Spørsmål: Hvordan kan vi til enhver tid, på tross av alle problemer, si at «Det finnes ingen annen enn ham og at «Han er god som gjør godt», hvis vi på samme tid føler det stikk motsatte? Må jeg kombinere følelsene med ord?

Svar: Vi begynner arbeidet utfra en tilstand av total usikkerhet. Vi bare hører og leser at «Det finnes ingen annen enn ham.» Slik begynner den første artikkelen i Shamati: «Det står skrevet: Det finnes ingen annen enn ham.» Dette er hva kabbalistene sier! For meg er det kun meningsløse ord. Så hvordan kan jeg utvikle dem?

Jeg kobler meg sammen med gruppen og bøyer meg for den, hever vennene over meg selv for at prinsippet om at «Det finnes ingen annen enn ham» skal bli mer lydhørt og for at jeg skal kjenne hvor viktig det er. Jeg prøver å holde meg under innflytelsen av dette slagordet som foreløpig kun eksisterer som skrevne ord for meg.

Men hvis jeg arbeider med vennene begynner jeg å motta lyset som endrer, gjennom dem. Lyset er i ordene deres og i den grad jeg anstrenger meg i gruppen og bøyer meg for den ved å stå til tjeneste for vennene, endrer lyset slagordet. Lyset kler seg i ordene og gir dem liv. Jeg begynner å fornemme livet i bokstavene som danner ordene «Det finnes ingen annen enn ham.»

Jeg begynner å fornemme bokstavene som levende beholdere fulle av lys og da begynner beholderne, ønskene mine, å bevege seg sammen med bokstavene i forhold til lyset som flommer gjennom dem. Det er ikke bare et lys, men snarere et «formatert» lys som har tatt form av disse bokstavene. Det viser seg at jeg sitter inne med flere inntrykk av setningen «Det finnes ingen annen enn ham» og begynner å se, forstå og føle hvordan det gir seg til kjenne i ulike tilstander og på forskjellige måter. Jeg lærer å arbeide med det.

Setningen som kun var et livløst slagord for meg, begynner gradvis å få liv. I henhold til det begynner jeg å realisere den i ulike tilstander, både gode og dårlige. Jeg holder spesielt fast ved den i dårlige tilstander, siden jeg ennå er egoistisk. Dersom skaperens unikhet, «Det finnes ingen annen enn ham» og «God som gjør godt» viser seg for meg på ubehagelige måter, betyr det at jeg tilegner meg giverbeholdere og hever meg over smerten. Jeg avanserer mot tilstanden «Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.» Jeg kan ikke utstå denne tilstanden og vil heve meg over den. Jeg tror ikke det er skaperen som er årsaken til alle disse problemene jeg har, jeg tilskriver dem snarere egoet mitt. Slik oppnår jeg Binas egenskap, «å gi for å gi.»

Da begynner jeg å oppleve gode tilstander i de ekstremt dårlige tilstandene, noe som er mye mer vanskelig, siden jeg er nødt til å heve meg over dem. Dette er allerede tro over fornuft på andre nivå, ikke bare over giverønsket, men også over mottakerønsket. Jeg arbeider allerede med AHAP.

Det er som om jeg arbeider motsatt det gode som gjør godt, som vil si at jeg tar likt imot både det gode og dårlige, som om det var det samme. Da kommer jeg til kjærligheten, om den står det skrevet: «Elsk din neste som deg selv» og deretter «Elsk Herren, din Gud», dette nivåets høyeste tilstand, Keter.

Alt dette arbeidet utføres i «tro over fornuft.» Månen står for Malchut, som renser seg selv i sin mørkeste tilstand og slik begynner å stråle med tilbakevendende lys. Den har ingenting i seg selv og har heller ingen behov for seg selv. Den sier til solen at den ønsker å bli som den. Jo mer månen blir lik solen, dess mer avgjør jorden alle månens former, i den grad Malchut er tilpasset Keter.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kabbalastudier, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «En bør alltid selge bjelkene til huset sitt:» Det jeg virkelig ønsker meg er andres kjærlighet. Derfor ønsket jeg å etablere dette samfunnet, for å se at alle og enhver er opptatt av å elske hverandre, slik at gjennom det ville den lille styrken jeg hadde for kjærlighet for andre kunne øke og jeg ville få kraft til å elske andre med mer styrke enn jeg selv kunne. Men nå ser jeg at jeg ikke har oppnådd noe, for jeg ser at ikke en eneste èn gjør det bra. Det ville derfor vært bedre om jeg ikke hadde vært sammen med dem og ikke hadde lært av deres handlinger.  

Svaret på det er at hvis et samfunn ble etablert med visse mennesker, da de samlet seg, må det ha vært noen som ønket å etablere det spesielt med denne «bunten». Da sorterte han ut disse menneskene for å se at de passet sammen. Hver av dem hadde, med andre ord, en gnist av kjærlighet for andre, men gnisten klarte ikke å tenne kjærlighetens lys til å skinne hos alle, så de ble enige om at ved å samles, ville gnistene bli til en stor flamme.

En gruppe er ikke bare en samling av mennesker som samles for å studere sammen, som på et kurs. Samlingen kalles en kabbalistisk gruppe i det øyeblikket disse menneskene føler ekte behov for indre kontakt, for å oppdage skaperen innenfor den og for å glede ham ved det.

Når alle disse betingelsene er oppfyllt, selv i sin mest innledende form, kan vi se at stedet og tiden, betingelsene for gruppens fødsel, er formet. Alle som bestemmer seg for at det viktigste behovet de har i livet er omsorgen for en slik indre kontakt med andre mennesker for å finne avdekkelsen av skaperen innenfor denne forbindelsen, kalles et «medlem» av gruppen.

Vi er pliktige til konstant å sjekke om vi oppfyller disse betingelsene. Er vi det ikke, hvis en person ikke samsvarer med betingelsene og forlater gruppens dominans, returnerer han øyeblikkelig til animalt nivå. Men de som fortsetter forbindelsen med andre for å annullere seg og for å skape kontakt for å oppdage den øvre kraften innenfor den, giverkraften og total kjærlighet, er en del av gruppen når de lykkes med det.

Til sist vil vennenes kollektive innsats føre til avdekkelse av systemet som kalles «sjelen». De bygger det spirituelle systemet av ti Sefirot mellom seg, det direkte lyset, det tilbakevendende lyset, de tre linjene, osv. Alle detaljene i de øvre virkelighetene som vi studerer i The Study of the Ten Sefirot (Studiet av de ti Sefirot) vil bli fremkalt i forbindelsen mellom oss som komponentene i sjelens system.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/4/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - 2 kommentarer →

Chyngyz Atimatov (en russisk-kirgisisk forfatter med arbeid oversatt til mer enn 150 språk): «Jeg leste nylig i et vitenskapelig magasin en artikkel om eksotiske blomster i Paris som plutselig begynte å dø. Blomstene var tidligere eksportert fra Latin-Amerika. Været var i mellomtiden perfekt.

«Forskere fant ingen forklaring på hva som var skjedd. Hva var det som skjedde? Det var unormal tørke i hjemlandet til disse blomstene og der dødde de samme blomstene…

«Hvordan ville menneskehetens historie i dagens samfunn være, hvis mennesker, som ser på seg selv som «kronen på verket» i naturen, kunne føle hverandre på samme måte og reagere på lidelse og glede hos et annet menneske?!»

Min kommentar: Dette er et eksempel på naturens universale forbindelse. Og den gjensidige fornemmelsen av andre menneskers følelser som ens egen, kalles kjærlighet.

Kategori: Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Introduction to The Book of Zohar, Artikkel 8: For eksempel når to mennesker elsker hverandre, sier du at de er knyttet sammen med hverandre som ett legeme. Og når de hater hverandre, sier du at de er like langt borte fra hverandre som øst fra vest. Men det finnes ikke spørsmål om nærhet eller fjernhet i beliggenhet her. Snarere hentyder det til likheten i form; når de har lik form og den ene elsker det den andre elsker og hater det den andre hater, elsker de hverandre og er sammenknyttet.

Og hvis der er ulikhet i form mellom dem og den ene liker noe den andre hater, blir de fjerne og hatefulle overfor hverandre i den grad de har ulik form. Og dersom de, for eksempel, har motsatt form og den ene hater alt den andre liker og alt den andre hater blir likt av den første, anses de som fjerne som øst fra vest, som vil si fra den ene ytterligheten til den andre.

Spørsmål: Hvilken type kjærlighet og hat er det som refereres til her?

Svar: Det er typisk for gjensidige forhold mellom mennesker: med ens venn, ens ektefelle osv. Jo mer lik du er den andre i ønsker og tanker, eller jo mer ulike dere er, i den graden elsker eller hater dere hverandre.

Men meningen her er ikke å avsløre medfødte psykologiske følelser og det handler ikke om ordinære naturlige forbindelser basert på interesser, vaner og forståelse. Nei, her snakker vi om to mennesker som arbeider sammen for å klarlegge «stedet» for avdekkelse av skaperen i forbindelsen mellom seg.

Dette «stedet» bygger vi med våre felles gjensidige intensjoner. Fordi ønskene og tankene våre er forskjellige og mennesker er forskjellige, er alle innstillt på sin egen «bølgelengde».

Tidligere ble langbølger brukt for kommunikasjon. Så hadde man behov for større nøyaktighet, mer intensitet og muligheten til å trenge dypere inn og man begynte å bruke høyere bølgelenger som gjorde det mulig å overføre mer informasjon. Tidligere forsvant alle de små detaljene, men nå, i den høyere bølgelengden, viser det seg at alle kan være spesielle og vi trenger ikke å være like. En skapning fra en annen planet ville ikke ha sett forskjell på oss: vi har alle armer og ben, øyne og ører osv. Men hvis vi går dypere ned i noens karakter, hans vesen, oppdager vi store ulikheter. Ikke bare er alle individer unike, men de forandrer seg også stadig.

Så hvordan kan vi forbinde oss med hverandre?

Vi forbinder oss ifølge våre intensjoner. Jeg har til hensikt å være god mot deg med alle mine evner og din hensikt er å være god mot meg med alle dine evner, ønsker og muligheter. Da er vi likestillte, like, forbundet. Vi er ikke forbundet i de reelle ønskene våre, men i intensjonene våre, som er rettet mot gjensidig giverglede.

Jeg tvinger ikke deg til å høre på Mozart fordi jeg selv liker musikken hans og du tvinger ikke meg til å høre, for eksempel på Moti Mor fordi han er favorittartisten din. Nei, jeg skrur av den klassiske musikken og ikler meg deg og finner ut hva det er i deg som passer denne bølgelengden, hva du liker i det analoge ønsket ditt. Åhh, du liker Moti Mor. Selv om han ikke kan sammenlignes med Mozart, begynner jeg å sette pris på ham, fordi jeg gjennom det forbinder meg med deg og oppnår skaperen. Slik blir Moti Mor plutselig viktig for meg og jeg endrer ønsket mitt etter ditt ønske. Mozart var en nytelseskilde for meg på «animalt» nivå, mens Moti Mor blir en mulighet for meg til å forbinde meg med andre og danne en spirituell beholder.

Om dette sies det: «La hans vilje bli din vilje.» Jeg kan ikke annullere tiltrekningen min til Mozart. Jeg har bare «begrenset» den, «dekket» den med et nytt dekke av tiltrekning til Moti Mor og slik har jeg oppnådd kontakt med deg. Jeg gjør det samme med alle, får mitt ønske til å bli lik deres ønske. Til sist tilegner jeg meg mangler fra hele verden og får kontakt med alle.

Jeg trenger faktisk ikke en gang å gjøre videre undersøkelser for å kunne gjøre dette. Lyset hjelper meg og jeg forbinder meg til det som er viktig for andre, til forståelsen og følelsene deres. Det er ikke en anstrengelse, men faktisk enkelt og herlig.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/3/13, «Introduction to The Book of Zohar»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg utforske hver handling jeg utfører mer effektivt for å være i stand til å finne årsaken til oppvåkningen fra oven som forårsaket det?

Svar: La meg gi deg et eksempel. Anta at telefonen plutselig ringer og en ukjent stemme sier «Bare vent, jeg kommer for å ta et oppgjør med deg i dag», og legger på akkurat som i skrekkfilmer. Du aner ikke hvem som ringte deg eller hva det gjelder. Du begynner å se mistenkelig på alle du møter og i redsel. Du sjekker og undersøker alt som skjer.

Dette er nøyaktig hvordan vi bør se etter skaperen. Vi trenger bekymringer, angst, redsel, usikkerhet og hjelpeløshet som vil tvinge en person til å bli følsom og på vakt, og til å kontrollere alt som kommer hans vei.

Hvis målet er veldig viktig for meg, men det ikke ser ut til at jeg avanserer mot det, bekymrer jeg meg for hva som skjer og må finne ut hva som står i veien for meg. Hva er målet nøyaktig, og kanskje jeg ikke forestiller meg det riktig? Hva er midlene for å oppnå målet?

Her oppdager jeg at problemet mitt er at jeg rett og slett må snu mitt hat til kjærlighet. Jeg må sjekke min tilstand og intensjon, og avstå der hvor jeg for tiden ikke kan avstå. Jeg må ta hensyn til hva jeg ikke respekterer og vurderer som uviktig, og prøve å føle det. Da vil jeg gjenvinne bevisstheten og vil plutselig være i stand til å se den øvre verden. Jeg ser ikke den nå, bare fordi jeg ikke ønsker å se den!

Alt avhenger av å endre sine prinsipper i henhold til hva en person relaterer til virkeligheten. De vil avgjøre hva en persons virkelighet vil bli.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 2/3/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvis vi ikke føler et svar på våre holdninger, er det et problem. Det er som om vi står opp imot en vegg som vi ikke kan endre, hvi kan heller ikke forandre oss selv med det. I det tilfellet finnes det ingen sammenkobling mellom oss.

Det kan være absolutt hat eller absolutt kjærlighet, det spiller ingen rolle. Men er vi opp mot noe som ikke forandrer seg, kan vi heller ikke forandre vår holdning til det. Hvis jeg ikke forandrer meg føler jeg meg død, siden følelsen av liv er bestem av endringer.

Så hvis jeg ikke kan legge til noe i kjærlighet, og den andre siden ikke kan legge til noe eller tilkalle noe i meg, befinner vi oss i en svært problematisk situasjon. Det stemmer at oppnåelse av absolutt kjærlighet er målet for vårt forhold til skaperen, men dette er kun hvis vi hever oss over og bygger vår kjærlighet på gjensidig giverglede ved å begrense vårt ego.

Jeg skjuler meg selv fra kjærligheten til skaperen og aksepterer det kun som drivstoff som gjør at jeg elsker Ham. Jeg følere glede bare ved å skjenke til Ham. Så denne absolutte kjærligheten annullerer ikke våre følelser mot hverandre, men lar oss heller utvikle dem mer.

Slutten av korreksjonen er slutten av korreksjonen av beholderen, men ikke slutten av veksten til givergleden. Givergleden har ingen grenser, så denne tilstanden kalles verden av Ein Sof (Uendelig). Ønsket om å motta har begrensninger og en slutt, også intensjoner har grenser og en slutt. Men det er ingen ende på vår evne til å heve oss over vårt ønske om å motta, med den rette intensjonen.

Fra den 1^st delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/29/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Kjærlighet - Inga kommentarer →

Hva er studiet av kabbalah i seg selv? Alt synes enkelt nok; folk som vil studere kommer og de undervises av en ekspert. Han sitter og snakker og hvem som helst som skulle ønske det, kommer og hører på ham. Det finnes mange slike steder i verden, hvor folk studerer alle mulige slags ting.

Men en som begynner å studere kabbalah, realiserer fort at studentene er nødt til å ha kontakt med hverandre. Så okay, greit, det finnes flere lignende eksempler. Folk samles innenfor rammen av en gruppe, en klasse, osv.

Bare her sier vi til dem, «Dere må være forbundet med hverandre i kjærlighet.»

Dette ser allerede ut som mystikk. Lignende ting finner vi i østens læreretninger, og religion snakker også om å knytte bånd mellom mennesker, «Elsk din neste som deg selv.»

Senere blir kvaliteten på denne forbindelsen omtalt. Man skjønner at ikke alt dreier seg om studiet og alt som medfølger det. Hovedsaken er fellesskapet.

Hvordan kan det ha seg? Jeg kom for å studere en slags visdom. Jeg er villig til å gjøre det sammen med andre; jeg er villig til å slå meg sammen med dem slik at kontakten oss imellom blir i tråd med studiet. Men nei, jeg blir fortalt noe annet. «Du må forbinde deg med dem i en slik grad at du slutter å føle at du er til, så bare de vil finnes for deg.» Det skjønner jeg ikke. Men det er nødvendig for at jeg skal kunne forstå materiet, som foreløpig ikke har noen viktighet i seg selv.

Her ligger en sving på 180 grader og venter på meg: Tidligere var studiematerialet viktig for meg. Jeg ville lære noe nytt, få kunnskap. Og nå viser det seg at materialet ikke har noen betydning i det hele tatt, kontakten er det viktige. Jeg kunne aldri ha forestilt meg noe lignende.

Så hva er det som må til? Hvordan kan man innse at alt oppnås i fellesskap, at vi aldri vil forstå kildene om vi ikke begynner å knytte oss sammen, fordi læren om kabbalah snakker om kontaktformer og ikke noe annet?

Vi snubler ved dette problemet. Og av den grunn begynte Rabash å skrive sine artikler utfra dette emnet: vennekjærlighet, målet med samfunnet, dagsordenen for vennesamling, osv. Uten dette har vi simpelthen ikke noe sted å gå, men vi avfeier det som ikke passer inn med våre ønsker og allmenn oppfatning.

Selv om jeg finner det vanskelig å akseptere viktigheten av vennekjærlighet, er jeg nødt til å overbevise meg selv om at jeg kun er her for ett formål, å forene meg med vennene på en slik måte at jeg annullerer meg for dem, å miste selveksistensen og å være til kun for å gi til dem, bare i henhold til deres ønske.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/1/13, Writings of Rabash, «Love of Friends»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbalastudier, Kjærlighet, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg må føle venner som en del av meg, som den viktigste delen. Akkurat som en mor føler at hennes baby er det viktigste i verden. Hun setter mer pris på barnet enn seg selv.

For å kunne gjøre dette utfører jeg forskjellige handlinger i gruppen som trekker det reformerende lys, så det vil forme den nye egenskapen i meg, givergleden. Da oppdager jeg kjærlighet til de jeg hatet før.

Det er flere stadier på denne veien: Først kommer jeg til gruppen å studere med venner. Det ville vært bedre om jeg kunne klare meg uten dem- f.eks hvis jeg kunne betale læreren for privat undervisning slik at vennen vil forsvinne. Men læreren forteller meg: ”Du trenger dem, til den grad du har kontakt med venner, vil du være i stand til å forstå hva jeg har å si, hvis ikke vil du forbli døv.”

Hva slags betingelse er dette? Jo mer vi er koblet sammen, dess bedre forstår vi læreren. Dette er veldig merkelig.. Det finnes ikke noe lignende andre steder.

Så forteller læreren sammens med kildene oss at ”Hvis dere elsker hverandre, vil dere føle det materiale vi studerer. Du vil ikke bare forstå det, men føle det, du vil oppdage en ny virkelighet i forbindelsen dere imellom. Hvis dere kobler dere sammen, som fingrene på en hånd, vil dere oppdage den øvre virkeligheten, den øvre verden!”

Det er rart! Så hva må vi gjøre?

”Prøv!” forteller de meg. Jeg begynner å prøve, og hvis jeg virkelig prøver å koble til venner føler jeg motviljen. Det oppstår konflikter og problemer, gjensidige grunnløse beskyldninger, og det er umulig å overkomme dette. Det virker som det ikke er så lett. Hva er argumentene egentlig om? Det handler om et spirituelt problem: enten om å koble sammen for å avansere mot skaperen, eller skille lag. Dette er ikke et argument om små- problemer i denne verden, men en spiritul krangel mellom ”Moses” og ”Pharao”.

Som et resultat føler jeg meg hjelpesløs, og i stedet for kjærlighet til venner oppdager jeg motvilje og deretter hat. Så begynner jeg å jobbe mer og mer intensivt.’

Hvis jeg f.eks har 50 kg hat og jeg dekker det med 15 kg kjærlighet. Dermed anskaffer jeg meg en spirituel beholder. Vi har tross alt prøvd så hardt vi kunne å overkomme hatet med hjelp av en gjensidig bønn, og som et resultat vil vi føle kjærlighet mellom oss.

Dette er veien til den spirituelle verden som vi bare kan oppdage i koblingen mellom oss – det finnes ingen andre steder der det kan bli avslørt. Jeg hører dette om og om igjen, helt til jeg etter flere månder skjønner at dette er veien, helt til jeg aksepterer det inni meg.

Men nå aksepterer jeg ikke dette, akkurat som en pasient som er allergisk mot en bestemt medisin, er jeg allergisk mot ekte spirituel kjærlighet.
Fra den 1^st  delen av den Daily Kabbalah Lesson 1/24/13, Writings of Rabash 

Filed under: Daily Kabbalah Lesson, Group Work, Love, Unity | Add Comment →

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi overkomme folks negative holdning i prosessen av disseminasjon, fordi de misliker de utvalgte?

Svar: Folk liker virkelig ikke de utvalgte, men de trenger dem. Hvis du når ut til mennesker med kjærlighet, som en lege til en pasient, vil en aura av omsorg stråle fra deg og folk vil ikke føle arroganse eller at de blir oversett. De vil forstå deg riktig.

Du må behandle dem som dine barn, som du elsker og kjærligheten din krever at du står lavere enn dem. Det betyr at ønskene deres bestemmer over deg. Barn føler dette og har makt over voksne, som på den ene siden har autoritet over dem – og på den andre siden må sørge for dem med alt. Så alt avhenger av hvordan vi innstiller oss.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 9/12/12, Leksjon 6

Kategori: Antisemittisme, Kjærlighet, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, Shamati, Arikkel 38 “Frykten for Skaperen er Hans skatt”: Våre vismenn sa: ”Alt er i Guds hender, bortsett fra frykten for Gud,” fordi Han kan gi alt bortsett fra frykt. Dette er fordi hva Skaperen gir er mer kjærlighet, ikke frykt.

Vårt mål er å nå adhesjon med skaperen. Adhesjon oppnås ved likeverdig form. Likverdig form oppnås ved å nå Guds kjærlighet, til samme grad skaperen gjør.

Dette betyr at vi må oppnå kjælighet. Skaperen legger stadig til denne kjærligheten på sin side, og som et resultat føler vi at vi avanserer gjennom lidelse, fordi vi ikke legger til noe fra vår side.

For å nå kjærlighet må en person bygge sin spirituelle beholder som kalles ”frykt”, frykt for at han ikke kan føle kjærlighet til Skaperen.

For å kunne oppnå denne frykten trenger en person Toraen, Lyset som Reformer, Mitzvot (bud), og den rette intensjonen til å oppfylle dem. Hvis ikke vil han forbli på nivået av den urørlige naturen. Han trenger sine omgivelser til å minne han på den rette intensjonen i løpet av Tora og Mitzvot studiet, så andre vil holde han i den rette intensjonen og ikke la han glemme at skaperen er god. Så Toraen og Mitzvot ble ikke gitt til et individ, men til mange, og overalt står det ”du” i flertallets forstand, og ikke i entall mening.

Det er umulig å avansere uten intensjonen å oppnå skaperen, kjærlighet til han. Dette må være grunnen som alt begynner med, og som forplikter alle handlinger.

Fra forberedelsen til den Daily Kabbalah Lesson 12/27/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Toraen - Inga kommentarer →