Spørsmål: På kongressen i desember ønsker vi å feire fødselen til en ny virkelighet. Hva er det vi bør fokusere på?

Svar: Vi må forene oss rundt de verdiene vi ønsker skal bli høydepunktet på kongressen. Dag for dag bør vi anstrenge oss mer og mer for å føle at vi lever i en ny virkelighet. Vi må leke det, forestille oss det i samholdet mellom oss, i alle våre tanker og handlinger.

Som Baal HaSulam skrev, må vi skape et forbilde på det nye samfunnet som vil danne grunnlaget for den nye virkeligheten slik at alle får anledning til å lære fra vårt eksempel. La oss derfor først oppdage denne nye virkeligheten oss i mellom. Da kommer vi til å se hvordan muligheter vi aldri har drømt om kommer til å åpne seg for oss i fellesskapet, industrien, handelslivet, undervisning osv.

Vi forstår egentlig ikke disse fasene, så la lyset ta seg av dem.Om du bare gjør det du kan, kommer alt annet til å ordne seg. Vår jobb er å øve innsats. Da vil mulighetene åpne seg. All vår kraft må rettes mot den nye virkeligheten, nye forbindelser, nytt samfunn. Dette arbeidet bør oppta hvert sekund av livet vårt, sette tonen og danne sinnstilstanden i disseminasjon, i forberedelse for kongressen og i samholdet mellom gruppene – slik at vi mer og mer kommer til å føle oss som èn gruppe…

Hver eneste dag bør vi kunne se at samholdet vokser og lager bro over avstanden mellom den ønskede og den nåværende virkeligheten. Dersom vi ennå ser negative fenomen i virkeligheten, betyr det at vi ikke har oppnådd korreksjon mellom oss. Det er den eneste årsaken.

Menneskeheten utvikler seg tross alt i følge det som er beredt for den. Men vi har fri vilje og muligheten til å tiltrekke oss lyset, som da vil strømme utover hele verden og opprette orden i den. Kongressen nærmer seg og alt dette er veldig alvorlig.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/10/11, “The Love for the Creator and Love for the Created Being”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi leser i Zohar er det nødvendig at vi begynner å føle samholdet og forbindelsen mellom oss som den omtaler. La oss anta at et slags skjult samband eksisterer mellom oss, ukjent og hemmelighetsfullt, men at det allikevel uten tvil finnes der. Vi ønsker å oppdage det: hvem er knyttet sammen med hvem, på hvilken måte, i hvilken grad – og hvordan kan de påvirke hverandre?

Zohar beskriver alle disse formene for samhold, ikke bare våre, men for hele verden. Nå befinner verden seg i en forvirret tilstand og vi aner ikke hvordan vi kan finne det riktige sambandet mellom oss alle og hvordan vi skal oppføre oss riktig i forbindelse med andre. Zohar beskriver alt dette. Om vi bare visste – og forstod hele systemet, ville vi kunne organisere alt som eksisterer i verden på en enkel måte.

Derfor avdekkes Zohar på den ene siden, mens problemer i verden samtidig dukker opp – og vi takler det ikke. Problemene viser seg i ulike former og i ulike områder med menneskelig aktivitet i denne verden. Vi må finne forbindelsen mellom dem for virkelig å forstå hva Zohar omtaler. Deretter, i følge det som avdekkes for oss i Zohar, må vi danne en tilsvarende virkelighet i denne verden. Det er dette som kalles å oppdage den spirituelle virkeligheten mellom oss.

La oss anta at den ødelagte og knuste tilstanden som vi eksisterer i blir avdekket for oss i dag. Zohar omtaler de korrigerte tilstandene, de veldig avanserte som ligger flere nivåer foran oss. Om vi derfor ønsker å rykke framover til disse nivåene, selv for å korrigere vår nåværende tilstand bare litt, så er dette allerede en bønn.

Vi ønsker at det samme samholdet som Zohar beskriver må avdekkes for oss i stedet for det knuste sambandet som nå oppdages. Dette er fordi det som ble knust var forbindelsen mellom delene til den allmenne sjelen. Derfor ønsker vi å korrigere det.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Forberedelsen er allerede utført ovenfra, fra naturens side, skaperen, for hver enkel person, i samsvar med roten til sjelen hans, for at han skal kunne knytte seg sammen med andre sjeler og korrigere knusingen og å oppnå sin individuelle korreksjon. Slik fullfører hver og en av oss alle forberedelsene som ble gjort for oss, inkludert i roten til sjelen vår.

I overensstemmelse med denne innledende forberedelsen befinner folk seg i ulike situasjoner: Noen blir mer enn andre vekket til spiritualitet, andre mindre – og noen vekkes ikke i det hele tatt.

Det har ingen ting å si om en person foreløpig bare er opptatt av sine materialistiske ønsker, eller om han har gått seg vill i innbilte idèer om spiritualitet som får ham til å vike fra sannheten. Heller ikke om han nærmer seg spirituelt arbeid, eller om han allerede er på rett spor og har begynt oppklatringen på den spirituelle stigen. Alle ble vi tildelt de samme betingelsene som i utgangspunktet ble forberedt ovenfra. De ble dannet som resultat av virkelighetens fall nedover, knusingen av ønskene – og deres innlemmelse i hverandre. Derfor har ethvert menneske fri vilje til enhver tid.

De øvre virkelighetenes system sprer seg fra uendelighetens virkelighet – gjennom virkeligheten til Adam Kadmon og knusingen av beholderne – når atziluts virkelighet og skaper virkeligheten i BYA. Deretter til Adam Ha Rishon (det første mennesket), den ene, almenne sjelen, virkelighetenes interne deler i BYA; all skapelses interne ønsker fødes i dem.

Da knuses også Adam Ha Rishon – og alle dens deler blandes: ønsket om å motta og ønsket om å gi, Galgalta ve Eynaim og AHP innlemmes i hverandre og faller. Alt dette skjer for å gi best mulig betingelse for arbeidet.

Når forberedelsen for gjensidig innlemmelse av sjelene er utført (slik som Ari, i sin tid, fortalte oss om), begynner korreksjonen av virkelighetene. Derfor må vi forstå at alt som skjer i verden bare er et resultat av vår manglende korreksjon, når vi feiler i å utøve fri vilje til riktig tid og når vi nekter å anvende betingelsene som på forhånd ble forberedt for oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor brukes så mye tid på spørsmål som angår det materialistiske, som økonomi og vedenskrisen? Som nybegynner i kabbalastudiet synes det å være en motsigelse til hva vi lærer i begynnerklassene angående det “spirituelle” og det “fysiske” livet. Kan du klargjøre dette?

Svar: Det eneste målet for vår eksistens i den innbilte virkeligheten i denne verden som oppfattes i “mottakeregenskapen” er å oppdage en ekte virkelighet i kjærlighet og giveregenskap. For å kunne oppnå det, ledes vi til læreren og gruppen – slik at vi, når vi anstrenger oss for å knytte oss sammen med dem til en enkel helhet, kan tiltrekke oss påvirkningen til det øvre lyset og avdekke giverkraftens virkelighet.

I dag avdekkes hele verden, i tillegg til gruppen, som enda en gruppe. Den oppdager den skadelige egoismen i seg og begynner gradvis å innse at egoismen er så ond at den ønsker å kvitte seg med den. Vår oppgave er å fortelle dem at det er mulig. Vi må foklare hvordan det kan gjøres – ikke ved å studere kabbala, men vår verden – som et globalt, helhetlig og lukket system som mer og mer blir til en enkel helhet. Samtidig må vi undervise dem i hvordan vi kan danne et samfunn basert på gjensidig garanti som er tilpasset den.

Ved å bistå dem, kommer vi til å vokse. Vi har ingen annen oppgave. Baal Ha Sulam skriver om det i “The Giving of the Torah”, “Mutual Guarantee” og andre skrifter.

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hovedproblemet er at mennesker, selv etter å ha studert kabbala i årevis, ikke fatter at hele torah blir virkeliggjort i samholdet mellom mennesker. Det konseptet frastøter oss til den grad at vi hele tiden glemmer det. Vi er villige til å gjøre absolutt alt bortsett fra det!

Dette er det første hinderet vi støter på. Og da er alt avhengig av dannelsen av omgivelsen som hele tiden sørger for å holde oss på rett vei. Den spirituelle virkeligheten kan vi bare avdekke ved å fordype samholdet i gruppen, spesielt et internt samhold med vennene og ikke et eksternt. Den spirituelle virkeligheten er faktisk samholdet mellom oss.

Vi utvikler uavbrutt dette samholdet, skritt for skritt og tiltrekker lyset som korrigerer, mens vi ønsker at giverkraften, skaperen, tilbakeholdent skal dvele mellom oss. Vi ønsker å avdekke ham, slik at han kan korrigere samholdet oss imellom.

Da avdekkes samholdet og den gjensidige giveregenskapen som eksisterer i det øvre lyset inni ønskene våre, så beholderen (ønsket) og lyset oppnår likhet. Dette kalles skapningens hengivenhet overfor skaperen.

Hovedvekten i arbeidet vårt må flyttes til gruppen, i samholdet mellom oss, så alle våre ønsker og tanker – bortsett fra de som dreier seg om vedlikehold av den fysiske kroppen – rettes mot de andres gagn. Da kommer vi ganske raskt til å gå gjennom alle fasene som leder oss til avdekking av giverkraft, eller avdekking av skaperen for skapningen.

Det viktigste er å ha klar styring og å definere arbeidsmetoden klart og tydelig så den kun er i samholdet mellom skapningen. Og det tar lang tid. For å sile ut alle andre mulige måter, tilnærmingsmetoder og hjelpemidler er arbeidet mot vår egoisme og skuffelse – og det tar lang tid.

Men når vi endelig tar denne avgjørelsen og lar lyset lede oss mot denne tilstanden, mot samhold mellom skapningen, da går vi inn på riktig spor.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Den øvre ledelsen organiserer vår nåværende tilstand og belyser den neste en smule for oss. Overvinner vi tilstanden vi nå befinner oss i, kan vi be om å bli brakt til den neste.

Den neste tilstanden tiltrekker oss ikke. Gjorde den det, ville vi strebe etter den med vår egen egoisme, uten fri vilje eller noen form for uavhengighet. Derfor står den neste tilstanden alltid i motsetning til vår egoisme. Følgelig kan jeg alltid motta støtte fra omgivelsen, bøkene og læreren for å be om å heves til en tilstand som hverken virker ønskelig, god eller tiltrekkende.

Med andre ord mobiliserer jeg all min energi og øker viktigheten av det høyere nivået. Og om min lengsel er sterk nok til å overvinne den mulige hindringen som skiller meg fra neste tilstand, da tiltrekker jeg det korrigerende lyset som endrer meg. Slik fødes jeg inn i det neste nivået og blir dets sønn.

Selvfølgelig “finnes ingen andre enn ham”, men han arrangerer den nåværende tilstanden og den neste – i motsetning til denne – så vel som alle mulighetene til å nå den sistnevnte. Det er viktig å forstå at disse hjelpemidlene er spesielle, nødvendige og gjennomtenkte til minste detalj.

Ingen ting er overflødig i meg, i verden rundt meg, i hver eneste indre eller ytre tilstand. Alt er arrangert ideelt slik at jeg kan mobilisere viljekraften min og heve meg til neste tilstand. Klarer jeg ikke det, betyr det at jeg ennå ikke er oppmerksom nok på hva som skjer med meg.

Derfor må vi på forhånd rettferdiggjøre skaperen for den dårlige, ubehagelige og lite fornøyelige tilstanden vi finner oss selv i. Tross alt er det et godt tegn og til stor hjelp som leder meg og tvinger meg til å lete etter en utvei.

Den nåværende tilstanden er til hjelp for meg. Når vi blir sterkere og når høyere nivåer, begynner vi imidlertid å få en god følelse i nivået vi har oppnådd. Og allikevel må vi heve oss over det. Da må vi arbeide mer for å se feilene i den nåværende situasjonen, noe som absolutt ikke er enkelt.

Nå befinner vi oss i en tilstand der vi føler oss uvel. Den neste tilstanden ser også temmelig mørk ut, selv om den ikke er så mørk fordi vi på et vis kan forestille oss den som ønskelig – og vokse oss sterkere – takket være omgivelsen og bøkene.

Alt er gitt oss for at vi skal kunne kreve å bli hevet til neste nivå. Det må vi ha tro til helt fra begynnelsen. I hvert øyeblikk i livet har vi jo alt; den nåværende tilstanden, den neste og hjelpemidlene til å nå neste nivå fra vår nåværende situasjon. Det er bare èn ting som alltid mangler – vår oppmerksomhet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle helligdager er symbol på menneskets spirituelle utvikling. Når jeg inni meg begynner å utvikle ønsket om å gi, gjennomgår jeg “omvendelse” (perioden før det nye året, Rosh Hashanah), der jeg klargjør ondskapen min. Jeg ser med andre ord hvor stort ego jeg har, kan ikke motstå det – og utfører mange overtredelser – som skrevet står i Rosh Hashanas bønn om frifinnelse; “Vi har brutt loven, vi har sveket…”

Da ser jeg at jeg må begynne på nytt og gjøre en helomvending inni meg fra å være en egoist som retter alt mot egen vinning, til å bli en giver som kun ønsker andres gagn. Faktisk begynner jeg å innse at det er jeg selv som er den virkelige “andre”, som tilsynelatende er en fremmed. Og den jeg trodde var meg, er faktisk ikke meg, men en ond ånd, mitt ego, en slange inni meg som uavbrutt krever tilfredsstillelse av meg.

Når et menneske utvikler denne holdningen mot seg selv, som om han er en slu slange og andre er ham selv, hans virkelige “selv”, da kalles denne helomvendingen av bevissthet begynnelsen på det nye året for ham.

Etter dette er alt som gjenstår å korrigere seg selv, å bli som den øvre kraften, skaperkraften, en giver. Mottakelse for vår egen skyld gir oss en følelse av “denne virkeligheten”. Men når mitt “jeg” styres mot å gi, utenfor, mot de andre, begynner jeg i denne lengselen å føle en annen, øvre virkelighet.

Giverkraft er når jeg elsker noen og ønsker å gi ham nytelse, som venn til venn eller vert til gjest. Jeg har så stor omsorg for ham at jeg begrenser mine egne ønsker og ikke lenger ønsker å motta noen form for nytelse. Alt jeg tenker på er hans nytelse. Og når jeg har dette “skjoldet” som garanterer at jeg ikke mottar for min egen skyld, blir jeg rede til å ta imot – og på den måten tilfredsstille en annen.

Alt jeg mottar er for ham, som vi sier til et barn: “En skje til mor, en skje til far”. Men dette er ingen enkel handling i den spirituelle virkeligheten. Jeg må begrense ønsket mitt og åpne det opp for nytelse ved kun å tenke på den andre. Mitt hjerte og sinn er med andre ord opptatt av ham. Da går all nytelse – gjennom meg – til de andre.

Fra nattleksjonen Hoshana Rabba 19/10/11, Shamati

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Menneskeheten opplever i dag fødselsrier. Dette er fødselen over i en ny virkelighet. Vi oppdager selv disse eksterne betingelsene, mens ingenting endrer seg i verden i seg selv. Det finnes mennesker i verden i dag som begår selvmord på grunn av finanskrisen, fordi de er redde eller på grunn av andre problemer. Samtidig finner du mennesker som ikke er bekymret for noe som helst, og som ikke føler krisen det hele tatt.

Alt er avhengig av hvordan mennesket oppdager virkeligheten, mens virkeligheten ikke har noen form i seg selv. Derfor kan vi slappe av, tenke at alt vil ordne seg og vente til den daglige hverdagsflyten vil lede oss ett eller annet sted av seg selv. Det andre alternativet består av at vi ellers kan føre oss selv mot en tilstand der vi føler at vi ikke klarer å si oss enige i denne tilstanden lenger, og at vi til slutt må knytte oss sammen og oppdage spiritualitet, som kun avdekkes gjennom samholdet oss imellom.

Alt er avhengig av det presset som vi skaper selv. Da vil den vanlige, avslappende virkeligheten som resten av menneskene lever i, fremstå for oss som Egypts mørke. Vi vil føle hvordan våre fiender, Faraos tropper, presser oss bakfra, og vi må hoppe inn i den spirituelle virkeligheten som om det var Rødehavet.

Alt er avhengig av hvordan mennesket opplever sin egen tilstand, og slik ikke tillater seg selv noe annet enn å knytte seg sammen med andre.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 14/10/2011, Writings of Rabash

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Krise - Inga kommentarer →

Det er allment kjent at Zohar er en spesiell bok. Alle sier at den inneholder mange hemmeligheter, og at den har en spesiell og mirakuløs kraft (Segula). Dette er helt sant. Derfor må hvert eneste menneske som leser boken Zohar prøve å tenke på hva som er det viktigste denne boken kan gi han – men bare det som virkelig er verdt å be om. Kun én ting!

Tenk deg for eksempel at du tar barnet ditt med i en leketøysbutikk og forteller han: “Du kan få velge én leke, men bare én!” Du vil da se hvordan øynene hans vil gå helt i kryss. Han vil springe rundt i full forvirring fra den ene leken til den andre, og hver gang vil han gripe etter enda en ny leke: “Denne! Nei, ikke den, men den! Nei forresten, denne!”

Om boken Zohar gir deg det viktigste og det aller beste fra “leketøysbutikken” som du nå har kommet inn i, må du tenke på hva som er den viktigste “leken” for deg. Etter denne tankerekken vil du virkelig komme fram til noe som er verdifullt.

Fra del to av Den daglige kabbalaleksjonen 21/10/2011, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Noen ganger opplever mennesket kritiske tilstander der man føler at man bare blir gitt ett eneste sekund for en bønn, og om man ikke griper dette øyeblikket vil man måtte vente i årevis for en ny mulighet. Hva kan man gjøre for å unngå dette?

Svar: Dere skylder hele tiden på tiden, men tid er ikke problemet. Det som er vesentlig er en mangel på oppmerksomhet og følsomhet i hjertet. Et øyeblikk kan vare en time.

Dere vil gradvis begynne å føle at egenskapen tid er fullstendig avhengig av egen holdning og oppfattelse. Tiden strekker seg så mye at mange tilstander kan få plass i ett eneste sekund. Du trer inn i dette øyeblikket som om det var gele, og begynner å granske det som om du berører det.

Fra første del av Nattleksjonen i forbindelse med Hoshanah Rabbah 19/10/2011, Shamati #8

Kategori: Indre arbeid, Oppfattelse - Inga kommentarer →