Spørsmål:  Når et individ begynner å forholde seg til alt ifølge prinsippet “Det finnes ingen annen enn ham”, virker det som om de slutter å fungere i livet; de mister jobben, familieproblemer oppstår og den materialistiske grunnmuren smuldrer sammen. Til syvende og sist forstyrrer det også den spirituelle progressen. Vi vet at det også finnes et annet perspektiv: “Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?” Hvordan skjelner jeg når jeg i “Det finnes ingen annen enn ham” må finne det andre perspektivet og forholde meg til livet ifølge “Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?”

Svar: Vi bør ikke strø rundt oss med disse uttrykkene så løst, siden de i prinsippet handler om andre nivåer. Vanligvis refererer de til spirituell  utvikling og ikke bare til legemlig.

Hva kan gjøres for at en skal kunne peile seg riktig inn mot målet, for ikke å gjøre tabber i livet? Det er vanskelig. Jeg vil gi et eksempel på hvor vanskelig det er.

Jeg sluttet også jobben min. Jeg hadde en stor og vellykket klinikk med tolv leger, stor betjening, teknikere osv. Omsetningen lå i millionklassen, ifølge den tiden. Jeg simpelthen ga den bort. Ga den bort! Jeg hverken solgte den, eller leide den ut, men ga den bort for å kvitte meg med administrasjonsansvar – og satt igjen uten et rødt øre. Jeg kunne ikke fortsette med arbeidet. Derfor forstår jeg mennesker som har det sånn.

Det aller beste er å ha en vanlig jobb. Min lærer, Rabash, sa det samme. Han ble hele tiden tilbudt forfremmelse på arbeidsplassen. De ville han skulle påta seg administrativt lederskap. “Absolutt ikke! Jeg er en vanlig arbeidsmann.” “Men du vil tjene fem til ti ganger mer enn du nå gjør.” “Jeg har ingen ønsker om det.”

Til siste arbeidsdag, til han gikk av med pensjon, var han en vanlig kontorarbeider. Han arbeidet på ligningskontoret. Der fyllte han ut skjemaer og ulikt papirarbeid. Han kunne denne mekanikken inn og ut og hadde ingen ønsker om å klatre oppover i systemet. Han fortalte at mens han fyllte ut skjemaer på autopilot, var han samtidig istand til å reflektere over sitt spirituelle arbeid. Og før det arbeidet han i byggebransjen og mange andre steder, som vanlig arbeider.

Det er vanskelig for et menneske som har en kreativ jobb der han må skape noe. Er arbeidet mekanisk, uten spesielle krav til kreativitet, som på en fabrikk, eller et verksted, kan man fortsette å arbeide. Det er ingenting å skamme seg over. Man er forpliktet til å arbeide. Mennesket er forpliktet til å gifte seg, få barn, familie og ha en jobb. Slik eksisterer en innenfor denne virkelighetens rammeverk og derfra kan en utvikle seg videre.

Gruppen må støtte og bistå en i dette. Men igjen, man skal arbeide for å sørge for normale levevilkår for familien og ikke for unødvendige ting. Det er man pålagt å gjøre. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? I gruppen må det være en atmosfære der en er forpliktet til å se etter vennene, så de ikke faller og ikke forsømmer arbeidet. Og når noens ektemenn har problemer, må partnerne informere gruppen om det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Alle hindringene stammer fra den forente kraften som vi kaller Naturen. Hvorfor trenger vi disse hindringene? La oss si jeg innser at denne kraften har dratt vekk bakken under mine føtter, at den har misvist meg og tvunget meg til å glemme målet, søken, fordi den har påført meg smerte, bekymringer og ubehagelige følelser, og dette fikk meg til å føle meg redd for noe og bekymre meg for noe. Jeg er tross alt bare et menneske, det er veldig enkelt å slå meg ut. Hva kommer etter dette? Hva trenger vi alt dette til?

Vi trenger dette så vi vil føle at vi ikke kan klare oss uten denne kraften, uten dens personlige hjelp til alle og enhver: at uten vår appell til det vi kaller det øvre Lys, det omsluttende lyset. kan vi ikke avansere. Å oppnå dette nivået er vårt neste trinn i utviklingen. Når jeg skjønner at alt som skjer er utført av kun denne ene kraften, og at den gjør det med vilje så vi vil trenge dens hjelp, mens jeg ikke kan gjøre noe på egenhånd, er dette alleredet begynnelsen av en direkte samhandling med denne kraften. Dette er et veldig viktig og seriøst nivå som ikke kan bli oppnådd uten støtte fra omgivelsene.

Vi har snakket om det faktum at en person ikke har noe fri vilje i denne verden. Han er totalt styrt av sine gener, hormoner og andre ting. Det finnes mennesker som kan forutse andre menneskers fremtid. Det er virkelig slik, bortsett fra en ting; fri vilje blir faktisk uttrykt gjennom selv- utvikling rettet mot søken etter denne kraften, for veien mot dette, kontakten med dette, for så å kreve at den hjerlper oss er viktigst. Dette er faktisk hva den vil: hjelpe oss hvis vi ber om det.

Hvorfor en slik enorm, perfekt og evig kraft som omfatter hele naturen, ikke begrenset av våre kroppslige rammer av tid og sted, som er ubegrenset i sine evner og handlinger, hvorfor har den behov for våre forespørsler og spørsmål og forventninger om at den skal gjøre noe med oss, siden vi selv ikke kan gjøre det. Hvorfor trenger den slike handlinger fra vår side, våre svake forsøk?

Det er nødvendig så vi kan utvikle et nytt ønske i oss som ikke finnes i naturen: et ønske om å være i kontakt med den, oppnå den og jobbe sammen med den. Til den grad dette ønsket utvikler seg i oss, tar denne kraften kontakt med oss og avdekkes i dette ønsket. Det er da jeg kan føle denne store altomfattende kraften.

Fra denne anerkjennelsen, fra denne følelsen begynner vi å forstå alt: hvem vi er, hvor vi er, for hvilken grunn vi er, til hvilket formål og hva som skjer med oss. Det er derfor jeg burde ønske åpenbaringen av denne kraften i meg. Jeg må utvikle dette ønsket i meg, av meg selv, ellers vil jeg ikke være uavhengig. Hvis det gir meg dette ønsket, vil jeg ikke være fri. Og hvis så, hva er poenget i å skape alt dette?

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Som skrevet står i artikkelen “The Profit of a Land” i boken Shamati; når mennesket iakktar det som skjer i verden rundt seg, når han ser seg selv og alle andre, legger han merke til hvordan alle lider under det øvre forsynet. Folk er ikke lykkelige, slik de burde ha vært. Hele verden lider faktisk i dag. Da er det vanskelig for oss å si at det øvre forsynet bare formidler godhet til menneskene.

Det er ikke lett å rettferdiggjøre en skaper som behandler skapningene slik. Det er ikke enkelt å rettferdiggjøre hans oppførsel mot oss i ulike private anliggender. Hver og èn av oss har mange uoppgjorte krav mot skaperen.

Men i prinsippet har det ingen betydning: Vi befinner oss alle i samme situasjon som vi alltid gjør. Ingenting forandrer seg i verden rundt oss. Det øvre lyset fyller alt – og vi befinner oss nå innenfor det.

All vår bevegelse skjer internt. Alt vi har å gjøre er å peile oss riktig inn mot lyset, for å kunne begynne å oppføre oss annerledes overfor gruppen, overfor vennene, slik at vi kan forène alle ønskene våre – og da kommer alt til å ordne seg.

Det kreves ingen mekaniske handlinger fra vår side. Bare den lille endringen inni oss, som er grunnlaget for alt. Vi fortsetter våre liv i samme familie, på samme arbeidssted, i samme omgivelser som før. Hvor du befinner deg har ingen betydning; i hvilket land og under hvilken styreform – det har ingenting å si. Vi må bare sørge for selv å transformere egoet vårt til en motsatt egenskap. Vi må endre holdningen vår, peile oss inn internt, for fullstendig å komme under det øvre lysets påvirkning – i fullkommen godhet. Da vil vi umiddelbart fornemme det.

Vi trenger ikke å dele noe ut, eller å løpe rundt blant menneskene og gjøre gode gjerninger. Alt dette vil lyset ta seg av. Det eneste vi må gjøre er å endre oss internt. Ingenting annet behøver vi å tenke på å forandre; ikke økonomien, ikke teknologien – vi må bare endre oss selv. Vi må gjennomgå en intern revolusjon – og bare det! Da vil vi umiddelbart fornemme at vi faktisk ikke befinner oss i mørke – men tvert imot i et fullkomment lys.

Men for å gå fra mørke til lys, er vi nødt til å føle lidelse i den nåværende tilstanden. Ifølge de globale problemene verden nå står overfor – og som stadig forverrer seg – skjønner vi at skaperen ønsker endring i menneskemassene. Det er dette læren om kabbala beskrev for tusener av år tilbake.

Tar vi ansvar og forflytter oss selv over den psykologiske “barrieren”, vil vi umiddelbart befinne oss i følelsen av det gode og barmhjertige lyset som fyller hele virkeligheten. Alt er gjort klart for oss. Det eneste som kreves av oss er en bitte-liten innsats.

Klarer vi riktig å fornemme hva som skjer med oss, er hvert øyeblikk av våre liv fulle av muligheter til å forandre oss: litt mer, litt mer og enda litt – og plutselig har vi en dialog med skaperen. Han endrer de egoistiske ønskene inni oss, tilføyer intensjoner, innsikt, avvisningsfølelser, forakt, avstand, svakhet osv…

Og vi er i givakt for å kunne høre hva skaperen gjør med oss inni oss, hva han forteller oss – og i henhold til det prøver vi å besvare det riktig. Vi befinner oss, med andre ord, i kamp med skaperen. Dette kalles “beseiret av mine barn”, til vi mottar alle problemer – fra de aller minste og mest personlige, til de store globale og verdensomfattende – som en innbydelse fra ham.

Gjennom denne motsetningen mellom lys og mørke – det søte og det bitre – danner vi en ny sans. På hvert nivå, på hvert steg oppover på stigen, vil motsetningen være større og kraftigere. Dermed oppdager vi de mangfoldige nye egenskapene våre i forhold til skaperen. Og i disse motsetningene fornemmer vi den nye virkeligheten. Uten denne motsetningen ville vi ikke være istand til å fornemme den.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Det finnes ingen annen enn ham, ingen ting annet enn den selvsamme energien som styrer oss. Det er den eneste kraften. Det vil si at det finnes ikke noe annet rundt oss, eller inni oss, enn denne ène energien som skaper og utfører alt.

Til og med vitenskapen lærer oss om denne energien. Vi fornemmer den både inni oss og utenfor oss. Vi er avledere av denne kraften. Vi befinner oss inni den, “koker” som nudler i en suppe. Han er den som trenger gjennom, han er skaperen som forårsaker alt i oss.

Denne energien fyller hele universet. Den kommer fra “the big bang”, som resulterte i utbredelsen av alt som eksisterer i hele universet.

Og om noen innbiller seg at de på et vis eksisterer utenfor denne kraften, så er det bare fordi de ikke fornemmer den – som et lite barn, som moren lar være igjen i stuen mens hun går for å gjøre noe i kjøkkenet. Barnet forestiller seg at det ikke finnes noen, at han er helt alene og kan gjøre akkurat hva han vil. Han skjønner ikke at moren hele tiden følger med ham. Slik er vi også. Som små barn som forestiller seg at de kan gjøre hva de vil på denne planeten, med leketøyene sine som de skaper og blir helt oppslukt av dem.

Men det er faktisk den øvre kraften som skaper, som arbeider og organiserer. Og på den måten utvikler vi oss videre.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Den viktigste artikkelen i den kabbalistiske metoden er: “There is None else besides Him” (Det finnes ingen annen enn ham). Denne artikkelen finjusterer punktet i hjertene våre, vår higen etter å avdekke naturen – dens høyeste og mest uendelige, perfekte harmoni – helhetlig og verdensomspennende, der alt er gjensidig sammenkoblet og representerer ett felles, fullstendig bilde.

Typisk nok, i vår verden kan vi ikke fatte alt i vår individuelle egoisme. Vi inndeler naturen i en lang rekkefølge av vitenskaper (det finnes 184 vitenskaper). Dette eksisterer ikke i naturen. Vi klarer ganske enkelt ikke å lære alt på èn gang. Vi inndeler naturen i “biter” og studerer biologi, zoologi, geologi, astronomi osv – generelt – et stort antall vitenskaper.

Vår individualitet, vår egoisme, er veldig snever – så den obserberer kun noe konkret, men klarer ikke å oppfatte naturen som en holistisk helhet. Derfor er vi ikke istand til å fornemme hele bildet og den helhetlige kraften på egoistisk måte, gjennom våre fysiske sanser. Vi føler det ikke, vi tar det ikke inn med våre følelsesorganer.

For å kunne gjøre det, må vi utvikle en ny sans – som selvfølgelig vil inkludere alle de tidligere – men i tillegg har muligheten til å erfare absolutt alt med èn gang og på samme tid – som en helhet. Det er slik vi må balansere oss. Så istedet for å se til venstre, høyre, opp, ned, nøyaktig ifølge koordinatorene som dirigerer vår egoisme mot et bestemt fenomen – må vi, tvert imot, forsøke å fjerne hele fokuset, hele egoismen – og prøve å se naturen slik den er. Dette er justeringens vesen.

Det finnes en gruppe og en spesiell metode for oss. Når vi finjusterer oss slik, begynner vi plutselig å føle at vi – ved å fjerne det egoistiske fokuset fra verden – begynner å se på den helt enkelt, åpent, uten noe ønske om å ta noe fra den. Vi lar ikke kroppen, de fem sansene, forståelsen og vår begrensede oppfattelsesevne overfor alt som eksisterer i naturen stanse oss. Da begynner vi virkelig å fornemme at vi er omsluttet av en enorm kraft – generell, evig og perfekt, som kalles naturen, eller skaperen.

Det har ingenting med religioner, trosretninger og mystisisme å gjøre. Dette er bare en metode som hjelper et individ til å heve seg over sin snevre holdning til virkeligheten – og til å se på den uten å la seg begrense av tid, rom og bevegelse, det vil si; den viser oss hvordan vi kan gå hinsides vårt vesens kjente terreng uten at kroppen begrenser oss.

For å oppnå dette prøver vi å organisere oss i grupper, der den gjensidige hjelpen mellom vennene gir oss mulighet til å trè utfra oss selv og begynne å føle noe utenfor kroppen, som om vi ikke befinner oss inni kroppen. Og når vi begynner å fornemme oss selv som ikke i kroppen, får vi en idè om hva det vil si å leve utenfor kroppen.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må være takknemlige for vår skjebne, for å ha blitt utvalgt til å vite tydelig hva læren om kabbala innbefatter – og å introdusere det til hele verden. Vi er pionerene! Vi er de første av generasjonene gjennom hele vår evolusjon. I milliarder av år har skapningen gjennomgått enorme transformasjonskjeder. I dag er vi endelig de første som mestrer denne metoden og klargjør den til bruk, for å gjennomføres av de som ønsker å følge den.

Vi realiserer det på oss selv. Vi utvikler det i forbindelsen mellom oss, basert på det som skjer i gruppene, i forbindelsen. Utfra det skriver vi nye artikler og studerer materiet om forbindelsestypene mellom oss. Gjennom dette praktiske arbeidet, tilbyr vi det på en realistisk måte til hele menneskeheten.

Så vi er forskere. Vi er pionerene til den praktiske utøvelsen. På den ene siden må vi være takknemlige for vår skjebne – og samtidig må vi vise ansvar for å ha fått denne anledningen. Ifølge hastigheten av hele menneskehetens utvikling, kan vi se i hvor stor grad den føler behov for en ny livsførselsmetode.

Milliarder av mennesker over hele verden spør: “Hva skal vi gjøre?” Vi må introdusere dem for alt dette.

Så i den interne forbindelsen mellom oss må vi ikke glemme at det ikke bare er for oss selv vi gjør det; for det vil gjøre oss til egoister. Vi gjør det, ikke bare for å avdekke den øvre kraften, dens plan, å fornemme den og å oppnå forståelse gjennom fornemmelsen – og å studere det i virkeligheten – men også for å videreføre det til resten av menneskeheten.

Vår interne bevegelse må følges av ekstern utvidelse. Disse to handlingene må balanseres akkurat som organer i en kropp som fungerer slik de skal; begge to mottar og gir. Det er veldig viktig å huske på resten av verden og den øvre kraften som skapte oss for å heve oss opp til den. Inkluderer vi alle disse bestanddelene inni oss, vil vi utvikle oss veldig hurtig og på riktig vis.

Vi har allerede vært gjennom så mye, mange kongresser, møter og samholdskvelder. Men i dag befinner vi oss i en situasjon der vi ganske enkelt må kreve fra oss selv og fra den øvre kraften at den virkelig viser seg, så vi kan begynne arbeidet med den mellom oss – slik at vi alle – og den øvre kraften som fornemmes mellom oss – vil vise seg som èn helhet.

Vi må kreve veldig tydelig at vår bønn, vår etterspørsel, blir oppfyllt. Hver og èn av oss bør ikke bare sitte og vente, men med hver handling vi utfører må vi bevege oss forover med riktig forespørsel om å fornemme skaperen gjennom samhold.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det vi nå står overfor er å granske det aller viktigste, hovedsaken, som er vår søken etter å fornemme den øvre kraften.

Mye av denne søkingen tilhører menneskets psykologi, siden vi starter det hele fra vårt enkle psykologiske nivå – på lik linje med alle mennesker i vår verden. Men etterhvert begynner vi å stige høyere enn den enkle psykologien. Hvorfor? Fordi vår higen og lengsel, som er hva vi bearbeider, kalles “punktet i hjertet”.

Det er det vi må utvikle. Det er det vi må forstørre. Det må stå foran oss som noe stort som fyller hele vår horisont, som det vi begynner å fornemme naturen gjennom, dens uendelighet, dens fullkommenhet, harmonien, den øvre kraften, kunnskapen, alt! Det kan bare skje om jeg utvikler “punktet i hjertet” mitt.

“Punktet i hjertet” har ingen tilhørighet i psykologien. Det opptrèr bare hos visse mennesker som etter mange livsløp i sin evolusjonsprosess, i sin utvikling, kommer til et punkt der de får ønske om et nytt nivå – ønsket om å nå “menneskets” nivå. De utviklet seg gjennom det uorganiske, det organiske og det levende materiet, gjennomgikk mange reinkarnasjoner i menneskeskikkelsen i vår virkelighet – og nå opptrèr et nytt ønske hos dem, som i tillegg til alt ønsker å utvikle i dem fornemmelsen av den øvre kraften i naturen.

I vår tid deler millioner av mennesker i verden dette ønsket. Og vi har metoden for å gjennomføre det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Evolusjon, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Vi skaper nå et nytt følelsesorgan. Læren om kabbala er ikke bare læren om mottakelse; det er en metode som utvikler det høyeste følelsesorganet inni oss.

Det eksisterer ikke i et individ, men avdekkes mellom mennesker når de forsøker å skape denne gjensidige påvirkningen seg imellom som vil avdekke den øvre kraften som vil fylle opp hele rommet mellom dem.

Det er bare vi som kan stimulere denne detektoren, denne sensoren. Den kan kun opptrè mellom oss – ikke i hver og èn av oss – men mellom oss. I den grad vi forsøker å komme nærmere hverandre og bli til èn helhet, vil vi oppdage denne kraften som fyller oss i følge loven om likhet i form – loven om likhet, balanse og homeostase. Dette er kabbalas metode.

Jeg minnes da jeg begynte å studere under Rabash og ennå ikke forstod noe. Han ga meg etpar fraser som jeg kunne huske, selv om jeg ikke forstod hva han mente med dem. Han sa: “Det viktigste er å utvikle en sans for skaperen som fyller alt, for denne naturkraften som omslutter oss.”

Å utvikle en følelse? Jeg forstod ikke hva det vil si “å utvikle en følelse”. Generelt sett er naturen min rasjonell og jeg er teknisk anlagt. Jeg vil heller forstå, istedet for å føle.

Det tok lang tid før jeg innså at dette ikke oppnås av intellektet, men bare ved å utvikle et ekstra følelsesorgan.

Men følelsen kan kun utvikles om vi samarbeider med hverandre og blir til èn helhet, som den mektige kraften rundt oss.

Vi er samlet her for å forène oss, for å skape disse betingelsene mellom oss slik at det manifesterer seg. Ifølge omfanget av vår forbindelse, av at vi kommer nærmere hverandre, vil denne kraften vise seg.

Fra Vilnius Kongressen, 23/3/12, Leksjon 1

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fakta er at under konstant utvikling ble vi skjøvet forover av egoet. Vi ville alltid ha noe nytt og jaget alltid etter noe. Men i dag har egoet flatet helt ut; den har nådd sin maks og det som er mer viktig, blitt global. Egoet har trukket seg inn i sitt eget skjell.

Som et resultat har vi lukket oss ned for hverandre og er totalt avhengige av hverandre. Vi har skapt et lukket analogt system mellom oss der alle er så avhengige av hverandre at gjennom en kjede av fire bekjente, er hver og en av oss forbundet med alle mennesker i hele verden. En annen ting er at i dag trenger vi ikke engang å krige. Det holder med å kutte av et speiellt land fra det gjensidige samarbeidet med andre land, og landet vil kollapse, det klarer ikke eksistere på egen hånd.

Dette har aldri vært tilfelle før. Et land kunne isolere seg og være uavhengig. Det kunne overleve på egen hånd og hadde nok ressurser til å produsere energi, mat og alt hva befolkningen trengte, og det fantes ingen spesiell problemer.

Men i dag kan vi ikke gjøre noe som helst om vi ikke er koblet mot mange andre land. Vi må kjøpe, selge og bytte varer, for å kunne motta, sende osv. Vi har blitt globale, og vi har blitt et lukket system. Dette ville ikke være et problem, hvis vi sammtidig forandret oss selv.

Vi har forblitt de samme individuelle egoistene mens hele verden har blitt global og lukket. Derfor dette avviket mellom to systemer.

På den ene siden finnes det et diskret system der hver og en av oss vil leve alene: Jeg trenger ikke en familie Jeg trenger ikke barn. Jeg trenger ingen. Jeg vil være uavhengig og ikke avhengig av noen. Dette er hvordan egoet vårt snakker i dag. På den andre siden viser naturen oss det motsatte: Du er totalt avhengig av alle. Du kan ikke eksistere for deg selv. Du må være i forbindelse med alle, ikke bare deg selv, men ditt samfunn, din stat og hele verden.

Dette er motsetningen mellom de to systemene: det generelle systemet vi befinner oss i, vårt personlige, individuelle interne system. Dette er krisen siden disse to systemen ikke kan jobbe sammen Dette er hva vi føler.

Så hvordan kan disse problemene løses?

Fra Vilnius konvensjonen 3/22/12, Innledende Leksjon

Kategori: Evolusjon, Kongresser, Krise - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken fremgang forventer du fra kongressen?

Svar: Jeg forventer at menneskets første form danner seg i oss, at skaperen viser seg i samholdet vårt. Men la dette bli en klar fremvisning, ikke noe tåkete – der alle bare fornemmer begynnelsen på en ny tilstand, slik det opplevdes på kongressen i ørkenen og selv før det.

Det må realiseres praktisk, så vi fornemmer bevegelsen inni oss, ånden som dveler i oss og lysets ulike handlinger.

Når lyset ikke beveger seg, kan vi ikke føle det og da har vi ikke livets pust. Det må finnes Ruach (ånd, vind) og forandring, men ikke et nivå av Nefesh som forblir ubevegelig. Nå trenger vi Ruach; de små endringene innenfor den gir oss følelsen av liv.

Vi er tross alt skapningene. Vi fornemmer bare endring fra den ene tilstanden til den andre og gjennom denne kontrasten undersøker og forstår vi hver egenskap. Oppfattelsen vår fungerer basert på kontrast. Den er avhengig av bevegelse, slik at den ène er ulik den andre. La oss derfor håpe at vi får føle livets pust. Det er den som føder skapningen – og ikke Nefesh.

Nefesh er som en dråpe av sæd som kommer fra faren. Men når den begynner å vokse har den behov for sin egen eksistens. Finnes det en ny bevegelse i den bortsett fra den innledende sæddråpen, er det allerede et nytt liv, en ny kropp. Det tilhører fosteret – og ikke faren. Dette er  de reelle endringer vi venter skal skje med oss – og bare de fornemmes som liv.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/3/12, “Introduction to Tes”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →