Fra en leksjon i New Jersey

Spørsmål: Hvordan forklarer vi hva som skiller den kabbalistiske metoden, som oppfordrer til gjensidig ansvar og balanse med naturen, fra sosialisme og naturvern?

Svar: Omtaler vi den ekte kabbalistiske metoden, dreier det seg om skaperens avdekkelse overfor skapningene. Men det gjelder kun de som føler de har behov for å vite hvordan man kontrollerer sin skjebne, å se universets realitet, å heve seg over liv og død, å oppdage kraften som styrer oss – og faktisk påvirke den, å se fra utsiden alt som foregår på innsiden, alle årsakene og effektene, alt som var før oss og som kommer etter oss, med andre ord å “svelge” hele universet.

For mennesker som har dette behovet, leverer læren om kabbala en metode som avdekker hele tilværelsen. Det er en vitenskapelig metode som ikke krever at man godtar alt med lukkede øyne. Kabbala er ikke religion, eller mystikk; men vitenskap.

Men metoden kan også hjelpe mennesker som ikke har disse spørsmålene, men bare ønsker et materialistisk og fredelig liv. For den kabbalistiske metoden er basert på oppdagelsen av de eksisterende naturlovene.

Naturens “grunnlov” er loven om balanse. Hele naturens målsetting er oppnåelse av balanse. Ta for eksempel den neste loven, om termodynamikk og mengden av utilgjengelig energi i et system og andre lover. Fordelen er hos den som befinner seg i balanse innenfor et lukket system. Det synes klart for alle.

Naturen er et lukket system og alle dens komponenter må være i balanse, dvs de må være knyttet sammen ifølge en eller annen formel. Da oppnår de den sunneste og mest optimale tilværelsen.

Denne regelen er relevant for alle nivå i naturen; mellom stein, planter, dyr og mennesker. Alle fornemmer liv på forskjellig nivå; planter oppfatter seg som levende, dyr – mer, mennesker – enda mer. Stein fornemmer det tilsynelatende ikke, men senere vil vi finne ut at også stein har følelser.

Den kabbalistiske metoden har som målsetting å få hele menneskeheten til å oppnå balanse. Det er dette vi mangler i verden, i den generelle globale krisen. Krisens årsak er mangelen på balanse mellom naturens komponenter.

Det handler ikke om mystikk, eller en trosretning. Problemet er reellt. Vi befinner oss på vår lille planet, i dette uendelige universet. Alle forskere sier samstemt at dette er et lukket, integralt system, der alt er knyttet sammen – det gjelder også menneskeheten, som nå oppdager hvor sammenfiltret vi er. Og for å løse krisen, er vi nødt til å finne formelen for balanse.

Dere kan kalle det for sosialisme, kommunisme – men alt de gjør er i partiets interesse. Vi, derimot, handler fordi naturen krever det av oss. Jeg behøver ikke å handle i samsvar med den, men det kommer til å koste! Vi har simpelthen ikke noe valg!

Dette er ikke noen teori om oppfinnelsen av et kollektiv, det er den forpliktende naturkraften som viser seg. Derfor ber vi folk om å handle deretter og ikke lengre motstride naturen. Hvorfor fortsetter vi de tåpelige handlingene, når alle ser de destruktive resultatene av det?

Vi støtter oss til vitenskapelige bevis. Våre synspunkt får støtte på vitenskapelig basis av tusenvis forskere. Forklaringen er ikke vanskelig. Er jeg sosialist? Overhodet ikke! Jeg er verdens største egoist! Alt jeg ønsker er å åpne øynene og se alt på mest realistisk vis. Jeg vil ikke lukke øynene og gjemme meg for sannheten. Tvert imot!

Egoister er kortsynte. De ser ikke hva som kommer til å skje ett år, to år, ti eller tyve år i fremtiden. Men vi ønsker å ha tanke for fremtiden og iallefall skue en smule fremover. Mange skjønner at situasjonen allerede nå er veldig alvorlig. Som voksne, ansvarlige mennesker kan vi ikke tillate oss å være tilfreds med dagens situasjon. Vi ønsker å være smarte nok til å gjenkjenne det som venter oss. Derfor har vi vitenskapen – og vi støtter oss til dens slutninger.

Vi bygger ikke våre planer på sosialistiske prinsipper fra Lennon og Marx. Vi ser retningen, vi ser naturlovene; la oss handle etter dem. Tross alt er vi barn av naturen og lever innenfor den.

Om jeg hadde vært istand til å sørge for en god fremtid, hadde jeg ikke behøvd å henvende meg til andre – men vi er alle avhengige av hverandre.

Fra leksjonen med utdrag fra Shamati, 9/5/12

Kategori: Barn, Kongresser, Samfunn, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utdannelse, Utvikling, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Skaperen skapte den onde og den gode tilbøyeligheten. Det står skrevet, “Jeg skapte den onde tilbøyeligheten”. Så hvor kommer den gode tilbøyeligheten fra?

Svar: I virkeligheten finnes ingen god tilbøyelighet. Bare den onde tilbøyeligheten finnes, som i utgangspunktet ble skapt av skaperen. Derfor opplyser han oss om at han skapte den onde tilbøyeligheten. Men vi korrigerer den ved hjelp av Torah og vender den om til den gode tilbøyeligheten.

“Tilbøyelighet” er ønske. Ønsket forblir. Men “ond” betyr at jeg konstant ønsker å motta for min egen skyld og det skader meg, for jeg stenger meg selv inne i denne virkeligheten som et lite dyr og er i live de årene jeg må. Det er det mest fattigslige livet man kan ha.

Den gode tilbøyeligheten betyr at vi prøver å forbinde oss i gruppen og skjønner at vi ikke er istand til det og begynner å rope ut i felles bønn. Da kommer lyset som endrer og skaper samhold mellom oss. Og inni samholdet avdekkes lyset, giverintensjonen. Da har vi den gode tilbøyeligheten istedet for den onde. Det er det samme ønsket, men med intensjon om å forbinde oss med vår neste.

Fra tredje seminar på Kongresssen i New Jersey, 12/5/12

Kategori: Bønn, Intensjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra leksjonen i New Jersey

Baal HaSulam, Shamati, Artikkel #69, “Først kommer verdens korrigering”: “Han sa at først kommer verdens korrigering, deretter kommer hele forløsningen… at først vil de interne virkelighetene korrigeres og deretter de eksterne virkelighetene… og Israels rot kommer fra den interne virkeligheten.”

“Israel” er de som føler tiltrekning “Yashar – El” (direkte til, El er Gud på hebraisk), de med “punktet i hjertet“. For lenge siden, i det gamle Babylon, oppstod denne lengselen hos en gruppe mennesker. De løsrev seg fra de andre og oppkalte seg etter målet på retningen. Denne gruppen ble til en nasjon som har overlevd flere årtusener.

Og nå repeterer historien seg. En gruppe oppstår på ny. Den organiserer seg ifølge det samme prinsippet og kalles også “Israel”, etter utviklingsretningen sin. De tilhører den interne delen, for ønskene deres er fra Galgalta ve Eynaim, Kilim deHashpa`a (beholdere for påvirkning og giveregenskap).

“Det er en hemmelighet, “for dere er de minste blant nasjonene”. Men ved korrigeringen av det interne, vil også det eksterne korrigeres – men det skjer stykkevis. Og det eksterne vil korrigeres, del for del, til hele det eksterne er korrigert.”

Slik er korrigeringen til den ene prosenten tilstrekkelig for at hele verden korrigeres, den ene etter den andre, del etter del.

Det betyr at vi må finne mennesker som skjønner betydningen av skapelsens mål, den interne utviklingen. Vi må sørge for fobindelse mellom dem, slik at de fornemmer og forstår retningen av vår evolusjon. Ved å forene seg og korrigere seg selv, viderefører de korrigeringen til den eksterne delen og påvirker hele verden.

Derfor organisere vi nå kongress i Amerika. Den er ikke ment for ekstern disseminasjon, men for folk som higer etter å avdekke den øvre kraften. Vi må sørge for at de får de rette betingelsene for å kunne forene seg, så de kan fullføre korrigeringen. Da vil den strømme videre utover, fra dem.

De må lære å kjenne sitt ansvar for dette, for den eksterne delen har ingen mulighet til å handle selvstendig. Vanlige folk, enten de er fra ledersjiktet, eller tilhører kategorien “mannen i gata”, er ikke istand til å korrigere seg selv. Det kan bare de som har “punktet i hjertet”. Vi henvender oss til dem og forteller dem hva korrigeringen avhenger av og hva de må gjøre for å hjelpe verden.”

Fra leksjonen med utdrag fra Shamati, New Jersey, 10/5/12

Kategori: Gruppearbeid, Israel, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Fra leksjonen i New Jersey

Spørsmål: Om skaperen avdekkes mellom oss – og ikke i hver enkelt av oss – hvordan er det da mulig at hver enkelt av oss allikevel fornemmer dette feltet med den ène kraften?

Svar: Spiritualitet er påvirkning. Påvirkning er noe som avdekkes utenfor hvert enkelt menneske – og ikke inni det. Inni oss fornemmer vi bare det vi nå føler, et bilde av noe vi kaller “denne virkeligheten”.

Derfor, om jeg ønsker å avdekke noe som befinner seg over min legemlige tilværelse, utenfor det som foregår i den fysiske kroppen min, må jeg skape en annen kropp – en ny kropp. Den kroppen er – forbindelsen mellom mennesker. Siden de også er skapt med fysiske kropper, skaper vi sammen en ny kropp – som dannes mellom oss. Og i den fornemmer vi vår utenomkroppslige virkelighet. Den virkeligheten kalles den “spirituelle virkeligheten”, eller den øvre virkeligheten, for der finnes alle kreftene, alle egenskapene, skapelsesplanen og dens mål. Alt finnes der, mellom oss. Dette feltet, den øvre kraften som styrer oss, kalles “lys”, “skaperen”, “Gud” og mange andre navn.

Derfor har vi ikke noe annet valg enn å skape forbindelse mellom oss. Ved å hige etter den forbindelsen, selv om det er på et egoistisk plan, vekker vi en påvirkning fra den over oss og begynner å fornemme den på det første nivået som kalles Lo Lishma (ikke for hennes skyld). Etter hvert vil den påvirke oss mer og mer og vi begynner å fornemme den på det første spirituelle nivået – og deretter med større og større styrke. Styrken på forbindelsen vår avgjør styrken til lyset som endrer og følelsen av påvirkning og giveregenskap som avdekkes. Men det avdekkes mellom oss.

Det er dette arbeidet vårt består av. Vi må bare hele tiden forsøke å forestille oss denne tilstanden mest mulig ekte og reell og tilføye alt vi kjenner til fra vitenskapen, fra psykologien, fra forholdene oss imellom. Da vil dere oppleve hvor riktig det er. Plutselig faller alle bitene på plass.

Fra leksjonen med utdrag fra Shamati, New Jersey, 10/5/12

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Utvikling - Inga kommentarer →

Når jeg er en del av omgivelsen, ønsker jeg å påvirke og gi til alle de andre sjelene, alle ønskene utenfor meg. Men hva kan jeg gi dem? Da mottar jeg et enormt kraftfullt lys fra skaperen, lyset av Ein Sof (uendeligheten), som passerer gjennom meg til andre.

Omsider blir vi alle lik skaperen i hans relasjon til andre – den ène som påvirker, som fornemmer alle og fyller dem.

Samtidig er vi alle forskjellige – og ingen kan ta plassen til en annen. Hver og èn har sine spesielle egenskaper som gjør at han kan forene seg med andre og gi dem noe som bare han kan gi dem. Det er denne egenskapen som får et menneske til å bli lik skaperen i sin holdning overfor andre.

Læren om kabbala understreker at mennesket ikke skal presses eller undertrykkes. Undervisningen skal være gratis: Vi lærer mennesker om gjensidig ansvar, gjensidige forbindelser, gjensidig hjelp og gjensidig tilfredsstillelse – men uten bruk av makt. Leverer vi noe utenom dette til noen, berøver vi dem muligheten til å forbinde seg riktig med andre så de kan komme med sitt unike bidrag til alles gagn. De blir da ikke istand til å bli lik skaperen i hans holdning til verden – og ikke istand til å heve seg selv til skaperens nivå, til nivået til den ène som gir.

“Påvirkning” er når jeg mottar fra skaperen og passerer lyset som er ment for andre gjennom meg. For at folk skal bli istand til å gjøre det, må vi sørge for at de undervises riktig, uten noe press og undertrykkelse, ifølge prinsippet: “Undervis barnet på dets egne premisser”. Det vil si å utvikle evnene hans, men uten å presse, uten tvang, uten å ødelegge.

Det er en spesiell metode og vi må lære hvordan å anvende den. Underviser vi barna våre slik, blir de hele og vellykkede mennesker. For da lærer vi dem hvordan de lett kan forbinde seg med andre for å bistå dem i å komme nærmere lyset. Slik blir det lettere for dem å identifisere den generelle kraften som skjuler seg i naturen. Det er det unike i vår undervisningsmetode.

Mennesker i denne verden mangler faktisk bare èn ting; kunnskapen om hvordan man forbinder seg med andre. Ved å lære å forbinde seg, vil en lykkes i absolutt alt. Dette er verdens korrigering. Alt det andre vi driver med er bare løgn. Vi forvirrer oss selv med innbilt suksess som alltid er fulgt av skuffelse og kriser og problemer som bare blir større.

Fra Brazil kongressen, 5/5/12, Leksjon #5

Kategori: Helhetlig utdannelse, Kongresser, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Iløpet av våre korte liv, gjennomgår verden store endringer. Mennesker er fullstendig forvirret. Det virker som om jordkloden snurrer raskere enn vi er istand til å fatte. Kanskje vi har gått oss vill og vet ikke hvilken vei å gå? Eller kanskje vi tvert imot tester situasjonen vi er kommet i, som et vendepunkt der vi kan avansere til et nytt nivå?

Og i en slik overgang mellom nivåer og situasjoner, er det et tåkelagt område der vi befinner oss mellom to nivåer, mellom stabile tilstander, i total forvirring. Dette er forvirringen menneskeheten nå fornemmer.

Vår tidsepoke er veldig spesiell, for vi lever i en ny virkelighet. Det er ikke lengre det samme livet som vi levde i tusenvis av år, i ensrettet utvikling – uten å avansere – videre fra generasjon til generasjon. Nå skjer det plutselig store endringer i mellommenneskelige forhold, i familieforhold, i forhold til livet, til stedet vi lever og folkeslaget vi tilhører. Alt er i endring. Og selv om vi ennå ikke oppfatter det og antar at vi fremdeles lever i fortiden, så er fortiden over!

Når vi begynner å lete etter den tapte retningen, oppdager vi et nytt ønske som krever å finne svaret på livets opphav, på hvorfor vi lever og hvorfor vi forandrer oss? Finnes det en plan over våre liv, et mål – og er det mulig å finne ut av det på forhånd? Går det an å avansere mot målet på vanlig måte, slik vi gjorde i tusenvis av år på denne planeten, uten noen mistanke om hvor utviklingen fører oss hen? Instinktivt foretok vi flere endringer og større omveltninger – og slik levde vi.

Ingen av oss skjønte hva det var som foregikk. Og selv om det fantes mange filosofer og forskjellige spåmenn og profeter, kunne ingen av dem forutsi noe som helst på forhånd og fortelle hva som foregår.

Men i dag trenger vi det virkelig. Vi kan ikke lengre fortsette å leve som tidligere. Livet vårt er i total forvirring. Vi føler at vi bare må finne ut av livets gåte, planen og utviklingsretningen – for gjør vi ikke det, mister vi hele fotfestet.

Tidligere skjedde utviklingen alltid innenfor rammen av en familie. Vi fikk alt i arv fra våre foreldre og levde for å danne vår egen familie og videreføre alt til våre barn. Slik fortsatte livet, fra generasjon til generasjon, i mange familier rundt meg og vi avanserte alle i et velkjent og velpløyd spor. Men nå er ingenting velkjent.

Flere vitenskapsmenn advarer dessuten samstemmig om faresonen vi er kommet i, fordi vi ødelegger jordkloden og utelukker ethvert håp for fremtiden ved å tømme alle ressurser og energikilder som finnes.

Det teknokratiske verdenssamfunnet vi bygget opp iløpet av de siste femti årene, tok i bruk ødeleggende krefter uten å tenke på konsekvensene. Vi utrydder oss selv, ved at vi avstripper naturen fullstendig og brenner alt som finnes der – som om det ikke fantes noen morgendag. Ennå lever vi – men uten håp og perspektiv om en god fremtid. Og det værste er at det ikke bekymrer oss i det hele tatt… Så blinde er vi blitt.

En spesiell tilstand – og et spesielt spørsmål om hva meningen med livet er – avdekkes i vår generasjon. Det vekker oss og brenner i oss. Det finnes mennesker som ikke finner ro. De begynner å søke og finner ulike retninger av New Age, der oppblomstringen av mystiske læreretninger florerer.

Men blant disse menneskene finnes det noen som stiller mer seriøse spørsmål om meningen med livet og som ønsker å finne en vitenskapelig og realistisk løsning. De tar ingenting for gitt og stoler ikke på andres ord eller historier. De ønsker selv å finne ut av prosessen som de selv skal gjennomgå. På den ene siden ønsker de å forstå fortiden: hva var årsaken, målet, for hele denne utviklingen vi gjennomgikk? Og ikke bare begynnelsen av livet på denne planeten, men selve universets fødsel. Ja, til og med før det; de ønsker å finne ut hvor universet oppstod fra – og om mulig, enda tidligere, hele skapelsens opphav. De nøyer seg ikke med å ønske å finne ut hva det var som fikk oss til det nåværende punktet, men hvordan man fortsetter: hva kommer til å skje, ifølge naturens plan, fra i dag og videre.

Finnes en slik plan? Er det mulig å finne den? Og vil det svare seg for oss å finne den? For alt avhenger av det. Vil vi være istand til å påvirke den? Kan jeg peile meg selv riktig inn? Det er det viktige spørsmålet vi må løse.

Fra Kongressen i Brazil, leksjon #1, 4/5/12

Kategori: Kongresser, Krise, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg forstår ikke intellektets funksjon. Hvordan opphever man det og hvordan brukes det?

Svar: Du trenger bare intellektet for å uttrykke følelsene riktig, de ulike forholdene, konkludere – og deretter aktiverer du følelsene igjen. Intellektet arbeider mellom følelsene: følelser – intellekt, følelser – intellekt. Intellektet uttrykker det jeg føler, konklusjonen jeg bør komme til fra dette og hvordan jeg forbinder nye fornemmelser. Roteringen mellom intellekt og følelser skjer på samme måte som roteringen mellom opp- og nedturer. Du kan kontrollere det. Vi blir vant til det.

Spørsmål: Vi vet at intellektet gagner følelsene. Hvordan kan man forstå om man snakker utfra intellektet eller følelsene? Hva er forskjellen?

Svar: Hvis du trenger å uttrykke følelsene etter å ha erfart dem, uttrykker du dem med hjelp fra intellektet. Du generalisere dem, skjelner mellom dem – og kun etterpå uttrykker du tanken du klargjør.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Workshop 4

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Du gjentar stadig at det eneste vi må gjøre er å arbeide med lyset. Men det er som om vi er døve og vi glemmer det med èn gang. Hvorfor er det slik?

Svar: I alle bøkene står det skrevet om arbeidet med lyset. Og vi glemmer, for det strider mot vårt ego – vår natur. Det eneste som kan hjelpe oss er omgivelsen. Men omgivelsen må tenke på det, istedet for å prate om det – for ordene våre sier ingenting. Dersom omgivelsen hele tiden holder fast ved denne tanken, i søken rundt dette, vil dere ikke glemme det.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Workshop 4

Kategori: Egoisme, Gruppearbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mennesket bedømmer seg selv ifølge sine følelser.

Aksepterer jeg betingelsen som sier: “Det finnes ingen annen enn ham”, er skaperen betingelsesløst god. Han er den gode og kjærlige, han fyller alt uten grenser og da fornemmer jeg ham ifølge min likhet med ham, ifølge loven om likhet i form. Og er jeg motsatt ham, føler jeg meg som dårlig, eller jeg fornemmer det øvre lyset som noe dårlig; det finnes ingen forskjell. Den som beskylder andre, beskylder faktisk seg selv og sine egne egenskaper.

Men har jeg akseptert at “Det finnes ingen annen enn ham”, er skaperen betingelsesløst god. Da fyller han alt, jeg fornemmer det gode og befinner meg faktisk i denne godheten; jeg føler den virkelig.

Hvordan? I forbindelsen med vennene mine. Men hvilken detektor, hvilken sensor anvender jeg?

Vi må lære oss å forstå tydelig skaperens framtoning, avdekkelsen av forsynet, holdningen han har til oss.

Føler jeg det inni meg, er det en egoistisk fornemmelse; jeg har det bra i dag, er i godt humør, har sovet godt, jeg våknet opp og alt er bare bra.

Vi bør lære oss å forstå hvordan vi føler dette i den sansen som kalles “sjelen”. En “sjel” er hengivenhet. Den er forbindelsen av punktene i hjertene våre, den gjensidige lengselen i gruppene våre, i holdningen vi har til verden, til menneskeheten, til alt.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Leksjon#5

Kategori: Kongresser, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan grupper som blir igjen hjemme støtte kongressen på riktig måte?

Svar: Gruppene som blir hjemme må forstå at de blir ikke hjemme, de er ikke på utsiden. I den spirituelle virkeligheten finnes ingen avstand, tid, eller fysiske gjenstander som skiller oss. Den spirituelle virkeligheten er et felt der nærhet i spirituelle egenskaper avgjør hvor nær du står et annet menneske. Vi må hige etter å stå hverandre så nære som mulig!

Derfor, når vi gjør de samme tingene, når vi føler oss forbundet, når vi studerer under ledelsen til èn lærer og utfører de samme instruksjonene og higer etter å fornemme vår gjensidige forbindelse over hele verden – da vil vi, takket være de spirituelle og fysiske ulikhetene mellom oss og som resultat av kontakten vår over disse ulikhetene, bygge en sterk spirituell beholder, eller Kli.

Den spirituelle beholderens styrke avgjøres nøyaktig av ulikheten mellom de egoistiske ønskene inni den – og av styrken til forbindelsen over dem.

Fra Samholdsdagen over hele verden, 22/4/12, Forberedelse til kongressen

Kategori: Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →