Kongress i Spania 04.06.2011
Publicerat lørdag, 4 juni, 2011
Baal HaSulams skrifter, Letter 19
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
The Book of Zohar – Utdrag, Kapittel “Mishpatim,” Avsnitt 80
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
Talmud Eser Sefirot, Vol. 1, Del 1, Avsnitt 3, Ohr Pnimi, Avsnitt 50, Begynner ved: “This Behina Dalet Is Called ‘The Middle Point’”
Last ned: WMV Video|MP3 Audio
Feiringen av Pesach (påske) er en spesiell tid. Det er som om vi er innhyllet i en listig tåke som er forårsaket av utmattelse og det å komme ut av vår vanlige tilstand. Hele verden befinner seg i en spesiell tid nå som det omsluttende lyset utfører arbeidet i henhold til rekkefølgen som kommer fra loven til grenene og røttene.
I tillegg trer vi inn i den høytiden som direkte tilhører oss. Det finnes ingen spirituell rot som er nærmere og mer viktig for oss enn påsken. Den er alt vi ønsker. Siden vi er kommet ut av egoismen, minner vi oss selv stadig på flukten fra Egypt og korrigerer den om igjen og om igjen langs resten av veien som gjenstår, helt fram til den siste korreksjonen. Vi må tross alt bryte fullstendig med Egypt, faktisk i så stor grad at vi snur det om til det motsatte: giverkraft.
Når dette er oppnådd, kan vi gjøre et hopp og det er dette som er vår oppgave nå. Det har ingenting å si at vi er små og ikke forstår alt. Det er helt i orden at vi mangler noe: Det vil alltid være slik. Følelsen av mørke, sammenfiltring og forvirring når det gjelder følelser og sinn er helt nødvendig. Vi må bli forstyrret, og forstyrrelsene blir gitt oss i overflod. Vi føler oss alle forvirret, bedøvet, svekket og så videre, alle ønsker bare å sove. Det er den beste og mest optimale tilstanden for oss.
På samme tid må vi utføre nøye undersøkte og presise anstrengelser som er rettet mot vår samhørighet. Om du sovner, kan du bare sove, men du må ha med den riktige intensjonen. Selv i denne handlingen må du knytte deg sammen med de andre punktene i hjertene, og deretter gli inn i søvnen mens du opprettholder det interne samholdet med andre. Enhet må ”presses gjennom”. Gå inn i deg selv til tross for din søvnighet, og du vil dermed begynne å få en oppvekking fra de andre.
Vi mangler alle gjensidig inkludering. Om jeg er knyttet sammen med alle de andre og de med meg, gir det meg styrken til hundrevis og til og med tusenvis av mennesker. Dette er et resultat av gjensidig garanti. Om vi ikke bruker den, vil vi ikke lykkes. Vi må sette oss fore å oppnå samhold.
I kveld vil vi sitte sammen rundt et festmåltid over hele verden, og vi vil ikke fokusere på det vi spiser og drikker, selve påskemiddagen, i det hele tatt. Den er kun en tradisjon, mens det som virkelig er viktig er at vi har en intensjon om å løfte oss over egoismen vår mot kjærlighet og samhold.
Det er dette flukten fra Egypt står for. Resten er bare tolkninger. Alle de festlige egenskapene er ikke mer enn tegn og symboler på felles anstrengelser. Om jeg presser meg selv sammen med alle de andre, vil jeg mens jeg gjør dette gå gjennom hele påskefesten. Dette vil avdekkes for meg.
Derfor trenger vi en kraftig vekkelse nå. Vi er virkelig i stand til å gjøre et gjennombrudd. Vi er tross alt vitner til hvordan den øvre kraften presser oss videre hele tiden, mens den organiserer oss og steller med oss. Nå kreves det et dytt fra vår side, og jeg ser ikke at det ikke skulle være mulig. Små og uklare følelser – er det virkelig Farao?
Ikke vent på at dette skal bli lettere senere. Vi beveger oss alltid imot våre ønsker og tanker. Søvnen vil stadig komme over deg, ting som haster vil fortsatt distrahere deg og forvirringen vil alltid være der. Det er slik veien er.
Fra del fire av Morgenleksjonen 18/04/2011, Baal HaSulam’s Letter 10
Spørsmål: Hva er hovedtegnene som viser at mennesket er nær ved å flykte fra Egypt?
Svar: Et stort ønske om å knytte seg til andre er et tegn på at man er nær ved å flykte fra Egypt, siden mennesket da har forstått at han kun kan oppnå frelse gjennom å knytte seg til andre. Samtidig ser han at han ikke klarer å gjøre dette siden det ikke finnes gnister av giverkraft inni han.
Han føler også eksistensen til den øvre kraften: ”Det finnes ingen andre enn han”. Denne kraften gir han disse to tilstandene som nevnt over, og han er klar for å løfte seg sammen med denne kraften, ut av sin tilstand, for å kunne oppnå samhold.
Min tilknytning til andre kalles ”flukten fra Egypt”. Det betyr at jeg løper fra min fiendskap til andre og fra min egen ondskap mot frihet og godhet. Dette er frihet fra dødsengelen, separasjon, som jeg oppfatter som død. Jeg oppnår samhold med andre, som for meg representerer livet.
Når jeg stiller meg inn på nettverket der alle er knyttet sammen, kalles dette ”å tre inn i et nytt land”, et nytt ønske om styres av skaperen, giverkraften.
Fra første del av Morgenleksjonen 14/04/2011, Shamati nr 90
Spørsmål: Hvordan ser kabbala på det som vi opplever når vi sover?
Svar: Den tiden mennesket ikke engasjerer seg i internt arbeid og ikke anstrenger seg for å oppnå samhold med gruppen for å kunne avdekke skaperen, slettes fra hans eller hennes liv.
Jo mer effektivt vi utnytter tiden for å skape den riktige intensjonen i løpet av våre våkne timer, jo mer effektiv tid vil vi også klare å legge til de timene når vi sover. Ta for eksempel en time om dagen eller ti prosent av all den tiden jeg er våken der jeg tenker på intensjonen og gjør en innsats. Da vil de samme ti prosentene av tiden på natten legges til min ”konto” som følge av min streben.
Drømmer i seg selv er kun en konsekvens av våre daglige tanker. I løpet av natten må alle disse tankene sorteres, ”katalogiseres” og ”arkiveres” i vårt hjernearkiv. Derfor jobber hjernen hele natten igjennom selv om vi sover, men den jobber med data som den tok imot i løpet av dagen. Som et resultat av dette ser vi ulike drømmer som delvis reflekterer opplevelsene og hendelsene vi har blitt utsatt for i løpet av dagen, og som delvis er totalt abstrakte og et produkt av vår ubegrensede fantasi.
Det er ikke noe spirituelt med drømmene våre. Alle dyr ser drømmer, ikke bare menneskene.
Fra første del av Morgenleksjonen 25/03/2011, Writings of Rabash
Hva er kjærlighet i vår fysiske verden? Det er en «dyrisk», materiell og egoistisk kjærlighet som lar oss dra glede av hverandre. Foreldre elsker barna sine instinktivt og barna elsker instinktivt sine foreldrene, i den grad begge får det de ønsker av hverandre. Og alt dette er fylt av en egoistisk intensjon.
Dersom man tar vekk noe av morsinstinktet som moren føler for barnet sitt, kommer hun til å behandle ham på samme måte som hun ville behandlet et hvilket som helst annet barn. Selv om han hadde sultet ville hun ikke brydd seg. Dette betyr at foreldrenes følelser er instinkt og ikke kjærlighet.
Kjærlighet mellom kjønnene er hormonelt betinget. Dersom man hadde blitt injisert med en spesiell type horomonsammensetning, hadde kjærligheten man følte plutselig forsvunnet eller den hadde oppstått ut av intet. En slik tiltrekning er hormonelt betinget.
Dette tilhører det kroppslige, «dyriske» nivået. Genforskere og biologer kan forklare dette i detalj, men vi lovpriser naturligvis denne følelsen og tillegger den spirituell mening bare fordi den gir oss så stor glede. Derfor vil vi gjerne også opphøye den til å være noe mer.
Noen ganger ser vi også uttrykk for ekstrem kjærlighet, noe som kan gjøre stor skade. Når kjærligheten er grenseløs, fører det nemlig til hat. Når noen elsker meg, må jeg forsikre meg om at jeg ikke lar dem elske meg for mye, og de må forsikre meg om det samme. Alt må være i balanse. Når kjærligheten «skyller inn» over grensene mine, er det som at jeg utslettes og da begynner jeg å hate den personen som elsker meg og jeg skyver ham eller henne vekk.
Dette ser vi eksempler på i relasjonen mellom foreldre og barn. Den ekstreme kjærligheten man kjenner for barnet sitt kan føre til at barnet føler forakt og hat, og barnet kan ikke klandres for dette. Det er den voksne som må ta ansvaret for at dette skjer siden han ikke begrenser kjærligheten sin, noe som betyr at han mangler en «skjerm» (Masach). Vi må alltid begrense graden av samspill med barna våre. Først når vi er ved slutten av korreksjonsperioden, i evighetens verden, kommer vi til å være i stand til å tilegne oss «endeløse skjermer».
Det er altså ingen vits i å snakke om kjærlighet i vår verden, siden normen her er å utnytte hverandre. Det er slik vi lever her og det er ikke nødvendig å avvise eller forakte måten vi uttrykker kjærlighet på. For eksempel bor par sammen i årevis og viser omsorg og tar vare på hverandre. Det er imidlertid nødvendig å trekke et skille: På grunn av begjæret og egoets krav om å bli tilfredsstilt, gjør jeg det til syvende og sist fordi det har blitt en vane og dermed en del av personligheten min.
Men kjærlighet i den spirituelle verdenen er å gi helt uten tanke for seg selv.
Fra den 4. delen av Daily Kabbalah Lesson 3/4/2011 om kjærlighet.
Spørsmål: Vi ser at mennesket er et rovdyr. Hele meningen med menneskets liv er å sluke sin neste, og å oppnå sitt eget mål. Om vi oppnår gjensidig garanti og jordens befolkning øker til 20 eller 25 milliarder mennesker, hvordan vil dette være mulig?
Svar: Hva er problemet med tyve milliarder mennesker? Se for deg at de alle er dine slektninger, og at du føler deg som én helhet sammen med dem. Det plager deg ikke i det hele tatt at de er sammen med deg. Det er heller motsatt, du endrer din holdning til dem: Du føler det mer og mer behagelig jo nærmere deg de kommer.
Spørsmål: Hva vil skje om det ikke lenger finnes noen grenser?
Svar: Hvert eneste menneske avgrenser seg selv. Se for deg en mor som har tyve milliarder barn. Plager dette antallet henne om hun har alt de trenger? Hun lever i den uendelige virkeligheten, det vil si i virkeligheten til det fullstendige lyset, med tilfredsstillelse, fullkommenhet og overflod.
Det er selvfølgelig vanskelig å se for seg hvordan mennesket vil endre seg. Om du er sammen med din elskede, og du virkelig elsker han uten noen som helst kalkulasjon, vil du ønske å være med han hele tiden. Du vil alltid ha et ønske om å være ved sammen med han, og å være så tett inntil han som mulig.
Hva vil da være problemet om man har tyve milliarder mennesker som man elsker på samme måte? Du vil ikke føle at det er tyve milliarder mennesker. Du vil føle at de alle er sammen med deg. Denne tilstanden er den mest ønskede og den mest behagelige.
I virkeligheten deler du dem ikke opp i tyve milliarder, men det er kun ett deg. Dette kalles helhet.
Vårt hinder er et psykologisk problem. Vi kan ikke se for oss hvordan dette skal kunne skje. Vi tenker oss at vi lever i kropper, men når vi oppnår gjensidig garanti vil vi i stedet for kroppene føle hvert enkelt menneskes indre potensial.
Fra leksjon 2 under Berlin-kongressen 28/01/2011
The Zohar, introduksjonen, artikkel ”Two Points”, avsnitt 121: Det er derfor kreftene som skiller kalles ”låser”, siden de stenger portene slik at vi ikke kan komme nær, og de fører oss bort fra skaperen. Om vi overkommer dem slik at de ikke påvirker oss, avkjøler hans kjærlighet fra våre hjerter, vil låsene bli til dører, mørket blir til lys og det bitre blir søtt.
Spørsmål: Hva betyr det å ”avkjøle hans kjærlighet fra våre hjerter”?
Svar: Om mennesket i utgangspunktet forbereder seg på det han planlegger å oppnå, kjærlighet til skaperen, det vil si at den givende egenskapen skal bli elsket, akseptert og ønskelig for han slik at han kan føle den givende egenskapen som kommer til han som en viktig verdi og belønning for alle de anstrengelsene han har gjort, betyr dette at han forbereder seg på de riktige handlingene.
Ved å gjøre de riktige forberedelsene, ser han annerledes på alle de forstyrrelsene som ser ut til å komme for å kjøle han ned, å skyve han bort fra kjærligheten til skaperen, fra å komme nærmere den givende egenskapen. Han ser på dem som hjelp siden han nettopp gjennom å overkomme dem vil bli sterkere, mer forståelsesfull, modigere og mer erfaren, og gjennom den større forståelsen, følelsen og styrken løfter han seg til den givende egenskapen.
Om jeg for eksempel ønsker å bli fysisk sterk, vil alt mitt arbeid med vekter, hopping og løping være trening som vil gjøre meg i stand til å bli sterkere. Alt er avhengig av forberedelsene. Om jeg ikke ønsker å være sterk, om dette ikke bekymrer meg, da vil hvert eneste hinder som dukker opp på min vei ta fra meg ønsket om å utvikle meg. Jeg vil forhindre det, og ikke glede meg over at det dukket opp. Ser jeg derimot på hindrene som hjelp som blir gitt meg fra oven, for at jeg skal kunne utvikle meg og løfte meg til skaperens nivå eller ikke? Dette er helt avhengig av min streben, forberedelsene og støtten fra omgivelsene. Dette er den eneste måten vi kan utvikle oss på.
Alt er avhengig av forberedelsene. Før jeg åpner en bok, kommer til gruppen, begynner å studere eller tenke på noe, må jeg stille meg selv spørsmålet: ”Hvorfor gjør jeg dette? Hva må jeg tenke på?” Det eneste jeg kan tenke på er hvordan jeg skal gjøre kalkulasjoner i henhold til analysen ”sant versus falskt”, heller enn følelsen ”søtt versus bitter”. Da vil jeg øyeblikkelig prøve å bygge mine vurderinger basert på analysen ”sant versus falskt”. Om det er slik, da vil jeg i det minste vite at jeg ikke er der, at jeg ikke ønsker det og så videre. Likevel vil jeg uansett finne sannheten: Hvem er jeg akkurat nå, og hva skjer inni meg og utenfor meg?
Dette er nødvendig! I dette henseendet er alt avhengig av omgivelsene eller av forberedelsene fra det omsluttende miljøet. Et frø kan ikke vokse uten at omgivelsene sørger for at det får alt det trenger for å vokse. Alene vil det bare tørke inn. Det må være et miljø som vekker et menneske, og som jobber med han.
Se for deg at du befinner deg i et miljø der alle streber etter å bli fysisk sterke. Da vil du lære av dem, og sammen med dem vil du delta i all treningen. De hopper og løfter vekter fra morgen til kveld! Hvorfor? Fordi dette er deres mål. Du vil begynne å gjøre det samme enten du ønsker det eller ikke, fordi du får viktigheten av målet fra dem. Du ser alle hindre, hver eneste vekt som du må løfte, hver eneste trening du må utføre som en mulighet som blir gitt deg for at du skal kunne vokse. Det er alt. Det finnes ingen andre muligheter.
Fra del to av Morgenleksjonen 25/01/2011, The Zohar
Spørsmål: Vil vi fremdeles forbli tannhjul når vi befinner oss i det felles systemet til sjelene, og oppnår skaperens nivå?
Svar: Ja, når vi befinner oss i dette systemet og har oppnådd likhet med skaperen, vil vi fremdeles være tannhjul. Hver og en av oss oppnår likevel total frihet, for når vi snurrer rundt sammen med alle i henhold til ønskene til alle andre, vil vi nettopp gjennom dette føle en fullkommen frihet.
Om jeg elsker dem og snurrer rundt for deres skyld, med alle deres egenskaper, da er jeg helt fri. Fra et egoistisk synspunkt vil dette virke motsatt, selvfølgelig. Om jeg behandler dem på en altruistisk måte og med kjærlighet, da vil det bli nettopp slik. Det er fordi jeg ikke har andre ønsker enn å snurre rundt for deres skyld. Om jeg får denne muligheten, vil jeg være helt fri.
Fra leksjonen i Moskva 14/01/11, The Zohar
Først må vi opparbeide et forhold som beskrives som ”Gjør ikke mot andre det du selv hater”, etterfulgt av ”Elsk andre slik du elsker deg selv”. Vi trenger bare å bestemme hvem den ”andre” (vennen) er, og hva ”å gjøre” betyr. Det har å gjøre med menneskets handlinger i forhold til en venn, som må oppnå en håndgripelig form blant alle menneskene i denne virkeligheten.
Til slutt vil slike forhold utvikle seg blant alle menneskene, og dette kalles den uendelige virkeligheten, som står for den endelige korreksjonen (Gmar Tikkun). Her i denne sfæren som vi kaller jorden, blant disse animalske kroppene, vil vi etablere forbindelser som kalles vår uendelige sjel.
Når vi kommer til dette punktet, vil vi befinne oss i en annen virkelighet. Det vil ikke lenger være behov for all denne materialismen, og den vil forsvinne fra vår oppfattelse. Selv nå eksisterer den kun i vår oppfattelse, for hele denne virkeligheten er bare innbilt.
Dette er den eneste meningen med vår eksistens på jorden. Det er her alt skjer.
Før tempelet falt, når menneskene levde i spirituell oppnåelse, levde de vel ikke akkurat i en annen galakse eller dimensjon, gjorde de vel? Det er riktig at de internt levde i en annen dimensjon, med en annen holdning. I tillegg eksisterte også den uorganiske, organiske og bevegelige naturen i den virkeligheten, og alle levde normale liv. De alte opp kveg, tok vare på eiendommene sine, fikk barn, hadde jobber og betalte skatt.
Forholdene mellom dem var likevel spirituelle siden de alle levde i en gjensidig givende kraft, og opprettholdt denne så godt de kunne ut i fra egne egenskaper. Hvert menneske var viktig alt etter deres evne til å kunne gi. Dommer ble avsagt etter samme prinsipp, ut i fra vurderingen om hvor mye skade mennesket påførte samfunnet og hvordan hans egoistiske ønske plutselig utviklet seg.
Slik levde menneskene fra Israel, de som Abraham førte ut av Babylon, helt til det andre tempelet falt. Nå må vi gjennom gruppen realisere hva læren om kabbala lærer oss i praksis, det vil si at våre interne forhold må grunnlegges av kjærlighet og samhold slik at vi kan leve sammen ”som én sjel”.
Dette har ingenting med ekstern nærhet å gjøre. Vi trenger ikke akkurat å spise fra den samme tallerkenen, leve i det samme huset og føre en felles husholdning. Alt handler om interne forhold.
Fra del fire av Morgenleksjonen 12/01/11, ”The Quality of the Hidden Wisdom – in General”
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)