Spørsmål: Hvordan ser en spirituell gruppe ut?

Svar: På utsiden finnes ingen spesielle tegn. Alle ser ut som vanlige mennesker. På innsiden finnes alt vi leser om i kabbalatekstene. Du ser de samme ansiktene, men du vil behandle dem annerledes.

Du føler den indre nettverksforbindelsen mellom dere. Det er dette som danner stedet der den spirituelle virkeligheten avdekkes. Det er som når du har fått en lommelykt. Du skrur den på – og i lys av den begynner du å skjelne steiner, trær, dyr og mennesker; en hel verden.

Den skinnende lommelykten er holdningen din mot de andre, det gjensidige ansvaret du føler overfor dem. I det gjensidige ansvaret som stammer fra deg begynner du å oppdage det øvre systemet og å se hva som finnes der, rett foran deg, der er trær, dyr og mennesker som du ikke så tidligere.

Men alle de uorganiske gjenstandene, plantene, dyrene og menneskene er ikke fysiske – som i vår virkelighet. De er spirituelle. Dette er bildet som avdekkes for deg. Det er de samme kjente ansiktene, men du oppdager den indre forbindelsen mellom dem.

For mange år siden så jeg en film om et diamanttyveri. Ranerne anvendte en spesiell spray som gjorde dem istand til å se laserstrålene som aktiverer alarmen når noen forsøker å gå gjennom rommet.

Det er som om du sprayer en spesiell spray rundt deg, som en sky av følelsesmessig holdning, av fordeling, en følelse av samhold og gjensidig ansvar. I den oppdager du laserstrålene som forbinder oss med hverandre og ser hvordan de krysser og knytter alle sammen med hverandre.

Du oppdager denne forbindelsen og ser hvordan det opererer og styrer alt. Du ser hva det virkelig er som motiverer alle.

Nå ser du at alle beveger seg, men skjønner ikke hvilke krefter det er som beveger dem. Da begynner du plutselig å fornemme, både fysisk og internt, hvordan en hånd opptrer og beveger marionetten fra den ene siden til den andre. Det er avdekkelsen av styret og  det øvre forsynet.

Følgelig lærer du å tilpasse deg systemet til denne skjebnen, akkurat som en god hest tilpasser bevegelsene i følge rytterens ønsker.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 20/1/12, Shamati #174

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Kropp og sjel, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, «The Freedom»:  Oppnåelse av tilfredsstillelse forårsaker ingen sorg. Avståelse grunnet fortvilelse er fyllt med smerte og sorg og kan derfor kalles «delvis død».

Når vi hever oss til et nytt ønske, til et nytt nivå av oppvåkning, føler vi en voksende fortvilelse som ender opp i døden. Vi dør ikke fysisk sett, noe som allikevel forventes at vi gjør – poenget er at ånden vår slukkes.

På det levende nivået dør ånden samtidig med kroppen. Men så lenge kroppen lever, kan vi finne en kilde som gjør oss i stand til å heve oss på ny hver gang – en ny oppvåkning. Der fornemmer vi liv og livskraft i så stor utstrekning at vi løsrives fra fysisk eksistens og dens avhengighet av kroppen – og begynner å leve i en oppvåkning uavhengig av det fysiske. Det blir til to forskjellige ting for oss, som skrevet står: «i dette livet skal du se virkeligheten din».

Slik oppnås nye beholdere, ønsker, å føle livet med. Det begynner når man er nede: når man ikke føler noe liv i giverbeholderne, ser man seg selv som død. Da endrer man årsaken, oppvåkningsbeholderen, fra mottakelse til giverkraft – påvirkningskraft – og kvitter seg med den spirituelle og fysiske «dødsengelen».

Spirituelt beveger man seg mot påvirkningsbeholderne, giverkraften, som ikke hører til i vår virkelighet. De dør ikke når den biologiske kroppen dør. De føler ikke lengre forbindelsen med den når tiden for nedbrytelse og tilbakevending til grunnmaterialene den ble dannet av kommer, slik det alltid skjer. Men på samme tid oppnår man oppvåkning i giverbeholderne der man fornemmer liv og livskraft. Man kan alltid tilføre noe til disse beholderne.

Livet måles ikke i ens nåværende mangel, eller ønske, men snarere  i et tillegg til ønsket, ved en hastighetsøkning som konstant faktor. Vi skulle alltid oppføre oss som «en kroket gammel mann» som leter etter noe han har mistet. Vi må alltid passe på at vi ikke mister lengselen etter målet. Når vi utfører arbeidet slik, er vi unge i sjelen. Ellers utvikler vi oss til «barn som er blitt gamle» og pensjonerer seg uten å ha modnet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/1/12, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kropp og sjel, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Baal HaSulam, “The Freedom”: Når han oppnår skapelsens mål og skaperen tar imot nytelse fra han, vil menneskets essens som er kledd inn i hans tilfredshet kunne ta imot fullstendig evighet, akkurat som han, siden dette er hans vilje. Slik har han blitt belønnet med frihet fra dødsengelen.

Baal HaSulam knytter begrepet frihet til oppfattelsen av virkeligheten. Vi lever i en verden full av krefter. Det finnes ingen materie; den fremstår for oss kun gjennom påvirkning av ulike krefter som stabiliserer denne følelsen for oss.

Jeg opplever den uorganiske, organiske, animalske og menneskelige naturen i alle sine former og på ulike måter. Disse fire kategoriene som fyller mitt følelsesområde er krefter som avdekkes i mitt ønske og som tiltrekker seg, som på en skjerm, bildet av den tredimensjonale, varierte verden.

Dette skjer fordi mitt ønske om å ta imot deler den generelle giverkraften, også kalt lyset, inn i mange typer og nivåer av interne reaksjoner. I det store og det hele skaper dette bildet av den verden der jeg føler og ser alle disse handlingene.

Fra starten av ble jeg derfor gitt en følelse som jeg ikke trengte forberedelser for å oppnå. Jeg har allerede et ønske om å ta imot, og inni det føler jeg verden. I tillegg til dette ser jeg store prosesser innenfor den uorganiske, organiske og animalske naturen, og også mellom disse nivåene. Det handler faktisk om vår indre virkelighet, men vi henter navnene til objektene og fenomenene i den fra det laveste nivået i henhold til prinsippet om grenene og roten.

Jo høyere jeg løftes, jo nærmere kommer jeg lyset gjennom lagene som finnes i mitt ønske. På det laveste nivået ser jeg et bilde av denne verden. Deretter løfter jeg meg til det neste nivået, til ønskene som er nærmere lyset, og disse kreftene står foran meg i form av Partzufim, virkeligheter, og Sefirot. Deretter ser jeg sammenhengen mellom grenen og roten i alt, og i henhold til dette kaller jeg formene som jeg føler for ønsker og forholdet mellom kreftene for lignende navn fra vår verden. Slik blir grenenes språk formet.

Gjennom å løfte seg til det spirituelle nivået, endrer ønskene mine seg. Det er med andre ord slik at jeg endrer meg, og slik løftes jeg til nivået som tilsvarer denne endringen og oppnår likhet med skaperen. Selv om dette kun er det første av de 125 stegene (1/125), eksisterer jeg allerede på dette nivået.  På det neste nivået eksisterer jeg allerede på nivået 2/125. Det betyr at jeg tar på meg en form som ikke forsvinner. Alt er rettet mot giverkraften, akkurat som lyset. Jeg henger fast i det. Jeg er den samme beholderen som den fyller. Slik befinner jeg meg allerede i evigheten, i skaperen. Jeg har tatt steget inn på hans område gjennom mine ønsker, og dette er et løft til det levende nivået, flukten fra «dødsengelen».

Det er samtidig slik at det ikke forstyrrer meg at mitt første nivå befinner seg i min oppfattelse hele tiden, helt fram til løftene tar slutt. Jeg må løftes til dette punktet og bli værende der, for når jeg korrigerer mine ønsker er det fra dette nivået jeg må begynne løftet hver eneste gang. Jeg kan ikke bare løftes fra det nåværende spirituelle nivået til det neste. Jeg må falle og akseptere enda et tillegg til det korrupte ønsket, og deretter løftes til det samme ønsket på et høyere nivå.

Alle de korrupte ønskene utvikler seg fra det laveste nivået. Siden kreftene i filteret av mine ønsker også viser bildet av denne verden, må dette bildet derfor hele tiden stå foran meg. Gjennom å føle det kan jeg løftes videre oppover stigen, fra det ene nivået til det andre, helt til Ein Sof.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 12/01/2012, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel - Inga kommentarer →

Spørsmål: Som psykiater kan jeg helt klart se for meg mennesker som følger dette utdanningsprogrammet for helhetlig utdannelse i tre til fire år. Tror du at det er tidsbegrensinger her, eller vil menneskene fortsette å studere dette hele sitt liv?

Svar: Ikke før hele menneskeheten oppnår det høyeste helhetsnivået med naturen, der vi alle er knyttet opp til den internt på en bortimot instinktiv måte, der vi jobber med den sammen, ser jeg ikke for meg at vi på noen som helst måte kan gi slipp på dette arbeidet eller avvise det. Naturen vil uansett øyeblikkelig presse oss mot balanse med seg selv gjennom alle slags plager og hindringer.

Når det gjelder hva som vil skje etter at vi har oppnådd denne tilstanden, så vet jeg ikke svaret på dette. Enn så lenge, gjennom å observere denne utviklingstrenden, det vil si naturens oppførsel i henhold til oss, kan man si at den garantert vil lede oss til en fullstendig balansert tilstand.

Kommentar: Det finnes altså et slags høyere mål i denne metoden som vi til slutt vil oppnå?

Svar: Jeg tror at gjennom å gjøre dette, vil mennesket oppnå den informasjonen som ligger i dybden av sin skapning, som eksisterer som om den er utenfor kroppen. Vi eksisterer i vår kropp for en bestemt periode, mens informasjonen og dens sirkulasjon i sine ulike reinkarnasjoner er evige. Nå kommer sirkulasjonen av denne informasjonen til syne gjennom kroppen, selv om den kan vise seg på andre måter også.

Praktisk sett løfter vi oss her til et fantastisk nivå. Det hender at vi snakker om livet etter døden, eller noe lignende. Vi løfter oss likevel til nivåene som mange mennesker, som for eksempel Wolf Messing, allerede føler i denne verden.

Jeg tror at alle menneskene i hele verden kan oppnå dette. Mennesket løfter seg med andre ord over lykkens vilje, over sin egen skjebne.

Samtale om helhetlig utdannelse 12/12/11

Kategori: Helhetlig utdannelse, Indre arbeid, Kropp og sjel, Spørsmål og svar, Utdannelse - Inga kommentarer →

Fra læren om kabbala vet vi at alt det beste i våre personlige liv – enten vår nåværende egoisme, eller noe høyere vi streber etter, all godheten i ønsket om nytelse, eller ønsket om å tilfredsstille – enten i denne virkeligheten, eller i den øvre virkeligheten – kun oppnås gjennom samhold.

Nå oppdager vi dette gjennom temmelig vanskelige og ubehagelige former: vi støter på problemer og synker ned i krisen. Alt dette er organisert for å vise oss at vi må knytte oss sammen, siden vi ganske enkelt ikke har noen annen mulighet. Naturen presser oss og gir oss ikke annet spillerom.

Læren om kabbala  tilbyr oss hjelp i slike situasjoner. Den sier: «Jeg vil hjelpe deg å oppnå samhørighet. Du ser selv at du ikke har andre muligheter. Dette er eneste måten å ordne livet.»

Tenk deg at vi ikke ønsker dette, men hvordan kan vi ellers oppnå lykke? Vi tiltrekkes av evighet, fullkommenhet, tilfredsstillelse både i denne og den framtidige virkeligheten; vi ønsker å heve oss over liv og død. Om vi laget en liste over hvordan vi ser for oss forbrukervelferd, ville den ikke bli lang – den ville inneholde ti punkt maksimum. Jeg ville henvise til nytelse, enten det er i hjerte eller sinn. Og den eneste måten å oppnå det er gjennom samhold.

Så nå oppdager vi dette på grunn av håpløshet. Kabbala er redningen. Den tilbyr ikke å omgå denne fastsatte betingelsen. Den lover ikke beskyttelse. Den lar oss ikke komme inn i den spirituelle virkeligheten gjennom bakdøren. Dette er umulig, for det henviser til en naturlov.

Allikevel hjelper kabbala oss å virkeliggjøre det på den gode måten. Ja, tilstanden er ubehagelig og smaker bittert. Men bitterheten kan vendes til søthet og ubehaget kan overkommes gjennom gjensidig innsats, musikk, en felles gledesstrøm, festlige seremonier og underholdningsprogram.

Vi har et vanskelig arbeide foran oss; vi må gjennomgå en indre endring. Det kan sammenlignes med noen som er villig til å undergå en operasjon, for han vet at livet blir bedre etterpå.

Læren om kabbala hjelper oss gjennom denne operasjonen som kommer til å forandre oss fullstendig. Vår tankemåte, vår oppfattelse og forståelse av virkeligheten, alle våre handlinger og våre mål, våre sinn og våre sansemekanismer – alt dette må endres. Vi må ta ut det gamle programmet og innsette et nytt.

Kabbala forklarer at de grunnleggende egenskapene ikke endres. Dine medfødte egenskaper og oppnådde ferdigheter vil fortsatt være der. Du endrer bare programmet som bestemmer hvordan du oppnår ulike mål i livet. Og da vil du plutselig se at du kan virkeliggjøre alle sammen.

Nå føler du deg skuffet og hjelpessløs, fordi du har feil program. Du må oppdatere det, for å kunne oppnå alt det beste du nå ønsker deg.

Og gradvis begynner du å ta dine første skritt. Endringene forårsakes ikke av naturlig press eller lidelse som kommer ovenfra, der naturen avdekker problemer og feil og tvinger oss til å rømme. Når vi føler at vi holdes tilbake, retter vi oss mot den neste tilstanden.

Som Baal HaSulam sier; vi er ikke i stand til å forbli i den nåværende tilstanden når den blir uholdbar. Vi går inn i den nye tilstanden uten valg. Den nye tilstanden tiltrekker oss ikke. Hadde den gjort det, ville vi ha valgt den. I følge vår natur holder vi ut så lenge vi kan og er bare villige til å foreta en forandring når vi har nådd smertegrensen.

Selv da er ikke situasjonen den mest behagelige. Det er som om vi ble nødt til å flytte, forlate hjemmet med alle våre eiendeler, ankomme det nye stedet og assimileres der… Disse endringene medfører ubehag. Men lidelsen tiltar så mye i styrke at vi tvinges til å utføre denne «flyttingen». Slik foregår framgangen i den menneskelige utviklingen.

På den andre siden, åpner kabbala opp for nye horisonter og viser oss hvor godt livet er der framme. Naturens mål er tross alt ikke å presse oss med slag, men den skaper betingelser der vi selv kan utvikle oss mot godhet.

I sredet for press bakfra, vil vi da føle at vi blir tiltrukket forfra. Det er til stor hjelp. Tidligere følte vi at toget vårt ristet som følge av hostingen fra motoren bak. Nå føler vi en annen motor som trekker oss forfra.

Kabbala sier at utviklingen vår i det 21. århundre virkeliggjøres gjennom samhold. Det har aldri tidligere skjedd. Tidligere utviklet alle seg individuelt. Nå er tiden for samhold, for å inkluderes i hverandre, for at alle oppnår en felles beholder inni seg. Da vil alle vokse på samme nivå, som skrevet står: «Individet og allmennheten er lik». Alle vil føle likhet med uendeligheten, den øvre kraften og oppfatte og omfavne hele virkeligheten i seg selv.

Vi må oppnå en ny kraft for å virkeliggjøre det – giveregenskapen, samhold og gjensidig inkludering med andre. Derfor ledes vi til en gruppe, tilstanden for den første foreningen, selv om denne foreningen er ekstern. Den er allikevel en forening av mennesker som oss selv, som streber mot det samme målet.

Når vi leser Zohar, lenges vi mot denne kraften som tiltrekker oss og vi gjør en innsats for å knytte oss sammen. Vi hjelper denne kraften, deltar i prosessen – og rykker slik framover mot målet, i stedet for å gjøre det under press av lidelse. Vi vender oss fra lidelsens vei til lysets vei.

Zohar beskriver hva lyset gjør med oss. Når vi tenker på samhold og lenges mot lyset, blir derfor lesingen til en indre, spirituell innsats. Det er som et barn som prøver så godt han kan i leken, eller en voksen som gir alt for å oppnå suksess. Her prøver vi å utføre en viss handling. Men denne handlingen er ikke fysisk – den er intern. Og når den virkeliggjøres, føler vi resultatet – og resultatet er også internt.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er hensikten med gruppens isolasjon på kongressen i Aravaørkenen?

Svar: Vi samles for å danne grunnlaget til et nytt samfunn, hvis hensikt er å oppnå hengivenhet overfor skaperen. For å kunne oppnå hengivenhet overfor skaperen, må vi oppnå hengivenhet overfor hverandre. Og for å klare det, må vi knytte oss sammen og løsrive oss fra alle forstyrrelsene fra verden utenfor. Vi er små og må styrke hverandre, uten at verden avleder oss. Derfor drar vi til ørkenen.

Før i tiden foretok kabbalister mye mer omfattende tiltak for å isolere seg fra den ytre omgivelsen. Man trenger å gi seg selv litt mer frihet fra denne forvirrende og meningsløse virkeligheten, for å kunne samle seg selv innad og få innsikt i sin skjebne.

I livets kaos, med radio og TV som bakgrunnsstøy, hører du ikke sjelens fine røst og oppnår ikke den sarte, indre inspirasjonen. Du har ikke energi til det. Selv kabbalister som levde hundrevis og  tusener av år tilbake i en helt forskjellig verden, uten massemedias underverker, isolerte seg og utestengte seg fra sine vanlige omgivelser. De dro til og med «i utlendighet», forlot sine hjem uten å ta noe med seg og vandret omkring i årevis, mens de livnærte seg med hjelp av tilfeldig arbeid.

Du vet ikke en gang hva det er du går glipp av, i den moderne verden som propper deg full av sitt smuss. Ønsker du å oppnå noe opphøyd? Hva er du, i så fall, villig til å gjøre for å løsrive deg fra lavnivået?

Det svarer seg å ta seg tid til en slik isolasjon, der vi bare fornemmer våre egne krefter – uten forstyrrelser fra verden utenfor. La oss utskille èn dag av livet for å føle hvem vi er – i stedet for hvem de er.

Vi tvinger selvfølgelig ingen til å delta. Vi har heller ingen liste over deltakere eller avhoppere. Vi opererer ikke med noen form for avkryssinger for å bruke dem i fremtiden. De som ikke ønsker det, eller ikke kan komme, lar bare være. Det er liberalt og åpent. Samtidig må den som velger å komme, være villig til å delta i handlingene gruppen har fastsatt – for å hjelpe oss til å løsrives fra alt og bare fornemme oss selv.

Ønsker du ikke å være alene noen gang? Slik ønsker gruppen å være bare med seg selv, å føle seg selv. Du går inn i et rom, stenger døren og er alene med tankene dine. Slik er det vi ønsker å samles med tankene våre. Det er noe som er allment akseptert i virkeligheten. Men for oss handler det ikke bare om et øyeblikks stillhet. Det er en løsrivelse fra «kvinner og barns nivå» og en oppstigning til «det mannlige nivå».

I artikkelen «The importance of the group», skrev Rabash: «Når man arbeider på sannhetens sti, må man isolere seg fra andre mennesker. Den sanne stien krever bestyrkelse, for den strider mot allmenne begrep. Verdens synspunkter baserer seg på kunnskap og mottakelse, mens Torahs synspunkter baserer seg på tro og giveregenskap. Og når man avledes, glemmer man sitt arbeid på sannhetens sti og faller inn i den egoistiske, selvelskende virkeligheten. Bare innenfor gruppen bistår vennene hverandre. Der får de alle krefter til å kjempe mot de allment godkjente begrepene.»

Den øvre virkeligheten er vår indre virkelighet. Vi må vende vårt blikk fra det ytre til det indre. Med vennenes hjelp forsøker jeg å komme på innsiden, å skue innover, å tilegne meg en dyp kunnskap, å oppnå den indre betydningen i Torah. Det finnes ikke noe valg – dette er noe jeg trenger.

Man må hele tiden arbeide seg innover. Trenge inn i sin dybde. Og akkurat der avdekker man den ekte virkeligheten. Den ytre virkeligheten forvirrer oss med hensikt, for at vi gjennom konflikten som oppstår, gjennom motstanden, skal kunne vende oss innad. Vår kamp er å gjennomtrenge dypere og dypere, med denne verdens virkelighet som trekker oss utad i bakgrunnen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/11/11, «The Arvut (Mutual Guarantee)»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Kropp og sjel, Samfunn, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar, Toraen - Inga kommentarer →

Det finnes et ønske om å motta – og et ønske om å gi. Hele skapelsen er bare en motsetning av to ting. Ønsket om å gi styrer ønsket om å motta for at det skal kunne identifisere seg selv og bli tilsvarende ønsket om å gi. Dette er det innledende programmet til ønsket om å gi.

Godhetens vesen, i følge læren om kabbala, er velvilje (å gjøre godt). I henhold til skaperens fullkommenhet, har han en plan om forbedring for skapelsen. Og det finnes bare èn vei mot fullkommenhet: skapningen må kunne fornemme skaperens tilstand. Han skapte skapningen motsatt seg selv, adskilt fra seg selv – og han veileder skapningen gjennom en rekke sekvensielle tilstander der skapningen oppnår skaperens kunnskap og fornemmer hva skaperen har i seg.

Men det er ikke tilstrekkelig bare å forstå og fornemme. Skapningen oppnår selv skaperens vesen, inkludert  alt det som finnes i skapelsen og dens ledelse. Giverkraften kalles «lys» – og mottakerkraften kalles «en beholder». Likhet i deres egenskaper kalles «en intensjon  om å gi», eller et «filter» (eller en skjerm). Takket være den altruistiske intensjonen og handlingens vesen, blir ønsket om å motta til ønsket om å gi. Når det mottar for å kunne tilfredsstille noen, utfører det faktisk en giverhandling ved å anvende mottakelsen som et middel: det er den eneste måten det kan oppnå kontakt og gi noe til noen.

Hvordan kan vi delta i denne prosessen? Hvordan kan vi oppnå mer forståelse? Hvordan kan vi nå skaperens nivå? Hvordan kan vi fornemme handlingene hans? Kort og godt; hvordan kan vi bli som ham? Det er jo målet vårt: å bli som ham.

Vi forstår ennå ikke hva det vil si «å gi skaperen nytelse». «Likhet med skaperen» ligger nærmere vår nåværende egoistiske forståelse. Å være lik ham betyr å gi, å forstå giveregenskapen, å ta ansvar, å styre skapelsen… Det er alt som finnes.

Å være lik ham, vil faktisk si at man forstår hele programmet og hele handlingsforløpet fra begynnelse til slutt – fra utgangspunktet av. For å oppnå en slik forståelse, må alt plukkes fra hverandre og deretter settes sammen igjen. På den måten avdekker vi kløften mellom skaperen og skapningen, sammen med forbindelsen som fører dem til likhet. Slik knyttes lys og mørke, pluss og minus, positiv og negativ sammen på alle nivå.

I løpet av utviklingen vår, oppnår beholderen ulike former – mens den hele tiden er under påvirkning fra lyset – til «vi når målet» og oppnår fullstendig likehet med skaperens egenskaper. Men beholderen er nødt til å gå gjennom disse endringsnivåene med full forståelse og enighet, ved å ønske dem og til og med utføre selvstendige handlinger.

Vi må derfor innse at vi er motsatte skaperen, ønske å forandre oss og bli som ham, forstå programmet som kan endre oss, sette det i kraft ved våre ønsker og selv utføre hele rekkefølgen av sekvensielle handlinger med oss selv – og samtidig på alle skapelsesnivåene under oss: det uorganiske, det organiske og det levende.

Denne opprykkingen fra det knuste til korreksjon, må vi forstå med fullstendig, personlig deltagelse. I følge forandringene som er påkrevd for øyeblikket, må vi sette vårt sinn og vårt hjerte inn – så vi inkluderes i det allmenne programmet og utfører handlingene for å påkalle og lede kreftene.

Bare på denne måten oppnår vi likhet i form med skaperen og blir lik ham i styrke, forståelse og i alt annet. Det er vår utviklings høyeste nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, «Matan Torah» (The Giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Mennesket begynner med samhold av våre tanker og ønsker inni den minste beholderen som finnes. Deretter fortsetter det å vokse seg større som et resultat av at det stadig legges til nyere og nyere deler. På denne måten blir han et menneske, Adam, som er strukket til endene av universet. Hans samhørighet, hans hjerte og hans sinn blir bygget opp av alle de knuste bitene som finnes inni oss fordi hver eneste del inneholder hjertet og sinnet inni seg.

Samhørigheten mellom disse kreftene tilsvarer prosessen som materie formes gjennom i vår verden, gjennom hele utviklingen av de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene. Materiene begynte å knytte seg sammen i den samme formen. Når vi begynner å knytte sammen våre deler, går vi også gjennom de samme nivåene: det uorganiske, det organiske og det bevegelige i samholdet mellom mennesker. Disse kalles spirituelle tilstander: foster – ammeperiode – modning (Ibur – Yenika – Mochin).

Det er derfor alt vårt arbeid er avhengig av årsaken for hvorfor vi knytter oss sammen – for å oppnå den givende egenskapen i oss for at den skal styre oss, for skaperens skyld, for å glede han eller for oss selv for at vi skal gjøre det bedre for oss selv når vi bare tenker på våre egne forhold i denne verden og på våre kropper. Det vil si at vi er bekymret for vår fysiske eksistens og ikke for å samle bildet av mennesket ved hjelp av våre individuelle deler.

Det er derfor «bønnen med de 18 velsignelsene» beskriver den spirituelle veien så bra, retningen, intensjonen, lengselen etter det neste steget som verden, det menneskelige samfunnet, må løfte seg til nå. Det er derfor behovet for samhold blir avdekket. Det eneste spørsmålet som gjenstår er: Hvorfor skjer dette?

Her deler menneskeheten seg i to. De som forstår at samhold er nødvendig for å oppnå det menneskelige nivået, bildet av mennesket, bygger aktivt dette bildet. Resten er knyttet opp mot ønsket og samhold for å få et godt liv i denne verden.

Det fordeler seg slik: Filteret kalles Israel og ønsket kalles alle menneskene som bare trenger å knytte seg til de som vil gjøre arbeidet som er tildelt Israel.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/08/211, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Utvikling - Inga kommentarer →

Vår utvikling kan deles inn i to deler:

1. Alle de uunngåelige fasene der menneskene er i stand til å roe seg selv ned ved hjelp av livet og handlinger som befinner seg innenfor grensene til vår virkelighet.

2. Fasen der mennesket forstår at ingen av disse virkemidlene som han har tilgjengelig er effektive lenger, og at han må oppnå roten.

Da blir alt som er eksternt værende i bakgrunnen, som det står skrevet: ”Skaperen bryr seg ikke om hvordan du slakter et offerdyr – fra halsen eller nakken”. Det finnes med andre ord ingen handlinger i verden som vi virkelig kan oppnå skaperen gjennom. Derfor må vi finne et nytt og fullstendig annerledes verktøy – lyset som endrer. Takket være denne kraften  begynner vi å utvikle oss selv.

Det er en veldig klar avgrensing her:

– Enten befinner vi oss i denne verden og bruker dens egenskaper fordi vårt ønske kun ligger her og vi ønsker å ta imot det denne verden har å gi, og i tillegg håper vi på noe mer etter døden.

– Vi har ellers et ønske om å avdekke et nytt verktøy i dette livet som ikke finnes i vår verden – lyset som endrer: En ny, spesiell kraft som åpner oss opp og begynner å lede fullstendig nye ønsker og tilfredsstillelser i oss mot lyset, som er fullstendig annerledes enn alt vi kjenner til i dag.

Jeg lever som et menneske i vår verden – med en familie, jobb og sosiale forhold, med all min kunnskap og mine følelser, men dette mennesket er ikke på noen som helst måte knyttet til det som skapes inni meg under påvirkning av lyset som endrer. Det utvikler sjelen inni meg, skaperens del ovenfra, det guddommelige bildet som jeg kan oppnå og bygge opp inni meg, og jeg kan delta i prosessen sammen med lyset. I dette tilfellet blir det som kommer foran kalt ”det animalske nivået”, mens den nye delen kalles ”menneskelig” (Adam) fordi den er lik (Dommeh) skaperen.

Det er derfor eksterne handlinger ikke betyr noe. Det er bare én ting som kan hjelpe meg – å tiltrekke meg lyset som endrer. Det finnes ingen annen kraft som kan løfte meg fra det animalske nivået til det menneskelige nivået. Det eneste som er nødvendig her er en kraft fra utsiden, og hele den kabbalistiske metoden er kun ment for dette.

Fra del fem av Morgenleksjonen 6/7/11, Matan Torah

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kropp og sjel, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva skal vi alle, det vil si hele verdensgruppen, tenke på når vi er samlet til Samholdsdagen? Hvordan kan vi knytte oss sammen?

Svar: Hvert eneste menneske må gå dypt inn i seg selv, og der vil han føle kjeden som knytter han til andre, det indre nettverket som eksisterer mellom oss. Mennesket kan likevel enten befinne seg i denne verden eller ikke siden dette er et nettverk av ønsker, mellom sjeler, og ikke fysiske kropper.

Baal HaSulam og alle de store kabbalistene fra det forrige årtusen befinner seg her, i dette samholdet. De er alle sammen med oss, knyttet sammen i vårt felles nettverk. Det finnes millioner av oss i dag, men egentlig finnes det mange flere siden alle disse sjelene som har eksistert gjennom hele historien er med oss, og dette utgjør flere hundre millioner sjeler. Alle utgjør til sammen en enorm spirituell kraft.

Om vi ønsker å knytte oss sammen i dette nettverket, vil vi naturligvis ikke bare påvirke hverandre og bli en del av dette nettverket slik at alle mennesker kan oppnå det for sin egen spirituelle utvikling, men vi påvirker også samtidig alle menneskene i verden som er knyttet opp til dette nettverket ufrivillig, uten å føle det. Vi vil begynne å vekke dem.

La oss derfor begynne med å bli enige oss imellom om at vi ønsker å føle vår felles samhørighet.

Fra leksjon under Samholdsdagen 26/06/2011

Kategori: Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Samhold, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →