Baal HaSulam, “The Essence of Religion and It’s Purpose”: Det viser seg at vårt endelige mål er å kvalifisere oss til å oppnå han, for at han skal bosette seg i oss. Dette målet er bestemt, og det er ingen mulighet til å omgå det siden hans veiledning overvåker oss uansett hvilken av de to veiene vi går; det vil si lidelsens vei eller Toraens vei.

Det finnes en øvre kraft som har skapt ønsket om å få og som har utviklet det. Den ga ønsket alt det trengte for å vokse, men når det ble større oppdaget det plutselig at det ikke følte seg så bra og at det faktisk ikke fikk oppfylt ønskene sine. I sin spede ungdom, mens det vokste opp, var alt som det skulle være: Det fikk alt det ønsket seg. Da ønsket det seg enda mer, og fikk det også. Nå når det er blitt voksent er alt annerledes; Det får ikke automatisk tilfredsstillelse. Tvert imot, jo mer det ønsker seg, jo mindre får det. Ønsket tenker derfor: «Hvem eller hva er det som er årsaken til denne negative følelsen?»

Menneskeheten er inndelt i flere kategorier når det gjelder dette spørsmålet. Vi har 99 prosent som helt enkelt bare fortsetter, som tiltrekkes av det gode og forlater det onde, og nyter livet så mye som mulig. Det er også de som går i gang med å lete etter sannheten, det vil si å lete etter årsaken til det som skjer.

Mennesket prøver å forklare denne kontrasten gjennom lederskapet som endrer seg så dramatisk når det vokser opp. Først behandler alle han bra helt til den virkelige endringen kommer, og da krever alle noe fra han og behandler han dårlig. Denne kontrasten og denne konflikten er veldig forvirrende, og det er da enkelte begynner å lete etter en løsning. Den øvre kraften som skapte ønsket om å ta imot og som har utviklet det til en mektig egoisme, kan til slutt lede det til den riktige tilstanden.

Dette er to krefter som handler i virkeligheten og som hjelper oss til å oppnå denne tilstanden. Det er én kraft som drar og én som dytter. Det egoistiske ønsket elsker nytelser og hater lidelse. Det elsker med andre ord tilfredsstillelse og hater tomhet. Det kan derfor styres gjennom disse to tilstandene. Når det er tomt, springer det avgårde for å lete etter tilfredsstillelse. Når det er tilfredsstilt, blir det tiltrukket av det. Ved å bruke disse to tømmene på seletøyet kan vi gjøre alt vi vil med ønsket.

Hva er så vitsen om ønsket adlyder skaperens tømmer hele tiden? Det uorganiske, det organiske og animalske nivået utvikler seg tross alt på denne måten, så hva trenger vi skapningen for? Om det var slik ville det tross alt ikke finnes noen som er unike, og mennesket ville da også blitt styrt av nytelser og lidelser i livet. Originaliteten og det unike ved skapelsen, ved virkelighetene, ved skapningene kan kun bli avdekket i unike skapninger som klarer å handle mellom disse to «tømmene».

Dette gjelder selv om ønsket hele tiden adlyder den øvre veiledningen og ikke har noe annet sted å gjøre av seg, siden kreftene omslutter han fullstendig selv om de er skjulte. Det viktigste er at disse skapningene ønsker å oppnå handlingene til disse kreftene: Hva er de? Hvorfor finnes de? Hvilke ønsker påvirker de? De ønsker å forstå systemet som de selv er en del av, og i henhold til det begynner de å forstå hvem det er som styrer deres ønsker. I henhold til prinsippet «Gjennom dine handlinger kjenner vi deg», oppnår de det styrende sinnet, kraften som styrer i skapningen.

Når vi vokser opp og oppdager de to kreftene som styrer oss, den positive kraften og den negative, når vi ser «tømmene» som kontrollerer våre handlinger, er dette et godt tegn. Det betyr at vi har beveget oss videre fra de 99 prosentene til den ene unike prosenten som skapningen var ment for.

Når vi oppdager skaperens giverkraft i form av lidelse og nytelse, det gode og det onde, kulde og varme, sult og metthet, må vi forstå at alt skjer for å gjøre oss oppmerksom på at skaperen er den absolutte gud. Læren om kabbala er læren om avdekkingen av skaperen, avdekkingen av hans handlinger. Derfor studerer vi oss selv konstant: «Hvem er jeg og hva er jeg? Hele virkeligheten, også gruppen, er inni meg.» Til slutt vil jeg oppdage dette dypt inni meg.

Fra del fire av Den daglige kabbalaleksjonen 28/11/2011

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Oppfattelse - Inga kommentarer →

Det finnes et ønske om å motta – og et ønske om å gi. Hele skapelsen er bare en motsetning av to ting. Ønsket om å gi styrer ønsket om å motta for at det skal kunne identifisere seg selv og bli tilsvarende ønsket om å gi. Dette er det innledende programmet til ønsket om å gi.

Godhetens vesen, i følge læren om kabbala, er velvilje (å gjøre godt). I henhold til skaperens fullkommenhet, har han en plan om forbedring for skapelsen. Og det finnes bare èn vei mot fullkommenhet: skapningen må kunne fornemme skaperens tilstand. Han skapte skapningen motsatt seg selv, adskilt fra seg selv – og han veileder skapningen gjennom en rekke sekvensielle tilstander der skapningen oppnår skaperens kunnskap og fornemmer hva skaperen har i seg.

Men det er ikke tilstrekkelig bare å forstå og fornemme. Skapningen oppnår selv skaperens vesen, inkludert  alt det som finnes i skapelsen og dens ledelse. Giverkraften kalles «lys» – og mottakerkraften kalles «en beholder». Likhet i deres egenskaper kalles «en intensjon  om å gi», eller et «filter» (eller en skjerm). Takket være den altruistiske intensjonen og handlingens vesen, blir ønsket om å motta til ønsket om å gi. Når det mottar for å kunne tilfredsstille noen, utfører det faktisk en giverhandling ved å anvende mottakelsen som et middel: det er den eneste måten det kan oppnå kontakt og gi noe til noen.

Hvordan kan vi delta i denne prosessen? Hvordan kan vi oppnå mer forståelse? Hvordan kan vi nå skaperens nivå? Hvordan kan vi fornemme handlingene hans? Kort og godt; hvordan kan vi bli som ham? Det er jo målet vårt: å bli som ham.

Vi forstår ennå ikke hva det vil si «å gi skaperen nytelse». «Likhet med skaperen» ligger nærmere vår nåværende egoistiske forståelse. Å være lik ham betyr å gi, å forstå giveregenskapen, å ta ansvar, å styre skapelsen… Det er alt som finnes.

Å være lik ham, vil faktisk si at man forstår hele programmet og hele handlingsforløpet fra begynnelse til slutt – fra utgangspunktet av. For å oppnå en slik forståelse, må alt plukkes fra hverandre og deretter settes sammen igjen. På den måten avdekker vi kløften mellom skaperen og skapningen, sammen med forbindelsen som fører dem til likhet. Slik knyttes lys og mørke, pluss og minus, positiv og negativ sammen på alle nivå.

I løpet av utviklingen vår, oppnår beholderen ulike former – mens den hele tiden er under påvirkning fra lyset – til «vi når målet» og oppnår fullstendig likehet med skaperens egenskaper. Men beholderen er nødt til å gå gjennom disse endringsnivåene med full forståelse og enighet, ved å ønske dem og til og med utføre selvstendige handlinger.

Vi må derfor innse at vi er motsatte skaperen, ønske å forandre oss og bli som ham, forstå programmet som kan endre oss, sette det i kraft ved våre ønsker og selv utføre hele rekkefølgen av sekvensielle handlinger med oss selv – og samtidig på alle skapelsesnivåene under oss: det uorganiske, det organiske og det levende.

Denne opprykkingen fra det knuste til korreksjon, må vi forstå med fullstendig, personlig deltagelse. I følge forandringene som er påkrevd for øyeblikket, må vi sette vårt sinn og vårt hjerte inn – så vi inkluderes i det allmenne programmet og utfører handlingene for å påkalle og lede kreftene.

Bare på denne måten oppnår vi likhet i form med skaperen og blir lik ham i styrke, forståelse og i alt annet. Det er vår utviklings høyeste nivå.

Fra fjerde del av den daglige kabbalaleksjonen, 7/11/11, «Matan Torah» (The Giving of the Torah)

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Fri vilje, Indre arbeid, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Mennesket begynner med samhold av våre tanker og ønsker inni den minste beholderen som finnes. Deretter fortsetter det å vokse seg større som et resultat av at det stadig legges til nyere og nyere deler. På denne måten blir han et menneske, Adam, som er strukket til endene av universet. Hans samhørighet, hans hjerte og hans sinn blir bygget opp av alle de knuste bitene som finnes inni oss fordi hver eneste del inneholder hjertet og sinnet inni seg.

Samhørigheten mellom disse kreftene tilsvarer prosessen som materie formes gjennom i vår verden, gjennom hele utviklingen av de uorganiske, organiske og bevegelige nivåene. Materiene begynte å knytte seg sammen i den samme formen. Når vi begynner å knytte sammen våre deler, går vi også gjennom de samme nivåene: det uorganiske, det organiske og det bevegelige i samholdet mellom mennesker. Disse kalles spirituelle tilstander: foster – ammeperiode – modning (Ibur – Yenika – Mochin).

Det er derfor alt vårt arbeid er avhengig av årsaken for hvorfor vi knytter oss sammen – for å oppnå den givende egenskapen i oss for at den skal styre oss, for skaperens skyld, for å glede han eller for oss selv for at vi skal gjøre det bedre for oss selv når vi bare tenker på våre egne forhold i denne verden og på våre kropper. Det vil si at vi er bekymret for vår fysiske eksistens og ikke for å samle bildet av mennesket ved hjelp av våre individuelle deler.

Det er derfor «bønnen med de 18 velsignelsene» beskriver den spirituelle veien så bra, retningen, intensjonen, lengselen etter det neste steget som verden, det menneskelige samfunnet, må løfte seg til nå. Det er derfor behovet for samhold blir avdekket. Det eneste spørsmålet som gjenstår er: Hvorfor skjer dette?

Her deler menneskeheten seg i to. De som forstår at samhold er nødvendig for å oppnå det menneskelige nivået, bildet av mennesket, bygger aktivt dette bildet. Resten er knyttet opp mot ønsket og samhold for å få et godt liv i denne verden.

Det fordeler seg slik: Filteret kalles Israel og ønsket kalles alle menneskene som bare trenger å knytte seg til de som vil gjøre arbeidet som er tildelt Israel.

Fra første del av Den daglige kabbalaleksjonen 25/08/211, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kropp og sjel, Min likhet med skaperen, Utvikling - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er «praktisk kabbala»?

Svar: «Praktisk kabbala» er når du handler praktisk og ikke bare inni deg selv. Internt arbeid kalles imidlertid også praktisk kabbala, når du skaper en intensjon, en oppnåelse (Zivug) og mottakelse av lyset for å kunne gi. Det er når du ikke leser om det i en bok, men når du oppnår giverkraften, som kalles et «filter», og kan anvende det for å utføre praktiske handlinger.

Du har en materie som du må arbeide med, og dette arbeidet er bare mulig med hjelp av et filter. Du mottar filteret ved hjelp av lyset som endrer. Alt dette kalles praktisk kabbala. Det finnes ingen andre praktiske handlinger foruten å la materien få giverform. Ønsket om nytelse må tilegne seg intensjonen om å nyte for giverkraftens skyld. Dette er den eneste operative handlingen i verden.

Foruten læren om kabbala er det ingen ting annet som kan frembringe det – for denne læren taler om hvordan det generelle systemet virker og hvordan vi må handle innenfor det. Om jeg tar hele denne læren og begynner å realisere den, kalles det «praktisk kabbala».

Det kan sammenlignes med teoretisk fysikk og fysikk i praksis. I teorien kan du tenke på noe og enten forstå det eller ikke – men så kommer du til den praktiske delen, der du utfører eksperimenter, studerer og måler ting og undersøker om de fungerer slik eller slik. Det er akkurat som barn som leker for å vokse. Og når de er blitt voksne, utfører de disse handlingene riktig i det virkelige livet. Dette er hva det vitenskapelige eksperimentet er ment for.

Den faktiske praksisen er realiseringen av de vitenskapelige prestasjonene i det daglige liv. Det samme skjer med læren om kabbala. Dersom du studerer for å kunne realisere det i praksis, betyr det at du allerede står på terskelen til praktisk kabbala, selv om det kan ta deg lang tid å tilegne deg et filter for å begynne å utføre disse handlingene. Allikevel; ifølge retningen og målet ditt, anses du som en som arbeider med praktisk kabbala.

Den eneste praktiske handlingen som eksisterer i virkeligheten er å oppnå lyset (Zivug de Hakaa), graden av likhet i form som vi oppnår.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen, 16/8/11, “The Nation”

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Kabbalastudier, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar, Vitenskap - Inga kommentarer →

Baal HaSulam «The Peace»: Mennesker har delt opp og separert hver og én av de generelle handlingene for seg selv, som; styrke, rikdom, dominans, skjønnhet, sult, uorden osv. Hver har fått oppnevnt sin egen tilsynsmann, og systemet er utvidet etter deres behov.

Jeg ønsker å oppnå alle mulige slags ting i livet. For å klare det, måler jeg hver egenskap som er god for meg, og ser etter støtte fra naturen når jeg trenger det.

Jeg henvender meg til en spesifikk kraft i naturen som kan bistå meg. For eksempel; jeg mangler mot. Det betyr at jeg trenger krigsguden. For å få masse penger, trenger jeg en gud med ansvar for rikdom. Slik finner jeg hjelpekrefter i naturen til meg selv.

Om jeg ikke lykkes med noe, synes det klart at det finnes onde guddommer i naturen som jeg må overtale og hengi meg til så de kan gi samme respons. Den egoistiske appetitten vokser stadig og fører til mer og mer skuffelse, samtidig som man utvikler denne «mytologiske» holdningen til naturen og tilskriver uavhengighet som dens ulike krefter og kaller dem guddommer.

Menneskeheten har allerede gått gjennom dette nivået til en viss grad ved hjelp av religioner; men er imidlertid fortsatt gjennomsyret av overtro. Mennesker tror på alle slags krefter, tegn på lykke og ulykke. Hva er forskjellen på å kjøpe et rødt armbånd og å ofre til en gud ved et «hellig tre»? Det er samme ting, samme nivå.

Det er her menneskeheten er i dag, i vår «progressive» epoke. Mennesker begynte å praktisere dette for tusener av år siden og har ikke endret det til denne dag. På samme måte som før, tror de på spesielle ting som selges til dem og på effekten av pengedonasjoner som sannsynligvis går direkte til en spesiell gud så han kan kreditere dem med mirakuløs hjelp. Alle disse trossamfunnene og religionene er bygget opp på samme vis.

Uten menneskets indre korrigering, som fører en til nivået av forbindelse med den øvre kraften i naturen, er praktisk talt alt annet «avgudsdyrking» ifølge kabbalistisk, vitenskapelig terminologi. Det er tross alt ikke meg selv jeg ønsker å forandre, men en ytre kraft – slik at den blir mer nådig mot meg.

Slik har vi lykkes med å gå fra materialisme til trossamfunn som tilskriver naturen en tanke, en vilje og en plan. Og selv synes jeg å være i stand til å endre alt dette med hjelp av visse ytre, mekaniske handlinger. Det viser seg at en enkel seremoni gjør meg i stand til å endre skapelsens mål og program.

Så hva er denne guden som kan endres? Hvor «allmektig» er han, om holdningene hans kan kjøpes for penger? Så lavt er menneskehetens nivå for øyeblikket.

Bare dersom et menneske mottar krefter og anvender hele komplekset av verktøy for å endre seg selv, heves man til guds nivå, den allmektige, den øvre kraften. Da er måten praktisk, autentisk og riktig. Kun dette er virkelig og realistisk. Det finnes rett og slett ikke andre metoder enn denne.

Fra femte del av den daglige kabbalaleksjonen 1/8/11, «The Peace»

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Min likhet med skaperen, Religion, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hvordan er det mulig å tenke på skaperen hele dagen? Hvordan kan jeg ha han med meg gjennom hvert eneste øyeblikk?

Svar: Vi er i Malchut i den uendelige virkeligheten, og den er fylt av lyset. I stedet for denne uendelige, perfekte tilstanden, ser og føler vi våre egne egenskaper som viser oss den fysiske verden. Om vi derfor ønsker å rette oss inn mot målet og føle den uendelige virkeligheten, da trenger vi gjensidig garanti fra våre omgivelser. Vennene må gi oss kreftene, ønsket, utholdenheten, bestrebelsen og avdekkingen av målets viktighet.

Jeg har tross alt bare ett mål – å oppnå det rette ønsket og ingenting annet. La meg hele tiden føle at jeg ikke bekymrer meg nok når det gjelder å gjøre godt for skaperen på samme måte som han gjør for meg.

Du vil kanskje protestere: ”Jeg vet jo ikke hva han gir meg. Om jeg skal bedømme etter mitt eget liv, vil jeg av og til si at det ville vært bedre om han ikke gir meg noe i det hele tatt”. Det er sant. Hvert eneste menneske avviser ting som er i henhold til hans egne svakheter. Derfor kan min holdning til skaperen defineres på denne måten: Jeg ønsker å oppnå en tilstand der jeg ønsker å gi til han.

Resultatet vil komme takket være de anstrengelsene vi må gjøre igjen og igjen. Lyset stråler over oss igjen og igjen, og plutselig skaper denne opplysningen et ønske i et menneske.

Vi vet ikke hva Lishma, en vekkelse ovenfra, er. Når den dukker opp, vil mennesket kunne si: ”Nå vet jeg hva som menes med dette, nå forstår jeg”. Man må anstrenge seg, akkurat som et lite barn, og ut fra disse anstrengelsene vil følelsen oppstå, ikke før.

Fra første del av Morgenleksjonen 7/5/11, Shamati

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

I Baal HaSulams brev #1 er det en lignelse om en konge som ble så glad i sin tjener at han ønsket å løfte han høyt opp over alle ministrene…

Han utnevnte tjeneren som vakt ved bymuren, og ba en av ministrene sine, som var en klok spilloppmaker, om å late som om han gjorde opprør mot kongeriket…

Ministeren gjorde som kongen ba han om, og ved hjelp av stor kløkt og oppfinnsomhet latet han som om han kjempet mot kongens hus. Tjeneren risikerte livet sitt og reddet kongen, kjempet pliktoppfyllende og modig mot ministeren, helt til hans store kjærlighet for kongen var tydelig for alle.

Ministeren tok så av seg kostymet sitt, og det ble mye latter siden han hadde kjempet så vilt og nå forsto at det bare var et spill, ikke virkeligheten… Hver eneste del av denne forferdelige krigen ble til mye latter og glede…

[For andre gang] ba [kongen] ministeren om å forkle seg, denne gangen som en tyv og morder, og føre en voldsom krig mot han. Kongen visste at han i den andre krigen ville avdekke en fantastisk visdom (Hochma), og fortjene å innta posisjonen som leder for alle ministrene.

I mellomtiden arvet tjeneren ”visdommen” (Hochma) som kunnskap i ettertid og kjærlighet som forkunnskap, og da ble han løftet for evig tid.

Det er sant at alle krigene i løpet av eksilet er fantastiske syn, og alle kjenner i sitt snille indre at det er en slags forstand og glede som kun fører til godhet. Det finnes fremdeles ingen taktikk for å lette vekten av krigen og trusselen mot en selv.

Vi vet virkelig ikke hvorfor vi må gå gjennom alle disse lidelsene, problemene, krigene, forvirringen og på den andre siden oppklaringer, suksesser og feilvurderinger… Hva er meningen med all denne lidelsen?

Senere langs denne veien vil vi gradvis forstå hvordan vi ut i fra dette opparbeider oss kunnskap, visdom, makt og forståelse av det generelle systemet. Vi studerer skaperens handlinger som blir gjort mot oss, og som et resultat av dette oppnår og forstår vi han, som det står skrevet: ”Vi vil kjenne deg gjennom dine handlinger”. I den grad vi forstår han, og vi begynner å føle han.

Årsaken til hvorfor vi må oppnå dette gjennom nettopp en slik vanskelig vei står ikke klart for oss. Nå, mens vi fremdeles er på veien mot korreksjon, vil vi ikke være i stand til å forstå det, da det først vil skje når vi løfter oss over dens begrensinger til den perfekte tilstanden. Da vil vi oppnå det nødvendige sinnet og følelsene, det vil si å gjøre oss i stand til å oppdage rettferdigheten med denne veien.

Fra første del av Morgenleksjonen 26/06/2011, ”A Parable about a King”

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Kjærlighet, Lidelse, Min likhet med skaperen, Spiritualitet - Inga kommentarer →

Krisen som omslutter verden har vært veldig fremtredende ved de siste kongressene vi har avholdt, inkludert den som ble arrangert i Italia for tre uker siden og spesielt i forrige uke i Madrid i Spania. Der er krisen svært tydelig. Massene er urolige, og antallet arbeidsledige, unge mennesker er 40 %. Situasjonen forverres for hver dag som går, og det er demonstrasjoner og protester i gatene, for å nevne noe.

Jeg gikk med vilje rundt i gatene der og snakket med menneskene. De vet ikke hva de skal gjøre og avholder protester foran byggene til styresmaktene. Styresmaktene vet heller ikke hva de skal gjøre. Alle er forvirret og det er ingen som har skyld i dette. Alt skjer fordi vi befinner oss ansikt til ansikt med naturens utfordringer.

Arbeidsplasser kan ikke skapes ut av ingenting. Hvorfor skulle de det? Ved å gjøre det vil vi bare bruke opp de gjenværende naturressursene enda fortere, ødelegge jorden og forurense miljøet mer. Vann- og luftressursene våre vil forsvinne fortere. Hvorfor skal vi stimulere den ødelagte økonomien? Bare for å gi mennesker arbeid? Når det medfører slike konsekvenser, er det bedre at vi ikke gir dem arbeid!

I Spania fikk jeg slippe til i beste sendetid på den mest populære TV-kanalen deres. I stedet for å snakke et par minutter, slik det var planlagt i henhold til programmet, varte intervjuet i tretten minutter. Kan du tenke deg – tretten minutter av morgennyhetene, blant meldinger om de viktigste, aktuelle hendelsene! De klarte bare ikke å avslutte intervjuet.

Mitt forslag var enkelt og jeg ga dem følgende praktiske råd: Vi må få menneskene til å studere. De bør få utbetalt arbeidsledighetstrygd (noe som også vil være den mest økonomiske strategien), og de bør lære om den verden som vi lever i, hva som eksisterer foran oss, og hvilke utfordringer naturen gir oss.

Dette er ikke noens innfall, til fordel for visse partier eller styresmaktene. Dette er ikke noe annet enn naturen som utfordrer oss. Utfordringen er at vi må endre oss, og vi trenger ikke endre noe annet enn oss selv.

Vi må bli helhetlige og globale, og oppnå likhet med den aktuelle krisen. Krisen er tross alt følelsen av ens mangel på likhet med naturen som omgir oss. Derfor er det slik at om vi korrigerer oss selv på denne måten, vil alt bli balansert og harmonisk. Det er dette menneskene bør lære seg.

Intervjuet fikk bred og positiv omtale over hele Spania, også i Latin-Amerika og i Nord-Amerika. Det er fordi det virkelig er den eneste fornuftige metoden for å komme seg ut av situasjonen som er blitt skapt. Spania er ikke alene om dette. Hellas, Island, Italia og andre er i lignende situasjoner, og det finnes mange andre land som gradvis blir mer og mer utsatt også. Andre steder viser krisen seg på andre måter.

Det er slik naturen setter en klar oppgave foran oss: Vi må endre oss. Vi må oppnå en helhet i naturen og alt som den omfatter. – det uorganiske, det organiske og det bevegelige nivået. Mennesket må ikke tro at han er over naturen og at han kan gjøre alt han ønsker. Hans viktigste oppgave er å bevisst bli en integrert del av helheten.

Ved å bli en integrert del av naturen begynner han å forstå mer, og plutselig oppdager han nye dybder i den: virkelighetene Assiya, Beria, Yetzira, Atzilut, Adam Kadmon og den uendelige virkeligheten. Han stenger seg ikke lenger av fra naturen med sin egoisme, men begynner å føle at naturen er gjennomsiktig. Han forstår til slutt og blir klar over kreftene som kontrollerer alt, inkludert han selv.

Dette er oppgaven vi står overfor i dag. Om vi derfor ønsker det og bruker kraften fra anstrengelsene framover, den kraften som finnes i mange mennesker i verden, da vil vi virkelig strebe mot selvkorrigering, til verdens avdekking, til å tre ut av drømmetilstanden, fra ubevisstheten. Da vil vi oppnå fullstendig likhet med naturen, skaperens nivå.

Fra den første leksjonen under Moskva-kongressen, 10/06/2011

Kategori: Egoisme, Fjernsyn, Kabbalastudier, Kongresser, Krise, Min likhet med skaperen, Nyheter, Økonomi, Politikk, Samfunn, Utdannelse, Verden - Inga kommentarer →

Vårt hovedproblem er at vi ikke hører på hintene som skaperen gir oss. På en beskjeden måte henvender skaperen seg hele tiden til oss, men vi føler det ikke. Mennesket må føle at skaperen alltid hvisker han i øret.

Dette er ikke et psykologisk problem, ikke eksterne stemmer, og heller ikke tvangstanker. Dette er våre indre følelser som hele tiden må bli mer sensitive for å kunne oppfatte skaperens stemme.

Jeg må føle denne indre stemmen inni meg. ”Kommer det fra han eller fra meg?” Om jeg begynner å oppfatte disse hintene, vil de hjelpe meg mye. Man må føle inni seg at han hele tiden snakker og hinter.

Dette er ikke behagelig. Jeg vil måtte begrense meg og lede meg selv bort fra mange svakheter som jeg har, og noen ganger vil jeg gjør det motsatte. Hva kan du gjøre med det? Mennesket må finne en måte å slappe av på. Det finnes også øyeblikk som dette siden man tross alt er et menneske.

Uansett er denne sensitiviteten til den indre stemmen veldig viktig, som det står skrevet ”Jeg hørte en stemme”. Dette er ikke et tegn på schizofreni. Det er en veldig alvorlig innstilling som har likhetstrekk med hvordan musikkinstrumenter er stilt inn for at lyden skal samsvare med stemmegaffelen, den rene noten ”A”. Det er slik man må føle det: Under hvilken frekvens kan jeg ”få inn” skaperen?

Spørsmål: Hvordan kan vi lære å skille ut skaperens stemme blant alle de andre?

Svar: Kun gjennom ønsket ditt. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på. Ingen og heller ingenting vil kunne hjelpe deg. I begynnelsen av det forrige århundret skrev kabbalisten Hazon Ish følgende i sin bok Faith and Confidence: ”Den givende egenskapen er en ømfintlig bevegelse i en sensitiv sjel. Det er slik han begynner boken sin. Det er nettopp denne ømfintlige innstillingen til frekvensen som skaperen sender fra vi må finne.

Spørsmål: Hvilken kraft er det som hjelper meg slik at jeg hele tiden kan beholde denne innstillingen, og finne ut hvor jeg er og i hvilken tilstand jeg befinner meg? Har det ingen betydning om jeg opplever gode eller dårlige følelser?

Svar: Hva er det som hjelper oss til å stille oss inn på denne ”ømfintlige sjelen”? Kun bevegelse mot andre, når jeg knytter meg til de andre til tross for at jeg ikke ønsker dette og når jeg til tross for alle vendingene, endringene og problemene likevel prøver å stille meg inn på denne frekvensen. Alle disse vendingene, endringene og problemene blir gitt til meg bevisst. De indikerer hvor jeg fremdeles ikke har funnet den riktige innstillingen. De viser meg hvor jeg avviker fra den nødvendige frekvensen. Alle problemene, utfordringene og negative opplevelsene er et uttrykk for hvor langt jeg befinner meg fra den riktige innstillingen, at jeg ikke har funnet den riktige resonansen.

Om mennesket opplever alt på denne måten, til tross for alt som skjer med han, om han ikke mister tanken om at ”det finnes ingen andre enn han” og også innstiller seg på ”om jeg ikke gjør det for meg selv, hvem vil så gjøre det?”, da vil dette være alt han trenger.

Spørsmål: Hvor føler han denne stemmen inni seg?

Svar: I bevegelen mot det som finnes på utsiden. Instrumentet der man kan føle skaperen kan føles i en ny resonansregion inni deg som begynner å resonere i forhold til andre.

Det er dette instrumentet vi må skape. Det kalles ”en sjel”.

Fra leksjon 21/04/2011

Kategori: Bønn, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Kongressen i Amerika er nylig avsluttet, og nå må vi forberede oss til den neste som vil gå av stabelen i Moskva i sommer. Vi har ikke tid til å bli deprimerte og senere tenke på hvordan vi skal komme oss ut av denne nedturen. Vi har ingen rett til å gjøre dette.

Tenk om jeg fikk influensa samtidig som jeg hadde en liten baby hjemme som også var syk. Hvor ville tankene mine være: fokusert på min egen sykdom eller på babyens sykdom? Jeg ville selvsagt gjort alt jeg bare kunne for at han skulle bli frisk.

Vi befinner oss nå i samme situasjon! Vi står ovenfor et enda viktigere problem, så kan vi da tillate oss å bli deprimerte? Det er ikke tid til det. Vi har kun to måneder igjen for å forberede oss! Etter det vil tiden blir enda mer komprimert. Vi må forberede oss på dette med det samme, og dermed basta!

Her står du likevel og forteller meg at du i dag opplever en slags depresjon, som om du befinner deg i en slags tåke. Hva er det du snakker om ? Vi har ikke det minste øyeblikk å miste. Rett etter kongressen, da jeg reiste fra New York til Toronto, begynte jeg allerede å tenke på den neste kongressen.

Vårt arbeid er enkelt: å styrke samholdet mellom oss helt til innholdet, vår gjensidige giverkraft til hverandre, blir lik giverkraften til skaperen, helt lik og likestilt med den både i størrelse og kvalitet.

Fra leksjon 8/4/2011, ”Preface to Ptiha”

Kategori: Depresjon, Indre arbeid, Kongresser, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →