Metzoke Dragot kongress – 25.02.11
Publicerat Friday, 25 February, 2011
Spørsmål: Kan vi nå, etter Berlin-kongressen, si at vi er knyttet sammen?
Svar: Vi har oppnådd en ny tilstand av samhold. Jeg er glad for det som skjedde i Berlin, og deretter i Paris. Vi har oppnådd samhold, samhørighet. For først gang oppdaget vi mange venner i Europa som allerede forstår retningen og som føler utviklingen. Jeg var virkelig gledelig overrasket over noen hendelser.
Kongressen i New Jersey i april ligger foran oss. La oss håpe at vi vil oppnå en ny grad av samhold i USA også. Ved å samle oss i løpet av kongressene vil vi samle opp den nødvendige kraften som trengs for å avdekke skaperen for skapningene.
Fra første del av Morgenleksjonen 4/2/2011, ”When the Creator Loves Man”
Kabbala er et kunnskapssystem og en metode for å avdekke den øvre kraftens mangfoldige uttrykk gjennom alle generasjoner, helt til vår eksistens tar slutt i denne virkeligheten. Den forklarer oss ikke bare meningen med skapningen, hva som skjer og hva som vil skje: Den løfter oss!
Ingen annen vitenskap forandrer oss på noen som helst måte. De forklarer kun hvordan vi kan dra fordeler av noe med deres hjelp og hvordan vi på en eller annen måte kan forbedre verden rundt oss, mens læren om kabbala er en metode der man løfter mennesket fra vår virkelighet til den øvre.
Ved å studere kabbala begynner du å løfte deg, å forandre din indre form og å forandre din essens. Du begynner å åpne øynene dine ovenfor deg selv og ovenfor hele virkeligheten, og virkelig å løfte deg til ditt neste nivå. Dette er ingen vanlig vitenskap der du blir stående på utsiden og ikke er tilknyttet den. Det er en metode for selvendring, løfting, og det er kanskje den mest fundamentale delen av det.
La oss håpe at vi ved å spre vitenskapen til slutt vil oppnå en tilstand der menneskene vil forstå hvilken metode det er, og at alle vitenskaper igjen vil samle seg. Paracelsus uttrykte dette på en klar og presis måte i sin avhandling ”Paragranum” [Das Buch Paragranum]: ”Studer kabbala (artem cabbalisticam), og da vil du finne forklaringer på alt!”
I dag eksisterer hver eneste vitenskap innenfor sitt eget snevre felt, og innenfor hvert enkelt felt er det tusener av ulike nisjer igjen med forskere som ikke snakker med hverandre. Kabbala er derimot ment for å samle alle disse vitenskapene igjen, å tjene som et felles grunnlag for dem og å løfte alt til den ene meningen og felles kunnskap. Det er det som gjør den så spesiell.
Til slutt forstår mennesket at virkeligheten som han eller hun lever i er knyttet sammen, som er én helhet og global, noe som er det vi alle bør strebe etter i dag.
Fra leksjon 3 under Berlinkongressen 28/01/2011
Shamati #1, “Det finnes ingen andre enn han”. Ikke nok med at han ikke utvikler seg i sitt [spirituelle] arbeid [og heller ikke ser noen klaring fremover], men [det virker for han som om] han faller tilbake, det vil at si han mangler styrke til å observere [skaperens vilje] selv ”for sin egen del”, [mens det er skaperen som dytter han fremover].
Vi skaper ikke et ekte egoistisk ønske som er i stand til å overkomme alt mulig. Istedenfor begynner vi å oppleve svakhet, likegyldighet og vi handler som på autopilot. ”La det som skjer, skje”. Vi følger bare strømmen. Noen ganger virker ting litt bedre, og andre ganger litt verre.
Bare ved virkelig å overkomme alle utfordringene, over fornuft, kan han [utvikle seg videre]. Hva betyr ” å virkelig overkomme over fornuft”? Det er når man på tross av sine ønsker og tanker, uten å ha noen anlegg for å gjøre det, begynner å knytte seg opp til læreren, gruppen og bøkene. Samlet sett kaller vi dette ”miljøet” eller omgivelsene.
Selv når dette er tilfelle, når han begynner å knytte seg til dem, blir han fortsatt kastet rundt, opp og ned og i forhold til læreren, gruppen og kildene eller bøkene. Noen ganger ønsker han dette, andre ganger ikke. Noen ganger tror han på det, og andre ganger ikke. Noen ganger er han trøtt og lei av det hele, og andre ganger streber han videre framover, og slik fortsetter det videre.
Når problemene tårner seg opp, vil mennesket føle at det er ikke finnes noe som er spennende eller spesielt på hans vei, og det er ingenting som motiverer han til å fortsette. Det finnes ingen gnist, ingenting som gjør at det er verdt å gi opp en karriere, suksess eller sitt liv for dette.
Som et resultat av dette, faller mennesket. Hans fall er seriøst, ekte, dypt og ganske langvarig. Da kommer han frem til den endelige konklusjonen om at det ikke er gruppen, læreren, bøkene eller innsatsen som vil få han ut av denne tilstanden – ingenting vil hjelpe han i denne virkeligheten bortsett fra den eneste styrende kraften, skaperen.
Hver gang mennesket faller og reiser seg igjen, går han gjennom alle de forskjellige tilstandene som han må oppleve for at han skal føle en total og absolutt avhengighet til skaperen, og ingen andre. Se for deg hvor mye mennesket må bli slått fra alle kanter, ristet, dyttet vekk og trukket tilbake igjen, for å bli vist eksistensen av et enormt antall krefter og ulike årsaker til hans tilstander, slik at han til slutt vil bli overbevist om at det ikke finnes noe bortsett fra én eneste kraft. Hvis dette ikke hjelper meg, da vil ingenting hjelpe. Den vil kun komme for å redde meg om jeg ber om det.
Da oppstår følgende behov i mennesket: Et behov for at skaperen virkelig må hjelpe han. Oppbyggingen av denne bønnen er heller ikke enkel. Det skjer ikke i løpet av et øyeblikk, men de oppstår gradvis i mennesket, uttrykkes på en levende måte, voldsomt og vedvarende. Det er akkurat som et barn som forlanger det han ønsker, uansett hva som må til for å oppnå det – bare gi han det han vil ha, for du kan ikke overbevise han på noen annen måte. Det er en slik tilstand vi må nå. I en slik tilstand vil skaperen virkelig hjelpe oss.
Bare de menneskene som virkelig ønsker å komme nær skaperen, vil ikke ta til takke med litt, da det vil være det samme som at de forblir som følelsesløse barn. De får derfor hjelp ovenfra slik at de ikke skal kunne si at de har alt, og lure på om de trenger noe mer.
Fra leksjon 4, Berlin-kongressen 29/01/2011
Spørsmål: Vi ser at mennesket er et rovdyr. Hele meningen med menneskets liv er å sluke sin neste, og å oppnå sitt eget mål. Om vi oppnår gjensidig garanti og jordens befolkning øker til 20 eller 25 milliarder mennesker, hvordan vil dette være mulig?
Svar: Hva er problemet med tyve milliarder mennesker? Se for deg at de alle er dine slektninger, og at du føler deg som én helhet sammen med dem. Det plager deg ikke i det hele tatt at de er sammen med deg. Det er heller motsatt, du endrer din holdning til dem: Du føler det mer og mer behagelig jo nærmere deg de kommer.
Spørsmål: Hva vil skje om det ikke lenger finnes noen grenser?
Svar: Hvert eneste menneske avgrenser seg selv. Se for deg en mor som har tyve milliarder barn. Plager dette antallet henne om hun har alt de trenger? Hun lever i den uendelige virkeligheten, det vil si i virkeligheten til det fullstendige lyset, med tilfredsstillelse, fullkommenhet og overflod.
Det er selvfølgelig vanskelig å se for seg hvordan mennesket vil endre seg. Om du er sammen med din elskede, og du virkelig elsker han uten noen som helst kalkulasjon, vil du ønske å være med han hele tiden. Du vil alltid ha et ønske om å være ved sammen med han, og å være så tett inntil han som mulig.
Hva vil da være problemet om man har tyve milliarder mennesker som man elsker på samme måte? Du vil ikke føle at det er tyve milliarder mennesker. Du vil føle at de alle er sammen med deg. Denne tilstanden er den mest ønskede og den mest behagelige.
I virkeligheten deler du dem ikke opp i tyve milliarder, men det er kun ett deg. Dette kalles helhet.
Vårt hinder er et psykologisk problem. Vi kan ikke se for oss hvordan dette skal kunne skje. Vi tenker oss at vi lever i kropper, men når vi oppnår gjensidig garanti vil vi i stedet for kroppene føle hvert enkelt menneskes indre potensial.
Fra leksjon 2 under Berlin-kongressen 28/01/2011
Spørsmål: Hva er det som skjer med den europeiske unionen? For en måned siden virket det som om kollapset var uunngåelig, mens nå ser alt ut til å være i orden?
Svar: Du har helt rett, og dette komme til å skje igjen mange ganger. Det vil oppstå inntrykk av at kollaps er umiddelbart forestående, og deretter vil alt tilsynelatende ordne seg. Kun gjennom slik gradvis steg-for-steg-utvikling blir vi oppmerksomme på at vi må endre oss.
Generelt sett vil det være nødvendig å forstå at naturens mål ikke er å utrydde oss. Kollapset må skje internt. Det må oppstå i vår bevissthet, og vi må bli klar over hvor ille vi behandler oss selv og verden. Det at jeg blir truffet av en orkan, en tsunami, et jordskjelv, et vulkanutbrudd eller intens kulde har ingen betydning.
Alt dette er kun nødvendig for å dra oss ut av vår egen hengemyr, løfte oss og tvinge oss til å begynne å tenke. Det er faktisk slik at disse spesielt ensartede handlingene – et plutselig slag og dets tilbaketrekning før det neste slaget treffer, så det neste og deretter tilbaketrekning igjen – gradvis drar mennesket ut av seg selv.
Ved hvert nytt steg tenker vi at alt er som før, men det er slett ikke slik. Hvert eneste nye øyeblikk bearbeider vi en annen type egoisme, en større del. Et slag for egoet, ett til og enda ett, men vi føler ikke forskjellen og forstår ikke at vår egoisme bearbeider helt nye nivåer hver gang.
Egoismen er mangfoldig, og helt til den har nådd sin endelige tilstand vil ingenting endre seg. Det er derfor vi må gå gjennom så mange små slag.
Vi opplevde mange av dem allerede da vi falt ned fra den uendelige virkeligheten og inn i vår nåværende virkelighet gjennom de 125 spirituelle trinnene. Disse trinnene inneholder milliarder av ulike handlinger og hendelser som vi må gjennomleve i vår verden. Vi må jobbe med dem gjennom vår legemliggjørelse i disse levetidene.
Ingenting er tilfeldig, ingenting kan skje ut av det blå, ved å hoppe over de spirituelle trinnene eller spirituelle tilstandene. Vi må svelge hver eneste pille, og dette er den eneste måten vi vil lære noe på. Det er ikke andre valg.
Fra leksjon 2 under Berlinkongressen 28/01/2011
Vi befinner oss i en ganske forvirrende verden. Mennesker spør seg selv om hvor de bor, hvor de eksistere. Generelt sett stilte vi ikke disse spørsmålene i tusenvis av år. Vi trodde at den verden vi lever i, er denne verden. Dette begrepet kalles “oppfatningen av verden, i følge Newton.”
Ettersom vi avanserte i vårt studie av naturen, oppdaget vi andre vesener, som er forskjellig fra mennesket. De oppfatter verden på andre måter. Slanger oppfatter verden i form av varme flekker, hunder oppfatter verden som en sky av lukter, bier oppfatter verden delt inn i sektorer, og så videre. Med andre ord, hvert vesen oppfatter verden på forskjellig måte, og ledes i henhold til sine opplevelser. Dette hindrer oss ikke i å leve i en dimensjon, der alle oppfatter verden på helt forskjellige måter.
Så kom et nytt paradigme. Einstein beviste at alt er relativt: tid, rom og bevegelse. Det er ingenting som er absolutt. Med andre ord, vår oppfattelse av virkeligheten er kun våre vaner. Vi kunne oppfatte den på en helt annen måte.
Om vi skulle bevege oss i en veldig høy hastighet, hvis vi skulle gå i bane rundt de store himmel massene, ville tid og rom bli deformert. Vi ville føle, se og oppfatte oss selv på helt forskjellige måter. Dette er oppfatningen av virkelighet i følge Einstein, som også er relativitetsteorien: alt er relativt til mennesket. Den neste vitenskapsmannen, Hugh Everett beviste at verden vi oppfatter i relasjon til oss, som praktisk talt avhenger av oss, ikke eksistere: vi bygger den på våre opplevelser.
Og så dukket kabbala opp, som ble holdt skjult i neste 6000 år. Det ble alltid skrevet i dens bøker at verken vi eller verden eksistere på den måten vi oppfatter den. Alt er relativt til våre sanser. Om vi skulle endre våre sanser, vil verden også endre seg.
Med andre ord, i henhold til Einsteins teori finnes det en observatør, en gjenstand for observasjon. Ifølge Hugh Everett sin teori finnes det et objekt og en observatør, som begge er i stadig endring, og vi er i stand til å oppfatte en slags gjennomsnitt mellom dem. Men vi kan også oppfatte på forespørsel, i henhold til våre indre kvaliteter. Dette er hva kabbala snakker om.
Hvorfor trenger vi all denne kunnskapen? Vi trenger den slik at vi endelig kan forstå hvor vi bor, den verden vi eksisterer i. Filmer som “what the bleep do we know” og “the matrix” dukker opp, som formidler forutsetninger og ideer om at den dimensjonen vi oppfatter gjennom våre fysiske sanser, ikke er den dimensjonen vi lever i.
Vi har syn, smak, lukt og berøring. Vi oppfatter det som faller innenfor rammen av disse fem sansene. Vårt bilde av verden er basert på dette.
Men hvis vi skulle begynne å frigjøre disse sansene, ville bilde av verden begynne å minke og forsvinne. Med andre ord, vi oppfatter ikke hva som faktisk eksisterer utenfor oss. Men våre reaksjoner, våre indre påvirkninger, de såkalte “forstyrrelser” til ting vi ikke forstår.
Men hva slags verden vil vi oppfatte hvis vi frigjør oss selv fra våre fem sanser? Det er der kabbala kommer inn og forteller oss hvordan vi kan heve oss over disse fem sansene for så å begynne og oppfatte verden som annerledes, som et tillegg. Vi kan begynne å oppfatte naturen, verden, slik den eksisterer utenfor våre kropper, utenfor våre fem sanser. I tillegg til den verden vi nå eksisterer i, i våre kropper akkurat som enhver levende organisme.
Vi har et rudiment av denne oppfatningen, det såkalte “punktet i hjertet.” Det er hverken et hjerte eller et punkt i det. Dette er rett og slett navnet på en rudimentær og sovende sans vi har. Vi kan utvikle og bruke den til å oppfatte den verden vi kan forestille oss på utsiden av våre kropper.
Kabbala snakker om verden som eksisterer i virkeligheten utenfor oss, utenfor våre fem sanser, utenfor informasjonsstrømmen som kommer inn i oss. Det er grunnen til at det kalles “kabbala” (mottakelse) en veiledning til å anskaffe en reell oppfatning av den faktiske virkelighet.
[33985]
Fra leksjon i Berlin 1/27/2011
Karl Marx kjente alle de kabbalistiske konklusjonene godt. Han uttrykte dem veldig åpent, men på samme tid uklart for små mennesker som Lenin og hans følgesvenner. Baal HaSulam skriver om dette.
Karl Marxs originale arbeider viser helt tydelig at han forventet at så snart menneskene begynte å jobbe med sin egoisme, ville de forstå at det var umulig. Teknisk sett var det dette menneskene i Russland umiddelbart følte da de begynte å bygge opp sosialismen etter revolusjonen. De fulgte likevel en retning som Karl Marx helt klart aldri hadde trodd skulle skje: maktens vei.
Når du setter vilkåret til ”elsk din neste”, kan du ikke tvinge gjennom dette vilkåret, denne loven, ved hjelp av makt. Dette var en russisk oppfinnelse. Det er ikke mulig!
Bolsjevikene endret alt mot den retningen, og til slutt skapte de terror og drepte førti millioner mennesker. Dette førte likevel ikke til fremskritt. Du kan ikke på en kunstig måte endre menneskets natur i henhold til dine egne ønsker, spesielt ikke gjennom makt. Det er umulig. Når vi snakker om naturen, er det virkelig mulig å gjøre noe imot den?
Denne ideologien ”elsk din neste” ble tvunget gjennom ved makt i hele perioden, helt til de siste årene av sovjetregimet da menneskene var fullstendig skuffet når det gjaldt alt. Det hørtes flott ut fra utsiden, men vi forstår at det ikke var annet enn terror på innsiden.
Karl Marx regnet med at menneskene ville avdekke behovet for å komme sammen, forstå at det ikke finnes mulighet for utnyttelse, at kapitalismen er korrupt, at sosialisering av midlene og resultatene er nødvendig. Vi vil komme dit uansett. Hele den globale krisen leder mot dette, og vi kan ikke unngå det.
Karl Marx skrev alle disse vilkårene som økonomiske lover: Hver og én må som kompensasjon for deres innsats og arbeid kun få tildelt akkurat det de trenger for å leve i denne verden. Dette betyr det som hvert menneske trenger for å kunne leve et normalt liv: en leilighet, en jobb, en familie, ferie, pensjon, helsesikkerhet, skolegang for barn, alt som man trenger på dette verdensnivået, i vårt vanlige samfunn. Alle mennesker må ha dette.
Alt utenom dette er felles eiendom. Det må kun bli brukt til fordel for samfunnet, og kun i den grad det er nødvendig for dette samfunnet. Først da vil vi oppnå balanse med naturen.
Fra leksjon 3 under Berlinkongressen 28/01/2011
Vi tror at hver og en av oss har sine egne utfordringer og problemer. ”Jeg ønsker å oppnå spiritualitet, og jeg bryr meg ikke om resten av verden. Noen ganger tenker jeg på dem, men hvilken betydning har vel det? Hvor er verden, og hvor er jeg?”
Dette er helt klart et vanlig, egoistisk svar. Hva kan vi gjøre med det? Vi har bare ett valg: Tenk virkelig hardt på hvordan vi er knyttet sammen med hverandre. Kabbala hevder at alle mennesker er tilknyttet hverandre. Vi føler det allerede, og i dag er vi mer eller mindre oppmerksomme på det.
Dessverre ser vi ikke mye resultater av dette ennå. Det er helt klart at styresmaktene og individene er like. Uansett hvor kloke de er, har de fremdeles ikke klart å endre seg og fortsetter å leve inni sine personlige, egoistiske skall. Problemet er faktisk globalt og kan kun løses ved at vi knytter oss sammen.
Læren om kabbala sier at vi alle er enkle individer som er knyttet sammen gjennom ulike typer samhørighet. Det er et enormt, tungt, veldig intrikat og veldig sammensatt system som består av syv milliarder deler som hører sammen.
I dette systemet kan jeg føle mitt ”jeg”, og da føler jeg vår virkelighet. Jeg kan også føle det som er utenfor meg: de andre delene, båndene mellom de andre og meg. I dette tilfellet vil jeg oppleve den øvre virkeligheten som er utenfor meg.
Den blir sett på som en øvre virkelighet fordi jeg blir styrt av det som blir gitt til meg fra alle andre. Alt som skjer i meg skjer fordi båndene fra alle de syv milliarder delene kommer til meg.
Hvordan kan vi løse det nåværende problemet som naturen tvinger på oss? Det ser ut til at vi må finne en fordelaktig tilknytning mellom oss, siden det er det helhetlige systemet som sender oss alle disse forstyrrende signalene.
Dette krever at vi går ut av oss selv og begynner å føle det omsluttende rommet. Utenfor meg finnes den uendelige virkeligheten. Derfor må vi ta et skritt ut og oppleve området som lever mellom oss. Ingen kan føle det inni seg selv.
Fra leksjon 2 under Berlinkongressen 28/01/2011