Når vi leser boken Zohar, må vi forsøke å tenke på at alle korreksjonene vil lede til samhold oss imellom. Vi må prøve å se for oss at alt som skjer i verden i dag er en avdekking av separasjonen oss imellom. Til slutt vil hatet, uroen og alle problemene som vekkes bli avdekket slik at vi, og deretter hele verden, vil føle at vi må reparere båndene oss imellom.

I den grad vi jobber med å spre læren om kabbala og snakker om samholdet mellom alle, over separasjonen og motsetningene mellom alle delene av nasjonen og hele verden, i den grad forbereder og krever vi samhold i løpet av studiene.

Derfor er det slik at jo mer vi anstrenger oss for å påvirke og spre denne læren, jo mer vi snakker om samhold og prøver å lede nasjonen mot samhold, jo mer vil vi kreve det gjennom studiene også, og da vil vi fortjene at lyset kommer til oss, og fra oss til hele nasjonen og verden.

Fra del to av den daglige kabbalalaksjonen 10/08/2011, The Zohar

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Kabbala disseminasjon, Kabbalastudier, Krise, Lidelse, Samhold, Verden, Zohar - Inga kommentarer →

Før stimulerte egoismen oss bakfra og fra siden, men holdt alltid stien foran oss åpen.  I dag reises det ikke barrierer på sidene lenger, men foran oss. Det er som om en vegg reiser seg opp foran oss uten at vi har mulighet til å komme unna, og det er ingenting vi kan gjøre.

Denne tilstanden blir mer og mer tydelig : Jeg ønsker egentlig ingenting lenger, det føles ikke som om jeg kan fortsette å vokse på en egoistisk måte. Egoismen er ikke i stand til å gi meg svar på spørsmålene som dukker opp i meg i dag. Jeg har vokst fra de forrige fasene og har nådd det neste spørsmålsnivået, et voksent nivå med nye nødvendigheter.

Mat, sex, familie – alt dette begynner å falle sammen, og er gjort om til merkelige, «muterte» former. Velstand, berømmelse og kunnskap ser ikke ut til å oppfylle mine ønsker heller.

Vitenskapen befinner seg i en krise og klarer ikke å gi svar på mine spørsmål, selv om det for kun 50-60 år siden fortsatt så ut til at den ville gi oss svar på alt.

Makt har blitt smålig i våre øyne: vi ser at dens eneste objektiv er penger. Er det virkelig verdt å kaste bort hele vårt liv for penger!? Mine spørsmål har for lenge siden vokst fra alle nuller en bankkonto noensinne vil kunne vise.

Når et menneske mister det nødvendige «drivstoffet», vil tomhet dukke opp og han stiller seg selv spørsmålet: ”Hva gjør livet verdt å leve? For meg selv? Men jeg mangler jo tilfredsstillelse. For mine barn? Men når de blir eldre, vil de jo bare flytte ut. Hvorfor skal man få barn i det hele tatt? Hvilken lys fremtid har de i vente? Familier som oppløses og et samfunn som råtner på rot?” Et menneske føler ikke nærhet til noenting og har heller ingen håp om framtiden lengre. Det er slike ufører som våre spørsmål har ført oss til.

Det finnes likevel også en helt annen grunn til at vi befinner oss i en tilstand som vi ikke kommer oss ut av: vi sliter ut de naturlige ressursene. Allerede i dag er det helt klart at menneskelig utvikling ikke vil vare evig, både når det gjelder våre krav og vår eksistens som en helhet. Hvis vi fortsetter å sløse bort de naturlige ressursene i like stor grad som i dag, vil vi innen kort tid oppleve at vi ikke har mer råmateriale igjen, selv til de mest livsviktige produktene.

90% av det vi produserer i dag inneholder olje, i form av energi, plastikk og så videre. Når oljereservene tar slutt, vil vi stå igjen uten noen ting. Likevel fortsetter vi å sløse dem bort.

På den ene siden setter naturen et hinder foran oss i form av økologi, klima og ressurser, og på den andre siden dytter ikke egoismen oss fremover mer. Den stiller spørsmål vi ikke klarer å finne svaret på her i vår verden, dette lille barnerommet hvor vi lekte oss og hadde så mye moro helt frem til i dag.

I dag ligner situasjonen på selvmord: vi bruker irrasjonelt opp de siste ressursene som finnes.

Vi må skjønne at vi på grunn av denne situasjonen nå befinner oss i en situasjon der det er på tide å ta et valg. Det er her muligheten for å utvise fri vilje dukker opp, vår frihet til å forstå programmet for vår utvikling: ”Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva er meningen med alt dette?”, og sammen med oss finner vi også resten av verden. Akkurat nå er tiden inne for at vi løser denne utfordringen. Hvis ikke vil menneskeheten virkelig befinne seg i en håpløs situasjon innen kort tid.

I virkeligheten er det ikke den økonomiske krisen som er problemet, ei heller teknologikrisen og familiekrisen. Vi befinner oss nå i en krise med oss selv. Vi må forstå hvem vi er og hvorfor vi er her, både fra naturens synspunkt, som presser oss til dette, og fra vår eget synspunkt. Kun da vil vi være i stand til å sette ting i riktig rekkefølge inni oss og i vår verden.

Fra samtale om en ny bok 11/07/2011

Kategori: Depresjon, Egoisme, Fri vilje, Historie, Krise, Lidelse, Økonomi, Samfunn, Sex, Utvikling, Verden, Vitenskap - Inga kommentarer →

Prinsippielt er hele den kabbalistiske vitenskapen kun tiltenkt for å vise mennesker hvordan vi raskt og på en skikkelig måte kan heve oss  over våre egoistiske ønsker, over vår egoistiske natur, for denne naturen er veldig dyp, mektig og skremmende – og det er nesten umulig for et menneske å heve seg over den. Men om man tar i bruk denne metoden, kabbala, kan man allikevel gradvis endre seg. Gjør man ikke det, blir man drevet til det gjennom lidelse.

Derfor ventet kabbala til vår tidsepoke, der den kunne avdekkes og bistå mennesket med å vende seg fra det tidligere nivået vi inntil nylig eksisterte på, til det neste nivået, framtiden, der vi er forpliktet til å ha internt samhold med hverandre i et globalt, helhetlig system. Og i dag viser allerede naturen oss hvor global og internt forbundet den er, og hvordan dens globale samhørighet allerede begynner å trenge inn i det menneskelige samfunn.

Derfor eksisterer vi allerede, ufrivillig, i en global, helhetlig samhørighet med hverandre. Men denne samhørigheten senkes ned over oss ovenfra og er ennå ikke formet inni oss. Inni oss er vi ikke selv globalt og helhetlig forbundet med hverandre ennå.

I våre nåværende kalkulasjoner, intensjoner, handlinger, endringer, verdier og forventninger tar vi derfor ikke hensyn til det felles systemet vi befinner oss i, men ser på oss selv som ulike, separate elementer. Her får vi et problem, for nå kan vi ikke lengre anslå vår oppførsel og våre handlinger, samt deres mulige konsekvenser, ved kun å ta hensyn til oss selv. Gjør vi det, oppnår vi ingenting. Vi må ta hensyn til hele det enorme systemet vi ufrivillig eksisterer i.

Derfor forteller kabbala oss hvordan vi kan oppnå denne helhetlige naturen, slik at vi skal kunne kommunisere skikkelig med hverandre og beregne våre handlinger riktig, uten å gjøre feil. Dersom vi fortsetter på vårt snevre, egoistiske nivå, uten å være i samsvar med det systemet av krefter vi eksisterer i, kommer vi ellers til å erfare en stadig økende krise.

For å frigjøre oss fra denne vanskelige, lange og tragiske stien, avdekkes kabbala i vår tidsepoke. Den viser oss hvordan vi kan bli internt knyttet til hverandre, hvordan vi kan plassere oss selv riktig i forhold til omgivelsene og hvordan vi kan beregne våre handlinger riktig for virkelig å kunne motta den gode giverkraften fra dem.

Dette gjelder like mye for hvert enkelt individ som for hver nasjon, hver regjering og hele verden. Det vil si at det som står på spill for hver enkelt av oss og hele menneskeheten, er å tilegne oss en indre, helhetlig natur slik at vi kan handle kun ut fra vår følelse av samhold. Da handler vi riktig og naturen kommer alltid til å reagere velvillig på våre handlinger.

For at alt dette skal kunne skje, avdekkes kabbala for oss.

Fra den virtuelle leksjonen, 31/7/11

Kategori: Egoisme, Kabbala disseminasjon, Krise, Lidelse, Samfunn - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan forklarer vi helheten i en ny verden for massene, slik at de blir overbevist om hva det dreier seg om?

Svar: For å kunne erfare hva dette er for noe, må verden gjennomgå problemer. Det er ikke vanskelig å intellektuelt si seg enig i fullstendig samhold: «Jeg har virkelig lest og hørt noe om det. Det skjedde et jordskjelv i Japan, og vi har problemer med å få tak i reservedeler. Det er krig i Libya, og Danmark stenger grensene sine. Jeg er enig. Verden er helhetlig.»

Denne helheten må imidlertid kunne føles gjennom marg og bein, helt til der ikke finnes en eneste tanke, et eneste ønske om å se på oss selv som atskilte fra alle andre, fra hele menneskeheten. Det bør ligge i oss som et nådeløst vilkår, og vi bør skjelve med tanken på det og ikke bare oppfatte det kognitivt.

Jeg må føle det fysisk, «inn til margen». La sulten torturere meg; jeg klarer ikke å ta en bit i munnen dersom jeg ikke er sikker på at den samme biten er tilgjengelig for alle. Slik er en helhetlig verden: Å spise det andre ikke har, er som å svelge gift.

Det er vanskelig å forestille seg noe slikt. Vi lever ikke på denne måten, vi har bare hørt at det finnes en slags forbindelse. Det er ennå langt herfra til et individuelt måltid som blir til gift, og til velsignelsen der alle er forsynt med alt. Tenk deg lidelsene vi må gjennomgå på denne utviklingsstien.

Spørsmål: Vi ønsker likevel å forebygge lidelse. Det betyr at vi må sørge for at et menneske har håndfaste bevis på at en bør gjennomsyres av denne helheten – hvis ikke vil det bli smertefullt. Vi må røre ved følelsene for å formidle dette budskapet.

Svar: Det er riktig, men dersom vi på den andre siden ikke tar utgangspunkt i hjelpen fra lyset, vil det være umulig å formidle denne dype kunnskap, selv med hjelp av sosial påvirkning. Du må øke hastigheten på prosessen,  for ellers kommer «utviklingspresset» bakfra til å gjøre det for deg.

Derfor er utdannelse påkrevd. Vi snakker ikke om fakta tatt fra enkle annonser. En må «dykke» ned i disse fakta, helt til de omringer, former og formaterer en. En nøytral, abstrakt presentasjon vil ikke være til hjelp her. Vi må nå inn til menneskets essens, og vi er ikke i stand til det.

Når noen leser om en nabo hvis hus brant ned, sier de: «Huff, stakkar ham! Kanskje myndighetene kommer til å bistå ham». Mer gjør man ikke. Barrieren til vår egoisme kan bare brytes av lyset. Ingen bevis hjelper uten lyset; selv stor lidelse endrer ikke folk.

Det er omtrent umulig å utvikle seg gjennom lidelse. Den kan bare føre oss til behov for spiritualitet, men ikke til korrigering. Kun lyset utfører selv korrigeringen.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 28/7/11, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Kabbala disseminasjon, Krise, Lidelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Etter terrorangrepet i Norge, ville denne norske avisen hjelpe de fredselskende nasjonene i verden og ba alle mennesker om å knytte seg sammen og holde hverandre i hendene. Dette er et eksempel på hvordan lidelse leder mennesket mot de riktige tankene.

Er det likevel mulig å strebe mot samhold uten å måtte lide først? Det er nettopp dette som er meningen med kabbalas arbeid med å spre denne lære til hele verden – å forhindre disse truende lidelsene.

Kategori: Kabbala disseminasjon, Krise, Lidelse, Nyheter, Samhold, Verden - Inga kommentarer →

Lidelse fører oss til spørsmålet: Hvorfor lever vi? Jeg ønsker ikke å leve i den hensikt å lide mens jeg tjener egoismen min. Det er bedre å dø enn å leve slik. Mange mennesker i verden er rede til å dø, og mange begår faktisk selvmord.

Så hvordan kan jeg endre situasjonen slik at jeg i stedet for å tjene egoet, oppnår det at ønsket tjener meg? Dette er bare mulig dersom lyset som endrer jobber med meg. Jeg trenger denne skjulte kraften, selv om jeg ikke vet hvor den kommer fra. Bare dette kan endre prioriteringene mine, framheve viktigheten av spirituelt liv, skjenking, stimulere meg og heve meg over bekymringer om min eksistens her og nå.

På et visst nivå ser man sin trelldom og forstår meningen med ordene: «Jeg har skapt den onde tilbøyeligheten». Egoet fører deg mot døden – derfor blir det omtalt som «det onde». Livet synes som dødt for deg fordi du arbeider for en grusom mester som ikke gir deg noen avkastning, som etterlater deg uten nytelse helt til det til slutt ender i døden. Det finnes ikke noen hardere trelldom.

Men foreløpig ser jeg ikke min onde tilbøyelighet; den blender meg, opptrer som meg. I virkeligheten er det som om noen har hypnotisert meg, programmert meg, og jeg gjør det han vil. Hans styrke er så stor at han kontrollerer meg på et umerkbart og tyrannisk vis.

Vi er født hypnotiserte, og forstår ikke en gang at vi er under noen annens innflytelse. Det skjer av og til i livet at vi havner under noens innflytelse, og at vi kun i ettertid overraskes av å finne det ut. Det samme gjelder for den onde tilbøyeligheten. Problemet her ligger i middelet: Hva kan hjelpe oss ut fra denne undertrykkelsen?

Svaret er lidelse. Lidelse er som Farao, som brakte Israels sønner nærmere skaperen. Denne dødens engel tvinger deg ustanselig til å anstrenge deg for ham, og endelig forstår du at du lider under hans herske og ditt slaveri. Da begynner du å søke etter årsaken til lidelsen din, og du innser at den faktisk hjelper deg til å avvise ondskap. På den måten gikk det at Farao, som presset Israels sønner med tungt arbeide, førte dem nærmere sin frigjøring.

Nå står vi, sammen med hele verden, overfor begynnelsen av den samme prosessen. Renere sjeler våkner først, spør seg selv om meningen med det som skjer: «Hvor er kjeltringen som kommanderer meg? Jeg vil ikke lide.»

Først prøver en å finne ut av lidelsen på en egoistisk måte. Deretter hever man blikket og begynner å undersøke situasjonen som en helhet: «Hva er det som foregår her?» På denne måten leder vi oss selv hovedsakelig mot et annet mål, en annen autoritet. Vi går fra en engel til en annen: fra Farao til skaperen. Det finnes bare to muligheter, og ingen andre mellom dem. Til syvende og sist er det du som velger hvem som skal styre deg.

Renere sjeler gjennomgår dette nå, og andre vil komme etter dem.

Fra del fire av Morgenleksjonen 8/7/11, «The Freedom»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Lidelse - Inga kommentarer →

I Baal HaSulams brev #1 er det en lignelse om en konge som ble så glad i sin tjener at han ønsket å løfte han høyt opp over alle ministrene…

Han utnevnte tjeneren som vakt ved bymuren, og ba en av ministrene sine, som var en klok spilloppmaker, om å late som om han gjorde opprør mot kongeriket…

Ministeren gjorde som kongen ba han om, og ved hjelp av stor kløkt og oppfinnsomhet latet han som om han kjempet mot kongens hus. Tjeneren risikerte livet sitt og reddet kongen, kjempet pliktoppfyllende og modig mot ministeren, helt til hans store kjærlighet for kongen var tydelig for alle.

Ministeren tok så av seg kostymet sitt, og det ble mye latter siden han hadde kjempet så vilt og nå forsto at det bare var et spill, ikke virkeligheten… Hver eneste del av denne forferdelige krigen ble til mye latter og glede…

[For andre gang] ba [kongen] ministeren om å forkle seg, denne gangen som en tyv og morder, og føre en voldsom krig mot han. Kongen visste at han i den andre krigen ville avdekke en fantastisk visdom (Hochma), og fortjene å innta posisjonen som leder for alle ministrene.

I mellomtiden arvet tjeneren ”visdommen” (Hochma) som kunnskap i ettertid og kjærlighet som forkunnskap, og da ble han løftet for evig tid.

Det er sant at alle krigene i løpet av eksilet er fantastiske syn, og alle kjenner i sitt snille indre at det er en slags forstand og glede som kun fører til godhet. Det finnes fremdeles ingen taktikk for å lette vekten av krigen og trusselen mot en selv.

Vi vet virkelig ikke hvorfor vi må gå gjennom alle disse lidelsene, problemene, krigene, forvirringen og på den andre siden oppklaringer, suksesser og feilvurderinger… Hva er meningen med all denne lidelsen?

Senere langs denne veien vil vi gradvis forstå hvordan vi ut i fra dette opparbeider oss kunnskap, visdom, makt og forståelse av det generelle systemet. Vi studerer skaperens handlinger som blir gjort mot oss, og som et resultat av dette oppnår og forstår vi han, som det står skrevet: ”Vi vil kjenne deg gjennom dine handlinger”. I den grad vi forstår han, og vi begynner å føle han.

Årsaken til hvorfor vi må oppnå dette gjennom nettopp en slik vanskelig vei står ikke klart for oss. Nå, mens vi fremdeles er på veien mot korreksjon, vil vi ikke være i stand til å forstå det, da det først vil skje når vi løfter oss over dens begrensinger til den perfekte tilstanden. Da vil vi oppnå det nødvendige sinnet og følelsene, det vil si å gjøre oss i stand til å oppdage rettferdigheten med denne veien.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/06/2011, ”A Parable about a King”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Livet i vår verden framstår som en endeløs hjertesorg, innlagt små pauser for å gi mennesket tid til å komme seg på beina igjen etter et slag, bare for å få det neste slaget like etter. Dette er menneskehetens historie, og livet til hvert enkelt menneske. Hva slags fremgang er dette, og hvor er gavene som skaperen gir til skapningen?

Svar: Forestill deg at jeg befinner meg i en galakse langt, langt borte hvor jeg stirrer på uendeligheten i verdensrommet og leter etter noe der ute i denne uendeligheten. Jeg øker farten opp til lysets hastighet, og beveger meg sakte gjennom milliarder av lysår, kommer nærmere vår galakse, vårt solsystem og vår jordklode. Jeg lander på jordens overflate, og der oppdager jeg mennesker.

Det er vanskelig å forestille seg en skala som jeg kunne bruke for å sammenligne så ulike forhold. På samme måte forstår vi heller ikke hva slags system vi befinner oss i. Vi vet hvordan vi kan gjøre målinger og undersøkelser etter vår egen skala, ifølge våre proporsjoner. Vi sammenligner vekt med hvor mye vi kan løfte, avstand til hvor langt vi kan se, godt og vondt – med hva som er bra eller dårlig for oss. Hele vårt spekter er kun en liten del av det enorme, totale omfanget som finnes og våre forskjeller er ørsmå.

Nå snakker vi om det spirituelle systemet som hele vårt univers er en umerkelig liten del av. Vi snakker om mekanismer som er enorme på grunn av deres kvalitative egenskaper. Sammenlignet med dem er vår verden bare én kvalitet – et lite egoistisk ønske som holdes i live av en liten gnist av lys. Materien til dette ønsket er skapt som ”noe ut fra ingenting” av lyset som brøt igjennom her, skisserte en nøyaktig avbildning av det spirituelle skaperverket.

Ut i fra denne tilstanden tenker du nå på lidelsene til hele menneskeheten. Dette er det vi føler. Hver person tolker ting i henhold til sin egen ufullkommenhet, og dømmer i henhold til hva øynene ser. Hva kan du gjøre? Det er slik vi må avansere, og akkurat nå er vi ikke i stand til å oppfatte noe mer. Det finnes et gigantisk, uoppdaget lerret foran deg, men du klarer ikke å tyde det enda.

Vi er bare så vidt i stand til å forstå det enkle faktum at det finnes en mangel på ønsker, en mangel på beholdere. Spørsmålene florerer: ”Kan den uforanderlige skaperen forandre seg? Kan han skape en stein som han ikke kan løfte? Hvorfor skapte han oss så ufullkomne i det hele tatt?” Alle disse gåtene er likevel ubrukelige.

Vi må forstå et prinsipp i livet vårt: Vi må gå igjennom motsatte stadier. Kun gjennom disse motsetningene, ved å anerkjenne fordelen med lys i stedet for mørke, danner vi beholdere for en bedre, mer opphøyet følelse. Når jeg skaper beholdere som er klare for dette, vil verden åpne seg for meg. Ingenting gjemmes for meg bak en murvegg. Jeg må rett og slett bygge beholderene inni meg for å kunne se virkeligheten.

Denne utviklingen er nødvendig og skaperen kan ikke la det skje før tiden er moden for dette. Hvorfor? Akkurat nå vet jeg ikke hvorfor. Jeg kan prøve å gjette meg til det, men det vil ikke gi meg noe. Jeg vil feie alt til sides og si: ”Jeg tror ikke på det! Han har mulighet til å gjøre det!” Det finnes heller ingen andre fakta tilgjengelig.

Likevel finnes det en regel: Fordelen med lyset oppnås fra mørket. Alt blir kun vurdert ut i fra sin motsetning. Det er derfor vi må gå igjennom disse tilstandene, steg for steg, og forme beholderne for å avdekke den virkeligheten vi befinner oss i.

Vi befinner oss i den uendelige virkeligheten, men du kan ikke føle dette. Du må derfor utvikle dine beholdere. Du har fått muligheten til å utvikle dem, eller rettere sagt, å korrigere dem. Du ble bevisst gitt ødelagte ønsker som er motsatt av de som er korrigerte. Hvorfor? Slik at du kan vokse og samle dem sammen igjen, forstå og avdekke virkeligheten.

Det finnes ingen annen vei. Senere vil du rettferdiggjøre skapelsen. Den lange prosessen som har vart over tusenvis av år, som vi lider oss igjennom, er sannheten på skalaen vår. I virkeligheten skjønner vi likevel ikke hvilke forhold vi befinner oss under. I tillegg til det lille ”rommet” finnes det en hel virkelighet der ute som du aldri har sett. Du er som en mark som lever i en reddik – dette er et eksempel som Baal HaSulam gir.

Spørsmål: Hvorfor blir denne marken fortalt om giveren og hans kjærlighet?

Svar: For at han skal strebe mot dette, for at han skal forstå at det finnes et mål som det er verdt å klatre ut av redikken for. Du mottar ikke bare forståelsen for dette, men også midlene til å gjennomføre det. Vi er alle som marken i redikken, men hvis hver og en av oss begynner å dytte de andre mot utsiden, vil vi virkelig klare å komme oss ut.

Derfor finnes det en løsning. Så lenge du var fornøyd med livet i denne verden, var det ingen som tilbudte deg noe annet. Nå blir du derimot plassert i et nytt, globalt system og gitt løsningen.

Fra del fem av Morgenleksjonen 23/06/2011, «Matan Torah (The Giving of the Torah)»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Historie, Lidelse, Oppfattelse, Spørsmål og svar, Utvikling - Inga kommentarer →

Gjennom årtusener har vi utviklet oss sammen med den langsomme veksten til egoismen, og vi har gjort framskritt samfunnsmessig, innen teknologi og ulike vitenskaper i overensstemmelse med den. Under renessansen startet derimot en brattere oppstigning, og den nådde toppen i vårt århundre med forbrukssamfunnet.

Når denne egoismen nådde et visst nivå, stoppet den plutselig, ”den avbrøt sin flukt”, og dens kurve flatet nå ut til å bli til en horisontal linje. Den kommer ikke til å vokse ytterligere.

I denne tilstanden begynner menneskeheten å føle på depresjoner fordi den ikke kan se hvordan den kan klare å tilfredsstille seg selv lenger. Tidligere, da vi befant oss på mellomliggende stadier i vår utvikling, strebet vi alltid mot noe større. Det så alltid ut som om det neste nivået var bedre enn det nåværende, og vi ville gjerne oppnå dette. Vi oppdro våre barn i håp om at alt ville bli bedre for dem enn det hadde vært for oss, at deres verden ville bli høyere, klokere osv.

I dag vil vi derimot ikke en gang ha barn, fordi vi ikke kan se hvordan deres liv kan bli noe bedre. Vi føler at egoet ikke kan utvikle seg videre: Det har ingen steder der det kan vokse. Vi har til og med begynt å begrense våre mest ambisiøse romfartsprogrammer. Alt står for fall. I tillegg er det slik at våre ressurser heller ikke tillater oss å utvikle oss fritt. Vi begynner å tappe oss selv når det gjelder energi, ressurser og vårt indre potensial. Vi har ingen steder der vi kan vokse, ingenting å strebe etter. ”Jeg ønsker ingenting.”

Over 50 prosent av verdens befolkning opplever en eller annen form for depresjon, og da snakker vi ikke en gang om narkotika, terrorisme, skilsmisser, gjensidig fremmedgjøring eller konflikter mellom foreldre og barn. Alt dette er symptomer, en indikasjon på at egoismen begynner å ”ebbe ut”. Den kan ikke tilfredsstille seg selv på det nåværende nivået, på vår lille jord.

Egoistiske ønsker består av to grupper:

1. Mat, sex og familie. Disse ønskene er naturlige; de finnes i ethvert menneske og dyr.

2. Rikdom, makt og ære (som i utgangspunktet er én og samme ting), og kunnskap. Disse ønskene er sosiale.

I dag vokser ingen av disse to gruppene av ønsker lengre. De synes å ha nådd sin topp, og forblir på det samme nivået.

Snart vil de begynne å avta. Et menneske trenger ikke alt dette: Han vil begynne å gi opp sine nye ”erobringer,” og blir tom innvendig fordi han ikke vil forvente seg nye ønsker eller nye tilfredsstillelser. I vår verden vil disse seks ønskene slite seg selv ut, og dette er også en av årsakene, en av komponentene, som driver oss mot å krysse ”Machsom”, grensen mellom virkelighetene. De dytter oss bakfra gjennom lidelse.

Fra første leksjonen under Moskva-kongressen 10/06/11

Kategori: Depresjon, Egoisme, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →

Innen kabbala kalles hver eneste tilstand som skapningen befinner seg i ”en virkelighet”. Vi faller ned og løfter oss oppover stigen gjennom virkelighetene Adam Kadmon, Atzilut, Beria, Yetzira og Assiya. Vår nåværende tilstand kalles ”vår verden”. Alt begynner og slutter med tilstanden til den uendelige virkeligheten. Forskjellen mellom virkelighetene forteller oss meningen med skapelsen.

Den opprinnelige tilstanden til den uendelige virkeligheten klarer vi ikke å oppfatte. Det er det samme som en dråpe sæd som utvikler seg til et foster, for deretter å bli født som et menneskebarn. Først når han vokser opp vil han oppnå sin voksne, bevisste tilstand og forstå hvor og hva han er og hva som skjer med han. Alt dette kommer fra én bitteliten genetisk kode.

I den uendelige virkeligheten der alt kommer fra, befinner vi oss i en tilstand som en dråpe sæd. Deretter går vi gjennom den andre tilstanden, utviklingsnivået. Til slutt, i den tredje tilstanden, vil vi løfte oss til det høyeste nivået og sammen oppnå ett enormt ønske som kalles Adam.

Adam kommer fra ordet ”lik”. Vi er med andre ord fullstendig lik lyset, skaperen. Kabbala forteller oss at det å oppnå denne tilstanden er obligatorisk.

Vi kan allerede se begynnelsen av dette løftet i vår nåværende tilstand. Etter at vi har falt ovenfra og ned, må vi nå komme til Machsom, grensen, før løftet. Vi står foran dette sammen med hele resten av menneskeheten.

Det har ikke noe å si at det bare er noen få millioner mennesker i verden som er interessert i å tre inn i den spirituelle virkeligheten. Resten av menneskeheten drives framover gjennom lidelser. Hele vår verden blir jaget av lidelser, mens vi streber framover av egen vilje i stedet for å lide. Dette er forskjellen mellom oss og resten av verden. Ulikt massene, utvikler vi oss på egenhånd. Vårt ønske driver oss framover.

Derfor finnes det to krefter som driver oss framover mot målet. Den første kraften drar oss framover og trekker oss til seg, mens andre kraften utøver press. Den eksisterer delvis inni oss også. Vi blir delvis presset bakfra og delvis utvikler vi oss gjennom egen innsats. Massene blir derimot kun presset framover gjennom lidelser.

Slik er ”fordelingen av arbeidet”. Vi må utvikle oss videre, vi må organisere oss, vi må forstå hva naturen krever av oss. Hva den krever er at vi oppdager den, avdekker dens opphøyde tilstander, tilpasser oss disse tilstandene og trer inn i det neste nivået mot evigheten og perfeksjonen. Naturen drar oss mot dette.

Samtidig må vi tenke på å hjelpe massene som mangler denne muligheten, som opplever lidelser og et enormt press, og som ikke har peiling på hva som venter dem framover.

Fra leksjon 2 under Moskva-kongressen 10/06/2011

Kategori: Indre arbeid, Kongresser, Krise, Lidelse - Inga kommentarer →