I vårt arbeid må det være et klart skille mellom kategorier:

1. Forholdene mellom vennene i selve gruppen.

2. Forholdene mellom gruppene. Vi er fysisk knyttet til hverandre innad i våre grupper, og virtuelt med andre grupper. Denne forskjellen eksisterer den dag i dag. Den vil ikke forsvinne før vi finner det indre samholdet oss imellom, ikke virtuelt, ikke via internett, og ikke gjennom andre kanaler heller.

3. Menneskets tilhørighet til familien og omgivelsene rundt seg.

For det første må vi være oppmerksomme på vår samhørighet i gruppen. Om gruppen ikke oppnår det riktige samholdet, vil alt annet mislykkes.

Videre er det slik at vi også er mennesker med familier. Innad i gruppen må vi praktisere følgende: Det er ønskelig at hver og en av vennene passer på de andre slik at de alle har et normalt og komfortabelt liv. Jeg må med andre ord sørge for at vennene mine har ordentlige familierelasjoner, så langt som overhodet mulig. Vi lever tross alt i en overgangsperiode, og det er ikke sikkert at mann og kone deler hverandres interesser.

Om mennesket opplever en nedtur, må vi støtte han. Vi må likevel bare vise støtte, mens han finner løsningen selv. Om han ikke gjør dette, men i stedet faller i armene på vennene: ”Gjør med meg akkurat som dere vil” (så å si), så er ikke dette et virkelig medlem av gruppen.

I tillegg må vi sørge for disiplin når det gjelder oppmøte på leksjonene. Om man har mulighet, råder jeg alle til å besøke oss for en uke for å se hvordan vi organiserer oss. Halvannen time før leksjonen er det studenter som står til tjeneste og som begynner å ringe rundt til alle de andre for å få dem ut av sengen.

Noen må leveres personlig til leksjonen. Det kan være veldig vanskelig å stå opp, nesten umulig. Da jeg selv var student, var det enkelte som knyttet et tau rundt leggen sin før de gikk til sengs, mens de kastet den andre enden over balkongen slik at jeg kunne dra i den helt til de våknet.

Denne framgangsmåten er helt nødvendig! Kun dersom mennesket er standhaftig, om han skriver en bekreftelse som sier at han nekter å gi etter, da kan du la han være i fred for en stund. Senere kan du fremdeles minne han på dette, ta han med, invitere han på middag og så videre.

Vi må forstå den menneskelige naturen. Mennesket er slik han ble skapt av skaperen. Derfor må vi handle i henhold til dette.

Fra leksjon 2 i Moskva 16/01/2011, ”A Prayer of Many”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er det som er så enestående med Berlin-kongressen? Hva må vi gjøre der? Hva må hver og en av oss, samt alle i fellesskap gjøre, og hva må gruppene gjøre seg imellom?

Svar: Enten du vil det eller ei blir du akkurat i dette øyeblikk påvirket av det som jeg sier. Det er som om jeg undertrykker deg litt og inkluderer deg i ett eneste ønske, én felles tanke. Det er dette som knytter oss sammen.

Alle disse kvalitetene, mulighetene, ønskene, tankene, tingene vi allerede har vært gjennom, tingene vi ønsker, våre håp, en mengde mennesker og grupper – alt dette kommer sammen til én helhet. Resultatet blir at det virker på oss, og gir oss et veldig kraftig og progressivt støt.

Vi har likevel et ”lite problem”: Det virker som om vi har en liten egoisme og bare må overkomme denne, vri på noen små knotter, trykke på noen knapper, og ved å gjøre det tror vi at vi har fullført jobben. Vi forstår ikke at det er et mektig system som styrer her. Det er ikke bare en bryter som noen på toppen ønsker eller ikke ønsker å skru på. Vi er i et system med to motsatte krefter: det å gi og det å få. Så lenge dette systemet ikke virker gjennom sin dialektikk, gjennom sin bevegelse framover, gjennom loven om samhold mellom delene, vil ikke dette skje.

Vi øker bare tidens hastighet gjennom vår innsats, men vi vil aldri klare å gjøre et hopp. Dette er umulig på grunn av måten naturen er skapt på. Alt blir gjort gradvis og på en fast bestemt måte, etter en gitt rekkefølge, steg for steg. Gjennom denne steg-for-steg-bevegelsen framover kommer vi hele tiden nærmere det å lykkes, øyeblikket når alt vil ”skyte fart”. Overgangen vil skje, og det vil skje fort!

Våre kongresser øker bevegelsen betydelig, og de er derfor veldig viktige. Gjennom de dagene vi er samlet, er det også mange andre rundt oss fra hele verden som deltar sammen med oss, og i denne perioden finner det sted en viktig utvikling av nivåene av vår indre utvikling.

På en eller annen måte må millioner av tilstander passere over oss, og vi må gå gjennom dem alle. Hver eneste kongress er ulik, og framkaller nye aspekter, nye former og følelser.

Derfor er Berlin-kongressen nødt til å bli spesiell fordi dette vil være et møte mellom mennesker som er fylt til randen av ønsket og egenskapene til det miljøet som de lever i. Dette miljøet er veldig dårlig. Europa er en veldig problematisk verdensdel, kilden til alle problemer og kriger, og har en ekstremt utviklet egoisme, selv om både den og hele vår tidligere sivilisasjon allerede holder på å avta. Det er likevel en tøff nøtt å knekke, og derfor er denne kongressen slett ikke lett, men heller den vanskeligste.

Den letteste kongressen er den som avholdes i Latin-Amerika. Der er menneskene heftige, åpenhjertige og ærlige. Jeg har aldri møtt slike mennesker andre steder. Deretter kommer Russland. I Europa er tingene vanskeligst, og jo mer vanskelig tingene er jo mer interessant og spektakulært blir resultatet og effekten av arbeidet.

Derfor håper jeg at vi har deres støtte, både fysisk og virtuelt, slik at vi kan ”jobbe med” Europa alle sammen.

Fra leksjonen i Moskva 16/01/11, Writings of Rabash

Kategori: Egoisme, Felles sjel, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Det gjenstår kun få dager til kongressen i Berlin. Vi ønsker allerede nå å føle den, og føle at hele verdens Kli befinner seg i én og samme tilstand. Hvordan kan vi oppnå dette?

Svar: For det første må vi forstå hvordan vi fortsatt kan forsterke samhørigheten mellom oss, og hvordan vi kan intensivere vårt arbeid med å spre kunnskapen om kabbala på verdensbasis. Vår spirituelle tilstand er helt avhengig av dette.

Vårt neste spirituelle nivå er avhengig av hvor mye vi klarer å utvikle oss over hele verden, da lyset vil korrigere og løfte oss i henhold til dette. Det er fordi vi ikke eksisterer for oss selv og for vår egen oppløfting, men for at kabbala skal bli kjent for alle.

I ”Messiah’s Horn” skriver Baal HaSulam at spredningen av kabbala over hele verden kalles et horn eller Messias sitt kall. Messias er en egenskap som drar mennesket ut av egoismen (virkeligheten ”Messias” eller ”Mashiach” på hebraisk kommer fra ordet ”Moshech”, å dra). Dette er derfor noe vi er nødt til å gjøre. Om vi hjelper verden litt mer, vil den komme nærmere korreksjonen av egoismen og vi vil bli løftet så mye som verden trenger. Om verden ikke trenger det, vil vi ikke bli løftet.

Hva var det ARI sa på sitt dødsleie? Chaim Vital, ARIs hovedstudent som han ga hemmelighetene om denne læren videre til, var ikke til stede akkurat da. Baal HaSulam skriver om dette i sitt brev: ”Isaac Cohen, en av ARIs studenter… kom inn i det øyeblikket han holdt på å forlate denne verden, og gråt fordi deres håp om å se en verden full av godheten, kunnskapen og lyset til skaperen, som de hadde beholdt så lenge deres lærer var i live, nå forsvant.

ARI sa da til han: ’Om det bare var én eneste fullstendig rettferdig mann blant dere, ville jeg ikke blitt tatt bort fra denne verden for tidlig…’, og studenten gråt: ’Så det er ikke mer håp for oss?’ ARI svarte: ’Jeg vil komme og undervise dere om dere gjør dere fortjent til det’. Studenten protesterte: ’Hvordan kan du komme og undervise oss når du nå forlater denne verden?’ ARI svarte: ’Hva forstår vel dere av de skjulte hemmelighetene, og måtene jeg kommer tilbake til dere på!’ Med disse ordene døde han umiddelbart for å leve videre i den framtidige virkeligheten…”

Baal HaSulam sa det samme. Han døde fordi hans studenter var utilstrekkelige for at han skulle kunne fortsette å studere med dem. Det finnes ingen andre kalkulasjoner her. Når det er behov for et menneske, blir han holdt på sin plass, men om det ikke er behov for han vil han bli tatt bort. Da vil det være annet arbeid for han å gjøre.

Det er derfor vi må forstå at vi må strebe etter å spre kabbala med alle våre krefter, og at vi da vil bli løftet. Det ene er helt og holdent avhengig av det andre! Det er ikke slik at bare en av oss ikke vil få muligheten til å løfte seg (dette er ikke aktuelt i det hele tatt!): Hele gruppens samholdsutvikling vil stoppe opp om den ikke deltar nok for å spre kabbala i verden.

La oss håpe at vi i løpet av dette året vil endre alt som er avhengig av oss, og at vi deretter virkelig vil fortjene å tre inn i den øvre virkeligheten.

Fra leksjon 1 i Moskva 14/01/2011, ”Introduction to the Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Har det i løpet av kabbalas historie noen gang eksistert par, mann og kone, som har avdekket skaperen direkte på grunn av sin tilknytning til hverandre? Finnes det kilder som bekrefter dette?

Svar: Flere slike par har eksistert opp gjennom tidene: Adam og Eva, Abraham og Sara, Isak, Jakob og Esau og deres hustruer og så videre. Den kvinnelige delen er alltid en del av bildet siden det ikke finnes noen kontakt, oppnåelse (Zivug de Hakaa) eller samhørighet mellom skaperen og skapningen uten den.

Den eneste betydningen til den mannlige delen inni oss er å korrigere den kvinnelige delen som også finnes inni oss. På grunn av dette er det slik at når det gjelder å korrigere skapningen, er det den kvinnelige delen som må korrigeres. Korreksjonsobjektet er kvinnen. Korreksjonskraften er mannen. Lyset som korrigerer kommer gjennom mannen i den hensikt å korrigere den kvinnelige delen. Når den kvinnelige delen er korrigert, gir den liv til den neste tilstanden fra den mannlige delen.

Fra leksjon 1 i Moskva 14/01/2011, ”Introduction of the Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kongresser, Kvinner, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr det ”å glede seg over sin venns lykke og sørge over hans sorger”, og hvordan oppnår vi dette?

Svar: Å glede seg over en venns lykke vil si at vi føler glede når vi oppnår vårt spirituelle mål sammen, at vi er på vei sammen. Det er da jeg føler vennenes lengsler inni meg, ikke min egen tilstedeværelse eller personlige iver mot målet, men heller hvordan jeg streber mot det sammen med dem. Mitt ”jeg” forsvinner, oppløser seg i de andre. Det er også slik jeg oppnår evig liv.

Menneskets ”Jeg” eksisterer ikke lenger. Det fungerer kun for å kanalisere skaperens lys til alle de andre. Det viser seg at alle våre ”jeg” forsvinner. I stedet for dem, dukker det opp en helhet, multiplisert med antall ”jeg” som fantes tidligere.

Fra leksjon 1 i Moskva 14/01/2011, ”Introduction of the Book of Zohar”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan de som kommer til en kongress for første gang forberede seg til å møte vennene fra verdens Kli?

Svar: Det er ikke nødvendig med forberedelser i det hele tatt. Vi har venner over hele verden. Selv om du ikke snakker deres språk, vil du ikke føle deg annerledes enn dem siden alle har fokus på skaperen.

Alle som har en gnist for spiritualitet vekkes til det samme målet: Dere er sammen og føler ikke at dere er ulike. Ikke vær redd for at noe skal være nytt for deg. Du vil føle nærhet til alle.

Spørsmål: Om jeg er nybegynner og ikke forstår noe av denne vitenskapen, men likevel ønsker å komme til kongressen, vil det være verdt det? Hvordan skal jeg i så fall forberede meg til den?

Svar: Dersom tiden strekker til bør du for det første studere det materialet som er lagt ut på internett og som er ment for kongressforberedelser. Uansett vil du plukke det opp ”fra luften” som du puster inn…

Fra serien med introduksjonsleksjoner Kabbalah for the Nation 12/10/10, ”Preparation for the Convention”

Kategori: Kongresser, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må prøve å bygge opp en følelse av en endeløs kongress, og kontinuerlig la oss inspirere av det at flere tusen mennesker er samlet på ett sted. Jeg må til enhver tid føle de samme ”elektriske vibrasjonene”, uansett hvor jeg befinner meg. Avstand påvirker ikke dette spirituelle kraftfeltet. Det er avhengig av oss: Vi kan gjøre denne eksistenstilstanden permanent.

Dette unike feltet med spirituell samhørighet og retning kalles en kabbalistisk gruppe. I den bevares alle påvirkningene, ikke bare fra de 7000 menneskene som fysisk er til stede, men også påvirkningen fra millioner av venner som vi har rundt om i verden.

For det første må vi skape en gruppe som inkluderer flere tusen av våre studenter, der alle er gjensidig knyttet til hverandre i vårt komplette nettverk. Om deler av denne gruppen oppnår tilstanden Arvut (gjensidig garanti), begynner de å sende denne opplysningen ut til andre og den kan aldri stanses.

Dette kalles den autentiske sirkulasjonen av kabbala. Alle vil ha en mulighet til å komme, se, lære og undersøke om dette er noe for han eller ikke. Om det ikke passer i dag, så vil det kanskje gjøre det i morgen.

Denne kongressen må vise oss et eksempel på en slik tilstand, og den må bli permanent slik at vi kan løfte oss høyere og høyere. Dette fører til at omgivelsene gjør inntrykk på mennesket, og det er vår jobb å skape dette inntrykket.

Om miljøet bestemmer hele min framtid og farten på min spirituelle utvikling, må jeg kun bekymre meg for hvordan jeg kan forsterke dette miljøet slik at det konstant inspirerer meg og drar meg framover ”etter ørene”.

I dette tilfellet vil jeg helt klart komme til kongressen. Hva vil ellers kunne utvikle meg? Jeg eier ikke andre muligheter enn denne. Jeg kommer, men vi må fortsette å spre den samme påvirkningen hele tiden. Ingen annen motor gir spirituell vekst.

Fra del fire av Morgenleksjonen 4/11/10, ”Exile and Redemption”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser - Inga kommentarer →

Jeg får styrke til å oppnå spiritualitet fra omgivelsene, og dette er en unik kraft. Vi kommer til læren om kabbala med et ønske om spiritualitet, men dette er et egoistisk ønske om å oppnå både dette og de framtidige virkelighetene.

Dette enorme ønsket presser mennesket framover. Om han har til hensikt å knytte seg til vennene sine, må han utslette seg selv og øke betydningen av vennene. Slik løfter han sin holdning til vennene opp til et minimumsnivå. Han utsletter seg selv, ønsker å oppnå samhørighet og å anerkjenne vennene som det viktigste som finnes.

Dette er en veldig ubehagelig og frastøtende anstrengelse, men man har ikke noe valg. Om vi gjør dette vil vi kunne ta imot betydningen av målet fra vennene, og få styrken til å løfte oss. Denne styrken er spirituell. For å kunne vende meg mot min venn, utslettet jeg tross alt meg selv og økte hans verdi. Siden jeg forholdt meg til han i henhold til den spirituelle loven, betydningen av vennen, fikk jeg styrke fra han for å kunne løfte meg til tross for at han er akkurat som meg.

Selv om jeg handler av fortvilelse siden jeg ønsker å oppnå den spirituelle virkeligheten på en egoistisk måte, får jeg den samme kraften fra min venn, som løfter meg over meg selv. Ved å handle på denne måten ovenfor vennene mine, oppnår jeg den riktige tilnærmingen til spiritualitet. Vennene legger kanskje ikke merke til det, og er heller ikke klar over hva som gir meg spirituell kraft. Jeg tilegner meg den ved å utføre en egoistisk handling, og utsletter meg selv i forhold til den til tross for bitterheten.

Det er veldig vanskelig, men jeg klarer å overkomme meg selv, og jeg får krefter til å utvikle meg videre fra vennene mine. Dette er hovedinnholdet i vår arbeid, og dette er hovedmålet for den kommende kongressen.

Fra leksjon på Samholdsdagen 31/10/10

Kategori: Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Samhold - Inga kommentarer →

Spørsmål: Under forberedelsene til den europeiske kongressen i Berlin opplever vi at det er vanskelig å hente krefter fra omgivelsene. Hvordan kan vi unngå å miste tilknytningen til det indre målet mens vi utfører de fysiske handlingene?

Svar: For det første er det bra at menneskene føler en manglende intensjon. Uten den indre komponenten, intensjonen om den givende kraften, vil ikke de eksterne faktorene lykkes i å oppnå avdekking av skaperen. Hvor kan vi så oppnå den rette intensjonen for å kunne knytte oss sammen, og oppnå et samhold som vi vil kunne handle innenfor?

På samme måte som små barn prøver å være voksne, må vi med all vår styrke prøve å holde på intensjonen og ikke glemme at alle de eksterne handlingene som vi utfører kommer fra våre indre anstrengelser. Vår suksess er ikke lenger avhengig av i hvilken grad vil vi klare det.

Det er mulig at skaperen ønsker å vise oss at vi egentlig er små barn, og at vi mislykkes for at vi skal slutte å være stolte av oss selv. Vi må heller føle at vi ikke vil klare å holde på intensjonen uten hjelp fra oven, og at vi ikke vil klare å knytte oss sammen med egne krefter. Om vi kunne klare å gjøre dette selv, ville vi ikke hatt bruk for skaperen og vi ville ikke oppnådd tilstanden ”La oss gå til Farao”. I hovedsak har mennesket aldri noen grunn til å klage over tilstandene han opplever. De blir avdekket som et resultat av hans utvikling, og de er derfor riktige til enhver tid. Spørsmålet er hvordan man skal kunne klare å bygge opp den riktige holdningen til tilstandene med hjelp av gruppen.

I de fleste tilfeller gir vi oss selv dårlig samvittighet på grunn av fortiden, og tenker på hvordan vi handlet feil, gjorde noe galt, gikk glipp av noe, ikke klarte å gjøre noe og så videre. Dette er påvirkningen av den urene kraften, Klipa, som fører oss tilbake til fortiden. Det samme skjer når vi mister troen på våre egenskaper: Hva er vitsen med å skylde på oss selv når det er et kjent faktum at vi er egoister og bevisst avdekker nettopp dette? Vi må skape den riktige holdningen ovenfor denne tilstanden.

Derfor er alt avhengig av innsatsen. Det er umulig for mennesket å ikke være fornøyd og å ønske seg noe annet, men det betyr ikke noe siden følelsen kommer ovenfra. Nybegynnere blir vist hvor flinke de er, og blir oppmuntret og støttet akkurat som små barn. På den andre siden vil de som utvikler seg bli gjort oppmerksom på egne feil og svakheter, ikke for at de skal korrigere seg selv men for at de skal be om å bli korrigerte. Alle reaksjonene skjer kun til det beste for oss alle.

Menneskets indre arbeid i forhold til gruppen må skilles fra de praktiske handlingene som skjer for å organisere studiene, kongressene og arbeidet med å spre kunnskapen. Det ene har ingen sammenheng med det andre. De indre oppturene og nedturene må ikke påvirke det eksterne arbeidet. Det må finnes en daglig rutine og et program som vi handler ut i fra, uavhengig av hvilke ønsker vi opplever.

I vårt indre arbeid gjør vi så god innsats som vi bare klarer, men følelsen vi får – om den er god eller dårlig – er avhengig av vi skulle ha følt. Om vi ikke føler oss inspirerte, oppløftet og støttet betyr dette at denne følelsen blir sent til oss for å hjelpe oss med å ta avstand fra egoismen vår.

Skuffelse over tilstandene som man opplever viser mennesket at det egoistiske ønsket ikke støtter han, og derfor snur han seg automatisk bort fra det. Egoismen i seg selv hjelper oss å avvise det, og dette kalles ”hjelp mot deg selv”. Våre ubehagelige følelser i arbeidet er hjelp fra den motsatte siden, helt til vi klarer å løfte oss over vår natur og ser på det ovenfra sammen med skaperen. Dette kalles å stå imot Farao sammen med skaperen. Det er slik man løfter seg og krysser Machsom.

Fra leksjon 24/12/10, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kongresser, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvor viktig er det å delta på den forestående europeiske kabbalakongressen i Berlin?

Svar: Jeg håper virkelig at alle som studerer sammen med oss forstår hvor viktig det er for oss og hele menneskeheten, spesielt slik situasjonen er i dag, at Europa samler seg på et spirituell nivå. Vi står på terskelen til veldig vanskelige tider i Europa, og jeg tror at alle begynner å føle dette.

Alle disse søte drømmene om å finne løsninger gjennom fellesmarkedet begynner å svinne hen. Bakenfor alt ser vi uttrykk av hat, gjensidig atskillelse og voksende proteksjonisme.

Derfor er det nå på tide å øke innsatsen og spre læren om kabbala i Europa snarest mulig. Alle vennene våre som bor der må se sin egen og hele menneskehetens framtid i lys av dette.

Europa vil ellers nok en gang begynne å flamme opp. Det er her de første to verdenskrigene hadde sitt utspring. Det samme kan skje med en tredje. Jeg tror at Tyskland, mer enn noe annet land, føler hvor virkelig og nær denne trusselen faktisk er.

Akkurat som læren om kabbala sier, er alt avhengig av samholdet mellom mennesker og å oppnå balanse med naturen. Alt dette kan iverksettes ved hjelp av den øvre kraften om mennesket ønsker det sterkt nok, og streber mot å tiltrekke seg denne kraften. Det er dette læren om kabbala kan hjelpe oss med å oppnå.

Nøkkelen ligger i å spre kabbala på alle mulige måter slik at den kan nå alle mennesker i Europa. Vi vil fortsette med å tilpasse artikler på best mulig måte og publisere dem via internett, oversatt til alle europeiske språk. Vi kan ikke tillate oss flere forsinkelser siden de neste ett til to årene vil bli et vendepunkt for hele menneskeheten.

Verden har fremdeles til gode å gå disse prøvelsene i møte. For å kunne komme gjennom dem på den riktige måten og unngå at de kaster oss ned i en avgrunn, må vi beskytte oss med læren om kabbala. Alt er opp til deg!

La oss håpe at alle våre studenter fra hele Europa vil ta del i denne kongressen, selv de som bor på de mest avsidesliggende steder. Jeg har et håp om at vår stemme endelig vil bli hørt.

Fra del fire av Morgenleksjonen 4/1/11, ”The Wisdom of Kabbalah and Philosophy”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Samfunn, Spørsmål og svar - 1 kommentar →