Spørsmål: Mange venner utførte store anstrengelser i forkant av Moskva- kongressen. Målets viktighet var høyt prioritert. Hva var det vi manglet? Hva bør vi nå som gruppe realisere på det nye nivået?

Svar: Du sier med andre ord at kongressen ikke var vellykket fordi vi ikke oppnådde den givende egenskapen i oss selv. Vi kan likevel ikke oppnå alt dette på én gang. Det er umulig. Et barn kan ikke hoppe over et par år av sin oppvekst.

Utviklingen er bygget opp gjennom sekvenser, en steg-for-steg-prosess. Om du ikke har avdekket et bestemt Reshimo (informasjonsminne), kan du heller ikke begynne å avdekke det neste. Du har simpelthen ikke de riktige verktøyene i sinnet og følelsene dine for å kunne utvikle deg videre.

Vi har gjort en kjempejobb; vi utviklet oss når det gjelder vår oppfatning på en kraftfull og intens måte. Nå, etter kongressen, vil vi gå gjennom prosessen der vi realiserer dette – kanskje ikke på en helt behagelig måte, men det er nødvendig.

I praksis tilsvarer det arbeidet som en slik kongress påfører deg et halvt års intensive studier. Hvor mange mennesker som deltok under denne kongressen studerer vanligvis så intensivt? Vi ”drev” dem og de som var med oss rundt omkring over hele verden minimum seks måneder fremover i prosessen. Slike samlinger er veldig effektive, og selv ønsker jeg å organisere dem så ofte som mulig. Jeg er klar for å gi alt jeg har for dette.

Etter kongressen kommer naturligvis fasen for iverksettelse: ”Hva har vi oppnådd?” Her må mennesket fortsette å analysere hele metoden med hjelp av artikler og studier. Han må revurdere det hele på nytt.

Etter konvensjonen begynner mange mennesker å analysere kabbalas metode på et generelt plan: ”Hva er meningen med dette? Hvorfor? Hvordan? Er dette riktig eller ikke? Er dette et eventyr eller er det en virkelig metode som gjør at jeg endrer meg i samsvar med naturen?” Dette er veldig nyttige, nødvendige og avgjørende prosesser som vil oppstå i oss alle.

Kabbala gjør deg til et menneske. Ikke til en robot, en ”delvis troende” eller et slags mystisk vesen, men til en forsker. Om du utforsker deg selv, vil du oppfatte virkeligheten og skaperen fordi alt dette finnes inni deg. Hele prosessen er basert på selvinnsikt fordi mennesket i dag bare eksisterer, og ikke noe mer.

Hver og én av oss har følelsen av sitt ”jeg” og sin egen verden. Nå føler jeg deg, hallen hvor vi befinner oss, planeten, universet, og alt dette skjer inni meg: Dette bildet har blitt skapt inni meg. Hvordan kan det forandres? Hvordan kan det forskes på? Er det virkelig slik alt henger sammen, eller blir denne virkeligheten presentert for oss som overjordisk, forbigående og i endring? Jeg oppfatter alt gjennom endringer i mine egne egenskaper.

Det er derfor det er umulig å hoppe over utviklingsstadier. Jeg må selv forme dem inni meg. Jeg må være min egen dommer, etterforsker og analytiker. Jeg må bli skaperen av meg selv. Kabbala utvikler behovet for å forstå absolutt alt i deg, hvem og hva du er, og hvordan du ut i fra deg selv kan skape en helt perfekt form som blir kalt ”Skaperen”.

Dette er et langvarig og hardt arbeid, men det er likevel ment for hvert eneste menneske. Tro ikke at noen som bor i jungelen ikke vil være i stand til å utføre slikt arbeid. Han vil også bli en del av dette fordi han vil få et Kli, et ønske, som han deler med andre, i tillegg til felles tanker og følelser. Det han mangler, vil han få fra andre.

Om vi ikke hadde utviklet oss under påvirkning av omgivelsene våre, ville vi forblitt som små ”dyr.” Det er nettopp omgivelsene våre som utvikler oss, og gir oss våre manglende egenskaper, ønsker og intensjoner. Det finnes ikke et menneske i hele verden som ikke har hele menneskeheten som sine omgivelser. Alle kan oppnå nivået til hver og én av oss, uansett hvor primitiv han måtte være.

Hele selvinnsiktsprosessen og det å skape den høyeste egenskapen inni seg selv bør utvikle seg på denne måten, steg for steg. På den ene siden er denne prosessen individuell fordi mennesket løfter seg selv, og på den andre siden er det tilsynelatende en gruppeprosess. I virkeligheten er det verken gruppen eller menneskeheten, men kun din nærmeste del som egoismen din avviser og som du oppfatter som fremmed.

Når du arbeider med deg selv og gradvis ønsker å bringe denne delen nærmere deg, akseptere den som din, jobber du imot din medfødte egoisme. Du snur den om til en samhørighetskraft istedenfor den avvisende kraften til den tilsynelatende ”eksterne” parten, menneskeheten.

Fra Morgenleksjonen i Moskva 16/06/2011, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Gjennom årtusener har vi utviklet oss sammen med den langsomme veksten til egoismen, og vi har gjort framskritt samfunnsmessig, innen teknologi og ulike vitenskaper i overensstemmelse med den. Under renessansen startet derimot en brattere oppstigning, og den nådde toppen i vårt århundre med forbrukssamfunnet.

Når denne egoismen nådde et visst nivå, stoppet den plutselig, ”den avbrøt sin flukt”, og dens kurve flatet nå ut til å bli til en horisontal linje. Den kommer ikke til å vokse ytterligere.

I denne tilstanden begynner menneskeheten å føle på depresjoner fordi den ikke kan se hvordan den kan klare å tilfredsstille seg selv lenger. Tidligere, da vi befant oss på mellomliggende stadier i vår utvikling, strebet vi alltid mot noe større. Det så alltid ut som om det neste nivået var bedre enn det nåværende, og vi ville gjerne oppnå dette. Vi oppdro våre barn i håp om at alt ville bli bedre for dem enn det hadde vært for oss, at deres verden ville bli høyere, klokere osv.

I dag vil vi derimot ikke en gang ha barn, fordi vi ikke kan se hvordan deres liv kan bli noe bedre. Vi føler at egoet ikke kan utvikle seg videre: Det har ingen steder der det kan vokse. Vi har til og med begynt å begrense våre mest ambisiøse romfartsprogrammer. Alt står for fall. I tillegg er det slik at våre ressurser heller ikke tillater oss å utvikle oss fritt. Vi begynner å tappe oss selv når det gjelder energi, ressurser og vårt indre potensial. Vi har ingen steder der vi kan vokse, ingenting å strebe etter. ”Jeg ønsker ingenting.”

Over 50 prosent av verdens befolkning opplever en eller annen form for depresjon, og da snakker vi ikke en gang om narkotika, terrorisme, skilsmisser, gjensidig fremmedgjøring eller konflikter mellom foreldre og barn. Alt dette er symptomer, en indikasjon på at egoismen begynner å ”ebbe ut”. Den kan ikke tilfredsstille seg selv på det nåværende nivået, på vår lille jord.

Egoistiske ønsker består av to grupper:

1. Mat, sex og familie. Disse ønskene er naturlige; de finnes i ethvert menneske og dyr.

2. Rikdom, makt og ære (som i utgangspunktet er én og samme ting), og kunnskap. Disse ønskene er sosiale.

I dag vokser ingen av disse to gruppene av ønsker lengre. De synes å ha nådd sin topp, og forblir på det samme nivået.

Snart vil de begynne å avta. Et menneske trenger ikke alt dette: Han vil begynne å gi opp sine nye ”erobringer,” og blir tom innvendig fordi han ikke vil forvente seg nye ønsker eller nye tilfredsstillelser. I vår verden vil disse seks ønskene slite seg selv ut, og dette er også en av årsakene, en av komponentene, som driver oss mot å krysse ”Machsom”, grensen mellom virkelighetene. De dytter oss bakfra gjennom lidelse.

Fra første leksjonen under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Depresjon, Egoisme, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan en kvinne finne en mangel for ønsket om spiritualitet om hun føler at hun er lykkelig og tilfreds?

Svar: Om mennesket føler seg lykkelig og tilfreds, trenger man ikke noe annet. Om man derimot føler seg lykkelig og tilfreds, men samtidig forstår at denne tilstanden er en løgn og skuffelse, må man lese og høre hva de kabbalistiske artiklene sier. De snakker om våre framtidige tilstander som vi må gå gjennom, enten gjennom tvang eller av egen fri vilje. Om man leser disse artiklene, om man blir inkludert i det felles arbeidet, om man deltar i leksjonene, da vil man garantert utvikle flere ønsker.

Det betyr at du skal føle deg lykkelig, tilfreds og glad, men at du samtidig alltid skal strebe etter enda større tilfredsstillelse og glede. Dette er det beste utviklingsprinsippet.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Vi består alle av maskuline og feminine deler. Hvordan organiserer jeg disse delene inni meg slik at de kan spille en riktig rolle i forhold til mennenes gruppe?

Svar: Det er helt riktig at vi alle består av feminine og maskuline deler. Om det ikke fantes både mannlige og kvinnelige deler inni hver og én av oss, ville vi ikke vært i stand til å kommunisere med hverandre. Hvert eneste molekyl, hvert atom, hver partikkel består av to motsetninger, ellers ville det ikke eksistert.

Jeg kan kommunisere med og forstå kvinner spesielt fordi det finnes en kvinnelig del inni meg i tillegg til min dominerende maskuline del. Jeg ville ellers ikke vært i stand til å forstå noe av den på noen som helst måte. Knusningen av det felles ønsket (Kli) tillater at vi består av motsetninger, som igjen tillater oss å ha kontakt med hverandre, knytte oss sammen og slik oppnå samhold.

Derfor må man se seg selv i formen til det motsatte kjønn, dens motsetning, og bruke dette bildet for å tre inn i, om jeg er en mann, den feminine delen, for å kunne forstå, oppleve og se disse bønnene, indre ønskene, streben og prøve å være mer sensitiv overfor dem. Det samme gjelder kvinnene.

Kvinnene er ofte veldig kritiske og krevende når det gjelder mennene. Mennene må behandles litt som barn, og kvinnene må være litt som mødre. Dette vil være riktig, mer korrekt.

Mannen er alltid under påvirkning enten av sin mor eller kone. Vi tror at han er fullstendig fri, men i virkeligheten er det ikke slik. I det korrekt samfunn blir mannen først kontrollert av moren og deretter konen. Dette er riktig fordi kvinnen er nærmere naturen, hun gjør færre feil og hun er mer balansert. Jeg snakker om de ideelle tilstandene, som naturen praktisk talt har gitt oss. Det er derfor vi må være mer sensitive ovenfor hverandre.

Vi begynner å forstå skaperen når vi har en riktig tilknytning til hverandre. Vi oppnår skaperen som et felles element oss imellom som består av begge delene. Han kalles ”Boreh”, fra ordene ”Bo” og ”Reh”, som betyr ”kom” og ”se”. Dette er skaperens navn. Hva betyr ”kom” og ”se”? Oppnå denne egenskapen og da vil du oppdage den inni deg – dette vil være skaperen. Hvordan kan vi så oppnå han? Vi gjør det nettopp gjennom gjensidig samhold.

Det er derfor en gjensidig, korrekt forståelse, i tillegg til at vi kommer virkelig nærmere hverandre gjennom målet om å avdekke skaperen, vil lede oss til målet.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen, 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Innen kabbala kalles hver eneste tilstand som skapningen befinner seg i ”en virkelighet”. Vi faller ned og løfter oss oppover stigen gjennom virkelighetene Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira og Assiya. Vår nåværende tilstand kalles ”vår verden”. Alt begynner og slutter med tilstanden til den uendelige virkeligheten. Forskjellen mellom virkelighetene forteller oss meningen med skapelsen.

Den opprinnelige tilstanden til den uendelige virkeligheten klarer vi ikke å oppfatte. Det er det samme som en dråpe sæd som utvikler seg til et foster, for deretter å bli født som et menneskebarn. Først når han vokser opp vil han oppnå sin voksne, bevisste tilstand og forstå hvor og hva han er og hva som skjer med han. Alt dette kommer fra én bitteliten genetisk kode.

I den uendelige virkeligheten der alt kommer fra, befinner vi oss i en tilstand som en dråpe sæd. Deretter går vi gjennom den andre tilstanden, utviklingsnivået. Til slutt, i den tredje tilstanden, vil vi løfte oss til det høyeste nivået og sammen oppnå ett enormt ønske som kalles Adam.

Adam kommer fra ordet ”lik”. Vi er med andre ord fullstendig lik lyset, skaperen. Kabbala forteller oss at det å oppnå denne tilstanden er obligatorisk.

Vi kan allerede se begynnelsen av dette løftet i vår nåværende tilstand. Etter at vi har falt ovenfra og ned, må vi nå komme til Machsom, grensen, før løftet. Vi står foran dette sammen med hele resten av menneskeheten.

Det har ikke noe å si at det bare er noen få millioner mennesker i verden som er interessert i å tre inn i den spirituelle virkeligheten. Resten av menneskeheten drives framover gjennom lidelser. Hele vår verden blir jaget av lidelser, mens vi streber framover av egen vilje i stedet for å lide. Dette er forskjellen mellom oss og resten av verden. Ulikt massene, utvikler vi oss på egenhånd. Vårt ønske driver oss framover.

Derfor finnes det to krefter som driver oss framover mot målet. Den første kraften drar oss framover og trekker oss til seg, mens andre kraften utøver press. Den eksisterer delvis inni oss også. Vi blir delvis presset bakfra og delvis utvikler vi oss gjennom egen innsats. Massene blir derimot kun presset framover gjennom lidelser.

Slik er ”fordelingen av arbeidet”. Vi må utvikle oss videre, vi må organisere oss, vi må forstå hva naturen krever av oss. Hva den krever er at vi oppdager den, avdekker dens opphøyde tilstander, tilpasser oss disse tilstandene og trer inn i det neste nivået mot evigheten og perfeksjonen. Naturen drar oss mot dette.

Samtidig må vi tenke på å hjelpe massene som mangler denne muligheten, som opplever lidelser og et enormt press, og som ikke har peiling på hva som venter dem framover.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →

Spørsmål: Trenger vi en kvinnegruppe? Hva er kvinnenes rolle i gruppene?

Svar: I prinsippet finnes det ingen samhørighet mellom kvinnene slik det er mellom mennene. En mann må oppnå et samhold som en eneste vektor sammen med sine venner, i så stor grad at det ikke finnes forskjeller mellom dem. Det vil si at de på det jordiske nivået må prøve å oppnå en absolutt sammensmeltning med hverandre i tanker og følelser.

Denne egenskapen, denne muligheten til å knytte seg sammen, er medfødt hos mennene; de må bare jobbe med dette. Bare egoismen skiller dem, og de må knytte seg sammen over den. Om det finnes to venner og det mellom dem finnes en gjensidig egoisme som drar dem fra hverandre, må de fremdeles holde kontakten.

Dette er mennene plikt. Kvinnens del kan ikke gjøre dette.

Mennenes del omfatter objektene som bærer med seg den potensielle egenskapen om å være i stand til å knytte seg til hverandre. Potensielt! De må likevel skape dette samholdsnettverket seg imellom. De kan gjøre dette. Dette er deres korreksjon.

Kvinnens del skapes på en slik måte at hver eneste kvinne er for seg selv, som en dronning. Hun kan ikke knytte seg sammen med andre kvinner gjennom bånd, slik mennene gjør seg imellom.

Sammen med andre kvinner kan hun derimot skape et felles ønske om å nå målet.

Dette er kvinnenes oppgave. Ønsket må være rettet mot mennenes del, og de viderefører det til skaperen.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen 10/06/2011

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi har nettopp gjennomført en svært god kongress, og den var god i ordets rette forstand. Noen kongresser passerer bare på en varm og hyggelig måte, og gjør at vi sitter igjen med en varm følelse, akkurat som et varmt spor. I løpet av denne kongressen skapte vi derimot noe større. Dette var en samling av mennesker som følte lyset og varmen innenfor sine gjensidige handlinger. Vi vil naturligvis avholde mange kongresser som dette, og vi vil jobbe fra den ene til den andre og se hvor mye vi forandrer oss.

Om vi virkelig ønsker å utvikle oss, må vi hele tiden lete etter den neste tilstanden som stadig vil være bedre, i stedet for å bare prøve å holde fast på denne varmen, dette nivået, denne følelsen eller oppnåelsen. Vi må ikke se oss tilbake. Det vil være som Lots kone som ble omgjort til en saltstøtte. Vi kan ikke se på tidligere eksempler. Vi må se framover. Jeg håper at du og jeg vil gjøre nettopp dette.

Jeg er sikker på at dette spirituelle Kliet (beholderen) vokser inni hver og en av oss. Jeg føler det. Disse beholderne må likevel knytte seg sammen og oppnå det nødvendige samholdet mellom hverandre slik at de kan komme til det laveste 125. nivået, det vil si at de knytter seg sammen til det 125. nivået. Vi mangler fremdeles dette, men nærmer oss det og vi vil garantert oppnå det.

Selv om vi reiser fra hverandre, må vi likevel forstå at alt finnes i vår verden – i koordinatene mellom tid, rom og handlinger – alt er her for å lede oss mot målet. Derfor må vi forstå at alle disse vilkårene er nødvendige for at vi skal komme nærmere hverandre. Om vi legger vårt samhold og gjensidige garanti til alle disse vilkårene, da vil disse vilkårene være nok. Det er alt jeg ønsker for deg.

Fra leksjon 7 under Moskva-kongressen, 12/06/2011

Kategori: Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Jeg har et spørsmål om det å bli atskilt fra dette livet. Det som skjer er at ønsket om skaperen leder mennesket bort fra det fysiske livet. Det virker som om jeg tvinger meg selv til å elske mitt barn, min mann, min familie og at jeg går på jobb fordi dette forventes av meg. Det føles som et spill. For en kvinne er dette en endeløs pine, for det vil si at du internt er i en ønsket tilstand, mens livet i denne verden blir som å spille et spill.

Svar: Det er nettopp slik det er. Mennesket kan ikke dele seg mellom to, tre eller fem ønsker siden ønsket kun kan være ett. Hva er så løsningen?

Jeg har hørt det samme spørsmålet fra både menn og kvinner. ”Hva gjør jeg for at jeg ikke skal miste ønsket om denne verden, jobben min, familien min og andre viktige ting? Hvordan skal jeg klare å holde fast ved alt dette om et større ønske sluker, presser og utsletter ønsket som er mindre?”

Dette skjer om du ikke knytter det opp til og aksepterer at disse ønskene kommer fra den samme kilden. Dere må samle dere, knytte dere til hverandre og lage en ”blanding” av dem slik at alle forskjellene forsvinner for godt. Ønsket om barn, ektemann, skaperen, gruppen, foreldre og meningen med skapelsen i seg selv må være samlet. Dere må ”knytte sammen” alle disse ønskene som en shish kebab.

Om dette ikke skjer er ikke arbeidet ditt helhetlig, og du er ikke helhetlig i ditt ønske. Dette vil ikke være nok, for vi er blitt gitt denne variasjonen av ønsker i vår verden for at vi skal samle dem sammen og se på dem som ett.

Fra leksjon 7 under Moskva-kongressen, 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi har ikke den ringeste anelse om den fremtidige verdensorden, for vi har nå gått inn i et system av krefter som aldri før har vist seg i vår verden. Mens naturen, skaperen, nærmer seg oss, blir dette mer og mer tydelig. Derfor må vi begynne å avdekke den øvre virkeligheten, styringssystemet til den øvre kraften, lyset.

Etter hvert som denne ytre kraften kommer nærmere mens den skinner på oss, vårt samfunn og verden ellers på en mer merkbar måte, mer intenst, føler vi vår motsetning til denne kraften. Vi føler ikke selve kraften, men vår manglende evne til å slå oss til ro, selv om det bare er i svært liten grad.

Verden har blitt uforutsigbar. Folk engasjerer seg i spådommer, og tror til og med på mirakler. Hvordan kan dette skje i vår opplyste tidsalder? Hvordan kan vi plutselig begynne å tro på dette i det tyvende århundret? Hvert eneste år, gjerne et par ganger i året til og med, hører vi om alle mulige slags dommedagsteorier og andre apokalypstiske hendelser.

I tillegg befinner vi oss selv i en fast omfavnelse av naturen som uventet genererer kriser som tsunamier, vulkanutbrudd, orkaner, branner, oversvømmelser osv. Alt kommer gradvis ut av balanse, ut av den fintfølende likevekten vi befant oss i. Dette er fordi vi har nådd et vendepunkt. Vi nådde dette vendepunktet en gang tidligere også, men da i en mindre sosial skala, nemlig i det gamle Babylon. Hele menneskeheten var samlet der, og selv da oppdaget de at dette var et lite, lukket samfunn.

Selv om det er 7 milliarder av oss i dag, er vi likevel et lukket samfunn. Vi ”kortsluttet” plutselig, smeltet sammen og fant ut at vi er avhengige av hverandre. På den andre siden er vi også som ektefeller like før en skilsmisse. Vi hater hverandre selv om vi bor i samme leilighet. Vi burde flytte ut, vi klarer ikke å være i lag, men felles bånd holder oss sammen. Dette er den ”delte leiligheten” som vi befinner oss i pr dag her på jorden.

En gang tidligere ble også dette tydelig innenfor et lite område, i Mesopotamia for 3700 år siden. For første gang begynte folk å lete etter løsninger på hvordan de kunne håndtere dette. På den ene siden befant de seg på samme sted og var fullstendig avhengige av hverandre. På den andre siden hatet de hverandre og strebet etter å være så langt unna hverandre som mulig. Disse to motsatte kreftene, to av de vanskeligste tendensene, holdt på å rive samfunnet fra hverandre. Da ble faktisk to metoder foreslått.

Den første metoden dreide seg om korrigering av deres natur. ”La oss korrigere egoet som skiller, fremmedgjør og skaper avstand oss imellom. Da vil vi vinne. Vi vil bli som én enhet der alle vil finne gjensidig støtte. Vi ville fått enorme krefter, og ville ha reist et ”tårn som gikk opp til himmelen”, et tårn bygget av gjensidig kjærlighet, samarbeid og samhold, den positive kraften.”

Slik ville de oppnådd likhet med naturen, siden alt i naturen henger sammen. Alle nivåer –  det uorganiske, det organiske og det bevegelige – handler alltid i gjensidig balanse. Bare mennesket føler seg selv over naturen på grunn av sitt ego, og tror dermed at han kan gjøre hva han vil. Hvis han forstår naturens lover og ser etter en måte å komme overens med den på, for å oppnå et balansert forhold, vil han sanse alle dens muligheter og kreftene som ligger her. Han vil forstå og realisere dens mål og mening.

Dette ble foreslått av de som er eksperter på menneskelig korreksjon, men dessverre valgte menneskeheten (rundt tre millioner mennesker som levde mellom Tigris og Eufrat) en annen vei. Akkurat som ektefeller etter et mislykket ekteskap, bestemte de seg for at det ville være bedre for dem å flytte hver for seg, dele opp deres felles leilighet og bryte kontrakten. Dermed spredte mennesker seg rundt om i verden.

Mange gamle kilder forteller denne historien. Fra de tider har vi en bok om kabbala som heter The Book of Creation. Vi har den tilgjengelig i vårt arkiv, helt gratis, og den er også oversatt til russisk.

Boken The Great Commentary dukket opp senere. Den beskriver også de hendelsene som skjedde i det gamle Babylon, og hvordan menneskene ikke klarte å løse samholdsproblemet. For å kunne oppnå samhold, måtte de arbeide med sin egoisme, heve seg over den ved hjelp av en spesiell metode. Dette krever en mye større indre, moralsk innsats enn bare å fysisk skille seg fra hverandre, slik at hver og en kan gjøre som vi selv vil, i hvert vårt hjørne av verden.

Josephus Flavius beskriver hvor folk reiste, til hvilke steder. Senere ble alle livssyn og religioner utviklet av dem, alt ble basert på egoisme og alt som egoismen støtter.

Fra første leksjon under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Egoisme, Historie, Kongresser, Krise, Samfunn - Inga kommentarer →

Krisen som omslutter verden har vært veldig fremtredende ved de siste kongressene vi har avholdt, inkludert den som ble arrangert i Italia for tre uker siden og spesielt i forrige uke i Madrid i Spania. Der er krisen svært tydelig. Massene er urolige, og antallet arbeidsledige, unge mennesker er 40 %. Situasjonen forverres for hver dag som går, og det er demonstrasjoner og protester i gatene, for å nevne noe.

Jeg gikk med vilje rundt i gatene der og snakket med menneskene. De vet ikke hva de skal gjøre og avholder protester foran byggene til styresmaktene. Styresmaktene vet heller ikke hva de skal gjøre. Alle er forvirret og det er ingen som har skyld i dette. Alt skjer fordi vi befinner oss ansikt til ansikt med naturens utfordringer.

Arbeidsplasser kan ikke skapes ut av ingenting. Hvorfor skulle de det? Ved å gjøre det vil vi bare bruke opp de gjenværende naturressursene enda fortere, ødelegge jorden og forurense miljøet mer. Vann- og luftressursene våre vil forsvinne fortere. Hvorfor skal vi stimulere den ødelagte økonomien? Bare for å gi mennesker arbeid? Når det medfører slike konsekvenser, er det bedre at vi ikke gir dem arbeid!

I Spania fikk jeg slippe til i beste sendetid på den mest populære TV-kanalen deres. I stedet for å snakke et par minutter, slik det var planlagt i henhold til programmet, varte intervjuet i tretten minutter. Kan du tenke deg – tretten minutter av morgennyhetene, blant meldinger om de viktigste, aktuelle hendelsene! De klarte bare ikke å avslutte intervjuet.

Mitt forslag var enkelt og jeg ga dem følgende praktiske råd: Vi må få menneskene til å studere. De bør få utbetalt arbeidsledighetstrygd (noe som også vil være den mest økonomiske strategien), og de bør lære om den verden som vi lever i, hva som eksisterer foran oss, og hvilke utfordringer naturen gir oss.

Dette er ikke noens innfall, til fordel for visse partier eller styresmaktene. Dette er ikke noe annet enn naturen som utfordrer oss. Utfordringen er at vi må endre oss, og vi trenger ikke endre noe annet enn oss selv.

Vi må bli helhetlige og globale, og oppnå likhet med den aktuelle krisen. Krisen er tross alt følelsen av ens mangel på likhet med naturen som omgir oss. Derfor er det slik at om vi korrigerer oss selv på denne måten, vil alt bli balansert og harmonisk. Det er dette menneskene bør lære seg.

Intervjuet fikk bred og positiv omtale over hele Spania, også i Latin-Amerika og i Nord-Amerika. Det er fordi det virkelig er den eneste fornuftige metoden for å komme seg ut av situasjonen som er blitt skapt. Spania er ikke alene om dette. Hellas, Island, Italia og andre er i lignende situasjoner, og det finnes mange andre land som gradvis blir mer og mer utsatt også. Andre steder viser krisen seg på andre måter.

Det er slik naturen setter en klar oppgave foran oss: Vi må endre oss. Vi må oppnå en helhet i naturen og alt som den omfatter. – det uorganiske, det organiske og det bevegelige nivået. Mennesket må ikke tro at han er over naturen og at han kan gjøre alt han ønsker. Hans viktigste oppgave er å bevisst bli en integrert del av helheten.

Ved å bli en integrert del av naturen begynner han å forstå mer, og plutselig oppdager han nye dybder i den: virkelighetene Assiya, Beria, Yetzira, Atzilut, Adam Kadmon og den uendelige virkeligheten. Han stenger seg ikke lenger av fra naturen med sin egoisme, men begynner å føle at naturen er gjennomsiktig. Han forstår til slutt og blir klar over kreftene som kontrollerer alt, inkludert han selv.

Dette er oppgaven vi står overfor i dag. Om vi derfor ønsker det og bruker kraften fra anstrengelsene framover, den kraften som finnes i mange mennesker i verden, da vil vi virkelig strebe mot selvkorrigering, til verdens avdekking, til å tre ut av drømmetilstanden, fra ubevisstheten. Da vil vi oppnå fullstendig likhet med naturen, skaperens nivå.

Fra den første leksjonen under Moskva-kongressen, 10/06/2011

Kategori: Egoisme, Fjernsyn, Kabbalastudier, Kongresser, Krise, Min likhet med skaperen, Nyheter, Økonomi, Politikk, Samfunn, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →