Det er viktig å klarlegge nøyaktig hvordan vi kan endre mottakerønsket vårt, under påvirkning fra lyset, så vi ikke sløser bort kreftene våre forgjeves. Alt vi kan gjøre er å øke takten på utviklingen vår, ved å bruke omgivelsen som et forstørrelsesglass som fører lysets påvirkning nærmere oss. Det er faktisk det eneste vi kan og må gjøre.

Ved å begynne å arbeide i en gruppe, lærer vi å fokusere dette teleskopet: Vi samler sammen alle strålene fra lyset som endrer, så de går nøyaktig gjennom gruppens sentrum og fokuserer nøyaktig på mottakerønsket vårt. Da vil mottakerønsket endres av lyset som endrer.

Vi ønsker å lære hvordan dette gjøres; hvordan lyset som går gjennom forstørrelsesglasset forsterkes, fokuseres og blir mer intenst – og legger seg på mottakerønsket og lar det gjennomgå fire faser. Da vil vi se hvordan endringer begynner å ta plass i mottakerønsket og hvordan det blir motsatt til hva det var i utgangspunktet. Et menneske begynner å leve, ikke innenfor seg selv, men hever seg over ønsket sitt, over begrensningen og Masach (skjermen) – mot det tilbakevendende lyset, mot det å gi, istedet for å ta imot – og når på den måten korrigering.

Dette arbeidet med å påskynde utviklingen av ønsket vårt, med lyset som endrer, gjør oss faktisk istand til å forstå og å tilegne oss hele systemet. Selv om det bare er akselering av en prosess, er det i den vi oppdager alle midlene og alle detaljene av skapelsen og dens utviklingsprosess. Dette er fordi vi må rettlede gruppen annerledes ved hver fase.

Så fokuseringen gjennom forstørrelsesglasset endres hele tiden og blir motsatt av hva det var før, avhengig av de nye eksterne og interne betingelsene. Vi forandrer uavbrutt gruppens innflytelse på oss. Og vi endrer den med hensyn til lyset, med hensyn til skaperen. Til sist danner vi et nytt system inni oss, over mottakerønsket vårt. Gruppen blir min virkelighet. Istedet for et lite ønskepunkt, får jeg en hel verden, det enorme systemet av virkeligheten til Ein Sof (uendeligheten).

Takket være det ønsket vi har, begynner vi å tilegne oss dette systemet som kalles «gruppen», et uendelig system i sin begrensede form og slik får vi verktøyet som hever oss over mottakerønsket.

Hele nivået av giveregenskap kalles «selvoppofrelse». Det betyr at man helt og fullt har frakoblet seg fra mottakerønsket sitt, man «ofrer seg selv». Selvfølgelig utføres hele korrigeringen av lyset. Vi må bare tilpasse oss og fokusere dets innflytelse på oss gjennom omgivelsen og forbinde de tre komponentene som gjennom siktet på en pistol, så de alle befinner seg i èn direkte linje.

Da vil vi ikke lengre betvile at vi må komme nærmere lysets vesen. Derfor forestiller vi oss at samfunnet er slik og ønsker at lyset må påvirke oss gjennom det. Til sist blir alle disse komponentene til èn helhet.

Kjærlighetens nivå avdekkes etter selvoppofrelsesnivået. Da vil man forstå betydningen av skapelsens mål: «å gagne sine skapninger».

Vi stiger gradvis, ved å opprettholde en viss tilstand. Takket være det, får vi litt mer forståelse av skaperens intensjon overfor skapelsen. Slik avanserer vi: Først kommer beholdernes korrigering, utført av lyset som endrer og deretter tilegner vi oss skapelsestanken.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/7/12, Shamati #219

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I denne virkeligheten er vi forbundet til fysiske kropper og for oss virker det som om vi har fri vilje, uavhengighet og at vi stiller spørsmål og får svar. Men senere oppdager vi at vi simpelthen stod foran et speil og at det ikke var noen andre der. Egenskapene mine synes å være som menneskeheten, som en enorm verden rundt meg, som det ser ut som om jeg bearbeider.

Vi må derfor forstå at det vi gjør mot andre, gjør vi egentlig mot oss selv. Det kommer ikke bare tilbake til deg som en sprettball. Du utfører det direkte mot deg selv. Alt det du ser rundt deg, er dine egne egenskaper utstrakt utover.

Og dette er den eneste muligheten du har til gradvis å oppdage deg selv. For om vi kunne oppdage inni oss det samme ønsket som skaperen skapte oss med, ville vi konstant stå fast i det. Vi ville ikke ha prøvd å utforske det, men gripe fatt i det som noe godt og vår eneste tanke ville vært hvordan vi kunne oppfylle det. Vi ville hatt omsorg for det, som en kjærlig mor som ikke har andre bekymringer enn at barnet hennes skal være godt i hold og sunnt. Hun kritiserer ikke barnets personlige egenskaper.

Derfor befinner vi oss i denne spesielle virkeligheten. Det sies, «Et menneske er en liten verden» – og alt som er på innsiden ser det for seg på utsiden. Hele virkeligheten omkring deg er deg, deg selv, motsatt, som om det var tømt utover. Og nå, siden du ser all eksistens som om den er utenfor deg selv og forholder deg egoistisk til den, kan du med alle de egoistiske egenskapene du har, forsøke å oppnå kjærlighet.

Resultatet er at alt skaptes med korrigeringen som mål. Om du fortsatte å ha alle disse egenskapene iboende i deg, ville du aldre kunne oppdage dem og korrigere dem. Og da ville du ikke mottatt noe Kli (beholder) til å avdekke skaperen i. Men siden alt dette viser seg utenfor deg, er du istand til å se og klarlegge forholdet ditt til det, å oppdage det 613 ganger kraftigere og på den måten å oppdage skaperen. Inni deg selv, kan du bare oppdage «punktet i hjertet».

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/7/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I nyhetene fra (LiveSience): Å si «Takk» kan være en enkel metode for å øke ekteskapelig lykke, antyder ny forskning. Denne syklusen av takknemlighet kan også bidra til at et forhold varer lengre.

Å føle deg verdsatt av partneren din, påvirker hvordan du opptrer i forholdet og hvor mye du ønsker å bli i forholdet.*Studie etterforsker Amie Gordon ved universitetet i California, Berkely, sa til LiveSience «at istedenfor å forvente at den andre personen skal gjøre deg lykkelig, kan du få fortgang i denne syklusen, ta den i egne hender og fokusere på hva som er bra i forholdet deres.*

«Det som går galt i mange forhold er at du begynner å ta partneren din for gitt,» uttalte  Gordon til Live Sience; «Du blir vant til å ha dem i livet ditt og glemmer hvorfor du valgte å være sammen med ham eller henne.»

Forskeren fant ut at jo oftere en deltaker handlet forståelsesfullt, bekreftende og med omsorg overfor sin partner, jo mer verdsatt følte partneren seg, og begge var lykkeligere i forholdet. Adferder som – å lene seg mot partneren når man prater sammen, å ha øyekontakt, å berøre trøstende – er viktige når folk viser takknemlighet.»

Min kommentar: Det er ingenting nytt i disse forslagene. Spørsmålet er hvordan man skal overvinne stolthet, gå inn i andres følelser uten å tenke på seg selv, men heller hvordan man kan tilfredsstille andre? Hvordan kan vi forvandle egoistisk kjærlighet til alturistisk? Dette bør bli undersvist i et kort kabbala kurs fordi dette er metoden for korreksjon av vår natur fra mottak til giverglede.

Kategori: Ekteskap, Helhetlig utdannelse, Kjærlighet, Kvinner - Inga kommentarer →

Forskjellen på spirituell og legemlig oppfattelse, er at vi fornemmer den spirituelle virkeligheten inni oss, i mottakerønsket – og følelsen av at virkeligheten utenfor oss ikke tilhører oss, er denne virkeligheten. Forskjellen på dem avgjøres av egoet, som distanserer visse egenskaper jeg har innvortes og plasserer dem på utsiden. Dette skillet skaptes siden knusingen av ønskene førte til at de ble fremmede og fjerne for hverandre, som om de ikke er en del av andres egoistiske interesser og de som er motsatt våre egne ønsker.

Men akkurat dette er grunnen til at vi har fått sjansen til å forbinde oss, som i begynnelsen – i den endelige korrigerte tilstanden. Men denne gangen kan vi fornemme, forstå og oppnå dens eksistens i sin helhet. Vi har, tross alt, tilbakelagt et godt stykke erkjennelse mot den endelige tilstanden, sammenlignet med det vi fornemmer innvortes og utvortes.

Dette er mulig, takket være det fakta at mitt ego atskilte meg og kastet millioner av mine egenskaper bort fra meg: egenskaper som tilhører de uorganiske, organiske, animale og menneskelige – og jeg fornemmer dem som fremmede. Takket være at jeg nå sammenligner dem med meg selv og nærmer meg dem med makt, enten jeg ønsker dem eller ei, forsterker jeg mine følelser og øker forståelsen til jeg begynner å elske alle de andre.

Når jeg tilbakefører dem i meg, oppnår jeg en så bred oppfattelse av virkeligheten at det omslutter hele Ein Sof (uendeligheten), 125 spirituelle nivåer.

Bare tenk hvor skjulte og umerkbare alle prosessene som skjer inni oss er. Men på utsiden legger jeg umiddelbart merke til og reagerer kraftig på hver forandring, selv den minste, enten den er bra eller dårlig. Mitt ego forstørrer dem, som om de befinner seg under et forstørrelsesglass.

Med hensyn til det som skjer inni meg, er ikke mitt ego like kresent som det er til det som skjer eksternt. Derfor er jeg så følsom til ting som skjer rundt meg, men om det samme skjer inni meg vil jeg knapt merke det. Vi kjenner ikke oss selv, fornemmer ikke og ser ikke oss selv som andre gjør det. Noen ganger er det et sjokk å finne ut hva andre synes om oss. De får oss til å åpne øynene og vi kan knapt tro at det er sant.

Vi kjenner ikke oss selv! Vi fornemmer ikke oss selv og kjenner ikke våre egenskaper. Vi ønsker bare å tilfredsstille oss selv, uten å være klar over de indre komplikasjonene det medfører. Men alt som foregår på utsiden berører oss og vi bedømmer lidenskapelig mennesker som oppfører seg på en bestemt måte i forhold til oss og lurer på hva vi kan gjøre med det.

Så takket være knusingen, som plasserte alle mine indre egenskaper utenfor og bare lot et lite ønske være igjen inni meg, kan jeg begynne å arbeide med det som for meg synes som noe eksternt og hente det inn igjen – for å sammenkoble lyset og beholderen til ett ønske. Takket være det, oppnår jeg en forfinet oppfattelse, siden jeg er nødt til å ta hensyn til og forstå alle fremmede. Kanskje jeg avskyr dem, men jeg er nødt til å elske dem når jeg vender hele oppfattelsen til motpolen.

Den forståelsen belønner meg med et lys som er 620 ganger sterkere og forståelse av hvor jeg er og hva jeg fornemmer. Det er forskjellen på virkeligheten til Ein Sof, som først skaptes av skaperen, der skapningen bare var et lite punkt – og vår virkelighet. Vi forstørrer det lille punktet helt til Ein Sof, ved å tilføre alt som finnes på utsiden, ved å føre hele verden innenfor, i henhold til regelen som sier: «Elsk din neste som deg selv.»

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/6/12, Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg korrigerer ikke meg selv, men heller min innlemmelse i andre. Det finnes ingenting å korrigere i meg selv, bortsett fra forbindelsen min med andre.

Hvem er «de andre»? Her må vi forstå at det «jeget» jeg var i går, ikke er det «jeget» jeg er i dag. Jeg må klargjøre forholdet mitt mellom meg og andre ifølge de ulike tilstandene jeg befinner meg i. Hver eneste dag begynner vi på et rent ark og korrigeringene er alltid i henhold til den gjensidige forbindelsen mellom de ulike Partzufim.

Det sies at kjærlighet mellom menneaker er rettet mot kjærlighet for skaperen. Kjærlighet for vennene er den samme beholderen og den samme holdningen der jeg uttrykker min påvirkning overfor ham. Skaperen er tross alt den generelle loven og egenskapen som jeg oppdager i den gjensidige forbindelsen mellom oss alle.

Det finnes ingenting bortsett fra den generelle beholderen. I holdningen min overfor vennene, i ånden og hjertet, skaper jeg skaperen. Inntil da, eksisterer han faktisk ikke.

Spørsmål: Vi har en øvelse i gruppen: Alle må tenke på alle de andre og være opptatt av dem i tankene. Vi minner hverandre om å tenke på det og tilføyer; «med skaperens hjelp». Fører dette oss til ekte kjærlighet?

Svar: Ja, hvis dere med det mener at alt kun har eksistensgrunnlag ved hjelp av lyset som endrer, da skaper dere virkelig de nødvendige betingelsene for oppfyllelse.

Kjærligheten har ingen grenser. Den sprer seg til Ein Sof (uendeligheten) og videre. Vi definerer den forskjellig hver gang – når vi trèr utfra våre nåværende ønsker og intensjoner. Denne øvelsen er effektiv mot glemsomhet: Èn venn påminner en annen venn om tre betingelser: jeg, ham og den øvre kraften – lyset som endrer. Lyset som endrer fører oss, med andre ord, tilbake til hverandre. Når lyset først har fått opphold i forbindelsen mellom oss og «sammensveiser» oss påny, oppfylles den nødvendige betingelsen for at korrigeringen skal dvele mellom oss igjen. Dette kalles i kabbalistisk språk en Mitzva (et bud).

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/2/12, The Study of the Ten Sefirot

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Kjærlighet, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det sies: «Dere skal plassere dommere og voktere ved alle deres porter». Dommerne er de som med «fullmakt» avgjør hvordan et menneske må bearbeide seg selv for dermed å skape potensielle hindringer. Vokterne, derimot, er de som aktivt utfører avgjørelsen og trekker vedkommende bort og holder ham på avstand. Ansvaret fordeles, slik det også gjøres i denne virkeligheten.

På høyere nivå kan dette tolkes som tilstander av litenhet og storhet. Dommerne dømmer en person i henhold til hans/hennes «dyder» (GE, Bina`s krefter i ham/henne, Hassadim`s lys som er tilstedeværende i ham/henne), veier dem i forhold til hans/hennes mottakerønske, som på en vektskål. Vokterne tar seg allerede av mottakerønskene som trenger oppsynsmenn og befal for å forsikre seg om at disse ønskene ikke kommer ut og han/hun ikke tar i bruk sin AHP.

Arbeidet er det samme og avhenger av tilstanden personen befinner seg i: Om han er i dobbelt eller enkelt skjul, i enkel avdekkelse (belønning og straff), eller i dobbel avdekkelse (kjærlighet). Dommernes, oppsynsmennenes – og senere vokternes karakter endres i forhold til dette.

Også dommerne inndeles i forskjellige klasser. Hele studiet av den babylonske Talmud baseres på disse argumentene, i undersøkelsen av mottakerønsket. Det er en veiledning i hvordan en best danner og evaluerer seg selv, for å være sin egen vokter og oppsynsmann – og først og fremst – sin egen dommer.

Man sammenligner sin egen tilstand med det som står skrevet i Talmud og avgjør på hvilket nivå en befinner seg og hvilke eksempler en må anvende på seg selv på det uorganiske, organiske og levende nivået av ønsket.  Man ser hvilket nivå av ønsket man skader ved sin egoisme og hvordan man kan kompensere for det, dvs å korrigere skadene forårsaket av egoet som brøt grensene.

Hele Talmud og alt arbeide på de spirituelle nivåene er viet til dette. Åpner du den babylonske Talmud, vil du se at alle argumentene og uoverenstemmelsene kun dreier seg om det, til de mest detaljerte forklaringer ned til de minste detaljer

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/2/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når unge mennesker, en mann og en kvinne, lager planer for framtiden, drømmer de om hvordan de kommer til å leve. Kan ektefeller diskutere det ideelle bildet av en helhetlig familie i en helhetlig utdanningsgruppe, slik at alle kan bidra med sitt syn på dette?

Svar: Dette er nyttig allerede i dag. Når man skaper et bilde av en ideell familie, må vi forstå vår egoistiske natur og ha en fullstendig objektiv holdning ovenfor den. Om jeg på en objektiv måte kan åpne meg opp for gruppen, å «dissekere» meg foran den, og gruppen i tillegg kan forklare meg ut fra sitt synspunkt hvem jeg er og ellers, gjennom å forstå hverandres synspunkter, vaner og motivasjon, alt som er gitt til oss fra naturens side og som ligger i oss, da vil vi forsøke å løfte oss over det og over i et fullstendig nytt system basert på gjensidige forhold.

Vi vil ikke lenger forsøke å ødelegge hverandre fordi vi skaper noe gjensidig: det som er komfortabelt og godt for oss. Alle våre indre, negative impulser vil som en følge av dette automatisk endre seg til samhold over dette.

Vi begynner å se at om denne egoismen som vi har ikke fantes, ville vi ikke ha vært i stand til å komme i kontakt med hverandre. Takket være det faktum at vi bygger denne felles superstrukturen over den, blir egoismen faktisk vår partner, vår venn og hjelper, den handler tilsynelatende imot oss mens den i virkeligheten viser oss at nettopp gjennom motstand mot den, ved å vrenge innsiden utover gjennom vårt gjensidige forhold, skaper vi en ny familie, et nytt antiegoistisk samfunn.

Egoismen spiller en avgjørende rolle i dette samfunnet, for uten den ville vi ikke være i stand til å oppnå noe som helst. Det er dette naturen er bygget opp på, det er bevisst skapt som en del av oss. Hva skiller et menneske fra et dyr? Det er nettopp det faktum at gjennom år etter år, generasjon etter generasjon, vokser egoismen inni mennesket. Ved å bruke egoismen, bortsett fra i den motsatte mening, skaper vi en gjensidighet mellom oss; i stedet for å vekke avsky i oss, kommer vi nærmere hverandre, i stedet for avvisning og hat, oppstår kjærligheten. Alt er omfattet av dette.

Fra “Samtale om helhetlig utdannelse” #6, 14/12/11

Kategori: Ekteskap, Helhetlig utdannelse, Kjærlighet, Samfunn, Utdannelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan vi best tilfredsstille skaperen; ved å ta imot hans kjærlighet og gi den tilbake til ham – eller ved å videreføre den til andre?

Svar: Spirituell kjærlighet føles ikke som den fysiske. Selvfølgelig, for å bruke et språk som er forståelig, tilfredsstiller vi skaperen ved å få folk til å nærme seg ham. Ordene, derimot, er misledende.

Bare når vi har oppnått Binas egenskaper får vi forståelse for hva det dreier seg om. Uten lyset fra Hassadim kan vi ikke en gang snakke om kjærlighet, siden våre tanker er basert utfra våre egne ønsker og ikke den andres ønsker. Hvor kommer kjærligheten fra?

Kjærlighet er når den andres ønske åpner seg som mitt eget, når jeg ønsker det den andre ønsker – og til og med ønsker det mer enn jeg ville ønsket det for min egen del. Avstanden mellom oss fordobler lidelsen min, forårsaket av den andres manglende tilfredsstillelse – og jeg ønsker bare mer å tilfredsstille ønsket hans. Avstanden blir en forsterker for empatien min.

Denne holdningen opptrer av seg selv, automatisk. Det er slik jeg tenker, slik jeg oppfatter ønsker. Og dette er redningen, underet. Men inntil det skjer, hvilken kjærlighet snakker vi om? Om jeg elsker, bryr jeg meg om den andres ønsker over min egen avvisning og motsigelse. Egoismen avdekkes for meg og jeg arbeider i midtlinjen – det er betydningen av kjærlighet.

Sjelen min befinner seg jo utenfor meg selv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 15/1/12, Introduction to TES

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Om vi kun kan utvikle oss gjennom at vi hele tiden øker hastigheten, hvordan skal vi få dette til?

Svar: Vi må «øke hastigheten» på våre anstrengelser, og hele tiden forsterke dem. Hvert eneste nye nivå omfatter hele det forrige nivået i sin laveste Sefira, Malchut. Slik formerer anstrengelsene seg hele tiden.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 26/12/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kjærligheten som avdekkes for oss i læren om kabbala er et naturprinsipp. Vi må se på det som den fundamentale kraften. Uten den ville ingen livsform kunne oppstå.

To gjenstander eksisterer kun i egenskap av gjensidig påvirkning, gjensidig medfølelse, balansen mellom dem i forhold til likhet i form og gjensidig tiltrekning. Selv på det uorganiske nivået eksisterer motsatte deler – protoner og elektroner – sammen i et system som kalles et atom, en molekylie osv.

Når de knyttes videre sammen, begynner de å arbeide sammen på det organiske nivået – med fotosyntese og andre mekanismer de har iboende i seg. En utveksling av substanser og systemer tilslutter seg – og mellom dem oppstår en gjensidig kalkulasjon med hensyn til de andres interesser. De har tross alt ikke noe eksistensgrunnlag uten to krefter: tiltrekning og frastøtelse, mottakelse og påvirkning (giveregenskap).

Videre, på det animale (levende) nivået, eksisterer ikke disse systemene av mottakelse og påvirkning sammen innenfor en enhet. Her befinner de seg mellom ulike kropper som må forene seg og knytte seg sammen for å produsere etterkommere. De er avhengige av hverandre, hjelper hverandre – og livet fortsetter i egenskap av det.

Selv om det foreløpig skjer instinktivt, som følge av naturens gang, ser vi allerede hvordan to motsatte krefter påvirker hverandre i balanse. I sin helhet er hele komplekset av det uorganiske, organiske og levende nivået i naturen fullstendig i balanse og alle delene er avhengige av hverandre.

Mennesket, derimot, er veldig forskjellig fra disse systemene. Tiltrekningskraften, mottakeregenskapen er sterkt dominerende og blir til en ond egenskap som ikke er i balanse med godhetens egenskap. Dette skiller mennesket fra det animale nivået. Det viser seg nøyaktig i den onde egenskapen innprentet i oss, som ønsker å forbruke mer og mer, å tilegne seg og å herske. Som resultat blir vi sterkere enn naturen, selv om dette i virkeligheten er en smålig fordel.

Naturen er tross alt vis – og de to motsatte kreftene i den er balanserte. For å forårsake generell framgang aktiveres disse kreftene, den ene etter den andre, for å utvikle dem og samtidig ivareta den generelle balansen. Mennesket, derimot, tårner over det animale nivået, over balansen – som et spir – og hever seg eksponientelt høyere og høyere.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 13/12/11, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Evolusjon, Kjærlighet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →