Spørsmål: Hva er det mest utrolige og fantastiske ønsket vi kan ha, som vil få andre mennensker til å utbryte “Wow!”?

Svar: Vi er i stand til alt! Vi kan være udødelige, uendelige, allvitende, allmektige, men bare i den grad vi ønsker å formidle alt dette til andre, istedet for å holde alt for oss selv (for vårt ”interne bruk”), som betyr at vi blir enige om å bli ”formidlere”.

Kommentar: Jeg gikk på skolen med en smart fyr som sa han ønsket å være Gud. Han uttalte at han ønsket grenseløse gleder som ville utvide seg med eksponensiell akselerasjon. Eksisterer denne type avansement virkelig i dette området?

Svar: Selvsagt eksisterer det. Men det finnes ingen Gud! Det nivået vi oppnår i det  generelle styresettet er faktisk på Guds nivå, skaperens nivå. Er det vanskelig å være Gud? Kankje…, men det er helt klart mulig.

Kommentar: Denne fyren nevnte også at han ville skape ”sitt eget univers” med ekte mennesker som bor der…”

Svar: En er faktisk istand til å skape sitt eget univers, dessuten kan man skape en rekke universer som er innhegnet i hverandre. Til slutt vil man oppnå en tilstand av absolutt realisering og oppfyllelse. Det kalles ”en endeløs verden”, som det ikke finnes noen ønsker over. Det er der en må stoppe. Det er det!

Hva vil bli det neste? Vi kan ikke svare på dette spørsmålet da en endeløs tilstand befinner seg utenfor våre begrensede grenser. Vi snakker fortsatt om ”slutten”, alt vi kan gjøre er å lage begrepet ”enden”  litt bredere, skyve den litt lenger unna. Det er ikke noe slikt som ”hva blir det neste”. Kategorien av avstand og grenser vil forsvinne utover disse grensene.

Fra KabTV’s “Talks with Michael Laitman,” 11/3/12

Kategori: Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Dersom skaperen er kjærlighet og uendelig sannhet, hvordan lar det seg da gjøre å komme på samme bølgelengde som ham?

Svar: Torah taler med menneskespråk. Derfor assosierer vi skaperen med våre egne egenskaper.

I virkeligheten lever vi i en verden med lover. Jeg forholder meg til en lov. Jeg befinner meg på et sted der en enkel kraft opererer og jeg kan tiltrekke meg dens innflytelse i større, eller mindre grad. Energien endres ikke, det er jeg som forandrer meg.

Men jeg forestiller meg at det er den som forandrer seg og det fører til forvirring. Jeg vil at skaperen skal elske meg mer, selv om hans kjærlighet er fullkommen. Jeg vil at han skal tildele meg mer, selv om han allerede tildeler meg 100 prosent. Jeg ber om hans godhet, trygler ham om å erstatte dom med barmhjertighet, men hvordan trygler du det fullkomne? Hvilken forandring kan man vente fra den gode kraften som konstant gjør godt både til gode og onde mennesker? Så forestill deg at skaperen ikke hører og ikke føler, men hele tiden bare gir, bare tildeler.

Du er skapt slik at du føler tilstanden din i mottakerønsket. Ønsket føler hva som tilfredsstiller det og den bevisstheten forårsaker visse følelser. Vi har følelser og snakker derfor alltid om våre følelsesmessige reaksjoner på ting. Dersom jeg, for eksempel, berører deg med en elektrisk ledning på 100 volt, vil du føle det. Problemet ligger ikke i den elektriske ledningen og ikke i selve ønsket, men i kontakten mellom dem, berøringen – og det er det som forårsaker følelsen. Slik forårsakes alle følelser i oss og ikke i skaperen. Det er vi – og så tilskriver vi liksom følelsene våre over til ham.

Derfor er det best å ikke forestille seg skaperen som noe levende. Vi forholder oss til en lov og vi gjenoppdager dens innflytelse i den grad vi endrer oss. Alt her avhenger av vår ømfintlighet, vår oppfattelse.

Fra tredje del av den daglige kabbalaleksjonen, 2/11/12, «Preface to The Book of Zohar»

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Skaperen er en universal og den mest generelle naturloven. Han kalles ”Det gode som gjør godt.”

Naturens lov består av mange komponenter: uorganiske, organiske, animale og kommunikative nivåer. Generelt handler det kun om mottakerønsker, som skaperen streber etter å tilfredsstille. Han ønsker at de skal føle seg helt på topp.

Hvordan kan de tilfredsstilles? Av intet mindre enn det nivået skaperen selv befinner seg på. Noe mindre enn dette kan ikke anses som ”Det gode som gjør godt”, siden det vil si at noe mangler.

Så målet til skapelsen er ikke å smelte eller oppløses i skaperen. Tvert imot: skapelsen må bevare sin identitet og på samme tid bli lik skaperen.

Den ultimate velvilje som skapelsen kan få: Flott! Du ga meg det beste du kunne; og nå gir jeg deg ikke noe som helst – ikke i form, hvordan jeg uttrykker meg selv, i virkemåte, heller ikke i de nivåene jeg går igjennom. Det er dette nivået vi er ment å nå.

Det er kun mulig for skapelsen å oppfatte perfeksjon dersom den fortsatt er skapelsen, som vil si noe som er motsatt skaperen. Samtidig bør skapelsen bli lik Ham uten å gi bort sin ”autonomi.”

For det må skapelsen oppleve en tilstand som er motsatt skaperen, den må holde seg til denne tilstanden, som betyr å beholde den onde tilbøyligheten innvendig, opprettholde motstridige begjær og bygge en velvillig holdning ovenfor dem. Bare hvis skapelsen klarer å ”holde” på begge poler er den fortsatt skapelsen; samtidig som den blir lik skaperen.

Denne prosessen må være implementert i gruppen, det vil si i en liten del av ønskene som tilhører det kommunikative nivå, som kalles Israel. Det er gruppen som må starte prosessen, gå igjennom feilene og foreta korringeringer. Når denne jobben er fullført må gruppen overføre resultatet av arbeidet sitt til hele menneskeheten. Til sin tid, etter selv- korrigering vil det menneskelige nivå til slutt endre de animale, organiske og uorganiske nivåer. Dette er hendelsesforløpet som må følges.

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Egoisme, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen - Inga kommentarer →

Spørsmål: Har tankene våre reell makt?

Svar: Selvfølgelig har tanker makt. Konsepter som «det onde/det gode øyet», er ikke tilfeldige. Tankekraften er den kraftigste energiformen. Den er til og med kraftigere enn en kjernefysisk eksplosjon. Den skjules på dypet, blant kreftene mellom atomer. Tankekraft er siste nivå, før den spirituelle kraften.  

Men tanker får kun makt når de sammenkobles. Hvis hver og èn tenker alene, påvirker det systemet litt – men bare på det fysiske nivået. Begynner vi, derimot, å koble oss sammen for å realisere den generelle giverkraften, gir vi liv til nytt håp og fornyelse; det er som om vi starter og opererer hele det spirituelle kommunikasjonsnettverket mellom oss. Innenfor det, oppdager vi da skaperen.

Vi behøver ingen storaktig tankekraft. Hovedsaken er kvaliteten på tanken vår, at den er korrekt og hjelper oss å realisere den gjensidige giverkraften blant oss, som vil si skaperen. Når skaperen realiseres, realiseres den virkelige intensiteten. Det er allerede lyset av NRNHY – og ikke vår lille virkelighet.

Vi kobler oss sammen og ønsker å være under skaperens innflytelse, så han vil dvele blant oss og lede oss, slik at vi blir i harmoni med ham i synkronisert handling. Som skaperen befinner seg i en konstant tilstand av tildeling, ønsker også vi å være i en konstant tilstand av tildeling. Da gjenoppliver vi det felles nettverket og i samme grad vi er innlemmet i det og er forbundet med hverandre, i samme grad avdekkes skaperen.

Det er en enorm energi. Sammenlignet med den, er alle fysiske krefter verdiløse. Hele den fysiske verden begynner å kretse rundt denne interne menneskelige energien. Alle forandringer starter ved vår minste form for kontakt. Og hovedsaken er at kontakten er riktig.

Vi ser at betegnelsen Arvut – gjensidig ansvar, er blitt veldig populær iløpet av det siste året. Det er fordi når vi samles som en gruppe og kobler sammen tanker og gjerninger, bryter denne tankekraften seg inn i virkeligheten. Hvis betegnelsen uttrykker spirituell handling, påvirker det hele det globale nettverket og anerkjennes av alle.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gjensidig garanti, Gruppearbeid, Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Samhold, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva er «skaperen»? Hva betyr «hans storsinnethet», som jeg må imponere vennene med?

Svar: Skaperen er en egenskap av tildeling, kjærlighet, kontakt og avvisning av egeninteresser. Det første skrittet på veien mot likhet med skaperen, er å tilegne seg slike egenskaper.  

Ser du, eller føler du skaperen nå? Nei! Hvorfor ikke? Det er en av egenskapene som styrer og står bak alt, men den viser seg ikke. Faktisk så har den ingen individuell manifestering. Den er ikke et individ, som deg selv, som tar opp fysisk plass og gjerne vil bli lagt merke til av alle. Skaperen er en motsatt egenskap. Derfor eksisterer han tilsynelatende ikke…

Har du ønske om å realisere denne flyktige, tomme luften? Da må du selv bli litt «flyktig».

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 26/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Spørsmål: Hva kan jeg tildele skaperen, hvis jeg ikke har noe å gi ham?

Svar: Hva har en baby å gi til moren? Se bare hvor mye glede den gir henne, hvor mye tilfredsstillelse hun får av den. Forestiller vi oss at skaperen behandler oss med uendelig, absolutt og perfekt kjærlighet, hva kan vi gi ham? I det minste en form for respons, et lite smil. Hvis han elsker oss, vil selv det minste skritt vi tar mot ham glede ham. Spørsmålet er bare hva «mot ham» betyr.

Det finnes kun ett mål: å glede skaperen. Det lar seg bare gjøre gjennom tildeling, ved å bli lik ham.

Hva forventer moren av babyen? Hun forventer en reaksjon, som fra et lite menneske: et smil, en bevegelse mot seg. Dette er glede for henne. Moren ønsker å se en manifestasjon av menneskelige egenskaper i babyen, tegn på utvikling. Vi kan lære av dette eksempelet. Dette er hva skaperen forventer av oss – og på den måten gleder vi ham.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Vi er nødt til å få styrke til å avansere uten mottakerønsket. I den, ønsker vi ikke å motta noen gaver. Ellers forblir vi for alltid på nivået til denne virkeligheten, som vi ser i vitenskapen og generelt sett, at egoistiske motiv ikke fører til spirituell fremgang.

Spirituell fremgang er bare mulig ved hjelp av energien som realiseres i tildelingsbeholderne. Så hva gjør vi i mellomtiden, når vi ikke har slike beholdere? Hvordan avanserer vi? Hvor kan vi få energi til disse handlingene?

Her må vi ha tro over fornuft. Denne energien, denne mentale styrken, kommer også ovenfra. Men den kommer i tro over fornuft, som vil si at den ikke er i mottakerbeholderne våre, men gjennom omgivelsen. I den grad vi kan bearbeide skaperens storsinnethet med gruppen, imponerer vi hverandre og blir styrket.

Denne styrken er ikke på noen måte en del av våre personlige beholdere. Allikevel kommer den ved vår forbindelse og giverglede overfor hverandre. Slik tiltrekker vi oss lyset som endrer, som gjør oss istand til å avansere.

Beholderne som arbeider med tildelingsintensjon, med giverkraft, vil da dannes hos oss. Det er en helt ny mekanisme, som fungerer i overensstemmelse med lovene i spirituell fysikk. Et menneske blir istand til å arbeide for tildeling, for himmelen. Det er dette vi må komme frem til.

Det betyr at vi trenger ikke å jage etter kunnskap og avdekkelse av skaperen, lyset. Men du higer etter å erverve deg givermottakere, etter muligheten til å utføre ekte spirituelle gjerninger, uten personlig vinning. Hvis gruppen har akseptert dette som sitt mål, belyses den ovenfra. Dette skaper en beholder av Binah i gruppen, som kalles Noas ark.

Fra forberedelsen til den daglige kabbalaleksjonen, 24/10/12

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Samfunnets mål er å heve oss til menneskelig nivå. Det lar seg kun gjøre ved skaperens storsinnethet, som vi ikke kan se i vårt mørke. Men det er i mørke vi kan danne nye verdier blant oss, uten egoistisk grunnlag.

Vi vet at disse verdiene er fullstendig uberettigede, siden de ellers hadde sprunget utfra vårt ego. Men det spirituelle grunnlaget er over egoet, som Sefira Yesod er over Sefira Malchut. Så alt avhenger av grunnlaget vi velger: er det bare et fullstendig livløst støv, eller er det støv fra jorden (Adamah) som allerede ligner (Domeh) den øvre, som et menneske (Adam), lik skaperen?

Alt avhenger av våre prioriteringer og hva vi anser som viktig. Vi begynner med å leke med skaperens betydningsfullhet, læreren, gruppen, studiet og målet – og dette blir et veldig viktig og seriøst spill i gruppen. Det er fordi vi i vårt ego, i vårt ønske, kun ser mørke. Egoet vokser konstant og slik øker mørket. Men om vi på toppen av dette mørket utvikler betydningsfullheten av vårt felles mål, får alle i gruppen drivstoff og energi til å avansere gjennom mørket.

Det betyr at istedet for å avansere ved kjeppen som skubber oss bakfra, velger vi selv å bli trukket forover, til den øvres storsinnethet, til storsinnetheten av giveregenskapen, gjensidig bistand, forbindelse, kjærlighet og alle de enestående egenskapene som tilhører skaperens natur.

Det er med dette målet den kabbalistiske gruppen er grunnlagt og derfor må den holde fast ved målet, ved grunnlaget, mer og mer nøyaktig. Den kabbalistiske gruppens medlemmer er helter, kvalitetsmessig, ikke kvantitetsmessig. Kun mennesker som virkelig kan avansere på en slik måte, bør bli med. I dette ligger vår styrke, fordi vi ønsker å tilegne oss mest mulig likhet med lyset, å vokse i høyde – ikke i bredde.

Og derfor samles vi her – for å grunnlegge et samfunn der hver av oss følger ånden av å skjenke til skaperen. Og for å oppnå giverglede overfor skaperen, må vi begynne med giverglede overfor mennesket, som kalles «kjærlighet for andre».                                                                                                                                                                                                                                                                    Fra «The Purpose of Society» (Samfunnets mål), Rabash

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 9/10/12, Writings of Rabash

Kategori: Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Kjærlighet, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Ikke alle kan gå gjennom de første fasene av forberedelse for den spirituelle metoden og fortsette med den. Mange forlater gruppen, den spirituelle metoden og prosessen med å endre seg selv. De går tilbake til den eksterne virkeligheten og fortsetter vertenes liv, ved å stanse utviklingen av punktet i hjertet, som gjør dem til skaperens gjester – Universets vert.

Vi vet at «synspunktet til Torah er motsatt vertenes synspunkt». Når et menneske føler det har samme synspunkt som Torah, føler man at man er en gjest – og skaperen er verten. Derfor ønsker man å endre seg, for å ligne verten.

Det kalles å ha samme synspunkt som Torah, der man har målet foran seg, for å være i giverglede og avgjør sine tilstander i overensstemmelse med det.

De første tilstandene, oppturene og nedturene vi går gjennom, er frakoblet vårt vanlige intellekt og følelser. Man ser at man endrer seg totalt. For første gang føler man seg kontrollert av et fremmet herredømme. Denne unike situasjonen er typisk for endringene vi føler i prosessen av vår indre, spirituelle utvikling.

Plutselig føler man seg kontrollert av en fremmed kraft. Tidligere, i det ordinære livet, følte man aldri noe slik. Man så alltid tydelig om noen forsøkte å dominere en, noe som tilsa at det var eksterne krefter. Her, derimot, føler man for første gang, at en kraft kommer ned over en og overtar, binder en fra innsiden og kontrollerer en.

Det er en veldig spesiell følelse. Jeg husker hvor overrasket jeg ble første gang jeg følte det. Det er en veldig ubehagelig og ufattelig følelse, til man begynner å bli vant til det og gjenkjenne denne akten som skaperens bearbeidelse av en. Da er man allerede klar til å vedkjenne seg det og si seg enig i det. Da begynner man selv å vekke denne følelsen i seg og å forvente den, som man forventer et møte og kontakt med noen man er glad i.

Man begynner å sette pris på skaperens bearbeidelse og forventer hvert øyeblikk at det vil skje. Man setter pris på skaperens faktiske handlinger og ikke på kvaliteten av dem og hvordan de fornemmes i ens egoistiske ønske, som ennå ikke er korrigert. Det vil si at man bryr seg ikke om hvilke tilstander man gjennomgår; det viktigste er at skaperen påvirker en så mye som mulig.

Dette ber man om. Man ber om å gjennomgå så mange endringer som mulig, i overensstemmelse med skaperens ønske, siden alt skaperen gjør er for det beste. Slik måles ens selvoppofrelse i henhold til hvor stor grad en identifiserer seg med skaperens handlinger og forventer dem, av ens frivillige trelldom overfor skaperen og styrken av ens bønn.

Foreløpig er dette kun de første fasene av det spirituelle arbeidet. Deretter begynner det mer kontrollerte gjensidige arbeidet med skaperen, i gjensidig påvirkning og giverglede. Man vet allerede hvordan man får krefter til det og hvordan man senere arbeider med dem, hvordan man starter en dialog med skaperen. Da begynner man til og med å arbeide med mottakerønsket sitt, ved å føle samme smak som verten og ved å fornemme hvordan skaperen smaker forfriskningene og hvordan man selv smaker dem.

Hele denne reisen begynner fra de første opp- og nedturene, der man blir vant til en fremmed krafts kontroll over en.

Fra første del av den daglige kabbalaleksjonen, 4/10/12, Shamati # 21

Kategori: Bønn, Den daglige kabbalaleksjonen, Gruppearbeid, Indre arbeid, Intensjon, Min likhet med skaperen, Oppfattelse, Spiritualitet, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →

Macsom er et psykisk punkt. Før det, arbeider jeg kun for min egen vinning og etter det, for å tilfredsstille skaperen, eller nesten min – noen utenfor meg. Dette er det vi må oppnå.

Denne grensen, dette nivået, kalles Machsom. Denne grensen som adskiller vår virkelighet fra den spirituelle, er simpelthen psykisk. Når jeg har omsorg for meg selv, selv om jeg samtidig aspirerer mot skaperen, mot det spirituelle, men ennå tenker på meg selv, er statusen min under Machsom og kalles «Lo Lishma». Og hvis jeg oppnår å bare ha omtanke for skaperens fornøyelse, slik at all nytelse ikke lengre er for min egen del, da er jeg, mine ønsker og intensjoner, over Machsom og min nye status kalles «Lishma».

Machsom er et psykisk punkt jeg er nødt til å krysse. Da vil jeg befinne meg i den spirituelle virkeligheten, i intensjonen om å påvirke og å gi. Etterpå, når jeg har passert Machsom, må jeg heve flere og flere av ønskene og intensjonene mine over Machsom.

Du kan også si det slik: Sammen med egoet som vokser i meg, sammen med alle de voksende fornøyelsene, hever jeg punktet for mitt Machsom høyere; mens den onde tilbøyeligheten realiserer seg, skritt for skritt, med utgangspunkt i ønsket om tilfredsstillelse, hever jeg punktet for Machsom opp til Ein Sof, til alle ønskene mine virkelig vil være i giverglede.

Det har ingenting å si hvordan du ordlegger deg: å heve intensjoner over Machsom, eller å heve betingelsene for Machsom til Ein Sof; det som er viktig er at jeg arbeider for å korrigere intensjonen for å bruke de voksende ønskene, ikke for meg selv, men for andre/skaperen

Kategori: Indre arbeid, Min likhet med skaperen, Spørsmål og svar - Inga kommentarer →