Spørsmål: Når vi deltar i morgen- leksjoner og workshops skal vi appelere til Skaperen gjennom gruppen?

Svar. Bare gjennom gruppen! Det kan ikke være noen personlig appell til Skaperen. Alle Shamati artiklene ble skrevet for en person som er engasjert i spirituellt arbeid innenfor en gruppe. Forresten nevnes det ikke i disse artiklene at man må henvise seg til Skaperen gjennom gruppen da det er en naturlig og åpenbar ting.

Hvis jeg sier at jeg ser på Skaperen, betyr det at det er en gruppe foran meg. Ellers ser jeg ikke Ham.

Fra Novosibirsk Convention 12/8/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi trenger hele tiden å fokuserer på det faktum at “Det finnes ingen andre foruten Ham – og kun på dette emnet, som om det ikke fantes noe annet enn det. Alle de andre emnene er til for å støtte dette, og å identifisere ulike individuelle tilstander.

Videre dykker jeg inn i dette emnet fordi Skaperen produserer alle mine følelser i meg. Nå snakker Han til meg gjennom min lærer, som er Hans kanal, og ikke noe mer. Alt rundt meg er en manifestajon av Skaperen i meg; Jeg meg selv er Hans avspring og må reagere på hva som skjer i henhold til dette.

Jo mer en person forstår og vet det unike i dette, og ikke kobler fra venner, fra verden eller fra noe, jo mer vil han prøve å føle det i virkeligheten.

Dette er den eneste kraften i naturen som blir åpenbart til oss på den måten. Hver dag avslører vi dens økende integralitet, indre kobling. Naturen er integrert,og vi skal ikke forstyrre den. Vi må tvert imot tilpasse oss den. Det er derfor kabbala sier at vi må handle i den eksterne verden: å gi alle et normalt og fornuftig forbruk, og generelt bry oss om dette. Alt annet er bare å søke enhet, og gjennom enhet til den Ene.

Eventuelle endringer du ønsker å se kan bare komme gjennom dette emnet av Skaperens unikum. Det bestemmer alt: hvorfor bør vi forenes. Hvorfor bør vi reagere på noe på denne måten og ikke ellers, etc.. Du vil alltid komme frem til det riktige svaret gjennom dette.

Fra Novosibirsk Convention 12/8/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Samhold - Inga kommentarer →

Læren om kabbalah er en spesiell metode som faktisk forklarer alt.  Men man er nødt til å oppnå det. Det oppfattes ikke av intellektet og ønskene vi har medfødt i oss, ikke gjennom vår natur.

Vi ble født på det «dyriske nivået» og er nødt til å utvikle egenskapene til neste nivå i oss, det «menneskelige» (Adam) nivået, som betyr å ligne (Domeh – på hebraisk) den øvre kraften.

I vår fysiske realitet mottar vi også ulike signaler fra verden rundt oss, ifølge vår likhet med den. Jeg oppfatter verden rundt meg ifølge følsomheten min til frekvenskjedene og ifølge følsomheten til sanseorganene mine, som syn, hørsel osv; men i tillegg eksisterer mange flere frekvenser som jeg ikke oppfatter. Jeg oppfatter kun verden i rekkevidden av frekvenser som sansene mine er innstilt på, eller gjennom instrumentene jeg kan lage for å utvide rekkevidden på disse frekvensene – og ikke noe mer. Vi skaper ikke noe vi ikke er i besittelse av; vi utvider kun det vi har.

For å avdekke den øvre kraften, er vi derimot nødt til å skape en fullstendig ny ekstra sans inni oss. Kvalitativt er den ny; siden alle sansene våre er låst i å motta, i den egoistiske intensjonen om egenvinning, oppfatter vi verden rundt oss kun i henhold til det som angår oss: hvilke goder vi kan få utav det og hvilke dårlige ting vi vil unngå.

Først oppfatter jeg verden gjennom filteret til de fem sanseorganene mine, i frekvensen jeg er innstilt på. Bortsett fra det, har jeg egoet mitt, som filtrerer alt i henhold til prinsippet «Er dette bra, eller ille for meg?» Hvis der ikke er noen respons i vårt enorme ønske om noe, i estimeringen av potensiell gagn eller harme, vil jeg hverken oppfatte eller se det. Vi oppfatter kun det ønsket vårt vil ha, hva som er positivt eller negativt for det, eller hva som kan skade meg eller fornøye meg – da ser jeg det.

Med en slik innstilling vil det ikke hjelpe sansene våre om vi skaper ulike instrumenter som teleskop, mikroskop osv. Ingenting vil hjelpe, siden egoet vårt – som står bak dem – fortsatt vil klassifisere alt ifølge samme skala.

Det finnes mye forskning på disse temaene i psykologien og fysikken. I moderne fysikk finnes konseptet «observatøren». Først hevdet Newtons fysikk at universet er slik vi ser det. Bildet vi fikk beskrevet var forholdsvis enkelt, selv om Newton studerte både kabbalah og hebraisk for å kunne lese kildenes originalversjon.

Deretter kom Albert Einstein og Hugh Everett som kom fram til en annerledes formulering av konseptet: Verden rundt oss er slik vi oppfatter den; faktisk er den helt annerledes, men når vi oppfatter den, endrer vi den – ettersom vi snur og vender på den og deler den opp med vår tilskrivelse. Hvilken som helst fysisk begivenhet vi observerer, vil vi ødelegge bare ved å iakkta dem – og som resultat vil de aldri være slik de var, uten oss.

Så det er ikke nok at vi oppfatter alt gjennom filteret til egoet vårt, men selv ved bare å se på noe, ved vår deltagelse, forstyrrer vi bildet av virkeligheten. Se på en stjerne – og den er allerede annerledes, bare ved at du ser på den; dette er hva fysikerne sier.

I dag innser vi at det finnes en annen oppfattelse av virkeligheten, ikke bare den formelle oppfattelsen som baserer seg på våre dyriske tilskrivelser. Læren om kabbalah formulerer det enkelt. Den sier: Istedet for den vanlige oppfattelsen din, istedet for egoet – der du mottar kun for egen vinning – stabiliser en annen oppfattelse, gjør den totalt annerledes; la den være for å gi. Hvis du åpner opp egenskapen til denne nye oppfattelsen og fokuserer den utenfor deg selv, vil du avgjøre hvordan verden faktisk ser ut. Du vil se at den er helt annerledes; du vil se at den er virkelig. I tillegg til det, vil du forandre deg. Den nye sansen, eller oppfattelsen som dukker opp i deg, kalles en «sjel».

Det spiller faktisk ingen rolle hva du kaller den for. På den ene eller andre måten vil du, med denne nye sansen, se hele den eksterne virkeligheten som «er urørt» for hva den er – kreftene, forbindelsene og dens mål. Du vil bli så tilpasset den og så sammenkoblet med den, at alt som finnes i egoet ditt, den dyriske tilstanden og det dyriske legemet, simpelthen vil «dø». Det vil si at du ikke kommer til å føle den – den nåværende følelsen av livet vil synes så mikroskopisk for deg, sammenlignet med det du vil føle når du oppdager virkeligheten rundt deg og begynner å eksistere i den.

Det er dette læren om kabbalah fører oss mot.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 7/12/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis vi i forhold til Skaperen befinner oss i den tredje korrigerte tilstanden, hva betyr det å måtte gi glede til Skaperen?

Svar: Vi har aldri gått ut av den tredje eller den første tilstanden: i forhold til Skaperen er det ingen endringer. Alt som ble skapt av Ham ble opprettet umiddelbart, og det er ikke engang spørsmål om tid. Vi vil begynne å føle dette snart.

Ari skrev i sitt dikt: Se, at før utstrålingene var utstrålt og skapningene skapt, hadde det øvre enkle lys fylt hele eksistensen. Hva det var før og da betyr? Baal HaSulam forklarer dette i sine skrifter.

Tidsbegrepet er informativt.  Men vi forstår ikke det heller. Årsak og virkning er alltid relatert til tid for oss.

Det bildet vi oppnår i den åndelige virkeligheten er utenfor våre begrensninger av tid, rom og bevegelse. Vi føler dem bare på vårt laveste jordiske nivå. Når vi begynner å føle den øvre vil vi se at det ikke er tid, ingen død, ingen fødsel – ingenting! Det er bare en konstant stigning i egenskapen til giverønsket

Fra Novosibirsk Convention 12/8/12, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er en gruppe? Er de fysiske kropper eller min indre holdning?

Svar: Det er å foretrekke at jeg ser på dem som fysiske legemer. Det er ønskelig at jeg oppfatter dem i mine fem sanser.

Når vi trer inn i det neste nivået, og befinner oss på et ekte bevisst nivå av gjensidig forbindelse, vil avstander være meningsløse. Dette betyr at vi vil nå et nivå som fysikere snakker om som eksisterer utenfor tid og rom, der visse krefter og verdener opererer. Og sånn fungerer det faktisk! Forskere nærmer seg denne barrieren og innrømmer: ” Ja, det er mulig at det er noe utover denne barrieren, men hva? Det vet vi ikke. Der forsvinner følelsene og det blir umulig å studere ting.”

I vårt tilfelle, skjer ikke dette. Hvis vi går inn i det samme området, betyr ikke avstander eller følelser noe for oss. Jeg trenger ikke å se noen, jeg føler en persons form, hans giverønske og hvordan jeg er koblet til han i et gjensidig giverønske. Han kan være mer og jeg kan være mindre (det spiller ingen rolle), men vi er allerede på et annet nivå av forbindelse mellom oss.

Da betyr ikke avstand noe for meg, og jeg føler heller ikke om det er en mann eller kvinne, en voksen eller et barn; dette spiller ingen rolle om vi er koblet sammen på denne måten. Jeg føler de tidligere generasjoner av kabbalister som befinner seg i dette systemet, som utviklet seg selv og forblir der. Jeg har allerede en annerledes følelse, ulike briller.
Fra Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er forskjellen på spiritualitet og varmhjertelighet? Det finnes varme mennesker som er veldig behagelige og det finnes spirituelle mennesker som kan være veldig ubehagelige. Hva er forskjellen på dem?

Svar: I dagliglivet kaller vi varmhjertede mennesker for «gode sjeler», hyggelige mennesker som er parate til å strekke hånden ut for å hjelpe andre på kort varsel. Det er et medmenneske som forstår deg, er sympatisk og empatisk, har medfølelse, hjelper deg, osv.

Et spirituelt menneske er noen som arbeider hardt med seg selv, «knekker tennene sine», kjemper mot seg selv under stort press, for å utvikle noe helt forskjellig fra et menneske i vår verden, giveregenskap, som ikke eksisterer i vår virkelighet. Denne egenskapen utvikles ved enorm innsats, fokusert intensjon og massiv konsentrasjon av anstrengelse, oppmerksomhet, konstant arbeid og veldig streng selvkontroll.

En som når denne tilstanden, har en egen holdning til andre som ikke nødvendigvis oppfattes som varm, vennlig, kjærlig, eller snill, fordi tankene hans dreier seg om hvordan han kan forvandle oss til spirituelle mennesker, som vil si mennesker med sjel. Dette involverer seriøs anstrengelse av et menneske mot seg selv, under press, med hardt arbeid. Derfor er disse menneskene ikke nødvendigvis behagelige, eller hyggelige. Oppdraget deres tvinger dem til å forholde seg til oss, små, svake mennesker, på en målrettet måte.

Dette har jeg selv erfart. Læreren min, Rabash, anså meg som leire, som han måtte forme. Han estimerte graden av hvor mye denne leiren kom til å klage, men ville tillate seg selv å bli formet. Slik følte jeg det da. På den andre siden er det en stor kjærlighet, en indre deltagelse og forståelse, men samtidig er den eksterne uttrykksformen meget spesiell. En som virkelig vet å sette pris på det, er et menneske som forstår målet foran seg, studentens egenskaper og lærerens arbeid.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 7/12/12, Leksjon 2

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spirituell lærer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det generelle egoet vokser under kabbala studiet. Det viser seg at vi ser ut til å akselerere veksten av egoet. Og så lenge vi utsetter forbindelsen mellom oss, blir menneskeheten mer og mer egoistisk.

Svar: Egoet blir ikke overført fra oss til menneskeheten. Det utvikler seg veldig betydelig, men det befinner seg i oss. I den grad du streber og lengter etter kjærligheten til venner, vil du føle at du hater og blir avvist av dem. De som ikke lengter etter spiritualitet føler heller ingenting. De har de ordinære kroppslige, dyriske og egoistiske lystene, og ikke noe mer enn det..

Hvis jeg sterver fremover til “pluss” med venner og oppnår la oss si ”pluss en,” vil jeg med en gang føle ”minus en.” Men hvis jeg er på nivå null, det første kroppslige nivå, er jeg bare et dyr. Dette betyr at det er et vanlig kroppslige ego.

Åndelig ego er en helt annen sak, det vises bare for å presse meg til en enda sterkere tilknytning til venner i gruppen. Først så alt helt greit ut, ”La oss koble folkens!” Vi leier et sted, alle brenner, alle jobber. Plutselig føler vi at vi ikke engang kan se på hverandre. Dette betyr at et negativt åndelig nivå har startet, og det er en god ting.

Nå er det på tide å heve seg over det, for å stige til neste nivå “pluss to.” Så vil igjen ”minus to” vises. Og slik går det om og om igjen. Uten sikksakk ville vi ikke utviklet oss.

Kan du forestille deg hva slags ego mennesker som stiger har, som feks Rabbi Shimons studenter som skrev de var klar til å brenne hverandre?

Når du når et slikt nivå vises disse attributtene i deg. Da må vi etablere et miljø. Du vil ikke være i stand til å oppnå dette nivået uten en sterk gruppe til å støtte og veilede deg.  Det ”rister” deg når det er nødvendig, slik at du våkner opp og ser hvor du er, det forplikter deg og de andre til å utføre dine oppgaver i konsernet, trekker deg til formidling, vekker deg opp om natten osv.. Det er umulig å avansere uten.

Først vises et lite ego i gruppen. Men hvis venner ikke legger merke til det, hvis det ikke er noen som kan hjelpe dem, faller gruppen fra hverandre. Det finnes mange slike grupper, jeg hører om det av og til.

Så vi bør faktisk være glad for at alvorlige tegn for åndelig utvikling vises. Dette er allerede åndelig egoisme.

Fra Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 1

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du sier at sjelen er alturisme, det vil si egenskapen som er tilgjengelig for noen få mennesker. Når vi engasjere oss i korreksjonen og hever hele verden med oss, deler vi med verden den sjelen vi har tjent, eller gror verdens- sjelen med det korrigerende Lyset som kommer ned til oss?

Svar: Vi skaper ikke noe nytt. Vi har små, dyriske og egoistiske begjær, og Lyset som vi kan manipulere hvis vi blir som det.  Vi tiltrekker påvirkningen av Lyset på oss selv, og Lyset fører til enda større egoistiske ønsker i våre egoistiske begjær, som vi hver gang korrigerer.

La oss anta at ønsket om å motta er lite, som en prikk, med en minimum kapasitet lik en. Lyset, egenskapen til giverønsket eksisterer der.

Lyset går inn i dette begjæret: Egenskapen til giverønsket pumper denne prikken med sitt giverønske, med varme, kjærlighet og medfølelse. Prikken svulmer og et sterkt begjær fremkommer i den. Og deretter, kraften av Malchut er lik, la oss si, tusen. Hvorfor fikk den slikt et enormt begjær for å motta? Det er fordi Lyset fyllte det på den måten.

Vi sier at det er Aviut (tykkelsen av begjæret) i Lyset. Hva betyr det?  Slik jeg tilbød deg en kake, ga deg litt godteri, en pute og foreslo noe varmt til deg. Jeg pumpet min holdning til deg slik at du begynner å begjære alt dette. Min gode holdning mot deg er omgjort til et begjær, hvis du ikke mottar dette fra meg, vil du begynne å lide. Dermed dyrker jeg et begjær i deg. Dette er hva Lyset gjør mot oss i likhet med hva vi gjør mot et bortskjemt barn. Dermed bygger det oss under nedstigningen ovenfra og ned.

Deretter under oppstigningen nedenfra og opp, gjør den det motsatte, men nesten det samme. Den påvirker vår egoisme, irriterer den, som om den knuser det. Under påvirkning av Lyset svulmer egoet og blir større og større. Dermed vokser vi.

De egoistiske og alturistiske komponentene vokser parallelt, og i hver tilstand, i hver verden er de motsatt og må utfylle hverandre til vi når nivået av uendelighet.

Lyset gjør alt, det utvikler stadig negative begjær i oss. Når du studerer har du små begjær. I morgen begynner du å hate andre, og deretter noe annet osv. Slik er det med Skaperen, i dag er du redd å si noe mot Ham, i morgen vil du hate Ham, og dagen etter i morgen vil du skrike til Ham. Tiden vil komme, du vil vokse opp og finne ut at slik er det.

Fra  Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor er det slik at jo mer du gir en person, det han skal gi videre til andre, beholder han for seg selv og ønsker ikke å gi det videre? Anta at en person spurte meg om hjelp. For meg er det ikke en stor ting, og jeg får ikke noe vesentlig nytte av det. Jeg gir ham en hånd fordi jeg føler at jeg stiger åndelig. Men jeg vil at personen skal bli bedre.

Svar: Jeg forstår ikke hvorfor du vil kreve dette? Vi gjør ikke det. Vi må tenke at når vi hjelper en person, nærmer vi oss den øvre kraft. Vi ligner mer på den, som betyr at når jeg sjenker til noen andre får jeg sjansen til å være lik Skaperen, opp til det punktet hvor jeg når en tilstand der jeg vil begynne å føle at jeg har nådd den første graden av likhet med Ham.

For å oppnå dette må jeg utøve en viss innsats og utføre visse handlinger. De akkumuleres, da dette er en kumulativ prosess. Mens jeg utøver, begynner jeg å føle kontraster: Jeg ønsker, jeg ønsker ikke, på samme tid vokser all slags tvil, kritikk osv.. Men hvis jeg beveger meg fremover riktig, og forstår at alt dette blir gjort for å forbedre kvaliteten på min innsats til å hjelpe, mot giverønsket, vil jeg ikke kreve noe.

For hva? For meg er dette allerede realisering av mitt ønske. Belønningen er åpenbaringen av skaperen, å avdekke meg selv på et høyere trinn. I så fall bør jeg takke den personen som gir meg en mulighet til å handle på denne måten.

Vi dyrker dette i gruppen, fordi vi fra det kan motta kraft til å handle og få riktig respons. Selv om jeg senere begynner å hate denne personen, eller har kritiske tanker om ham, er det også bra. I dag føler jeg på denne måten mot han, i morgen føler han på denne måten mot meg osv… Det vil si at vi blir ”stuet” i de samme følelsene: gi- mottak, mottak- gi.

Men vi bør ikke være krevende. Hvorfor? Han gjorde deg en tjeneste ved å være et objekt som takket være det fikk deg til å bli mer lik Skaperen, din neste grad.  Det eneste kravet av vennene i gruppen, er for dem å følge gruppens kode: å studere, rengjøre konsernet, samt utføre formidling. Dette er en annen sak.

Når det gjelder resten av tiden, behandler vi ham ikke som en person som er ment til å utføre det vi alle besluttet for å støtte vår organisasjon, men som en sjel jeg kobler meg til for å avdekke de gjensidige kvalitetene, giverønsket og mottak, for å kunne oppdage min øvre verden. Jeg kan ikke overse venner. Vi må forstå at alt Skaperen viser oss i venner, er hva vi ser av Ham.

Fra Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 1

Kategori: Gjensidig Garanti Bevegelse, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Kan vi diskutere de problemer som oppstår mellom den mannlige og kvinnelige delen av gruppen i en blandet workshop?

Svar: Jeg skjønner ikke hva slags problemer det kan være mellom menn og kvinner? Er det ikke klart for oss at vi må hjelpe hverandre? Kan det være at menn har noen vanvittige krav?

Spørsmål: De forlanger vår støtte, som de hevder de ikke føler.

Svar: Oh! De har rett der. Dette er den viktigste rollen til den kvinnlige gruppen, og uten dette vil ikke menn være i stand til å avansere. Bare kvinner kan gjøre det med den spesielle indre delen av deres sjel.

Støtten går ikke i alle retninger, men roer ting ned, styrer og støtter menn akkurat som en mor beroliger et barn. Dette betyr at de må utføre en mors rolle. Mennenes gruppe trenger en mor som kan balansere og mildne den, som betyr at det vil jevne ting ut. Dette er kvinnens arbeid.

Fra  Novosibirsk Convention 12/7/12, Leksjon 1

Kategori: Kongresser, Kvinner, Seminarer, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →