Min nye artikkel på Linkedin “We Are Free – Free to Pray”

Selv i de verste tider og under de mest ekstreme situasjoner er våre hjerter alltid fri. Vi kan velge hvordan vi relaterer til hva vi enn står oppe i. Nå når det enn en gang er krig i Europa kan vi velge samhold. Når alt kommer til alt er krig ikke mer enn den mest ekstreme tilstand av uenighet. Motgiften mot krig er derfor samhold, og det kan vi oppnå om vi ber om det – alle rundt i hele verden.

En bønn er en målrettet anmodning som kommer fra dypt i hjertet om hjelp i en smertefull situasjon. Ingenting kan stoppe oss i å be om enhet og kjærlighet i en tilstand av separasjon og fientlighet. Vi har alltid frihet til å be.

En krig er vunnet med ånd, ikke med våpen. Derfor må vi reise vår ånd over vår bedrøvelige fysiske situasjon og be om styrke til å forene våre hjerter over uenighet, atskillelse og fientlighet.

Om menneskeheten kommer sammen rundt krigen i Europa og ber om at den må stoppe, at motpartene må finne styrke til å løse sine uenigheter fredelig, da kan ingen uvilje være i stand til å motstå det. En samlet menneskehet kan slukke krigens flammer rundt i hele verden. Denne krigen er mot oss, mot oss alle. Det er vår skyldighet, hver og en av oss har plikt til å be fra dypet av våre hjerter at fiendene vil legge ned sine våpen.

Alt som skjer, det skjer for at menneskeheten skal samles, forene seg. De forferdelige hendelsene som nå utspiller seg må bli til en satsning på global enhet. Dette kan imidlertid bare lykkes om vi ikke skulker unna plikten vi har til å reise oss over oss selv og forme et globalt felles ansvar.

Om vi ikke bruker anledningen vi er gitt til å styrke vår enhet rundt hele verden, da er vi også å beskylde for det som skjer, og for det som siden skjer.

Kategori: Bønn, Enhet, Intensjon, Nye publikasjoner, Uncathegorized - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi be å spørre om noe fra skaperen når han uansett vet alt på forhånd? Hans lover er uforanderlige og alt er forhånds-bestemt og fastsatt helt uten mulighet for endring, så alt er per definisjon, faktisk allerede gjort. Hvordan kan en liten skapning som ikke klarer å oppfatte mer enn en hundredel av det generelle bilde, be om noe som helst? Og mer uforståelig er hvordan han kan forlange noe som helst, hvis det han forlanger er giverglede?

Svar: Fordi denne etterspørselen endrer deg og din holdning mot skaperen, og bringer deg nærmere han.

Kategori: Bønn, Intensjon, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Baal HaSulam sa at mennesket må handle praktisk for å fremkalle kjærlighet til skaperen hos seg. Så hvorfor er det så vanskelig å gjøre det? Hvorfor er det så stor indre motstand?

Svar: Faktum er at når du faller, slutter du ikke simpelthen å føle kjærlighet for ham. Du mister også kontakten med skaperen, derfor synes det for deg som om skaperen har forlatt deg.

Sannheten er at hans kjærlighet er absolutt og uendelig. men det skjulte på din side, i egoet ditt, øker for hver dag og hvert øyeblikk, så du føler ingen kjærlighet inni deg. Poenget er at du glemmer at det som forårsaker det er den indre nedkjølingen hos deg – og du tror at det er skaperen som har forlatt deg.

Derfor roper du ut: «Hvorfor har du forlatt meg?» Men det er faktisk ingen som har forlatt deg. Skaperen har, tvert imot, gitt deg mulighet til å oppdage ham mer og mer, av deg selv. Dette er forskjellen mellom religion og kabbala. Den religiøse ber til skaperen og ber skaperen om å gjøre alt for ham, mens kabbalisten ber skaperen om å gi ham kraft og verktøy til å korrigere med.

Spørsmål: Betyr fremkallelse av kjærlighet til skaperen å fremkalle kjærligheten til vennene inni meg?

Svar: Det er umulig å gjøre det på noen annen måte. Bare gjennom kjærlighet til vennene kan du oppnå kjærlighet til skaperen. Slik det står skrevet: «Fra kjærlighet til mennesket til Guds kjærlighet.»

(141798)

Fra første del av morgenleksjonen, 19/8/14, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er en bønn en forespørsel om hjelp fra skaperen i vanskelige tider? Kan jeg fremsi tradisjonelle bønner med mine egne ord?

Svar: En bønn kalles arbeid i hjertet og ikke ord man fremsier. Kanskje jeg ikke en gang kjenner ordene i bønnen, eller språket som snakkes. Barnegråt er jo også en bønn. Barnet kan ikke noe språk, det bare skriker. Hvorfor? Fordi det vil ha noe. Det kalles bønn.

En bønn er å løfte opp MAN, avdekkelse av et tomt ønske. Å løfte et ønske vil si at jeg vil ha noe høyere enn det jeg har nå. Hvis det er dette jeg ønsker, kalles det en bønn.

Og hvis jeg vil ha noe som ikke overskrider mitt nåværende nivå, anses det ikke som en bønn, og det stiger ikke opp til den øvre som ivaretar meg. Han er villig til å utføre èn eneste handling: å hjelpe meg å stige til ham. Det er akkurat dette det er ment for, i følge rangen av grader som kom ovenfra nedover. Derfor bør bønnen løfte opp MAN (Mei Nukvin – vann fra Nukva), når Malchut ønsker å bli lik Bina.

Det er nivået av Bina og nivået av Malchut. I løpet av andre begrensning (Tzimtzum Bet) stiger Malchut til Bina, og Malchut finnes allerede i Bina. Da, som resultat av knusingen, stiger Malchut ned fra Bina og tilbake til Malchut, men den gjør det sammen med den splittede Bina. Dette er faktisk den spirituelle gnisten (punktet i hjertet) som innpodes i oss.

Nå er det fra vårt kollektive Malchut, vårt ønske om nytelse og gnisten fra Bina som vekker oss, at vi ønsker å heve denne gnisten tilbake til Bina. Arbeidet mitt består av å evaluere den spirituelle gnisten sammenlignet med Malchut. Jeg sammenligner dem med hverandre. Hvis gnisten er høyere, betyr det at jeg ønsker å bli lik Bina, å smelte sammen med henne, siden gnisten er en del av Bina i meg, en del av skaperen ovenfra.

Da er det som om jeg løfter det tilbake til Binas nivå med min aspirasjon. Det kalles «vann fra Nukva» som jeg løfter oppover. Det er en del av Bina («vann») som er i Malchut («Nukva»). Dette kalles et skrik, en bønn. Og ingen bryr seg om hvilke ord du bruker på dette tidspunktet.

(25364)

Fra en leksjon, 18/10/10, The Book of Zohar

Kategori: Bønn, Intensjon, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Salme 121: En sang for oppløftelse. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?

Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.

Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke la deg blunde!

Se han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.

Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.

Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten.

Herren skal bevare deg fra alt ondt, han skal bevare ditt liv.

Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Vi må løfte manglene våre til korreksjon av Malchut, den knuste beholderen, den knuste sjelen, til vi når opp til hodet på Atziluts virkelighet, hvor skal min hjelp komme fra, jeg løfter mine øyne mot fjellene, som betyr at man reiser seg over alle fjell av tvil. Denne oppløftelsen er i forhold til likheten i form som jeg ønsker å oppnå. For øyeblikket kan jeg selvsagt ikke gjøre det, men jeg ønsker å stige dit.

Det er der hjelpen min kommer fra, min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper, som betyr at han skaper Malchut av egenskapene til Bina og Zeir Anpin, HaVaYah kobler dem sammen.

Du kan gi uttrykk for ønsket ditt på denne måten på hvilket som helst stadie du befinner deg, fra dag og fra natt, for å oppdage at Israels vokter hverken blunder eller sover. Alle disse dagene samles opp og skaperen vil hjelpe oss og dvele i enheten mellom oss i forhold til lengselen vi har om å forenes.

Vi må ikke glemme at vi er nødt til å gjøre istand en plattform, et sted for guddommeligheten. Alt arbeidet vårt dreier seg om tilkobling på en praktisk og jordnær måte, på tross av alle vanskeligheter og hindringer. Det finnes ingen tilfeldigheter i livet, alt er planlagt og organisert ovenfra til den minste detalj forat vi skal koble oss sammen under disse forholdene.

Jo høyere vi stiger, dess lavere faller vi ved å møte flere hindringer. Slik avdekkes den knuste beholderen, den knuste sjelen, til vi avklarer alle komponentene av dem som vi må sammenkoble for å oppnå det første spirituelle nivået.

Det viktigste er å stige til første nivå på den spirituelle stigen. Alle de andre nivåene følger hverandre i en kjede av årsak og virkning. Alle er av samme natur og det som er mest vanskelig er å gjøre omveltingen fra mottakernatur til givernatur.

Så har vi den samme måten med oppstigning ifølge de samme reglene. Flere og flere detaljer avsløres og inntrykket forandrer seg sikkert, men det er ikke lengre den første omveltingen av naturen vår. Så det viktigste er at vi beseirer det første nivået.

(132503)

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 11/4/14

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

En bønn til skaperen bør alltid foregå i fellesskap.
For hva kan jeg be om? Når jeg føler hat, en kløft mellom meg og andre og er ute av stand til å koble meg sammen med dem, ber jeg skaperen om hjelp til å overkomme disse stadiene. Da kan jeg be for alle sammen med alle.

All vår ulikhet, når vi ikke klarer å jobbe sammen eller å diskutere noe, er en fantastisk tilstand! Men følelsen av avvisning kommer stadig til å bli sterkere. Vi vet at elevene til Rabbi Shimon som skrev boken Zohar pleide å samles, men samtidig var de klare til å sette fyr på hverandre, fordi de følte så mye innbyrdes hat mot hverandre. Det er slike stadier vi må gå gjennom.

Realisering av hat viser seg i grupper som avanserer. De som unngår dette og slutter å komme til gruppen, forstår simpelthen ikke hva det er som skjer. De skjønner ikke at alt kommer fra skaperen, at det ikke finnes noe annet enn ham og at alt dette er nødvendig for korreksjonen og at gruppen må løftes av korreksjonene – over alle konfliktene.

Hvis vi føler ekte hat, så er det den betingelsen som leder oss til vår felles bønn. Ved å samle alt det innbyrdes hatet, må vi heve oss over det – for dette er alles problem – og da vil vi oppdage den spirituelle virkeligheten.Betingelsen for avdekkelse av skaperen er nå rett foran oss.

(32027)

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 28/3/14, Spørsmål og svar med dr. Laitman

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Noen ganger føler jeg ubegrunnet hat mot en venn og klarer ikke å kvitte meg med det.

Svar: Hat mangler grunnlag; det er en spirituell kategori som manifesterer seg hos et menneske uten årsak; simpelthen fordi man har et brennende ego.

Slike problemer kan bare løses i diskusjon sammen med andre venner. Tanken bak er at korreksjonen realiseres spesielt når vi føler sterk avvisning overfor hverandre.

Ubegrunnet hat er en klar og tydelig oppdagelse av de knuste lengslene. Det blir sagt at avvisning var årsaken til at det andre  tempelet ble ødelagt. Istedenfor kontakt, solidaritet, gjensidig bistand og kjærlighet blant menneskene,  flammet det plutselig opp et intenst hat. Det var dette som førte til og forårsaket knusingen av den spirituelle Kli (beholderen).

Så når slike situasjoner dukker opp, bør dere samle dere raskest mulig og prøve å diskutere problemene i en workshop. Først uten noen agenda, uten å berøre noen personlig og uten å ha til hensikt å finne en obligatorisk løsning på spørsmålet, fordi det berører oss alle – og ubegrunnet hat eksisterer i hver og en av oss.

Det dukker opp hele tiden av ukjente og uforklarlige årsaker; jeg tåler ham/henne ikke, jeg klarer ikke å komme til enighet med ham/henne, vi forstår hverandre ikke, eller det er noe som gjør at jeg frastøtes fra ham eller henne.

Det er viktig å avklare om det finnes en grunn til det, ved å samles i grupper med fem eller ti venner, for å diskutere saken. Jeg kan ikke si at jeg misliker noen, men jeg vil finne ut hvorfor holdningen min viser seg slik den gjør det.

(131851)

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Workshop - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor kalles arbeidet med å oppfylle andres ønsker for «intensjon?»

Svar: Det kalles «intensjon» fordi jeg bruker meg selv med alt jeg har, for å oppfylle en annens ønske.

Jeg kan bare arbeide med ønsker. En type arbeid er forberedelse av Kelim: dette er å gi med hensikt å gi, Binas nivå. Og vi har direkte spirituelt arbeid, å ta imot med hensikt å gi.

Men jeg arbeider bestandig med ønsker. Hvis jeg arbeider med mine egne ønsker, kalles det «med hensikt å motta», og hvis jeg arbeider med andres ønsker, kalles det «med hensikt å gi.»

I begge tilfeller utføres arbeidet med ønsker og intensjonen viser til beste for hvem det er jeg arbeider: for å få eller for å gi. Intensjonen er arbeidsplanen min. Med intensjon om å gi vil si at jeg arbeider med en annens ønske over mitt eget og bruker alle mine evner for å hjelpe ham/henne med å realisere seg selv.

Men ønskene hans/hennes er egentlig mine egne. Jeg har bare øynene fulle av støv og er ikke istand til å se at de er mine og at alt dette er meg selv. Så jeg prøver å oppfylle disse ønskene som tilsynelatende er fremmede for meg, men egentlig realiserer jeg meg selv. Etterpå ser jeg at alt dette er mitt eget. Så hvorfor måtte jeg arbeide med å gi på en slik merkelig måte? Det var forat jeg skulle få behov for å skape en relasjon med en annen og egentlig føle skaperen gjennom ham/henne.

(130887)

Fra forberedelsen til dan daglige kabbalaleksjonen, 24/3/14

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

 Spørsmål: Når vi leser i Zohar høres det ut som musikk, men samtidig forsøker jeg å forstå ordenes betydning og ikke å glemme rett intensjon. Det er, derimot, umulig å huske på alt sammen. Hva er det viktigste?

Svar: Når vi lytter til den behagelige stemmen til den som leser og nyter musikken i Zohar, er det viktigst at vi tenker på våre egne problemer, som betyr at vi tenker hvordan vi kan nå stadiet av kjærlighet for vennene der jeg kan føle noe for skaperen.

Zohar forteller oss hva som ble avdekket for de som klarte å tilkoble seg. Det er veldig enkelt; når du kobler begynner du plutselig å høre. Det er som om du har fanget opp en radiobølge og plutselig ser du den. Dette er de to innsiktsnivåene: Hassadim og Hochma, og de skriver om det de ser.

Slik var det boken Zohar ble skrevet. Nå må vi prøve å oppnå kontakt med hverandre slik de gjorde for å se det de ser.

Vi ser nå en veldig spesiell form på nivå av denne verden med vårt legemlige hjerte og intellekt. Det er formen av uendelig knusing. Vi må prøve å avdekke avhengigheten av holdningen vår til samfunnet, skaperen og dette bildet. Det vil si at jeg ønsker å se hvor mye perspektivet mitt av verden og måten jeg oppfatter verden på forandres når jeg forandrer holdningen min til samfunnet og til skaperen med stadig økende tilkobling.

Jeg ønsker å finne formelen for hvordan vi kobler oss sterkere sammen, etter å lenges etter skaperen, den gjensidige garantien, etter å gjøre en innsats under studiet for å avdekke kraften som er mellom oss og i hele verden, etter å nå frem til et visst nivå og avdekke en ny form for oss.

Vi må begynne å praktisere det. Zohar fører oss dit ved å vise oss tilstander og begivenheter som hjelper oss å forstå hva  forfatterne av Zohar har avdekket: Mennesker som satt i en grotte i andre århundre e.kr, etter tempelets ødeleggelse da landet Israel lå øde og alle befant seg i en forferdelig tilstand – og allikevel oppnådde de slike høye nivå av spirituell innsikt.

Se hvilke nivåer de skriver om: Abraham, Isak, Jakob, alle disse stadiene til korreksjonens avslutning: det er realiseringen av hat og realiseringen av det å holde sammen.

(130592)

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/3/14, Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Et spørsmål i spiritualitet er et ønske (Hisaron, behov) som trigger det øvre lys. Lyset kommer ned og fyller det ønsket. Dette kaller vi et ekte spørsmål eller bønn.

Men inntil slik et ekte spørsmål blir formet går en gjennom en rekke innledende spørsmål som kalles “en bønn før en bønn.” Med andre ord, før man egentlig når bønnen, forespørselen, går man gjennom mange små, private unøyaktige spørsmål før et korrekt spørsmål til slutt kommer frem.

Generelt sett koker alle spørsmålene ned til en ting: “Hva er meningen med livet? Er det verdt å leve? Hvis ja, for hva? Dette er det eneste spørsmålet som egentlig eksisterer. Et menneske spør på milliarder av forskjellige måter, og følgelig blir det bare en delvis respons. Men på slutten av korreksjonen vil alt forvandle seg til et stort spørsmål som vil bli besvart av en gigantisk respons- fullstendig adhesjon (Zivug a Shalem).

Spørsmål: Hva slags spørsmål bør vi bringe til deg og hvilke bør bli avklart i gruppen?

Svar: Det er bedre om dere kommer til meg med et kollektivt spørsmål. Hvis du har et spørsmål som involverer hele gruppen, vennligst henvis det til meg.

Kommentar: Så langt, når jeg finner svar på mine spørsmål i gruppen føler jeg at de er korrekte.

Svar: Ja, “så langt.” Det er på denne måten for hvert nivå, for meg og for alle. Svar som var riktig på denne graden blir feil når vi når et nytt nivå fordi Keter av nedre Partzuf appellerere til Malchut av øvre.

Fra en leksjon i Russland 2/10/14

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Intensjon, Spiritualitet - Inga kommentarer →