Hele verden er en kraft og ikke materie. Så du gir betydning til styrken av tanker og din holdning mot venner. Det er det som opererer i virkeligheten. Med din holdning mot andre korrigerer og forandrer du verden. Ingen kan stå i veien for slike krefter. Hvis du tenker og bekymrer deg for forbindelsen med venner fra morgen til kveld og at det skal bringe oss, verden, og Skaperen godt, utfører du faktisk en svært kraftig handling, som ikke kan sammenlignes med noe annet.

Tankens kraft og kraften bak vårt begjær, er det aller viktigste. Hvis du aktiverer dem i henhold til målet med skapelsen, påvirker du ting mye sterkere enn et vanlig menneske.

Spørsmål: Kan dette bevises?

Svar. Poenget er at jeg ikke vil bevise det for meg selv. Beviset vil gi meg egoistisk selv-tillit, mens jeg vil det motsatte, jeg ønsker å sjenke til venner ved å bruke disse kreftene, slik at jeg ikke vil være i stand til å se resultatet. Jeg ønsker å hjelpe, å koble til, å elske, men ikke å motta noen belønning.

Jeg trenger tross alt noe annet: Jeg er klar til å betale med min holdning mot venner, for å oppdage kun en ting – hvem sin kommando jeg oppfyller? Jeg ønsker å oppdage Skaperen, og å bringe ham tilfredshet med det.

Deretter må jeg skjule resultatet, slik at belønningen ikke vil bestikke meg. Ved dette oppnår jeg det punktet fra hvor givergleden begynner.

Spørsmål: Hvorfor er jeg ikke tiltrukket av dette?

Svar: Fordi denne sannheten er motsatt fra oss.

Spørsmål: Så hvordan kan vi avansere?

Svar: Med små løgner hvert steg på vegen. Du skjuler sannheten fra deg selv, og spiller som om det er atraktivt og vil gi deg en belønning.

Spørsmål: Hva vil tvinge meg til å tenke på venner hele dagen?

Svar: Anerkjennelse av betydningen: “Jeg vil tjene på dette, jeg vil oppnå spiritualitet, hvis ikke vil hele livet mitt være forgjeves. Jeg må oppnå noe i livet.” Det sies: ”smak og se at G-d er god.” ”Så hvor er Han? Hvordan kan jeg smake Han? Jeg må klare meg til kvelden uansett…”

Du blir fortalt: “Hvis du bekymrer deg for venner, hvis du senker hodet for dem, hvis du blir med dem, vil du oppdage spiritualitet.” Du er klar for dette, du forestiller deg belønningen i henhold til din smak, som det sies: ”Oppdra et barn i henhold til dets legning.” Du ser for deg spiritualitet som fristende, som et stort rom som svever i verdensrommet, krefter, og du tiltrekkes av det.

Alle skildrer sitt eget bilde. Be en venn om å forklare målet og dens viktighet for deg. Vi må føle smaken av kjærlighet: Be om det!
Fra den 4^de Daily Kabbalah Lesson 12/18/12, “The Wisdom of Kabbalah and Philosophy”

Filed under: Daily Kabbalah Lesson, Group Work, Inner Work, Love, Prayer and Intention, Q&A |

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis kjærlighet for vennene betyr å foretrekke deres ønsker mer enn mine egne, hvilke ønsker er det vi snakker om?

Svar: Som Baal HaSulam skriver i sin artikkel «The Last Generation» (Siste generasjon), må vi sørge for at hvert menneske i verden har det de trenger av nødvendige goder for å møte et normalt fysisk eksistensnivå. Hvis også vennen vil forholde seg slik til det, vil han ikke ha noen ekstrabehov.

Alt resterende må rettes mot å støtte vennen på den spirituelle veien. Så hva vil det si at jeg elsker vennen? Hvordan kan jeg imøtekomme ønskene hans? Hvis jeg sørget for mat og alt annet han trenger for sin eksistens, støtter jeg ham spirituelt: jeg viser ham min våkenhet og overfører skaperens storhet til ham og viktigheten av den spirituelle veien som vekker meg og fyller meg med kraft. Jeg oppfører meg mot ham som jeg gjør mot barnet mitt, som jeg ønsker å tiltrekke mot noe som gagner ham. Derfor viser jeg ham interesse, ønsket, at jeg setter pris på ham. På samme måte må jeg være et eksempel for vennen. Det vil si at jeg gir ham spirituell næring i tillegg til fysisk næring. Det vil si at jeg elsker ham.

Det er akkurat denne holdningen vi må utvikle i gruppen vår. Å gi vennen følelsen av målets storhet og mitt personlige eksempel av lojalitet mot den; dette kalles å elske vennen. Og ved det foretrekker jeg hans ønske over mitt eget. Jeg tar hensyn til hva han trenger, de nødvendige fysiske behovene – og alt det resterende er mot hans spirituelle utvikling. Alt dette må jeg sørge for at han får.

Jeg må ha omsorg for at han har orden på livet sitt, hjelpe ham å finne jobb, osv. Og fra et spirituelt aspekt må jeg oppmuntre ham med målets storhet. Og ved det foretrekker jeg hans ønske over mitt eget. Jeg har omsorg for hans utvikling og ikke min egen. Det beste for min egen utvikling er å ha omsorg for en venn. Men alt dette gjør jeg for å nå kjærlighet for Gud.

Man er nødt til å koble seg til èn enhet: Israel, Oraita og Kadosh Baruch Hu (Israel, Torah og skaperen). Ellers er det det samme som å elske vennen på en naturlig, egoistisk måte, slik jeg elsker barnet mitt.

Akkurat denne typen arbeid kalles «Guds arbeid». Hvis jeg forholder meg til en venn på denne måten, retter jeg meg mot skaperen gjennom ham. Kjærlighet for andre er nødvendig kun for å nå kjærlighet for Gud. Gjennom det avdekker mennesket skjulet som ble dannet av skaperen, så vi vil praktisere kjærlighet for andre og nå kjærligheten til Gud.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/12/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Kjærlighet - Inga kommentarer →

Hvis jeg ønsker å fokusere på skaperen, må jeg føle varme mot vennene – som en varm «kromosfære», en holdning der jeg vil la forholdet til vennen fortsette til et forhold med skaperen. Jeg elsker jo vennen fordi skaperen er i ham.

Skaperen viser meg hvem jeg er gjennom skapningene i denne verden, på måten han er skjult i dem. Hvis jeg kan føle kjærlighet mot denne verden, betyr det at jeg vil føle kjærlighet mot skaperen – mot den ENE som skapte denne verden og er skjult i den.

Spørsmålet er: «Hvorfor er skaperen skjult i verden og ikke i Torah?» Det er fordi denne verden er hans skjul og dersom jeg bruker lyset fra Torah, åpner jeg først opp for hva skaperen skjuler i verden og deretter oppdager jeg ham.

De etappene vi avanserer mot vennen, er etappene vi avanserer mot skaperen – og det finnes ikke noe annet enn det. Alt dette kalles kjærlighetens vei, i henhold til det endelige målet og i henhold til hva vi oppnår langs veien. Selv på laveste nivå oppdager vi hat – og deretter kjærlighet, i kontrast til det. Og slik fortsetter det, om og omigjen, på hvert nivå – hat og kjærlighet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/12/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det er en regel: “Elsk din neste som deg selv”, det vil si at kjærlighet for en selv ikke blir avbrutt av kjærlighet til sin neste. Er det mulig å elske sin neste uten å elske seg selv?

Svar: Kjærlighet for ens nabo er umulig uten selv-kjærlighet. Derfor blir ikke egoet ødelagt. Jeg  må alltid sjekke i forhold til meg selv: Jeg elsker meg selv, og naboen – litt mer.

Hvorfor mer? Nå elsker du deg selv mer enn du elsker andre, så basert på regelen ”elsk som deg selv,” må du elske andre litt mer enn deg selv. Videre må du hele tiden se, sammenligne og ta et eksempel fra hvordan du elsker deg selv. Dermed begynner du å kjenne deg selv.

 
Fra Novosibirsk Convention 12/8/12, Leksjon 4

Kategori: Indre arbeid, Kjærlighet, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, «Self Love and Love of the Creator» (Egenkjærlighet og kjærlighet for skaperen): Der er egenkjærlighet og der er kjærlighet for skaperen. Og der er overgangsfasen, som er kjærlighet for andre – og ved kjærligheten for andre, kommer man til kjærlighet for skaperen. Derfor sa Rabbi Akiva: «Elsk din venn som deg selv; dette er den store regelen i Torah.» Og som Hillel sa til konvertitten som spurte ham, «Lær meg hele Torah mens jeg står på èn fot.» Og han svarte ham, «Gjør ikke mot din venn det du selv finner avskyelig. Det resterende er kommentarer.» For ved kjærlighet for andre kommer man til kjærlighet for skaperen – og da er hele Torah og all kunnskapen i ens hjerte.

Det er veldig vanskelig for et menneske å si seg enig internt i at veien til skaperen går gjennom kjærlighet for andre og at det virkelig er den samme kjærligheten, men i to ulike beholdere.

De andre eksisterer ikke. Det bare synes slik for oss, slik at vi skal få sjansen til å utføre handlinger for å utvide vår beholder. Senere vil det avdekkes at det finnes ikke noe annet enn et menneske og skaperen.

Han korrigerte, repararerte og koblet sammen med seg selv de ønskene han tidligere trodde var de andre, hele den enorme verden som omslutter ham. Først fant han flere og flere sammenkoblinger i denne virkeligheten. Han har sett at han er stadig mer forbundet. Til sist forstår han at alt dette er hans beholder og slik forbinder han seg med skaperen.

Derfor er «Fra kjærlighet til andre, kommer man til kjærlighet for skaperen», ikke bare et fint slagord, men oppfyllelsen av ønsket, som er det eneste stedet et menneske kan realisere sin øvre virkelighet.

Denne veien er et resultat av «knusingen av beholderne» som skjedde spesielt for å la oss kunne utvide vår følelse og på samme tid være uavhengige av skaperen og lojale mot ham for all tid.

«Elsk din venn som deg selv», er den store regelen i Torah, som innbefatter hele det generelle ønsket som alt lys avdekkes i. Vi kan studere det «på en fot» (kortfattet), som vil si at vi ved kun èn handling kan tilegne oss hele oppnåelsen. Vi oppdager at bakenfor det som synes for oss som de andre, der er hele virkeligheten.

Det eneste problemet er å oppfatte det internt. Det er hele vårt arbeid. Og her trenger vi gjensidig garanti, siden vi kan høre om det i årevis før vi i det hele tatt begynner å nærme oss det. Og deretter trenger vi enda noen år for å bestemme oss for å iverksette det. Slik går årene – og bare gjensidig garanti, gjensidig ansvar, press, misunnelse, begjær og ved å ta i bruk alle hjelpemidler et menneske er i besittelse av, kan hjelpe en til å forplikte seg til og internalisere dette prinsippet så dypt som mulig i hjertet sitt.

Vi må måle hvor dypt det trenger inn i oss og fører oss til intern enighet – og ved det valuere vår framgang.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 2/12/12

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor skal tilstandene enhet, kjærlighet og samarbeid være spesielt viktige for oss?

Svar: De er uunnværlige for oss fordi vi må ”reklamere” dem til hverandre ved å spille et spill som tillater oss å forbedre disse tilstandene før lidelser treffer oss bakfra. Vi ser ikke dette bildet foreløpig, men vi kan få gruppen til å påvirke hver av oss på en måte så vi alle ønsker det. Med hjelp av sjalusi, misunnelse og stolthet kan man bli tvunget til å avansere før lidelse treffer en bakfra. Vi ønsker virkelig å bli stimulert på denne måten.

Det er ille når lidelse dytter oss ”bakfra”, vi foretrekker bevisst avansement. Vi må bygge en gruppe der hvert medlem uttrykker og deler en oppfatning om at samhold og samtrafikk er fantastisk, så vi er de som tilnærmer oss skaperen ved å avansere mot ham bevisst.

Spørsmål: Så hvor er den “frie viljen” her? Selv om vi løper ifra slagene som treffer oss bakfra, selv om vi bevisst går videre og forfølger vår forbindelse med skaperen, handler vi fortsatt ut fra vår animalske, egoistiske natur. Hvordan kan vi koble oss fra den og handle annerledes (ikke egoistisk) og klare å stige til skaperens nivå uansett hvor egositiske vi er? Hvor er høyden over vårt animalistiske natur her?

Hva betyr ”frivillig deltakelse?” Hvordan kan vi slippe unna slagene og lidelsen, unngå gleder og heve oss over dem? Hvorfor er det nivået vi befinner oss på enten ”pisket” eller ”motivert av det søte”  ansett som animalistisk? Hvordan kan vi heve oss over det animale utviklings-nivået og vokse fornuftig?

Svar: Endelig begynner vi å innse at skaperen har utarbeidet en perfekt tilstand for oss: gruppen. Gruppen er ikke bare en metode for overgang fra kjærlighet til venner, til kjærlighet for skaperen. Men er et konkret sted hvor vi ”ikke er avhengige” av våre venner. Vi er avhengige av skaperen og må derfor forholde oss til Ham på en god måte. Mens vi ikke er avengige av våre venner i gruppen, så er dette punktet der vi får en mulighet til å avansere på. Det er basert på den rette holdningen til enhet blandt venner – den type relasjoner hvor vi ikke får noe igjen!

Dette er punktet hvor vi endelig realiserer den spesielle tilstanden som skaperen forberedte til oss på den tiden da hele skaperverket knustes i mange fragmenter som igjen ga dem en sjanse til å gjenforenes.  Bare etter at de gjenvinner enhet kan de uttrykke fri vilje uten noen slags følelser, enten gode eller dårlige. Bare da vil de få sjansen til å heve seg over sin natur. Bare da!

Fra Georgia Convention 11/5/12, Leksjon 1

Kategori: Fri vilje, Gruppearbeid, Kjærlighet, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hjertet er midtpunktet. Det er ingen tilfeldighet at vi assosierer menneskelig begjær og lidenskap med hjertet. Vi sier, «fra mitt hjertes dyp», eller «hjertet mitt blør», eller «hjertet mitt bobler av glede», eller «følg hjertet ditt». Hjertet kan være «vennligsinnet», «ømt», «dalende», «knust», osv. Hjertet indikerer livets essens, både når det gjelder det fysiske og det spirituelle. Vi bruker selvfølgelig dette ordet symbolsk. Hjertet i seg selv er et fysisk organ. Det kan implanteres og/eller erstattes, selv med menneskelige inngrep. I all sin vesentlighet, er hjertet en «pumpe».

Men det er vanskelig å overvurdere hvor viktig dette organet er, siden det symboliserer naturens hovedakt – som er å motta og å gi. Hjertet «samler» blod fra hele kroppen, for å videreføre det til alle de andre organene ved å tilføre press. Slik sørger det for næring for alle kroppsdelene og renser dem for gift.

Hjertet arbeider selvfølgelig ikke alene. Det kan ikke bare pumpe blod gjennom hele kroppen, uten hjelp fra blodårene – som samarbeider med hjertet og presser blodet videre til hver eneste celle i organismen. Hjertet fungerer ikke fordi det er så sterkt, men setter snarere rytmen og fremkaller kroppens opprinnelige impuls. Da begynner sammensatte mekanismer i blodomløpet (som ennå ikke er ferdig utforsket av moderne vitenskap) å arbeide sammen med hjertet. Derfor er ikke hjertet bare en kroppslig «pumpe». Det koordinerer også andre systemer.

Sammensatte problemstillinger assosieres med hjertets funksjon, siden «mottaket og tildelingen» er nødt til å være velbalansert. Kroppens helse avhenger av harmonien mellom disse to tilstandene, som muliggjør evalueringen av et menneskes fysiske og spirituelle (interne) helsetilstand. Når et system av mottak og tildeling er velbalansert (slik det er avpasset i hjertet), vil den ene gjensidig og harmonisk påvirke de andre og opprettholde korrekte forhold med omgivelsen sin. Vi mottar og gir (på samme vis som hjertet) og sørger slik for et sunt medmenneskelig samarbeid.

Vi er alle, med andre ord, forbundet med hverandre på mellommenneskelig nivå gjennom «hjertene» våre, som vil si, gjennom våre egenskaper. Ideelt sett, må vi bruke våre egenskaper for å nå ett mål, som er å opprettholde harmoniske forhold med andre mennesker, å fordele og å motta alt som trengs.

Samtidig behøver ikke hjertet mer enn minimal energi for å fungere normalt. Det konsumerer ikke blodet som strømmer gjennom det. Det mottar heller ingenting spesielt; det simpelthen fungerer. «Tilfredsstillelsen» det får (om vi kan anvende dette ordet i en slik sammenheng), er det fakta at det tjener hele kroppen og øser energi inn i den.

Dette er et godt eksempel på mental/spirituell helse med adferd i overensstemmelse med prinsippene «Gjør ikke mot andre det du selv misliker» og «Elsk din neste som deg selv». En må anse behovene til ens omgivelse som sine egne og sørge for andre med alt som står i ens makt, for å tilfredsstille deres eksterne behov. Akkurat slik er det hjertet fungerer.

Aktuell forskning fastslår at vi er nært gjensidig sammenkoblet på mange ulike måter, som ikke utelukker våre sjelers samhold. Så vi kan si at systemene vi tilhører, påvirker hverandre gjensidig. Som resultat gjenspeiles det på hjertet, når vi har et nervesammenbrudd, eller er ved dårlig mot. Hjertet er veldig følsomt overfor humørsvingninger; hjertet kan bli «sykt», ikke bare som resultat av en fysisk sykdom. Det er ingen tilfeldighet at vi legger hånden over hjertet, når vi gjennomgår en kritisk situasjon. Nervesystemet påvirker øyeblikkelig hjertet og tvinger det til å reagere.

Vår forståelse av hva som foregår i de øvre systemene av våre egoistiske forhold, begynner herfra. Inntil videre anvender vi «hjertene» våre utelukkende for egennyttig mottak, uten noe tegn på å gi, som vil si at vi bruker hjertet helt feil – siden alt det trenger er harmoni. I tillegg påvirker vi det fysiske hjertet fra nivået av våre ønsker og korrupte forhold.

Til nå, har vi ikke involvert oss i integrerende forbindelser i det globale samfunnet; det forklarer hvorfor innvirkningen av disse mekanismene ble så svake. En nær forbindelse mellom oss alle, kom til syne i midten av det forrige århundredet. Allikevel fortsetter vi med vår egoistiske adferd, istedet for å fremdyrke kontakten vår. Som resultat, påvirkes våre fysiske hjerter av feilaktige, egoistiske vekselspill. Det er ikke rart at hjerte og karsykdommer er blitt så utbredt i våre dager.

Det er ikke vanskelig å helbrede hjertet, siden det ikke er et veldig komplisert organ. Alt vi gjør er å «reparere» det, ved å bruke forskjellige symptomatiske remedier og i mellomtiden fortsetter statistikken å vise en deprimerende trend. Dette skjer fordi vi ikke har begynt å korrigere våre mellommenneskelige forhold. Kun ved å konstruere rett mekanisme av mottak og tildeling på menneskelig nivå, det høyeste nivået, kun gjennom å «pumpe» systemet med rette og likeverdige forhold som formidler fred og harmoni, kan vi forandre våre fysiske systemer – og først og fremst hjerte- og karsystemet.

Jeg vil legge til at hjertets form, lukkekammerne, måten det arbeider på og relaterte systemer, er i overensstemmelse med vår spirituelle struktur. Vi tar, imidlertid, ikke hensyn til helheten av vår organisme, men behandler heller synlige symptomer og ikke den reelle årsaken til sykdommen.

Selv leger er enige om at «alt kommer fra hodet» og «hodet over alt» er våre forhold, tanker og ønsker. I det spirituelle er «hjertet» våre ønskers kjerne, så mye stammer fra de spirituelle egenskapene til et individ.

Den eneste helbredelsen for hjertet, er faktisk kjærlighet. Det sies at «Kjærlighet dekker over alle lovbrudd». Med andre ord, dersom ens hjerte arbeider utelukkende for fordeling og prøver å tilfredsstille eksterne behov, vil det si at «en arbeider med kjærlighet», enten for sin egen del, eller for sin nestes. Denne type arbeid vil, uten tvil, resultere i en fullstendig helbredelse. Så istedet for «institutter for hjerteforskning», ville jeg ha åpnet «institutter for kjærlighet». Det vil være den beste forebyggende metoden, noensinne.

Fra en «Samtale om det nye livet», 10/10/12

Kategori: Felles sjel, Integrerende oppdragelse, Kjærlighet, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Samfunnets mål er å heve oss til menneskelig nivå. Det lar seg kun gjøre ved skaperens storsinnethet, som vi ikke kan se i vårt mørke. Men det er i mørke vi kan danne nye verdier blant oss, uten egoistisk grunnlag.

Vi vet at disse verdiene er fullstendig uberettigede, siden de ellers hadde sprunget utfra vårt ego. Men det spirituelle grunnlaget er over egoet, som Sefira Yesod er over Sefira Malchut. Så alt avhenger av grunnlaget vi velger: er det bare et fullstendig livløst støv, eller er det støv fra jorden (Adamah) som allerede ligner (Domeh) den øvre, som et menneske (Adam), lik skaperen?

Alt avhenger av våre prioriteringer og hva vi anser som viktig. Vi begynner med å leke med skaperens betydningsfullhet, læreren, gruppen, studiet og målet – og dette blir et veldig viktig og seriøst spill i gruppen. Det er fordi vi i vårt ego, i vårt ønske, kun ser mørke. Egoet vokser konstant og slik øker mørket. Men om vi på toppen av dette mørket utvikler betydningsfullheten av vårt felles mål, får alle i gruppen drivstoff og energi til å avansere gjennom mørket.

Det betyr at istedet for å avansere ved kjeppen som skubber oss bakfra, velger vi selv å bli trukket forover, til den øvres storsinnethet, til storsinnetheten av giveregenskapen, gjensidig bistand, forbindelse, kjærlighet og alle de enestående egenskapene som tilhører skaperens natur.

Det er med dette målet den kabbalistiske gruppen er grunnlagt og derfor må den holde fast ved målet, ved grunnlaget, mer og mer nøyaktig. Den kabbalistiske gruppens medlemmer er helter, kvalitetsmessig, ikke kvantitetsmessig. Kun mennesker som virkelig kan avansere på en slik måte, bør bli med. I dette ligger vår styrke, fordi vi ønsker å tilegne oss mest mulig likhet med lyset, å vokse i høyde – ikke i bredde.

Og derfor samles vi her – for å grunnlegge et samfunn der hver av oss følger ånden av å skjenke til skaperen. Og for å oppnå giverglede overfor skaperen, må vi begynne med giverglede overfor mennesket, som kalles «kjærlighet for andre».                                                                                                                                                                                                                                                                    Fra «The Purpose of Society» (Samfunnets mål), Rabash

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen er ingenting annet enn ren kjærlighet. Men fordi vi ikke vet hva kjærlighet er, skapte skaperen ulike virkemidler i skapelsen der vi kan oppnå kjærlighet.

Kjærlighet er noe rart som vårt ego ikke forstår, det er unaturlig. Hvordan kan det være slik at ved å smake på de forskjellige smakene verten har satt foran meg, vil jeg føle kjærlighet til verten? Hva har det ene å gjøre med det andre?

Dette er essensen av skapelsen «noe ut av ingentig.» I «ingenting» finnes det noe av det «noe.» Så fra «ingenting», fra et ønske om å motta, kan jeg nå kjærlighet, en egenskap som er helt løsrevet fra det skapte vesen i alle aspekter.

Plutselig er det et slags mirakel, nå som et resultat av noen handlinger og fenomener innenfor ønsket om å motta, oppnår det en egenskap som tilhører den øvre Gudfryktige naturen.

Dette forblir totalt uforståelig for oss: hvordan kan et slikt mirakel kalt «kjærlighet» bli født fra handlingen «gi og ta»? Det har ingenting å gjøre med ønsket om å motta.

Hver eneste gang, på hvert eneste nivå, må vi fullføre handlinger og inntrykk som vi opplever i ønsket om å motta, slik at vi vil være i stand til å bringe dem alle sammen og stige til oppnåelse av egenskapen giverglede.

Fra 3. del av den daglige Kabbalah Leksjon 9/3/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er kjærlighet over egoet?

Svar: Den første innsatsen en person gjør i gruppen, i studiene, i å bruke alle alternativene, bør han verdsette egenskapen giverglede veldig høyt. En person går igjennom mange stadier av giverglede som han ikke er klar over i det hele tatt, da han føler seg selv som «død.» Han kan befinne seg i motstående tilstander, der han bare ønsker å ta imot, eller føle misnøye med veien eller det motsatte, som betyr å være i godt humør, Men et menneske må heve seg over alle disse motsatte polarnivåene. Det er selve nivået – og jeg hever med over det. Disse nivåene ble sendt fra Skaperen som slik ønsker å sjekke hvordan vi reagerer og hever oss over hvert nivå.

En person føler vanligvis likegyldighet og mangel på respekt. Men hvis han sier at han ikke lenger vil tro på hva han ser og begynner å gjøre noe med å gjenvinne sin inspirasjon, følsomhet, følelsen av vitalitet i givergleden, hans speielle holdning mot sin korreksjon, over likegyldigheten og den manglende respekten, da vil han gradvis trekke til seg lyset som endrer.

Jeg begynner å verdsette verdien i giverglede, avanseringen mot skaperen, mot hans åpenbaring, de nivåer som befinner seg over denne verden. Hvis jeg allerede verdsetter dette og aspirerer mot giverglede, har jeg en beholder. Jeg ønsker å føle at jeg er tapt inni egenskapen av giverglede, at jeg verdsetter den mer enn noe annet. Hvorfor skjedde dette plutselig? Dette er slik det øvre lyset gir til meg og nå ønsker jeg å ha denne egenskapen også.

Spørsmålet er også hvorfor jeg ønsker det? Jeg kan muligens føle at jeg vil føle meg bedre med det, at den vil sette meg fri fra alle problemer og bekymringer. Er det ille å føle at man ikke hører til i denne verden? Mange mennesker ønsker å løsrive seg fra den.

Så jeg må sjekke årsaken til at jeg gjør dette. Det øvre lyset stimulerer meg og setter verdsettelsen av giverglede inn i meg, men hva slags giverglede, kanskje en egoistisk giverglede? Jeg sjekker meg ved hjelp av gruppen og venner for å se om jeg kan, med hjelp fra min tilsynelatende aspirasjon for egenskapen av giverglede, oppnå og føle den.

Så jeg burde sjekke grunnen til at jeg gjør dette. Det øvre lyset stimulerer meg til å verdsette givergleden i meg, men hva slags giverglede, kan den være egoistisk? Jeg sjekker meg selv med hjelp fra gruppen og venner, for å se om jeg kan, med hjelp fra min tilsynelatende aspirasjon til egenskapen av giverglede, oppnå og føle det. Vil jeg gi for å gi til andre, eller gjør jeg dette for å motta noe, respekt eller forståelse? Jeg sjekker alt dette i gruppen.

Hvorfor gjør jeg det? For å  føle meg bra? Nei! For at andre skal føle seg bra? Ja! Men vet jeg at det er slik og at jeg på innsiden ikke håper å få noe i gjengjeld? Jeg sjekker dette ved å spørre om jeg ønsker å bringe skaperen glede gjennom vennene. Her må mitt sanne fjerne mål bli avdekket. Jeg oppdager plutselig at jeg ønsker at alle mine giverglede-handlinger går mot skaperen.

Men også her må jeg fortsatt avklare ting, siden det å gi til skaperen utvilsomt lønner seg. Han vil tross alt forstå, oppdage og gjengjelde meg for min lojalitet, hvis jeg når dette vil hele mitt liv bli fyllt med ulike prioriteringer. Men nei! Jeg vil gi sånn at skaperen ikke vet noe om det og bare for å være i egenskapen av giverglede.

Jeg undersøker mine handlinger i henhold til hvor stor grad jeg kan heve meg over mine egoistiske ønsker. Hvis jeg ikke konstant undersøker meg selv, hvordan jeg kan heve givergleden over mottak, vil jeg ikke være stand til å holde på givergleden under noen omstendigheter. Jeg må konstant sjekke hva jeg har oppnådd og hva jeg har tapt og om jeg kan overse mine tap. Dette betyr om jeg kan motta en fylling og holde meg over den.

Jeg foretar konstante beregninger i mitt ønske om å motta i henhold til hvilken grad jeg forblir i ekte giverglede. Den ene er basert på den andre. Det finnes tross alt ingen måte å vurdere hvorvidt du gjør dette for deg selv, i beholderen for giverglede, i aspirasjon til å gi, men bare om under alt dette det er et ønske om å motta som jeg begrenser ved å bygge en Masach (skjerm) og det Endrende Lys, som betyr mine handlinger for giverglede.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Kjærlighet, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →