Baal HaSulam skriver at selv om noen har en lengsel for skaperen, for forståelse av meningen med livets kilde og forbindelse med den, kan han ikke selv være bevisst skaperen så lenge en ånd ikke har kommet over ham ovenfra, så lenge lyset ikke har kommet ned over ham.
Foreløpig fornemmer vi det som en inspirasjonskilde, innsikt, oppfyllelse og oppløftelse. Hvis man fornemmer en avdekkelse ovenfra, kun da begynner man å høre hva de vise omtaler i bøkene sine. Samtidig, når man innser hva de i virkeligheten snakker om, begynner man å tro dem.
Tro vil si at man er knyttet til ordene deres gjennom ens indre sansninger. Det vil si at man allerede lever i det og begynner å føle, å forstå, å fornemme og å være bevisst at man alltid, i alle tilstandene man gjennomgår, i absolutt alle ting, blir styrt ovenfra. Og der er ingenting i ens liv som ikke ble sendt ovenfra og man reagerte nedenfra, alle ens reaksjoner steg også ned fra oven. Slik ble det ledet gjennom mangfoldige stadier som forårsaket ulike sansefornemmelser.
Det er som om man utførte noe, dro til et sted, man løp rundt omkring, noe var vellykket, noe annet ikke, osv. Ens indre arbeid, moral, fysiske handlinger, smerte og vellykkethet, man ble simpelthen ført gjennom disse stadiene for å skape i ens indre muligheten for å føle mer og mer edle tilstander som får en til å føle hvem det er som styrer dem, med hvilket mål de ble sendt, osv.
Man begynner å føle at man absolutt ikke har frihet i noen ting og at alle ens handlinger realiseres ifølge skaperens (lysets) bevegelser og at man er totalt avhengig av dem. Hvis man får en stor porsjon med bevissthet, som dette, da smelter man inn i det. Og hvis man får en liten porsjon, står man tilbake med bevisstheten om hva som skjer.
Men hvis man befinner seg et eller annet sted på midten, blir man kastet inn i en oppdelt tilstand og skjønner ikke hvordan man bør handle. Enten forbanner man skaperen, eller man sier seg enig med ham – og slik er det hele tiden. Man får en følelse av manglende evne til å fortsette slik.
Det er som om man er oppdelt i to og ikke vet hva man skal gjøre med livet. Plutselig kastes man inn i kritikk og fordømmelse i analysen av hva som skjer med en selv, med slektninger, med venner. Man erstatter, for eksempel, en av slektningene som gjør en sprø og man fordømmer den øvre styrelsen, klandrer seg selv for fortiden, som om man nekter å si seg enig i at skaperen tidligere styrte en.
På motsatt side er man enig i og forstår at alt dette blir gjort med skaperens hjelp og kun for å skjerpe sansene hans, for at han med disse følelsene skal forstå og fornemme den øvre ledelsen.
Disse stadiene passerer gjennom ham en stund, de kommer gradvis tilbake og kjøles ned, de går til «høyrelinjen» eller til «venstrelinjen». Når han heller mot venstre begynner han å føle det som om fortiden var avhengig av ham og han bebreider seg selv for alle vanskelighetene, eller for at han ikke kan forsvare det, siden det ble gjort av skaperen.
Og det motsatte, når han befinner seg på «høyrelinjen», med full bevissthet om at alt dette utføres ovenfra, hva står da igjen for ham selv? Hvor befinner han seg i hele denne prosessen? Eksisterer fri vilje? I en slik tilstand gjør den virkelig ikke det: ikke i handling, ikke i intensjon, ikke i resultater, ikke i noe.
Slik foregår det, til han er fullstendig renset. Det vil si at alle observasjonene og all tvil han har gjennomgår en form for indre arbeid, til han kommer til konklusjonen at der eksisterer et veldig delikat system her av samarbeid mellom ham selv og skaperen, skaperen lenges etter ham og vice versa.
Nå er det nødvendig å styrke denne gjensidige lengselen til den blir fulladet. I det øyeblikket det skjer, vil personen begynne å oppdage det virkelige samarbeidet med skaperen.
Fra Kongressen i St. Petersburg, «Dag tre», 14/7/13, Leksjon 5
Kategori: Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →
Spørsmål:
Ukentlig nyhetsbrev (engelsk)