Spørsmål: Hvordan inkluderer jeg vennene i meg, så jeg alltid vil føle hva de mangler, for at jeg konstant kan fylle dem?

Svar: Jeg må simpelthen tenke over hva mer jeg kan gi vennen. Har du sett hvordan en mor behandler det lille barnet sitt? Hun betrakter det hele tiden og har kun tanker for det og for hva mer hun kan gjøre for det. Hun kan prate med deg, samtidig som barnet ikke forlater synsfeltet hennes.

Slik burde vi betrakte gruppen, siden det er den eneste verdifulle tingen vi har for å oppnå noe i dette livet.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 13/7/13, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når vennene er ordentlig innlemmet, føler jeg meg lykkelig over å glede skaperen. Hvordan kan jeg huske på at det er skaperen, at alt er under hans kontroll og at det ikke har noen ting med stoltheten min å gjøre?

Svar: Det står skrevet: «Jeg er den første og jeg er den siste.» Det betyr at uansett hva du gjør, så er det skaperen som gjør det. Alt du starter, uansett hvilken tilstand eller omgivelse du befinner deg i, så er det han som arrangerer alt. Uansett hva som skjer til slutt, så er også det arrangert av skaperen.

Hva er det han ikke ordner? Det finnes ikke noe slikt! Alt kommer fra ham!

Så hvor er jeg? Du er bare den som gjør sitt beste for at alt skal ordne seg. Men hvorfor? Tross alt er det han som ordner alt? Når du gjør slike forsøk holder du fast ved ham, det er alt og det finnes ikke noe mer enn det.

Illusjonen av at du eksisterer atskilt og uavhengig, at du gjør noe, at du tenker osv, er gitt deg for din egen skyld. Det er for at du skal oppnå realiseringen av at du uansett holder fullstendig fast ved ham og at dere hele tiden beveger dere sammen i dine ønsker, intensjoner, handlinger og alt.

Fra Kongressen i St. Petersburg, 13/7/13, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Hvordan kan vi hjelpe noen å velge riktig omgivelse?
Vi må beskrive det riktig for oss selv og hvordan vi kan bringe folk til oss, for fra dem skapes omgivelsen som vil påvirke oss og som vi vil smelte sammen med.

Og vi har et problem her. På den ene siden vil vi at omgivelsen skal være så bred og mangfoldig som mulig, både kvantitativt og kvalitativt. På den andre siden kan den være kvalitetsmessig stor, men på bekostning av kvantiteten; og på motsatt side kan den være kvantitetsmessig stor, men på bekostning av kvaliteten. Det er med hensyn til dette vi har slike spørsmål og bekymringer. «Bør gruppen være liten, men sammenhengende og sterk? Eller motsatt, bør den være bred og stor, der forskjellige bigrupper og strømninger kan dukke opp uten noen spesiell form for samhold?»

Hva gjør vi i slike tilfeller? Hvordan oppfører vi oss? Det finnes ingen oppskrift på dette. Vi må gjøre begge deler. Det er viktig å variere hele tiden. Ved å gjøre det vokser vi personlig.

Det er helt nødvendig å prøve å bringe nye venner. Vi lar dem selvfølgelig passere gjennom en form for «venterom», der må være en form for absorbering, et internasjonalt kabbalah akademi eller ulike kurser og leksjoner. Det kan være kveldsklasser, selv videregående klasser og så, hvis de samtykker, er det mulig gradvis å bringe dem inn i gruppen.

Fra Kongressen i St. Petersburg, dag to, 13/7/13, Leksjon 4

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
På den siste kongressen hadde vi en tydelig følelse av at alt avhenger kun av vennene, at de gjør alt for å nå målet og at vi nyter dette stadiet. Så sa du at vi glemte skaperen ved å være på dette stadiet. Hvor er grenselinjen mellom vennene og skaperen? Hvilke anstrengelser må vi gjøre nå for å tilføye enheten vår med skaperen til dette stadiet? 

Svar: Det er et vanskelig spørsmål.Hvis jeg tror at det er skaperen som gjør alt, hva er det da vennene gjør? Hvis jeg tror at skaperen styrer vennene mine og gjennom dem tildeler meg, betyr det at jeg forbinder vennene med skaperen og er ekstern til dem begge, eller at jeg kobler meg sammen med vennene og at vi alle sammen søker etter ham, men vi er sammen – og han er ennå ikke blant oss. Så hvordan finner vi det rette stadiet her?

Baal HaSulam sier at vi for å kunne avansere riktig må forestille oss en jevnbyrdig tilstand på samme tid (der er en like-vinklet triangel i skissen): skaperen, gruppen og meg. Vi må møtes i sentrumfor å finne ham, meg selv og gruppen; alle tre elementene. Derfor må vi hige mot sentrum så disse tre elementene alltid beveger seg sammen i bevisstheten vår; jeg, gruppen eller Torah (lyset) og skaperen.

Vi må hele tiden føle at vi kommer nærmere hverandre, til vi finner oss selv i sentrum. Det betyr at betingelsen for spirituell avansering er Jeg = Lyset = Skaperen. Når alle disse tre parameterne i meg er like, betyr det at de alle er ett punkt.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/7/13, Shamati #59 «About the Rod and the Serpent»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen evakuerer plass for seg selv hos oss og gir oss en fornemmelse av kulde.
Men dette er vesentlig ikke kulde eller avstand. Vi befinner oss i en tilstand av forening i den lille gruppen vår. Nå har skaperen utvidet sirkelen og vi føler at vi ikke har kontroll over det tomrommet som skaptes.

Tidligere hadde vi bare en fornemmelse av oss selv inni sirkelen vår der følelsen fra kongressen hersket. Og nå, etter kongressens slutt, føler vi dette tomrommet som vokser seg større og større for hver dag.

Hvis dette fortsetter, kommer til sist alle minnene fra fortiden til å forsvinne og vi vender tilbake til dyrisk tilstand. Hvorfor gjør skaperen dette? Fordi at vi nå, når vi føler hvordan han beveger seg bort fra oss og hvordan følelsen av samholdet vårt løser seg opp, skal ønske å fylle dette tomrommet med skaperen. For vi skjønner at vi ikke er rede til å opprettholde og bevare de varme følelsene som var der med egne krefter og at det fjerner seg mer og mer. Slik frigjør skaperen ny plass hos oss der hans nærvær og kontroll må bli følt.

Det første er at vi ønsker å vende tilbake til en følelse av forbindelse. Det andre er at vi, for å vedbli i den, har behov for skaperens kontroll istedenfor tomrommet som skaptes.

Målet vårt er forbindelse og verktøyet for å oppnå den er skaperen. Og nå er vi nødt til å bytte plassene deres, skaperen blir målet og forbindelsen blir verktøyet. Så vi foretar nye oppklaringer hele tiden og implementerer det motsatte.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 19/7/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når jeg kommer til bønn ut av total fortvilelse, må jeg da spørre om at jeg endres, eller spør jeg om at en venn vil avansere spirituelt?

Svar: En bønn er kalt hjertes ønske, den ukontrollerbare lengselen til hjertet. Jeg kan si hva jeg vil, men ingenting vil hjelpe, det er kun lepper som rører på seg. Jeg kan danse, gråte eller rulle rundt på bakken, dette vil heller ikke gi noen resultater. Hovedsaken er hva jeg føler dypest inne i mitt hjerte.

Et ønske kalles hjerte og den fjerde fasen av mitt ønske er den som er mest skjult for meg. Noen ganger når den viser seg, skjelver jeg over hva som befinner seg der. Dette aspektet blir følt av lyset, kontakter lyset, fordi den er som de fire bokstavene i navnet til skaperen.

Den siste fasen er faktisk i kontakt med den øvre fasen Keter. En lengsel etter tilkobling vises i det som er motsatt av «Keter.» Den ønsker enten og fullstendig kontrollere den (i det tilfellet kalles den «Farao», som ønsker å beholde alt lyset for seg selv), eller det motsatte, den ønsker å ligne «Keter,» som er karakteristisk for givergleden.

Vi har ingen kontroll over denne fasen, vi kan ikke føle den i det hele tatt. Her er alle mulig praktiske tiltak nødvendige! Det er ikke bare å sitte og meditere, kabbala anerkjenner ikke meditasjon! Alt dette eksisterer ikke! Du kan gå dypt inn i deg selv å tenke at du kan ha alle typer intensjoner, men alt dette er en intern undersøkelse som til slutt bestemmes etter innledende arbeid og arbeidet som følger. Disse undersøkelserne er obligatoriske for å kunne forstå hva jeg har mottatt, og hvor mye jeg føler hvem jeg er på det nåværende tidspunkt.

Så hvis vi virkelig vil bringe det omkringliggende lyset på oss selv, kreves det handlinger. Som et resultat av dette vil lysets påvirkning gi form til den riktige lengsel på vårt ønske i sin siste del. Som det står skrevet: «Skaperen puttet bønnen i min munn.» Selv om en person ikke tenker på noe som helst, men mekanisk utfører det som trengs, vil det til slutt resultere i at hans mest normale tanker transformeres til de mest vidunderlige tanker.

Det motsatte er også sant. Advarselen eksisterer: «Hans visdom overgår hans handlinger.» Dette er strengt forbudt! Det antas at når en persons visdom overgår hans handlinger, dreper hans seg selv spirituelt. Alle typer filosofier, intensjoner, tanker og studier fra morgen til kveld er ikke bra. Vår verden er en verden av handlinger. Vi befinner oss i den siste fasen av verden Assiya, som betyr «handling.»

Fra St. Petersburg Convention “Day Two” 7/13/13, Leksjon 3

Kategori: Bønn, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Hvis vi følte at det var noe som manglet på kongressen, var det kun fordi vi ennå ikke var rede for det og nå er vi nødt til å arbeide med det.
Det vil si at vi nå er nødt til å samle følelsen av forbindelse mellom oss for å kunne oppdage skaperen.

Poenget er at de i det gamle Babylon snakket arameisk, som etter den tid er parallelt til hebraisk. Hebraisk og arameisk stammer fra samme rot og er to motsatte språk. Det ene formidler informasjon via beholderne og det andre via lyset: arameisk via beholderne, ønskene – og hebraisk via fyllet. Det finnes ikke noe annet enn disse to egenskapene og derfor eksisterer disse to språkene parallelt.

Den babylonske Talmud studeres i dag på arameisk, siden den handler om å korrigere beholderne. Hele Talmud er et system for korrigering av beholderne, ønskene, men den beskriver de uorganiske, de organiske og de animale tilstandene av disse ønskene. Torah, derimot, som stammer fra ordet lys, er på hebraisk, siden den kommer ovenfra. Det betyr at Talmud kommer nedenfra og Torah kommer ovenfra.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/7/13, «Faith Above Reason» («Tro over fornuft»)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

«Tro over fornuft»
vil si at et menneske har strakt ut grensene for giveregenskap hos seg selv, har gått ut or seg selv. Tro kalles giverglede, Binas egenskap, lys fra Hassadim. Når jeg befinner meg på et spirituelt nivå, i hvilken som helst tilstand, utvider jeg evnen min til å gi og elske. Dette kalles «tro», som begynner å dominere, å overvinne mottakerønsket og egoismen. Fornuft er lyset som fyller vårt egoistiske ønske. Tro derimot, er giverglede, betingelsen for å avansere spirituelt.

Etter kongressen i St. Petersburg 2013 hørte jeg mange folk si at «dette var første gang vi følte at vi virkelig oppnådde noe.» Ja visst, etter denne kongressen følte vi først samhold og ikke hver og èn for seg selv, men noe felles, en felles masse som knyttet oss sammen og lukker alle inn i seg. Vi har i tillegg funnet ut at der er forbindelse mellom hva som skjer med oss og det vi studerer i hovedkildene (delvis i Zohar,delvis i artiklene til Baal HaSulam og Rabash) om betingelsene for forbindelse mellom mennesker innenfor gruppen, betingelsen for samhold.

Alt dette er kommet oss mye nærmere. Vi synes å ha stadfestet at utviklingen vår er riktig. Det betyr at vi har fått ny kunnskap. Og hvordan kan vi nå gå i tro over den påkrevde fornuften?

På dette stadiet kan jeg selvfølgelig være glad for overbevisningen om at jeg er på rett vei, at jeg har en lærer som ikke lurer meg, at jeg har kastet tvilen og løst etpar problemer. Men jeg falt tilbake til mottakerønsket og fikk litt av lyset over disse ønskene. På den ene siden er det flott at jeg fikk dette, slik må det være. Vi må aldri tvile på at det vi har fått og hvor vi befinner oss er slik det bør være og at vi har fått det av skaperen. Og nå kommer et nytt spørsmål: Hvordan skal vi gå videre?

Det neste jeg må gjøre er å lukke øynene for alt jeg har fått og gå videre til tro over fornuft: å trenge gjennom til neste nivå med det fakta at jeg ikke ønsker å se på den tilegnede kunnskapen eller å legge merke til at alt som eksisterer i meg i dag er bevis på at jeg er på rett vei. Jeg ønsker å gå videre med øynene lukket, bare for givergledens skyld. Det vil si at jeg ikke må tenke på beviset jeg har for å være på rett vei eller om jeg er overbevist om at jeg befinner meg i riktig gruppe, med riktig lærer eller ei.

Går vi i tro, er betingelsene helt annerledes, de motsatte av fornuft. Det vil si, givergleden står i kontrast til mottakerønsket, slik skaperens egenskap står i kontrast til skapningens. Så det neste nivået vi trenger å dekke, som vi må stige til, realiseres ikke ved vår fornuft eller overbevisning, men tvert imot, når vi hever oss over dem.

Med andre ord, det jeg nå ønsker å gjøre er kun å gå med giverglede, uten å legge merke til noen ting, på tross av hva jeg fikk på kongressen, på tross av følelsen som overbeviste meg, livsgrunnlaget. Det er det eneste som interesserer meg og jeg vil trenge inn i det.

Fra den virtuelle leksjonen, 21/7/13

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Hva betyr det å bringe skaperen inn i vårt samhold?

Svar: Det er følelsen av at det er umulig å holde fast ved dette samholdet uten skaperen. Vi mister det gradvis, fordi vi mangler alle årsakers årsak, den eneste kraften som opprettholder hele virkeligheten. Det er dette vi trenger!

Slik er det et individ fornemmer seg selv i denne verden. Det er på tide at vi avdekker det store systemet som er utenfor vår barnslige lekeplass og at vi forstår hvordan det fungerer og hvordan skaperen har gjort alt klart for oss. Det er dette som kalles avdekkelse av skaperen.

Tiden er inne nå, etter å ha oppnådd og smakt følelsen av samhold. Nå må vi oppdage den Ene som har skapt og oppfyller dette samholdet.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 18/7/13, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:
Den tomheten som vi må finne hos oss og fylle, er det arbeidet med egoet?

Svar: Absolutt. Tomhet er et egoistisk ønske som dukker opp hos meg som jeg vil fylle. Det kan dreie seg om enkle fysiske begjær og det kan være spirituelle ønsker. De spirituelle ønskene er litt mer kompliserte, siden jeg aldri kan oppfylle dem alene. Og selv de fysiske tilfredsstilles i grunnen bare relativt.

Tanken er at jeg må realisere de spirituelle ønskene som dukker opp hos meg i en annen, for å fylle ham, som er det samme som å forvandle «minus» til «pluss». En Kli er et veldig negativt ønske, eller minus. Jeg utfører en Tzimtzum (begrensning) på det, Masach (skjerm), deretter Ohr Hozer (tilbakevendende lys) – og til tross for dette negative ønsket setter jeg en annens tilfredsstillelse foran mitt eget ønske. Det som følger er at jeg forvandler følelsen av tomhet til en mekanisme for å glede andre, eller skaperen – som faktisk er en og samme sak.

Fra Kongressen i St. Petersburg, «Dag èn», 12/7/13, Leksjon 2

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →