Det påkreves at vi hele tiden øker hastigheten, for jevn hastighet fungerer ikke i spiritualitet. Det som fungerer er et tillegg til den vanlige hastigheten. Ut i fra dette må vi avgjøre hvordan det forventes at vi handler.

Baal HaSulam forklarer at i tillegg til de vanlige handlingene, kalles dette tro over fornuft. Vi kan ikke klare å utføre denne tilføyningen alene, med vår menneskelige anstrengelse. Allikevel prøver vi å få det til. Derfor roper vi ut til den øvre og skrikene våre tiltrekker lyset som korrigerer  til å komme over oss.

Lyset kommer ikke bare mens du holder på med noe. Det kommer når du åpner opp et nytt, tomt sted for det – da oppstår det der! Enda et nytt, tomt sted – og atter oppstår lyset. Dersom alt forblir med det samme, det vanlige, er der ingen grunn for at lyset skal oppstå, siden det allerede er ferdig med arbeidet og har utført en handling inni deg.

Derfor må vi jevnt og trutt tilføre nye, ufyllte og mørke tomrom inni oss, for å be om at kraften vil tillate oss å arbeide som om vi var fyllt med lys.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen,2/10/11, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Målet for arbeidet er å utslette egoet vårt og forsøke å knytte oss sammen. Tungsinnheten vi føler i dette arbeidet stammer fra den fraværende følelsen av betydning i arbeidet.

Alt er tvert i mot ordnet slik at jeg ignorerer det: “Hvorfor må vi knytte oss sammen med hverandre? Hvem er det vi knytter oss sammen med?” Jeg iakttar disse menneskene, ansiktene, personlighetene – og føler ingen trang til å knytte meg sammen med dem. Alt er så skjult for meg at den virkeligheten jeg ser foran meg frastøter meg fra samhold.

Derfor foreslo kabbalistene at man danner en omgivelse, en gruppe, hovedsakelig slik at den avdekker betydningen av samholdet og kjærlighet for venner. For jo viktigere samhørigheten er for oss, jo mer vil vi være i stand til å oppheve oss selv og begynne å knytte oss sammen med andre. Prøver jeg ikke å finne styrke til det, kan jeg somle rundt i årevis uten en gang å nærme meg de andre for å knytte meg sammen med dem på oppriktig vis. Og da oppnår jeg selvfølgelig ingen ting.

Jeg har hørt mange klager fra folk som har vært med oss i mange år: “Jeg har vært her i mange år, hva skjer med meg? Hvorfor har jeg ingen framgang?” Jeg svarer dem ikke, men skulle gjerne ha sagt: “Har du vært her i ti år? Det virker som om du nettop kom. Har du knyttet deg sammen med gruppen? Har du forsøkt å danne Shechina (guddommeligheten), stedet der det øvre lyset som vil avdekkes for deg skal dvele? Har du sørget for at beholderen er verdig den avdekkelsen du ber om? Dette er oppgaven du er blitt tildelt. Har du gjort det? Så hvorfor teller du år? Kanskje du har beveget deg bakover i stedet for framover, i alle disse årene?”

Folk undersøker ikke riktig anstrengelsene de gjør for å knytte seg sammen med andre. I stedet beregner de årene i følge den vanlige kalenderen, i følge jordens rotasjon på sin akse rundt solen. Men har de selv rotert flere ganger, for å nå målet? De forble akkurat slik som de var. Det viser at ikke så mye som et år er passert.

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg granske meg selv for å være sikker på at jeg utvikler meg i overensstemmelse med instruksene fra de grunnleggende kildene og ikke gir etter for min egen egoisme?

Svar: Det er dette vi har Elul, årets siste måned, for. Verden ble skapt fem dager før skapelsen av mennesket. Den dagen mennesket ble skapt, kalles den første dagen av det nye året. De fem tidligere dagene representerer de fem nivåene, de fem fasene. Du må derfor granske din virkelighet, det vil si, din omgivelse.

Du lever og oppfatter deg selv i henhold til omgivelsen din. Du gransker deg selv i forhold til den. Dere lever sammen, du og omgivelsen din. Før du “fødes” som kommunikativ, må du sjekke omgivelsen du skal ha rundt deg. I følge den, vil du se hvilket menneske du kommer til å bli.

Hvilken omgivelse velger du? Med andre ord, hva ønsker du å oppnå i livet ditt, i hele virkeligheten, i gruppen, i bøkene og det du hører fra læreren din? Finn ut hvordan du relaterer til det og hva det er du ønsker å oppnå.

Det er ikke enkelt. Du står overfor veldig vanskelige beregninger her. Synspunktene til det eksterne samfunnet har stor påvirkningskraft og tvinger oss til å fortsette å spørre: “Hvor befinner jeg meg – og hvor er alle de andre? Det finne millioner, milliarder andre, mens jeg bare er ett menneske”. Det er ikke lett å fortsette på denne veien hvis det er en personlig vei og ikke en vei som er allment godkjent av massene.

Du må holde hodet klart her. I henhold til hvilken standard gransker du denne veien? Den kan ikke evalueres i følge vanlige menneskers vurderinger. Du trenger heller ikke å tro på noen. Alt kan granskes og analyseres. Utfør derfor denne undersøkelsen og bygg opp ditt eget forhold til omgivelsen, læreren, bøkene og skaperen. Dette kalles “omvendelsen” i Elul måned.

Dette er veldig delikate tolkninger, som med tiden bare blir mer fintfølende. Det er som om de henger i løse luften, uten å ha noe å støtte seg til – det finnes bare tro over fornuft. Det er fordi du, etter å ha gransket alt i ditt ego, er nødt til å skille deg fullstendig fra det og bygge det spirituelle forholdet ditt over den.

Uten egoisme, uten å granske inni den, kan du ikke granske deg selv. Derfor må du være takknemlig for alle de egoistiske tankene og ønskene, som misunnelese, hat, vellyst, ergjærrighet og hovmod i forhold til virkeligheten, fiender og venner, kritikk av venner, læreren og skaperen. Alt kan granskes og med utgangspunkt i det fundamentet kan det nye nivået ditt bygges opp. Det kalles en ny begynnelse.

Når du har gransket hele virkeligheten din og den aktuelle tilstanden, begynner du, over alt dette, å få øye på målet du sikter mot. Når du har innrømmet alle de mulige lovbruddene til egoismen din (omvendelsens ord fra bønnen for Rosh HaShana) og har gransket og forstått din sanne natur, kan du forestille deg hva det motsatte betyr. Ellers ville det ikke være mulig.

Derfor skapte skaperen den onde tilbøyeligheten og Torah som motpart, som middelet som korrigerer den, siden den inneholder lyset som korrigerer. Har du, derimot, ingen ond tilbøyelighet, hvis du ikke har oppdaget og innsett egoismen din, da trenger du ingen korreksjon. Om du ikke har til hensikt å korrigere deg, da har du ikke bruk for Torah.

Du må først føle at det ikke finnes noen verre enn deg. Du ønsker å svelge over alle andre, å overgå dem, du er misunnelig på alle og hater dem. Anser du deg selv som det verste mennesket i verden? Kan du rettferdiggjøre det dårlige forholdet du har til noen, etter å ha gransket det grundig?

Innser du at hver eneste synder faktisk er avdekket inni deg og at du ikke har noe annet valg, da har du nådd omvendelsesbønnen for Rosh HaShana. Du opphøyer giveregenskapen, kjærligheten for andre – som er skaperen – og du ønsker at den må begynne å herske inni deg.

“Jeg skapte den onde tilbøyeligheten” betyr måneden Elul, de fem dagene innen begynnelsen på det nye året, tidsepoken for menneskets skapelse. I løpet av disse dagene skapes menneskets virkelighet, den forferdelige virkeligheten. Det er han som ser den som forferdelig, i stedet for å se den som full av lys og godhet – der kun skaperen hersker, bare kjærlighet og giverkraft.

Men takket være dette, ankommer han begynnelsen på det nye året, det nye nivået. Han har Torah, middelet for korreksjon, lyset som korrigerer. Nå vet han hvordan man anvender kraften i naturen, hvordan å utvinne den for sin korreksjon og å vende tilbake til det gode ved hjelp av denne øvre kraften. For meg er den øvre kraften den mer opphøyde giveregenskapen, sammenlignet med mine egoistiske egenskaper.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Høytider, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Lishma er en vekkelse ovenfra – og hvorfor behøver vi en vekkelse nedenfra?

Vi er faktisk ikke i stand til å knytte oss sammen alene; vi klarer ikke å ta et eneste skritt forover, for vi er alle egoister. Men vi må prøve å anstrenge oss

Det står skrevet: “Jeg søkte (med mye slit) og fant”. Dersom jeg ikke anstrenger meg, vil jeg ikke motta korreksjonskraften ovenfra. Selv kan jeg ikke skape denne korreksjonskraften. Jeg kan ikke korrigere meg selv. Allikevel må jeg slite og forsøke å klare det. I samsvar med min anstrengelse kommer da denne kraften innenfra – og korrigerer meg.

Noen ganger føles det som om vi hverken forstår eller kan noen ting. Men så får vi plutselig en aha-opplevelse. Det er dette jeg må se fram mot. Om det står det skrevet: “Det er ikke opp til deg å fullføre arbeidet (det er ikke du som fullfører det), men du har ikke frihet til å avvise det”. Du må anstrenge deg. For det er arbeidet du legger ned i det som påkaller og tiltrekker korreksjonskraften.

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Vi må klargjøre hvorfor skaperen skapte alt akkurat slik han gjorde det. Alt var i hans makt og han kunne ha gjort det på en annen måte, kunne han ikke? Han er ikke en innbygger i vår verden som må godta ting slik de er.

Hvorfor etablerte han da en motsatt orden av ønsker og lys, der ønsker som tiltrekker seg lyset og avdekker det etter mye slit, bare mottar en ørliten opplysning? Mens det mektige lyset, som de hverken kjenner eller føler, avdekkes på et helt annet sted? Hvorfor må det være slik?

Den største fordelen ved å skjule det enorme arbeidet vi utfører, er at det ikke forvirrer oss. Det er fabelaktig at det mektige lyset vi påkaller holdes skjult for oss.

Jeg utfører en liten handling inni meg selv, avdekker samhørigheten min med alle andre og driver dem mot samhørighet. Slik vekker jeg et veldig lys i de øvre virkelighetene. Men jeg avdekker det ikke – og det er bra. Dersom det hadde blitt avdekket, ville jeg ha stengt meg selv. Jeg ville blitt så stolt at det hadde vært slutten på min spirituelle søken. Derfor må jeg være takknemlig for at lyset er skjult og beskytter ønsket mitt.

På samme tid må jeg utvikle ønsket mitt for å oppnå giveregenskapen. Også når jeg ser at jeg ikke får noen goder for arbeidet mitt. Allikevel ønsker jeg å fortsette. Det finnes ingen belønning, men jeg knytter meg sammen med gruppen, med omgivelsen – og krever ingen ting annet for meg selv enn å bli i stand til å gi.

Den muligheten har jeg alltid. Dersom jeg virkelig ønsker det, står alle veier åpne for meg. Ikke si at skyene har lukket seg over deg; alt er åpent! Det finnes ingen begrensing i giverkraften og du har ingen ting å klage over. Gjør du det, betyr det at du klager over egoistisk mottakelse. Du kan gjøre akkurat hva du vil, men du kan ikke klore noe til deg for din egen skyld.

Når giveregenskapen trer i kraft, skjules ønskene og lysene som fyller dem for oss. Det er på alle måter til vårt eget beste og vi må være takknemlige for det. For det første, fordi det gjør at vi ikke stenger oss og blokkerer for det mektige lyset – og for det andre, gjør det oss i stand til å utvikle giveregenskapen på et fullstendig mørklagt sted.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/9/11, TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Når vi streber etter å bli en korrigert Shechina (guddommelighet), der hvert medlem må være knyttet sammen med alle andre, i ett ønske, èn beholder, i harmoni, samhold og i en endelig, global og helhetlig tilstand – da kommer hver og en av oss, i henhold til sin samhørighet – til å gjennomgå 125 grader av korreksjon og samhold. Hver gang avdekker vi større styrke og lyset som fyller oss i samsvar med båndet mellom oss.

Sammen kalles disse lysene Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida (NRNHY). Hver enkelt av dem deles inn i fem andre lys av Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida. Og igjen deles også hver enkelt av disse inn i de fem lysene av Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida.

Slik deler vi korreksjonene våre, avdekkelsene og nærheten til den korrigerte tilstanden inn i 125 grader, mens vi avdekker større styrke i vår samhørighet og et større lys av nytelse på hver grad.

Fra den sjette leksjonen på kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Når vi ønsker hverandre et godt nyttår og å bli “innskrevet i livets bok”, er ordene våre fyllt med den øvre kraften. Vi er tross alt knyttet sammen med hverandre gjennom gjensidig forberedelse og har utdypet egenskapene våre på den hvite bakgrunnen.

Den hvite bakgrunnen vi skriver på er den samme gjensidige garantien vi kan se for oss som gruppens “hvithet”. Mot den gransker jeg ønskene og egenskapene mine og ser hvordan de er i kontrast til gruppen og hvor upassende de er for samhold med den. Allikevel fortsetter jeg å skrive og gir ikke opp. Jeg fortsetter mer og mer å granske motsetningene.

Dette arbeidet, måneden før det nye året, er betinget av prinsippet om at “den som streber etter skaperen (Israel), lyset som korrigerer  (Torah) og den øvre kraften (skaperen)er èn. Israel er den som ønsker å knytte seg sammen med andre. Torah er lyset som korrigerer den onde tilbøyeligheten som kun avdekkes i arbeid med gruppen. Bare i gruppen ser vi  den onde tilbøyeligheten, som svart på hvitt – dersom jeg ser for meg gruppen som fullstendig “hvit” – korrigert. Og om vi ønsker å nå den generelle hvitheten, å oppdage skaperen innenfor samhørigheten vår, avdekkes han og vi mottar hans “underskrift”.

Vi skriver ned alle disse “registreringene” i våre egne hjerter, hver og èn i sitt eget. Menneskets hjerte er en helhet av “613” ønsker som foreløpig er ukorrigerte; det er det onde, urene og knuste hjertet. Det er dette hjertet vi lenges etter å korrigere. Og korrigeringen skjer ved at vi knytter hjertene våre sammen.

I den framtidige tilstanden kommer alle hjertene våre, alle tankene våre, til å være knyttet sammen på en slik måte at sinnet og hjertet vil smelte sammen til ett – og vi vil alle sammen bli som èn. Ut i fra håpet om å nå den tilstanden, er det hver av oss skriver sitt brev.

Og når vi skriver på den måten, skriver vi ikke bare et brev. Vi skriver boken Torah i hjertene våre. For i virkeligheten forteller Torah oss om avdekkingen av det onde i oss – og om korreksjonen vi mottar ovenfra, fra den øvre “hvitheten”. Derfor skjelner vi den svarte formen fra den hvite, slik at vi kan skrive med den første på den andre. Men vi må også granske egenskapene til det hvite, det omsluttende lyset. Å lære å “skrive” er for oss bare forberedelsen for det omsluttende lyset til å komme og opplyse oss innenfra.

Derfor forblir det svarte svart og det hvite forblir hvitt. De er bygningens grunnmur. Men vi har allerede opptatt begge inni oss og utdyper oss i det, til det som kalles “torahs hemmeligheter”, stedet der både det svarte og det hvite smelter sammen til èn helhet. Men det er en hengivenhet som umulig kan uttrykkes skriftlig.

I det skrevne språket markerer vi ikke Taamim (smak), Nekudot (vokaler) og Tagim (kroner over vokalene) – den riktige skriveformen (dette indikerer hvordan de utelukkes i skriftlig hebraisk og hvordan man derfor må kjenne ordene for å vite betydningen av dem). Dette er fordi vi må oppnå dem ved vårt indre arbeid og tilføye dem til bokstavene.

Vi kan oppsummere det slik: Vi oppdager vår svarthet i forhold til gruppen når vi ser den for oss som om den er i den endelige, fullkomne, “hvite” tilstanden. Og når vi fullfører dette arbeidet, føler vi at vi har nådd en tilstand der skaperen må fullføre den, å “skrive under” på den.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Høytider, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Alt vårt arbeid er vendt mot korreksjon, siden det utføres for at vi skal oppdage vår manglende korreksjon – vår motsetning til atziluts virkelighet. “Inngraveringen” i livets bok som vi mottar ved begynnelsen av det nye året, symboliserer at vi virkelig lengtet etter atziluts virkelighet, prøvde å avdekke vår kontrast til den og viste et oppriktig ønske.

Om vi lenges etter å være i atziluts virkelighet og oppdager smusset i oss, betyr det at vi ransaker oss selv og ønsker å vende tilbake dit (“omvendelse”) under omvendelsesperioden (Selichot).

Fornyelse betyr å ransake seg selv og se hvordan vi er helt motsatt  en ny begynnelse. Lenges vi etter det, uten å gi opp – eller å fornekte vår motsetning, men tvert i mot fortsetter til vi ser hele vår egoistiske form som står i kontrast til det første spirituelle nivået   i atzilut – da betyr det at vi har fullført inngraveringen vår i livets bok.

Denne inngraveringen står i kontrast. Den er svarte bokstaver på en hvit bakgrunn. Slik har vi skjelnet vår nøyaktige form og uttrykt vårt store ønske om samhørighet og om å bli opptatt av det hvite lyset. Det betyr at vi er kommet gjennom omvendelsesperioden og har nådd begynnelsen på det nye året. Da ber vi skaperen  om å avslutte skriften vår og å “forsegle” den.

Nå kan vi ikke gjøre noen ting annet enn å ønske hverandre å bli innskrevet og forseglet i livets bok. Bare gjennom samhørighet med hverandre kan vi få et godt nytt år og bli innskrevet og forseglet i livets bok. Man kan ikke ønske det for seg selv og be skaperen om å gjøre det for en. Vi kan bare ønske det for hverandre og få skaperen til å forsegle inngraveringen for hver og èn av oss.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 25/9/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Indre arbeid - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du sier at vi alle er knyttet sammen innenfor ett system som består av ønsker, tanker og intensjoner, og at vi ved å endre dem ved hjelp av påvirkning fra omgivelsene ikke bare ender oss selv, men også hele verden. Hvordan kan våre tanker endre naturen og verden?

Svar: Karl Marx skrev om behovet for å behandle tankekraften som et virkemiddel for å påvirke verden. Teknologi er en naturlig ressurs som kan gjøres om til et verktøy for menneskets ønske om å dominere naturen, eller til et verktøy for å oppfylle menneskets ønske i naturen. Teknologisk utvikling er menneskeskapte verktøy for menneskesinnet, virkeliggjørelsen av kunnskapskraften.

Avdekkingen av kraften som ligger i kunnskap betyr at tankekraften er en form for energi som påvirker eksterne eller materielle og interne eller mentale prosesser. Tankekraften og kunnskap kan endre materie, og slik bli den kraften som endrer menneskets eksterne og interne natur.

I dag kan menneskeheten som et helhetlig, globalt system bruke tankekraften og kunnskap til å endre de naturlige omgivelsene for å kunne styre naturen og seg selv. Vi vil likevel bare lykkes med å bruke tankekraften om vi bruker den som en kraft til å korrigere den helhetlige, globale samhørigheten mellom oss, og endrer den fra å være egoistisk og mottakende til å være givende eller som en gjensidig garanti.

Kategori: Indre arbeid, Krise, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg kontrollere at jeg anstrenger meg nok?

Svar: Sjekk om du føler deg energisk og entusiastisk, om du har et sterkt ønske som vi kaller å lengte etter spiritualitet i tillegg til det vanlige ønsket. Føler du at dette ønsket stimulerer deg slik at du føler et behov for å knytte deg til omgivelsene og utvikle deg innenfor dem?

Utvikling er et resultat av et sterkere samhold, det å knytte seg til alle andre. Sjekk om du ser at det er her du kan oppnå spiritualitet.

Vi må knytte oss sammen i så stor grad at samholdskraften vil begynne å skinne fra presset mellom oss. Dette presset skapes mens vi jobber sammen mot vår egoisme, som vi ønsker å knytte oss sammen over. Presset mellom disse to motsatte kreftene skaper en gnist som skrur lyset på, tenner ilden.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 21/09/2011, Shamati #232

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →