Rabash, Shlavey Hasulam (Stigens trinn), “They Helped Everyone His Friend”: Det er snarere en annen som er istand til å hjelpe noen, når en ser at ens venn føler seg nedfor. Det står skrevet: “En kan ikke frigjøre seg selv fra fangenskap”. Det er snarere ens venn som kan løfte en opp.

Det vil si at det er vennen som løfter en opp fra nedturen til en tilstand der en fylles av oppstemthet og energi. Da begynner en påny å samle styrke og tillit i liv og rikdom og en gjør det som om målet nå er nært forestående.

Rabash, Brev 34: Det er som når man ankommer ens venns festlige begivenhet. Man har ikke seg selv i tankene – om man er i godt humør, eller ei – man tar del i vennens glede. Man skjærer ikke grimaser, men viser et lykkelig ansikt.

Man må sørge for at vennene allerede føler samhold. Og om du danner en sirkel, om du søker kontakt med gruppen, om du ønsker å befinne deg inni den – da finner du glede og krefter, både negativt og positivt. Alt vil innfinne seg for deg med nødvendig styrke og i riktig mengde, for at du skal få avdekke skaperen i samholdet med vennene.

Samhørighet med vennene er en absolutt påkrevd betingelse for å motta hjelp. Men det er ikke riktig å anta at det er vennene som må oppsøke meg. Først (a): henvender jeg meg til dem, deretter (b): får jeg styrke fra dem.                                                                                                                              a – innbefatning i gruppen;                                                                                                                                               b – motta styrke.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, “Advice for the Arava Convention

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Rabash, Shlavey Hasulam (Stigens trinn), “Judges and Guards”: Det sies: “Dere skal plassere dommere og voktere ved alle deres porter”. Den som ønsker å begynne arbeidet for skaperen går gjennom to faser:

1. Teori. Først legger han en plan: Hva han bør gjøre og ikke bør gjøre. Dette er klargjøringen av godt og ondt og denne teoretiske delen kalles en “dommer” som forteller ham hva han må gjøre.

                                    2. Deretter må han praktisere teorien. Dette kalles allerede en “vokter”.

Dette er ikke et èndagsarbeide. Han må anstrenge seg i arbeidet daglig. Derfor anvendes flertallsformen: “dommere og voktere”.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, “Advice for the Arava Convention”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam: “En tale for fullførelsen av The Zohar” Samtidig som en ser hvordan omgivelsen krenker ens arbeide og ikke verdsetter ens storhet som seg hør og bør, kan en ikke overvinne omgivelsen. Derfor kan en ikke oppnå storhet og ringeakter arbeidet, som de gjør. Nå kan du forstå verset, “Kongens ære er i folkemassen”, siden det er to betingelser for at gruppen kan være en måleenhet for storhet:

          1.          Omfanget av omgivelsens anerkjennelse.

          2.          Omgivelsens størrelse.

Alt avhenger av forbindelsen med gruppen. Fra den henter vi styrken for kontakt og der vokser kraften vår til vi når skaperen som er i omgivelsens sentrum.

Dersom en ikke forbinder seg med gruppen, har en ikke noen å hente styrke fra og finner derfor ikke den øvre kraften i sentrum.

Forbindelsen vår er sammensatt av mange detaljer: positive og tilsynelatende negative. De kommer fra ulike nivåer av Aviut, dvs grovheten, “tykkelsen” til ønsket.  Alene kan man ikke bearbeide ens Aviut. Til det behøver man stimuli fra omgivelsen, som behov, hindringer og problemer. Etter å ha overvunnet dem vender man seg på ny til vennene, for det er ikke mulig å rykke framover uten nok negativitet.

Så her er det mye å jobbe med – og alt finnes i samfunnet. Bare der kan en gradvis oppnå ønskets tykkelse og renhet. Til slutt fyller ens anstrengelser måleglasset tilstrekkelig – og en oppdager skaperen innenfor samholdet med vennene.

Ser vi ikke skaperen blant vennene, er det et tegn på at vi ennå ikke har knyttet oss sammen med dem. Forstår vi ikke at det er akkurat der skaperen viser seg, betyr det at vi ennå er langt borte fra samhold. Vi må i det minste tro de vise menn som sa at skaperen avdekkes i vår samhørighet – i dens sentrum. På veien dit må ønsket oppnå stor tykkelse, gjennomgå mange skuffelser og på samme tid overvinne hindringer og foredle seg selv.

Begge ting er nødvendige. Mister du ikke håpet, kan du raskt oppdage skaperen, som i utgangen fra Egypt.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 19/2/12, “Advice for the Arava Convention”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Tusenvis av studenter fra hele verden leser Zohar sammen med oss under morgenleksjonene. Det er en mektig og kvaltiativ kraft. Hvorfor føler vi ikke resultat av studiet vårt? Hvorfor kommer ikke korreksjonen nå? Hvorfor må vi vente til Aravakongressen?

Svar: Vi trenger ikke å vente til kongressen. Korreksjonen kan innfinne seg nå. Det er helt sant! Alt avhenger av innsatsen vår og hverken av tid eller sted.

Men siden vår eksistens er innenfor det spirituelle rammeverket kalt denne verden, kan vi påvirkes – ikke av endring i ønsker og intensjoner – men av eksterne handlinger.

For hva er våre kropper, armer, ben og alt materiet vi oppfatter rundt oss? De er våre ønsker. Men dette er ønsker på det uorganiske nivået. Derfor kan vi bearbeide dem selv uten intensjon. Vi plasserer dem foran oss og tar imot påvirkning for dem.

De er imidlertid ønsker! Og vi bruker dem, fordi vi eksisterer i dem. Når vi når en høyere grad vil det ikke lengre ha noen betydning om vi befinner oss på en kongress i Arava, eller på et bråkete marked.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/2/12, The Zohar

Kategori: Bøker, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg leser boken The Kabbalist, som blant annet beskriver hvordan Baal HaSulam forsøkte å nå ut til folk i verden. Han fortalte dem alt, men de ville ikke høre. Så hvorfor skal folk høre på oss nå?

Svar: Baal HaSulam levde i begynnelsen av den nåværende tidsepoken og næret et stort ønske om å påskynde tiden. Før andre verdenskrig prøvde han å arrangere at 300 familier fra Polen skulle komme til Israel (som da var under britisk mandat). Han ønsket å grunnlegge en spesiell gruppe i Jerusalem, der medlemmene skulle arbeide i en liten fabrikk for sitt levebrød og være sammen i kontinuerlig samhold. Han ønsket å knytte folket sammen med sin tidsskrift, “The Nation”. Da polske arbeidere startet opprør, dro han tilbake dit i håp om å lede dem til samhold…

Baal HaSulam så at neste nivå, det neste stadiet, er globalt samhold. Det finnes ikke noe mellomstadium. Vi må heve oss herfra direkte til samhold. Men de riktige betingelsene for dette fantes ikke i hans tid. Folk hånte Sovjetunionen, der et nytt samfunn ble dannet basert på undertrykkelse. Verden i sin helhet rykket framover på amerikansk vis, mot oppnåelsen av “den amerikanske drømmen” – og det var umulig å snakke om korrigering i henhold til kabbalametoden.

Nå, derimot, er det annerledes. Jeg vil understreke at det ikke er snakk om våre ferdigheter. Vi er, tvert i mot små, sammenliknet med alle gruppene før oss. Men når vi tar verdens tilstand i betraktning, er vi nødt til å lykkes. Verden er nå hjelpeløs overfor alle problemene som dukker opp. Den har aldri tidligere vært i en liknende situasjon. Det synes som om det ikke finnes noen utvei. Det er nå klart at vi synker ned i en økonomisk krise og ikke kan gjøre noe med det. Det finnes ikke håp og heller ingen utvei.

Derfor blir korreksjonsmetoden nå avdekket. Den vender seg til verden, ikke for at den skal begynne å påvirke skaperen – men med et budskap om gjensidig ansvar som avdekkes soleklart av naturen i seg selv. Alle kan se det. Men de skjønner ikke hvordan man oppnår forenlighet med skaperen; de vet ikke at det er ved å oppnå likhet i form med ham at vi kan oppnå overflod av alt i det fysiske livet.

På vårt nivå arbeider vi sammen og har som mål at den høyere kraften må avdekkes i samholdspunktet mellom oss. For oss er gjensidig ansvar forening på det høyere nivået av Galgalta ve Eynaim (GE), der takket være vi (Israel), vil øse det øvre lyset over verden. Hele menneskeheten er faktisk ett system. Derfor, hvis lyset vil finnes i oss, vil det også flyte utover til andre.

 Nettop dette er målet for kongressen: Vi tiltrekker lyset fra kilden, slik at det avdekkes blant oss. Etter kongressen vil vi se store endringer i verden. Mennesker fornemmer en spesiell kraft: “Kanskje vi allikevel kan knytte oss sammen?” Plutselig viser det seg at dette er løsningen for dem. Det er ingen grunn til å flykte. Ingen grunn til å oppløse felles handelsunioner og internasjonale forbindelser. Tvert i mot, må vi med hjelp av alle instanser som er til vår rådighet, endre vår innstilling og bare satse på samhold.

Tidligere mekanismer ødelegges og vi må sørge for en rimelig minimal levestandard og trygghetsfølelse for alle. Alle må få dekket sine grunnleggende behov. Denne innstillingen burde godtas der hjelpeløsheten nå råder. Høyt utviklede land er i en forfatning av økonomisk, industriell og finansiell nedgang.

I dag har vi, i følge kabbalistiske tekster, takket være vår satsing på verdens behov, en stor mulighet til å lykkes i å avdekke den øvre kraften for å korrigere oss. Vi må bare bruke intensjonen med all vår makt.

Vi er, helt klart, alle egoister. Hver og èn av oss har bare tanke for sitt eget velvære. Selv i gruppen søker alle etter egen vinning og ikke etter å påvirke skaperen. Er vi heldige, husker vi på ham nå og da. Det har ingen ting å si. All vår innsats er ledsaget av et egoistisk ønske “Lo Lishma” (ikke for hennes skyld) – og akkurat som småbarn, kreves ikke mer fra oss. Vi forsøker. Vi gjør virkelig en stor innsats – derfor kan kongressen virkelig knytte oss sammen.

Da vil vi kunne avdekke den øvre kraften for aller første gang, for å korrigere oss selv og videreføre korreksjonen til hele verden. Alle tegn og kabbalistiske skrifter indikerer at det er mulig – vi må ikke betvile det.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/12/11, “The Essence of Religion and Its Purpose”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Israel, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter å ha følt samholdspunktet på kongressen, må vi kjempe for å nå den samme tilstanden – den sterke generelle samhørigheten – over all forstyrrende uro fra utsiden. På kongressen var det som om en sky av våre forente ønsker, intensjoner, drømmer og broderskap svevet over oss.

Og selv om hver og èn av oss nå gjennomgår ulike faser og vi er kastet i forskjellige retninger, må vi forsøke å oppeholde den samme tilstanden av samhørighet. Klarer vi å oppeholde dette samholdspunktet, på tross av alle forstyrrelsene, vokser vi.

Du fikk en dråpe sæd av en far. Man sier at faren skjenker “hvit sæd” (Loven), moren skjenker det “røde” (Odem) – og skaperen sjenker sjelen. Alt du har er et enkelt punkt – og det er nok. Nå må du få det til å vokse, så det når uendelighetens nivå. Hvordan gjør du det?

Det er grunnen til at du får ytterligere egoisme; som et hjelpemiddel for å vokse. Egoismen er “kjøttet” som utvikler seg over punktet vårt, eller sæddråpen. Hver gang forvirrer egoismen oss, dreper og river oss fra hverandre. Vi må la være å gi den oppmerksomhet og ufortrødent vedbli i samholdspunktet. Da blir egoismen innbefattet i samholdet og vår innsats gjør at vi forbinder den til samholdspunktet.

På grunn av egoismen, vil punktet begynne å vokse. Først befinner et punkt seg på midten av egoismen og er fullstendig omringet av den. Så begynner det å utvide seg og ta over egoismen. Slik vokser vi.

Når vi overvinner alle denne verdens forstyrrelser og er i stand til å oppeholde samholdspunktet vi oppnådde på kongressen, vil vi etter etpar forsøk oppnå det første hele målet, som kalles et Partzuf av hele de ti Sefirot – eller den spirituelle fødsel.

Jeg ber dere om gjentatte ganger å se leksjonene og begivenhetene fra kongressen. Når du, i din nåværende fase, går tilbake til disse begivenhetene, oppnår du den forrige tilstanden sammen med den nye egoismen. Slik korrigerer du deg selv.

Dette er alt vi trenger! Gjennom egoismen og alt som skjer med oss, må vi få den spirituelle sæddråpen vi fikk på kongressen til å vokse.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 22/12/11,” Introduction to TES“

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Befinner samholdspunktet seg mellom det spirituelle og fysiske samholdet? Eller finnes ikke noe fysisk samhold i det hele tatt?

Svar: Fysisk samhold har ingen betydning her. Når vi møtes, søker vi ubevisst etter dette punktet inni oss. Nå vil vi begynne å bearbeide det og forstå det.

Det var viktig å nå tilstanden for vårt kontaktpunkt. Nå, når vi har oppnådd det, trenger vi bare å utvikle det. Og selv de som ikke har nådd det kan begynne å sanse det, siden det allerede er vår felles ervervelse.

Nå må vi bare utvide dette punktet, på trass av alle hindringer. Vi må innse at hindringene er til for å utvide det, for at det skal vokse. Jeg håper at vi i løpet av de neste månedene kan danne de ti første Sefirot fra det. Og det blir det første inntrykket av sjelen vår.

I disse ti Sefirot kommer vi til å begynne å føle kreftene, planen, strømningen og lysets inngang og utgang. Vi kommer til å fornemme alle bevegelsene i dem, som en levende organisme og vi vil begynne å leve vårt felles indre liv. En sjel, i stedet for bare et kontaktpunkt, vil avdekkes inni oss. Skaperen skapte èn skapning – og hver og èn av oss vil begynne å fornemme seg selv i den. Den blir, med andre ord, vårt “gjestgiveri”.

Og gradvis kommer vi til å begynne å oppfatte våre fysiske kropper som noe som ledsager oss. Utvidelsen av samholdspunktet, forstørrelsen av denne høyere egenskapen vil begynne å råde over alt i så stor grad at vi praktisk talt ikke kommer til å assosiere oss med kroppen. Vi vil oppfatte oss selv som om vi bare lever i samholdspunktet. I mellomtiden blir kroppen mer og mer fjern, ubetydelig og unødvendig, til den oppløses fullstendig, som om den ikke var til.

Fra den virtuelle leksjonen, 11/12/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: I år følte jeg ingen nedtur etter kongressen. Er det noe galt med meg?

Svar: Opp- og nedturene måles ikke i seg selv, men av følelser. Baal HaSulam sier at et grovt menneske stjeler åpent – så alle kan se det – og tror det er akseptabelt, siden “alle stjeler”. Et mer kultivert menneske tar noe han ikke skulle hatt i skjul og tenker at “det er ikke så farlig”. Et enda mer følsomt individ klarer ikke å ta til seg ting han ikke fortjener.

Det er du selv som undersøker og avgjør størrelsesordenen på nedturen. Det behøver ikke å være et slag, som du nesten ikke kan reise deg etter. Det er nok at du bare føler, til en viss grad, litt fjernet fra begeistringen vi hadde på kongressen. I denne reduserte entusiasmen, kan du allerede se en nedtur.

På de spirituelle nivåene er det også slik. Du får et lite slag, men det føles veldig smertefullt. “Hvem ga meg dette slaget? Hvorfor og med hvilken hensikt?” Kvantiteten blir til kvalitet. Ellers ville vi ikke være i stand til å utstå det. Framgangen vår er alltid avhengig av kvalitative tillegg.

Prøv derfor å heve følsomheten i den nåværende tilstanden og forsøk å se på den som den aller værste. Da vil du begynne å rykke framover. “Hvorfor har jeg en god følelse? Alt er fint og ingen ting gjør vondt. Greit, så undersøker jeg meg selv i henhold til de dyriske følelsene mine? Er jeg knyttet sammen med vennene på samme måte jeg var på kongressen? Men jeg bryr meg ikke. Betyr det at jeg er blitt likegyldig og har tatt avskjed med kongressen?”

Begynn å undersøke deg selv og du vil finne ut at tilstanden din er mye verre enn under tidligere nedturer. “Sist føltes det forferdelig og jeg eksploderte nesten. Nå er jeg på nedtur – og det føles greit. Da følte jeg meg syk og ville bli frisk og stå opp. Selv om jeg forbannet alle, hadde jeg ennå et ønske. Nå er jeg tilfreds, som om jeg var pensjonert og fritatt alle forpliktelser. Jeg er et levende lik.”

Dette er den dypeste nedturen. Ved å vekke slike krefter vil du oppleve en smerte som ikke er mindre enn den du følte sist. Det er veldig vanskelig og du føler at du klarer ikke å reise deg ved egen styrke. Da må du vende deg til gruppen, slik at vennene kan begynne å arbeide med deg og gi deg inspirasjon for målets betydning. Når du kommer i kontakt med samhørigheten og kjærligheten mellom dem, føler du hvor lav du er.

Tilstanden vår, generelt, etter kongressen er veldig ulik det vi er vant til. Det er ikke den samme dårlige følelsen mange opplevde tidligere. Nå trenger vi en kvalitativ gransking. Man kan ha en god følelse og ikke se noen grunn til å gå videre. Ikke la dette lure deg – du må arbeide!

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/12/11, “The Peace”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Samholdspunktet vi opplevde på kongressen føltes som et kraftig støt av lykke, frihet og optimisme. Noe helt fremmed for vår virkelighet. Det var, bokstavelig talt, som en annen verden. Og egoet mitt løp mot den med stor glede. Allikevel sier du at egoet vårt bør motsette seg dette?

Svar: Du trenger ikke å bekymre deg for egoet ditt. Det vil komme og prøve å trekke deg “etter ørene” bort fra denne tilstanden. Og du må igjen og igjen strebe etter den. Det er akkurat egoet ditt som nå kommer til å begynne å fjerne deg fra samholdspunktet. Du blir nødt til å aktualisere det og rekonstruere det inni deg hele tiden.

Denne rekonstruksjonen er nødvendig. Ikke fordi det er moro, men fordi vennene dine er bak den. Du må gradvis finne ny motivasjon for det du gjør for å støtte vennene – for uten deg vil de ikke være i stand til å finne punktet.

Fra den virtuelle leksjonen, 11/12/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hver gang jeg møter vennene, etter kongressen, føler jeg mer og mer begeistring og beundring – enkelte ganger får det meg til å felle tårer. Er dette lykken – oppturen?

Svar: Etter kongressen har vi, uten tvil, fått et annet forhold til samholdet. Nå er det lettere å vende tilbake til det, det ble følelsesladet og tiltrekkende og føles ikke lengre kunstig, som det gjorde tidligere.

Vi oppnådde denne spirituelle tilstanden, begynnelsen på det spirituelle nivået. Nå må vi gjøre litt ekstra innsats, slik at den kan trenge inn og “kjøttet” kan få vokse på dette punktet, til ønskets tykkelse. I den tykkelsen vil vi da fornemme den faktiske spirituelle virkeligheten.

Alle må anstrenge seg og gjøre en innsats for å vende tilbake til den samme betydningen av samhold som allerede trengte gjennom i fornemmelsen. På tross av følelsen av avvisning, eller andre følelser jeg har i dag, prøver jeg å vende tilbake til den virkeligheten vi oppnådde.

Hvorfor? – Kanskje for å få en god følelse. Eller for å gå videre forover, om det så skulle være uten gode følelser. Kanskje jeg føler at jeg skylder mine venner dette, fordi vi er i gjensidig ansvar og garanti.

Belønningen kan variere, men som regel trenger vi alle å tiltrekkes mot samholdet. Det viktigste er å alltid lenges mot det, uansett hvordan den nåværende tilstanden din er.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 16/12/11, Baal HaSulam, “The Peace”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Kongresser - Inga kommentarer →