Mening: (M Delyagin, Ph.D Økonomi, leder, Institutt for verdens problemer):

“I våre dager er den generelle kollapsen vi har blitt vant til og den globale økonomiske krisen som gjør overgangen for menneskeheten til en kvalitativ ny tilstand.”

“Hvis vi i fortiden hadde forandret den omliggende verden, forandrer vi nå vår oppfattelse av denne verden. Samfunnets motivasjon har blitt endret: Mennesker begynner en bevist oppofring av sine interesser for følelser”

“Nasjonene har tatt en unnvikende stilling i forholdet til global forretningsdrift. Fordi den høye produksjonen av informasjonsteknologi, et synkende antall mennesker som kreves for å produsere nødvendige produkter.”

“Resultatet vil bli det sosiale bortfall av middelklassen.”

“Dette eliminerer det tradisjonelle demokratiet, markedsøkonomien, forretningsforbindelser; overskudd vil opphøre som erstatning for meningen med livet.”

“Så vesten fant en midlertidig løsning for å fjerne «overflødig» befolkning. Men denne avgjørelsen, med tanke på dens mangel på menneskelighet, kan bare være midlertidlig.”

“Vi må bygge en ny verden i sammen, fordi den gamle allerede har kommet til sin slutt”

Min kommentar: Vi begynner å forstå at vi befinner oss i et nettverk av de naturlover som også styrer samfunnet og leder dem mot en enkel ny tilstand. I bunn og grunn er et menneske et “ønske om å fylle seg selv med nytelse” og det er det han eksisterer for.  Dette er loven av vår egoistiske utvikling: I dag kan penger styre alt. Men denne loven har allerede blitt byttet ut men en annen.

Mot slutten av den teknologiske utviklingen, for å forsyne alle menneskers behov, vil det være behov for at  2-3 % av samfunnet deltar. Resultatet – utslettelsen av den sosiale middelklassen. Og ikke bare gjennomsnittet men også generelt alle de som ikke er så sterke, deretter vil de sterke “spise” hverandre…med mindre oppdagelsen av denne naturloven ikke fører dem til å innse at at det er nødvendig å forandre samfunnet i samsvar med det.

Derfor har vesten funnet en midlertidig løsning for å håndtere overbefolkningen. Men denne løsningen, fordi den er så brutal, kan bare være midlertidig. Det refereres til det å oppfordre mennesker til ikke å gifte seg, familie sammenbrudd, tilgjengeligheten av narkotika, osv.

Vi vil sammen bygge en ny verden, fordi den gamle har kommet til sin slutt. Det er viktig å først forstå at det er ikke er nødvendig å bygge på gamle mønstre, men på de naturen viser oss. Det ble uttalt for tusener av år siden i kabbalas visdom og har ventet på tidspunktet for å implementeres.

Kategori: Globalisering, Kabbala disseminasjon, Krise, Lidelse, Økonomi - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvilken tilstand befinner man seg i på nedturens laveste nivå og hva bør man da gjøre? Hva gjør vi feil?

Svar: Dersom jeg faller til bunnen, til det laveste kritiske punktet, på nedturen, kan jeg ikke gjøre noen ting. Det er som om jeg er nøytralisert av alt lyset som påvirker meg.

Lyset påvirker meg gjennom alle utviklinsfasene mine (det omsluttende lyset 1) og under dets innflytelse kommer nedturen. Dets innvirkning fører til at jeg begynner å synke, ved at det tilføyer et korrupt ønske hos meg. Til sist befinner jeg meg på det laveste punktet, der jeg ikke kan gjøre noe. Det finnes ingen midler jeg kan klatre opp med; jeg er totalt under egoets innflytelse.

Men i samme øyeblikk jeg begynner å heve meg, iallefall litt, takket være den nye tilstanden og tilstanden jeg befant meg i, er jeg allerede nødt til å foreta meg noe uavhengig. Jeg stiger til den første tilstanden med hjelp av gruppen. Men takket være tilstanden jeg steg til, må jeg nå begynne å gjøre noe selv: å fremsette MAN, en bønn, en forespørsel,å anstrenge meg. Jeg må selv tiltrekke lyset, så det kan begynne sin innflytelse i henhold til min innbydelse og og ikke gjennom andre.

Jeg klarer ikke å våkne og trekke meg opp fra det laveste punktet uavhengig og uten hjelp: «En fange kan ikke fri seg selv fra fengsel.» Men i det øyeblikket jeg reiser meg litt, med hjelp av vennene, kan jeg allerede fortsette selv. Jeg er ikke lengre en fange med lenker! Jeg har en venn på utsiden som hjelper meg å komme ut fra dette hullet.

Men etter at jeg har fått hjelp til å reise meg litt, er jeg for lat og anstrenger meg ikke. Dersom jeg ikke straks vender meg mot lyset som endrer, men lar det bero og stiger bare ved å følge strømmen, med hjelp av omgivelsen, da tiltrekker jeg ikke ny spirituell energi over meg selv.

Jeg er nødt til å begynne å arbeide med meg selv i samme øyeblikk jeg får muligheten til det. Hvis ikke, vil skaperen hjelpe meg opp fra hullet èn, eller to ganger – og deretter la meg være, siden jeg ikke foretar meg noe selv. Han sender meg hjelp; gjennom gruppen, gjennom vennene, på ulike måter – men hvis jeg selv ikke reagerer tilstrekkelig på det, lar han meg være.

Han må legge til  ondskap og lidelse nede der jeg falt, forskjellige fysiske problemer, for at jeg skal kunne innse at jeg ikke har noe valg og må reise meg. Jeg innser at det svarer seg å anstrenge meg litt og avansere, av de mest nedrige, fysiske årsakene. Jeg vil forsøke å rømme fra det fysiske til det spirituelle, fordi jeg ikke har det godt i livet.

Hvis dette er tilfellet, stiger jeg ikke ved å tiltrekke meg lyset som endrer, men ved ordinær dyrisk lidelse.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/1/13, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Istedenfor å holde på prinsippet “ det er ingen andre enn Ham,” avhenger mine tanker av forskjellige faktorer, som jeg ser foran meg. Istedenfor å se fremover og forbi mennesker, forbi mekanismen, forbi alle de naturlige fenomener, og å se bare Skaperen og meg selv, Jeg, som en kortsynt person, ser på objekter som er meg nær og ser dem som faktorer min frihet avhenger av. Akkurat som Don Quixote, Jeg sloss mot vindmøller, livløst ”sceneteppe.”

Som et resultat  må Skaperen intensivere det onde og lidelser, så jeg må ta en bedre titt på hva livet mitt avhenger av. Han gjør det slik at jeg ikke vil være i stand til å stoppe dette søket.

Vi ser dette i eksempelet av staten Israel: Ahmadinejad, Hamas, trusler, rakketter, Mubarak istedenfor Sadat, Mursi i stedenfor Mubarak…Skaperen herder Faraos hjerte konstant. Hvorfor er det slik? Fordi det Jødiske folket ikke vil se den egentlige årsaken til det som skjer. I mellomtiden var alle de små årsakene ment for èn ting – å bringe Israel til Skaperen, så vi må være takknemlige til dem for det. De er bare midler.

Følgelig er folk pålagt å være litt mer smarte for å se hvem de arbeider med og hvem som leder verden. Problemene bare minner oss på hva målet er, og det er lett å bli kvitt dem hvis vi snur oss mot Skaperen. Men vi snur oss ikke mot han for å motta ”belønning”, men for å korrigere oss selv, for å følge Ham og ved dette bringe Ham tilfredshet. Da vil dagens ”påminnelser” bli annulert og ”Døds Engelen” vil bli til den ”Hellige Engel.

Spørsmål: Så hvem er det vi jobber med, gruppen eller den eksterne verden?

Svar: Hele virkeligheten, inkludert den eksterne verden, inkludert meg og gruppen, finnes i skaperen. Den eksterne verden gir meg en negativ impuls (1), ved å konstant vekke meg til å vende meg mot Skaperen (2). Men jeg vet at jeg ikke kan vende meg mot Han direkte. Først må jeg vende meg mot gruppen, og så sammen med den til Skaperen. Bare da vil jeg ha en beholder, et ønske for det, mens ingenting vil hjelpe meg hvis jeg jobber individuelt.

Fra 3^rd del av den Daily Kabbalah Lesson 12/12/12, Writings of Rabash 

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Krise, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan viser vi respekt for skaperen i arbeidet vårt med verden?

Svar: Respekt for skaperen uttrykkes i respekt overfor verden, om vi kan korrigere den. Jeg burde virkelig være redd for om jeg gjør alt for ikke bare å unngå lidelse ( selv om dette er første nivå av respekt og ærefrykt), men også for å komme til skaperen på enkel måte. Skaperen har jo ingen interesse for at noen lider, selv i et øyeblikk – og verdens lidelse avhenger bare av hvordan jeg vil føre den til skaperen. Det er mitt ansvar. Dette vil gradvis vise seg for oss som et stort oppdrag med enormt ansvar.

Fra Kongressen i Novosibirsk, 9/12/12, Leksjon 5

Kategori: Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Kongresser, Lidelse, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvorfor i henhold til hele den historiske prosessen, kommer redningen som et resultat av stort press, på det mest vanskelige øyeblikk, etter en langt tid der vi var forhindret fra å høre om dette? Hva er formålene med alle disse vanskelighetene.

Hvorfor er det nødvendig å avsløre skaperen, forbindelsen mellom oss gjennom slike plager og spenninger, så vi finner oss selv på et blindspor, og bare i det siste øyeblikket blir svaret avslørt?  Hvorfor skulle ikke vi alle begynne å okkupere oss i integrert utdanning, i kabbalah, å gå komfortabelt mot målet ved å ha en slik løsning for hånden?

Svar: Du vet selv at vårt ego fungerer som en “hjelp mot oss.” Og bare under enormt press blir vi enige i å skille oss fra det. Også dette skjer ikke umiddelbart, men først etter mange slag – de ti plagene i Egypt, i mørket, under forferdelig spenning og i all hast blir vi endelig villige til å flykte fra det. Uten dette vil vi ikke.

Dette er ikke fordi vi er svake, men egoet er veldig sterkt. Dette egoet hjelper oss senere til å avsløre hele den interne spirituelle verden. Så fort vi kobler til vil vi umiddelbart begynne å avsløre og å føle det. Akkurat her i dette livet avslører vi den øvre verden, og om dette er det sagt: ”Din verden vil du se i ditt liv.” Jeg håper vi vil nå dette.

Hvis vi nå vil oppfatte alt dette presset som en kraft som er gitt til oss nettopp som hjelp, så vil vi se at det fungerer på vår side. Man trengr bare å motta det i forståelse, og vi vil lykkes

Fra Weekly Torah Portion 12/4/12, The Zohar

Kategori: Egoisme, Lidelse, Samhold, Spørsmål og svar, Zohar - Inga kommentarer →

Tildelingen av Torah, korreksjonsmetoden, er ikke en èngangs foreteelse. Det er en konstant prosess; enhver som føler behov for korreksjon, mottar korreksjonsmetoden. Det ble sagt, «Jeg skapte den onde tilbøyeligheten og jeg skapte Torah, som et krydder til den». Det avgjørende kjennetegnet er enkelt. En person ønsker å korrigere seg selv og oppdager at ønsket hans er råttent, at det er den onde tilbøyeligheten. Da oppstår det et indre rop i ham, som er rettet mot behovet for korreksjon og frigjøring fra ondskapen.

På naturlig vis er vi tilbøyelige til å kvitte oss med det onde vi har i oss. Poenget her er om personen virkelig føler det? Er han villig til å utstå den dårlige følelsen, på trass av utallige muligheter til å nøytralisere denne følelsen og unngå kravet om korreksjon?

Det kan også være det motsatte; der man gjør situasjonen utholdbar ved å unngå den og sier: «Det er ikke så galt. Jeg er ikke værre enn andre, så hvorfor skal jeg bry meg?» Det finnes mange «rømningsmuligheter» som lar en flykte fra den dårlige følelsen. Det er fordi det er veldig ubehagelig og involverer mye følelsesmessig smerte å innse hvor råtten jeg er.

Derfor trenger man mye hjelp, som sørger for at man har trygg støtte. Gjennom dette oppnår man riktig innsikt i ondskapen; man skriker ut, fordi man ikke har noe valg – og samtidig flykter man ikke. Og da har man virkelig behov for Torah.

Hvordan kommer vi til en slik tilstand, der vi virkelig er «rystet» og ikke klarer å unngå lidelse så sterkt, at vi mottar lyset som endrer ovenfra? Dette oppnås gjennom mye sjelekval i utviklingen, som kalles «i rett tid», lidelsesmetoden. Disse lidelsene kommer fra et fysisk nivå og forplikter oss til spirituelt arbeid. Avstandene mellom disse to nivåene er så store, at lidelsene er mye, mye kraftigere enn i påskyndingsmetoden, som lar oss innse behovet for Torah i det spirituelle arbeidet.

I dette spirituelle arbeidet begynner vi å anvende lyset som endrer og kontrollerer oss selv fra den spirituelle graden. Vi innser behovet for korreksjon, ikke fordi vi har et råttent liv, men fordi vi selv lengter etter det. Derfor er lidelsen annerledes: den er spirituell og ikke fysisk. I overensstemmelse med det, er kvaliteten mye høyere, smerten er dypere og intensiteten er slik at man utstår den.

Det unike i læren om kabbala, er at den beskriver hvordan man raskt kan avansere på veien, ved å føle litt kvantitativ smerte, men mye kvalitet. Da forkorter vi veien. Vi deler smerten med vennene og fordeler den i små porsjoner. Der er mange fordeler i å følge metoden til Torah, sammenlignet med lidelsesmetoden. Den lar oss heve oss til et annerledes kvalitativt nivå med progress.

I dag, når hele verden synker ned i problemer som kommer fra lidelsesmetoden, ønsker vi å vise folk og oss selv hvordan man kan avansere ved metoden til Torah. Vi er først, metodens eiere og de kommer etter oss, til vi alle når det nydelige målet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 28/10/12, «Matan Torah» (The giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Formidlingen vår er som medikamenter for en sykdom. Men piller har vanligvis en bitter smak, noe som gjør at folk ikke ønsker å ta dem hvis de ikke er syke. Kan vi formidle læren om kabbala som en søt medisin i flytende form?

Svar: Hvis folk ikke kjenner lidelse, må du gi dem noe som smaker søtt for egoismen – og det lar seg ikke gjøre. For da vil de oppfatte budskapet ditt i et religiøst lys: «Tilføy bittelitt – og du sørger for at du får en plass i verden etter døden. Allerede nå har du det bra, men om du anstrenger deg bittelitt, så blir alt fantastisk…» Slike løfter er utviklet av religioner og de passer for alle – et behagelig, søtt tillegg.

Vi, derimot, snakker om korreksjon – og det er bare mulig når man vedkjenner seg ondskap. Betydningen er at jeg er råtten og trenger å korrigere meg selv. Hvordan kan vi gjøre dette klart for folk? Vi innser faktisk ikke at det i dag bare er de minste feilene som blir avdekket hos menneskeheten. Sammenlignet med de spirituelle, er de simpelthen ubetydelige. Det er fordi vi, i denne virkeligheten, er det laveste og mest urene trinnet på stigen. Totalt er der 125 slike trinn og de fører oss til uendelighetens virkelighet.

Det som gjør vårt nivå til særegent, er at lidelse her er innbilt – som hele virkeligheten. Dette er i virkeligheten ikke lidelse, men små «bitt», selv om det for oss synes å være enorme problemstillinger som avgjør liv og død. Sammenlignet med hva som skjer i de fem spirituelle virkelighetene, er de alle bittesmå. Store ønsker og mye lidelse ligger særskilt der. Negativiteten der er enorm, som smerten i forhold til den. Og nå får vi «sprøyter», som utgjør all lidelse i denne virkeligheten.

Målet vårt er å tilegne oss en skjerm og trè inn i den spirituelle virkeligheten, der vi vil bli istand til å utstå spirituelle mangler og vanskeligheter som er millioner ganger større enn det som skjer her. Der vil vi kunne evaluere dem i det gjenspeilende lyset, i begrensning, i avvisning og fornemme dem foran oss istedet for innenfor.

De spirituelle mottakerne og uoppfyllte ønskene er forferdelig store og det er umulig å utstå dem. Det er grunnen til at jeg holder dem foran meg, fornemmer dem i «avvisning», evaluerer dem med intellektet og føler dem fra en avstand. Da er jeg istand til å se størrelsen av denne lidelsen jeg har forårsaket, med min uansvarlighet, min hjelpeløshet og min skyld overfor hele verden. Og dette lar meg passere fra den venstre, til den høyre linjen.

Dette gjør deg muligens istand til å forstå hvorfor vi i det hele tatt trenger giverbeholderne. Det er faktisk umulig å gå gjennom slike nivåer, slike svingninger av negativitet og positivitet, i mottakerbeholderne. Det strekker seg langt utenfor våre tanker om liv og død. Dette er mørke, som kun kan administreres hvis jeg lærer meg å distansere meg fra det og tilegner meg en skjerm, giveregenskap, kjærlighet. Kun da vil jeg bli istand til å utstå det og forvandle det fra ondskap til godhet.

Hver av oss er nødt til å føle ansvar, i mye større omfang enn det vi gjør hjemme, eller generelt, i våre personlige liv. Kun da vil vi avansere langs den spirituelle veien. Spesielt må vi innse våre nåværende tilstander på riktig vis. Påvirkning og givervilje begynner nå: Selv om vi innenfor det egoistiske ønsket ikke føler at vi tar skade av det, må vi allikevel fornemme det i giveregenskapen. Vi må bearbeide det, ha omsorg for det, utføre det kunstig og sette inn alt vi har. Den som ikke gjør det, skaper et problem for seg selv og for oss alle sammen.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/9/12, «A Handmaid that Is Heir to Her Mistress»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kabbala disseminasjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det kollektive ønsket i gruppen oppnås kun i henhold til et felles mål. Faktoren som tvinger oss til å ta kontakt er skaperen, samlingspunktet som knytter oss sammen. Vi må heller ikke glemme resten av verden. Om vi ikke tenker på og har omsorg for dem som trenger vår hjelp og foreløpig lider i denne virkeligheten, vil vi ikke kunne avansere.

Vi må hjelpe dem. Vi må forte oss og heve dem høyere og høyere for hver gang. Det er som å navigere skip gjennom et slusesystem i Panama-kanalen. Et skip føres inn i et anlegg med sluser der vannstanden har et visst nivå. Sluseportene stenges og hever skipet til et høyere nivå som matcher de neste sluseanleggene. Etterpå passerer skipet til et nytt sluseanlegg, igjen stenges sluseporten og skipet heves og beveger seg videre. På den måten er det vi må lose verdens nasjoner gjennom alle «sluseanleggene» til den øvre virkeligheten. Først må vi ta kontakt med folk, finne samlingspunktet, «for å åpne døren for dem», føre dem nærmere oss og trekke dem inn i systemet vårt, som betyr å stenge demningen. Med denne vannstanden begynner vi så å heve dem opp til neste nivå. Deretter blir de istand til å gå videre til det neste «sluseanlegget», å studere på det neste kurset – og slik vil vi gradvis lose dem fra èn virkelighet og inn i en annen.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/7/12, «Matan Torah» (The Giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må innse at det finnes kun to tilstander i våre liv, i vår virkelighet: en tilstand av mørke, en skygge, eller en tilstand av lys, forbindelse, der det gode og gagnlige kommer til syne. Det finnes ingen mellomting. Er en lydhør for dette og stadig prøver å klargjøre tilstandene en gjennomgår, enten det er en skygge eller avdekkelse av skaperen, vil en avansere ved midtlinjen.

Baal HaSulam, Shamati, artikkel #8: «What is the Difference Between the Shade of Kedusha and the Shade of Sitra Achra» (Hva er forskjellen på skyggen av Kedusha og skyggen av Sitra Achra): «Alle endringene befinner seg heller i mottakerne. Vi må skille mellom to oppfattelser av denne skyggen…»

Den første er når en ennå kan forène seg med vennene, ved å overvinne tankene om splittelse og «tåkeleggingen» av sansene. En kan ennå overvinne mørket og skjulet; ennå har en forståelse for at en har mistet målet, veien til skaperen.

Men i sin helhet foretar ingen en reell selvkritikk: «Hvorfor føler jeg det slik? Hvor kommer denne følelsen fra?» Jeg er ikke min egen psykolog. Jeg føler meg simpelthen bra eller dårlig, som en unge. Jeg regner ikke med hvem det er som sender meg disse tankene og følelsene. Jeg «koker» i dem og synker inn i min egen kropp, som en liten unge.

Men et individ må kjenne og undersøke seg selv: «Hva var det som fikk fram disse følelsene og tankene i meg? Hvordan kan jeg heve meg over meg selv, over den nåværende tilstanden? Hvordan kan jeg komme ut av denne myren ved å dra meg selv opp etter håret?» En må hele tiden kunne iaktta seg selv fra siden: «Ja, jeg befinner meg dypt nede i det egoistiske ønsket mitt. Ja, det kontrollerer meg. Riktig, det lar meg ikke alltid oppnå forbindelse, det lar meg ikke alltid stå opp i tide for leksjonen, det tvinger meg til å avbryte kontakten, det får dagliglivet med alle sine gjøremål til å virke mye viktigere. Men jeg innser at jeg befinner meg i denne tilstanden og at det motstrider målet.»

Hvordan er det mulig at jeg skjønner og gjenkjenner dette? Når jeg ennå har forbindelse med noe eksternt, med gruppen. Her kommer sannhetens øyeblikk; jeg kan sjekke om jeg virkelig var forbundet med gruppen, eller ikke. Var jeg det ikke, vil jeg bare fornemme meg selv; jeg har en dårlig følelse, jeg har ingen ønsker osv. Dessuten forsøker jeg ikke èn gang å ha noe oppgjør med det. Jeg simpelthen driver videre, uten noen spesielle tanker eller ønsker.

Var jeg derimot forbundet med gruppen og hadde en allianse med vennene, der de må hjelpe meg når jeg faller, eller går i en annen retning, overholdes de indre forbindelsene og jeg vil bry meg om hvordan de ser meg og ville ikke fullstendig glemme forpliktelsen min. De ville støtte meg – og jeg ville være istand til å iaktta meg selv fra siden og klargjøre tankene mine.

Slik vil jeg deles i to: mitt eget selv – og holdningen min overfor gruppen. Bare slik, ved å holde fast ved forbindelsen med vennene, er jeg istand til å klarlegge og å sjekke meg selv og på den måten ta fatt på oppturen som kommer etter nedturen. Ellers er jeg sjanseløs; jeg simpelthen faller og går min vei. Så en kan overvinne den første skyggeformen ved å rettferdiggjøre den nåværende tilstanden og innse at den ble sendt til en fra skaperen. Da kan en påkalle skaperen for hjelp.

Hvorfor henvender jeg meg til ham? Ikke for å føle meg bedre. Da ville jeg bare bedt ham om å annulere den onde tilbøyeligheten min, som han har skapt, ved å tilføye Torah som et smakstilskudd for den. Derfor bør jeg be om dette smakstilskuddet, for at styrken av kjærlighet og giveregenskap, styrken av forbindelse, vil komme ovenfra og gjøre meg istand til å avansere mot den andre linjen.

«Når en ennå er istand til å overvinne mørket og skjulet en fornemmer, rettferdiggjør skaperen og be til skaperen – at skaperen vil åpne ens øyne så en ser at alt det skjulte en fornemmer kommer fra skaperen.»

Når en sitter igjen hjelpeløs og ikke ser noen utvei, når en forbanner skaperen, vennene og livet, iakttar en fortsatt seg selv fra siden – og plutselig ser en at det finnes en sjanse for et gjennombrudd; en kan kreve at skaperen redder en. Hvorfor? Fordi en ikke godtar tilstanden der skaperens forsyn ser dårlig ut – og en kan ikke rettferdiggjøre ham. En føler seg dårlig, fordi en har dårlige tanker om den gode og velgjørende, ved å være motsatt ham. Ser livet dårlig ut, er det tegn på at jeg er motsatt skaperen.

Vi må danne en Masach (skjerm) og det tilbakevendende lyset over alle tøffe situasjoner. Selv i de værste situasjoner, må jeg se skaperen som kilden til dem, som lyset som er fullt av all uendelig overflod, men at det er knust inni meg – og blir til en dårlig følelse, til en skygge, til mørke, siden egenskapene mine er motsatt de gode og velgjørende, motsatt giveregenskap og kjærlighet.

Derfor avanserer vi hver gang vi klarlegger tingene riktig. Det viktigste er å hele tiden ha øyne for dette punktet: «Hva føler jeg? Hvem er det som sender meg denne følelsen? Hvorfor gjennomgår jeg denne følelsen?» Det er hele grunnsetningen for arbeidet vårt – og det er det som deler menneskeheten inn i de 1% og de 99%.

Fra  Leksjon fra Brazil, 3/5/12, Shamati #8

Kategori: Bønn, Egoisme, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Den nye trenden får det til å se ut som om alle verdens nasjoner må gå fullstendig i oppløsning fra innsiden for så å bli bygget opp på nytt…

Svar: Hele verden må bli ødelagt, men ødeleggelsene kan enten skje på et fysisk nivå eller på et nivå av forståelse og realisering. Enten må vi i fysisk forstand ødelegge oss selv fullstendig for å forstå at vi også må ødelegge vår egoistiske ånd, eller vi kan forhindre fysisk kollaps og umiddelbart begynne å jobbe med dens spirituelle oppfyllelse for å forbedre situasjonen.

På en eller annen måte må du nå brytningspunktet, indre ødeleggelse. Det kan være at du for å nå dette punktet også trenger å oppleve eksternt kollaps.

I dag prøver vi for eksempel å knytte vårt budskap opp til bølgen av sosiale protester i Israel, om behovet for samhold og for å bygge opp et helhetlig samfunn. Spørsmålet er: Hvor effektiv er vår innsats? Kanskje en viss mengde lidelse også vil være nødvendig her for at folk skal kunne forstå at dette er det eneste som mangler i virkeligheten, og at dette er den eneste måten å oppnå rettferdig fordeling av ressurser på.

Folket ønsker virkelig sosial rettferdighet, men hvordan vil vi kunne oppnå dette? Det kan ikke gjøres ved å tvinge gjennom det du selv liker, men som andre ikke liker. Sosial rettferdighet må omslutte alle, hele samfunnet. Men er det virkelig mulig å realisere dette uten først å oppnå gjensidig garanti?

Det hadde vært bra om folk innså dette, ellers vil det være nødvendig å gjennomgå vanskeligheter. Det finnes ingen andre alternativer; enten tar man den gode veien eller lidelsens vei. Hvis vi ikke lykkes langs den gode veien, vil den andre veien, lidelsens vei, overta. Det er dette som vil skje innenfor alle områdene i våre liv.

Jo mer vi kan påvirke miljøet, jo flere muligheter er det for at vi slipper å gå igjennom flere kriger, noe som fort kan skje om det kommer en bølge med negative hendelser, slik Baal HaSulam skrev.

Fra del fem av Den daglige kabbalaleksjonen 18/08/2011, ”The Nation”

Kategori: Bevegelsen "Gjensidig garanti", Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Israel, Kabbala disseminasjon, Kabbala for nasjonen, Krise, Lidelse, Nyheter, Samhold, Spørsmål og svar, Verden - Inga kommentarer →