Når vi oppdrar barn, prøver vi alltid å la barnet bli vant til visse handlinger slik at de blir en vane, som å vaske seg, pusse tenner, eller vaske bordet etter seg. Vi insisterer på disse tingene, dag ut og dag inn, til han ikke lengre kan unnvære dem uten å føle ubehag. Etter hvert blir det til en frigjørelse – og ikke noe han strever med.

Min mor måtte minne meg på å pusse tennene mange ganger. Jeg prøvde å lure meg unna, men hun lot meg ikke slippe fri. Nå pusser jeg tenner uten at min mor minner meg på det, for jeg er blitt vant til det.

Det viser at vi kan skape vaner som bokstavelig talt blir som om de var medfødt og det kreves ikke noen anstrengelse for at vi skal gjøre dem. Tvert imot blir det vanskelig å la være å gjøre dem, for de er blitt en del av vår natur. Alt dette kommer fra handlinger vi utfører, jevnt og trutt, til de blir en vane.

Hvordan fungerer loven som sier at vaner blir til vår andre natur? Vi mottar en korrigerende kraft hver gang vi gjentar en handling, så mange ganger at den blir innprentet i oss. I følge den regelen blir vanen vår andre natur.

Derfor kan et menneske tilpasse seg alt. Man kan også få følelser man aldri tidligere har opplevd å ha. På den måten blir vi vant til det øvre lyset som vi aldri tidligere følte. Akkurat nå befinner vi oss i et hav av lys, men hvem kan føle det? Så hva er det vi mangler? Vi må bli vant til det.

Vi må hele tiden forsøke å være følsomme for lyset. Hvor er det? Hvordan fungerer det? Føler du det? Er det allerede her? Det kommer stadig nærmere og jeg kan nesten føle at det er her. Hva må jeg gjøre inni meg selv for å begynne å føle det? Hva er det jeg må forandre? Hva er det jeg må gjøre for å bli mer følsom overfor det?

Når vi forsøker å avdekke lyset på den måten, begynner vi å stille spørsmål: “Hvordan kan jeg føle det? Jeg mangler giveregenskapen, en litt større følsomhet for det som eksisterer utenfor meg. Da mottar jeg disse vibrasjonene til lyset avdekker seg – og ikke som et midlertidig fenomen – men uavbrutt.”

Alt tar form gjennom vaner. Derfor består arbeidet vårt av å tilegne oss vaner. Alle rådene fra kabbalister er rettet mot at vi må bli vant til handlinger i forhold til vennene våre, disseminasjon og studiet. Hvorfor er det slik?

Prøv å trè ut fra “udyret” ditt. Begynn å bli vant til det fakta at du eksisterer utenfor deg selv. Så snart du oppnår denne tilbøyeligheten vil du motta lys. Du avdekker det aldri inni deg selv, bare utenfor.

Fra sjette del, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hva menes med “min venn er skjult”? Noen ganger føler jeg at en vidunderlig følelse jeg hadde, går bort, kjøles ned og forsvinner. Disse separasjonsnivåene kalles Nekudot – punkter. Vi har Taamim – smak, som føles når lyset forlater – og vi har Nekudot – punkter, sinnsbevegelser når lyset forlater. Nekudot er stedet der nye beholdere, eller ønsker, dannes. Vi studerer dette i Preface to the Science of Kabbalah og i Talmud Eser Sefirot.
Vi må se på denne gradvise forsvinningen av lyset som skapelsen av nye beholdere/ønsker, som en flørt, eller en lek. Denne avskjeden, følelsen av at lyset synes å forlate deg, er en innbydelse til å strebe etter det, å vise at du virkelig ønsker det, at du ikke vil la det forlate deg. Selv om det går bort, eller blir svakere, ønsker du å smelte sammen med det i det forestående mørket.

Gjennom denne leken danner skaperen en holdning i oss som er uavhengig av vårt ønske om nytelse. Han drar videre, men jeg ønsker uansett å være sammen med ham. Han falmer bort, men fortsatt ønsker jeg å bli i dette mørket. Denne leken handler ikke om meg. Den handler om mitt ønske om nytelse, mitt ego. Og over egoet ønsker jeg å smelte sammen med skaperen, på tross av følelsen av mørket i egoet mitt.

Dette er egoet mitt, dette er meg – og over det og tvers overfor meg er lyset. Jeg er villig til å la egoet føle mørke og tomhet. Det betyr ingen ting for meg.

Det viktigste er at jeg vet at på tross av de negative ønskene mine, det fullstendige fraværet av tilfredsstillelse i egoet, ønsker jeg å ha samhørighet med lyset akkurat i disse situasjonene. Det betyr at jeg allerede er “over fornuften”, i giveregenskapen. Derfor danner lysets avskjed ønsker om spiritualitet inni meg.

Fra den sjette leksjonen, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Målet for arbeidet er å utslette egoet vårt og forsøke å knytte oss sammen. Tungsinnheten vi føler i dette arbeidet stammer fra den fraværende følelsen av betydning i arbeidet.

Alt er tvert i mot ordnet slik at jeg ignorerer det: “Hvorfor må vi knytte oss sammen med hverandre? Hvem er det vi knytter oss sammen med?” Jeg iakttar disse menneskene, ansiktene, personlighetene – og føler ingen trang til å knytte meg sammen med dem. Alt er så skjult for meg at den virkeligheten jeg ser foran meg frastøter meg fra samhold.

Derfor foreslo kabbalistene at man danner en omgivelse, en gruppe, hovedsakelig slik at den avdekker betydningen av samholdet og kjærlighet for venner. For jo viktigere samhørigheten er for oss, jo mer vil vi være i stand til å oppheve oss selv og begynne å knytte oss sammen med andre. Prøver jeg ikke å finne styrke til det, kan jeg somle rundt i årevis uten en gang å nærme meg de andre for å knytte meg sammen med dem på oppriktig vis. Og da oppnår jeg selvfølgelig ingen ting.

Jeg har hørt mange klager fra folk som har vært med oss i mange år: “Jeg har vært her i mange år, hva skjer med meg? Hvorfor har jeg ingen framgang?” Jeg svarer dem ikke, men skulle gjerne ha sagt: “Har du vært her i ti år? Det virker som om du nettop kom. Har du knyttet deg sammen med gruppen? Har du forsøkt å danne Shechina (guddommeligheten), stedet der det øvre lyset som vil avdekkes for deg skal dvele? Har du sørget for at beholderen er verdig den avdekkelsen du ber om? Dette er oppgaven du er blitt tildelt. Har du gjort det? Så hvorfor teller du år? Kanskje du har beveget deg bakover i stedet for framover, i alle disse årene?”

Folk undersøker ikke riktig anstrengelsene de gjør for å knytte seg sammen med andre. I stedet beregner de årene i følge den vanlige kalenderen, i følge jordens rotasjon på sin akse rundt solen. Men har de selv rotert flere ganger, for å nå målet? De forble akkurat slik som de var. Det viser at ikke så mye som et år er passert.

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Lishma er en vekkelse ovenfra – og hvorfor behøver vi en vekkelse nedenfra?

Vi er faktisk ikke i stand til å knytte oss sammen alene; vi klarer ikke å ta et eneste skritt forover, for vi er alle egoister. Men vi må prøve å anstrenge oss

Det står skrevet: “Jeg søkte (med mye slit) og fant”. Dersom jeg ikke anstrenger meg, vil jeg ikke motta korreksjonskraften ovenfra. Selv kan jeg ikke skape denne korreksjonskraften. Jeg kan ikke korrigere meg selv. Allikevel må jeg slite og forsøke å klare det. I samsvar med min anstrengelse kommer da denne kraften innenfra – og korrigerer meg.

Noen ganger føles det som om vi hverken forstår eller kan noen ting. Men så får vi plutselig en aha-opplevelse. Det er dette jeg må se fram mot. Om det står det skrevet: “Det er ikke opp til deg å fullføre arbeidet (det er ikke du som fullfører det), men du har ikke frihet til å avvise det”. Du må anstrenge deg. For det er arbeidet du legger ned i det som påkaller og tiltrekker korreksjonskraften.

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Når vi streber etter å bli en korrigert Shechina (guddommelighet), der hvert medlem må være knyttet sammen med alle andre, i ett ønske, èn beholder, i harmoni, samhold og i en endelig, global og helhetlig tilstand – da kommer hver og en av oss, i henhold til sin samhørighet – til å gjennomgå 125 grader av korreksjon og samhold. Hver gang avdekker vi større styrke og lyset som fyller oss i samsvar med båndet mellom oss.

Sammen kalles disse lysene Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida (NRNHY). Hver enkelt av dem deles inn i fem andre lys av Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida. Og igjen deles også hver enkelt av disse inn i de fem lysene av Nefesh, Ruach, Neshama, Haya og Yechida.

Slik deler vi korreksjonene våre, avdekkelsene og nærheten til den korrigerte tilstanden inn i 125 grader, mens vi avdekker større styrke i vår samhørighet og et større lys av nytelse på hver grad.

Fra den sjette leksjonen på kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Vår felles tilstand der vi alle eksisterer knyttet sammen med hverandre kalles uendelighetens Malchut, Shechina. Shechina er et “sted” der det øvre lyset avdekkes. Det kalles Shochen i henhold til hans handlinger: Han dveler og bor i henne.

Vi er ønsker som er knyttet sammen med hverandre av felles giveregenskap. Det er i henhold til den egenskapen vi avdekker i det øvre lyset som fyller oss.

Til vi føler at vi er knyttet sammen og eksisterer i tilstanden til en fullkommen og korrigert Shechina, et korrigert nettverk oss i mellom, eksisterer vi derfor i shechinas skjul og ikke i avdekningen. Denne beholderen er ikke avdekket. Derfor kalles den Shechina i eksil, som betyr i landflyktighet. Den er skjult for oss.

Fra den sjette leksjonen på kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Èn ting må vi aldri glemme: Det finnes kun èn faktor som påvirker oss og styrer oss. Den har en begynnelse og en slutt og det finnes en prosess som den lar oss rykke framover ved. Ingen kan påvirke den; ingen kan forstyrre eller endre den. Denne kraften er fullkommen.

Vi kan bare forandre oss selv for å motta dens påvirkning på en bedre, mer behagelig måte – som også er mer lik denne kraften. I den utstrekning vi identifiserer oss med den og blir som den, kommer vi til å forstå, føle og handle i samsvar med den – i harmoni og likhet i form – noe vi refererer til som “hengivenhet”.

Da blir vi rede til å godta alt den utsetter oss for og møte den med riktig sinnstemning, i fullt partnerskap og å handle i fullkommen harmoni med den. Det finnes kun ett styresett. Ingen ting annet kunne være vårt opphav (vår rot).

Fra sjette leksjon, kongressen i Toronto, 18/9/11

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Alle eksistenslovene, alt som skjer i tusenvis av ulike situasjoner, oppstår kun for at vi skal kunne oppnå likhet med naturen. Det er en gradvis prosess som fører oss mot målet gjennom en kjede av årsak og virkning. Helt fra starten av er det bare dette det dreier seg om. Det har utspring i en høyere avgjørelse om at ønsket om å motta nytelse må oppnå giveregenskapen “gjennom fravær”.

Når du derfor tilpasser deg denne loven, betyr det at du kommer til å oppnå den beste tilstanden som finnes. I den grad du ikke tilpasser deg, kommer du til å lide med hensyn til utviklingsnivået ditt. Et menneske som ikke er spesielt velutviklet, lider ikke så mye. Men når en utvikler seg uten å overholde egenskapenes lov om likhet i samsvar med ens eget nivå, vil lidelsen tilta. Naturen straffer oss i henhold til det, lik en dommer som iakttar alt.

Naturen er den samme skaperen, den samme tilpasningsloven som står foran oss. Det finnes ingen annen skaper, noe høyere ønske eller plan. Alt dette eksisterte allerede i selve skapelsesplanen der avgjørelsene ble tatt – og etterpå er det blitt utført. Det er som om disse to store motsatte kreftene, giveregenskapen og mottakeregenskapen, har vist oss en kilde som nå begynner å bli avdekket og bringer dem nærmere hverandre.

Forandring skjer fordi mennesket selv forandrer seg og begynner å se verden på en annen måte. Vi lever tross alt i uendelighetens virkelighet. Men det finnes en naturlov som sier at i den grad jeg tilpasser meg til denne naturloven, vil jeg også komme til oppleve at alt er perfekt fordi jeg selv er blitt mer fullkommen. Hele naturen avdekkes inni meg selv og ingen andre steder. Det er umulig å ta skrittet videre mot balanse, samhørighet og likhet i egenskap og fremdeles lide. Det skjer bare ikke!

Men dersom jeg ikke tar dette skrittet videre mens mekanismen fortsetter å arbeide, kommer kilden fortsatt til å bli avdekket og målestokken flytter seg til neste punkt. Det vil si at jeg blir mer forsinket, og derfor selvfølgelig kommer til å lide. Det finnes ingen smutthull her. Loven er absolutt. Jo nærmere du kommer for å studere den, jo mer vinner du. Og jo mer du fjerner deg fra den, jo mer taper du.

Hvorfor gjør jeg framgang samtidig som jeg føler meg verre? Jeg føler meg bare verre ved tanken på at jeg ikke gir nok, at jeg ennå ikke har oppnådd større samhørighet. Dette omtales som kjærlighetens lidelse. På denne måten kommer vi virkelig til å oppnå mer lidelse. Jo mer vi rykker framover, jo mer fullkommenhet føler vi – og desto mer føler vi en mangel på fullkommenhet. Som en vitenskapsmann som leter etter en tapt mikropartikkel og ikke klarer å slappe av før han løser en uoverenstemmelse som han ser på som et verdensproblem, mens en annen på samme tid lever et fredfullt liv å bekymre seg over livet. Hvert menneskes oppfatning står i forhold til hans nivå.

Derfor kommer framgang til å føre til at vi opplever gode forandringer både i den fysiske virkeligheten og når det gjelder alle andre aspekter. Da trenger vi ikke å føle ondskap, for naturen ikke vil måtte presse oss gjennom lidelse. Da kommer vi bare til å føle: “Hvorfor har jeg ennå ikke oppnådd større samhørighet ennå”, kjærlighetens lidelse – som presser oss framover! Dette er den indre lidelsen som kommer samtidig med følelsen av ens gode framgang – lyset.

Fra den daglige kabbalaleksjonen 2/9/11, Rabashs artikkel

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at jeg har hevet meg over fornuften?

Svar: Å heve seg over fornuften vil si å tre inn i fornuften til andre.

Vi eksisterer i den uendelige virkeligheten. Jeg er én av mange. Når jeg forblir inni meg selv, eksisterer jeg innenfor min egen fornuft: jeg bekymrer meg for meg selv, tenker på meg selv, i et evig kappløp for å oppnå personlig velferd. Dette er vår vanlige tilstand. Det er det eneste vi tenker på, både ubevisst og bevisst.

Barn, ektefelle, slektninger, venner, kanskje til og med nasjonen og landet jeg bor i, er utvilsomt også innbefattet i sfæren min. Dette bestemmes av hvor avhengig jeg er av menneskene rundt meg og i hvor stor utstrekning jeg påvirkes av dem. Følgelig tilskriver jeg dem til mitt “jeg”.

Hva vil det si å heve seg over fornuften? Det vil si at jeg flytter meg inn i fornuften og ønskene til den andre, i stedet for å forbli inni meg selv. Jeg står fullstendig til hans eller hennes tjeneste.  For meg er det den andre som kommer først. Jeg, som er den som utfører, kommer etterpå. Den andre er som et elsket spedbarn for meg, mens jeg er moren.

Det er dette som er resultatet av å heve seg over fornuften. Det er med andre ord en prioriteringsendring: nå er den andre viktigere for meg enn jeg selv er, som et spedbarn for sin mor. Dette er et sikkert tegn på at jeg har lykkes.

Fra femte leksjon, kabbalakongressen i Toronto, 17/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Intensjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan føles det når man gir?

Svar: Vi kan ikke stille spørsmål om sinnsbevegelser, fordi det er noe jeg føler. Jeg føler det. Og uansett hva det er jeg ikke føler, er jeg ikke i stand til å føle det ennå. Derfor finnes det ikke noe svar på spørsmålet: “Hvordan føles det å føle noe jeg ikke føler?”

I vår virkelighet kan vi stille dette spørsmålet i håp om å få en idé om noe som ligner på noe som vi allerede har kjennskap til. Men det er umulig å spørre om sinnsbevegelser jeg aldri har opplevd i noen som helst form, og derfor ikke har noe å relatere det til. Hva kan jeg sammenligne det med, hva kan jeg peke på? Ingenting.

Jeg stilte læreren min, Rabash, dette spørsmålet. Han sa følgende: “Det første spirituelle nivået er lyset, i stedet for den lille gnisten som skapte hele verden med alt som eksisterer i den – all nytelse som fyller all materie i den uorganiske, organiske og animalske naturen gjennom hele dens eksistensielle virkelighet og gjennom alle generasjoner.”

Det kan sies enklere. Det finnes syv milliarder mennesker i verden. All deres nytelse til sammen er som en liten gnist sammenlignet med lyset du oppnår på det første spirituelle nivået.

Men dette er kvalitativt, ikke kvantitativt. Du fornemmer evighet og fullkommenhet i denne oppnåelsen – og bare da kan du sette pris på dem. Og alt dette skjer i forhold til ønskene du har forberedt.

Spørsmål: Hvordan kan du ta imot alt dette lyset uten å “eksplodere”?

Svar: Du “eksploderer” ikke, for du forbereder ønsket på forhånd. Ønsket kommer forut for lyset. Spørsmålet er riktig. Hvis jeg nå ville prøve å forbruke alt dette enorme lyset ville du måtte “plukke bitene av meg ned fra veggen”, som om der hadde skjedd en kjernefysisk eksplosjon. Det skjer når vi mottar innenfor det egoistiske ønsket som tar alt opp i seg selv.

Men når jeg trer ut av min egoisme og inn i giveregenskapen, tilegner jeg meg en ubegrenset beholder og lyset bare passerer gjennom meg til de andre. Det stanser ikke inni meg. Jeg mottar nytelse ved at det passerer gjennom meg til de andre. Jeg oppfyller andres ønsker i den grad jeg knytter dem til meg, og lyset passerer gjennom meg uten å stanse. Derfor kan jeg nyte det, og opplever ingen problemer ved å gjøre dette. Jeg holder tross alt ikke lyset tilbake, det går gjennom meg og fortsetter videre. Lyset kan ikke stanse et eneste sekund; med en gang det stanser, forsvinner det.

Derfor kalles metoden for mottakelse av lys for “læren om kabbala”, en lære om å ta imot. Det er fordi du bare mottar lys på betingelse av at du viderefører det til andre. Da begrenser du deg ikke, og forblir uendelig og fullkommen.

Derfor er det umulig å motta lyset på en egoistisk måte. Når du henvender deg til det med en egoistisk intensjon, føler du bare et enda større mørke.

Fra forberedelsesleksjonen, kabbalakongress i Toronto, 16/9/11

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →