Spørsmål: Vi har to energiformer i skapelsen; pluss og minus, ønsket om å gi og ønsket om å ta imot, den maskuline og den feminine energien. Kanskje det som mangler for å oppdage den ene energien som kalles «Èn» er kontakten mellom den maskuline og den feminine energien? Hvis dette er tilfellet, hvordan skaper vi kontakt?

Svar: Det kan vi bare gjøre ved å inkludere skaperen. Kun han kan skape harmoni mellom pluss og minus. Det blir sagt; «En mann og en kvinne og Shechina (guddommeligheten) mellom dem. En mann og en kvinne, pluss og minus, disse to kreftene kan aldri sammenslås uten av skaperen.

I naturen må der alltid være motstandskraft mellom pluss og minus, der den innbyrdes energien mellom dem blir prominent og det er skaperen som spiller denne rollen. Først viser han seg i form av ego, motstandskraften mellom pluss og minus, deretter kobler han alt til ett system – og så, på toppen av denne motstandskraften viser han seg og vi begynner å fornemme ham.

Vi kan ikke fornemme ham på ordentlig. Han oppfattes i ønskene våre, i beholderne, i motstandskraften vi skaper mellom pluss og minus.

Si at dette er resistoren vår, pluss eller minus, egoet vårt (Ego). Hvis «strøm» flyter gjennom den, som vil si at vi har kontakt på tross av egoet, begynner vi på toppen av resistoren (R) å fremkalle skaperen.

Skaperen står i kontrast til egoet vårt, siden han skapte mørke fra lys. Så det er på toppen av dette «instrumentet» vi oppdager skaperen. Dette «instrumentet» er vår Masach (skjerm).

Fra den europeiske kongressen i Tyskland, 23/3/13, Leksjon 3

Kategori: Egoisme, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Verden, slik den nå utarter seg, avbildes for oss gjennom våre fem sanser. Men etterhvert som vi avanserer spirituelt oppløser den seg gradvis. Hvordan foregår dette?

Svar: Det er veldig enkelt. Mange vitenskapelige artikler er til dags dato skrevet om dette emnet.

Vi fornemmer alt inni oss. Det er det øvre lyset som konstruerer disse følelsene hos oss. De fysiske eller spirituelle bølgene (det betyr ingenting hva man kaller dem siden de har samme natur) utfører visse handlinger med oss og vi fornemmer dem. Følgelig avhenger alt vi føler av våre Kelim (beholdere), våre sanser.

Hvis sansene våre befinner seg på minimalt nivå, oppfatter vi ulike rekkevidder, objekter og begivenheter som vi kaller vår virkelighet. Men hvis sansene utvides, begynner vi istedet for dette omfanget å oppfatte ekstra rekkevidder som omslutter de vi hadde tidligere. Til sist oppløses alt, alt forsvinner i bølgene.

Baal HaSulam presenterer et veldig enkelt eksempel. Hvis vi kjøler ned vann endres det til is, som vil si at væskeformen blir til solid form. Hvis vi varmer vann evaporerer det; det forvandles til damp, til en dis. Men det er samme enheten som en gang var en væske, eller i solid form som nå er forvandlet til gassaktig. Alt forandres relativt til oss.

Hvis vi hadde hatt andre sanser kunne vi for eksempel kanskje ha oppfattet luft som noe konkret, som en uoverstigelig hindring. Følgelig er det sansene våre som portretterer verden som den utarter seg for oss.

Les hva forskere har skrevet om virkelighetsoppfatningen. Etter Einstein kom Everett og andre store fysikere som har skrevet at alt oppfattes relativt til iakttakeren og det er blitt bevist med eksperimenter.

Hvis sansene våre endres, blir derfor til og med materie til noe annet. Det er simpelthen en lysbølge. Vi må derimot involvere oss med aspirasjon for skaperen, med denne energien, siden oppdagelsen av den er det som forårsaker alle endringer hos oss.

Fra den europeiske kongressen i Tyskaland, 32/3/13, Leksjon 3

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr uttrykket: Alt som må innhentes er som om det allerede er blitt innhentet»?

Svar: Det vil si at alt ligger foran deg fra begynnelsen. Alt du kommer til å oppdage eksisterer allerede. En person blir født og vil gradvis oppdage ting som er nye for ham og som tilsynelatende ikke eksisterte tidligere. Slik føles det. Men alt eksisterer faktisk allerede. Vi må bare forberede våre Kelim (ønsker) – og de korresponderende grensene i universet realiseres øyeblikkelig for dem.

Det eneste vi mangler for å oppdage den perfekte virkeligheten som ligger foran oss, er kun at vi tilføyer den intensjonen om å gi, Hassadims lys. 

Jeg har altså ikke til hensikt å korrigere hele den korrumperte virkeligheten. Jeg ønsker å legge til troens kvalifikasjon, giveregenskapen, til forholdet jeg har til alle ting. Det er korreksjon – tro over fornuft.

Samtidig har jeg heller ikke behov for å korrigere meg selv innenfra. Alt jeg trenger å gjøre er å trè ut fra meg selv – til utsiden – og forbinde meg med det som er der. Alt ligger allerede foran deg. Problemet er at du ikke er der, utenfor deg selv. Det er nødvendig å gjennomføre denne handlingen, å trè ut fra deg selv – og da blir denne virkeligheten din. Du er ennå ikke rede for å realisere den, men den er der. Alt du må gjøre er å «ta brillene dine på deg» – og du vil se den.

Vi bygger det spirituelle Kli over mottakerønsket, over urenheten. «Farao» forsvinner ikke, mottakerønsket forblir – det forblir i sin mest brutale form – og på slutten blir det tilføyd steinhjertet Men vi må heve oss over det.

Jeg beskytter urenheten (Klipa) som dekker mottakerønsket mitt, på samme måte som skallet beskytter en frukt til den er moden. Ellers råtner frukten og jeg vil ikke oppnå korreksjon. Jeg bygger opp hele forholdet mitt til virkeligheten mens skallet beskytter mottakerønsket mitt: «Ikke bare forsvinn fra meg. Hatet mitt, misunnelse, ondskap, lathet, alt dette forblir; jeg trenger deg.» Det er som om jeg pakker inn de egoistiske karakteristikkene mine i en pakke og så går ut fra den til utsiden. På motsatt side, om de forsvant, ville jeg ikke hatt noen ting igjen og ingenting å bygge på. 

Spørsmål: Hvordan trèr man ut fra seg selv?

Svar: For å kunne gjøre det, må du oppnå fullstendig hjelpesløshet. Da vil et slags hull åpne seg for deg i hjertet – og herfra føler du at du kan nå utsiden – og du vil be om det. Du har ennå ikke nådd ekte bønn, du er ikke blitt «presset» hardt nok til å finne skaperen.

Spørsmål: Hvordan når man ekte bønn om hjelp?

Svar: Det skjer bare når man har mistet alt håp, men allikevel vedblir på veien. Det er nødvendig å oppnå en tilstand der man på den ene siden vedkjenner seg det onde og på den andre siden målets storhet – og oppeholde denne kløften.

Først har jeg en dårlig følelse fordi jeg er egoistisk. Denne tilstanden er uutholdelig ond i mine øyne. Men problemet er ikke at det er dårlig for meg. Jeg er nødt til å annullere «selvet» mitt og ønske at det ikke er bra for meg, siden jeg ikke er rede til å gi til skaperen. Da vil det onde manifistere kjærligheten overfor skaperen. Da vedkjenner jeg meg målets storhet, som er godhet for meg.

Når jeg holder fast ved disse to ytterlighetene når jeg ekte bønn, en forespørsel om korreksjon.

Målet er så stort i mine øyne at jeg kan ikke forlate det. Alt jeg er opptatt av er at det bare må vokse seg større. Da holder jeg fast ved de to ytterlighetene; målets storhet og ondskapen til min nåværende tilstand.

Her trenger jeg presset fra gruppen for å overbevise meg om at målets storhet er å glede skaperen. Da begynner jeg å tenke på hvordan jeg skal klare å flykte fra den nåværende dårlige tilstanden som er spesielt dårlig fordi jeg er langt fra målet.

Dette er betingelsene som må ta form hos meg. Jeg har alt jeg trenger for å gjøre dette: gruppen, skaperen, kildene… Men bevisstheten om målets viktighet er nøkkelen til alt (1), det er forut for alle andre betingelser. Jeg må fokusere på målet og kun se på det og holde meg til det, utfra enhver tilstand. Som resultat av det trenger jeg virkelig en gruppe, en lærer, studiet og disseminasjon.

Tross alt er «fullførelsen av handlingen i den innledende tanken.» Målet forplikter meg til alt. Ved å aspirere mot målet forstår jeg at jeg ikke klarer meg uten omgivelsen, siden det er blant vennene jeg kommer til å nå det. Jeg vet at jeg ikke klarer det uten læreren, for han holder meg sammen med gruppen på veien og gir oss lyset som fyller oss. Jeg skjønner at jeg ikke klarer meg uten bøkene, for med deres hjelp lærer jeg å kjenne det spirituelle systemet og tenner meg selv. Når jeg studerer er det som om jeg befinner meg i dette systemet og tiltrekker meg derfra lyset som endrer. Og sist, men ikke minst, innser jeg at jeg ikke klarer meg uten disseminasjon, siden gruppen er en liten del av menneskehetens kollektive beholder som jeg også må ha omsorg for.

Alt kommer fra forståelsen av målets viktighet. Jeg ser for meg den endelige tilstanden der jeg, gruppen og læreren samles med hele menneskeheten slik at hele det spirituelle systemet kommer til liv blant oss. Dets lys vil fylle oss og knytte oss sammen med hverandre til èn hel Malchut i uendelighetens virkelighet. Og i det vil vi avdekke den Ene som som har formet det, Roten som produserte de fire fasene av direkte lys. Og det er skaperen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/3/13, «Introduction to the Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I all skapelsen, fra uendelighetens virkelighet og alle de øvre virkelighetene, Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira, Assiya og alle Partzufim og Sefirot til denne virkeligheten, som er den siste og aller laveste og inkluderer hele universet, den uorganiske, organiske og animale naturen og mennesker på jorden, er det kun mennesket som har fri vilje. Og av alle menneskene gjelder det kun de som spørsmålet angående «hva er meningen med dette livet?» oppstår.

Når en person plutselig får behov for å vite hvorfor han lever, får han med dette spørsmålet sjansen til å korrigere livet sitt og fylle det med mening. Selve spørsmålet indikerer en viss forbindelse med livets kilde. Det betyr at han har mulighet til å korrigere forholdet sitt med kilden. I dag oppstår dette spørsmålet hos mange mennesker og vi ser at depresjon er et utstrakt problem.

Om vi kunne fastslå hva mangelen på kommunikasjon mellom oss er, hvor bristen i kontakten ligger, kunne vi korrigere oss. Vi kunne sammenslå det dårlige og det gode systemet vi har og se hvilken forbindelse er ødelagt og hvilken er uskadd. Det kan vi imidlertid ikke, siden mennesket kun ble skapt med den dårlige energien. Alt jeg føler er ønsket om nytelse. Jeg hverken forstår, eller er istand til å tenke på noe annet. Slik er jeg programmert internt.

Alt jeg iakttar, alt jeg ser og føler, alt jeg forholder meg til, all min bevisste og ubevisste adferd, hver dag av mitt liv dreier seg kun om ett spørsmål: «Hvordan kan jeg nyte hvert eneste minutt og hver eneste nye mulighet.» Slik er mennesket skapt og ute av stand til å bryte sirkelen.

Jeg har lyst til å gjøre noe godt for noen fordi jeg har et spesielt forhold til dette mennesket og føler nærhet. Den gode følelsen min avhenger av den gode følelsen hos denne personen. Ikke bare mennesket, men også hele den uorganiske, den organiske og den animale naturen opererer ifølge dette prinsippet. Vi kan se det overalt; fra de minste elementær-partiklene og bølgene, til gigantiske objekter og hele galakser. Det finnes kun ett ønske i alt – å gripe fatt i det som er bra for meg og å avvise det som er skadelig.

Det egoistiske ønsket om nytelse på det uorganiske, det organiske, det animale og det kommunikative nivået i naturen, opererer kun på denne måten. Men på det kommunikative nivået får vi i tillegg en spesiell frihet til å velge. Mennesket utvikles fra animalt nivå, fra apene og begynner på et visst punkt i livet å stille seg selv spørsmålet: «Hvorfor lever jeg, hva er meningen med livet, hva er livets kilde, har det noen mening?»

Gjennom utviklingen og som resultat av motgang og alt man har gjennomgått, begynner man gradvis å se det store bildet. Spørsmålet om meningen med livet tvinger en da til å oppklare hva man mangler – man blir nødt til å finne ut hvorfor man lever. Selv om man har et godt liv oppstår spørsmålet om livet har noen mening og hva man kan oppnå.

Noen vender seg til religion og det gir en et visst håp, siden man blir lovet at ting blir bedre etter døden. Det er ingen virkelig løsning, siden det ikke gir noe svar på spørsmålet. Man blir bare beroliget av andres fortellinger.

Læren om kabbalah tilbyr oss en reell sjanse til å se virkeligheten hinsides grensene til fysisk død. Den sier: «Du skal få se virkeligheten din mens du lever.» Det betyr at vi ved å forandre holdningen vi har til virkeligheten, begynner å se den motsatte virkeligheten utenfor oss. Vi går ut fra oss selv til den eksterne virkeligheten, som for å identifisere oss med den og slik forlater vi kroppen, det animale nivået og oppnår nye sanser, nye egenskaper som kalles menneskelige egenskaper.

Vi identifiserer oss med og kobler oss sammen med hele naturen utenfor oss. Slik oppnår vi en utenfor-kroppen-eksistens, spirituelt liv. Vi blir nødt til å gjøre det her, i denne verden, i denne virkeligheten, i dette livet og da vil vi gå over til den neste virkeligheten. Nå befinner vi oss tross alt på virkelighetens animale nivå. I vår virkelighet har vi de uorganiske, de organiske og de animale nivå i naturen. Vi tilhører animalt nivå, men er mer utviklet enn andre dyr.

Vi må gå videre til det menneskelige nivå, til Adams nivå, som betyr «lignende» (på hebraisk; Domeh) den øvre kraften, kraften av kjærlighet og giverglede. Når man går ut fra seg selv, begynner man å se og føle denne annerledes virkeligheten. Man begynner å erfare livet utenfor kroppen, som i en kollektiv matrix med eksistens over materie.

Det er nøyaktig denne formen for eksistens som kalles det menneskelige nivå. Vi oppnår det ved å tiltrekke oss giverkraften som eksisterer i naturen, legger den til mottakerkraften, kraften av egoet vårt – og begynner å korrigere det ved å forvandle det til giverkraft. Slik kommer vi til det spirituelle nivået.

Nå befinner vi oss i omformingsfasen fra ett nivå til et annet og i nær fremtid vil vi kunne se hvordan hele verden må gå videre til neste fase i evolusjonen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/3/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Fri vilje, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi vet alle at hver gren ligger naturlig nær roten sin og derfor er naturen vår nær roten vår, nær skaperen.  Giverønsket, som lyset, som skaperen som skapte oss, er innstallert i den. Men vi befinner oss i et skjul som veier tungt på oss og ikke lar oss se oss selv som vi i virkeligheten er.

Derfor synes alle egenskapene våre korrumperte. Men vi må forstå at det ikke er den virkelige formen vår. Det er ikke oss, det er skjulet! Kun ved å fjerne dette dølgsmålet, eller ved å heve oss over det, vil vi umiddelbart nå roten vår. Det er som klær vi må ta av og heve oss over. Det kalles arbeid i tro over fornuft, som vil si at vi hever oss over egoet vårt, over dekket som ligger over oss og leve over det.

Vi befinner oss faktisk i tilstanden av Ein Sof (uendelighet), men vi glemmer det. Vi bør alltid se uendelighetens virkelighet i alt; i forholdene våre, i aspirasjonene vi har, i hele verdensbildet foran oss.

Skaperen har ikke skapt noe som er dårlig. Alt han skapte var godt, som resultat av aspirasjonen om godhet. Men han skjulte denne tilstanden, for at vi skal finne den og se at han anser den som ønskelig – og det samme gjør vi.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/3/13, «Matan Torah (The Giving of the Torah)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle handler ifølge roten til sin egen sjel og lyset som endrer har innvirning på en ifølge roten til denne sjelen.  Når vi iakttar hverandre skjønner vi derfor ikke motivene bak handlingene våre; vi ser ikke hvilke informative gener og hvilke korresponderende lys som transformeres i oss. Vi klarer ikke å bedømme hverandre på rett vis og det er derfor vi sier at det alltid er nødvendig å være imøtekommende overfor venner.

I forhold til seg selv, har mennesket fri vilje og må prøve å konstruere en omgivelse rundt seg selv som er til maksimal inspirasjon. En må vie seg til det miljøet, bøye seg for det og innlemmes i det så mye som mulig, som det står skrevet: «Alt du har i dine hender, i din makt, må du utrette.»

Samtidig med dette eksisterer det også en generell utviklingsplan. Vi befinner oss i en prosess der hele verden begynner å våkne. Derfor er utviklingen vår avhengig av hele verdens utvikling. Dette puslespillet vekkes mer og mer og inni det må hver og èn fylle sin designerte plass. Jo mer verden generelt avanserer, jo mer avanserer derfor også vi, «Israel», folket som søker skaperen. Og samtidig, gjennom vår avansering, inspirerer vi hele verden.

Det er derfor umulig å holde disse to komponentene i arbeidet adskilt. Alle er forbundet og avhengige av hverandre på en måte som er umulig å adskille: både det indre arbeidet, med hjelp av de informative genene våre og vårt personlige endrende lys og også i gruppen og det generelle arbeidet for Israels folk i Israels land og for hele verden. Det er på tide å inspirere alle. Men jo mer internt et lag er, dess viktigere er inspirasjonen.

En som hele tiden snubler og derfor føler seg underlegen, må forstå at dette er til ens eget beste og blir på denne måten vist sin virkelige tilstand. Man må være takknemlig både for det som er dårlig og det som er godt, for det gode og dårlige blir veid sammenlagt. Formen det gode og dårlige viser seg i, avhenger kun av det endrende lyset. Og det er alltid viktig å sjekke oss selv ifølge innlemmelsen vår i et samfunn: Hvor mye er du rede for og opptatt av å se hele gruppen og hele verden generelt, som din egen sjel?

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 20/3/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørmål: I det siste har du ofte sagt at vi trenger den positive innflytelsen av tankekraften på hverandre. Er det mulig å overføre storheten for målet og for skaperen med tankekraft?

Svar: Det lar seg bare gjøre hvis du «går inn» i den andre. Vi kan overføre tanker og kroppslige følelser på vårt fysiske nivå. Dette skjer ikke bare via telepati, men kan faktisk forklares av høy følsomhet som gjør en istand til å føle andres vesen.

I det spirituelle kommer vi dessuten i kontakt med hverandre i et felles, kollektivt ønske, i felles forbundede egenskaper og da flyter det naturlig fra den ene til den andre. Dette er egenskapen av oppstigning fra ett nivå til et annet, der GE hos den lavere forbinder seg med AHP hos den høyere, som kabbalah lærer oss.

Fra en virtuell leksjon, 17/3/13

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Knusingen av beholderne er ikke bare en knusing, men avdekkelse av steder med feil som tidligere var skjult.  Nå, som feilen er avdekket, er det mulig å få klarhet i den, å undersøke den i dybden og korrigere den ved å fullføre det den mangler.

En mye sterkere og edlere tilstand skapes når vi setter sammen alle delene igjen. Tidligere så det bare ut som det var helt, men hadde mange sprekker inni seg. Det er opplysningen som tilføyes i den endelige tredje fasen av skapelsen som manglet i beholderen til virkeligheten av Ein Sof (uendeligheten) i første fase.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/3/13, Shamati # 38

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «Hva er forbudet mot å velsigne et tomt bord i arbeidet»: Et menneske må tro at alle nedturene man gjennomgår er fordi hver nedtur øker et menneskes behov for hjelp av skaperen, siden et behov kalles en beholder, siden det er denne beholderen skaperen fyller med lys… et menneske må tro at skaperen vet hvor stor beholderen må være ifølge ens behov og ønske og når skaperen ser at beholderen kan slutte seg til lyset, fyller han den umiddelbart så mye han kan. Og man bør ikke la seg påvirke av nedturene, men heller si: «Guds hjelp kommer umiddelbart,» og tro at hver nedtur kan være nok til at man blir en beholder og at skaperen umiddelbart kan oppfylle ønsket… 

Alle forstyrrelsene er ikke hindringer, men faktisk «hjelp mot». Ethvert problem bør ses som skaperens kall der han ønsker å føre mennesket nærmere seg ved å fremkalle følelsen av avstand.

Da kan du heve deg over følelsen av mangel, over forstyrrelsen og aspirere for hengivenhet, for giverkraft. Etter flere slike tilfeller bygger du opp nok styrke til å bli fyllt med lyset av skaperens avdekkelse.

På den andre siden, dersom du konstant arbeider slik, er det arbeid i «venstrelinjen». Du arbeider bare over mangelen din og det er ikke ønskelig. Du må kun arbeide slik når du kommer i denne konflikten, men du må ikke bare lete etter mangel, det er kun når du ikke har noe valg. Så lenge slike «uhell» ikke skjer, må du arbeide i høyrelinjen og hele tiden aspirere for helhet.

Helhet er når du ikke føler mangel i noe og konstant befinner deg i en tilstand av Hafetz Hesed, i absolutt giverglede. Det er skaperen som påfører deg slike uhell i arbeidet, følelsen av mangel i ulike ønsker.

Det er slik arbeidet vårt er: Du tar alltid et skritt forover med høyrefoten, til skaperen tvinger deg til å ta et tilbakeskritt med venstrefoten og slik oppnår du endelig et helt ønske. Samme øyeblikk du oppnår en hel beholder, vil du umiddelbart oppdage lyset i den.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 10/3/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «Introduction to The Book of Zohar«, Artikkel 10: Slik er det fordi han ikke har interesse for mottakelse, kun for å gi. Klipot, derimot, vil ikke ha noe med giverkraft å gjøre, men bare å ta imot for sin egen skyld, for egen nytelse. Det finnes ingen større motsetning enn dette.

Spørsmål: Hva er klipa?

Svar: Klipa er noe som forhindrer meg i å nærme meg skaperen. Jeg gjenkjenner det som en kraft som legger hindringer foran meg.

Ærlig talt, hva kan forhindre meg?

Jeg ønsker å more meg og det betyr at all slags nytelser forhindrer meg; de distraherer meg, tar meg bort fra likhet med skaperen og holder meg tilbake fra å avansere mot samhold og giverkraft. Det er disse nytelsene som kalles «smuss».

Så klipa er noe ekstremt behagelig. La oss si at jeg heller foretrekker å slappe av hjemme, istedenfor å delta i vennenes samling. Det er mer behagelig å ha tanke for det som skjer med meg personlig, enn for verden og korreksjon. Jeg er mer opptatt av å ta vare på mine egne barn enn naboens.

Men det virkelige klipa er når jeg føler at jeg avanserer mot skaperen med en viss metode og på den måten kan glede ham, men plutselig finner ut at det er mer behagelig å fravike og bli distrahert av noe. Dette er klipa; det virker som om det henger seg i klærne mine og holder meg tilbake.

Vi skjønner ikke alt dette før vi oppnår intensjonen over ønsket, før vi går ut fra ønsket og begynner å handle på grunnlag av intensjon.

Å handle på grunnlag av intensjon vil si å tilføre begrensning (Tzimtzum) til mottakerønsket. Jeg må bli uavhengig av det og fullstendig fri til å velge. Med andre ord, uavhengig av ønsket. Jeg kan selv bestemme at jeg vil bearbeide det for å motta. Jeg har mulighet for å arbeide for å gi, men bestemmer meg for det motsatte. Dette er «smuss». Motsatt, hvis jeg ikke har noe valg, kan jeg ikke bli bedt om noe. Å ta imot med egoistisk intensjon er klipa som går igjen i alle oppturene våre, til korreksjonens avslutning. Og det krever alltid en vanskelig avgjørelse – hvordan skal jeg handle, for å ta imot, eller for å gi?

Vi snakker om det egoistiske ønskets arbeid med lys og beholdere og ikke bare om avvisning av de «små» gledene i verden. Jeg blir bedt om å ta en høyere avgjørelse når jeg begynner å føle at det finnes en konge med egoistisk natur. Dette er skaperens bakside og jeg tror det er den som dominerer verden. Slik bør det være og jeg tar mine beslutninger under disse betingelsene.

Avgjørelsen er dessuten bare mulig når jeg hever meg over begrensningen, når jeg er uavhengig. Det er da jeg bestemmer meg for å glede meg over å ta imot og forvandles til klipa.

Generelt sett er det smusset som gir en energi og skubber en mot målet. De fremkaller en slik motivasjon at man blir nødt til å klatre over dem, som en fjellklatrer, man må overvinne dem og stige til toppen, til kongens slott. Og hver bevegelse er et skritt over smusset.

Klipa er essensen til skapelsens materie, mottakerønsket som tok egoistisk form og viser seg for oss på denne måten. Derfor er det umulig å gå ett skritt videre uten å være i kontakt med klipa.

Men vi kobler oss selvfølgelig ikke sammen med det. Vi må alltid holde oss i høyrelinjen og da vil energi fra smusset alltid komme til rett tid og i rett form.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/3/13, «Introduction to The Book of Zohar«

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →