Det er umulig å oppfinne noe som ikke allerede eksisterer i naturen.
Det finnes kanskje ikke noe motstykke i materiet vi bygger det fra, eller på samme nivå, men det er nødt til å eksistere. Vi tar alle eksemplene og alle analogiene fra det som allerede finnes i naturen; vi kan ikke oppfinne noe som er absolutt nytt.

Det er grunnleggende umulig. Det finnes bare ett nytt punkt i hele skapelsen – noe fra ingenting (Yesh Mi Ayin). Alt annet, bortsett fra denne “begynnende skapelseshandlingen” (Første Mosebok Maase) er en konsekvens av møtet mellom beholderen og lysets egenskaper, i ulike sammenhenger. Så vi kan kun ta eksempler fra eksistrende egenskaper og skape paralelle former.

Alt det vi bygger i vår virkelighet, som vil si i våre egoistiske følelser, kalles “denne verden” – og det finnes eksempler på dette i naturen. Hvis vi ønsker å fortsette utviklingen vår ved å studere naturens visdom, må vi utvikle en ny innsikt som fokuseres på giverglede. Da kan vi også selv realisere eksemplene av å gi.

Vi får ingen eksempler av de høyere egenskapene i denne materialistiske verden og derfor ender all vitenskapelig progress på grensen mellom vår virkelighet og de øvre virkelighetene. Selv før vitenskapen har overanstrengt seg, kommer det materialistiske ønsket vårt til en blindvei og stopper. Utviklingen vår stanser på et visst punkt siden vi ikke finner nye eksempler å implementere i denne verden.

Aller viktigst, vi har mistet viljen til å lete etter dem for å oppfinne nye ting og på den måten å avansere på materialistisk nivå. Vi er et overgangspunkt, på grensen til avdekkelsen av nye, spirituelle ønsker.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/8/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kabbalastudier, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er spirituell avansering mulig uten grunnleggende psykologisk kunnskap?

Svar: Kabbalistene lærte i all hovedsak ikke psykologi. Undervisningen i psykologi begynte tross alt kun 50-70 år tilbake i tiden. Ved begynnelsen av det forrige århundre eksisterte ikke en gang psykologi som vitenskap. Selv i dag kan det vanskelig kalles for vitenskap, siden det er umulig å lære og utforske mennesket mens vi befinner oss på det nåværende dyriske utviklingsstadiet. For å kunne lære og utforske noe, må vi befinne oss et nivå høyere.

Derfor er det bare mulig å oppfatte menneske og dets psykoligi, som vil si strukturen av dets sjel, innenfor læren om kabbalah. Psykologi er sjelen. Hvem kan lære og utforske sjelen? Alt vi lærer er alle mulige slags former for dyriske reaksjoner; enten instinktive, eller et resultat av miljøets eller det menneskelige samfunnets innflytelse på oss.

Psykologi som vitenskap tok slutt for omtrent 20 år siden. Vi sluttet å forstå hverandre og derfor kan ingen seriøst involvere seg med det. Psykologer snakker selv om dette. Siden begynnelsen på nittitallet i forrige århundre, er ingen nye oppdagelser gjort, selv avhengighetsforhold er ikke blitt definert, mennesket er blitt ugjenkjennelig, ett menneske kjenner ikke et annet.

Vi er derfor nødt til å heve oss til et nytt nivå. Ved å lære kabbalah er det mulig å forstå menneskets psykologi, dets sjel, for alt fastslås der. Hvordan er det mulig å forstå et menneske dersom vi ikke vet hva som driver det, hvorfra, hvorfor, med hvilket behov og med hvilket mål. Det er målet som fastslår alle reaksjonene.

Vi ser kun mennesket i dets daglige fysiske liv der det kun befatter seg med å leve sine sytti år. Det er ikke psykologi, men snarere et normalt nivå av dyrisk eksistens. Derfor er det kun mulig å lære psykologi ved å lære den kabbalistiske metoden.

Fra Kongressen i Krasnoyarsk, 16/6/13, Leksjon 5

Kategori: Kabbalastudier, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Er fysisk kontakt viktig for en student som sjelden treffer den kabbalistiske læreren og andre venner?

Svar: Poenget er at korrespondansestudie eller virtuelle studier er noe nytt. Korrespondansestudier ved universiteter anses vanligvis ikke som veldig seriøse.

Når det dreier seg om læren om kabbalah er dette spørsmålet enda mer akutt, siden der må være en form for kontakt mellom læreren og studenten, minst èn gang iløpet av livet. Det gir dem begynnelsen på en forbindelse som etterpå fungerer mellom avstander, ved utvikling av følelsen av kontakten mellom dem. Men hvis der aldri har vært kontakt, er det veldig vanskelig.

Vitner er tross alt de som ser – og ikke de som hører; selv i en rettsal og andre steder høres spørsmålet: “Har du sett det, eller er det noe du har hørt?” Et ekte vitne er noen som faktisk ser hva som skjer.

På treffene har vi dessuten i tillegg til kontakten mellom meg og publikum, kontakten mellom menneskene i publikum som forsøker å forène seg til èn helhet – og det er da vi kan fremkalle den øvre tilstanden. Når man studerer virtuelt og er alene, eller sammen med noen få venner, er det ikke nok.

Massive samlinger der også jeg er tilstedeværende, har en enorm innflytelse og den kan ikke virkelig føles virtuelt. Det finnes ingen andre løsninger og slik må det være.

Vi kan ikke undervurdere fysisk kontakt, for gagnet denne handlingen fører til er fantastisk. Det er grunnen til at verden ble skapt i fysisk form, for det er fra dette nivået den spirituelle kontakten starter. La oss derfor gjøre vårt beste for å møtes.

Fra den virtuelle leksjonen, 2/6/13

Kategori: Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Peace”: Rabbi Akiva skildrer to mennesketyper: den første er den “åpne butikken”-typen, som ser hele verden som en åpen butikk uten noen butikkeier. Om dem sier han: “Boken er åpen og hånden skriver.” Det betyr at selv om de ikke ser at det finnes en konto, blir alle handlingene deres uansett nedskrevet i boken, som forklart ovenfor. Dette skjer ifølge utviklingsloven som er innprentet i skapelsen mot menneskehetens vilje, der de ondes gjerninger nødvendigvis stimulerer til gode gjerninger, som vist ovenfor.

Den andre mennesketypen kalles “de som ønsker å låne.” De tar hensyn til butikkeieren og når de tar noe fra butikken, er det kun som et lån. De lover butikkeieren å betale ønsket pris, som vil si å oppnå målet med den. Og om dem sier han, “Alle som ønsker å låne kan komme og låne.”

Spørsmål: Hvordan finner man ut hvilken type man tilhører?

Svar: Ifølge intensjonen, ifølge hva du vil oppnå med studiet.

Først, hvis jeg er lik gjesten som ønsker å takke verten, må jeg forestille meg neste stadie. Jeg står foran “butikken” eller foran “bordet med forfriskninger”, som egentlig er gruppen. “Bordet” er med andre ord verktøyet jeg har for å motta gaver fra verten og for å gi ham gaver. Gruppen er som bordet verten har dekket og gjort klart for meg, så jeg kan smake på det han har forberedt for meg og slik å gi til ham. Derfor sier det: “alt er gjort klart for måltidet.”

Spørsmål: Hvilke beregninger gjør jeg her?

Svar: Der er to muligheter:

♦ Jeg går tilbords uten å bry meg med å spørre hvem som har dekket det og begynner å smake på rettene og stappe meg selv.

♦ Jeg går tilbords, men spør først hvem verten er – og bare etter det tar jeg noe.

Det er forskjellen på folks holdninger mot forfriskningene på bordet, eller til og med mot verten. Men uansett tar de alt for seg selv. Der er de som nyter forfriskningene verten har gjort istand for dem. For dem er det ikke bare forfriskninger, men forfriskninger servert av den øvre kraften, av skaperen: “Så deilig at han har forberedt hele denne virkeligheten for oss og også den neste virkeligheten, himmel…” Slik tar folk i bruk hele skapelsen.

For dem er skaperen en nytelseskilde å glede seg over. De vil at skaperen skal beskytte og gagne dem. Skapelsen ble gitt oss av skaperen for å hjelpe oss å bli lik ham og allikevel ser folk på det som en nytelseskilde.

Det fører til noen vanskelige spørmål: “Hvorfor sender skaperen oss så mye lidelse? Kanskje vi er skyld i noe? Eller kanskje vanskelighetene ikke kommer fra ham? Finnes flere faktorer? Eller er alt tilfeldigheter?…”

Men det dinnes også en annen type mennesker og hvis jeg tilhører dem, står jeg foran bordet og innrømmer at “det ikke finnes noe annet enn ham” og at alt er til bare for at jeg skal prøve å ligne ham med egen kraft. Da forholder jeg meg riktig til alt. Jeg innser at alt avhenger ene og alene av meg selv og at problemene dukker opp for at jeg på den måten skal se at jeg ikke er korrigert. Men om jeg korrigerer meg, vil alt bli bra.

Spørsmål: Men hvordan vet jeg at jeg må betale for varene i butikken?

Svar: Hvis jeg allerede er tiltrukket av det som er bortenfor “butikken”, hvis jeg har punktet i hjertet, da kommer jeg til en gruppe, til venner, til en lærer og til bøkene som forteller meg alt. Det er fordi jeg har nådd punktet for sannhet, der jeg innser at ingenting er tilfeldig. Startpunktet for ærlighet har vist seg i meg og jeg kan ikke innfinne meg med en verden som er så skitten og lav. Jeg tåler det ikke internt…

Men ærlighetens frø er plantet hos mange som allikevel innfinner seg med rutinene på grunn av oppdragelse, erfaring og ulike  forpliktelser og synker ned i en myr de ikke klarer å komme seg ut av… Andre, som tar verden for gitt, føler at alt er helt greit og at de bare trenger å finne sin plass under solen.

Vi leter etter folk som har dette ærlighetens punkt og ikke vil innfinne seg med hvordan virkeligheten er akkurat nå. De som lengter etter spiritualitet tilhører denne typen. Selv om de lever sine liv som alle andre, er de i konstant konflikt og kan ikke godta det som foregår.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/5/13, The Peace

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spirituell lærer - Inga kommentarer →

Hvis vi ønsker å forså det som står skrevet i boken Zohar må vi se for oss våre forhold oss i mellom: hvordan intensiteten i forbindelsen øker og avtar i samsvar med vår innsats og handlinger. Nettverket som binder oss sammen står detaljbeskrevet i TES (Talmud Eser Sefirot): Keter, Hochma, Bina, Zeir Anpin og Malchut eller Partzufim av Atik, og Arich Anpin som er Keter, Aba Ve Ima, som er Hochma og Bina og ZON, som er Zeir Anpin og Malchut.

Vi er forbundet med dette nettverket, inkludert i det. Jo klarere dette nettverket blir, jo høyere vil vi stige opp. Jo mindre klart det blir, jo lavere vil vi stige ned. Det er slik vi opererer.

Så vår jobb er å fremkalle den sterkeste forbindelsen mulig med de ti Sefirot hvor vi eksisterer. Da vil hver og en se seg selv som Malchut som opererer alle disse ti Sefirot, helt til alle tar på seg sin endelige form, formen av verden Ein Sof (endeløs)

Så TES og spesielt Zohar ble skrevet for å vekke oss til å se at vi befinner oss i Malchut i det øvre systemet, fra hvor vi ønsker å fremkalle hele systemet.

Vi er en del av et nettverk og må motivere nettverket. Da vil hver og en bli preget og vil føle de andre. Vi vil dermed være i stand til å undersøke og forstå hvordan vi kan bruke hele dette systemet.

Fra den 4de delen av den Daily Kabbalah Lesson 6/02/13,, “The Book of Zohar, Introduction”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbalastudier, Zohar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “Kjærlighet for skaperen og kjærlighet for skapningen“: Den umiddelbare fasen etter “elsk din neste som deg selv” er hengivenhet.

Budet om kjærlighet for andre fører oss til nivået av kjærlighet for skaperen. Det er en sikker bane med alle muligheter, tilstander og hjelpemidler vi har behov for. Det er umulig å unngå det med ulike unnskyldninger og si at vi ikke visste, eller ikke kunne gjøre noe, siden alle har fått det de trenger.

Korreksjonen av “elsk din neste som deg selv” inkluderer alle andre korreksjoner og er den mest avskyelige, siden den motstrir vår natur. Vi har allikevel ikke annet valg og må innse at dette er vårt eneste grunnlag. Så lenge vi ikke finner behov for denne korreksjonen, kommer vi ikke videre med metoden som fører til målet.

Spørsmål: Hvordan gleder vi den øvre ved å behandle andre godt?

Svar: Det er i all vesentlighet èn og samme sak. Se for deg alle skapninger, alle mennesker, som “skaperens barn.” Slik står det skrevet i kildene. Så om du er god mot sønnen, vil du utvilsomt glede faren.

Skaperen sa en gang til profeten Jona at han ikke simpelthen kan gi opp storbyen Nineveh med sine 250 000 innbyggere til tross for syndene deres. Budskapet er tydelig: “Behandler du dem med kjærlighet og redder dem, da gjør du meg tilfreds.”

Skaperen har ingen beholder (Kli) der han kan ta imot tilfredshet fra oss. Verktøyet for dette er hele virkeligheten som sprer seg ut mellom oss, mellom hver og èn av oss og skaperen. Og i denne virkeligheten kommer andre mennesker først.

Derfor er spredningen av korreksjonsmetoden og omsorgen for hele verden de mest verdifulle handlingene vi kan gjøre og vi må sette fokus på dem. Vi må selvsagt først korrigere oss selv, for å vite hvordan vi forholder oss til verden.

Beregningen er følgende: “Jeg gjør alt jeg kan for å tilfredsstille skaperen. Dette ønsket uttrykkes ved at jeg har omsorg for verden, eller rettere sagt; for folk. De uorganiske, organiske og animale nivåene i naturen vil også tilslutte seg deres korreksjon. For å kunne ivareta folk, må jeg korrigere meg selv. Derfor begynner jeg med å korrigere meg selv.”

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/6/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbalastudier, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi til enhver tid, på tross av alle problemer, si at “Det finnes ingen annen enn ham og at “Han er god som gjør godt”, hvis vi på samme tid føler det stikk motsatte? Må jeg kombinere følelsene med ord?

Svar: Vi begynner arbeidet utfra en tilstand av total usikkerhet. Vi bare hører og leser at “Det finnes ingen annen enn ham.” Slik begynner den første artikkelen i Shamati: “Det står skrevet: Det finnes ingen annen enn ham.” Dette er hva kabbalistene sier! For meg er det kun meningsløse ord. Så hvordan kan jeg utvikle dem?

Jeg kobler meg sammen med gruppen og bøyer meg for den, hever vennene over meg selv for at prinsippet om at “Det finnes ingen annen enn ham” skal bli mer lydhørt og for at jeg skal kjenne hvor viktig det er. Jeg prøver å holde meg under innflytelsen av dette slagordet som foreløpig kun eksisterer som skrevne ord for meg.

Men hvis jeg arbeider med vennene begynner jeg å motta lyset som endrer, gjennom dem. Lyset er i ordene deres og i den grad jeg anstrenger meg i gruppen og bøyer meg for den ved å stå til tjeneste for vennene, endrer lyset slagordet. Lyset kler seg i ordene og gir dem liv. Jeg begynner å fornemme livet i bokstavene som danner ordene “Det finnes ingen annen enn ham.”

Jeg begynner å fornemme bokstavene som levende beholdere fulle av lys og da begynner beholderne, ønskene mine, å bevege seg sammen med bokstavene i forhold til lyset som flommer gjennom dem. Det er ikke bare et lys, men snarere et “formatert” lys som har tatt form av disse bokstavene. Det viser seg at jeg sitter inne med flere inntrykk av setningen “Det finnes ingen annen enn ham” og begynner å se, forstå og føle hvordan det gir seg til kjenne i ulike tilstander og på forskjellige måter. Jeg lærer å arbeide med det.

Setningen som kun var et livløst slagord for meg, begynner gradvis å få liv. I henhold til det begynner jeg å realisere den i ulike tilstander, både gode og dårlige. Jeg holder spesielt fast ved den i dårlige tilstander, siden jeg ennå er egoistisk. Dersom skaperens unikhet, “Det finnes ingen annen enn ham” og “God som gjør godt” viser seg for meg på ubehagelige måter, betyr det at jeg tilegner meg giverbeholdere og hever meg over smerten. Jeg avanserer mot tilstanden “Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.” Jeg kan ikke utstå denne tilstanden og vil heve meg over den. Jeg tror ikke det er skaperen som er årsaken til alle disse problemene jeg har, jeg tilskriver dem snarere egoet mitt. Slik oppnår jeg Binas egenskap, “å gi for å gi.”

Da begynner jeg å oppleve gode tilstander i de ekstremt dårlige tilstandene, noe som er mye mer vanskelig, siden jeg er nødt til å heve meg over dem. Dette er allerede tro over fornuft på andre nivå, ikke bare over giverønsket, men også over mottakerønsket. Jeg arbeider allerede med AHAP.

Det er som om jeg arbeider motsatt det gode som gjør godt, som vil si at jeg tar likt imot både det gode og dårlige, som om det var det samme. Da kommer jeg til kjærligheten, om den står det skrevet: “Elsk din neste som deg selv” og deretter “Elsk Herren, din Gud”, dette nivåets høyeste tilstand, Keter.

Alt dette arbeidet utføres i “tro over fornuft.” Månen står for Malchut, som renser seg selv i sin mørkeste tilstand og slik begynner å stråle med tilbakevendende lys. Den har ingenting i seg selv og har heller ingen behov for seg selv. Den sier til solen at den ønsker å bli som den. Jo mer månen blir lik solen, dess mer avgjør jorden alle månens former, i den grad Malchut er tilpasset Keter.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er forskjellen på boken Zohar og dens “Innledning”, som vi nå studerer?

Svar: I “Innledningen” har vi en utstrakt og prominent kommentar for folk som ønsker å lære å kjenne boken Zohar selv om de ennå ikke har begynt å realisere den. Uansett får denne “Innledningen” et menneske til å avansere. Studerer man den, blir man siden istand til å studere boken Zohar, selv om den er mye mer sammensatt enn “Innledningen”.

“Innledningen” inneholder flere “hjelpetropper”. Den er bygget opp på en slik måte at den som studerer den mykner og får en form som passer for å gå inn i dybden på boken Zohar. Ens avspeiling blir tilpasset boken. Slik er det fordi alt er avhengig av forberedelse og “Innledningen” sørger for å gi oss det.

Jeg studerte med Rabash og han sa at “Innledningen” inkluderer hele boken Zohar. Hva det betyr, vil vi i fremtiden finne ut.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/5/13, The Book of Zohar, Introduction “The Rose”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Metoden for integrerende undervisning er en av måtene vi viderefører læren om kabbalah. Men de fleste som studerer kabbalah skjønner ikke hvordan det kan relateres til læren. For dem eksisterer disse to metodene atskilt; det indre arbeidet og metoden for integrerende undervisning.  

Svar: Men er vi ikke opptatt med metoden for integrerende undervisning oss imellom? Vi fremkaller jo den øvre virkeligheten ved å oppfylle den blant oss; vi har seminarer, kongresser, vennesamlinger, vi klemmer hverandre og danser sammen, studerer artiklene til Rabash om samfunnet og om arbeidet i gruppen.

Vi gjør de samme tingene, men for oss finnes det et tilleggskomponent som forener forbindelsen vår, den totale forbindelsen med systemet som kalles “ti Sefirot” eller en “sjel”. Det finnes et visst hierarki i dette systemet av krefter som påvirker oss. Hvordan aktiverer vi dem? Gjennom forbindelse.

Vanlige mennesker vil simpelthen oppfylle metoden for integrerende undervisning og med det vil de korrigere seg selv og hele naturen uten å vite hvordan det fungerer.

Vi (i likhet med en hjerne), må i tillegg forstå forbindelsens prinsipp og aktivt delta i dette systemet, prøve å organisere nettverket mellom oss, minimalisere oss for å akseptere gruppen som høyere enn oss selv, støtte hverandre og befinne oss i gjensidig garanti.

Vi oppfyller alt det Rabash sier i artiklene sine i forholdene mellom oss og studerer i tillegg hvordan denne konstruksjonen skapes mellom oss.

La oss si at vi er ti mennesker som sitter her og vi har “ti Sefirot“, forbindelsen mellom oss. Vi studerer hvordan de begynner å virke blant oss og hvordan vi innbyrdes bearbeider dem, nøyaktig hva vi må gjøre, hva det er som skjer akkurat nå, hvordan vi stiger fra “sirklene”, Zeir Anpin, Aba og Ima, Arich Anpin, Atzilut, osv – som sprer seg fra oss til det faktiske sentrum, til hele forbindelsens tilstand.

De er alle i nettverket mellom oss og vi studerer dem alle når vi studerer TES. Det finnes ingenting annet enn disse “ti Sefirot”. Vi føler dem til og med nå, på et minimalt nivå som kalles “vår verden”. Samme øyeblikk vi begynner å oppnå kontakt vil vi begynne å oppfatte den øvre tilstanden av forbindelsen og der, i forbindelsen mellom oss, fremkalles kraften som bestemmer og oppeholder alt – skaperen.

Så jeg ser ingen forskjell på den spirituelle metoden og metoden for integrerende undervisning. Vi er simpelthen som data-eksperter; vi kjenner programvaren og forstår de mekaniske komponentene.

Når du ringer moren din, for eksempel, trykker du på mobiltelefonen og moren din mottar samtalen og svarer deg. Du vet ikke nøyaktig hva som skjer inni den: alt er omsatt til koder i vibreringer, vibreringene overføres til et annet sted, der moren din omsetter dem (selv om hun ikke er klar over det selv).

Så vi er ekspertene som kjenner hele dette systemet, vet hvordan folk skal tilvennes det, hvordan å lære dem å ta ibruk dette systemet innenfor hele menneskeheten. 99% av menneskene vet ingenting om dette; de lever automatisk.

For å kunne stige til et godt og normalt levenivå i dag, må vi begynne å heve alle menneskehetens 99%. Derfor studerer vi alt grundig som eksperter og arrangerer kurs for folk der vi forklarer hvordan de skal bruke dette instrumentet, som er denne verden, for at endringene i den vil foregå på en god måte.

Derfor er det ingen forskjell på læren om kabbalah og integrerende undervisning, bortsett fra de som aspirerer for å oppnå systemet, som deltar aktivt i det og kommer til læren om kabbalah. De som ønsker å følge dem vil simpelthen gjøre det via seminarer. De vil gradvis få innsikt etterhvert som ting blir forklart for dem og etter hvilken grad det påvirker dem og hele verden til det bedre, familielivet, inntekten, prisen på dagligvarer, osv. De vil anvende det som alle andre folk.

Et vanlig menneske tjener penger, kjøper mat og hviler hjemme for å dra ut igjen og tjene til livets opphold, kjøpe mat og hvile… Her er det på samme måte. Han kjenner ikke til systemets mekanismer, han har kjennskap til den begrensede vinkelen vi presenterer for ham.

Fra den virtuelle leksjonen, 7/4/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Integrerende undervisning, Kabbalastudier, Spørsmål og svar, Undervisning, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg har studert kabbalah i to år. Hvordan kan jeg få mannen min til å bli med i kabbalahstudiet, når han ikke viser noen interesse for det?

Svar: Du kan bare hjelpe ham på èn måte: Ved ikke å inkludere ham og ved ikke å påvirke ham. La ham føle at du er takknemlig for at han lar deg studere. Ellers vil det eskalere.

Du kan ikke tvinge noen ved å presse dem. Hvis han ikke vil studere, så behøver han det ikke. Det eneste som kreves av ham er at han ikke forhindrer deg i å studere. Det er nok for at han gradevis selv skal nærme seg. Hvis du ikke presser ham, vil du se at han gradvis blir interessert i det du studerer. Gi ham en bok som ikke handler om kabbalah, men omtaler verdens problemer, så han forstår at det ikke dreier seg om mystikk eller lignende.

Opptre litt i det skjulte, som Dronning Esther. Det er ingen tilfeldighet at hun symboliserer et særegent kvinnelig trekk, en spesiell tilnærming mot mannen som er uimotståelig.

Menn er mer direkte, men en kvinne kan i all stillhet få ham til å helle i retning av det hun ønsker.

Fra den virtuelle leksjonen, 24/2/13

Kategori: Kabbalastudier, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →