Spørsmål: Hvor er gruppen i purims begivenheter, i historien om Haman og Amalek?

Svar: Du finner din Mordechai, din Amalak og alle som forhindrer deg fra å forbinde deg med gruppen for å tilfredsstille skaperen – i gruppen.

Først av alt må du finne retningen mot nord for å finne ut om du besitter selve den indre holdningen du må bearbeide for å tilfredsstille skaperen? Har du oppdaget dette punktet inni deg, det svakeste og mest følsomme ønsket? Har du det?

Det er ikke så galt om du ikke har det, for det vil komme. Det vil vise seg gjennom lyset som endrer og du vil omsider begynne å føle at du på en eller annen måte angår skaperen. Og mer enn noe annet må vi finne den motivasjonen i oss som avgjør hovedretningen – og det kan bare gjøres med gruppens hjelp.

Av den grunn må alle våre samlinger med vennene og alt vi gjør i gruppen ha som mål å iallefall nærme seg å glede skaperen. Når dette ikke er målet, er vi ikke noe mer enn «en samling av dårer».

Slik er det fordi samholdet i en gruppe ennå ikke har noen betydning. Når ulike grupper, som militæret eller et fotballag trener, gjennomgår de faktisk spesiell psykologisk trening som forbereder en til å gi sitt liv for gruppen. En begynner å føle at gruppen står over en selv. Da handler en utfra en enkel beregning, en sammenligner seg selv med gruppen og ser at den har høyere verdi. Dermed er en rede til å bøte med livet.

Dette er falsk altruisme som gjør et menneske istand til å ofre seg selv fordi man har utviklet en ny skala av prioritering som avgjør hva man anser som mer eller mindre viktig. Men det har ingenting å gjøre med giveregenskap; det er bare resultatet av psykologisk manipulasjon.

Dette er en farlig snare, for mange tror at de besitter giveregenskap mens de i virkeligheten deltar i en samling med hyklere – en gruppe som innpoder verdien for påvirkning (giveregenskap) i gruppen. Egentlig er dette en enda større form for egoisme, fordi det er et allment gruppe-ego som driver dere framover. Det står høyere enn mennesket, men fører ikke i retning skaperen. Og dette er feilen mange mennesker gjør. Alle religioner utviklet seg som resultat av denne type feil som ble gjort en eller annen gang i starten.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 8/3/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Helligdager, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: På kongressen i ørkenen ønsket vi å fylles av nok energi til å gjøre oss istand til å knytte oss sammen. Jeg tror vi faktisk klarte det?

Svar: Jeg synes kongressen var spesiell, for vi oppnådde et visst nivå av standhaftighet og Reshimo (erindringen) av det har vi med oss, hele gruppen og hver og èn av oss individuelt.

Det som skjer i spiritualiteten forsvinner ikke – og denne Reshimo symboliserer den spirituelle beholderen mellom oss. Alle føler det i en eller annen utstrekning – noen mer, andre mindre – men denne beholderen finnes allerede. Den er allerede født! Men på en slik måte at vi må gjøre litt mer innsats for å klarlegge den, avdekke den og fornemme den mer og mer klart.

Vi må forholde oss til denne beholderen som vi forholder oss til Shechina (guddommeligheten), stedet for skaperens avdekkelse. Jo mer vi knytter oss sammen, jo mer tilfredsstiller vi ham. Takket være forbindelsen vår, forbindelsen av ønskene våre, tilfredsstiller vi skaperen. Da begynner vi å fornemme lyset i ønskene våre og følgelig fornemmer vi vår spirituelle framgang og skaperens avdekkelse for skapningene.

Vi må bli mer følsomme, mer oppmerksomme og behandle den generelle fornemmelsen som fødtes inni oss på en mer hårfin måte.

Ingen av oss bør stanse opp for et øyeblikk på noe sted. Alt kommer an på endring av intensjonene og ikke antall handlinger. Det vil si at det avhenger av holdningen vår mot forbindelsen og samholdet vi har oppnådd.

Vi har oppnådd samhold og skapt en beholder. Spørsmålet vi nå stiller oss er: «Hva gjør vi nå med den?» Det er det aller viktigste: en kvalitativ endring av vårt arbeide med den. Dette er klarleggingen, vår søken etter en permanent løsning.

Dette må dere selv finne ut. Hvis jeg forteller dere det, ville det være det samme som å stjele arbeidet fra dere. Det ville være som å gi et barn en boks med lego, for deretter å dytte ham bort og selv begynne å montere legoklossene.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/3/12, Shamati #35

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gjensidig garanti, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når man nærmer seg avdekkelsen av skaperen, føler man at man står på Sinaiberget. På den ene siden har man fortsatt sitt onde ønske i behold. Men samtidig innser man at for å oppnå målet og avdekke skaperen, må man forberede ønsket sitt til å motta giveregenskapen – som er et avtrykk av ham. Mennesket (Adam) betyr jo «lik» (Domeh) skaperen.

Sammen forbereder vi da ønsket vårt til å motta ulike former for giveregenskap, slik at det kan ta imot avtrykket. Det er skjenkingen av Torah, som skrevet står: «Dere står alle i dag…» Ikke èn – men alle. For det er i vårt samlede fellesskap vi skal fremkalle skaperen.

Hovedsakelig behøver vi bare en enkel ting for å forberede ønskets materie. Men denne handlingen er ikke en del av vår virkelighet og er derfor ikke lett for oss å gjennomføre. Den kalles gjensidig innlemmelse. Vi må alle gjensidig innlemmes i hverandre, forbinde oss med hverandre gjennom våre ønsker – og ingenting annet. Da vil vi, akkurat som før knusingen, nå «stedet» der det øvre lyset kan komme inn og utføre sitt avtrykk.

Derfor er det uvesentlig hva vi gjør, så lenge vi følger retningen av å knytte oss sammen for å fremkalle skaperen, som skrevet står: «Israel, Torah og skaperen er èn». «Israel» er mennesket. «Torah» er lysets kraft som forèner oss til å elske vår neste som oss selv. Og «skaperen» er roten, som gir oss sitt avtrykk når vi forèner oss.

Slik står jeg på den ene siden av gruppen – og skaperen på den andre. Dersom han og jeg klarer å møtes i gruppen, tar avdekkelsen sted der.

Slik er det vi går videre. Alt vårt arbeid forbereder oss til dette. Det er dette som skjer med oss, om vi alle holder sammen.

Fra Arava Arvut kongressen, 23/2/12, Leksjon #2

Kategori: Felles sjel, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når vi omtaler lyset, sikter vi til forekomsten som tar plass i ønsket. Det betyr at jeg ønsker å være god mot noen uten noen baktanke om personlig gagn. Jo mer jeg gransker meg selv ser jeg at det ikke er lysten på selvtilfredsstillelse som driver meg. Dette er lyset: Det er som om en ånd er kommet over meg – og jeg ønsker å påvirke, å gi, å elske andre og bare ønske dem velvære – for slik gleder jeg skaperen.

Når jeg arbeider i en gruppe, påkaller jeg lyset som endrer. I «kroppen» min, i ønsket mitt, danner det fenomenet som kalles lyset. Da påvirker det omsluttende lyset – Ohr Makif – ønsket, så det kan fornemme forekomsten av lyset internt.

Spørsmål: Hvor kommer Ohr Makif fra?

Svar: Det kommer fra et høyere nivå. Jeg kan ikke motta det inni meg, derfor «omslutter» det meg og forbereder ønsket mitt, beholderen min, for å trè inn i det senere. Dette lyset er også inni meg, men jeg føler det ikke ennå. Det er som om det betjenes fra en avstand: Noe modnes i meg, men jeg fornemmer det indirekte, i henhold til resultatene.

Uansett befinner alt seg inni et menneske: alle lysene og alle virkelighetene, inkludert Ein Sof – uendelighetens virkelighet.

Spørsmål: Er jeg nødt til å arbeide i en gruppe for å kunne føle det?

Svar: Du må følge kabbalistenes råd, det vi kaller «vise menns tro» – og utføre deres anbefalinger. Du ledes til gruppen ovenfra og begynner å arbeide i den, selv uten å stille noen spørsmål. Bare senere opptrer spørsmålet om fri vilje – når du forstår hva som skjer, men kommer ingen vei – og innser: «Aha, det er det jeg må gjøre! Jeg må elske vennene…»

Du nærmer deg gjensidig arbeid og fra en «studiesirkel» blir dere en helhet, oppnår ett hjerte og èn tanke, gjør en stor felles innsats og handler overfor hverandre for å fremkalle en mangel hos vennene og heve skaperens storhet i deres øyne.

Da oppdager folk «marken skaperen har velsignet». De vandrer ikke rundt i marken som Jacobs sønner. De oppnår Josefs kraft, som fører dem sammen og tar dem gjennom Egyptens land til Israels land. Dette er hele vårt arbeide og det er her vår frie vilje begynner.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 12/2/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi må gå gjennom mye besvær for endelig å nå «kongen av Egypts død». Og deretter kommer «mange dager» der vi er nødt til å utføre mange handlinger for å avdekke den riktige etterspørselen inni oss. Å simpelthen «rope utfra uviljen til å arbeide», er ikke det samme som å «sukke over arbeidet».

Om vi ikke har noen glede av arbeidet, bør vi gradvis finne ut betydningen av «kongen av Egypts død». Hvem er det vi arbeider for – og hvorfor? Gradvis begynner vi å skjelne det, til vi innser at det finnes en annen konge og at vi må forlate Egypt for å kunne bli skaperens arbeidere, det vil si, å arbeide med giveregenskap.

Men hvordan skal jeg klare å utføre det, når alt her i Egypt er så enkelt? Jeg er laget på en slik måte at jeg føler glede i samme øyeblikket jeg utfører en viss handling, eller anstrenger meg for å tenke. Gevinsten kommer øyeblikkelig inni ønsket mitt. Selv om det i utgangspunktet syntes som om jeg lengtet etter å gi, var hensikten som lå bak det «for å motta». Jeg gir, men det er dette jeg får glede av når jeg identiserer meg med mitt egoistiske ønske.

Når kongen av Egypt dør, er dette imidlertid stor hjelp ovenfra. Det gjør oss istand til å løsrive oss fra ham. Han er virkelig død nå; jeg er kvitt ham. Det var ikke det jeg ønsket, men han forlot meg. Mitt ego er løsrevet fra ham.

Og nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre; jeg har ingen å arbeide for lengre. Jeg gråter i stillhet. jeg hadde så mye glede av ham – og nå er jeg etterlatt uten glede i livet. Hvordan finner jeg glede? I hvilket ønske, tanke, eller hensikt vil jeg finne det? Jeg begynner å lete.

Jeg pleide å arbeide, å gi for å få – men nå må jeg se meg om etter noe annet. Og uunngåelig, gjennom slag, vil jeg oppnå påvirkningskraft for å gi. Da tenker jeg: om jeg ikke har noen beholdere som gleder meg, kan jeg kanskje få det av noen andre.

Så jeg iakttar en annen: Han gleder seg, mens jeg mangler vitalitet. Derfor misunner jeg ham og ønsker å være sammen med ham, for å ta del i gleden hans. Kanskje jeg på den måten kan oppnå litt tilfredsstillelse. Slik begynner vi å se på omgivelsene våre. Jeg finner ikke lengre noen glede alene når jeg arbeider i mitt «Egypt», slik jeg gjorde tidligere.

Om jeg imidlertid påvirker omgivelsen og gir dem glede, kan jeg glede meg sammen med dem – selv om hensikten min ved å være sammen med dem er for på den måten å få noe – så kalles det allikevel å gi til omgivelsen. Derfor er dette allerede Lo Lishma (ikke for hennes navns skyld). Jeg påvirker dem og ønsker dem det gode, siden jeg ønsker å identifisere meg med dem og være sammen med dem – for å finne godhet i dem. Dette er allerede en avansert tilstand.

Der er ulike faser av å nærme seg utgangen fra Egypt. Noen innser allerede at handlingene deres gagner egoismen og kommer fram til Lishma. Andre innser det foreløpig ikke og handler bare utfra jakten på nytelse. Men uansett så rykker vi framover.

Jeg har allerede retningen: Jeg innser at jeg må gå sammen med gruppen som forlater Egypt. Jeg finner ingen glede i det enkle livet. Men går jeg sammen med dem så vil jeg der – i samholdet oss imellom – finne gleden og avdekke mitt unike spirituelle liv. Det er allerede et skritt mot redning: det finnes et mål bak løsrivelsen fra egoismen. Egypt er jo død – og det er nok. Om en føler at en må påvirke gruppen med giveregenskap og avdekke den allmenne kraften i dem som kalles skaperen, om en ønsker å inkluderes i den for selv å oppnå noe, så er dette allerede Lo Lishma (en egoistisk lengsel etter spiritualitet).

Det finnes ulike former og nivåer i hver og èn, til ulik tid. Men det gir oss allerede retningen, til kampen er ferdig. Takket være de ti plagene klarer man å løsrive seg fra Egypt for godt og føle Egyptens liv som mørke.

Den siste plagen er drapet av den førstefødte, som viser oss at vi ikke får noe utav denne situasjonen, ingenting kan «fødes» i den. Da blir man fullstendig klar over at denne tilstanden ikke kan føre til noe resultat. Når alle førstefødte i Egypt dør, er man villig til å flykte.

Alle disse tilstandene Torah beskriver foregår i våre mottakerønsker. Slag etter slag, plage etter plage. Enten seirer Farao, eller skaperen seirer og «Moses» ser hvordan alt dette foregår inni ham og verdien av det han gir til mottakerønsket og påvirkningsønsket. Det er til han innser situasjonens håpløshet og mørke og ikke har noe annet valg enn å fly gjennom dette mørket mot påvirkningskraften og giveregenskapen – bare for å se lys i tunellen. Og slik flykter han fra Egypt. Det er dette som bør skje for en som er villig til å tilslutte seg samfunnet, selv om man kommer for å finne næring og egoistisk tilfredsstillelse: Dette er allerede Lo Lishma.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 5/2/12, Shamati # 159

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Når jeg føler likegyldighet overfor vennene og ikke blir foruroliget av noe, er det tegn på at jeg ikke er begynt å forstå hat – og iallefall ikke kjærlighet. Dersom jeg allerede føler meg frastøtt fra dem, skinner det øvre lyset på meg og påvirker meg for å vise meg min ondskap, mitt ego.

Ikke alle er rede til et slikt arbeid. Muligens kan noen få en god følelse gjennom å forbinde seg med andre; det er behagelig. Det er interessant å dra ned til ørkenen sammen med alle, med alle omfavnelsene – og en fornemmer ingen form for hat. Hat kan kun avdekkes av lyset som endrer.

Overrasker det deg at dette er måten det endrer deg på? Jo, dette er veien som fører til ham.

Det er viktig at du ikke fortviler over å ha oppdaget hat som frastøter deg. Ikke begynn å skrike, «Hvor er framgangen min? Hva slags belønning er dette for all anstrengelsen min?»

For om du fortsetter, på tross av alt, om du ønsker å forbinde deg med vennene – for det finnes ikke annet valg for deg – og kabbalistene råder deg til å gjøre det – om du annullerer deg selv, vil du innse at det bare gjennom samhold er mulig å oppnå giverkraft og avdekkelse av skaperen. Men du skjønner at du selv ikke klarer å forbinde deg – og da forstår du at forbindelse er mulig bare med hjelp fra det omsluttende lyset.

Hatet mot vennene har også sitt utspring fra lyset, men det oppstår uten at vi ber om det. Det er ondskapens framvisning. For å korrigere den må vi med hensikt forbinde oss med den øvre kraften og be om at den viser seg, så vi kan få muligheten til å forbinde oss med andre.

Der er mange oppturer og nedturer, skuffelser og en lang periode av hjelpeløshet på denne veien, der du ikke klarer å annullere deg selv eller å snu og ta en annen vei. Slik tappes vi for energi med vilje, til lyset ovenfra omsider kommer til vår redning og vi begynner å verdsette vennene. Også her er det på sin plass å granske og se om du setter pris på dem uten noen spesiell grunn – eller om det er fordi du verdsetter skaperen at du også verdsetter dem.

Israel, torah og skaperen må alltid forènes til èn. Da leder det deg i riktig retning. Israel (du) er full av hat; torah (det øvre lyset) endrer deg og hjelper deg å bygge kjærlighet over hatet. Og i midtlinjen, der du forbinder riktig mellom høyre og venstre, avdekker du skaperen og alt forenes til èn.

Dette er målet for vårt arbeid.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 31/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Lo Lishma (ikke for hennes navn) er når jeg er villig til å bli skaperens medarbeider. Siden jeg ønsker å oppnå alt som finnes i verden, har jeg ikke annet valg. Slik starter jeg, som en egoist, slik vi alle gjør.

Men senere forsøker jeg i fortvilelse å oppnå det jeg ønsker meg. Hvis det dreide seg om fysiske ervervelser ville jeg ha gjort en større innsats, for jeg vet at det er det som må til. Jeg ville ha begynt å studere ved et universitet, hvis kunnskap trengtes for å oppnå det. Kanskje jeg ville stjele det. Uansett ville jeg, på en eller annen måte få tak i det jeg ønsket meg.

Men hvis målet mitt befinner seg hinsides denne verden og det jeg ønsker er å nå roten til min sjel, å oppdage målet med livet mitt, hvor det kommer fra og hva planen for det går ut på, da er det umulig å finne det i denne virkeligheten. Det er her vi innser at vi ikke har noe valg. Vi klarer aldri å gjøre det ved egne krefter. Derfor kommer vi til læren om kabbala.

Her møtes jeg med: «Ønsker du å oppnå det? Det er fullt ut mulig. Men for å gjøre det, må du påvirke (gi) skaperen.» Da oppfatter jeg skaperen som en medarbeider, som skattemyndighetene, der jeg oppnår fortjeneste på betingelse av at jeg tildeler ham den prosentdelen han fortjener.

Hvis dette er systemet hans og han skapte verden der jeg befinner meg som arbeideren, som den som utfører noe, er det klart for meg hva eieren ønsker. Som skrevet står: «Forretningen er åpen og eieren gir på avbetaling. Boken er åpen og hånden skriver. Og den som ønsker å låne får låne». Da føler jeg ubevisst at skaperen er medarbeideren som vil be om å få sin andel.

Lo Lishma er medarbeideravtalen med skaperen. For å være ærlig hadde jeg likt å ta hele fortjenesten selv, uten å måtte dele den med noen. Jeg ville ha foretrukket å fortsette spiritualiteten som det fysiske livet, med de samme betingelsene. Men jeg har ikke noe valg. Jeg er tvunget til å dele: «Si hvor mye du trenger, vi har en avtale».

Selv om det dreide seg om 99%, men den gjenstående ene prosenten betyr mye for meg, ville jeg sagt meg villig til å arbeide for den. Fabrikkarbeideren tjener kanskje 20 000 kroner i måneden, mens fabrikkeieren kan tjene millioner. Her er det også slik. Derfor sier jeg meg enig i en medarbeideravtale med skaperen. Det er det alle gjør. Vi trenger ikke å lyve til oss selv. Dette er det eneste egoet vårt kan forstå.

Og her er nøkkelpunktet: Hvordan skal jeg forholde meg til dette partnerskapet? Tar jeg egoismen min med inn i det og fordeler: Her er mitt og der er ditt?

Noen ganger ønsker jeg å beholde alt selv. Andre ganger vil jeg kanskje gi ham alt, men det er selvfølgelig på betingelse av at jeg får noe utav det. Når jeg sier meg enig i å gi alt, mener jeg ubevisst at det må være til gagn for meg.

I den utstrekningen tilstanden min av Lo Lishma synes fullkommen for meg, der jeg ønsker å gi skaperen alt, forestiller jeg meg at jeg holder fast ved skaperen og derfor at alt det han mottar vil bli mitt. Derfor er jeg villig til å gi ham alt, som til mitt spebarn – der jeg ikke angrer på noe jeg gir, siden naturen tvinger meg til å føle at det er mitt. Det er som om det skulle være til meg selv, bare at det er enda viktigere enn meg selv.

Om jeg vil det eller ei, har jeg ikke annet valg enn å være i dette ubevisste partnerskapet som er gunstig for egoet på samme måte som inntektsskatt. Og om det er mulig å snyte på skatten, er det ikke mulig å gjøre det med skaperen.

Når vi er alene er ønskene våre om å påvirke og å gi til skaperen egoistiske. Det er en kamp som er avgjort på forhånd. Bare utav fortvilelse, mangel på annet valg, eller når vi forventer fortjeneste, er vi villige til å gi. Alle ønsker en mektig medarbeider som har kontroll over alt. Det er en veldig lønnsom allianse. Det er alle religioners fundament.

Men vårt mål er å gjenkjenne den egoistiske alliansen i dette punktet og korrigere den. For det er spesielt dette punktet vi kjemper med: om min forbindelse med skaperen vil bli til «dødens drikk» eller et «livets eliksir» for meg. Går jeg fra Lo Lishma til Lishma, eller blir jeg værende i det dødelige egoet? Dette er det avgjørende punktet.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 11/1/12, «Introduction to the Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Det tar lang tid før en finner ut nøyaktig hva ens arbeide består av. Man begynner å studere fordi man leter etter meningen med livet, etter en egoistisk tilfredsstillelse. Den innledende intensjonen varer lenge, til man begynner å høre at det er absolutt forbudt, med betydningen «umulig» å tilfredsstille disse egoistiske ønskene. Så hva gjør man?

De sier at den eneste måten å oppnå nytelse er når man er lik skaperen. Ønsker du å glede deg? Lær av ham hvordan du kan nyte giveregenskapen. Det er ikke en påvirkningskraft slik du forestiller deg den. Det er ikke å gi for å oppnå personlig egoistisk tilfredsstillelse. Virkelig giveregenskap gleder skaperen. Dette er det eneste du kan nyte.

Med andre ord finnes det her en dobbel uenighet. Vi må endre både ønskene og intensjonene – stedet der nytelsen fornemmes. Når noen kommer fram til disse nye ønskene, som man ikke forstår i det hele tatt, blir man møtt med: Her er du, gled deg. Det er fullstendig ulikt hvordan en nå i ens egoistiske forfatning forestiller seg det. Man må forandre oppfattelsen av det flere ganger.

Når man gjennomgår dette, kan man bare holde fast ved gruppen, omgivelsen. For hver gang man rykker litt forover, føler man seg bare enda mer som et lite barn. Man føler seg mer forvirret og at man mister mer krefter. Det er så ulikt de ordinære måtene man oppnår framgang – der man får mer, forstår mer og føler mer. Her føler man at man ikke takler en slik «framgang», som synes å gå i motsatt retning.

Man forstår ikke hvordan det er mulig å arbeide og føle en voksende tomhet og mangel på forståelse, simpelthen døden, en tilstand av hjelpesløshet uten noe lys i enden av tunellen; mørkt som i graven, Rødehavet (endens hav – Yam Sof på hebraisk). Kan alt det kalles framgang?

Man føler seg helt fortapt. Men om man på trass av alt dette fortsetter, vil man begynne å innse at uten å gjennomgå disse forfatningene er det umulig å nå de virkelige ønskene – som er å motta for å kunne gi. Ingenting er igjen av den tidligere tilstanden, ikke følelsen, ikke forståelsen, ikke den tidligere tilnærmelsen, ikke intensjonen eller målet for ordinær framgang. Alt synes så fullstendig nytt og annerledes enn det man tidligere har erfart, at det bare er umulig å se det fra lang avstand.

Det eneste som hjelper her er å støtte vedkommede, å innlemme en i aktiviteter, studier, gruppearbeid og disseminasjon, så han gradvis utvikler seg og vokser – som et barn som leker og samtidig vokser. Da vil han gradvis, skritt for skritt, rykke framover mot en tilstand der han kan bære den spirituelle ideen.

Han begynner å innse at det finnes mange spirituelle og mystiske metoder i denne verden. Men her har han funnet en metode som fører fram til en ny virkelighet ved at man endrer sin oppfattelse. Og bare da vil han forstå hva det var som skjedde med ham.

Det er umulig å forklare dette til alle og enhver. Derfor sies det: «Tusen mennesker går inn i et rom, men bare èn kommer ut igjen for å undervise». For når et menneskes sjel er rede til å oppnå sannheten – koste hva det koste vil – mister han ikke kursen.

Er man virkelig rede for det, kan omgivelsen hjelpe en å komme raskt gjennom disse fasene – og å oppnå sannhetens virkelighet i dette livet!

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/1/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Felles sjel, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva betyr «skjebne i belønning og straff»?

Svar: I livet står vi hele tiden overfor belønning og straff. Hele tiden må jeg kreve korreksjon. Krever jeg den riktig, blir jeg belønnet. Krever jeg den på feil måte, blir jeg korrigert.

Belønningen består av at jeg får sterkere ønsker (større mangel) – og ved deres hjelp kan jeg sikte mer presist på målet. Jeg blir mer følsom, mer oppmerksom og får en klarere forestilling om hva «skaperen» er.

Denne forståelsen får jeg ved at jeg danner meg selv – over meg selv – på ny, i overensstemmelse med ham. Slik lærer jeg hvordan jeg er anlagt. Da blir jeg mer lik ham. Dette er min belønning – å påvirke mer – å gi mer. Straffen er å se at jeg ikke klarte det.

Men også dette blir en del av korreksjonen – og da blir straffen til min belønning. Det betyr jo ingenting om jeg får en positiv eller negativ reaksjon. Hovedsaken er at det gjør meg istand til å se avviket mitt og korrigere det.

Jeg godtar avvikene som gode og gunstige, enten de er positive eller negative, frastøtende eller tiltrekkende. Jeg vet ikke hvilke flere mangler jeg må avdekke nå. All den ondskapen som jeg må oppdage er skjult inni meg. Når den viser seg, mottar jeg den som belønning. Selv om jeg har en dårlig følelse, hever jeg meg over den.

Alt jeg får fra lyset som endrer, uansett hvordan det føles, oppfatter jeg som en stor belønning. Det er retningen min. Men for å kunne gjøre det, trenger jeg støtte fra omgivelsen – så jeg hele tiden ser meg selv som en del av systemet. Bare der er jeg i stand til å endre meg for å gå inn i det.

Ta som eksempel at jeg må bli en del av vennene i et rom som er kjegleformet. Mens jeg prøver å tilpasse meg formen, får jeg gradvis mer informasjon om hva jeg mangler og må gjøre mer presist for å passe inn.

Så selv om hver avdekkelse kan føles negativ, blir problemene og forvirringen til velsignelse for meg. Det sies at læren i Torah er motsatt huseierens lære, fordi disse avdekkelsene gjør deg lykkelig.

Vi må gå over en veldig «smal bro». Den som velger å gå videre i det spirituelle, anser både positive og negative følelser som belønning. Hovedsaken er å korrigere innstillingen.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 1/1/12, «Study of the Ten Sefirot»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Fra læren om kabbala vet vi at alt det beste i våre personlige liv – enten vår nåværende egoisme, eller noe høyere vi streber etter, all godheten i ønsket om nytelse, eller ønsket om å tilfredsstille – enten i denne virkeligheten, eller i den øvre virkeligheten – kun oppnås gjennom samhold.

Nå oppdager vi dette gjennom temmelig vanskelige og ubehagelige former: vi støter på problemer og synker ned i krisen. Alt dette er organisert for å vise oss at vi må knytte oss sammen, siden vi ganske enkelt ikke har noen annen mulighet. Naturen presser oss og gir oss ikke annet spillerom.

Læren om kabbala  tilbyr oss hjelp i slike situasjoner. Den sier: «Jeg vil hjelpe deg å oppnå samhørighet. Du ser selv at du ikke har andre muligheter. Dette er eneste måten å ordne livet.»

Tenk deg at vi ikke ønsker dette, men hvordan kan vi ellers oppnå lykke? Vi tiltrekkes av evighet, fullkommenhet, tilfredsstillelse både i denne og den framtidige virkeligheten; vi ønsker å heve oss over liv og død. Om vi laget en liste over hvordan vi ser for oss forbrukervelferd, ville den ikke bli lang – den ville inneholde ti punkt maksimum. Jeg ville henvise til nytelse, enten det er i hjerte eller sinn. Og den eneste måten å oppnå det er gjennom samhold.

Så nå oppdager vi dette på grunn av håpløshet. Kabbala er redningen. Den tilbyr ikke å omgå denne fastsatte betingelsen. Den lover ikke beskyttelse. Den lar oss ikke komme inn i den spirituelle virkeligheten gjennom bakdøren. Dette er umulig, for det henviser til en naturlov.

Allikevel hjelper kabbala oss å virkeliggjøre det på den gode måten. Ja, tilstanden er ubehagelig og smaker bittert. Men bitterheten kan vendes til søthet og ubehaget kan overkommes gjennom gjensidig innsats, musikk, en felles gledesstrøm, festlige seremonier og underholdningsprogram.

Vi har et vanskelig arbeide foran oss; vi må gjennomgå en indre endring. Det kan sammenlignes med noen som er villig til å undergå en operasjon, for han vet at livet blir bedre etterpå.

Læren om kabbala hjelper oss gjennom denne operasjonen som kommer til å forandre oss fullstendig. Vår tankemåte, vår oppfattelse og forståelse av virkeligheten, alle våre handlinger og våre mål, våre sinn og våre sansemekanismer – alt dette må endres. Vi må ta ut det gamle programmet og innsette et nytt.

Kabbala forklarer at de grunnleggende egenskapene ikke endres. Dine medfødte egenskaper og oppnådde ferdigheter vil fortsatt være der. Du endrer bare programmet som bestemmer hvordan du oppnår ulike mål i livet. Og da vil du plutselig se at du kan virkeliggjøre alle sammen.

Nå føler du deg skuffet og hjelpessløs, fordi du har feil program. Du må oppdatere det, for å kunne oppnå alt det beste du nå ønsker deg.

Og gradvis begynner du å ta dine første skritt. Endringene forårsakes ikke av naturlig press eller lidelse som kommer ovenfra, der naturen avdekker problemer og feil og tvinger oss til å rømme. Når vi føler at vi holdes tilbake, retter vi oss mot den neste tilstanden.

Som Baal HaSulam sier; vi er ikke i stand til å forbli i den nåværende tilstanden når den blir uholdbar. Vi går inn i den nye tilstanden uten valg. Den nye tilstanden tiltrekker oss ikke. Hadde den gjort det, ville vi ha valgt den. I følge vår natur holder vi ut så lenge vi kan og er bare villige til å foreta en forandring når vi har nådd smertegrensen.

Selv da er ikke situasjonen den mest behagelige. Det er som om vi ble nødt til å flytte, forlate hjemmet med alle våre eiendeler, ankomme det nye stedet og assimileres der… Disse endringene medfører ubehag. Men lidelsen tiltar så mye i styrke at vi tvinges til å utføre denne «flyttingen». Slik foregår framgangen i den menneskelige utviklingen.

På den andre siden, åpner kabbala opp for nye horisonter og viser oss hvor godt livet er der framme. Naturens mål er tross alt ikke å presse oss med slag, men den skaper betingelser der vi selv kan utvikle oss mot godhet.

I sredet for press bakfra, vil vi da føle at vi blir tiltrukket forfra. Det er til stor hjelp. Tidligere følte vi at toget vårt ristet som følge av hostingen fra motoren bak. Nå føler vi en annen motor som trekker oss forfra.

Kabbala sier at utviklingen vår i det 21. århundre virkeliggjøres gjennom samhold. Det har aldri tidligere skjedd. Tidligere utviklet alle seg individuelt. Nå er tiden for samhold, for å inkluderes i hverandre, for at alle oppnår en felles beholder inni seg. Da vil alle vokse på samme nivå, som skrevet står: «Individet og allmennheten er lik». Alle vil føle likhet med uendeligheten, den øvre kraften og oppfatte og omfavne hele virkeligheten i seg selv.

Vi må oppnå en ny kraft for å virkeliggjøre det – giveregenskapen, samhold og gjensidig inkludering med andre. Derfor ledes vi til en gruppe, tilstanden for den første foreningen, selv om denne foreningen er ekstern. Den er allikevel en forening av mennesker som oss selv, som streber mot det samme målet.

Når vi leser Zohar, lenges vi mot denne kraften som tiltrekker oss og vi gjør en innsats for å knytte oss sammen. Vi hjelper denne kraften, deltar i prosessen – og rykker slik framover mot målet, i stedet for å gjøre det under press av lidelse. Vi vender oss fra lidelsens vei til lysets vei.

Zohar beskriver hva lyset gjør med oss. Når vi tenker på samhold og lenges mot lyset, blir derfor lesingen til en indre, spirituell innsats. Det er som et barn som prøver så godt han kan i leken, eller en voksen som gir alt for å oppnå suksess. Her prøver vi å utføre en viss handling. Men denne handlingen er ikke fysisk – den er intern. Og når den virkeliggjøres, føler vi resultatet – og resultatet er også internt.

Fra andre del av den daglige kabbalaleksjonen, 30/11/11, The Zohar

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →