapene er helt forskjellige fra alle andre og kan bare oppnås takket være en særskilt omgivelse, der alle de andre også ønsker å overskride sansefornemmelsen av dette livet.

I utgangspunktet har en person veldig lite styrke, kun et lite ønske. For å kunne overskride grensene i livet sitt og heve seg over det, trenger han enorme krefter. Vi snakker ikke om egoistiske krefter, men heller giverkrefter som står i motsetning til alt som finnes i ham.

Da ledes han til en særskilt omgivelse, der han danner en spesiell forbindelse og oppdager giverønsket sitt. Først virker ikke giveregenskapen tiltrekkende på ham. Men etter hvert får han det riktige inntrykket og innser at han ved hjelp av giveregenskap kan tilfredsstille ønsket sitt om å føle liv utenfor sin egen kropp.

For å oppfylle den drømmen, trenger han stor giverkraft. Derfor får han denne muligheten: “Nå må du handle! Du befinner deg blant andre mennesker og du ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre. Du ønsker ikke å gi til dem Dette er klart. Du må føle sorg over din manglende egenskap, for uten den vil du aldri få kontroll over ditt eget liv”.

Da begynner han å tenke over om det er verdt det, eller ikke. Noen ganger sier han seg enig, siden han innser at det er den eneste muligheten. Og når man ikke har noe annet valg, føler man seg tvunget til å godta det. Man er villig til å nå giveregenskap, hvis det er det som må til for å kunne heve seg over sitt eget liv.

Omsider begynner han å innse at giverkreftene han mottar fra omgivelsen er det avgjørende i det spirituelle livet. Det er ikke en pris han må betale for senere å kunne motta spirituelt liv i sine egoistiske ønsker. Det er, tvert i mot, selve giverkraften som gir ham dette opphøyde, spirituelle livet og nye sansefornemmelser.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 27/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi arbeider for det meste i lokale grupper. Hvordan kan vi fordele kreftene våre riktig mellom arbeidet i gruppen og felles aktivitet med andre grupper?

Svar: Vi må først prøve å være en del av den allmenne planen, som sier at alle gruppene til syvende og sist må føle seg som èn stor gruppe. Problemet er at vi ikke har nok folk – og spesielt mangler prosjektledere. Vi må organisere gruppene slik at hver gruppe kan ta del i den allmenne framgangen, i henhold til hvert lands og hvert områdes karakter.

Nå gjennomgår for eksempel verden en oppreisningsperiode. Vi må sørge for at alle gruppene våre arbeider i respons til det. Her må vi selvfølgelig ta hensyn til lokale tilstander og gjøre det på en varsom, fornuftig og forståelsesfull måte. Det kan ikke være slik at èn gruppe ønsker å gjøre noe med det og en annen ikke. Det er tross alt vår tidsepokes behov. Dersom verden allerede føler at den er gjensidig knyttet sammen, er vi nødt til å behandle den som en gruppe. Kanskje den ennå mangler innsikt i situasjonen og muligens er forvirret, men den er allerede blitt dannet.

Det spirituelle systemet avdekkes i dag. Malchut i Assiyas virkelighet. Derfor erkjenner alle globalt samband. Tidligere ble det oppfattet annerledes, men nå er det akkurat slik det er. Kabbalistene pleide å si at læren om kabbala kommer til å avdekkes i slutten av det tyvende århundre fordi Malchut i Assiyas virkelighet senkes ned i vår virkelighet. Vi kan beskrive det på en annen måte: Den avdekkes innenfra, som et garn som trekkes opp fra havets bunn og lukker seg rundt oss – de små fiskene som er fanget inni det.

Slik er verdenssituasjonen i dag. Vi befinner oss i dette garnet. Men vi er der frivillig, i motsetning til de andre – for det fører dem inn i en krise. Vi må derfor gjøre vårt beste for å forklare det til dem som sitter fast i garnet og si: “Dette er absolutt ikke verdens ende. Det er umulig å slippe unna dette garnet. Du kan slutte å drømme om det. Men vi kan få innsikt i dets lover og bruke dem til vår fordel. Dersom vi skjønner situasjonen, vil vi oppnå nytelse, evighet, helhet og et vidunderlig nytt liv. Ting kommer ikke til å bli slik de var før. Så la oss finne ut hva det dreier seg om. Vi har allikevel ikke noe annet valg”.

Vi må “reklamere for” den nye virkeligheten. Både politikere, eksperter og ledende vitenskapsfolk prater allerede om det. Det er vårt arbeid når det gjelder verden og gruppene våre.

Mange av oss har ennå nok med sine egne problemer. Noen ønsker å oppnå den spirituelle virkeligheten uten å sette det i forbindelse med andre. Jeg husker hvor store problemer jeg personlig hadde med å fordøye det konseptet. Selv om jeg både hørte og leste mye om det, kunne jeg allikevel ikke relatere det til meg selv. “Det som står skrevet er èn ting – men det som gjelder meg er noe helt annet.” Man kan benytte seg av vakre ord eksternt og allikevel behandle virkeligheten internt på en helt annen måte. Derfor er det bare den allmenne kraften fra gruppen – som er virksom i oss alle sammen – som gradvis kan lede oss til riktig innsikt.

I dag heves vi til et nytt nivå. Tidligere utførte alle sine personlige beregninger: “Hvis all studerer, så begynner jeg å gjøre det samme for å oppnå spiritualitet.” Deretter begynte vi å prate litt om samholdet i gruppen, at bare gjennom det kan vi oppnå de spirituelle virkelighetene. Dette er ikke enkelt. Vi har heller ikke sagt oss helt enig i det.

Nå står vi overfor en ny og mer avansert tilstand. Og vi kan ikke stanse evolusjonens gang. Den er ikke avhengig av oss. Vi bare godtar at om framgangen går i denne retningen, så går vi sammen med den. Vi har ikke noe annet valg.

I dag avdekkes det samme problemet over hele verden. Men det opptrer ulikt i verden og synes å vende seg i vår retning. Mennesker begynner å lide under at de er knyttet sammen med hverandre. Vi ønsker det samme i gruppen, men klarer ikke å oppnå dette gjensidige sambandet. I verden virker det helt motsatt. Sambandet knytter dem alle sammen mot deres vilje. Det ville vært mye enklere om også gruppen gikk den veien.

Men vi ser ikke at vi er knyttet sammen med hverandre. Vi lever som om vi var øde øyer i det menneskelige havet. De oppdager et voksende, tett samhold som det er umulig å flykte fra – mens vi, i gruppene, synes å være helt uten samhold.

Vi er forpliktet til å knytte oss sammen frivillig og uavhengig og å danne det allmenne nettverket mellom oss. Jeg må selv tilknytte meg det. Innenfor det enorme nettverket av sjeler, trenger vi ikke det allmenne systemets betingelser. Derfor har vi mulighet til å knytte oss sammen med nettverket ved egen kraft for å skape dette samholdet. Det er dette som er vårt arbeid.

La oss håpe at vi kan forklare dette bedre til oss selv, inkludert til de som har “beveget seg ut til sidelinjen” fordi de ikke kan godta situasjonen. Det er grunnen til at jeg har store forventninger til kongressen i desember. Nå er nemlig hele verden gjensidig knyttet sammen – men vi er ikke. Det betyr at det er vi som må gjøre oss klar til samhold og rope ut: “La oss knytte oss sammen!”

Vi må se at verden er mer korrigert enn hva vi er. Alle er knyttet sammen ovenfra, uten noen forberedelse. De er ganske enkelt “fanget i garnet”. Vi, på den annen side, må først oppdage garnet og deretter lage det selv. Da kommer våre “øyer” til å tiltrekke seg hele verden og lære den å fungere riktig i den nye spirituelle mekanismen.

La oss håpe at vi vil lykkes i å ta et riktig skritt videre i denne retningen på den kommende kongressen.

Første leksjon fra kongressen i Arava, 27/10/11

Kategori: Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser - Inga kommentarer →