Spørsmål: Kan jeg gå ut fra at enheten av vår totale ærefrykt, våre felles engstelser, til èn eneste engstelse er det som skaper skaperen blandt oss?

Svar: Våre engstelser – eller rettere sagt, angst –  skaper ikke skaperen, men forutsetningene for hans avdekkelse.

Engstelse er det vi kaller bekymring for vår materielle eksistens, men angst er noe over vårt fysiske liv, når jeg er i ærefrykt om jeg vil være istand til å eksistere i egenskap av giver. Det er ikke en gang det som bekymrer meg, for dette er også på en måte egoistisk, men slik at ærefrykten fungerer som en mulighet for lyset til å passere gjennom meg til andre, som gjennom en overgangskanal.

Bekymringen om jeg kan være en kanal for lyset til hele resten av verden er den rette ærefrykten. Når en person hele tiden forestiller seg alt på denne måten, nærmer han seg allerede en god tilstand, sammenkoblet med andre i èn intensjon. Da har vi mulighet til å bli en bred kanal som formidler lys, en mottaker der vi kan føle skaperen.

Derfor er jeg hele tiden i ærefrykt for om jeg vil klare å formidle alt dette gode gjennom meg, hele denne korreksjonen som skaperen ønsker å frembringe i hele menneskeheten. Jeg ønsker bare å være et verktøy for bevegelsen av krefter som korrigerer andre.

(145618)

Fra kongressen i St. Petersburg, første dag, 19/9/14, Workshop #1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Jeg føler enorm glede i det faktum at de fleste av mine studenter i verden nå begynner å innse og føle at den spirituelle virkeligheten oppdages i forbindelsen mellom oss.

Selv om vi har studert det spirituelle systemet i mange år, og på tross av alt dette, ønsker ikke hjertet å høre om knusingen av Kli-et (mottakeren) til den kollektive sjelen, nedstigningen og fallet inn i denne verden, inndelingen til et mangfold mennesker, utvidelsen av mottakeren, den jevnbyrdige avstanden fra sentrum til periferien over hele jorden, og egoets vekst. Dette tar lang tid, og det går mange år før hjertet forstår og blir bevisst at noe ikke er som det skulle være, og da vil det reagere på problemer med med kontakt, med enhet.

I det samme øyeblikket en person begynner å høre dette, begynner han på veien mot formålet med skaperverket og går videre fremover med konstant økende hastighet, erverver erfaring og samler de fjerne, spredte og knuste komponentene av sin sjel. Han vet allerede at alt er konsentrert kun i hans gruppe på ti, på hundre, på tusen, og at den øvre verdenen, skaperen, og fullførelsen av formålet med skaperverket finnes nøyaktig på dette stedet.

Hvis han automatisk vender seg til gruppen, uansett hva som skjer, er det tegn på at han står stødig på sine egne to føttet og har rett vinkling på målet. Jeg håper at kongressen vil føre til at mange får denne følelsen, både de som er her – og de som er sammen med oss over hele verden.

Dette er det vanskeligste startpunktet på nedtellingen. Ingen har noensinne vært istand til å oppnå det. Mange har prøvd å gjøre dette gjennom alle mulige slags betingelser i tusener av år, men kun enkeltpersoner klarte det, selv om mennesker var villige til å ofre alt. Så en gradvis tilnærming, anerkjennelse og oppdagelse av startpunktet og stor innsats med følsomt arbeid var påkrevd.

Det synes for meg at vi ser denne begynnelsen. Følelsen av at alt begynner og ender med kontakt, samhørighet innenfor gruppen, at alt blir avgjort der og at det ikke finnes noe annet uten dette, vil siden vise oss hvordan vi skal oppføre oss i verden og hvordan vi takler naturen gjennom vår enhet. Det er fordi vi løfter frem MAN, vårt ønske om samhørighet, enhet og korreksjon.

Da vil verden avansere forover mot harmoni, enhet, lykke og oppfyllelse av loven om likhet i form, med samme takt som oss. I denne overgangen fra «meg», lengselen etter skaperen som jeg forestiller meg, til «vi», der vi inni dette vi er èn eneste helhet innenfor våre atskilte vi, oppdager vi den generelle kraften av samhørighet og forbindelse som kalles skaperen.

(145310)

Fra kongressen i St. Petersburg, dag 2, 20/9/14, leksjon #4

Kategori: Egoisme, Felles sjel, Gruppearbeid, Israel, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Verdens nasjoner - Inga kommentarer →

Studiet av de ti Sefirot forklarer hvor knusingen (Shevira) til det felles ønsket har sitt opphav, og korreksjonen av det – dvs, forening og tilkobling – hvorfor det er slik, selv om disse lovene prinsippielt er veldig logiske, og vi generelt sett forstår dem med vår fysiske natur. Vi må prøve å realisere dem i våre workshops ved å absorberes og innlemmes i hverandre og si oss enige med hva vennene sier. Å være enig vil si at vi samtykker med det de sier. Jeg flyter langs deres bølgelengde og tenker som dem. Jeg hverken dømmer eller rettferdiggjør ordene deres, absolutt ikke!

Jeg er sammen med dem i mine ønsker og tanker. En setning blir sagt, og jeg befinner meg innenfor den som om den var min egen. Jeg prøver å lese tankene og ønskene deres på en slik måte at om de skulle stanse, ville jeg være i stand til å fortsette og komme opp med nøyaktig de samme ordene de ville ha brukt. Og slik er det med hver og èn av oss.

Vi føler oss fullstendig likeverdige, hverken høyere eller lavere enn de andre. For kun likeverdige har samhørighet med hverandre og har jevnbyrdig kommunikasjon. Så slik er det vi tilpasser oss.

Vi prøver å bistå hverandre så mye at fra begynnelsen til slutten av workshoppen passer vi på at ingen av tankene og ønskene vi har skal være motstridende til diskusjonen, så de ikke blir overflødige eller fremmede til det vi nå involverer oss med. Det er viktig at vi prøver å løsrive oss så mye som mulig fra hele verden, å holde oss sammen rett under kokepunktet, å diskutere alt som skjer med oss og hva mer vi kan tilføye for å innby avdekkelsen av det øvre lyset over oss.

Når jeg ser at noen ikke engasjerer seg, er frakoblet, avviker fra retningen; kanskje han har personlige problemer – prøver jeg å gjøre en innsats for å hjelpe ham tilbake til strømningen vår. Alle som avviker fra den felles bølgelengden blir en forstyrrelse for alle. Dette gjelder både for kvinner og menn.

Den som avviker fra workshoppens ramme på noe vis og befinner seg utenfor de felles ønskene og tankene, forstyrrer alle. Men han er til mye mer forstyrrelse for seg selv. Det er fordi han er i et enhetlig system og forårsaker forstyrrelse i det; han er et organ som ikke fungerer slik det skal og innbyr negativ forstyrrelse fra hele systemet over seg selv. Så vi må prøve å være positive komponenter i det ene Kli-et til vår felles sjel.

(144302)

Fra kongressen i St. Petersburg, 18/9/14, Forberedelse til leksjon #2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har studert kabbala i årevis; vi forstår hvilken vei vi må gå, prøver å oppnå giveregenskapen. Men i siste øyeblikk oppstår frykt for hvordan vi kan kombinere det å gi og ta imot, frykt for giveregenskap. Jeg innser at det ikke skal være for meg selv, men kun for skaperens skyld. Hvordan kan vi unngå å frykte dette?

Svar: Hvem er det som gir deg disse følelsene? Hvem er det som kontrollerer følelsene og sinnet ditt? Hvem er det som er inni deg og forårsaker disse følelsene? Så prat med ham, når han forsterker kontrollen hos deg og øker apparatet av følelser og tanker i deg for bestemte spenninger.

Hvorfor gjør han dette? Hvis du begynner å tilkoble deg arbeidet hans og begynner å undersøke hva han forårsaker hos deg og for hvilke årsaker, vil du begynne å føle at du og skaperen er partnere.

Tross alt er det han som frembringer alt, ikke i deg, men i det såkalte ønsket ditt, som han også har skapt og som han nå bearbeider, og forårsaker bestemte forstyrrelser i. I forhold til disse forstyrrelsene må du finne rett svar for hva du ønsker at han skal gjøre. Eller, du sier deg enig i at han gjør hva han vil, men lærer deg hvordan du skal forholde deg rett til ham. Begynn å let etter den rette samtalen med skaperen.

Men hvis du begynner å gjøre dette, uten å la det gå gjennom gruppen, vil det ikke være skaperen – men simpelthen dine egne psykologiske, følelsesmessige og mentale konklusjoner. Skaperen er innenfor gruppen på ti. Dette er problemet til alle psykologer og forskere som ikke skjønner hvor han skjuler seg.

Spørsmål: Du har sagt at giveregenskapen manifesterer seg for et øyeblikk, deretter mister vi den, så føler vi den igjen et lite øyeblikk – og mister den på nytt. For å være i stand til å føle enheten vår, burde vi alle sammen ønske dette i ett sekund?

Svar: Et kortvarig felles ønske vil ikke være til hjelp for oss. Vi er nødt til å samle et visst potensiale i løpet av en viss periode, slik at vi oppnår rett spenning. Dette kalles «verden, år, sjel» (Olam, Shana, Nefesh). Det vil si at på tross av alle forvandlingene vi gjennomgår, hvis vi peiler oss riktig inn mot målet, forener oss, finner det øvre punktet mellom oss, og holder fast ved det, da samler vi gradvis den spenningen vi må ha for å avdekke skaperen.

(144609)

Fra kongressen i St. Petersburg, 18/9/14, Forberedelsen til leksjon #2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvis vi, under en workshop, prøver å komme inn i en felles tilstand, gå inn i den, koble fra, koble til, og en etternøler plutselig henger seg på, føler vi umiddelbart ubalanse.

Svar: Det skal ikke oppstå noen ubalanse! Vi må umiddelbart «svelge» vennen som sluttet seg til oss. La oss si at det var ni mennesker, og plutselig kom nummer ti – men han er ikke en forstyrrelse, for vi jobber så hardt med ham med intensjonen, med vårt ønske, at han straks føler rammen vi gir ham som inkluderer ham med oss.

Og hvis ikke, iløpet av en runde, uansett hva han sa og hvor han gikk, må han føle gruppens ramme og finne sin plass.

Men for ikke å falle ut av denne tilstanden, er vi nødt til å presse oss selv inn i den. Gjennom vårt ønske, vår innsats, vårt konstante eksempel, ekstern innsats inkludert, må vi la andre mennesker føle at de befinner seg i et så spesielt ideologisk rammeverk at de ikke kan tillate seg å snakke om noe eksternt. Det totale presset på hver enkelt av oss må være svært sterkt.

(144153)

Fra forberedelsen til leksjon #1 på kongressen i St. Petersburg, 18/9/14

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi begynte forberedelsene til kongressen for flere måneder siden. Nå må vi prøve å gjøre det slik at målet med kongressen først og fremst er rett foran øynene våre.

Målet er enkelt. Det finnes ingenting annet i hele verden enn sammenkoblingen av ønskene til èn helhet. Det er det vi er nødt til å se for oss: Vi gjør det, eller vi tvinger det øvre lyset til å gjøre det.

Hvis vi søker etter å oppleve denne tilstanden, slik at den virkelig blir realisert mellom oss, så vil det virkelig skje. Det kommer an på ønsket vårt – og bare det. Da vil det, i hele verden, være èn følelse, som sprer seg som bølger fra oss.

Alle vet allerede at alt bare avhenger av en selv. Gjentatte ganger har vi studert at vår oppfatning av verden, følelsen av verden, er et resultat av det interne synet vi har av den. Baal HaSulam kaller dette «indre refleksjon.»

Så vi må rette vår indre kontemplasjon og forventning, for å kunne se èn helhet fra oss alle – og det avhenger av oss alle.

Hver og èn av oss er, tross alt et eget univers. Hvis vi forestiller oss selv på den måten og støtter hverandre, så vil det helt naturlig være en riktig superimposisjon av den ene på den andre, og sammen  vil vi samle den nødvendige kraften til å produsere en tydelig manifestasjon av denne tilstanden. Det er dette jeg ønsker for dere.

Mange av våre venner fra forskjellig land og regioner er samlet her. Det er veldig positivt, for det utgjør et mangfoldig Kli. Det gir styrke til våre felles ambisjoner.

Å tape seg selv i dette samfunnet er virkelig lykke. Hvis et menneske har dette som mål, føler man at man begynner å miste seg selv og begynner å danse av glede i forbindelsen med vennene, som Rabash skriver i sitt brev. Han forsvant i så stor grad at han ikke følte noen ting annet enn dem. hvis vi mister oss selv i dette samfunnet vi har felles, vil vi begynne å føle, gjennom det, den tilstanden vi ønsker å oppleve: denne samhørigheten; dette Malchut.

Jeg tror absolutt vi kan gjøre det. Jeg ser ingen hindringer. Vi må bare koble sammen det som finnes i oss.

(143950)

Fra kongressen i St. Petersburg, Forberedende leksjon «1

Kategori: Kongresser - Inga kommentarer →

Vi er første generasjon (som også er «siste generasjon i den egoistiske verdenen») som må realisere læren om kabbala og gjøre spranget over til den spirituelle verdenen. Hvis alle de hundretusener (eller kanskje flere millioner) mennesker som studerer kabbala rundt om i verden forener seg, vil vi definitivt få styrke til å trenge gjennom grensen mellom den spirituelle og fysiske verdenen, som kalles Machsom, og erverve kjærligheten.

Baal HaSulam «Forord til den siste generasjon»: Det er en fabel som forteller om en gruppe mennesker som gikk seg vill i ørkenen og led av sult og tørst. En av dem kom over en bolig fyllt med overflod og tenkte på sine uheldige venner. Men han hadde beveget seg så langt fra dem og ante ikke hvor de var. Så hva gjorde han? Han begynte å rope høyt og blåse i fløyta si, slik at de stakkars vennene kanskje kunne høre at han ropte på dem og komme til ham og få del i tempelets rikdommer.

Vi befinner oss i samme knipe: vi har gått oss vill i en redselsfull ørken med hele menneskeheten, og endelig finner vi en uendelig skatt full av rikdommer. Det er de kabbalistiske tekstene…

Og nå, kjære venner, her, i skattekisten du ser foran deg, ligger en bok som forklarer all visdom om en tilstand, sammen med alle mulige veier for individer og samfunn som realiserers i fremtiden.

Åpne disse bøkene, og du skal finne alle riktige livsordninger som vil åpenbares i de siste dager, som vil lære deg hvordan du setter alt på sin plass i dag.

Selv om kabbala regnes som en vitenskap og en kunnskap og synes å være skjult, opphøyet, mystisk, og kanskje også skremmende (men i de senere år har disse mytene om kabbala spredt seg), må vi forstå at alt det handler om er enhet mellom oss. Hvis folk forener seg, vil de her og nå begynne å oppleve denne strømmen av enegi som flyter mellom dem, gjennom den interne gjensidige kontakten.

Vi befinner oss allerede i den, som i en tåkedis, men føler ikke vår autentiske ekte tilstand. Vi må spre denne tåken, komme tilbake til bevissthet, og da vil vi befinne oss i en verden full av lys og begynne å leve evige og fullstendige liv.

Vi vil føle alle verdenene, og føle at vi ikke bare er over alt som skjer i denne materialistiske verdenen, men også få ny bevissthet og oppfattelse. Vi har ennå til gode å oppnå dette, og alt avhenger av hvor stor innsats vi gjør for å dykke dypere inn og føle båndet mellom oss.

(27249)

Fra World Kabbalah Congress, 9/11/10, Leksjon #1

Kategori: Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan en kvinne begynne å elske sin spirituelle lærer?

Svar: Jeg tror det er mye lettere for en kvinne enn det er for en mann, for hun føler ikke noen intern avvisning eller konflikt med læreren. Å elske læreren vil si at du elsker kilden til din spirituelle eksistens. Læreren er faktisk en slags formidler av spirituell energi, men for deg er dette kilden. Det kan sammenlignes med hvordan foreldre er kilden til sine barn, for alt barna får – får de fra dem.

For læreren har det ingenting å si om det er en mann eller kvinne. Vi hadde tider da det i mange år var en kvinne som var lederen for den israelske nasjonen, nasjonens spirituelle leder, læreren, og det var faktisk de årene da hele nasjonen befant seg på et spirituelt nivå. Det indikerer at folk simpelthen er løsrevet fra den eksterne innpakkingen. I dag er det vanskelig å forestille seg noe slikt.

I fortiden var mange av profetene kvinner: Debora, Hulda, og flere. En profet er et menneske som har direkte kontakt med skaperen. Hvilken rolle spiller det om det er en kvinne eller mann? Vi burde ikke se for oss læreren som en mann, men som kilden til kraften, informasjonen, påfyllingen, som et øvre Partzuf. Det vil komme gradvis.

(142842)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Kvinners spiritualitet, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan fremskynder vi utviklingen vår?

Svar: Fremskynding av utviklingen avhenger ene og alene av intensiteten til det korrigerende lyset, lyset som endrer. Og dets intensitet er igjen avhengig av kvaliteten og kvantiteten på etterspørselen for lys.

Så dere må koordinere de felles intensjonene, felles avgjørelser, lengselen, ønsket, og felles begjæring i en slik form at det blandt dere ikke finnes noen interne sprekker.

Som resultat av morgenens workshop må dere komme til et punkt av forent intensjon for hele dagen, og etterpå holde på den iløpet av dagen, slik at når dere ser hverandre vil dere føle at alle befinner seg i dette. På samme måten en hund føler stemningsleiet til eieren sin, må dere føle bevegelsene til vennene, atferden, drivkraften.

(142673)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi har skapt et våpen som er så kraftig at vi alle har muligheten til ikke bare å annullere og oppløse, men også til å utvikle, å vokse til beste for samfunnet.

Vi har lært å føle oss som en enkel helhet. Hva trenger vi å tilføye for å kunne føle skaperen mer tydelig? Hvor er det vi må gjøre en ekstra innsats, bortsett fra under leksjonen, bortsett fra å be for at våre venner må lykkes?

Svar: Alt det jeg føler rundt meg er min egen sjel, det er alt sammen meg, men i min oppfattelse er alle menneskene løsrevet fra meg av mitt ego. Hvis jeg nøytraliserer det, vil jeg slutte å føle at de er i motsetning til meg. Jeg vil begynne å ønske for dem hva jeg tidligere ønsket for meg selv, altså det aller beste. Da vil jeg bruke meg selv, egoet mitt, på rett måte, for å korrigere det.

Det handler ikke om å ha rett holdning overfor andre, ikke om å elske andre; men snarere om å korrigere egoet mitt.

Hvordan fikser jeg det? Bare i forhold til de eksemplene jeg ser: Den ene er jeg ikke glad i av den grunnen og den andre av andre grunner. Den ene er forvrengt, den andre er frastøtende, ond, osv. Mitt ego skildrer et følelsesladet bilde for meg som beskriver forholdet mitt til alle. Jeg kritiserer alle, akkurat som alle andre gjør, for de har noe å kritisere andre om, som det står skrevet: «Med sin egen lyte stigmatiserer han andre som uegnet.» (Talmud Kiddushin 70a).

Jeg kritiserer verden som er avbildet som forferdelig for meg, og jeg ser den forverres fordi egoet vokser. Vi oppfatter verden på denne måten, i forhold til hvordan egoet skildrer det for oss: folk som slåss, noen dreper noen, alt mulig. Slik tegner egoet et bilde av verden for oss, ikke inni oss, men utenfor oss, slik at det oppfattes mer levende, tydelig og saftig.

For å korrigere egoet, er en veldig god indikator blitt gitt til meg. Jeg må sørge for å komme til et stadie der jeg ser verden som Edens hage (paradiset): Mennesker elsker hverandre, de gjør bare godt mot hverandre og de smelter sammen til en eneste helhet av gjensidig kjærlighet.

I tillegg gjelder det samme for uorganisk, organisk og animalsk natur. Det avhenger av et menneskes interne korreksjon. Verden i seg selv endrer seg ikke; den er permanent. Det er mennesket som forandrer seg og ser annerledes på verden. Det er hele korreksjonen.

Når dere er sammen, oppfatter du en situasjon på denne måten, slik at du ikke ser noe negativt i vennene dine?

Først synes du den ene er lat, en annen skitten og rotete, en tredje er bråkete. En irriterer alle med sin hovmodighet og en annen fordi han skriker. Ingen kjenner sin plass. Slik er det du vurderer alle i begynnelsen.

Kan du nå si at disse menneskene står deg nærmere, at du ikke ser forvridde ansikter og onde blikk? Det er fordi når du lever med noen, legger du ikke lenger merke til feilene de har og oppfatter dem som et slags generelt portrett. Et lite barn ser for eksempel ikke moren, men vet at det er noe stort ved siden av det: dette er mor.

Kan du si det samme om forholdet til vennene? Har en form for forandring funnet sted i dem, i det minste delvis? Føler du, selv om det er egoistisk, at du ikke kan forestille deg livet uten dem? Føler du at fragmenter av dere er spredd over hele Russland, som om kroppen din er blitt revet i stykker og spredt til ulike steder?

Et menneske må føle det akkurat slik, faktisk til en slik grad at dere begynner å føle hverandre, opplever parallelle tilstander, og deretter en eneste felles tilstand av opptur eller nedtur. Dere vil til og med begynne å føle hverandres fysiologiske tilstand, at en har vondt i magen og en annen har hodepine.

I gamle dager var dette påkrevd av en lege. Medisinen var ikke basert på alle mulige hjelpemidler, men på legens følelse av pasienten fordi han var en opphøyd doktor. Korreksjon var et yrke hvor man fikset andre. Så ved å føle dem, måtte han jobbe sammen med lyset for å formidle det til pasienten, for å hjelpe ham. Dette var en helt annerledes medisin.

På denne måten er det nødvendig at vi hele tiden gransker hva det er vi mangler, slik at denne situasjonen med atskilte organer vil forsvinne, og alle blir som «ett menneske med ett hjerte.» De vil bevege seg synkronisert. De vil forstå og føle hverandre og hvor alle optimalt må være hvert eneste øyeblikk. Det er ikke Brownsk bevegelse, det er ikke kaotisk. Det er snarere intern koordinering, fordi ett enkelt lys bearbeider og påvirker alle.

Hvis vi peiler oss inn slik, vil vi øke følsomheten vår. Da vil vi begynne å føle hvordan èn kraft virker i oss og samler oss sammen i utstrekning av hvor følsomme vi er overfor den, til den ønskede graden, av vår indre lengsel og tiltrekning.

Dette er alt vårt felles arbeid som bare kan gjøres i fellesskap. Alene kan du hoppe, gå, gjøre en innsats, men du får ingenting igjen for det. Egentlig gjør du alt riktig, men beviset på at du gjør det for skaperens skyld, er når du utfører disse aktivitetene sammen med andre, og ønsker å få kontakt med dem.

Hvorfor? Fordi egoet skaptes nøyaktig for å skille oss, og gjennom å annullere det, retter mennesket seg mot skaperen, mot likhet og likeverdighet med ham. Egoet er en hjelper som vi ikke kan klare oss foruten.

(142480)

Fra kongressen i Sochi, 25/8/14, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →