Rabash, «Du har utvalgt oss»: «Poenget med forbudet om å undervise hedninger i Torah, betyr at verdens nasjoner hos et menneske ikke skal undervises.

Og Baal HaSulam sier at når de vise sier noe er forbudt, betyr det at det er umulig. For «Torah eksisterer bare for de som er villige til å ta livet sitt for den», som vil si at man annullerer sitt «seg» og ønsker å annullere seg overfor skaperen. Da får man Torah av skaperen som gave.

Derfor bør man være klar over at skaperen kun utvalgte fasen av Israel i et menneske og at det kun med hensyn til denne fasen står skrevet: «Du elsket oss og fant velbehag i oss.» Den som sier, «Du har utvalgt oss,» må derfor respektere og ta hensyn til fasen Israel i seg og annullere alle de andre ønskene fra verdens nasjoner som en er innlemmet i.

Vi må forsikre oss om at de egenskapene som fører oss nærmere det spirituelle alltid er fremtredende og kommer tydelig frem, mens alle andre egenskaper blir undertrykket. Da vil ens indre oppbygning bli lik det spirituelle Partzuf i egenskapene man opptar fra omgivelsen. Kun i dem kan man ta imot Torah, siden dette er ønsker som er blitt til som resultat av forbindelsen, giverønsker, som stammer fra samhold.

Men om dette er ens egne ønsker, vil de utvilsomt være egoistiske. En vil aldri kunne føle sannheten i dem og det er derfor umulig å avansere med dem.

Hvis en bestemmer seg for at de eneste ønskene man tar imot fra omgivelsen er sjelens ønsker, skjønner en at det ikke er mulig å avansere på noen annen måte og at alt, bortsett fra den gnisten, er juks (på hebraisk høres «juks» ut som «avgudsdyrker»). Slik former man den rette beholderen i seg, ved å innse at alle ens personlige ønsker er feil.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 5/5/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr det at «fosteret spiser det moren spiser?»

Svar: Fosteret er enig i hva den blir gitt og aksepterer alt som kun det beste, selv om det er helt avskyelig for hans ego. Han opphever sitt ego, og selv om han føler innflytelsen han mottar, mottar han det passivt, uten å sjekke ting ut, det vil si «ovennevnte grunn», og setter pris på alt han har blitt gitt som det mest fordelaktige og sunne for hans utvikling.

Alle vet at den mest næringsrike maten er alltid den minst velsmakende. Det finnes velsmakende mat og næringsrik mat, dette er to forskjellige ting. Men siden det er sunt for å nå målet, og målet er svært viktig for en person, aksepterer han den maten som er avskyelig for hans ego ved å legge stor vekt på denne næringen.

Dette er hva som skjer på nivået av Ibur (befruktning) og Yenika (suger). I staten av storhet skjer det motsatte: En person begynner å føle stor glede i det å gi. Deretter har han å jobbe imot dette så han ikke vil motta noen gleder for seg selv. Dette kalles å motta for å kunne gi, når han ser at skaperen virkelig er god og velvillig. Han begrenser ikke lenger seg selv, eller annullere seg selv i staten Ibur eller meget underlegen.

Men hvis fosteret kritiserer maten den øvre gir han og ikke aksepterer det som bra, vil en «abort» oppstå, et fall fra graden av Ibur.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 5/2/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Torah, 2. Mosebok, «Jetro», 19:16-19:19: Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne og det la seg en tung sky over fjellet og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren.

Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud og de stilte seg nedenfor fjellet.

Og hele Sinai berg stod i røyk, fordi HERREN var steget ned på det i flammer og røyken av det steg opp som røyk fra en ovn og hele fjellet skalv.

Og lyden av basunen steg og ble sterkere og sterkere; Moses talte og Gud svarte ham med tydelig røst.

Alt som står beskrevet i Torah skjer inni oss. Det som er skrevet ovenfor, beskriver den første gangen et menneske fornemmer givergleden i sine egenskaper. De er fortsatt egoistiske og motstridende til det å gi, men aspirerer på samme tid mot likhet, mot å forbinde seg med disse egenskapene og begynne å fornemme dem som verdifulle og overlegne. Innenfor disse egenskapene revurderer vi våre verdigrunnlag. Men prosessen går hånd i hånd med frykten for å tape og knuse den interne egoismen: «Hva har jeg igjen for det? Hvor er familien min oppi alt dette? Hvor er de jeg er glad i? Hvordan skal jeg klare å gi dem opp?»

Utallige tråder knytter oss til denne verden. Enkelte ting står meg nær, andre ting er fjernere: den ene elsker jeg, den andre hater jeg… Alt er delt inn i seksjoner. Hele vår eksistens dreier seg om disse trådene. Slik er livet lagt opp.

Kun noen få mennesker er istand til å bryte disse båndene og vil se hva som skjer videre. For oss er der verre enn døden, fordi det betyr at man fullstendig mister kontroll. Egoismen vår tolererer det ikke. Det kan sammenlignes med en fødsel, når en liten baby kommer ut avmorens mage og plutselig befinner seg i en verden der den er helt atskilt fra henne. Klarer du å forestille deg at noen som gir deg liv plutselig blir avskåret? Det er som å bli berøvet for oksigen.

Spørsmål: Betyr det at treningen vi får ikke forbereder oss til dette nivået?

Svar: En forberedelsesperiode er ment å få deg til å innse at du fortsatt ikke er klar. Dyr som lever sammen med oss forstår ikke denne problemstillingen. Denne tilstanden kan kun oppfattes av egenskapen kalt «menneske» hos oss; det har ingen fellestrekk med egenskapen av «dyret» i oss. En periode med forberedelse er viktig for å løfte oss til et nivå der vi begynner å fornemme disse nyansene. Hvorfor ville ellers denne realiseringen forekomme, relativt til hvem?

Det å være bevisst sin motsetning og være uforberedt er i seg selv en oppnåelse. Vi begynner å innse at giveregenskapen står i strid med oss, at vi ennå ikke er der, eller at vi simpelthen ikke forstår den (fornektelse av fornektelsen). Da avanserer vi.

Fra KabTV`s «Mysteries of the Eternal Book», 18/2/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Integrerende oppdragelse, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Vi har et meget spesielt forhold til skaperen. Dersom du setter alle dine håp til ham, i likhet med alle andre mennesker i verden, er alt i orden. Alle har tro på at skaperen er god, at han fører godhet til oss og har omsorg for oss. Selv om mennesker lider, vil de alltid finne en måte å forsvare det med. Vi ser at det ikke er så vanskelig å holde fast ved en simplifisert tro. Milliarder av mennesker tror fullt og fast på eksistensen av en høyere kraft og er villige til å ofre ulike ting for den og i visse tilfeller er de til og med villige til å ofre livet sitt for denne troen.

Så enkelt er det, fordi det stammer fra egoet vårt. Mennesker lovpriser skaperen og er rede til å arbeide hardt og til å utføre ulike religiøse ritualer. Vi, derimot, kan ikke en gang forestille oss ham og er skeptiske til om han virkelig eksisterer eller ei, om han er god og velgjørende, om alt kommer fra ham. Vi finner det vanskelig fordi det ikke stammer fra egoet, men fra punktet i hjertet, fra den formen som står i strid med den generelle oppfatningen de fleste andre har av skaperen.

Vi har imidlertid fått en omgivelse som gjør at vår oppfattelse av skaperen ikke stammer fra egoet, men fra den motsatte faktoren. Gjennom omgivelsen kan vi tilskrive oss skaperen i den utstrekning samfunnet forsterker viktigheten av ham i våre øyne. Jo mer vi alle anser samfunnet som viktig, dess høyere vil vi alle anse viktigheten av verdiene samfunnet setter høyt, skaperens viktighet inkludert.

Dersom du kobler sammen omgivelsen til punktet i hjertet ditt, er skaperen inni omgivelsen og trenger gradvis inn i  deg, i punktet i hjertet ditt. Det er dette vi må forvente fra gruppen vår. Uten det, kan vi aldri fremkalle skaperen – men kun ved å sammenkoble omgivelsen med punktet i hjertet vårt, slik at skaperen fremkalles i denne forbindelsen til èn helhet.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 22/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: For et halvt hundre år siden var det en landsby i Pennsylvania hvor folk aldri var syke. Leger fant det fascinerende og studerte fenomenet i tyve år. Iløpet av denne tiden ble alt forandret: Folk begynte å bli syke, sykehusene var fulle og det var flere leger der.

Konklusjonen forskerne kom frem til var interessant. Det viste seg at den lille landsbyen ble grunnlagt av italienske nybyggere som bodde under samme tak og hjalp hverandre i fire-fem generasjoner og hadde stor respekt for slektsbånd. Da de begynte å leve atskilt, begynte de også å bli syke.

Dagens generasjon kjenner ikke til hvordan det er å leve i en stor familie. Selve familiekonseptet er blitt så deformert at vi nå knapt kan forestille oss betydningen av å spise sammen med hele familien.

Svar: Vi anbefaler faktisk på det sterkeste et obligatorisk familiemåltid. Det må ikke nødvendigvis være en familie, men et måltid delt i fellesskap.

Tidligere var religioner ansvarlige for et utstrakt sosialt arbeid. Et menneske kunne komme til sitt respektive «bedehus» for å høre en preken, møte folk og prate med dem.

Det var nødvendig, selv i en tid da egoet befant seg på et mye lavere nivå, sammenlignet med dagens og den gjensidige følelsen av avvisning vi kjenner så godt til, ikke fantes. Gjensidig avvisning har utviklet seg til en sykdom som må kureres. Før behøvde man ikke kurere sykdommen, alt man trengte var forebyggende behandling. Nå, derimot, trenger den å kureres. Vi må gjeninnføre handlinger rettet mot forbindelse. Det kan ikke lengre være relatert til religion eller lignende; det må være seriøse work-shops med integrerende undervisning.

Fra KabTV`s «The Medicine of the Future», 7/4/13

Kategori: Gruppearbeid, Helse, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan vi forvente å krysse Machsom på kongressen i New Jersey den 10.-12. mai?

Svar: Dersom du vet nøyaktig hva det innebærer å krysse Machsom og ønsker det, vil du utvilsomt lykkes. Å krysse Machsom betyr å gå inn i gruppen og bli født inn i den spirituelle virkeligheten.

For å kunne fødes må punktet i hjertet, den spirituelle dråpen av sæd, bevege seg oppover og bli forvandlet til en «hvit dråpe», fosteret til sjelen din som tilhører lyset. Gjennom det vil du føle det spirituelle, du vil føle selvannullering: først, med hensyn til gruppen, deretter med hensyn til giveregenskapen og så med hensyn til skaperen. Dette blir den første fornemmelsen av den spirituelle virkeligheten: selvannullering.

Fra denne dråpen av spirituelt sæd vil fosteret begynne sin utvikling. Mer og mer ego vil føyes til selvannulleringen og du vil korrigere det og gjøre det til råmateriale for forbindelse med gruppen. Da vil du konstruere beholderen din, det spirituelle legemet og begynne å flytte hele egoet ditt til den andre siden, over Machsom.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 23/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er mitt frie valg i henhold til tankene mine?

Svar: Alle tanker som befinner seg i meg nå, alle sensasjoner og forståelser, all data som jeg «skanner» for så å bearbeide gjennom synteser og analyser, kommer alle ovenfra. Hva jeg føler, hvordan jeg føler, hva slags beslutning jeg tar, alt dette er allerede forhåndsbestemt fra oven, helt til dette øyeblikket. En kan da spørre: hva som vil bli fra dette øyeblikket? I dette «fra nå av» finnes det et parameter kalt mitt frie valg.

Med hensyn til tanker finnes det frie valget i de ytre ønsker og ytre tanker som tilhører gruppen. Etter bruddet er jeg delt i to deler. I mine følelser er en del utenfor meg, mens jeg oppfatter den andre delen internt, som meg selv. Slik kommer mitt indre hjerte og sinn frem, noe som betyr meg selv, samt et eksternt hjerte og sinn, som betyr gruppen. Alt jeg trenger å gjøre er å begynne å kople disse to delene sammen til et Kli.

Her begynner min kamp og problemer, og dette omfatter rekkefølgen av arbeidet og alle korreksjoner. Ved å prøve å komme til enighet med den delen som stadig demonstrerer for meg sin konfrontasjon og motstand, føler jeg at jeg trenger skaperen, den eneste som kan kople disse to delene sammen. Jo mer jeg trenger Ham til å forene disse to motstridene delene, i den grad jeg er enig med skaperen, med Hans natur, eksistens og styring, vil jeg akseptere at denne egenskapen vil styre meg.

Jo mer jeg prøver å annullere meg selv foran gruppen, jo tydeligere blir det for meg at jeg ikke er klar til å annullere meg selv forran de andre. Til syvende og sist vil jeg slå meg selv blå og gul for å presisere at jeg ikke er klar til å gi etter under noen omstendigheter. Jeg når et slikt hat som Mount Sinai (Sinah betyr hat på hebraisk). Men fordi jeg har prøvd å annullere meg selv så mange ganger, innser jeg at jeg må gjøre dette, og derfor føler jeg behov for hjelp fra den øvre kraft.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 4/19/13, Shamati #68

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hele arbeidet vårt handler om å foreta rett valg, som skrevet står: «Velg livet!» Vi må konstant klatre på stigen til et mer kvalitativt valg. Skaperen ønsker å avdekkes for skapningen. Han vil de skal fremkalle ham og føle at han er den eneste kraften i verden, god og velgjørende. Men vi må selv oppdage det, i ønskene våre. Det vil si; vi må forandre oss, så vi kan se at skaperen er god og at det ikke finnes noe annet i verden enn hans godhet.

Det første valget vi har, er å prøve å se avdekkelsen av den øvre kraften i alt som skjer i verden. En person må forestille seg selv stående i midten; på venstresiden er denne livlige, aktive verden og på høyresiden er skaperen. Mennesket står mellom disse to og velger hvem som skal vinne og dirigere hele dette orkesteret: verden selv, eller skaperen – eller kanskje de kan gjøre det sammen, eller er det skaperen som opererer gjennom denne verden?

Det tar en god stund før man oppklarer dette. Ens første valg er at «det finnes ingen annen enn ham.» Og etterat en bestemmer seg for at det ikke finnes noe annet enn den øvre kraften, vil en oppklare at den er god og velgjørende.

Det vil si at det ikke er nok å se verden under ledelse av den enestående skaperen. Det er også nødvendig at man forsvarer hans ledelse og være absolutt overbevist om at han er god og velgjørende gjennom det at vi korrigerer oss.

Vi står overfor dette dobbelt-valget. Senere begynner vi å oppklare enda høyere nivå av «tro over fornuft«, men det viktigste er å ta denne første beslutningen. Det er dette forberedelsesfasen består av; når vi må forandre oss – for ingenting endrer seg, bortsett fra oss. Slik oppnår vi den spirituelle virkeligheten.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 24/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva vil det si at man «legger seg fullstendig i omgivelsens hender»?

Svar: Det vil si at man føler og innser at ens fremtid er knyttet til gruppen. Jeg må etablere forbindelser med vennene, jeg må innlemmes i dem. Om de vil eller ikke, må jeg være på innsiden, i selve kjernen, det er det hele. Jeg må oppløses blant dem og det har ingenting å si om de føler det, eller ei. Jeg må være som et foster i livmoren, som en baby i armene deres – på hvilken som helst måte og uansett hvilken pris de ber om. Det er ikke spørsmål om pris: jeg vil gjøre det de forteller meg.

Slik begynner jeg å realisere hva selvannullisering er. Og dette lærer meg hvordan jeg kommer til punktet for Machsom.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/4/13, Writings of Baal HaSulam «The Mutual Guarantee»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Torah, 2. Mosebok, «BeShalach«, 17:14 – 17:16: Og Herren sa til Moses: Skriv dette i en bok, så dere vil huske det og prent det inn i Josvas ører! For jeg vil totalutslette minnet om Amalek over hele jorden. Så bygget Moses et alter og kalte det: Herren er mitt banner. Og han sa: En hånd er utstrakt fra Den Eviges Trone og Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt.

Et menneske kan generelt ikke overvinne Amaleks egenskaper. Man må skape en situasjon der man plasserer seg selv mellom skaperen og Amalek og virkelig ønske at skaperen utsletter Amaleks egenskaper i en.

Vi trenger Amalek. Uten det, kan vi ikke ha forbindelse med skaperen. Egoismen (Farao, osv) skubber oss med andre ord, med hensikt, mot skaperen. Uten dette presset vil vi ikke føle at vi har noe behov for ham.

Til syvende og sist blir korreksjonene utført takket være Amalek. Men siden han manifesteres i ulike former, får de forskjellige navn.

Kommentar: Det er interessant. Når vi leser i Torah, skjønner vi at alle filmscenarioer er utrolig trivielle sammenlignet med den. De nærmer seg ikke de fantastiske høydepunktene i den.

Svar: Det er utvilsomt sant, fordi Torah beskriver den indre virkeligheten. Den skildrer totalt forskjellige bilder av interne forbindelser blant alt som finnes. Vi gjenkjenner systemet som forbinder oss, ser egenskapene og energien i Universet og blir bevisste på alt som eksisterer og skjer mellom oss. Dette er uten tvil fantastisk action! Et menneske stiger til et nivå der kroppen ikke lengre eksisterer og det er bare ham inni disse enorme kreftene.

Fra KabTV`S «The Mysteries of The Eternal Book«, 11/2/13

Kategori: Indre arbeid, Spørsmål og svar, Toraen, Zohar - Inga kommentarer →