Menneskeheten har i uminnelig tid trodd på et liv etter døden, men den kommende verden er faktisk neste nivå.
Det finnes i alt fem virkeligheter/verdener: Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira og Assiya. Hver av dem er inndelt i fem Partzufim og i hvert Partzuf er der fem Sefirot. De utgjør totalt 125 nivå og hvert nivå kalles også en verden. Det handler om en viss «plass» i mottakerønsket mitt som har visse egenskaper.

Jeg oppnår til sist stabilitet, jeg er i min nåværende tilstand og føler da at jeg forstår, oppfatter og lever ifølge definisjonene, verdiene, oppfattelsen og metoden for oppklaring som er typisk for dette nivået. Dette nivået er min virkelighet, «denne verden.» Alt befinner seg på dette nivået, inkludert de største kabbalistene som også befinner seg på nivåene av den uorganiske, organiske og animale naturen av sin eksistens.

Denne tilstanden har vi fått fra starten av. Det er ingen som spør om jeg har lyst til å bli født her.

Men jeg kan tilføye neste nivå og neste virkelighet til den nåværende tilstanden. Det sies: «I din levetid skal du se din verden.» Det vil si at jeg må oppnå den her og ikke etter døden. Derfor kalles læren om kabbala «avdekkelsen av skaperen for skapningene i denne verden.» Jeg kan avdekke skaperen på nivået til denne verden. Avdekkelsen av skaperen kalles oppdagelsen av et nytt nivå av de 125 nivåene. Det er slik jeg oppnår det, ved å begynne fra det minste til jeg når det fulleste målet.

Den neste virkeligheten vil avdekkes hvis jeg former bildet av giverglede av de tingene jeg har forberedt. Da vil jeg oppnå nye følelser og en ny oppfattelse i det bildet, i mitt nye ønske om å gi. Dette blir min neste virkelighet, ett av de 125 nivåene.

(122326)

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/12/13, Writings of Baal HaSulam

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kropp og sjel, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I nyhetene (fra True Activist):
«Diskusjon om religion og spiritualitet har forårsaket mer splid enn noe annet tema opp gjennom historien. Mens troen på et synkronistisk design har hjulpet mange å nå ufattelige høyder, avviser andre rett ut selve idèen om en høyere eksistens – eller evig liv.

«Fra et vitenskapelig aspekt, foretrekker mange å anta selve oppfatningen om et liv etter døden som latterlig – eller i det minste som usannsynlig.

«Men èn ekspert hevder at beviset på liv etter graven finnes i kvantefysikken. Professor Robert Lanza tror at teorien om biosentrisme lærer at døden, slik vi kjenner den, er en illusjon skapt av bevisstheten vår.

«En rekke spirituelle tekster lærer at «eksistens» på dette planet er en erfaring for den ubegrensede, udødelige sjelen. Men troen på det ukjente har vært grunnlaget som formet åndelig tradisjon, ikke vitenskap. Professorens funn kan endre dette.

«Vi ser kun på livet som en aktivitet av karbon og et tilsetningsstoff av molekyler – vi lever en stund, deretter råtner vi i jorden, sa Lanza på nettsiden…

«Biosentrisme er troen på at liv og biologi er sentrale i virkeligheten og at livet skapte universet og ikke motsatt. Dette antyder at personens bevissthet bestemmer form og størrelse på objekter i universet.»

Min kommentar: Kabbala snakker om dette siden Adams dager. Fornemmelsen av verden er subjektiv. Foreløpig fornemmer vi eksistens gjennom det vi kaller kroppen, dvs. i de fem sanseorganene våre. Kabbala gir alle muligheten til å utvikle ekstra sanseorganer og på den måten oppleve en annen virkelighet, som er høyere enn eksistensen i den dyriske kroppen.

(121080)

Kategori: Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan kan man enklest forklare folk som er langt fra Kabbala at sjelen er evig og uforanderlig, til tross for at verdensbefolkningene øker.

Svar: Verdensbefolkningen øker som et resultat av ytterligere fragmentering av dens felles sjel. Da vi «faller» hele tiden og mister stadig spirituell støtte, blir egoet større: for at vi skal kunne korrigere dette på en enklere måte, blir partiklene til sjelen mindre og mindre. Ellers ville vi ikke ha vært i stand til å takle et så stort ego.

Sjelen er en for alle, vi er alle dens partikler. Til den grad vi kan passe sammen, oppdager vi denne egenskapen, denne beholderen som kalles «sjel»

Fra Convention in Krasnoyarsk 6/14/13, Leksjon 2

Kategori: Adam-Den felles sjel, Kongresser, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr «… men den syvende dagen er Sabbat for HERREN din Gud, på denne dagen skal du ikke arbeide, hverken du, eller dine sønner, eller dine døtre, eller dine mannlige tjenere, eller dine kvinnelige tjenere, eller ditt fe, eller den fremmede som er innenfor porten din…?»

Svar: Dette er et menneskes private ønsker; mitt fe, min mannlige tjener osv, er alle nivåer av ønskene mine og de er inni meg. De er det eneste jeg står ansvarlig for.

Spørsmål: Utføres korreksjonen fra den mest kompliserte til den enkleste?

Svar: Nei, den realiseres ved å integreres med alle ønskene på hvert spirituelt nivå. Du kan ikke korrigere den ene delen litt mer og den andre delen litt mindre, så arbeidet gjøres både med «den mannlige tjeneren» og «feet», med alle ønskene og i enhver tilstand! Hesed, Gevura, Tifferet, Netzach og Hod er nødt til å korrespondere med hverandre og være èn enhet.

Den ene går inn i den andre og slik kommer en uke til sin slutt. Den påfølgende uken er den neste enheten. Du får en ny «pakke» som du må korrigere, en ny realisering av egenskapene dine.

Fra KabTV`s «Secrets of the Eternal Book», 25/2/13

Kategori: Kropp og sjel, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva forblir uforanderlig i et menneske som utvikles spirituelt og hva er det som endres?

Svar: Det eneste som ikke forandres er intensjonen mot det rette målet som man noen ganger prøver å skape. Bortsett fra det endres alt og ingenting blir som det var før. Du taper alt, bortsett fra den rette intensjonen – hvis du har skapt den. Alt annet synes bare å tilhøre deg, din eksistens inkludert og du har fått det kun for å skape intensjonen.

Det tas ingen hensyn til denne virkeligheten eller den spirituelle. Kun intensjonen, som vi kan skape som resultat av all vår innsats, står igjen. Det er den spirituelle beholderen, sjelen.

I den intensjonen ser du den uendelige virkeligheten, som er deg selv. Hva er den virkelige realiteten? Det er graden av realisering av deg selv i det øvre lyset, i likhet med det, i å bli identisk med det. Alt dette realiseres kun i intensjonen og ingenting bortsett fra den står igjen.

Det finnes ikke noe annet enn intensjonen. Det vil si at i virkeligheten eksisterer ingenting annet. Alt annet er innbilt og synes bare som om det eksisterer akkurat nå, for at du skal kunne tilegne deg intensjonen. Du må tross alt ha et sted å bo. Hvem er det som skaper intensjonen? Det er det samme menneske som du nå oppfatter som deg selv, som bor og eksisterer i denne virkeligheten. Hva behøver du det for? For å danne intensjonen.

Når du har skapt ferdig intensjonen fra begynnelsen på stigen til de spirituelle nivåene og til dens slutt, vil hele verden, hele virkeligheten forsvinne fordi den i virkeligheten ikke eksisterte. Det bare syntes som om den eksisterte, for at du skulle utvikle rett intensjon.

Nå ser du hvor viktig aktiviteten du engasjerer deg i er – skapelsen av din evige profil, mennesket som ligner skaperen.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 17/3/13, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Intensjon, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Når man går videre til det neste spirituelle nivå vil aspirasjon for penger forvandles til en anti egoistisk egenskap kalt en ”skjerm”.  Så hva skjer med den seksuelle lysten?

Svar: Verken seksuelle begjær, heller ikke ønsker for rikdom, makt og berømmelse, eller noen egoistiske begjær i vår verden blir forvandlet til det neste nivå. De er bare egoistiske begjær på nivå med vår verden. Derfor må vi bare utføre en begrensing på dem.

På det neste nivået dukker nye begjær opp: begjær om å bli nærmere og det motsatte begjæret om avvisning. Alle begjær rettet mot avvisning er egoisme som må korrigeres. Så hvis du vil spise to middager eller nyte noe annet, er ikke dette begjærene en person må korrigere.

Spørsmål: Må de utvikle seg til det maksimale?

Svar: Når du er engasjert i spirituell utvikling vil du åpenbart begrense dem. Dette betyr at når de våkner må du realisere dem på noen måte. Men de er ganske enkelt et middel for din sjel til å utvikle seg fremover, akkurat som kroppen din.

Fra KabTV’s “Talks with Michael Laitman,” 3/11/12

Kategori: Egoisme, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Folk begynner allerede å innse at ting bare kommer til å forverres i verden. Allikevel befinner kabbala seg langt fra massene. Hvordan kan vi dekke denne avstanden? Og hvorfor er den der?

Svar: Den er der, for at både vi og menneskeheten skal få muligheten til å gjøre en innsats. Denne adskillelsen lar oss og det eksterne samfunnet arbeide gjensidig i forhold til hverandre. Denne avstanden ble skapt med hensikt: Her må du sette inn kunnskapen, innsikten og forståelsen din.

Det kan synes som om det forhindrer fortsettelsen av en naturlig prosess. En gang i tiden klatret apene ned fra trærne og ble etterhvert til primitive mennesker. Deretter fulgte æraen med trelldom, middelalderen og den kapitalistiske perioden. Og i dag, når denne utviklingen har resultert i et sammenbrudd, kunne folk begynt å innse behovet for godt samhold. Hvorfor fortsetter ikke denne utviklingen automatisk?

Fordi mennesket da aldri ville komme til syne. Det ville vært den samme apen som kom ned fra trærne, drevet av sin egoisme. Vi innser ikke at vi er fullstendig underkastet kontrollen av forkjærligheten til oss selv. Om jeg kunne se det systemet som vi alle eksisterer innenfor, ville jeg sett at jeg ikke utfører en eneste ting selvstendig. I en slik situasjon kommer ikke skapningen fram. Trekk hvem som helst gjennom et filter av uavhengighet – og ingenting blir igjen av dem – ingenting bortsett fra den øvre kraften, som var der til å begynne med.

«Hvordan dannes et menneske?»: Dette er spørsmålet. Et menneske kan bare dannes ved å sørge for at det får mørke, litt kunnskap og litt styrke – for å gi det en mulighet til å finne en måte å overvinne sin natur og skape noe motsatt seg selv, utfra mørket, uten mye kunnskap eller forståelse. Da vil en ønske å ta de nødvendige komponentene fra skaperen og villig overgi seg til omgivelsen, som vil forplikte en til å gjøre det. Og gjennom dette gjensidige arbeidet, blir en istand til å tilegne seg en overnaturlig form, en form som står over ens natur. Denne formen kalles et «menneske» (Adam), en form som skaptes uten å ta i bruk Reshimot (informative gener), som vi har iboende i oss fra den tiden vi var primater.

Fra den daglige kabbalaleksjonen, 19/9/12, «Introduction to The Book, Panim Meirot uMasbirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Evolusjon, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Har verden en mulighet til å nå korrigering iløpet av de 228 årene som gjenstår av de 6000 årene vi ble tildelt – og hvordan vil vi fornemme det?

Svar: Ingen vet sikkert hvor mye tid gjenstår før Gmar Tikkun (korrigeringens avslutning). Profetene omtalte dette mye i skjulte hentydninger. Det viser at heller ikke de visste når det ville inntreffe, siden det relateres til vår frie vilje. Baal HaSulam trodde at Gmar Tikkun ville skje i morgen, om ikke i dag, siden alt er gjort klart for det ovenfra!

Vi tror også at det vil skje snart. Vi baserer vår tro på det som skjer i verden i dag, selv om ingen vet noe med sikkerhet. Det sies at korrigeringen kommer til å ta 6000 år, noe som tilsier at det er 228 år igjen. Men er det virkelig  denne tidsperioden vi har for å nå Gmar Tikkun, på en god måte eller på en dårlig måte?

På en god måte kan vi nå korrigeringen i morgen, eller selv i dag. Det finnes ingen begrensning her. Ønsker vi å bli korrigert, vil ønskene våre umiddelbart påkalle innflytelsen av det øvre feltet over oss. Ingen spesiell ordning fra skaperens side er nødvendig. Vårt ønske er tilstrekkelig for å fremkalle det. Vi kontrollerer selv tilstandene vi befinner oss i.

Vi vet ikke når det vil skje, men når vi nærmer oss Gmar Tikkun – etter avdekkelsen av den øvre virkeligheten, som kalles en spirituell fødsel – fornemmer vi fortsatt denne virkeligheten i alle de 125 gradene av spirituell oppstigning. I samme øyeblikk som vi når generell korrigering og alle er korrigert, oppstår en kontakt mellom alle beholderne, mellom alle de individuelle spirituelle ønskene – og da forsvinner vår virkelighet, siden der er èn generell beholder for alle mottakerønskene.

Når dens siste partikkel beveger seg mot påvirkning og giveregenskap, gjenstår ikke ett eneste ønske som ikke er korrigert og eksisterer for å gi. Fornemmelsen av denne virkeligheten, som kun eksisterer innenfor det egoistiske ønsket uten noen Masach (skjerm) vil derfor forsvinne! Og kun den øvre virkeligheten gjenstår!

Siden alle ønskene er forbundet, forènes alle virkelighetene og blir til èn generell øvre virkelighet – på nivået av Ein Sof (uendeligheten). Så ved å oppnå Gmar Tikkun med hele verden, vil fornemmelsen din av denne virkeligheten opphøre. Du trenger den ikke lengre! Du vil heller ikke lengre ha noen beholder for å oppfatte den med, siden du har korrigert det siste egoistiske ønsket ditt. Da vil denne realiteten forsvinne fra fornemmelsen din.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 21/6/12, Shamati #30

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Fri vilje, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Mennesket bedømmer seg selv ifølge sine følelser.

Aksepterer jeg betingelsen som sier: «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Han er den gode og kjærlige, han fyller alt uten grenser og da fornemmer jeg ham ifølge min likhet med ham, ifølge loven om likhet i form. Og er jeg motsatt ham, føler jeg meg som dårlig, eller jeg fornemmer det øvre lyset som noe dårlig; det finnes ingen forskjell. Den som beskylder andre, beskylder faktisk seg selv og sine egne egenskaper.

Men har jeg akseptert at «Det finnes ingen annen enn ham», er skaperen betingelsesløst god. Da fyller han alt, jeg fornemmer det gode og befinner meg faktisk i denne godheten; jeg føler den virkelig.

Hvordan? I forbindelsen med vennene mine. Men hvilken detektor, hvilken sensor anvender jeg?

Vi må lære oss å forstå tydelig skaperens framtoning, avdekkelsen av forsynet, holdningen han har til oss.

Føler jeg det inni meg, er det en egoistisk fornemmelse; jeg har det bra i dag, er i godt humør, har sovet godt, jeg våknet opp og alt er bare bra.

Vi bør lære oss å forstå hvordan vi føler dette i den sansen som kalles «sjelen». En «sjel» er hengivenhet. Den er forbindelsen av punktene i hjertene våre, den gjensidige lengselen i gruppene våre, i holdningen vi har til verden, til menneskeheten, til alt.

Fra Vilnius kongressen, 25/3/12, Leksjon#5

Kategori: Kongresser, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål:  Når et individ begynner å forholde seg til alt ifølge prinsippet «Det finnes ingen annen enn ham», virker det som om de slutter å fungere i livet; de mister jobben, familieproblemer oppstår og den materialistiske grunnmuren smuldrer sammen. Til syvende og sist forstyrrer det også den spirituelle progressen. Vi vet at det også finnes et annet perspektiv: «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?» Hvordan skjelner jeg når jeg i «Det finnes ingen annen enn ham» må finne det andre perspektivet og forholde meg til livet ifølge «Hvis ikke jeg er for meg, hvem er da for meg?»

Svar: Vi bør ikke strø rundt oss med disse uttrykkene så løst, siden de i prinsippet handler om andre nivåer. Vanligvis refererer de til spirituell  utvikling og ikke bare til legemlig.

Hva kan gjøres for at en skal kunne peile seg riktig inn mot målet, for ikke å gjøre tabber i livet? Det er vanskelig. Jeg vil gi et eksempel på hvor vanskelig det er.

Jeg sluttet også jobben min. Jeg hadde en stor og vellykket klinikk med tolv leger, stor betjening, teknikere osv. Omsetningen lå i millionklassen, ifølge den tiden. Jeg simpelthen ga den bort. Ga den bort! Jeg hverken solgte den, eller leide den ut, men ga den bort for å kvitte meg med administrasjonsansvar – og satt igjen uten et rødt øre. Jeg kunne ikke fortsette med arbeidet. Derfor forstår jeg mennesker som har det sånn.

Det aller beste er å ha en vanlig jobb. Min lærer, Rabash, sa det samme. Han ble hele tiden tilbudt forfremmelse på arbeidsplassen. De ville han skulle påta seg administrativt lederskap. «Absolutt ikke! Jeg er en vanlig arbeidsmann.» «Men du vil tjene fem til ti ganger mer enn du nå gjør.» «Jeg har ingen ønsker om det.»

Til siste arbeidsdag, til han gikk av med pensjon, var han en vanlig kontorarbeider. Han arbeidet på ligningskontoret. Der fyllte han ut skjemaer og ulikt papirarbeid. Han kunne denne mekanikken inn og ut og hadde ingen ønsker om å klatre oppover i systemet. Han fortalte at mens han fyllte ut skjemaer på autopilot, var han samtidig istand til å reflektere over sitt spirituelle arbeid. Og før det arbeidet han i byggebransjen og mange andre steder, som vanlig arbeider.

Det er vanskelig for et menneske som har en kreativ jobb der han må skape noe. Er arbeidet mekanisk, uten spesielle krav til kreativitet, som på en fabrikk, eller et verksted, kan man fortsette å arbeide. Det er ingenting å skamme seg over. Man er forpliktet til å arbeide. Mennesket er forpliktet til å gifte seg, få barn, familie og ha en jobb. Slik eksisterer en innenfor denne virkelighetens rammeverk og derfra kan en utvikle seg videre.

Gruppen må støtte og bistå en i dette. Men igjen, man skal arbeide for å sørge for normale levevilkår for familien og ikke for unødvendige ting. Det er man pålagt å gjøre. Hvordan kan vi hjelpe hverandre? I gruppen må det være en atmosfære der en er forpliktet til å se etter vennene, så de ikke faller og ikke forsømmer arbeidet. Og når noens ektemenn har problemer, må partnerne informere gruppen om det.

Fra Vilnius Kongressen, 24/3/12, Leksjon 3

Kategori: Gruppearbeid, Kongresser, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →